ikke engang noensinne hatt en elskerinne.» «Hva het kona?» «Lena . . . I det hele tatt går forretningen hans dårlig. Pluss dette med helsen.» «Hva feiler det ham?» «Prostata og mistanke om kreft i magesekken. «Hva er det viktigste for ham i livet?» spurte Viktor. «Det viktigste? En sølvfarget Lincoln, som han aldri kommer til å få . . .» De drakk whisky mens de snakket. Samtalen ble en skikkelig cocktail av ord og sprit. Det var nesten som om tredjemann satt ved bordet sammen med dem, ulykkesfuglen Sergej Tsjekalin, med dårlig helse, forlatt av kona og med en drøm som aldri ville bli virkelighet – drømmen om en sølvfarget Lincoln. «Når kan jeg stikke innom?» spurte til slutt Misja. «I morgen.» Da Misja var gått, hørtes lyden av en bil som startet fra gaten. Viktor så ut og fikk øye på en sølvfarget Lincoln som kjørte bort fra inngangsdøra, langstrakt og overlegen. Etter å ha gitt pingvinen Misja frossen flyndre og tappet kaldt vann i badekaret, gikk Viktor tilbake på kjøkkenet for å skrive den bestilte nekrologen. Gjennom luken mellom kjøkkenet og badet kunne han høre plasking. Han smilte mens han kladdet nekrologen, og tenkte på pingvinen som var så glad i rent, kaldt vann.
15