Issuu on Google+


KRIGERHJERTE


i KAMPENS HETE En sterk historie forandrer dem som lytter til den. De sterkeste historiene forandrer historien. Faren min må ha visst det. Han har opplevd hvordan fortellinger om brutalitet kan gjøre et mildt guttesinn bittert og hatefullt. Han har vært vitne til hvordan beretninger om felles lidelse og samlet styrke kan få millioner til å reise seg i opprør. Han må ha kjent sin egen histories muskler, han må ha forstått at den hadde smidighet og styrke til å utrette noe, til å kjempe slag og vinne ny mark. Likevel så han aldri ut til å ville mer enn å underholde. Han fortalte for smil og latter, hoderysting og et og annet «Å!» eller «Neeeiii?». Han snakket om et Sør-Afrika fullt av løver, slanger, dumme hvite fengselsbetjenter og modige svarte geriljasoldater. Morgen etter morgen satt jeg ved frokostbordet og tygde kneippbrødskiver med salami mens faren min sprengfyrte for å utligne de tyve kuldegradene ute med syvogtyve varme inne, og fortalte om å kaste seg ut av et buskas og storme av gårde til fots i kuleregnet fra politiets pistoler, og om å løpe videre med et hull i skinnleggen. Han hadde et rundt, hvitt arr på det svarte benet som stakk frem under kanten på slåbroken, men han hadde også bustete hår, en sykmeldingsperiode som snart gikk ut igjen og en peishylle full av stygge keramikkfigurer vi barn hadde lagd på skolen. Det var ikke det at jeg trodde han løy, men jeg klarte ikke å forholde meg til historiene hans som annet enn absurde eventyr. For meg var hele Sør-Afrika et absurd eventyr. Eventyr er pedagogiske, så historiene lærte meg at det er lurt å sitte med ryggen mot veggen og å gå midt i gata, at det er riktig å hjelpe dem 11


krigerhjerte

man kan og å banke dem som ber om det. Å høre om søskenbarn som gikk sultne til sengs ga meg ikke magevondt. At onkler ble skutt på åpen gate fyrte ikke opp noe hat i brystet mitt. Går du rundt og hater ulver for drapet på Rødhettes mormor, kanskje? Sør-Afrika var ikke et land jeg kunne reise til for å kontrollere at det overhodet eksisterte, og brevene fra jevnaldrende søskenbarn var fulle av hull fordi sensuren hadde klippet dem i stykker. Jeg var atten år før jeg fikk reise og se at landet faktisk fantes. Da var det bare historier igjen, der også, om en fetter som ble skutt mens han snek seg langs marken for å slepe sin brors lik hjem, om hus som ble bombet, ikke fordi det sto i veien for en større militær operasjon, men fordi det var en opprørers hus. Det ble fortalt med en sorgfull hoderysting, før fortelleren gikk tilbake til gårdsplassen for å danse. Trampende føtter, svingende hofter og skuldre, brede smil og svetteperler på pannen. Noen år senere kom en general som kalte seg MP på søndagsmiddag hjemme hos pappa. Han var tykk og blind og godslig og fortalte historier som var mange ganger villere enn de faren min pleide å servere. «Temba!» ropte han til pappa, «har du ikke fortalt datteren din om da du var hemmelig agent og gikk på ball med Bresjnev?» Hva hadde pappaen min med det bustete håret og slåbroken gjort på ball med Bresjnev? Hvordan i all verden kunne han ha vært hemmelig agent? Kunne det virkelig være sånn at han hadde løpt fra politiet i et regn av kuler – helt på ordentlig? Jeg kjente jo ikke pappaen min. Jeg ante ikke hvorfor han, av alle mennesker, endte opp med å løpe fra politiet. Ikke ante jeg hvor han løp, heller, eller hvordan han endte opp på ball med Sovjetunionens president. Jeg kjente bare små løsrevne biter av fortellingen, og da jeg ba om mer, ville han først ikke – han er en opptatt mann, han har annet å gjøre enn å forklare den innlysende sammenhengen mellom studentopprøret i Soweto og det indre oppgjøret i ANC under Morogoro-konferansen mange år senere. Jeg vet ikke hvorfor han har ombestemt seg. Kanskje han begynner å kjenne årene. Han har overlevd sykdom, forfølgelse, tortur, krig og utallige ulykker, men han er over sytti nå, og alderdommen er det ingen som kommer levende fra. I alle fall har han lovet å fortelle meg histo12


kampens hete

rien sin, med hode og hale, og med alle de forklaringer jeg trenger for ĂĽ forstĂĽ den og fortelle den videre. Jeg vet at det vil forandre meg. Det er kanskje for sent til ĂĽ forandre historien, men det vil overraske meg om det ikke kan forandre ditt syn pĂĽ den.


Pistoler og gevær

Han var en privilegert ung mann. Han hadde penger nok og kunne bruke en ukes gruvearbeiderlønn på å kjøpe nye pistoler så ofte han lystet, han hadde kontakter som kunne skaffe ham ammunisjon, han hadde bil, en rådyr luksus som ga ham en fantastisk frihet til å komme seg rundt. Pastorstempelet i passet gjorde at han som oftest fikk stå i fred når politimenn fra spesialavdelingen hoppet ut av de amerikanske bilene sine og ransaket vennene hans. Når de stormet inn på togene og hundset folk, gravde gjennom tingene deres, slo rundt seg med batongene, lot de pastoren være. Han fikk stå hjelpeløs og se vennene sine bli tråkket på. Temba kunne ikke beskytte de han var glad i mot politiet, men han kunne sørge for at de ikke ble trakassert av noen andre. Han begynte å gå med pistol i bukselinningen. Forsøkte noen å rane noen av vennene hans, var det gangstere som presset dem til å jobbe for seg eller pøbler som så skrått på søstrene hans, smilte han, han var rolig og avslappet i kroppen, han ga dem alltid mulighet til å be om unnskyldning og levere tilbake det de hadde tatt. Gjorde de ikke det, eksploderte han i et sinne så vilt at det snart gikk gjetord om det, folk begynte å frykte ham. Det var ingen som ville legge seg ut med småbrødrene hans mer, da lillesøsteren hans i full offentlighet var frekk mot gatas største pøbel, hadde ikke pøbelen annet valg enn å slå henne over kinnet for å bevare omgivelsenes respekt, men etterpå rømte han. Det tok uker før han turte å komme tilbake til Meadowlands. Hjemme forsøkte Temba å være like from som før. Da lillebroren ba pent om å få babypistolen hans – en baby Brown – til å skyte rotter med, burde han kanskje forstått at han ikke var riktig så flink til å holde pistolene skjult som han gjerne trodde selv. Fordi moren og de 95


krigerhjerte

andre søsknene aldri hadde gitt uttrykk for at de visste noe om dem, ble Temba likevel kald av redsel da han var i Alexander og fikk beskjed om at nå var det våpenrazzia i Meadowlands. Politiet gikk inn i alle hus. De tømte skuffer, rotet ut av skap. Fant de kniver eller skytevåpen, arresterte de den som tilfeldigvis var hjemme. Hjemme hos Temba var moren hans. Oppå gardinbrettet lå tre pistoler av ulik størrelse. Moren hans ville ikke sulte i hjel, selv om hun nok ville måtte spise den smakløse maisvellingen i kaldt svinefett Temba husket så godt fra sitt eget fengselsopphold. Hun ville neppe tørste, selv om hun kanskje ville måtte drikke vann fra toalettet. Hun ville bli utsatt for full kroppsvisitasjon, inkludert alle kroppens hulrom, gjerne hver dag, hun kunne bli plassert i et fengsel der uniformen besto av korte skjørt uten undertøy og arbeidsoppgavene var slik at de ble stående på rekke og rad med den nakne rumpa i været, men hvite fangevoktere ville aldri finne på å voldta svarte innsatte. Like lite som de ville voldtatt apekatter. Hun ville ikke bli utsatt for grov vold, heller, for kanskje var hun for apekatt å regne, men hun var en kvinnelig apekatt, og det lå ingen ære i å banke kvinner helseløse. De skulle bare slås når det var nødvendig. Kanskje var det lettere å være kvinne enn mann i et fengsel, men tanken på at han kunne få moren opp i en slik situasjon gjorde Temba svimmel og kvalm. Han kjørte hjem til Meadowlands fortere enn bilen egentlig ville gå med på. Var han hjemme, kunne kanskje pastorpasset få dem til å snu i døren, hvis ikke ville det i alle fall være han som ble arrestert. Da han kom frem, var imidlertid razziaen over. Han hoppet ut av styrhuset og raste inn i huset. Der ble han møtt av en mor så sint som han ikke hadde sett henne siden han ble pågrepet for tyveri den gangen for lenge siden. «Hva er det du tenker på?» ropte hun. «Etter alt jeg har gjort for deg skal du få meg kastet i fengsel? Jeg gleder meg til den dagen du får barn som kan sette like mange grå hår i hodet på deg som du gjør på meg! Du skulle hatt juling, din …» Men Temba var for stor til at moren kunne gi ham juling, han var stor nok til at han kunne overhøre og klemme henne. «Hva skjedde?» spurte han. «Du kan grave etter greiene dine», svarte hun sint. «De ligger i kullbingen.» 96


pistoler og gevær

«I kullbingen?» spurte Temba, han glemte helt at han burde fornekte at han hadde noen «greier». «Jeg er ikke helt idiot, vet du», sa moren, og nå smilte hun litt. «Jeg vet godt hvor du har det. Jeg pakket det til og med inn i plast før jeg gravde det ned, så du kan godt si takk!» Han takket. Og han sluttet å oppbevare våpen i huset. Han fant gjemmesteder på verkstedtomten i stedet, så kunne han være trygg på at det bare var ham selv som ville få problemer hvis han skulle bli tatt. Han fortsatte imidlertid å gå med pistol i bukselinningen, også når han var hjemme hos foreldrene. En dag han var på vei i seng og skulle løfte pistolen ut, gikk det galt. Han hadde glemt å sette på sikringen, og pistolen gikk av. Et øyeblikk sto han som lammet og så på blodet som sev gjennom buksestoffet i skrittet hans. Så kom smerten – i fingeren han hadde holdt foran løpet. Kulen hadde laget en flenge ytterst i den så den så kløyvd ut, men den hadde ikke truffet ham noen andre steder. Det var nesten synd, sa moren hans, han hadde fortjent en flenge et helt annet sted. Så bandasjerte hun fingeren, forsiktig og omsorgsfullt. Tembas pistoler var ulovlige, men det var ingen stor forbrytelse å ha dem. Den slags småvåpen ble brukt til å true andre svarte, til å løse det myndighetene betraktet som interne innfødte problemer, og det var det ingen som hadde veldig mye imot. Det var annerledes med sprengstoff og større våpen, automatpistoler og rifler, ting som kunne måle seg med myndighetenes eget utstyr. Det vitnet om terroristaktivitet, og selv om Temba øvde på å skyte med Kalasjnikov om nettene, verken oppbevarte eller fraktet han slikt. Ikke før han ble oppsøkt på verkstedet av en gruppe sørgende som ville ha ham til å kjøre kisten til en avdød gruvearbeider hjem til Natal der mannen skulle gravlegges. Det var en bønn Temba ikke kunne avslå, han hadde selv vært barn på landsbygda og visste hva forfedre var, hva begravelser betydde. Neste dag kjørte han bilen med kisten og de sørgende ut av Johannesburg. Det var veisperringer flere steder langs veien, politiet tok oppgaven med å nekte folk å bevege seg mellom delstatene uten tillatelse alvorlig. Fordi alle i bilen hadde tillatelsene sine i orden, og fordi boerne hadde en viss respekt for døden selv om de ikke trodde på forfedrene, forstyrret de ikke gruvearbeiderens siste hvile. De undersøkte ikke bilen grundigere enn de klarte uten å flytte kisten. 97


krigerhjerte

Da Temba etter åtte timer svingte inn på gårdsplassen til den dødes familie, ble de overraskende nok ikke møtt av hylende gråtekoner. I stedet kom folk dansende og syngende ut av husene, de svingte med hoftene og viftet jublende med hendene som var det bryllup og ikke begravelse. Temba var sjokkert, og de sørgende i bilen lo da de så det vantro ansiktsuttrykket hans. «Kom!» sa de. «Kom og se på liket!» Temba nektet. Var det noe han ikke ville være med på, så var det å åpne en likkiste som hadde ligget hele dagen i en varm bil mens den avdødes slektninger danset rundt den. «Dere er ikke riktig vel bevart», svarte han, «og jeg trenger hvile. Jeg skal kjøre like langt tilbake i morgen tidlig.» «Men du har tid til dette», lo de, «dette er et lik du rett og slett er nødt til å se!» Til slutt ga han seg, han gikk etter dem og sto litt på avstand da de trakk lokket av. Under det lå det slett ingen stinkende, oppblåst gruvearbeider. Det luktet metall, olje og krutt, og det glimtet i ammunisjonshylser, rifler og gevær. Han ble iskald. Svetten piplet frem mellom kopperarrene i pannen hans, han fikk ikke luft. «Dere kunne fått meg skutt i ei grøft», sa han, «jeg har kjørt hele dagen for å hjelpe dere, og dere prøver å få politiet til å sette ei kule i meg.» De hadde jo hatt alle papirene i orden, de var jo blitt stoppet, flere ganger, det hadde gått fint, han hadde ikke hatt noe å frykte. Temba ble ikke blidere. Han ville gjerne selv avgjøre om han hadde noe å frykte her i verden. Ikke minst hadde han liten interesse av å bli dratt inn i en lokal stammefeide mange titalls mil hjemmefra. Disse våpnene skulle ikke brukes mot spesialavdelingspolitimenn, de skulle ikke skyte hull i apartheidsystemet eller boerfangevoktere. De dansende, syngende, jublende, skulle fyre dem av mot andre dansende, syngende svarte, i en av de utallige lokale konfliktene mellom stammer, slekter eller familier som utspilte seg på landsbygda med jevne mellomrom. Temba lurte på om de hadde visst det, politimennene ved veisperringene, om det var derfor de hadde latt bilen passere uten problemer. Svarte som skyter på hverandre har ikke krefter til å kjempe mot politirazziaer, vilkårlige fengslinger, manglende skole98


pistoler og gevær

gang, underbetaling, livsfarlig arbeid eller daglige ydmykelser. Temba kjørte hjem tidlig neste morgen, fortsatt sint, skuffet og med en sviende følelse av å ha vært så naiv at han kanskje fortjente å bli lurt trill rundt.


Guro Sibeko

KRIGERHJERTE Min fars reise


© CAPPELEN DAMM AS 2013 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-40272-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Ellen Lindeberg Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Om sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

KAMPENS HETE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begynnelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nduku med nduku. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gud og andre ånder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Undervisning i sang og svømming . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ny gutt i gata. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Die Groot Trek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tsotsi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fengselsfuglunge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Judo og lydighet mot Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Omstendighetenes fange. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krig og kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prekener og politikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pass!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En opprører som Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kamerat Temba . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pistoler og gevær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den sorte pimpernell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brorskap og døde boere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rådiamanter og råkjørere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fengselsceller med og uten alkoholservering . . . . . . . . . . . . . På flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye steder og gamle kjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hemmeligheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 19 22 25 29 34 38 42 49 54 58 62 67 73 78 84 89 95 100 105 111 117 120 126 131


Lastebiler og dynamitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et land ruset på frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den sosialistiske idealstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ball med Bresjnev. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Soldat på kirketurné. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppdrag Sør-Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oberst Sibeko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forretninger i lys og skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . President Mobutos lekeplass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den store offensiven. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En tjeneste er den andre verdt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Landets farligste terrorist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et glass melk kan redde liv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å navigere mellom krokodiller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvem kan arrestere sjefskommandanten? . . . . . . . . . . . . . . . Du dømte deg selv! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bestefedre og bestevenner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aksjonister i fangenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den lange veien til Soweto . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

135 138 143 148 152 157 162 168 173 179 185 191 196 200 206 210 214 218 222 227

KALD KRIG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjertelig velkommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Festlige anledninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sultne barn i Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ta arbeidet fra skikkelige folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noen som passer for meg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bush-spising i blokk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brødre og kamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Negerbarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En samling terrorister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brikke tilbake på brettet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Negerfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Du skal ikke drepe barna i gata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En ape mekker bil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra Helvete til mammas scones . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Zuluprinsesse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

233 237 242 248 253 256 262 266 275 279 284 290 296 301 306 310


Å stå der man ikke skulle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Subjektive smerter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En liten mann i kjole og en stor dame med knyttneven i været Neger på Rasta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Splitt og hersk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NRK finner opp nyheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye representanter for gamle systemer. . . . . . . . . . . . . . . . . . Svertekampanje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begynnelsen på slutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Amandla?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utreisetillatelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Massakre og fredsslutninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skygger fra fortiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fredspris. Og en slags fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uføre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Velkommen hjem! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bygge et land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sannhet og forsoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brannbomber og galehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bloddiamanter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flammer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvem er jeg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

313 318 323 328 332 339 342 345 351 357 363 367 372 379 385 390 394 400 406 410 419 423

Om alle de rare lydene i zulu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Takk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 431


Guro Sibeko Krigerhjerte. Min fars reise