der Bjerke mot slutten av boka skriver om egne analyser i Evansgambiten, lener jeg meg tilbake på Magnus Carlsen. En gang på 1970-tallet utropte Bjerke en kombinasjon i et parti fra Hamar mellom to av datidens norske toppspillere, Terje Wibe og Leif Øgaard, til «årets norske kulturbegivenhet». Jeg skal ikke uttale meg om norsk kulturliv, men tidene har endret seg i norsk sjakk. Bjerke, en habil amatør på sjakkbrettet, kunne si og skrive hva han ville i kraft av sin personlighet. Norske sjakkskribenter i dag kan håpe å bli hørt og lest fordi vi har en verdensmester i ryggen. Her kommer min fortelling.