4
Til Magnus
ILLUSTRERT AV KENNETH LARSEN
O, JUL MED DIN GLEDE OG FORELDRE SOM ØDELEGGER ALT
Det var kaldere enn nederst i fryseboksen, og Benny elsket det. Han elsket hvert snøfnugg som falt fra him melen, hver snøkrystall som landet på jakken hans, og hver eneste brøytekant langs veien. Men mest av alt elsket han julen. Absolutt alt ved julen. Minus klipp fisk på første juledag, så klart, han var ikke helt sinns syk heller. Han smilte tilfreds der han trasket bortover fortauet gjennom dyp snø, slepende på en handlepose i den ene hånden mens han knuget fire store pepperkake hjerter under den andre armen. Ved siden av ham gikk Akemi, hans beste og eneste venninne, og bar på sitt eget pepperkakehjerte. «JEG GLEDER MEG SÅNN!» ropte Benny så høyt at han sikkert hadde utløst et snøras, hadde de vært på fjellet. Akemi brast ut i latter og ropte enda høyere: «JEG OGSÅ!» «MEN IKKE LIKE MYE SOM MEG!» skrek Benny så han ble hes. «DET ER UMULIG!» «Tre nøtter til Askepott», sa Akemi. «Reisen til Julestjernen», sa Benny.
9
«Donald Duck og vennene hans», sa Akemi. «SØLVGUTTENE!» ropte Benny, altfor entusias tisk. «Hilsen bestefar på 72!» ropte Akemi tilbake. Benny lo. «Det er tradisjon! Hvordan skal man el lers vite når julen ringes inn?» «Noen av oss ser bare på klokken», sa Akemi. «Pfft!» sa Benny og blåste luggen ut av øynene. «Brune pinner.» «Colakaker.» «Colakaker er ikke det samme som brune pinner. De smaker kliss», sa Benny. «Sier du, som kan sluke en halv delfiakake på ti mi nutter», sa Akemi. «Uten å kaste opp», sa Benny stolt og sparket opp snø foran seg. «Greit, du vinner», sa Akemi. «Ingen elsker julen mer enn deg.» «Nemlig. Jeg skal spise et tonn med pinnekjøtt på julaften», sa Benny og stirret drømmende opp i luften. «Og jeg skal spise et tonn med frityrstekt kylling», sa Akemi og himlet med øynene. Benny snudde seg mot henne. «Jeg fatter ikke at det er tradisjonsrik julemiddag i Japan. Har de ikke sauer der?» Akemi bare heiste på skuldrene. «Mamma krever at vi gjør alt slik som i hennes oppvekst. Pappa har ikke noe han skulle ha sagt.» Det forstod Benny. Juletradisjoner var tross alt dødsviktig, selv om det innebar at Akemi måtte spise
10
kylling og ikke pinnekjøtt på julaften. Men akkurat det var vel ikke noe rarere enn at noen spiste ribbe og andre spiste fisk. Fisk, for pokker! For Benny var det kun pinnekjøtt som gjaldt på julaften, ferdig snakket. «Neste stopp: Kråkeslottet», sa Akemi og dultet borti Benny med albuen mens hun laget spøkelses lyder. «Hysj, tenk om hun hører deg», sa Benny og så seg rundt. «Magda-Rose liker ikke at folk kaller huset hennes for Kråkeslottet.» «Nei, men hun er jo gammel, så jeg tror ikke hun hører meg herfra. Gullgutten hennes kan slappe helt av», sa Akemi. «Sjalu?» sa Benny og gliste. «Ja!» flirte Akemi. «Skulle tro du var barnebarnet hennes, sånn som hun fyller rommet ditt med godteri. Det ser ut som Aladdins grotte der inne, bare at du har sjokolademynter i stedet for gullmynter.» «Hun liker jo ikke snop», sa Benny og strammet grepet om bæreposen. Det kjentes seriøst som om ar men hans skulle ryke når som helst. Han hadde gått amok på julemarkedet, og nå fikk han lide for det. Heldigvis var de snart fremme. «Tungt?» spurte Akemi. «Trenger du hjelp til å bære?» «Nei, det er verdt det», sa Benny og peste. «Det er jul bare én gang i året!» De nærmet seg huset til Magda-Rose. Akemi be gynte å lage spøkelseslyder igjen. Benny sparket borti leggen hennes, gjennom fjorten tonn med snø. De tit
11
tet over gjerdet ved siden av seg. Der sto hun – utenfor det enorme herskapshuset en eller annen Hollywoodregissør hadde bygget for henne lenge før Benny og Akemi ble født. Nå var det bare kjent som Kråkeslot tet. Hun hadde på seg rosa leppestift og svarte solbril ler enda det var overskyet. Håret hennes var som van lig perfekt og blondere enn en golden retriever. På seg hadde hun så klart den leopardmønstrede fuskepels jakken alle forbandt henne med. Magda-Rose i et nøtteskall. Akemi smilte og gjemte ansiktet bak det store pep perkakehjertet hun bar på. «Du må innrømme at hun er litt sær, da», hvisket hun til Benny. «Dronningen av Kråkeslottet.» Benny ristet på hodet og hvisket tilbake: «Jeg synes
12
hun er dritkul. Hvem andre kjenner du som har et eget tårn på huset sitt?» De skulle akkurat til å rope hallo da moren til Ake mi stakk hodet ut av vinduet to hus bortenfor og ropte at hun måtte komme hjem. Skulle tro hun kunne lukte når Akemi nærmet seg. Akemi sukket og begynte å gå fortere. «Plikten kaller», sa hun og snudde seg mot Magda-Rose. «God jul!» Magda-Rose smilte og vinket tilbake, før hun for svant inn i det store huset. Benny ga Akemi en klem og småløp hjem på føtter som sank ned i snøen, og med pepperkakehjertene godt plassert under armen. Siden han bodde i huset mellom Magda-Rose og Akemi, tok det ikke lang tid innen han var hjemme. Han rev opp ytterdøren og falt nesten over to store kofferter som sto rett innenfor. Hva skulle dette bety? Hadde de fått besøk? Beste foreldrene hadde vel ikke reist helt fra Saint-Tropez bare for å feire jul med dem? De kom jo ikke i bursda ger engang. Benny sparket av seg skoene og slengte luen opp på hattehyllen. Jakken kastet han fra seg oppå en haug med sko. Lady kom tassende ut i gangen og logret med halen. Hunden bjeffet aldri på noen. Benny satte seg på huk og klødde cocker spanielen bak de lange, brune ørene. Det var Benny som hadde døpt den Lady, i det som fortsatt ble omtalt som hans mest ekstreme Disney-periode, og ingen hadde hatt hjerte til å for telle ham at Lady faktisk var en gutt. I stuen satt lillesøsteren hans, Belinda, henslengt i
13
ørelappstolen. Hun var som vanlig opptatt med mobi len sin. Åtte år gammel, og så hadde hun bedre mobil enn Benny, som ikke hadde fått sin første før han fylte ti. Det var blodig urettferdig at han, som faktisk var elleve nå, skulle ha dårligere mobil enn henne. Belin da ønsket seg alltid de dyreste gavene – og hun fikk dem også! Ikke at Benny var interessert i mobiltelefo ner, altså, men var man eldst, så var man eldst. Og si den han var eldst, syntes han så klart at han fortjente bedre greier enn henne. «Hva skjer? Hvor er juletreet?» sa Benny og snublet i Lady, som trasket over føttene hans. De pyntet alltid juletreet på bitte lille julaften, og det var ikke så mye som en eneste kvast granbar i hele stuen. Faktisk var det NULL julestemning i huset. Belinda så ikke opp engang, bare pekte på noe bak ham.
14