«Nervepirrende […] Denne serien er totalt vanedannende.» New York Times «En av sjangerens beste utøvere.» Independent «Ett gys i minuttet.» People Magazine «Hvis du leter etter en ny serie, er Jack Reacher-romanene en av thrillersjangerens beste.» Salt Lake Tribune «Ett skudd er fylt med den typen hjertehamrende action og spenning Child skriver med mesterlig kraft. Reacher, en av thrillerlitteraturens mest populære karakterer, er en perfekt helt for actionfilmpublikumet – elsket av kvinner, fryktet av menn og respektert av alle.» Chicago Sun-Times «Det vil bli utgitt mange forrykende thrillere i sommer. Men Lee Childs niende Jack Reacher-roman er garantert en av de beste. Ett skudd er ren adrenalin, fra den velkonstruerte opptakten til den eksplosive, uforglemmelige sluttscenen.» Miami Herald «Ingenting er hva det ser ut som i dette oppslukende puslespillet, der levende scener og treffsikker dialog kulminerer i en eksplosiv avslutningsduell i skurkens hovedkvarter. En klassisk dobbeltseier for forfatteren og hovedpersonen.» Publishers Weekly «Child har evnen til å ta deg på sengen akkurat idet du tror du har skjønt absolutt alt.» Rocky Mountain News «Korthugget språk og kjapt tempo – Ett skudd blir nok å finne i mange hengekøyer i sommer.» Chicago Tribune «Knockout» New York Times
«Gloheit, ustoppelig […] virkelighetsflukt av fineste sort.» New York Times «Kan umulig slå feil for thrillerelskere.» Denver Post «Medrivende virkelighetsflukt i rasende tempo som heller ikke er gjerrig på intelligent etterforskning.» Los Angeles Times «Child får det han gjør til å virke lett. Men hvis det er det, er det rart ingen andre har klart det så bra.» Evening Standard «Det er ikke for ingenting at anmelderne ber leserne plugge ut telefonen når den siste Reacher-bestselgeren kommer ut, skriver Janet Maslin fra The New York Times, og er helt solgt. Hun er ikke alene; mange andre rangerer Ett skudd som forfatterens beste thriller, breddfull som den er av detaljert innsikt om politiprosedyrer, tørr humor, og avsløringer som får deg til å bla raskt om på jakt etter mer.» Bookmarks Magazine «… i en Child-thriller blir forventningene som skapes på side én garantert knust på neste side; å nøste opp og vikle til voldelige handlingsforløp er forfatterens spesialitet.» The New Yorker «En førsteklasses thriller der den uforstyrrelige Reacher lar skurkene få som fortjent.» Sunday Telegraph Lee Child er selve idolet i dagens amerikanske spenningslitteratur.» Los Angeles Times «Reacher er tilbake. Smarte plot, stram prosa, kjapt tempo.» Kirkus Reviews
Lee Child
ETT SKUDD Oversatt av Kurt Hanssen
Lee Child Originalens tittel: One Shot Oversatt av Kurt Hanssen Opprinnelig utgave: Copyright © 2005 by Lee Child All rights reserved Norsk utgave: © Cappelen Damm AS, 2008 Denne utgave: © Cappelen Damm AS, 2013 ISBN 978-82-02-40575-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsillustrasjon: Artwork © 2012 Paramount Pictures. All Rights Reserved Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
EN Fredag. Klokka fem om ettermiddagen. Kanskje den vanskeligste tiden på dagen å bevege seg ubemerket gjennom en by på. Eller kanskje den letteste. For klokka fem en fredag legger ingen merke til noe som helst. Unntatt veien foran seg. Mannen med rifla kjørte nordover. Ikke for fort, ikke for sakte. Uten å vekke oppmerksomhet. Uten å stikke seg ut. Han satt i en lys minivan som hadde sett sine bedre dager. Han var alene bak rattet. Han hadde på seg en lys regnjakke og en slik uformelig, lys hatt som gamle gubber bruker på golfbanen når det er solskinn eller regn. Hatten hadde et bånd i to nyanser av rødt. Den var dratt langt ned. Jakken var kneppet helt opp. Mannen hadde på seg solbriller, selv om vanen hadde sotete ruter, og himmelen var overskyet. Og han hadde på seg hansker, selv om det ennå var tre måneder til det ble vinter og det ikke var kaldt. Trafikken saktnet til krabbefart der First Street ble oppoverbakke. Så stanset alt opp da to filer ble til én fordi asfalten var revet opp på grunn av veiarbeid. Det var veiarbeid og bygging over hele byen. Det hadde vært et mareritt å kjøre i et helt år. Hull i veien, grusbiler, betongbiler, asfaltmaskiner. Mannen med rifla løftet hånden fra rattet. Dro ermet tilbake. Sjekket klokka. Elleve minutter. Vær tålmodig. Han løftet foten fra bremsen og krabbet framover. Så stanset han igjen der veibanen ble smalere og fortauene bredere og handledistriktet i sentrum begynte. Det var store varehus til høyre og venstre, og på grunn av bakken stakk det ene litt høyere opp enn 5
det andre. De brede fortauene ga de handlende god plass til å gå. Mellom fotgjengerne og bilene sto flaggstenger og lyktestolper av støpejern oppstilt som vaktposter. Fotgjengerne hadde bedre plass enn bilene. Trafikken gikk veldig langsomt. Han sjekket klokka igjen. Åtte minutter. Vær tålmodig. Hundre meter bortenfor minket velstanden en smule. Trafikkkorken løste seg litt opp. First Street åpnet seg og ble smålurvete igjen. Her var det barer og lavprisbutikker, og et parkeringshus på venstre hånd. Så enda mer bygging, der parkeringshuset ble utvidet. Og enda lenger framme var gaten blokkert av en lav mur. Bak den lå en forblåst, bilfri plass med et lite pyntebasseng og en liten fontene. På venstre side av plassen lå det gamle biblioteket i byen. På høyre lå et nytt kontorbygg. Bak det, et høyhus av svart glass. First Street svingte brått til høyre ved skillemuren og gikk vestover, forbi rotete bakinnganger og lasteramper, før den fortsatte under motorveibroen. Mannen i minivanen bremset før han kom til svingen foran plassen, og tok til venstre og inn i parkeringshuset. Han kjørte rett opp innkjørselen. Det var ingen bom, for hver biloppstillingsplass hadde eget parkometer. Derfor var det heller ingen parkeringsvakt, ingen vitner, ingen billett, ingen papirer. Mannen i minivanen visste dette. Han svingte opp til andre etasje og satte kursen mot det bakerste hjørnet i bygget og lot vanen stå midt på gulvet med motoren i gang, mens han gled ut av setet og flyttet en oransje kjegle som sto på den plassen han ville ha. Det var den siste i den gamle delen av bygningen, rett ved siden av nybygget. Han kjørte vanen inn på plassen og slo av motoren, satt et øyeblikk uten å bevege seg. Parkeringshuset var stille. Det var fullt av tomme biler. Plassen han hadde reservert med kjeglen, var den siste som var igjen. Parkeringshuset var alltid smekkfullt. Han visste dette. Det var derfor de bygde ut. De gjorde det dobbelt så stort. Det ble brukt av folk som handlet. Det var derfor det var så stille. Ingen med vettet i behold ville prøve å 6
kjøre derfra klokka fem. Ikke ut i rushtrafikken. Ikke med alle forsinkelsene på grunn av veiarbeidet. Enten ville de dra klokka fire, eller vente til seks. Mannen i minivanen sjekket klokka. Fire minutter. Enkelt. Han åpnet døren på sjåførsiden og skled ut. Tok 25 cent fra lomma og la den på parkometeret. Vred bryteren hardt rundt, hørte mynten falle og så at klokka ga ham en time i bytte. Det hørtes ingen andre lyder. Ingenting i luften bortsett fra lukten av parkerte biler. Bensin, gummi, kald eksos. Han sto stille ved siden av vanen. På føttene hadde han et par gamle ørkenstøvler. Kakifarget semsket skinn, ett lissehull, hvite gummisåler, laget av Clarks of England, Special Forces-soldatenes førstevalg. Et designikon, uforandret på kanskje seksti år. Han kikket på parkometeret. Femtini minutter. Han kom ikke til å trenge femtini minutter. Han åpnet skyvedøren bak på siden av vanen og lente seg inn og brettet opp et teppe og tok fram rifla. Det var en Springfield M1A Super Match Autoloader, skjefte i amerikansk valnøttre, tungt Premium-løp, tiskudds magasin for .308. Det var den kommersielle utgaven av M14, den selvladende skarpskytterrifla som det amerikanske Forsvaret hadde brukt da han tjenestegjorde for mange, mange år siden. Den var kanskje ikke så treffsikker på første skudd som en toppmodell med sluttstykke ville ha vært, men den var bra nok. Den var mer enn bra nok. Det var da heller ikke snakk om de store avstandene. Den var ladet med Lake City M852. Favorittpatronene hans. Special Lake City Match-messing, Federalkrutt, Sierra Matchking 168-grams hollow point boat tail-kuler. Patronene var antagelig bedre enn våpenet. En liten mistilpassing. Han lyttet til stillheten og løftet rifla opp fra baksetet. Tok den med dit den gamle delen av parkeringshuset sluttet, og den nye begynte. Det var en sprekk på et par centimeter mellom den gamle betongen og den nye. Som en demarkasjonslinje. Han antok at det var en ekspansjonsskjøt. Med tanke på sommervar7
men. Han antok at de ville fylle den med varm asfalt. Rett over den var det strukket et gult og svart Advarsel Adgang forbudtbånd mellom to søyler. Han gikk ned på ett kne og gled under båndet. Reiste seg igjen og gikk inn i det uferdige nybygget. Deler av det nye betonggulvet var jevne og flate, andre var ujevne, det ventet på den siste overflatebehandlingen. Her og der var det lagt ut fortau av treplanker til å gå på. Hauger av sementsekker lå tilfeldig rundt, noen fulle, noen tomme. Det var flere åpne ekspansjonsskjøter. Det var ledninger med nakne lyspærer i kjede, uten lys. Tomme trillebårer, sammenklemte brusbokser, kabelsneller, formålsløst plasserte planker i forskjellige lengder, hauger av knust stein, tause betongblandere. Det var grått sementstøv overalt, fint som talkum, og det luktet våt kalk. Mannen med rifla fortsatte inn i mørket til han var nær det nordøstlige hjørnet. Der stanset han, stilte seg med ryggen inntil en grov betongsøyle og ble stående stille. Han rykket seg bortover mot høyre med hodet snudd så han kunne se hvor han var. Han var omtrent tre meter fra den nye ytterveggen på parkeringshuset. Han så rett mot nord. Veggen nådde ham omtrent til livet. Den var ikke ferdig. Det var støpt bolter i den, hvor det skulle settes opp metallbarrierer for å hindre at bilene kjørte inn i betongmuren. Det var støpt holdere i gulvet hvor de nye parkometrene skulle monteres. Mannen med rifla rykket seg framover og snudde seg litt inntil han kjente hjørnet av søylen mellom skulderbladene. Han snudde hodet igjen. Nå kunne han se mot nord og øst. Rett på plassen. Pyntebassenget var et langt, smalt rektangel som var vendt fra ham. Det var kanskje tjuefem ganger seks meter. Det så ut som en stor vanntank som bare lå der, som et stort svømmebasseng bygd oppå bakken. Det var omgitt av fire murvegger i livhøyde. Vannet plasket forsiktig mot dem på innsiden. Han kunne se i en rett diagonal fra det nærmeste hjørnet til det bakerste. Vannet så ut til å være en meter dypt. Fontenen plasket ned midt i bassenget. Han kunne høre den, og han kunne høre saktegående trafikk fra gaten og føtter som subbet nedenfor seg. Den nærmeste bassengveggen var omtrent en meter fra muren 8
som skilte plassen fra First Street. De to lave murene løp parallelt i seks-sju meter, fra øst mot vest, med bare en smal gangvei mellom seg. Han var i andre etasje på parkeringshuset, men siden First Street gikk i oppoverbakke, var plassen langt mindre enn en etasje under ham. Vinkelen pekte nedover, men ikke så mye. Til høyre for plassen kunne han se døren til det nye kontorbygget. Det var dårlig vedlikeholdt. Det ble bygd, men lot seg ikke leie ut. Det visste han. Så for å bevare en viss troverdighet i forhold til resten av byens nye sentrum, hadde delstaten fylt det med offentlige kontorer. Biltilsynet holdt til der, det gjorde også et felles rekrutteringskontor for hæren, sjøforsvaret, luftforsvaret og marineinfanteriet. Det var muligens et sosialkontor der. Kanskje et skattekontor. Mannen med rifla var ikke helt sikker. Og egentlig brydde han seg ikke. Han sank ned på knærne, så på magen. En lav kravling var den vanligste måten å bevege seg på for en snikskytter. I løpet av årene i militæret hadde han kravlet mange tusen mil. På knær, albuer og mage. Standard taktisk doktrine sa at snikskytteren og speideren hans forlot kompaniet tusen meter ute og kravlet i stilling. Under treningen hadde han noen ganger brukt mange timer på å gjøre det, for å unngå observatørens kikkert. Denne gangen skulle han bare tre meter, og så vidt han visste, fulgte ingen ham med kikkert. Han kom fram til veggen, la seg flatt på bakken og presset seg ned mot den grove betongen. Så vred han seg opp i sittende stilling og knelte. Han plantet venstre fot flatt og venstre legg vertikalt. Han støttet venstre albue på venstre kne. Løftet rifla. Hvilte enden av stokken mot toppen av den lave betongveggen. Saget den forsiktig fram og tilbake inntil den kjentes god og stødig ut. Kneling med støtte, sto det i treningsmanualen. Det var en god stilling. Nest best etter å ligge flatt med en geværstøtte, etter hans erfaring. Han pustet inn, pustet ut. Ett skudd, ett treff. Det var snikskytterens trosbekjennelse. For å lykkes trengte man kontroll, stillhet og ro. Han pustet inn, pustet ut. Kjente at han slappet av. Kjente seg på hjemmebane. 9
Klar. Infiltrasjon vellykket. Vent så til tiden er inne. Han ventet i omtrent sju minutter, lå helt stille, pustet svakt, klarnet tankene. Han så mot biblioteket på venstre hånd. Over og bak det så han en avkjøring fra motorveien krølle seg sammen på brosøyler, som om den omfavnet den store gamle kalksteinsbygningen, holdt den tett inntil seg, beskyttet den mot farer. Så rettet motorveien seg litt ut og passerte bak det svarte glasstårnet. Den var omtrent på høyde med fjerde etasje i huset. Tårnet hadde NBC-påfuglen på en søyle i nærheten av hovedinngangen, men mannen med rifla var sikker på at en liten lokalavdeling i medienettverket ikke fylte hele bygningen. Antagelig hadde de bare én etasje. Resten av kontorene ble sannsynligvis brukt av små advokatfirmaer eller autoriserte revisorer eller eiendomsmeglere eller forsikringsmeglere eller investeringsrådgivere. Eller de sto tomme. Folk kom ut av det nye bygget til høyre. Folk som hadde fått nye sertifikater eller levert inn gamle skilter eller meldt seg til militærtjeneste eller kranglet med føderale byråkrater. Det var mye folk. De offentlige kontorene var i ferd med å stenge. Klokka fem en fredag. Folk kom ut av dørene og gikk fra høyre mot venstre rett foran ham, ledet inn i én rekke da de kom inn i den smale passasjen og passerte den korte enden av bassenget mellom de to lave murene. Som bevegelige blinker på en skytebane. Den ene etter den andre. Målrike omgivelser. Avstanden var i overkant av tretti meter. Sånn omtrent. I hvert fall mindre enn trettifem. Veldig nært. Han ventet. Noen dyppet fingrene ned i vannet mens de gikk. Murene var i akkurat riktig høyde til det. Mannen med rifla kunne se blanke kobbermynter på den svarte steinbunnen under vannet. De svømte og kruset seg der fontenen forstyrret overflaten. Han fulgte med. Han ventet. Menneskestrømmen ble større. Nå kom det så mange på en 10
gang at de måtte stoppe og gruppere seg og subbe litt og vente på plass i køen mellom de to lave murene. Akkurat som trafikken hadde floket seg nederst i First Street. En flaskehals. Etter deg. Nei, etter deg. Det gjorde dem langsomme. De var langsomme, bevegelige blinker på en skytebane. Mannen med rifla pustet inn, og pustet ut, og ventet. Så sluttet han å vente. Han klemte på avtrekkeren, og fortsatte å trekke av. Det første skuddet traff en mann i hodet og drepte ham momentant. Smellet var kraftig. Det kom et supersonisk brak fra kulen og en liten sky av rosa damp fra hodet, og fyren gikk rett i bakken som en dukke uten tråder. Treff på første skudd. Ypperlig. Han arbeidet raskt, fra venstre mot høyre. Det andre skuddet traff den neste mannen i hodet. Nøyaktig samme resultat som den første. Det tredje skuddet traff en kvinne i hodet. Samme resultat. Tre skudd på kanskje to sekunder. Tre mål nede. Totalt overraskende. Ingen reaksjon på en brøkdel av et sekund. Så brøt forvirringen ut. Kaos. Panikk. Tolv mennesker var fanget i den smale passasjen mellom muren mot plassen og muren mot bassenget. Tre lå allerede nede. De ni andre løp. Fire løp framover, og fem spant vekk fra likene og løp tilbake. De fem kolliderte med folkene som fortsatt var på vei mot dem. Plutselig kom det høye skrik. En tettpakket og stillestående panikkslått menneskemengde sto rett foran mannen med rifla. Rekkevidde, under trettifem meter. Veldig nært. Det fjerde hodeskuddet hans drepte en mann i dress. Det femte bommet fullstendig. Sierra Matchking-kulen passerte nær skulderen til en kvinne, freste rett ned i pyntebassenget og forsvant. Han ignorerte det og flyttet løpet til Springfielden en anelse. Det sjette skuddet traff en fyr i neseroten og blåste hodet hans i filler. Mannen med rifla sluttet å skyte. Han huket seg ned bak veggen i parkeringshuset og ålte seg en meter bakover. Han kjente lukten av brent krutt, og over susingen i ørene hørte han kvinner som skrek og føtter som løp 11
og knasingen fra panikkartede støtfangerbulker på gaten nedenfor. Ikke vær redde, små mennesker, tenkte han. Det er over. Jeg stikker nå. Han lå på magen og sopte de brukte patronhylsene i en liten haug. Den blanke Lake City-messingen skinte rett foran ham. Han skuffet fem opp i de hanskekledde hendene sine, men den sjette rullet sin vei og falt ned i en uferdig ekspansjonsskjøt. Den falt rett ned i den smale sprekken, tretti cm dyp og to cm bred. Han hørte et svakt metallisk klirr da den traff bunnen. Beslutning? La den ligge, selvsagt. Ikke tid. Han stakk de fem hylsene han hadde ned i lommen på regnjakken og kravlet bakover på tær og fingre og mage. Han lå stille et øyeblikk og hørte på skrikene. Så satte han seg opp på knærne og reiste seg. Snudde seg og gikk tilbake samme vei som han kom fra, raskt, men kontrollert, over den grove betongen, bortover plankebroene, gjennom mørket og støvet, under det gule og svarte båndet. Tilbake til minivanen. Bakdøren var fortsatt åpen. Han pakket den varme rifla inn i teppet og skjøv døren igjen. Satte seg inn foran og startet motoren. Kikket gjennom frontruta på parkometeret. Han hadde førtifire minutter igjen. Han rygget ut og svingte mot utkjørselen. Kjørte ned og ut den ubemannede utgangen, og svingte til høyre og til høyre igjen inn i gatemylderet bak varehusene. Han var under motorveien før han hørte de første sirenene. Han pustet ut. Sirenene var på vei østover, og han var på vei vestover. Godt jobbet, tenkte han. Infiltrasjon i skjul, seks skudd avfyrt, fem mål nede, vellykket tilbaketrekning, like kjølig som den andre siden av puten. Så smilte han plutselig. Langsiktige militære statistikker viser at en moderne hær dreper en fiende for hver femten tusende ammunisjonsrunde infanteriet bruker. For skarpskytterne er resultatet bedre. Langt bedre. Tolv og en halv tusen gang bedre, faktisk. En moderne hær dreper en fiende for hver en-komma-to ammunisjonrunde en skarpskytter bruker. Og en for en-komma-to var tilfeldigvis samme gjennomsnitt som fem for seks. 12
Nøyaktig samme gjennomsnitt. Enkel matematikk. Selv etter så mange år hadde en trenet militær skarpskytter scoret nøyaktig det hans gamle instruktører ville ha forventet. Det ville de vært svært fornøyde med. Men de gamle instruktørene hans hadde trent opp skarpskyttere til slagmarken, ikke til storbykriminalitet. I storbykriminalitet slår faktorer som man ikke kjenner fra slagmarken raskt inn. De faktorene har en tendens til å korrigere definisjonen av vellykket tilbaketrekning. Og i akkurat dette tilfellet reagerte media kjappest. Ikke overraskende, siden skytingen fant sted rett foran vinduene til NBCs lokalkontor. To ting skjedde før et titall panikkslagne tilskuere fikk slått 911 samtidig på mobiltelefonene sine. Den første var at alle minikameraene i NBC-kontoret begynte å filme. Kameraene ble grepet tak i, skrudd på og rettet mot vinduene. Det andre var at en lokal ankerkvinne som het Ann Yanni, begynte å øve på det hun visste ville bli hennes første landsdekkende direkte nyhetssending. Hun var kvalm og redd og rystet, men hun gjenkjente en mulighet når hun så den. Hun begynte å kladde i hodet. Hun visste at valg av ord setter en agenda, og ordene som kom først var snikskytter og sinnssykt og slakting. Bokstavrimet kom helt instinktivt. Banalitetene også. Men hun oppfattet det som slakting. Og slakting var et flott ord. Det kommuniserte tilfeldighetene, ansvarsløsheten, villskapen, voldsomheten. Det var et motivløst og upersonlig ord. Det var akkurat det rette ordet for denne saken. Samtidig visste hun at det ikke ville passe i teksten nederst i bildet. Massakre ville passe bedre der. Fredagsmassakren? Rushtidsmassakren? Hun løp mot døren og håpet at han som laget grafikken ville finne på noe sånt av seg selv. På en slagmark finner man heller ikke de som opprettholder lov og orden i en storby. De mange titalls mobilene som ringte 911 samtidig fikk sentralbordet på nødnummeret til å lyse opp som et juletre, og i løpet av førti sekunder var det lokale politiet og brannvesenet på vei. Alt og alle ble sendt av gårde, med 13
blinkende lys og hylende sirener. Hver eneste patruljebil, hver eneste ledige etterforsker, hver eneste kriminaltekniker, hver eneste brannbil, hver eneste ambulanse med alt tilgjengelig personell. Til å begynne med rådet det komplette kaos. Telefonene til 911 hadde vært panikkartede og usammenhengende. Men det var tydeligvis begått en forbrytelse, og den var helt klart alvorlig, så sjefsetterforskeren i Serious Crime Squad ble midlertidig gitt kommandoen. Han var en høyt kvalifisert politiveteran med tjue års erfaring, som hadde jobbet seg opp fra patruljerende konstabel. Han het Emerson. Han kjørte i full fart gjennom den saktegående trafikken, forbi veiarbeidet, håpløst, desperat, uten å ane hva som hadde skjedd. Ran, narkotika, gjengoppgjør, terrorisme, han hadde ikke fått noen harde fakta. Absolutt ingen. Men han beholdt roen. Sånn passe. Hjerterytmen var på under hundreogfemti. Han hadde åpen linje til vaktsjefen på 911, og trengte desperat å få vite mer der han kjørte. «Ny fyr på mobil nå,» skrek vaktsjefen. «Hvem?» ropte Emerson tilbake. «Marine Corps, fra rekrutteringskontoret.» «Var han vitne?» «Nei, han var inne. Men han er utenfor nå.» Emerson klemte tennene sammen. Han visste at han ikke ville være den første på åstedet. Ikke i nærheten engang. Han visste at han ledet an fra baktroppen. Så han trengte øyne. Nå. En marinesoldat? Det får klare seg. «OK,» sa han. «Sett over marinesoldaten.» Det kom noen kraftige klikk og elektroniske lyder, og så hørte Emerson en helt annen akustikk. Utendørs, fjerne skrik, vann som plasket. Fontenen, tenkte han. «Hvem er dette?» spurte han. En stemme snakket, rolig, men med hastverk, kraftig og andpusten, presset tett mot mikrofonen til en mobiltelefon. «Dette er Kelly,» sa den. «Førstesersjant, United States Marine Corps. Hvem snakker jeg med?» «Emerson, politiet. Jeg sitter i trafikken, omtrent ti minutter derfra. Hva har vi?» 14
«Fem nede,» sa marinesoldaten. «Fem døde?» «Bekreftet.» Faen. «Sårede?» «Ingen som jeg kan se.» «Fem døde og ingen sårede?» «Bekreftet,» sa marinesoldaten igjen. Emerson sa ingenting. Han hadde sett skyteepisoder på åpne plasser før. Han hadde sett døde mennesker før. Men han hadde aldri før sett bare døde mennesker. Skyting på offentlig sted førte alltid til sårede i tillegg til døde. Vanligvis i forholdet en til én, minst. «Er du sikker på at det ikke er noen sårede?» sa han. «Det er helt klart, sir,» sa marinesoldaten. «Hvem er de drepte?» «Sivile. Fire menn, en kvinne.» «Faen.» «Enig i det, sir,» sa marinesoldaten. «Hvor var du?» «På rekrutteringskontoret.» «Hva så du?» «Ingenting.» «Hva hørte du?» «Innkommende skyting, seks runder.» «Håndvåpen?» «Gevær, tror jeg. Bare ett.» «En rifle?» «En autolader, tror jeg. Den fyrte av fort, men den var ikke på helautomatisk. Alle de drepte er truffet i hodet.» En snikskytter, tenkte Emerson. Faen. En gærning med et angrepsvåpen. «Er han borte nå?» sa han. «Ikke mer skyting, sir.» «Han kan fortsatt være der.» «Det er mulig, sir. Folk har gått i dekning. De fleste er inne på biblioteket nå.» 15
«Hvor er du?» «På plassen, med hodet nedenfor muren. Det er en del andre sammen med meg.» «Hvor var han?» «Det vet jeg ikke helt. Kanskje i parkeringshuset. Den nye delen. Folk pekte mot den. Det kan ha vært munningsild. Dessuten er det den eneste store bygningen rett imot de drepte.» En labyrint, tenkte Emerson. Et jævla rottereir. «Tv-folkene er her,» sa marinesoldaten. Faen, tenkte Emerson. «Er du i uniform?» spurte han. «Galla, sir. På grunn av rekrutteringskontoret.» «OK, oppretthold ro og orden så godt du kan til jeg kommer.» «Oppfattet, sir.» Så ble linjen død, og Emerson hørte vaktsjefens pusting igjen. tv-folk og en gærning med rifle, tenkte han. Faen, faen, faen. Mas og overvåking og spekulasjoner, som på alle andre åsteder med tv-folk og en gærning med rifle. Han slo på bryteren som ga ham tilgang til alle bilenes radionettverk. «Hør etter, alle enheter,» sa han. «Dette var én tulling med gevær. Antagelig et automatvåpen. Hensynsløs skyting på offentlig sted. Muligens fra den nye delen av parkeringshuset. Enten er han fortsatt der inne, eller så er han allerede fløyet. Har han dratt, var det enten til fots eller med et kjøretøy. Til alle enheter som er mer enn ti kvartaler unna: Stans nå, og opprett sperringer. Ingen kommer verken inn eller ut, OK? Ingen kjøretøy, ingen fotgjengere, ingen under noen omstendigheter. Alle enheter som er nærmere enn ti kvartaler fortsetter ekstremt varsomt innover. Men la ham ikke slippe unna. Ikke overse ham. Dette må vi greie, folkens. Vi må ha denne karen i dag, før vi har CNN over oss.» Mannen i minivanen trykket på knappen på fjernkontrollen på frontruta, og garasjeporten rumlet opp. Han kjørte inn, trykket på knappen igjen, og porten sank bak ham. Han skrudde av motoren og satt stille et øyeblikk. Så gikk han ut av vanen, og gikk 16
gjennom vaskerommet og videre inn på kjøkkenet. Han klappet hunden og skrudde på fjernsynet. Ambulansepersonell i skuddsikre klær gikk inn fra baksiden av biblioteket. To av dem ble værende igjen inne for å sjekke om det var noen skadde blant dem som hadde søkt tilflukt der. Fire av dem kom ut på forsiden og løp sammenkrøket over plassen, før de dukket seg ned bak muren. De kravlet mot kroppene, og bekreftet at alle var døde. Så ble de værende der. Flatt på bakken og ubevegelige ved siden av likene. Ingen viser seg før parkeringshuset er gjennomsøkt, hvis de ikke må, hadde Emerson sagt. Emerson dobbeltparkerte to kvartaler fra plassen, og ga en uniformert betjent ordre om å lede gjennomsøkingen av parkeringshuset, fra øverst til nederst, fra det sørvestlige hjørnet. Politifolkene klarerte fjerde etasje, og så tredje. Så andre. Så første. Den gamle delen var mer problematisk. Den var dårlig opplyst og full av parkerte biler, og hver eneste bil representerte et potensielt gjemmested. Fyren kunne være inni en, eller under en, eller bak en. Men de fant ikke noen. De hadde ikke store problemer i nybygget. Det hadde ikke lys, men det var ingen parkerte biler i den delen. Patruljefolkene kom bare ned trappene og feide hver etasje etter tur med lysene fra lommelyktene sine. Ingen der. Betjenten senket skuldrene og meldte fra. «Godt jobbet,» sa Emerson. Og det var godt jobbet. Det faktum at de hadde gått gjennom huset fra det sørvestlige hjørnet gjorde at det nordøstlige hjørnet var helt urørt. Ingenting var flyttet på. Så enten det skyldtes flaks eller god dømmekraft, hadde politiet gjort et fullkomment arbeid i første fase av det som i etterkant ville bli sett på som en fullkommen etterforskning fra begynnelse til slutt. Klokka sju om kvelden var det i ferd med å bli mørkt, og Ann Yanni hadde vært på lufta elleve ganger. Tre var nettverkssendinger, åtte lokale. Personlig var hun litt skuffet over det forholdet. 17
Hun merket at det var en viss skepsis mot henne fra hovedredaksjonen. Saken med mest blod skal på topp, het det i alle nyhetsredaksjoner, men dette blodet var langt ute på landet, langt fra New York eller LA. Det hadde ikke skjedd i en velfrisert forstad til Washington D.C. Saken hadde et snev av bygdedesperado over seg. Det fantes ingen mulighet for at en viktig person ville gå foran kikkertsiktet til denne fyren. Så egentlig var det ikke primetime-stoff. Og når sant skulle sies, hadde ikke Ann mye å bidra med. Ingen av ofrene var identifisert. Ingen av de slaktede. Det lokale politiet holdt kortene tett inntil brystet inntil alle pårørende var kontaktet. Så hun hadde ingen hjerteskjærende bakgrunnshistorier å komme med. Hun visste ikke hvem av de drepte mennene som var familiefedre eller gikk i kirken. Hun visste ikke om kvinnen hadde vært noens mor eller kone. Hun hadde heller ikke så mye å tilby når det gjaldt bilder. Bare en stadig større folkemengde som ble holdt på fem kvartalers avstand av en politisperring, et stillestående avstandsbilde nedover en grå First Street og et og annet nærbilde av parkeringshuset, stedet hvor alle syntes å anta at snikskytteren hadde vært. Da klokka var åtte, hadde Emerson gjort store framskritt. Folkene hans hadde gjennomført mange hundre vitneavhør. Førstesersjant Kelly fra Marine Corps var fortsatt sikker på at han hadde hørt seks skudd. Emerson var villig til å tro ham. Man burde regne med at marinesoldater var til å stole på når det gjaldt sånne ting. Så var det en fyr som mente at mobilen hans hadde vært i kontakt med en annens mobilsvar hele tiden. Mobilselskapet fikk tak i opptaket, og man kunne høre seks svake skudd på det. Men legene hadde bare funnet fem kulehull i de fem døde. Derfor manglet det en kule. Tre andre vitner var mer usikre, men alle mente å ha sett en liten vannsøyle slå opp fra pyntebassenget. Emerson ga ordre om at bassenget måtte tømmes. Brannvesenet tok seg av det. De satte opp flomlys, skrudde av fontenen og brukte en pumpebil til å tømme vannet ned i stormslukene. De antok at omkring tre hundre tusen liter vann skulle fjernes, og at jobben ville ta omtrent en time. 18
I mellomtiden hadde politiets teknikere brukt sugerør og laserpekere til å beregne skuddenes dødelige baner. De antok at det mest pålitelige bevismaterialet ville komme fra det første offeret. Antagelig hadde han gått målbevisst fra høyre mot venstre over plassen da det første skuddet kom. Etter det var det mulig at de neste ofrene vred seg eller snudde seg eller flyttet seg i uforutsigbare stillinger. Så de baserte sine konklusjoner fullt og helt på den første fyren. Hodet hans var bare søl, men det virket ganske klart at kulen hadde gått fra høyt til lavt og fra venstre mot høyre da den skar gjennom ham. En tekniker sto rett opp og ned på stedet, og en annen holdt et sugerør stødig i riktig vinkel mot hodet hans. Så dukket den første fyren mens en tredje fyrte av en laserpeker gjennom sugerøret. Den laget en bitte liten rød flekk på det nordøstlige hjørnet av andre etasje av tilbygget på parkeringshuset. Vitner hevdet å ha sett munningsflammer der oppe. Nå var vitneprovene vitenskapelig bekreftet. Emerson sendte åstedsteknikerne inn i parkeringshuset og sa at de kunne bruke så lang tid de ville. Men han sa også at de ikke fikk komme tilbake uten noe. Ann Yanni forlot det svarte glasstårnet klokka halv ni, og tok med et kamerateam ned til politisperringene fem kvartaler unna. Hun regnet med at hun ville kunne identifisere noen av ofrene via eliminasjonsmetoden. Pårørende kunne ha kommet dit i et desperat forsøk på å få informasjon om slektninger som ikke hadde kommet hjem til middag. Hun filmet i tjue minutter. Hun fikk ikke noen konkrete opplysninger i det hele tatt. I stedet fikk hun tjue minutter med gråting og jamring og ren og skjær vantro. Hele byen var i smerte og sjokk. Hun hadde begynt reportasjen med en skjult stolthet over at hun befant seg i begivenhetenes sentrum, og hun endte opp med tårer i øynene og vondt i magen. Saken ble oppklart i parkeringshuset. Det var en gullgruve. Et skattkammer. En konstabel tre kvartaler unna hadde tatt et vitneprov fra en av parkeringshusets faste brukere, som sa at den 19
siste plassen i andre etasje hadde vært sperret av en oransje trafikkjegle. På grunn av den hadde vitnet vært nødt til å kjøre ut av parkeringshuset og finne et annet sted å parkere. Han hadde blitt forbannet. En fyr fra kommunen sa at kjeglen offisielt sett ikke var der. Ikke tale om. Det kunne den ikke være. Ingen grunn til det. Så kjeglen ble lagt i en bevispose og fraktet bort. Fyren fra kommunen la til at det var skjulte overvåkingskameraer ved innkjørselen og utkjørselen, koblet til en videoopptaker i et vedlikeholdsskap. Båndet ble tatt ut og fraktet bort. Så sa fyren fra kommunen at byggingen av den nye delen sto stille på grunn av pengemangel, og ingen hadde jobbet på den på to uker. Alt der inne som var mindre enn to uker gammelt, hadde ikke noe med ham å gjøre. Åstedsteknikerne startet ved det gule og svarte Advarsel Adgang forbudt-båndet. Det første de fant var et fjon av blått bomullsstoff på den grove betongen rett under båndet. Bare et lite fiber-dun, så lite at man knapt kunne se det. Som om noen hadde gått ned på et kne for å åle seg under, og hadde lagt igjen litt av de blå jeansene sine. De fotograferte fjonet, og plukket det opp med et selvklebende ark av gjennomsiktig plast. Så tok de inn kraftige lyskastere og stilte dem så de pekte mot gulvet. Mot det to uker gamle sementstøvet. De så perfekte fotspor. Den ansvarlige teknikeren ringte Emerson på Motorolaen sin. «Han hadde på seg noen rare sko,» sa han. «Hva slags rare sko?» «Har du noen gang hørt om rågummi? Det er en slags ubehandlet gummi. Derfor heter den rå. Gir godt grep, og plukker med seg alt. Finner vi denne fyren, finner vi også sko med gummisåler med sementstøv på sålene. Dessuten kommer vi til å finne en hund i huset hans.» «En hund?» «Vi har funnet hundehår, plukket opp av gummisålene tidligere. Og så ble de skrapt av her på den grove betongen. Og teppefibre. Antagelig fra teppene i huset hans og i bilen.» «Bare fortsett,» sa Emerson. 20
Klokka ti på ni briefet Emerson politisjefen i forkant av pressekonferansen. Han holdt ikke noe tilbake. Sjefen fikk selv bestemme hva han ville snakke om og hva han ville holde tett med. «Seks skudd ble avfyrt, og fem mennesker er døde,» sa Emerson. «Alle var hodeskudd. Jeg vedder på en trenet skytter. Antagelig eksmilitær.» «Eller en jeger?» spurte politisjefen. «Det er stor forskjell på å skyte hjort og skyte mennesker. Teknikken er kanskje den samme, men det ligger andre følelser bak.» «Gjorde vi rett da vi holdt FBI unna dette?» «Dette var ikke terrorisme. Dette var en enslig tulling. Vi har sett dem før.» «Jeg er nødt til å høres ut som om jeg er sikker på at vi fakker fyren.» «Jeg vet det,» sa Emerson. «Så hvor sikker kan jeg høres ut?» «Så langt har vi gode spor, men ikke veldig gode.» Sjefen nikket, og sa ingenting. Nøyaktig klokka ni fikk Emerson telefon fra patologen. Staben hans hadde tatt røntgen av alle fem hodene. Store vevskader, inngangs- og utgangssår, ingen kuler i kroppen. «Hul spiss,» sa patologen. «Alle gikk tvers gjennom.» Emerson snudde seg og så på pyntebassenget. Seks kuler nedi der, tenkte han. Fem som gikk tvers gjennom, og én som bommet. Kvart over ni var bassenget endelig tømt. Brannvesenets slanger begynte å suge luft. Alt som var igjen, var en centimeter med skumdekket grus og masse søppel. Emerson fikk satt lyskasterne i en annen vinkel, og sendte tolv studenter fra politiskolen over murene, seks fra den ene, seks fra den andre. Åstedsteknikerne i tilbygget til parkeringshuset loggførte førtiåtte fotavtrykk på vei inn og førtifire ut. Gjerningsmannen hadde gått selvsikkert, men varsomt, innover, og tatt lengre skritt på vei ut. Travel. Fotavtrykkene var størrelse førtifem. De fant fi21
bre på den siste søylen før det nordøstlige hjørnet. Trykkbehandlet bomull, gjettet de, fra en lys regnjakke, i skulderbladhøyde, som om noen hadde presset ryggen mot den grove betongen, og så sklidd seg rundt den for å kikke ut på plassen. De fant store forstyrrelser i støvet på gulvet mellom søylen og ytterveggen, i tillegg til flere fibre, flere regnjakkefibre og små smuler av rågummi, lys i fargen og gammel. «Han ålte seg fram,» sa den ansvarlige teknikeren. «Innover på knær og albuer, og tilbake på knær, tær og albuer. Skulle vi finne skoene, er de oppskrapt på spissen.» De fant stedet der han måtte ha satt seg opp og knelt. Rett foran kunne de se avskrapet lakk på veggen. «Han hvilte geværet der,» sa den ansvarlige teknikeren. «Han saget det fram og tilbake for at det skulle ligge støtt.» Han rettet seg opp og siktet blikket mot lakkavskrapningene, som om han siktet med en rifle. Den han så foran seg, var Emerson, som gikk fram og tilbake foran det tomme pyntebassenget, mindre enn trettifem meter unna. Politiskolestudentene brukte tretti minutter i det tomme bassenget, og kom tilbake med et assortert utvalg søppel, nesten åtte dollar i småpenger og seks kuler. Fem av dem var ikke stort annet enn misdannede blyklumper, men en av dem så splitter ny ut. Den var en boat tail hollow point, nydelig støpt, nesten garantert .308. Emerson ringte til den ansvarlige åstedsteknikeren i parkeringshuset. «Jeg trenger deg her nede,» sa han. «Nei, jeg trenger deg her oppe,» svarte teknikeren. Emerson gikk opp i andre etasje hvor han så at alle teknikerne satt sammenkrøket og pekte med lommelyktene ned i en smal sprekk i betongen. «Ekspansjonsskjøt,» sa den ansvarlige teknikeren. «Og se hva som falt ned i den.» Emerson skubbet seg inn, kikket ned og så at det glinset i messing. 22
«En patronhylse,» sa han. «Fyren tok de andre med seg. Men denne glapp unna.» «Fingeravtrykk?» «Det får vi håpe,» sa teknikeren. «Det er ikke alle som bruker hansker når de lader magasinene.» «Hvordan får vi den opp derfra?» Teknikeren reiste seg og brukte lommelykten for å finne en koblingsboks under taket. Det var en i nærheten, helt ny, og ledningsstumper som ennå ikke var skrudd, fast spriket ut som bregneblader. Han kikket på gulvet rett under og fant et rottereir av avkuttede biter. Han valgte en førti centimeter lang jordet ledning, gjorde den ren og bøyde den som en L. Den var stiv og tung. Antagelig ikke rett sort til den typen lysrør han regnet med at de ville bruke i parkeringshuset. Kanskje det var derfor prosjektet hadde sluppet opp for penger. Kanskje kommunen brukte pengene på feil sted. Han lirket ledningen ned i den åpne skjøten og førte den bortover til spissen skled pent inn i den tomme patronhylsen. Så løftet han den forsiktig for ikke å skrape den opp. Han slapp den rett ned i en bevispose. «Møte på stasjonen,» sa Emerson. «Om en time. Jeg skal skremme fram en fra påtalemyndighetene.» Han gikk sin vei, nøyaktig parallelt med fotavtrykkene. Så stanset han ved siden av den tomme parkeringsplassen. «Tøm parkometeret,» ropte han. «Sjekk alle myntene for fingeravtrykk.» «Hvorfor?» ropte teknikeren tilbake. «Tror du han betalte?» «Jeg vil ha alle muligheter dekket.» «Du må være gæren hvis du betaler for parkering rett før du tar livet av fem mennesker.» «Du tar ikke livet av fem mennesker hvis du ikke er gæren.» Teknikeren trakk på skuldrene. Tømme parkometeret? Han antok at det var sånne innfall man betalte etterforskere for, så han tok opp mobilen og ba kontaktpersonen fra kommunen om å komme tilbake. 23
På dette stadiet i saken ble alltid noen fra statsadvokatens kontor involvert, fordi tiltaleansvaret ene og alene var deres. Det var ikke politiet som vant eller tapte i retten. Det var statsadvokatens kontor. Derfor måtte de gjøre sin egen evaluering av bevismaterialet. Hadde man en sak? Holdt saken eller ikke? Det var som en audition. Som en rettssak før rettssaken. Denne gangen, på grunn av sakens omfang, måtte Emerson personlig opptre foran selveste statsadvokaten. Mannen på toppen, han som måtte stille til valg. Og til gjenvalg. Det ble en tremannskonferanse på Emersons kontor. Emerson, den ansvarlige åstedsteknikeren og statsadvokaten. Statsadvokaten het Rodin, en sammentrekning av et russisk navn som hadde vært mye lengre før oldeforeldrene hans kom til Amerika. Han var femti år gammel, slank og veltrent og veldig forsiktig. Under hans ledelse hadde statsadvokatens kontor hatt en enestående seiersrekke, men det var stort sett fordi han bare valgte å kjøre saker han var helt sikker på å vinne. Fantes det den minste usikkerhet, ga han fort opp og la skylden på politiet. I hvert fall oppfattet Emerson det sånn. «Jeg trenger virkelig gode nyheter,» sa Rodin. «Hele byen holder på å gå fra vettet.» «Vi vet nøyaktig hvordan det foregikk,» fortalte Emerson ham. «Vi kan følge ham skritt for skritt.» «Vet dere hvem det var?» spurte Rodin. «Ikke ennå. Så langt er han fortsatt uidentifisert.» «Så gi meg det dere har.» «Vi har svart-hvitt-video fra et overvåkingskamera av en lys minivan som kjører inn i parkeringshuset sju minutter før hendelsen. Skiltene er så skitne at vi ikke kan se nummeret, og kameravinkelen er ikke mye å skryte av. Men det er antagelig en Dodge Caravan, ikke ny, med sotete vinduer satt på etter at den var kjøpt. Og vi ser også gjennom gamle videoer nå, fordi det er helt klart at han har vært i parkeringshuset ved en tidligere anledning. Da sperret han ulovlig av en spesiell parkeringsplass med en trafikkjegle som ble stjålet tidligere fra en kommunal byggeplass.» 24
«Kan vi bevise at den ble stjålet?» «OK, skaffet til veie,» sa Emerson. «Han jobber kanskje i kommunens bygg- og anleggsavdeling.» «Kanskje.» «Tror du kjeglen kom fra arbeidene i First Street?» «Det graves over hele byen.» «First Street er nærmest.» «Jeg er egentlig ikke interessert i hvor kjeglen kom fra.» Rodin nikket. «Så han reserverte en parkeringsplass?» Emerson nikket han også. «Akkurat der hvor nybygget begynner. Derfor virket kjeglen troverdig. Vi har et vitne som så at den sto der bare en time i forveien. Og kjeglen har fingeravtrykk. I mengdevis. Høyre tommel og pekefinger matcher avtrykk vi fant på en 25-centmynt fra parkometeret.» «Betalte han for å stå der?» «Det ser sånn ut.» Rodin tenkte seg om. «Det holder ikke,» sa han. «Forsvaret vil hevde at han plasserte kjeglen der av helt uskyldige årsaker. Egoistisk, men uskyldig, ikke sant? Og mynten kunne ha ligget i parkometeret i dagevis.» Emerson smilte. Politi tenker som politi, og advokater tenker som advokater. «Vi har mer,» sa han. «Han parkerte, og så gikk han gjennom nybygget. Han etterlot seg spor forskjellige steder, fra skoene og klærne sine. Og han har også fått med seg bevismateriale fra åstedet, hovedsakelig i form av sementstøv. Antagelig ganske mye.» Rodin ristet på hodet. «Det knytter ham til åstedet en eller annen gang de siste to ukene. Det er alt. Ikke nøyaktig nok.» «Vi har sikker identifikasjon på våpenet hans,» sa Emerson. Det fikk Rodin til å sette seg opp. «Han bommet med ett skudd,» sa Emerson. «Det havnet i bassenget. Og vet du hva? Det er akkurat sånn laboratorier testskyter våpen. De fyrer av ned i en lang vanntank. Vannet senker 25
hastigheten på kulen og stopper den uten at den blir det minste skadet. Derfor har vi en perfekt kule med alle merkene som skal til for å knytte den til en spesiell rifle.» «Kan dere finne denne spesielle rifla?» «Vi har lakkavskrapninger der han hvilte den mot veggen.» «Det er bra.» «Det kan du vedde på. Finner vi rifla, kan vi matche den mot lakken og skrapemerkene. Det er like bra som DNA.» «Kommer dere til å finne den?» «Vi fant en patronhylse. Den har merker etter verktøy og fra utskytningsmekanismen. Vi har altså en kule og en hylse. Sammen knytter de våpenet til forbrytelsen. Skrapemerkene knytter våpenet til parkeringshuset. Parkeringshuset knytter forbrytelsen til fyren som etterlot seg spor.» Rodin sa ingenting. Emerson visste at han tenkte på rettssaken. Tekniske bevis var noen ganger vanskelige å selge. De manglet den menneskelige dimensjonen. «Patronhylsen har fingeravtrykk,» sa han. «Fra da han ladet magasinet. Samme tommel og pekefinger som på mynten fra parkometeret og på trafikkjeglen. Så vi kan knytte forbrytelsen til våpenet, og våpenet til ammunisjonen, og ammunisjonen til fyren som brukte den. Ser du? Alt henger sammen. Fyren, geværet, forbrytelsen. Det er ballen rett i mål.» «Viser videoopptaket at minivanen kjører derfra?» «Nitti sekunder etter den første 911-oppringningen.» «Hvem er han?» «Det får vi vite så snart fingeravtrykkdatabasen tar kontakt.» «Hvis han er i databasen.» «Jeg tror han var en militær skarpskytter,» sa Emerson. «Alt militærpersonell er i databasen. Så det er bare snakk om tid.» Det var snakk om førtini minutter. Så banket en av kontorfolkene på døren og kom inn. Han bar en bunke papirer. På papirene sto et navn, en adresse og en historie. Pluss tilleggsinformasjon fra alle kanter. Blant annet et førerkortfoto. Emerson tok imot papirene og kikket gjennom dem en gang. Så en gang til. Så smilte 26
han. Nøyaktig seks timer etter at det første skuddet ble avfyrt, var saken løst. En must-win. «Han heter James Barr,» sa Emerson. Det var stille på kontoret. «Han er førtien år gammel, og bor tjue minutter herfra. Han har tjenestegjort i U.S. Army. For femten år siden fikk han avskjed i nåde. Infanterispesialist, jeg skal vedde på at det betyr snikskytter. Biltilsynet sier at han kjører en seks år gammel beige Dodge Caravan.» Han sendte papirene over skrivebordet til Rodin. Rodin tok dem opp og leste gjennom dem, en gang, to ganger, nøye. Emerson fulgte øynene hans. Så at han tenkte gjerningsmannen, våpenet, forbrytelsen. Det var som å se en spilleautomat i Las Vegas komme opp med tre kirsebær. Bing Bing Bing! Fulltreffer. «James Barr,» sa Rodin, som om han smakte på lyden av ordene. Han plukket ut førerkortfotoet og stirret på det. «James Barr, velkommen til et møkkalass med trøbbel, sir.» «Amen til det,» sa Emerson, og ventet på en kompliment. «Jeg skal skaffe ordrene du trenger,» sa Rodin. «Til å arrestere ham og ransake huset hans og bilen hans. Dommerne står i kø for å skrive under.» Så gikk han. Emerson ringte politisjefen med de gode nyhetene. Sjefen sa at han ville holde en pressekonferanse klokka åtte neste morgen. Han sa han ville ha Emerson der, midt på første rad. Emerson antok det var det han ville få av komplimenter, selv om han ikke likte pressen noe særlig. Ordrene var klare på en time, men selve arrestasjonen tok tre timer å få i stand. Først sendte man sivile biler for å sjekke om Barr var hjemme. Han bodde i et helt vanlig enetasjes ranch-hus, verken strøkent eller falleferdig. Gammel maling på veggene, ny asfalt i oppkjørselen. Lysene var på, og et fjernsyn flimret i det som antagelig var stuen. De fikk øye på Barr da han passerte et opplyst vindu. Det lot til at han var alene. Så lot det til at han gikk og la seg. Lysene ble slått av, og huset ble stille. Man ventet litt til. Det var standard prosedyre å planlegge nøye før man 27
pågrep en bevæpnet mann inne i et hus. Politiets innsatsstyrke, SWAT-teamet tok over styringen. De brukte plankart fra kommunen og kom fram til den vanlige løsningen. Man omringet huset i skjul, plasserte store styrker på standby foran og bak og slo seg gjennom inngangsdør og bakdør samtidig. Emerson var utpekt til å foreta selve arrestasjonen, iført skuddsikre klær og en lånt hjelm. En underordnet fra statsadvokatens kontor skulle være med, for å passe på at alt gikk lovlig for seg. Ingen hadde tenkt å gi en forsvarsadvokat noe å tygge på senere. Et ambulanseteam sto klart til utrykning. To fra hundepatruljen ble også med, på grunn av åstedsteknikerens teori om at det var en hund i huset. Alt i alt var trettiåtte menn involvert, og alle var trøtte. De fleste av dem hadde jobbet nitten timer i strekk. Vanlig vakt, så overtid. Så stemningen var anspent og nervøs. Man regnet med at ingen hadde bare et automatvåpen. Hvis en fyr hadde ett, hadde han også flere. Kanskje maskingeværer. Kanskje granater eller bomber. Til sjuende og sist var arrestasjonen like farefylt som en spasertur i parken. James Barr våknet faktisk bare så vidt. De slo inn dørene klokka tre om natten, og fant ham i dyp søvn, alene i sengen. Han forsatte å sove med femten mann som pekte på ham med femten maskinpistoler og femten lommelykter. Han rørte litt på seg da kommandanten for SWAT-troppen slengte teppene og putene hans på gulvet mens de lette etter skjulte våpen. Han hadde ingen. Han åpnet øynene. Mumlet noe som hørtes ut som Hva? før han sovnet igjen, krøllet seg sammen på den flate madrassen og slo armene rundt seg mot den plutselige kulden. Han var en stor mann, med hvit hud og svart hårvekst som var i ferd med å bli grå, over hele kroppen. Pyjamasen hans var for liten. Han så slapp ut, og virket litt eldre enn sine førtien år. Hunden hans var en gammel kjøter, som våknet motvillig og stavret seg inn fra kjøkkenet. Hundepatruljen fanget den øyeblikkelig og tok den med rett ut i bilen. Emerson tok av seg hjelmen og presset seg gjennom mengden og inn på det lille soverommet. Han så en trekvart full Jack Daniel's-flaske på nattbordet, 28
ved siden av et oransje medisinglass som også var trekvart fullt. Han bøyde seg ned og så på det. Sovepiller på resept. Lovlige. Nylig utskrevet til en som het Rosemary Barr. På etiketten sto det: Rosemary Barr. Ta én mot søvnløshet. «Hvem er Rosemary Barr?» spurte mannen fra statsadvokatens kontor. «Er han gift?» Emerson kikket seg rundt i rommet. «Ser ikke sånn ut.» «Selvmordsforsøk?» spurte SWAT-kommandanten. Emerson ristet på hodet. «Da ville han ha svelget alle. Pluss hele Jack Daniel's-flasken. Jeg tror nok bare Mr. Barr hadde trøbbel med å få sove i natt. Etter en travel og produktiv dag.» Luften i rommet var innestengt. Det luktet skittent sengetøy og uvasket kropp. «Vi må utvise forsiktighet nå,» sa den assisterende statsadvokaten. «Akkurat nå er tilstanden hans svekket. Advokaten hans kommer til å hevde at han ikke er i stand til å skjønne sine rettigheter. Derfor kan vi ikke la ham si noe. Og sier han noe, kan ikke vi høre på.» Emerson tilkalte ambulansepersonellet. Ba dem undersøke Barr, forsikre seg om at han ikke lurte dem, og forsikre seg om at han ikke holdt på å dø. De holdt på med ham i noen minutter, lyttet på hjertet hans, tok pulsen, leste etiketten på medisinflasken. Så erklærte de at han var sånn passe frisk og rask, men at han sov dypt. «Psykopat,» SWAT-kommandanten. «Ingen samvittighet.» «Men er vi helt sikre på at dette er rett mann?» spurte den assisterende statsadvokaten. Emerson fant et par dressbukser som var brettet sammen over en stol, og lette i lommene. Tok ut en liten lommebok. Fant et førerkort. Navnet var riktig, og adressen var riktig. Og fotografiet var riktig. «Dette er rett mann,» sa han. «Vi kan ikke la ham si noe,» gjentok statsadvokatfyren. «Vi må gjøre alt etter boka.» «Jeg har tenkt å lese opp rettighetene hans for ham uansett,» sa Emerson. «Legg dere dette på minnet, folkens.» 29
Han ristet Barr i skulderen og fikk ham til å åpne øynene halvveis. Så leste han opp rettighetene. Retten til ikke å si noe, retten til å kreve en advokat. Barr prøvde å fokusere, men lyktes ikke. Så sovnet han igjen. «OK, ta ham med,» sa Emerson. De tullet et laken rundt ham, og to politifolk dro ham ut av huset og inn i en bil. En fra ambulansen og den assisterende statsadvokaten ble med. Emerson ble værende i huset og begynte ransakingen. Han fant den slitte blå jeansen i skapet på soverommet. Skoene med gummisåler sto pent på gulvet foran. De var støvete. Regnjakken hang i skapet i entreen. Den beige Dodge Caravanen sto i garasjen. Den oppskrapede rifla var i kjelleren. Den var et av flere våpen som hang på et stativ som var skrudd fast i veggen. På benken under dem var det fem nimillimeters håndvåpen. Og ammunisjonsesker, blant annet en halvfull eske med Lake City M852 168-grams hollow point boat tail .308-patroner. Ved siden av eskene sto det glasskrukker med tomme patronhylser i. Klare til å brukes om igjen, tenkte Emerson. Klare til å lades for hånd. I krukken nærmest kanten på benken var det bare fem hylser. Lake City-messing. Lokket på krukken var fortsatt av, som om de fem hylsene var sluppet oppi i full fart ganske nylig. Emerson bøyde seg og snuste. Krukken luktet av krutt. Kaldt og gammelt, men ikke så veldig. Emerson forlot James Barrs hus klokka fire om morgenen. Nå overtok åstedsspesialistene som skulle finkjemme hele huset. Han sjekket med vakthavende, og fikk bekreftet at Barr fortsatt sov fredelig, alene i en celle og under kontinuerlig medisinsk overvåkning. Så dro han hjem og tok seg en lur i to timer, før han dusjet og kledde seg til pressekonferansen. Pressekonferansen tok fullstendig livet av saken. Skulle dette fortsatt vært en sak, måtte fyren ha vært på frifot. Han måtte ha vært på flukt, ond, i skjul, lyssky, farlig. En god sak trenger frykt. Den trenger elementer som gjør helt vanlige, dagligdagse ting 30
farlige, som det å fylle bensin eller gå på kjøpesenteret eller gå i kirken. Å få høre at fyren var funnet og arrestert før runde to i nyhetssyklusen hadde begynt, var en katastrofe for Ann Yanni. Hun visste med en gang hva hovedredaksjonen i nettverket ville mene. Ikke noe nytt, over og ut, historie. Gårsdagens nyheter, bokstavelig talt. Det var vel ikke så mye til sak, uansett. Bare en eller annen innavlet gærning som var for tjukk i hue til å klare seg natta over. Ligger sikkert med kusinen sin, og drikker Colt .45. Ikke noe skummelt der. Hun ville få et landsdekkende innslag til for å oppsummere saken og rapportere om arrestasjonen, men det ville også være alt. Tilbake til skyggenes dal. Yanni var skuffet, men hun skjulte det godt. Hun stilte spørsmål i en tilgjort beundrende tone. Midtveis i pressekonferansen begynte hun å tenke ut et nytt tema. En ny historie. Folk var nødt til å synes at dette hadde vært imponerende politiarbeid. Og denne gjerningsmannen hadde ikke vært en gærning. Ikke nødvendigvis. Her var med andre ord en skikkelig farlig fyr tatt av ordentlig grundige politifolk, midt ute i Amerikas heartland. Noe som hadde tatt temmelig lang tid ved lignende og mer berømte saker på øst- og vestkysten. Kunne hun selge det? Hun begynte å leke med tittelforslag. America's forteste? Som et ordspill på fineste? Politisjefen ga ordet til Emerson etter omtrent ti minutter. Emerson fylte ut alle detaljer om gjerningsmannens identitet og forhistorie. Han holdt det tørt. Bare fakta, frue. Han skisserte opp etterforskningen. Han svarte på spørsmål. Han skrøt ikke. Ann Yanni syntes at han fikk det til å virke som om politiet hadde hatt flaks. At de hadde fått mye mer å gå på enn de vanligvis fikk. Så overtok Rodin. Han fikk det til å høres ut som om politiet bare hadde vært involvert i en mindre trefning i sakens begynnelse, men at det var nå det virkelige arbeidet begynte. Hans kontor skulle gå gjennom hele saken, og så ta de nødvendige avgjørelsene. Og ja, Ms. Yanni, siden han syntes at omstendighetene talte for det, ville han så absolutt gå inn for at Mr. Barr ble dømt til døden. 31
James Barr våknet opp i cellen sin med en kjemisk bakrus klokka ni lørdag formiddag. Fingeravtrykkene hans ble øyeblikkelig tatt, før rettighetene ble lest opp for ham to ganger. Retten til å forholde seg taus, retten til å kreve advokat. Han valgte å forholde seg taus. Ikke mange gjør det. Ikke mange kan. Behovet for å snakke er vanligvis overveldende. James Barr overvant det. Han bare holdt munnen hardt igjen og lot den være sånn. Mange prøvde å snakke med ham, men han svarte ikke. Ikke én gang. Ikke ett ord. Emerson tok det rolig. Sant å si så ville ikke Emerson at Barr skulle si noe som helst. Han foretrakk å stille opp alle bevisene, saumfare dem, teste dem, polere dem og så komme til det punktet hvor han kunne se for seg en fellende dom uten tilståelse. Tilståelser var altfor sårbare mot forsvarets påstander om tvang og forvirring, og han hadde lært å holde seg unna dem. De var glasuren på kaken. Bokstavelig talt det siste han ville høre, ikke det første. Ikke sånn som i krimserier på tv, hvor ustanselige avhør ble opphøyd til en slags kunstform. Så han holdt seg unna og lot teknikerne gjøre seg ferdige med sitt langsomme og tålmodighetskrevende arbeid. Søsteren til James Barr var yngre enn ham og ugift og bodde i en leid leilighet i sentrum. Hun het Rosemary. I likhet med resten av byens befolkning kjente hun seg både dårlig og sjokkert og lamslått. Hun hadde sett på nyhetene fredag kveld. Og hun hadde fått dem med seg igjen lørdag morgen. Hun hørte at en politietterforsker sa navnet til broren hennes. Først trodde hun at det var en feil. At hun hadde hørt feil. Men fyren fortsatte å si det. James Barr, James Barr, James Barr. Hun brast i gråt. Først gråt hun av forvirring, så av skrekk, til slutt av raseri. Så tvang hun seg til å bli rolig, og begynte å jobbe. Hun arbeidet som sekretær i et advokatfirma med åtte ansatte. I likhet med de fleste advokatfirmaer i små byer i Midtvesten tok det alle slags saker. Og det behandlet de ansatte ganske bra. Lønna var ikke overveldende, men de hadde ting som kompenserte. En var full forsikring. En annen var at tittelen hennes var juridisk assistent, ikke sekretær. En tredje ting var et løfte om at 32
firmaet ville ta seg av juridiske saker for alle ansatte og familienes deres, gratis og uten betaling. Stort sett dreide det seg om testamenter og skifte og skilsmisser og forsikringskrangler om en bulket bil. Det dreide seg ikke om å forsvare voksne søsken som urettmessig ble anklaget for snikskytterdrap i en by. Det forsto hun. Men hun syntes hun måtte gjøre et forsøk. For hun kjente broren sin og visste at han ikke kunne være skyldig. Hun ringte hjem til partneren hun jobbet for. Han drev stort sett med skattesaker, så han ringte til firmaets prosessfullmektig. Han ringte i sin tur til firmaets ledende partner, som innkalte alle partnerne til møte. Møtet holdt de under lunsjen på country club-en. Fra begynnelsen av var agendaen hvordan de kunne si nei til Rosemary Barrs forespørsel på en mulig taktfull måte. Forsvar for en forbrytelse av et sånt kaliber var de ikke kompetente til. Ikke tilbøyelige til, heller. Man måtte tenke på PR-konsekvensene. Det var alle enige om. Men de var en lojal gjeng, og Rosemary Barr var en god ansatt som hadde jobbet for dem i mange år. De visste at hun ikke hadde penger, for de tok seg av selvangivelsen hennes. De gikk ut fra at broren heller ikke hadde penger. Grunnloven garanterte at man fikk kompetent juridisk hjelp, men de hadde ikke høye tanker om offentlig oppnevnte forsvarere. Så de var fanget i et helstøpt etisk dilemma. Det var prosessfullmektigen som løste det. Han het David Chapman. Han var en hard veteran som kjente statsadvokat Rodin. Han kjente ham ganske godt. Egentlig ville det vært usannsynlig at han ikke gjorde det. De var ganske like, de hadde vokst opp i samme strøk og jobbet i samme bransje, selv om de var på hver sin side. Så Chapman gikk inn på røykerommet og ringte hjem til statsadvokaten på mobilen. De to advokatene hadde en lang og oppriktig diskusjon. Så kom Chapman tilbake til lunsjbordet. «De sier det er ballen i mål,» sa han. «Broren til Ms. Barr er skyldig herfra og til helvete. Rodins sak kommer til å bli etter læreboka. Faen heller, den kommer vel til å bli læreboka en vakker dag. Han har alt som kan skaffes av bevis. Det er ikke spor av dagslys noen steder.» 33
«Var han ærlig mot deg, tror du?» spurte den ledende partneren. «To gamle kompiser snakker ikke drittprat,» sa Chapman. «Hva nå?» «Det eneste vi kan gjøre, er å finne formildende omstendigheter. Hvis vi kan få giftsprøyten redusert til livsvarig, er det en seier i seg selv. Det er alt Ms. Barr kan forvente seg. Eller den jævla broren hennes, med all respekt.» «Hvor mye skal vi involvere oss?» spurte den ledende partneren. «Bare under straffeutmålingen. Han er nødt til å si seg skyldig.» «Har du noe imot å ta deg av det?» «Ikke sånn som saken står nå.» «Hvor mange timer vil det koste oss?» «Ikke så mange. Vi kan praktisk talt ikke gjøre noe.» «Hvorfor skulle det finnes formildende omstendigheter?» «Han er golfkrigveteran, så vidt jeg vet. Så det er kanskje noe kjemiske greier. Eller en slags forsinket posttraumatisk lidelse. Kanskje vi kunne inngå en avtale med Rodin i forkant. Vi kunne ordne det over en lunsj.» Den ledende partneren nikket. Snudde seg mot skattefyren. «Si til sekretæren din at vi skal gjøre alt som i vår makt står for å hjelpe broren hennes i nødens stund.» Barr ble flyttet fra varetektscellen på politistasjonen til det lokale fengselet før verken søsteren eller Chapman fikk sjansen til å treffe ham. Lakenet og pysjen ble tatt fra ham, og han fikk i stedet utdelt papirundertøy, en oransje kjeledress og et par badesandaler av gummi. Det lokale fengselet var ikke et hyggelig sted å være. Det luktet fælt, og det var bråkete. Det var mildt sagt overbefolket, og de sosiale og etniske spenningene som ble holdt under kontroll på gaten, fikk utfolde seg fritt her inne. Menn ble stablet inn tre på hver celle, og det var for få voktere. Nykommerne ble kalt fisk, og fikk klare seg som best de kunne. 34
Men Barr hadde vært i Hæren, så kultursjokket var ikke så stort som det kunne ha vært. Han overlevde som fisk i to timer, og så ble han eskortert inn på et forhørsrom. Han ble fortalt at en advokat ventet på ham der. Han så et bord og to stoler som var skrudd fast til gulvet i et cellekontor uten vinduer. I den ene stolen satt en fyr som han vagt kjente igjen fra et eller annet sted. På bordet sto en liten båndopptaker. Som en walkman. «Jeg heter David Chapman,» sa fyren i stolen. «Jeg er forsvarsadvokat. Søsteren din jobber i mitt advokatfirma. Hun ba oss om å hjelpe deg.» Barr sa ingenting. «Så her er jeg,» sa Chapman. Barr sa ingenting. «Jeg tar opp denne samtalen,» sa Chapman. «På tape. Jeg antar at det er greit for deg?» Barr sa ingenting. «Jeg tror vi har møtt hverandre en gang tidligere,» sa Chapman. «På julebordet vårt et år?» Barr sa ingenting. Chapman ventet. «Har de sagt hva du er anklaget for?» sa han. Barr sa ingenting. «Det er en svært alvorlig anklage,» sa Chapman. Barr forholdt seg taus. «Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke vil hjelpe deg selv,» sa Chapman. Barr bare stirret på ham. Satt bare stille i mange lange minutter. Så lente han seg fram mot båndopptakeren og sa noe for første gang siden ettermiddagen dagen før. Han sa: «De har tatt feil mann.» «De har tatt feil mann,» gjentok Barr. «Fortell meg om rette mann, da,» sa Chapman øyeblikkelig. Han var en god rettssalstaktiker. Han visste hvordan man kunne finne rytmen. Spørsmål, svar, spørsmål, svar. Det var sånn man fikk en person til å åpne seg. De falt inn i rytmen, og alt kom ut. 35
Men Barr trakk seg inn i tausheten igjen. «La oss ha én ting klart,» sa Chapman. Barr svarte ikke. «Nekter du for det?» spurte Chapman ham. Barr sa ingenting. «Nekter du?» Ingen respons. «Alle bevisene er der,» sa Chapman. «De er ganske overveldende, er jeg redd. Du kan ikke leke stum nå. Vi er nødt til å snakke om hvorfor du gjorde det. Det er det eneste som kan hjelpe oss.» Barr sa ingenting. «Vil du at jeg skal hjelpe deg?» Barr sa ingenting. «Kanskje det var på grunn av det du opplevde under krigen,» sa Chapman. «Eller post-traumatisk stress. Eller en eller annen form for mental svekkelse. Vi er nødt til å fokusere på årsaken.» Barr sa ingenting. «Det er ikke lurt å nekte,» sa Chapman. «Alle bevisene er der.» Barr sa ingenting. «Det er ingen utvei å nekte,» sa Chapman. «Få tak i Jack Reacher for meg,» sa Barr. «Hvem?» «Jack Reacher.» «Hvem er han? En venn?» Barr sa ingenting. «En du kjenner?» sa Chapman. Barr sa ingenting. «En du kjente?» «Bare få tak i ham.» «Hvor er han? Hvem er han?» Barr sa ingenting. «Er Jack Reacher en lege?» spurte Chapman. «En lege?» gjentok Barr. «Er han en lege?» spurte Chapman. 36
Men Barr sa ikke mer. Han bare reiste seg fra bordet og gikk til døren til cellekontoret og dundret på den til en vokter åpnet den og førte ham tilbake til den overfylte cella. Chapman avtalte å møte Rosemary Barr og firmaets etterforsker på kontoret. Etterforskeren var en pensjonert politimann som de fleste advokatfirmaene i byen brukte. Alle hadde ham på lønningslisten. Han var privatdetektiv, med lisens. Han het Franklin. Han lignet ikke på en privatdetektiv i en tv-serie. Han gjorde alt arbeidet fra skrivebordet, med telefonkataloger og databaser. Han gikk ikke ut, var ikke bevæpnet, brukte ikke hatt. Men ingen kunne måle seg med ham hvis fakta skulle sjekkes eller noen skulle spores opp, og han hadde fremdeles mange venner i politiet. «Bevisene er knallsterke,» sa han. «Etter det jeg har hørt. Emerson var ansvarlig, og han er temmelig pålitelig. Det er egentlig Rodin også, men av en helt annen grunn. Emerson er en stabeis, og Rodin er en feiging. Ingen av dem ville si det de sier hvis de ikke hadde dekning for det.» «Jeg får meg ikke til å tro at han gjorde det,» sa Rosemary Barr. «Vel, han nekter nå for det,» sa Chapman. «Så vidt jeg forstår, i hvert fall. Og så spør han etter en som heter Jack Reacher. En han kjenner eller kjente. Har du noensinne hørt det navnet? Vet du hvem han er?» Rosemary Barr bare ristet på hodet. Chapman skrev navnet Jack Reacher på et ark, og ga det til Franklin. «Jeg tror han er en psykiater. Mr. Barr kom med navnet rett etter at jeg hadde fortalt hvor sterke bevisene er. Så kanskje denne Reacher-fyren er en som kan underbygge det med formildende omstendigheter. Kanskje han har hatt Mr. Barr til behandling.» «Broren min har aldri gått til psykiater,» sa Rosemary Barr. «Er du helt sikker på det?» «Aldri.» «Hvor lenge har han bodd her i byen?» «I fjorten år. Etter hæren.» 37
«Står dere hverandre nær?» «Vi bodde i samme hus.» «Huset hans?» Rosemary Barr nikket. «Men du bor ikke der lenger?» «Nei,» sa hun. «Jeg flyttet ut.» «Kan broren din ha gått til psykiater etter at du flyttet ut?» «Da ville han ha fortalt det.» «OK, men hva med tidligere? Mens han var i tjeneste?» Rosemary Barr sa ingenting. Chapman vendte seg mot Franklin igjen. «Så kanskje Reacher var legen hans i hæren,» sa han. «Kanskje han har informasjon om en gammel traume. Han kunne være til stor hjelp.» Franklin tok imot arket. «Hvis så er tilfelle, skal jeg finne ham.» «Vi burde uansett ikke snakke om formildende omstendigheter,» sa Rosemary Barr. «Vi burde snakke om sannsynlig tvil. Om uskyld.» «Bevisene er svært sterke,» sa Chapman. «Han brukte sitt eget våpen.» Franklin brukte tre timer uten å finne Jack Reacher. Først trålet han gjennom forskjellige psykiater-organisasjoner. Ingen treff. Så søkte han på Internett etter støttegrupper for golfkrigveteraner. Ingen spor. Han prøve Lexis-Nexis og alle nyhetsorganisasjonene. Ingenting. Så gikk han tilbake til begynnelsen, og gikk inn i databasen til det nasjonale personellregisteret. Den listet alle nåværende og tidligere militære. Der fant han Jack Reachers navn så lett som bare det. Reacher hadde gått inn i Forsvaret i 1984, og i 1997 fikk han avskjed i nåde. James Barr hadde meldt seg i 1985, og sagt takk for seg i 1991. Dermed overlappet de hverandre med seks år. Men Reacher hadde ikke vært lege av noe slag. Heller ikke psykiater. Han hadde vært militærpoliti. Offiser. Major. Kanskje etterforsker på høyt nivå. Barr hadde avsluttet karrieren som bare Specialist E-4. Infante38
riet, ikke militærpolitiet. Så hva var kontaktpunktet mellom en major i militærpolitiet og en infanterisoldat E-4? Helt klart noe som ville være til hjelp, ellers ville ikke Barr ha nevnt navnet. Men hva? Etter tre timer antok Franklin at han ikke ville finne ut det, for Reacher var borte fra radaren etter 1997. Helt og holdent. Det fantes ikke spor etter ham noen steder. Ifølge trygdekontoret var han fortsatt i live. Han var ikke i fengsel, ifølge det nasjonale kriminalinformasjonssenteret NCIC. Men han hadde forsvunnet. Han hadde ingen kredittvurdering. Han var ikke listet som eier, verken av eiendom eller biler eller båter. Han hadde ikke gjeld. Ingen utestående krav. Ingen adresse. Ingen telefonnumre. Ingen etterlysninger, ingen domfellelser. Han var ikke gift. Hadde ingen barn. Han var et gjenferd. James Barr tilbrakte de samme tre timene i alvorlig trøbbel. Det begynte da han gikk ut av cellen sin. Han svingte til høyre for å gå ned til telefonautomatene. Korridoren var smal. Han dunket borti en annen fyr, skulder mot skulder. Så gjorde han den store tabben. Han løftet blikket fra gulvet og sa unnskyld. En stygg tabbe, for en fisk kan ikke ta kontakt med en annen fange. Det betyr mangel på respekt. Sånn er det i fengsler. Det forsto ikke han. Fyren han hadde hatt øyekontakt med, var meksikaner. Han hadde gjengtatoveringer, men Barr dro ikke kjensel på dem. Enda en stygg tabbe. Han skulle ha flyttet blikket tilbake til gulvet, og gått videre og håpet på det beste. Men det gjorde han ikke. I stedet sa han «Unnskyld meg.» Så løftet han øyenbrynene og kom med et lite unnskyldende smil, som om han sa, Dette er litt av et sted, hæ? Stygg tabbe. Prøve å late som om de var fortrolige eller bekjente. «Hva glor du på?» sa meksikaneren. Da forsto James Barr endelig hva som skjedde. Hva glor du på? Det var ikke annet enn en standardåpning. Militærbrakker, 39
barer, gatehjørner, svarte smug, det var setningen du helst ikke ville høre. «Ingenting,» sa han, og skjønte at han hadde gjort situasjonen mye verre. «Kaller du meg ingenting?» Barr flyttet blikket tilbake til gulvet og gikk videre, men det var for sent. Han kjente meksikanerens blikk mot ryggen og ga opp tanken på telefonautomatene. Telefonen var i enden av en lobby, og han hadde ikke lyst til å bli stengt inne. Så han gikk en lang runde mot klokka på vei tilbake til cellen sin. Han kom trygt fram. Så ikke på noen, sa ingenting. Han la seg ned på brisken. Omtrent to timer senere følte han seg OK. Han antok at han kunne takle en liten macho-utblåsning. Og han var større enn meksikaneren. Han var større enn to meksikanere. Han ville ringe søsteren sin. Han ville vite om alt var i orden med henne. Han la i vei mot telefonautomatene igjen. Han kom fram med skinnet i behold. Det var trangt der inne. Fire telefoner hang på veggen, fire menn snakket, fire køer med andre menn som ventet bak dem. Bråk, sopende føtter, sprø latter, utålmodighet, frustrasjon, dårlig luft, lukten av svette og skittent hår og gammel urin. En helt normal scene i et fengsel, så vidt James Barr kunne skjønne. Og plutselig var det ikke en normal scene. Mennene foran ham forsvant. De ble bare borte. De bare smeltet ut av syne. De som sto i telefonen, la på midt i en setning og dukket seg forbi ham. De som ventet i kø, trakk seg vekk. På et halvt sekund forandret lobbyen seg fra å være full av folk og bråkete, til å bli øde og stille. James Barr snudde seg. Han så meksikaneren med tatoveringene. Meksikaneren hadde en kniv i hånden og tolv kamerater bak seg. Kniven var et tannbørsteskaft av plast med tape rundt og en slipt spiss, som en stilett. Alle kameratene var tettbygde små karer, alle hadde samme tatoveringer. Alle hadde snauklippet hår med kompliserte mønstre barbert på skallen. 40
«Vent,» sa Barr. Meksikanerne ventet ikke, og åtte minutter senere lå Barr i koma. Han ble funnet en stund senere, på gulvet, banket til kjøttdeig, med mange stikksår og brudd på hodeskallen og alvorlige indre blødninger. Etterpå sa fengselssladderen at han fikk som fortjent. Han hadde disset latinoene. Men fengselssladderen sa også at han ikke hadde gitt seg uten kamp. Det ble sagt med et snev av beundring. Meksikanerne hadde måttet lide litt. Men ikke på langt nær så mye som James Barr. Han ble fraktet i ambulanse til sykehuset i byen, og sydd sammen og operert for å lette på trykket fra den opphovnede hjernen. Så ble han dumpet inn på intensivavdelingen i koma. Legene var ikke sikre på når han ville våkne. Kanskje om en dag. Kanskje om en uke. Kanskje om en måned. Kanskje aldri. Legene visste egentlig ikke, og de brydde seg ikke. De bodde alle i nærheten. Fengselsdirektøren ringte sent på kvelden og varslet Emerson. Så ringte Emerson og varslet Rodin. Så ringte Rodin og varslet Chapman. Så ringte Chapman og varslet Franklin. «Og hva skjer nå?» spurte Franklin ham. «Ingenting,» sa Chapman. «Saken ligger på is. Du kan ikke stille en mann som ligger i koma for retten.» «Hva om han skulle våkne?» «Hvis han er OK, kan de vel gjøre det, skulle jeg tro.» «Og hvis han ikke er det?» «Da kan de ikke. Du kan ikke stille en grønnsak for retten.» «Og hva gjør vi nå?» «Ingenting,» sa Chapman. «Vi tok det ikke så veldig alvorlig uansett. Barr er skyldig som faen, og det er ikke stort noen kan gjøre for ham.» Franklin ringte og varslet Rosemary Barr, for han var ikke sikker på om noen andre ville ta seg bryet. Han skjønte at ingen andre hadde gjort det. Så han fortalte henne nyheten selv. Rosemary Barr kom ikke med noe stort utbrudd. Hun ble bare veldig stille. Det var som om hun hadde fått en følelsesmessig overbelastning. 41
«Jeg antar jeg bør dra til sykehuset,» sa hun. «Hvis du vil,» sa Franklin. «Han er uskyldig, vet du. Det er så urettferdig.» «Møtte du ham i går?» «Du mener om jeg kan gi ham alibi?» «Kan du det?» «Nei,» sa Rosemary Barr. «Det kan jeg ikke. Jeg vet ikke hvor han var i går. Eller hva han gjorde.» «Er det steder han pleier å oppsøke jevnlig? Kinoer, barer, hva som helst?» «Egentlig ikke.» «Venner han henger sammen med?» «Jeg er ikke sikker.» «Kjærester?» «Ikke på lenge.» «Andre i familien som han besøker?» «Det er bare oss to. Han og meg.» Franklin sa ingenting. Det ble en lang pause. «Hva skjer nå?» spurte Rosemary Barr. «Jeg vet ikke helt.» «Fant du den fyren han snakket om?» «Jack Reacher? Nei, dessverre. Ingen spor.» «Fortsetter du å lete?» «Det er egentlig ikke mer jeg kan gjøre.» «OK,» sa Rosemary Barr. «Da får vi klare oss uten ham.» Mens de snakket på telefon sent den lørdagskvelden, var Jack Reacher på vei til dem.