Arthur Peppers makeløse reise

Page 1


Arthur Peppers makeløse reise



Phaedra Patrick

Arthur Peppers makeløse reise Oversatt av Børge Lund, MNO


Phaedra Patrick Originalens tittel: The Curious Charms of Arthur Pepper Oversatt av Børge Lund © 2016 Phaedra Patrick Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57753-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: ©2016 by Harlequin Books S.A. Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Overraskelsen i garderobeskapet

Hver dag sto Arthur opp presis klokka halv åtte, akkurat slik han hadde gjort da kona Miriam fortsatt var i live. Han dusjet og kledde på seg den grå langbuksa, den blekblå skjorta og den sennepsgule genservesten han hadde lagt fram kvelden før. Han barberte seg, og så gikk han ned i første etasje. Klokka åtte lagde han frokost, vanligvis en skive ristet brød med margarin, og satte seg ved det store furubordet der det var plass til seks, men der det nå satt bare én. Halv ni vasket han opp og tørket av kjøkkenbenken, først med håndflaten og deretter med to engangskluter med sitronduft. Så kunne dagen begynne. En annen lys morgen i mai kunne han ha vært glad for at sola allerede var stått opp. Han kunne vært i hagen og luket ugress og snudd jord. Sola kunne varmet ham i nakken og kysset skalpen hans til den ble rosa og begynte å krible. Det ville minnet ham om at han var her, i live – at han fortsatt luntet videre. Men i dag, den femtende i måneden, var en annerledes dag. Det var merkedagen han hadde gruet seg til i ukevis. Datoen på Praktfulle Scarborough-kalenderen fanget blikket hans hver gang han gikk forbi den. Da ble han stående og stirre på den et øyeblikk, og så prøvde han å finne på et lite gjøremål for å avlede oppmerksomheten. Han vannet bregnen sin, Frederica, eller åpnet kjøkkenvinduet og ropte: «Pell dere vekk!» for å få nabokattene til å slutte å bruke steinbedet hans som toalett. Det var på dagen et år siden kona hans døde. Gikk bort var begrepet alle valgte å bruke. Det var som 5


om å bruke ordet døde var å banne. Arthur avskydde ordene gikk bort. De hørtes så milde ut, lik en kanalbåt som tøffet i krusende vann, eller en boble som svevde mot en skyfri himmel. Men slik hadde ikke døden hennes vært. Etter mer enn førti års ekteskap var det bare ham i huset, som hadde tre soverom, hvorav deres eget hadde et tilstøtende dusjrom som den voksne datteren Lucy og sønnen Dan hadde rådet dem til å bruke av pensjonspengene sine for å få bygd. Det nyinnredede kjøkkenet var i ekte bøk og hadde en komfyr med et betjeningspanel som minnet om NASAs romfartssenter, og som Arthur aldri rørte i frykt for at huset skulle gå til værs som en rakett. Han savnet fælt lyden av latter i huset. Han lengtet etter å høre dunkingen av føtter i trappa igjen, ja til og med slamring i dørene. Han skulle så gjerne funnet skittentøy slengt på trappeavsatsen og snublet over skitne gummistøvler i gangen. Stillheten når det bare var ham, var mer øredøvende enn noe av støyen fra de andre familiemedlemmene som han hadde pleid å klage over. Arthur var akkurat ferdig med å tørke av benken og på vei mot stua da en høy lyd gjennomboret skallen hans. Han presset instinktivt ryggen mot veggen. Fingrene spredte seg over magnoliafarget strukturtapet. Svetten piplet på underarmene. Gjennom det prestekragemønstrede glasset i ytterdøra så han en diger, lilla skikkelse. Han var fange i sin egen gang. Dørklokka lød igjen. Det var utrolig hvor høyt hun kunne få den til å ringe. Som en brannalarm. Skuldrene hans spratt opp for å beskytte ørene, og hjertet galopperte. Bare noen få sekunder til, så ble hun sikkert lei og gikk. Men så åpnet brevsprekken seg. «Arthur Pepper. Åpne døra. Jeg vet at du er der inne.» Det var tredje gang denne uka at naboen Bernadette hadde kommet innom. De siste månedene hadde hun prøvd å fôre ham opp med sine hjemmelagde svine- eller oksekjøttpaier. Noen ganger ga han etter og åpnet døra, som oftest ikke. 6


I forrige uke hadde han funnet en innbakt pølse i gangen, tittende ut av en papirpose som et forskremt dyr. Han hadde brukt evigheter på å fjerne alle butterdeigflakene fra dørmatta. Han måtte stagge nervene. Hvis han leet på seg nå, ville hun skjønne at han sto og gjemte seg. Da måtte han finne på en unnskyldning – at han var på vei ut med søpla eller for å vanne geraniene i hagen. Men han følte seg for utmattet til å dikte opp en historie, spesielt i dag av alle dager. «Jeg vet at du er der inne, Arthur. Du trenger ikke å gjøre dette alene. Du har venner som bryr seg om deg.» Det skramlet i brevsprekken. En liten, lilla brosjyre med tittelen «Sammen i sorgen» dalte ned på golvet. Den hadde en dårlig tegnet lilje på forsiden. Selv om han ikke hadde snakket med noen på over en uke, selv om innholdet i kjøleskapet hans begrenset seg til en liten bit med cheddar og en flaske melk som var gått ut på dato, hadde han stoltheten intakt. Han hadde ikke tenkt å bli et av Bernadette Pattersons håpløse tilfeller. «Arthur.» Han knep øynene igjen og lot som om han var en statue i en hage utenfor en herregård. Han og Miriam hadde likt å dra til historiske prakteiendommer, men bare på ukedager, når det var lite folk der. Han skulle ønske de to kunne vært der nå, begge to, og kjent grusen fra turstiene knase under føttene mens de så kålsommerfugler flagre mellom rosene og gledet seg til et stort stykke bløtkake i tesalen. Det snørte seg i halsen hans mens han tenkte på kona, men han holdt stillingen. Han skulle ønske han virkelig kunne vært av stein, så det kunne slutte å gjøre vondt. Omsider klappet brevsprekken igjen. Den lilla skikkelsen bevegde seg bort. Arthur slappet av i fingrene først, og deretter albuene. Han vrikket på skuldrene for å lette på spenningene. Han var ikke helt overbevist om at Bernadette ikke sto og lusket ved hageporten, så han åpnet ytterdøra et par centimeter, presset øyet mot sprekken og tittet ut. I hagen 7


på den andre siden av gata var Terry, som hadde dreadlocks og gikk med et rødt tørkle rundt hodet og slo plenen i eningen, i ferd med å ta gressklipperen ut av redskapsboden. De to rødhårede nabobarna løp barbeinte opp og ned gata. Duene hadde sprayet ned frontruta på den forsømte Micraen hans. Arthur begynte å kjenne seg roligere. Alt var tilbake til det normale. Rutine var bra. Han leste brosjyren og la den deretter forsiktig sammen med de andre Bernadette hadde lagt i brevsprekken – «Sanne venner», «Thornapple beboerforening», «Huleboerne» og «Diesellokomotivets dag ved North Yorkshire Moors jernbane» – og så tvang han seg til å gå og lage seg en kopp te. Bernadette hadde spolert morgenen hans, vippet ham av pinnen. Han var så fortumlet at han ikke lot teposen trekke lenge nok i kannen. Han snuste på melken i kjøleskapet, gren på nesen og helte den ut i vasken. Han ble nødt til å drikke teen svart. Den smakte jernspon. Han sukket tungt. I dag skulle han ikke moppe kjøkkengolvet eller støvsuge teppet i trappa så hardt at de tynnslitte flekkene ble enda barere. Han skulle ikke polere kranene på badet og brette håndklærne i sirlige kvadrater. Han strakte ut hånden mot det feite svarte teleskopet av søppelsekker han hadde lagt på kjøkkenbordet, og plukket dem motvillig opp. De var kraftige. Velegnet til formålet. For å gjøre det lettere for seg leste han gjennom brosjyren til katteforeningen en gang til: «Kattenes redningsforbund. Alle donerte gjenstander blir solgt til inntekt for arbeidet med mishandlede katter og kattunger.» Han var ingen katteelsker selv, spesielt siden de hadde ramponert steinbedet hans, men Miriam likte dem selv om de fikk henne til å nyse. Hun hadde lagt brosjyren under telefonen, noe Arthur tok som et tegn på at dette var den veldedige organisasjonen han burde gi eiendelene hennes til. Han gikk sakte opp trappa og tok en pause på den første avsatsen, utsatte bevisst oppgaven som lå foran ham. Ved å 8


tømme garderobeskapet hennes føltes det som om han tok farvel med henne på nytt. Som om han ryddet henne ut av livet sitt. Med en tåre i øyekroken kikket han ut av vinduet, ut i bakhagen. Hvis han sto på tå, kunne han akkurat se toppen av York Minster, katedralen i York, med steinfingre som stakk opp og liksom holdt himmelen oppe. Thornapple, bydelen der han bodde, lå helt i utkanten av byen. Kirsebærblomstene hadde allerede begynt å falle fra trærne og kom dalende som rosa konfetti. Hagen var omringet på tre sider av et høyt tregjerde som sørget for privatliv; det var for høyt til at naboene kunne stikke hodet over for å slå av en prat. Han og Miriam likte å være for seg selv. De gjorde alt sammen, for det var slik de ville ha det. I hagen var det fire opphøyde bed som han hadde bygd av jernbanesviller, med rader av rødbeter, gulrøtter, løk og poteter. I år skulle han kanskje til og med prøve seg på gresskar. Av avlingen pleide Miriam å lage en storslått kylling- og grønnsakgryte og hjemmelagde supper. Men han var ingen kokk. De flotte rødløkene han plukket i fjor sommer, hadde blitt liggende på kjøkkenbenken til de var like rynkete som ham selv. Da kastet han dem i matavfallsdunken. Han gikk omsider opp resten av trappa og ble stående og puste og pese utenfor badet. Han hadde pleid å kunne spurte opp etter Lucy og Dan uten problemer, men nå gikk alt stadig langsommere. Det knirket i knærne, og han var sikker på at han skrumpet inn. Det en gang svarte håret var nå duehvitt (men fortsatt så tykt at det var vanskelig å få til å ligge flatt) og den runde nesetippen hans ble tilsynelatende rødere for hver dag som gikk. Det var vanskelig å huske når han sluttet å være ung og ble en gammel mann. Han kunne huske datteren Lucys ord da de sist snakket sammen, for noen uker siden. «Du hadde hatt godt av å rydde ut av skapene, pappa. Du kommer til å føle deg bedre så snart mammas greier er borte. Da kan du komme deg 9


videre i livet.» Dan ringte en gang imellom fra Australia, der han nå bodde sammen med kona og to barn. Han var mindre taktfull. «Bare hiv ut alt sammen. Ikke gjør huset til et museum.» Komme seg videre i livet? Hvor hen da, for pokker? Han var sekstini år gammel, ikke noen tenåring som kunne dra på universitetet eller ta seg et friår. Komme seg videre. Han sukket idet han subbet inn på soverommet. Brunt, svart og grått. Han ble møtt av en rad med klær i jordfarger. Merkelig nok kunne han ikke huske at Miriam kledde seg så kjedelig. Han så henne plutselig for seg. Hun var ung og svingte Dan rundt etter en arm og en fot – som et fly. Hun hadde på seg en blåprikkete sommerkjole og et hvitt skjerf. Hun hadde bikket hodet bakover og ledd, munnen hennes inviterte ham til å delta. Men bildet forsvant like fort som det kom. De siste minnene han hadde av henne, var i samme farger som klærne i skapet. Grått. Det aluminiumsfargede håret var formet som en badehette. Hun hadde skrumpet inn akkurat som løkene. Hun hadde vært syk i noen få uker. Først var det den årlige omgangen med bronkitt, som hadde gjort henne sengeliggende i fjorten dager mens hun gikk på antibiotikakur. Denne gangen utviklet det seg imidlertid til lungebetennelse. Legen foreskrev mer hvile, og Miriam, som aldri hadde vært kranglevoren av seg, hadde gjort som han sa. Arthur hadde funnet henne livløs i senga med stirrende øyne. Først trodde han at hun så på fuglene i trærne, men da han ristet i armen hennes, ville hun ikke våkne. Halvparten av skapet hennes var fylt av strikkejakker. Formløse hang de der med ermene dinglende slapt ned som om de var blitt brukt av gorillaer og deretter hengt opp igjen. Så var det Miriams skjørt: marineblå, grå, beige, med lengde til midt på leggen. Han kunne lukte parfymen hennes, et eller annet med roser og liljekonvall, og han lengtet etter å bore nesen ned i nakken hennes, bare én gang til, Gud, vær så snill. Han higet ofte etter at dette bare skulle være et mareritt, at hun egentlig satt nede og løste kryss10


ordet i Woman’s Weekly Magazine eller skrev et brev til en av vennene de hadde truffet på feriene sine. Han tillot seg å sitte på senga og velte seg i selvmedlidenhet i noen minutter, og så trakk han raskt ut to sekker og ristet dem slik at de åpnet seg. Han måtte gjøre dette. Den ene sekken var til det som skulle doneres, den andre til det som skulle kasseres. Han tok ut favner med klær og stuet dem ned i doneringssekken. Miriams slitte tøfler med hull i tåen gikk i søpla. Han arbeidet raskt og stille, unngikk å stoppe og la følelsene komme i veien. Da han var omtrent halvferdig, gikk et par Hush Puppies snøresko i veldedighetssekken, fulgt av et par nesten identiske Clarks. Han dro fram en stor skoeske og tok ut et par fornuftige pelsfôrede brune semskede skinnstøvletter. Han kom til å tenke på en av Bernadettes fortellinger om et par støvletter hun hadde kjøpt på et loppemarked og funnet et lodd (uten premie) inni, og lot automatisk hånden gli inn i den ene støvletten (tom) og deretter den andre. Til hans overraskelse traff fingertuppene noe hardt. Merkelig. Han smøg fingrene rundt gjenstanden og trakk den ut. I hånden hans lå det et hjerteformet skrin. Det var trukket i rødt ruglete lær og låst med en bitte liten gullfarget hengelås. Det var noe med fargen som gjorde ham urolig. Det så dyrt ut, ja frivolt. En gave fra Lucy, kanskje? Nei, det ville han garantert ha husket. Og han ville aldri ha kjøpt noe sånt som dette til kona. Hun likte enkle og nyttige ting, som diskré runde sølvøredobber eller fine grytevotter. De hadde hatt det trangt økonomisk hele sitt liv sammen, spinket og spart i tilfelle dårlige tider. Da de omsider hadde skeiet ut med kjøkkenet og badet, hadde hun bare fått nyte det en kort stund. Nei, hun ville ikke kjøpt dette skrinet. Han inspiserte nøkkelhullet i miniatyrhengelåsen. Så rotet han rundt i bunnen av skapet, dyttet rundt på resten av Miriams sko, gjorde at det ble umake par. Men han klarte ikke å finne nøkkelen. Han tok en neglesaks og vred den rundt i nøkkelhullet, men låsen nektet å rikke seg. Nysgjerrigheten kriblet i ham. Han nektet å godta et nederlag 11


og gikk ned trappa igjen. Etter nesten femti år som låsesmed måtte han for pokker klare å få åpnet et hjerteformet skrin. I den nederste kjøkkenskuffen tok han ut en toliters isboks der han oppbevarte tryllesakene sine. Vel oppe igjen satte han seg på senga og tok ut et knippe med dirker. Han stakk den minste av dem inn i nøkkelhullet og lirket forsiktig med den. Denne gangen kom det et klikk, og skrinet åpnet seg noen eggende millimeter, som en munn i ferd med å hviske en hemmelighet. Han hektet av hengelåsen og løftet på lokket. Skrinet var fôret med svart nervøs fløyel. Den lyste av dekadanse og rikdom. Men det var charm-armbåndet inni som fikk ham til å trekke pusten. Det var gullfarget og overdådig med tykke runde ledd og en hjerteformet lås. Enda et hjerte. Det som var enda merkeligere, var alle charmene som lå spredt ut fra armbåndet som solstråler i en barnebokillustrasjon. Det var åtte av dem til sammen: en elefant, en blomst, en bok, en palett, en tiger, et fingerbøl, et hjerte og en ring. Han tok armbåndet ut av skrinet. Det var tungt og klirret da han flyttet det rundt i hånden. Det så antikt ut, eller det hadde i hvert fall noe gammelt over seg, og var fint håndverk. Detaljene på hver charm var skarpt avtegnet. Men uansett hvor hardt han prøvde, kunne han ikke huske at Miriam hadde gått med armbåndet eller vist noen av charmene til ham. Kanskje hun hadde kjøpt det som en presang til noen andre. Men hvem? Det så dyrt ut. Når Lucy gikk med smykker, var det nymotens greier med kruseduller av sølvtråd og biter av glass og skjell. Han vurderte et lite øyeblikk å ringe barna for å spørre om de visste noe om et charm-armbånd gjemt i morens garderobeskap. Det virket som en gyldig grunn til å ta kontakt. Men så kom han fram til at det var bedre å la være, for de var sikkert for travelt opptatt til å bry seg med ham. Det var en stund siden han hadde ringt Lucy og brukt som unnskyldning at han måtte spørre om hvordan komfyren vir12


ket. Det var to måneder siden han hadde snakket med Dan. Det var ikke til å tro at Dan nå var førti og Lucy trettiseks. Hvor hadde alle årene blitt av? De hadde sitt eget liv nå. En gang hadde Miriam og han vært sola og månen for dem, men nå var Dan og Lucy fjerne stjerner i sine egne galakser. Armbåndet var uansett ikke fra Dan. Garantert ikke. Arthur hadde pleid å ringe sønnen hvert år for å minne ham om Miriams fødselsdag. Dan hevdet at han ikke hadde glemt det, at han allerede hadde tenkt å gå på posten den dagen og sende en liten ting. Og vanligvis var det en liten ting: en kjøleskapsmagnet formet som operaen i Sydney, et fotografi av barnebarna Kyle og Marina i pappramme, en liten koalabjørn med klypehender som Miriam hadde festet i gardinet på Dans gamle soverom. Hvis Miriam var skuffet over gavene fra sønnen, viste hun det aldri. «Så nydelig», utbrøt hun, som om det var den fineste presangen hun noensinne hadde fått. Arthur skulle ønske at hun kunne være ærlig, bare for en gangs skyld, og si at sønnen burde anstrenge seg litt mer. Han var aldri så lykkelig som når han plukket fra hverandre biler og var innsmurt i olje. Arthur var stolt over at sønnen eide tre bilverksteder i Sydney, men skulle ønske han kunne gi folk den samme oppmerksomheten som han ga forgasserne sine. Lucy var mer omtenksom. Hun sendte takkekort og glemte aldri noensinne en fødselsdag. Hun hadde vært et så stille barn at Arthur og Miriam begynte å lure på om hun hadde talevansker. Men nei, forklarte legen, hun var bare sensitiv. Hun hadde et dypere følelsesliv enn andre. Hun likte å tenke masse og utforske følelsene sine. Arthur hadde overbevist seg selv om at det var derfor hun ikke hadde kommet i morens begravelse. Dans begrunnelse var at han var hundrevis av mil unna. Men selv om Arthur kunne finne unnskyldninger for begge to, smertet det ham mer enn barna kunne forestille seg at de ikke hadde vært der og tatt farvel med Miriam på en ordentlig måte. Og det var derfor det føltes som om det lå en demning mellom dem når han 13


sporadisk snakket med dem i telefonen. Ikke bare hadde han mistet kona, han var i ferd med å miste barna også. Han klemte sammen fingrene i en trekant, men armbåndet ville ikke gå over knokene. Han likte elefanten best. Den hadde oppadvendt snabel og små ører – en indisk elefant. Han smilte bittert over hvor eksotisk den så ut. Han og Miriam hadde snakket om å dra utenlands på ferie, men endte alltid opp med å dra til Bridlington, til det samme pensjonatet nede langs strandpromenaden. Når de en sjelden gang kjøpte en suvenir, var det en pakke med postkort eller et nytt kjøkkenhåndkle, ikke en gullcharm. På ryggen hadde elefanten et sete med kalesje, og inni lå det en mørkegrønn fasettslipt stein. Den rørte på seg når han fingret med den. En smaragd? Nei, naturligvis ikke, bare glass eller en jukseedelstein. Han lot fingeren gli langs snabelen og videre over elefantens runde bakparti før han stoppet opp på den bitte lille halen. Noen steder var metallet glatt, andre steder kjentes det ut som om det var noen fordypninger. Men jo nærmere øynene han holdt charmen, desto mer uskarp ble den. Han trengte briller for å lese, men klarte alltid å rote dem bort. Det lå sikkert fem par stukket unna på lure steder rundt omkring i huset. Han løftet opp isboksen og tok ut lupen – den kom til nytte omtrent en gang i året. Etter å ha klemt den på plass i øyehulen, rettet han blikket mot elefanten og bevegde hodet fram og tilbake til han fikk den i fokus. Da så han at fordypningene i virkeligheten var bitte små bokstaver og tall som var gravert inn i metallet. Han leste dem, og så leste han dem en gang til. Ayah. 0091 832 221 897 Hjertet begynte å slå fortere. Ayah. Hva kunne det bety? Og tallene. Var det en kartreferanse, en kode? Han tok fram en liten blyant og en notisblokk fra boksen og skrev dem ned. Lupen falt ned på senga. Så sent som i går kveld hadde han sett et spørreprogram på TV. Programlederen med det vilt14


voksende håret hadde spurt om landskoden når man skulle ringe fra Storbritannia til India – 0091 var svaret. Arthur satte lokket på iskremboksen igjen og tok med seg armbåndet ned i første etasje. Der tok han fram ordboka og slo opp ordet; definisjonen av ordet «ayah» ga ingen mening for ham – en barnepike eller tjenestepike i Øst-Asia eller India. Han hadde ikke for vane å ringe folk på impuls; han foretrakk å unngå å bruke telefonen så langt det lot seg gjøre. Telefonsamtalene med Dan og Lucy ble alltid en skuffelse. Allikevel løftet han røret. Han satte seg på den ene stolen ved kjøkkenbordet som han alltid brukte, og slo nummeret omhyggelig, bare for å se. Dette var helt tullete, men det var noe ved den underlige lille elefanten som vekket nysgjerrigheten hans. Det tok lang tid før ringetonen slo inn, og enda lenger før noen tok telefonen. «Mehra-residensen. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Den høflige kvinnen hadde indisk aksent. Hun hørtes veldig ung ut. Arthur skalv i stemmen da han svarte. Var ikke dette helt vanvittig? «Jeg ringer angående kona mi», sa han. «Miriam Pepper het hun, eller Miriam Kempster før vi ble gift. Jeg har funnet en elefantcharm med dette nummeret på. Den lå i skapet hennes. Jeg var i ferd med å rydde ut av det …» Han stoppet opp og lurte på hva i all verden det var han holdt på med, hva han var i ferd med å si. Kvinnen ble stille en liten stund. Han var sikker på at hun skulle til å legge på eller skjelle ham ut for at han hadde tulleringt til henne. Men så sa hun: «Ja. Jeg har hørt historier om Miss Miriam Kempster. Et øyeblikk, så skal jeg gå og hente Mr. Mehra til deg, sir. Han kan nesten helt sikkert hjelpe deg.» Arthur ble sittende med åpen munn.


Elefanten

Arthur klemte hardt rundt telefonrøret. En stemme i hodet hans sa at han skulle legge på og glemme alt dette. For det første var det utenlandstaksten. Han hadde ringt til India. Det kunne ikke være billig. Miriam var alltid så påpasselig med å holde telefonutgiftene nede, spesielt på grunn av kostnadene ved å ringe Dan i Australia. For det andre hadde han en gnagende følelse av at han trengte seg inn på konas private område. Tillit hadde alltid vært viktig i ekteskapet deres. På den tida da han reiste rundt i landet og solgte låser og pengeskap, hadde Miriam vært bekymret for at han kunne komme til å gi etter for framstøtene til en yndig pensjonatvertinne. Han hadde forsikret henne om at han aldri ville gjøre noe som kunne sette ekteskapet eller familielivet i fare. Dessuten var han ikke en mann av den typen som kvinner pleide å sverme for. En ekskjæreste hadde sammenlignet ham med en moldvarp. Hun sa han var forsagt og fiklete. Overraskende nok hadde han allikevel blitt forsøkt forført noen få ganger, skjønt det sannsynligvis mest var ensomhet eller impulsivitet hos kvinnene (og én gang en mann) som lå bak, snarere enn hans egen tiltrekningskraft. Iblant hadde arbeidsdagene vært lange. Han reiste mye omkring i landet. Spesielt likte han å vise fram nye låskasser til kundene og forklare dem om bolter, sperrehaker og låsarmer. Det var noe med låser som fenget ham. De var solide og pålitelige. De beskyttet og ga trygghet. Han nøt lukten av olje i bilen og skravlingen med kundene i butikkene deres. Men så kom Internett og nettbaserte bestillingssystemer. Låsesmedene hadde ikke behov for besøk av 16


selgere lenger. Butikkene som fortsatt fantes, bestilte varene sine på datamaskinen, og Arthur ble henvist til en kontorjobb. Han snakket med kundene i telefonen istedenfor ansikt til ansikt. Han hadde aldri likt telefonen. Man visste ikke om folk smilte og kunne ikke se øynene deres når de stilte spørsmål. Det var vanskelig å være borte fra ungene også, og noen ganger kom han ikke hjem før de allerede var i seng. Lucy var forståelsesfull og ble alltid glad for å se ham neste morgen, slo armene om halsen på ham og sa at hun savnet ham. Dan var det vanskeligere med. Når Arthur en sjelden gang ble tidlig ferdig på jobb, var det som om Dan mislikte det. «Jeg liker bedre å være sammen med mamma», sa han en gang. Miriam sa til Arthur at han ikke skulle ta seg nær av det. Enkelte barn hadde et nærere forhold til den ene forelderen enn den andre. Det hindret ikke Arthur i å ha dårlig samvittighet over at han jobbet så hardt for å forsørge familien. Miriam hadde sverget på at hun alltid ville være trofast, uansett hvor lange dager han jobbet, og han stolte på at hun hadde vært det. Hun ga ham aldri grunn til å tro noe annet. Han hadde aldri sett henne flørte med andre menn og aldri sett tegn til noen sidesprang fra hennes side. Ikke at han var på utkikk etter det. Men iblant når han kom hjem etter å ha vært bortreist med jobben, lurte han på om hun hadde hatt besøk. Det måtte ha vært vanskelig å være alene med de to barna. Men hun klagde aldri. Hun var virkelig lojal. Han svelget en klump som hadde formet seg i halsen mens han tenkte på familien, og flyttet røret ned mot telefonen. Hånden skalv. Best å bare la dette ligge. Legge på. Men så hørte han en metallisk stemme henvende seg til ham. «Hei. Dette er Mr. Mehra. Jeg forstår det slik at du ringer angående Miriam Kempster?» Arthur svelget. Han var blitt tørr i munnen. «Ja, det stemmer. Jeg heter Arthur Pepper. Miriam er kona mi.» Det føltes feil å si var, for selv om hun ikke var her lenger, var de vel fortsatt gift? 17


Han forklarte hvordan han hadde funnet charm-armbåndet og elefantcharmen med det graverte nummeret. Han hadde ikke ventet at noen skulle ta telefonen. Så fortalte han Mr. Mehra at kona nå var død. Mr. Mehra ble stille. Det gikk mer enn et minutt før han sa noe igjen. «Å, kjære deg. Jeg føler virkelig med deg, sir. Hun tok så godt vare på meg da jeg var liten. Men det er mange år siden nå. Jeg bor fortsatt i det samme huset! Vi flytter ikke så mye på oss i min familie. Vi har det samme telefonnummeret. Jeg er lege, og det var også faren min og bestefaren min før meg. Jeg har aldri glemt hvor snill Miriam var. Jeg håpet å møte henne igjen en dag. Jeg burde ha prøvd hardere.» «Hun passet deg?» «Ja. Hun var ayahen min. Hun passet meg og småsøstrene mine.» «Barnepiken din? Her i England?» «Nei, sir. I India. Jeg bor på Goa.» Arthur var ute av stand til å si noe. Hjernen ble helt nummen. Han visste ingenting om dette. Miriam hadde aldri sagt noe om at hun hadde bodd i India. Hvordan kunne det ha seg? Han stirret på det potpurrifylte tøybladet som hang og snurret i en snor ute i gangen. «Vil du at jeg skal fortelle deg litt om henne, sir?» «Ja. Vær så snill å gjøre det», mumlet han. Hva som helst som kunne tette noen hull, vise at det var en annen Miriam Kempster de snakket om. Mr. Mehras stemme var beroligende og fast. Arthur tenkte ikke på telefonregningen. Mer enn noe annet ønsket han å høre fra en annen som hadde kjent og vært glad i Miriam, selv om denne mannen var fremmed for ham. Noen ganger var det som om det at Miriam ikke ble snakket om, fikk minnet om henne til å svinne hen. «Vi hadde mange ayaher før Miriam kom til oss. Jeg var rampete som barn. Jeg spilte dem puss. Jeg la vannsalamandre i skoene deres og chiliflak i suppen deres. De ble ikke lenge. Men Miriam var annerledes. Hun spiste den 18


sterke maten uten et ord. Hun tok vannsalamandrene ut av skoene og satte dem tilbake i hagen. Jeg studerte ansiktet hennes, men hun var en god skuespiller. Hun fortrakk aldri en mine, og jeg visste ikke om hun var sint på meg eller moret seg. Sakte, men sikkert ga jeg opp å erte henne. Det var ingen vits. Hun kjente alle knepene mine! Jeg husker at hun hadde en pose med vidunderlige klinkekuler. De skinte som månen, og en av dem var som et ordentlig tigerøye. Hun nølte ikke med å sette seg på kne i støvet.» Han lo hest. «Jeg var litt forelsket i henne.» «Hvor lenge bodde hun hos familien din?» «I noen måneder, i India. Hjertet mitt brast da hun dro. Det var bare min feil. Det er noe jeg aldri har fortalt noen før. Men du fortjener å vite det, Mr. Pepper. Det er en skam jeg har båret med meg i alle disse årene.» Arthur flyttet nervøst på seg i stolen. «Kan jeg fortelle deg om det? Jeg ville satt stor pris på å få lov til det. Det er som om hemmeligheten brenner et hull i magen min.» Mr. Mehra ventet ikke på et svar før han fortsatte med historien sin. «Jeg var bare elleve år gammel, men jeg elsket Miriam. Det var første gang jeg hadde lagt merke til en jente. Hun var så pen og gikk alltid så elegant kledd. Latteren hennes var som små kimende klokker. Hun var det første jeg tenkte på når jeg våknet om morgenen, og når jeg la meg om kvelden, gledet jeg meg til neste dag. Jeg vet nå at dette ikke var ekte kjærlighet slik som da jeg møtte min kone Priya, men som den unge gutten jeg var, føltes det veldig ekte. Hun var helt annerledes enn jentene jeg gikk på skolen sammen med. Hun var eksotisk, med den alabasthvite huden og det valnøttfargede håret. Øynene var som akvamariner. Jeg klenget meg nok litt for mye på henne, men hun fikk meg aldri til å føle meg dum. Moren min døde da jeg var mye yngre, og jeg pleide å be Miriam om å sitte sammen med meg på rommet hennes. Vi pleide å se gjennom mammas smykkeskrin sammen. Hun var så glad i elefantcharmen. Når vi så gjennom smaragden, så vi verden i grønt. 19


Så det er altså en ekte smaragd, tenkte Arthur. «Men så begynte Miriam å dra ut alene to ganger i uka. Vi var litt mindre sammen. Jeg var gammel nok til at jeg ikke trengte noen ayah, men det gjorde de to søstrene mine. Hun var der for dem, men ikke like mye for meg. Jeg fulgte etter henne en dag, og da møtte hun en mann. Han var lærer ved skolen min. En engelsk mann. Han kom til huset, og han og Miriam inntok ettermiddagste sammen. Jeg så at han likte henne. Han plukket en hibiskusblomst i hagen og ga den til henne. Du må forstå at jeg var en ung gutt, Mr. Pepper. Jeg vokste, og hormonene raste rundt i kroppen min. Jeg ble veldig sint. Jeg sa til faren min at jeg hadde sett Miriam og mannen kysse. Faren min var en mann med svært gammeldagse holdninger, og han hadde allerede mistet en ayah på grunn av lignende omstendigheter. Dermed gikk han med det samme for å finne Miriam og ba henne om å forlate oss. Hun var overrasket, men tok det med fatning og pakket kofferten. Jeg var sønderknust. Det hadde ikke vært meningen at dette skulle skje. Jeg tok elefanten fra smykkeskrinet og løp ned til landsbyen for å få den gravert. Jeg stakk den i ytterlomma på kofferten hennes mens den sto ved døra. Jeg var for feig til å si farvel, men hun fant meg der jeg gjemte meg, og ga meg et kyss. Hun sa: ’Farvel, kjære Rajesh.’ Og jeg så henne aldri igjen. Fra den dagen har jeg forsøkt å aldri lyve, Mr. Pepper, det sverger jeg på. Jeg sier bare sannheten. Det er det eneste riktige. Jeg ba om at hun skulle tilgi meg. Har hun sagt det til deg?» Arthur visste ingenting om denne delen av konas liv. Men han visste at det var den samme kvinnen de begge hadde elsket. Miriams latter hørtes virkelig ut som små kimende klokker. Hun hadde hatt en pose med klinkekuler, som hun ga til Dan. Han var fortsatt omtåket av forbløffelse, men han kunne høre lengselen i Mr. Mehras stemme. Han kremtet. «Ja, hun tilga deg for lenge siden. Hun hadde bare godt å si om deg.» 20


Mr. Mehra lo høyt. Et kort «Haha!», «Mr. Pepper! Du aner ikke hvor lykkelig ordene dine gjør meg. I årevis har dette tynget meg voldsomt. Takk for at du har tatt deg bryet med å ringe meg. Jeg er lei meg for å høre at Miriam ikke er hos deg lenger.» Arthur kjente at det glødet i magen. Det var en følelse han ikke hadde hatt på lenge: at han var til nytte. «Du var en heldig mann som fikk være gift så lenge, ikke sant? Med en kone som Miriam. Hadde hun et lykkelig liv, sir?» «Ja. Ja, det tror jeg hun hadde. Det var et rolig liv. Vi har to flotte barn.» «Da må du prøve å være lykkelig. Ville hun ønsket at du skulle være trist?» «Nei. Men det er vanskelig å la være.» «Det vet jeg. Men det er mye ved henne å glede seg over.» «Ja.» Begge mennene ble tause. Arthur vred armbåndet rundt i hånden. Nå visste han hvor elefanten kom fra. Men hva med de andre charmene? Når han ikke hadde visst om Miriams liv i India, hva slags forhistorier kunne de andre charmene ha? Han spurte Mr. Mehra om han visste noe om armbåndet. «Jeg ga henne bare elefanten. Hun skrev til meg én gang, noen måneder etter at hun dro, for å si takk. Som den sentimentale tosken jeg er, har jeg tatt vare på brevet. Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg skulle ta kontakt en dag, men jeg har skammet meg for mye over løgnen min. Vil du at jeg skal se hvilken avsenderadresse det står på brevet?» Arthur svelget. «Det ville vært veldig snilt av deg.» Han ventet i fem minutter før Mr. Mehra kom tilbake til telefonen. Han strakte ut hånden for å få potpurribladet til å slutte å snurre. Han bladde gjennom brosjyrene Bernadette hadde stukket inn brevsprekken. «Aha, her er den – Graystock Manor i Bath i England, 1963. Jeg håper dette hjelper deg videre i letingen. I brevet 21


skriver hun at hun er på besøk hos noen venner der. Det står noe om tigre på eiendommen.» «Det er en tigercharm på armbåndet», sa Arthur. «Nettopp. Da kan dette være ditt neste bestemmelsessted. Du har tenkt å finne forhistoriene til charmene en etter en, ikke sant?» «Å, jeg har ikke satt i gang noen leting», begynte Arthur å si. «Jeg var bare nysgjerrig …» «Ja, om du noensinne kommer til India, Mr. Pepper, så må du besøke meg. Jeg skal vise deg alle stedene Miriam var så glad i. Og det gamle rommet hennes. Det har ikke forandret seg mye i årenes løp. Kunne du tenke deg å se det?» «Det er veldig hyggelig av deg. Men jeg er redd jeg aldri har vært utenfor Storbritannia før. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å reise til India i nærmeste framtid.» «Det er en første gang for alt, Mr. Pepper. Husk tilbudet mitt, sir.» Arthur sa farvel og takket for invitasjonen. Da han la på røret, kvernet Mr. Mehras ord rundt og rundt i hodet hans … neste bestemmelsessted … finne forhistorien til charmene, en etter en … Og han begynte å lure.


Den store flukten

Det var fortsatt mørkt da Arthur våknet neste morgen. Tallene på vekkerklokka spratt til 05.32, og han ble liggende en stund og stirre i taket. Utenfor kjørte en bil forbi, og refleksjonen av frontlyktene feide over taket som lyset fra et fyrtårn over vannet. Han lot fingrene krype over madrassen på leting etter Miriams hånd selv om han visste at den ikke var der, og kjente bare det kjølige lakenet. Hver natt når han gikk og la seg, slo det ham hvor kjølig det var uten henne. Med henne ved siden av seg hadde han alltid sovet hele natta etter å ha slumret rolig inn, og deretter våknet til kvitringen fra trostene utenfor. Hun kunne riste på hodet og spørre om han ikke hadde hørt tordenværet eller alarmen som hadde gått av i naboens hus. Men det hadde han aldri. Nå sov han urolig, rastløst. Han våknet ofte og ble liggende og skjelve mens han pakket dyna rundt seg som en kokong. Kroppen hans hadde funnet sin egen, merkelige rytme med å sove, våkne, skjelve, sove, våkne, skjelve, som han til tross for ubehaget ikke ville forstyrre. Han ville ikke sovne tungt og deretter våkne til fuglesang og oppdage at Miriam ikke lenger var der. Selv nå ville det bli et altfor stort sjokk. Når han lå og kastet på seg, ble han minnet på at hun var borte, og han var glad for de stadige påminnelsene. Han ville ikke risikere å glemme henne. Hvis han måtte beskrive med et enkelt ord hvordan han følte seg denne morgenen, måtte det bli perpleks. Det skulle være et ritual å rydde ut Miriams klær, frigjøre huset fra tingene hennes, skoene hennes, toalettsakene hennes. Men det nyoppdagede armbåndet sto i veien for planene. 23


Det brakte opp spørsmål der det tidligere ikke hadde vært noen. Det hadde åpnet en dør, og han hadde gått inn. Han og Miriam hadde forskjellige måter å forholde seg til gåter på. De hygget seg ofte med Miss Marple eller Hercule Poirot på søndagsettermiddagene. Arthur satt alltid spent og så på. «Tror du det er ham?» kunne han si. «Han er altfor hjelpsom, og rollefiguren hans tilfører ikke handlingen noe. Jeg tror han kan være morderen.» «Se på filmen», pleide Miriam å si og klemte kneet hans. «Bare la deg underholde. Du trenger ikke å psykoanalysere alle rollefigurene. Du trenger ikke å gjette hvordan det slutter.» «Men det er jo en krimgåte. Poenget er jo at man skal gjette. Det er meningen at vi skal prøve å løse den.» Da lo Miriam og ristet på hodet. Om det var motsatt og det var han som hadde dødd (en tanke han syntes det var fælt å tenke), ville kanskje ikke Miriam ha tenkt så nøye over det hvis hun hadde funnet en merkelig gjenstand i Arthurs skap. Men hos ham spant tankene rundt i hodet som et barns vindmølle i hagen. Han knirket seg ut av senga og tok en dusj, lot det varme vannet regne over ansiktet. Så tørket han seg, barberte seg, tok på seg den grå buksa, den blå skjorta og den sennepsgule genservesten og satte kursen ned trappa. Miriam likte at han gikk i disse klærne. Hun sa de fikk ham til å se presentabel ut. De første ukene etter at hun døde, hadde han ikke engang ork til å kle seg. Hvem skulle han ta seg bryet med det for? Kona og barna var borte, så hvorfor anstrenge seg? Han gikk i pysjamasen dag og natt. For første gang i livet lot han skjegget gro. Da han så seg selv i speilet, så han til sin overraskelse at han lignet på kapteinen på fiskepinnepakkene. Han barberte det av. Han satte radioer på i alle rom så han slapp å høre sine egne fottrinn. Han overlevde på yoghurt og suppe på boks, som han ikke gadd å varme opp. En skje og en boksåpner var alt han trengte. Han fant seg små jobber å gjøre: 24


stramme skruene på senga for at den skulle slutte å gnisse, skrape bort den mørke randen i badekaret. Miriam hadde en bregne stående i vinduskarmen på kjøkkenet. Det var en møllspist sak med fjærlignende blader som hang ned. I begynnelsen kunne han ikke fordra den, for hvordan kunne en så ynkelig sak overleve når kona hans hadde dødd. Den hadde stått på golvet ved bakdøra i påvente av neste søppeldag. Men så fikk han dårlig samvittighet og ombestemte seg og satte den tilbake på plassen sin. Han ga den navnet Frederica og begynte å vanne den og snakke til den. Og sakte, men sikkert begynte hun å komme seg. Bladene hennes hang ikke lenger slapt ned, og de ble grønnere. Det føltes godt å passe på den. Han syntes det var enklere å dulle og skravle med planten enn med andre folk. Han hadde godt av å ha noe å henge fingrene i. Da fikk han ikke tid til å være trist. Det var i hvert fall det han prøvde å overbevise seg selv om. Han holdt på med sine daglige gjøremål, klarte seg greit på et vis, beholdt fatningen. Men så kunne han plutselig få øye på det grønne potpurribladet som hang i gangen, eller Miriams møkkete spasersko i skapet, eller Crabtree & Evelyn håndkrem med lavendelduft på hylla på badet – og da føltes det som om han ble tatt av et jordskred. Små, meningsløse gjenstander som dette rev og slet i hjertet hans. Da satte han seg nederst i trappa og la hodet i hendene. Han gynget fram og tilbake, knep øynene sammen og sa til seg selv at det var naturlig at han følte det slik. Sorgen var fortsatt fersk. Det ville gå over. Hun var på et bedre sted. Hun ville ikke ønsket at han skulle ha det slik. Bla-bla-bla. Alt det vanlige vrøvlet fra Bernadettes brosjyrer. Og det gikk faktisk over. Men det forsvant aldri helt. Han bar med seg sorgen som en bowlingkule i magen. Ved slike anledninger så han for seg sin egen far, så barsk og sterk: «Faen, gutt. Ta deg sammen. Det er bare pyser som gråter», og så løftet han haka og prøvde å være tapper. Kanskje han burde begynt å komme seg over det nå. Minnene om den første, mørke tida var ulne. Det han 25


faktisk kunne huske, var det som om han så på en svarthvitt-TV med sprakete bilde. Han så seg selv subbe rundt i huset. Skulle han være ærlig, hadde Bernadette vært til stor hjelp. Hun hadde dukket opp på trappa hans som en ubedt ånd og insistert på at han tok seg et bad mens hun lagde lunsj. Arthur hadde ikke hatt lyst til å spise. Maten smakte ingenting og ga ham ingen glede lenger. «Kroppen din er som et damplokomotiv som trenger kull», sa Bernadette når han kom med innvendinger mot paiene, suppene og stuingene hun kom med, varmet opp og satte foran ham. «Hvordan har du tenkt å fortsette reisen uten drivstoff?» Arthur hadde ikke planer om noen reise. Han hadde ikke lyst til å gå ut av huset. De eneste turene han tok, var opp trappa for å gå på badet eller for å legge seg. Han hadde ingen trang til å gjøre mer enn det. For husfredens skyld spiste han maten hennes, stengte ute skravlingen, leste brosjyrene. Han ville virkelig helst at hun lot ham være. Men hun ga seg ikke. Iblant åpnet han for henne, andre ganger vrikket han seg ned i senga og dro dyna over hodet eller sto stille som en statue. Likevel sluttet hun aldri å komme. Litt senere samme morgen ringte Bernadette på, som om hun visste at han tenkte på henne. Arthur ble stående stille inne på spisestua i noen få øyeblikk og lure på om han skulle gå til døra. Duften av egg og bacon fra frokostene til de andre innbyggerne i Bank Avenue kom sivende inn. Det ringte på igjen. «Hennes mann Carl døde nettopp», hadde Miriam sagt for noen år siden da hun fikk øye på Bernadette i en bod på en lokal markedsdag til inntekt for kirka, der hun sto og solgte muffins og sjokoladekake. «Jeg tror det er to måter folk reagerer på når de mister sine kjære. Noen klamrer seg innbitt fast til fortida, mens andre børster av hendene og kommer seg videre i livet. Hun der med det røde håret er av den siste typen. Hun sørger for å ha noe å henge fingrene i.» 26


«Kjenner du henne?» «Hun jobber på LadyBLovely, klesbutikken nede i hovedgata. Jeg kjøpte en marineblå kjole med små perleknapper der. Hun fortalte meg at for å hedre ektemannens minne hadde hun tenkt å bruke bakingen til å hjelpe andre. Hun sa at når folk er utslått, ensomme, fortvilet eller bare har gått tom for damp, trenger de mat. Jeg synes det er veldig modig av henne å gjøre det til sin livs oppgave å hjelpe andre.» Fra den dagen la Arthur mer merke til Bernadette – på den lokale skolens sommermarked, på postkontoret, når hun sto i morgenkåpen i hagen og stelte med rosene sine. De sa hei til hverandre, men ikke særlig mye mer. Iblant så han Bernadette og Miriam stå og skravle på gatehjørnet. De lo og snakket om været og hvor søte jordbærene var i år. Bernadette snakket så høyt at han kunne høre samtalen fra inne i huset. Bernadette hadde kommet i Miriams begravelse. Han hadde et vagt minne om at hun dukket opp ved siden av ham og klappet ham på armen. «Hvis det er noe du trenger, må du bare spørre», sa hun, og Arthur lurte på hva i all verden han noensinne skulle be henne om. Så hadde hun begynt å komme på døra hans uten forvarsel. Først var han irritert over at hun var der til stadighet, så begynte han å bli bekymret for at hun kanskje hadde ham i sikte som en potensiell ny ektemann. Han var ikke på utkikk etter noe sånt. Det kunne han aldri etter Miriam. I løpet av alle månedene der hun hadde banket på døra hans, hadde Bernadette imidlertid aldri gitt ham grunn til å tenke at oppmerksomheten hennes var noe annet enn platonisk. Hun hadde en hel liste med enker og enkemenn hun besøkte. «Kjøtt- og løkpai», sa hun idet han åpnet døra. «Nylagd.» Hun inviterte seg selv inn i gangen, med paien først. Der lot hun en finger gli langs hylla over radiatoren og nikket tilfreds over at den var støvfri. Hun snuste i lufta. «Det lukter litt innestengt her. Har du luftfrisker?» 27


Arthur var forundret over hvor uhøflig hun kunne være uten å innse det selv, og gikk pliktskyldig for å hente en. Noen få sekunder senere duftet lufta emment av fjellavendel. Hun hastet inn på kjøkkenet og satte paien ned på benken. «Dette er et skikkelig flott kjøkken», sa hun. «Jeg vet det.» «Komfyren er helt fantastisk.» «Jeg vet det.» Bernadette var Miriams rake motsetning. Kona hans var liten og sped. Bernadette var korpulent, polstret. Håret var farget postkasserødt, og hun hadde glitter på neglene. En av fortennene var gulnet. Stemmen var voldsom og skar gjennom stillheten i huset hans som en machete. Han skranglet nervøst med armbåndet i lomma. Han hadde hatt det med seg siden han snakket med Mr. Mehra i går kveld, og studert alle charmene flere ganger. India. Det var så langt borte. Det måtte ha vært et virkelig eventyr for Miriam. Hvorfor hadde hun ikke villet at han skulle vite om det? Mr. Mehras historie kunne ikke være nok til at hun ville holde det hemmelig. «Går det bra med deg, Arthur? Du er jo helt fraværende.» Bernadettes ord trengte gjennom tankene hans. «Med meg? Ja, selvfølgelig.» «Jeg var en tur innom i går morges, men da var du ikke inne. Var du på Huleboerne?» Huleboerne var en lokal forening for enslige menn. Arthur hadde vært der to ganger og funnet en gruppe karer med dystre ansiktsuttrykk som gikk løs på trestykker med verktøy. Bobby, mannen som ledet gruppen, var formet som en kjegle, med et bitte lite hode og en diger kropp. «Menn trenger huler», sa han med skingrende stemme. «De trenger et sted der de kan trekke seg tilbake og være ett med seg selv.» Arthurs nabo med dreadlocksene hadde vært der. Terry. Han var travelt opptatt med å file på en trebit. «Fin bil», sa Arthur for å være høflig. 28


«Det er egentlig en skilpadde.» «Å.» «Jeg så en i forrige uke da jeg klippet plenen.» «En vill en?» «Den tilhører de rødhårede barna som alltid går barbeint. Den hadde rømt.» Arthur visste ikke hva han skulle si. Han hadde nok problemer med katter i steinbedet om han ikke måtte takle en skilpadde på frifot også. Han vendte tilbake til sitt eget arbeid og lagde en treplakett med husnummeret sitt på – 37. Tretallet var mye større enn sjutallet, men han hengte det på bakdøra likevel. Det ville vært enkelt å si ja, han hadde vært på Huleboerne, selv om det hadde vært altfor tidlig om morgenen. Men Bernadette sto der og smilte til ham. Paien duftet herlig. Han hadde ikke lyst til å lyve til henne, spesielt etter å ha hørt Mr. Mehra fortelle om hvor mye han angret på at han hadde løyet om Miriam. Han skulle gjøre som Mr. Mehra og prøve å aldri lyve mer. «Jeg gjemte meg for deg i går», sa han. «Gjemte du deg?» «Jeg hadde ikke lyst til å treffe noen. Jeg hadde satt meg fore å rydde ut av Miriams skap, så da du ringte på, sto jeg helt stille i gangen og lot som om jeg ikke var hjemme.» Ordene trillet av tungen hans, og det føltes overraskende bra å være så ærlig. «I går var det ett år siden hun døde.» «Det var veldig sannferdig av deg, Arthur. Jeg setter pris på at du er så ærlig. Jeg skjønner godt at det var vanskelig. Da Carl døde … ja, det var vanskelig å gi slipp på ham. Jeg ga verktøyet hans til Huleboerne.» Arthur kjente at det gikk et søkk i ham. Han hadde håpet at hun ikke skulle fortelle om ektemannen. Han hadde ikke lyst til å utveksle dødshistorier. Det lot til å være en slags merkelig konkurranse mellom folk som hadde mistet ektefellene sine. Da han var på postkontoret i forrige uke, hadde han vært vitne til at en gruppe på fire pensjonister gjorde det han ville beskrevet som å skryte. 29


«Kona mi hadde det vondt i ti år før hun omsider gikk bort.» «Sier du det? Cedric ble meid ned av en lastebil, han. Ambulansefolkene sa at de aldri hadde sett maken. Som en pannekake, sa en av dem.» Så en gråtkvalt mannsstemme: «Det var nok all medisinen, tror jeg. Tjuetre piller om dagen ga de henne. Det var nesten så hun skranglet.» «Da de skar ham opp, var det ingenting der inne. Kreften hadde spist ham opp innenfra.» De snakket om sine kjære som om de var gjenstander. Miriam kom alltid til å forbli en virkelig person for ham. Han ville aldri kjøpslå med minnet hennes på den måten. «Hun liker håpløse tilfeller», sa postekspeditøren Vera da han gikk til disken med en pakke små brune konvolutter. Hun hadde alltid en blyant stukket inn i de runde skilpaddemønstrede brillene og sørget for å ha oversikt over alt og alle i bydelen. Moren hadde drevet postkontoret før henne og vært av nøyaktig samme slaget. «Hvem da?» «Bernadette Patterson. Vi har lagt merke til at hun kommer med paier til deg.» «Hvem har lagt merke til det?» sa Arthur og kjente at han ble sint. «Finnes det en klubb som har som formål å spionere på meg?» «Nei, bare vennlig utveksling av informasjon blant kundene mine. Det er sånt Bernadette gjør. Hun er snill med de håpløse, de hjelpeløse og de unyttige.» Arthur hadde betalt for konvoluttene og marsjert ut. Nå reiste han seg og slo på vannkokeren. «Jeg har tenkt å gi Miriams ting til Kattenes redningsforbund. De selger klær, pyntegjenstander og annet for å få inn penger til å redde mishandlede katter.» «Det er en fin tanke, selv om jeg foretrekker små hunder selv. De er mye mer takknemlige.» «Jeg tror Miriam ønsket å hjelpe katter.» «Da er det det du må gjøre. Skal jeg hive denne paien i 30


ovnen for deg? Vi kan spise lunsj sammen. Med mindre du har andre planer …» Han skulle akkurat til å mumle noe om at han var opptatt, men så husket han igjen det Mr. Mehra hadde fortalt. Han hadde ingen planer. «Nei, ingenting på programmet», sa han. Da han satte kniven i paien tjue minutter senere, tenkte han på armbåndet igjen. Bernadette kunne tilføre et kvinnelig perspektiv. Han ville at noen skulle si at det ikke var viktig, og at selv om det så dyrt ut, kunne man få kjøpt gode reproduksjoner billig nå om dagen. Men han visste at smaragden i elefanten var ekte. Og kanskje hun ville sladre om det til Postkontor-Vera og de håpløse tilfellene sine. «Du burde komme deg ut mer», sa hun. «Du dro bare på Huleboerne én gang.» «To ganger. Jeg kommer meg faktisk ut.» Hun hevet et øyebryn. «Hvor da?» «Er jeg med på et spørreprogram? Jeg kan ikke huske å ha søkt om å bli deltaker.» «Jeg prøver bare å passe på deg.» Hun så ham som et håpløst tilfelle, akkurat som Vera hadde siktet til. Han hadde ikke lyst til å føle seg slik, bli behandlet slik. En trang vellet opp i brystet hans. Han trengte å si noe for at hun ikke skulle se på ham som hjelpeløs, håpløs og unyttig, slik som Mrs. Monton som ikke hadde gått ut av huset på fem år og røykte tjue sigaretter om dagen, eller Mr. Flowers som trodde at han hadde en enhjørning i drivhuset. Arthur hadde fortsatt litt stolthet igjen. Han hadde betydd noe som far og ektemann. Han hadde hatt tanker og drømmer og planer. Han tenkte på avsenderadressen Miriam hadde satt på brevet sitt til Mr. Mehra, og klarnet halsen. «Hvis du må vite det», skyndte han seg å si, «har jeg vurdert å ta en tur til Graystock Manor i Bath.» «Å ja», sa Bernadette. «Det er der tigrene går fritt rundt.» Bernadette var som et vandrende leksikon om Storbritan31


nia. Hun og Carl hadde reist rundt overalt i luksusbobilen sin. Hårene reiste seg i Arthurs nakke mens han forberedte seg på å få høre hvor han burde og ikke burde dra, og hva han burde og ikke burde gjøre ved Graystock. Mens hun sysselsatte seg på kjøkkenet hans, rettet på vekten og sjekket at knivene hans var rene nok, ramset Bernadette opp det hun visste. Nei, Arthur visste ikke at Lord Graystock var halt etter at han for fem år siden ble angrepet av en tiger som hadde satt tennene og klørne i leggen hans. Han visste heller ikke at Graystock i yngre dager hadde omgitt seg med et harem av kvinner av alle nasjonaliteter, som en slags hedonistisk Noahs ark, eller at han var kjent for å ha ville orgier på herregården på sekstitallet. Han visste heller ikke at lorden bare gikk kledd i glinsende blå klær, selv undertøyet, fordi han en gang hadde blitt fortalt i en drøm at det brakte lykke. (Arthur lurte på om han hadde gått i glinsende blått da han ble angrepet av tigeren.) Nå visste han også at Lord Graystock hadde prøvd å selge herregården til Richard Branson, men at de to mennene hadde blitt uvenner og nektet å snakke med hverandre igjen. Lorden levde nå en eremittilværelse og holdt Graystock Manor åpent kun på fredager og lørdager, og publikum fikk ikke lenger se tigrene. Etter Bernadettes utlegninger følte Arthur seg godt opplyst om Lord Graystocks liv. «Det er bare suvenirbutikken og hageanlegget som er åpne nå. Og de er litt lurvete.» Bernadette avsluttet rengjøringen av Arthurs blandebatteri med en feiende bevegelse. «Hvorfor skal du dit?» Arthur så på klokka. Han skulle ønske han ikke hadde sagt noe. Hun hadde brukt tjuefem minutter på å oppvarte ham. Den venstre foten hans hadde stivnet. «Jeg tenkte det kunne bli en fin forandring», sa han. «Nathan og jeg skal faktisk ned til Worcester og Cheltenham i neste uke. Vi skal se på universiteter. Du kan sitte på hvis du vil. Du kan ta toget videre til Graystock derfra.» 32


Arthurs mage begynte å murre. Han hadde bare så vidt vurdert å dra til Graystock, ikke lagt noen planer om å dra dit. Han dro bare på utflukter sammen med Miriam. Hva var poenget med å dra alene? Han hadde bare nevnt Graystock for å vise Bernadette at han ikke var håpløs. Nå fikk han bange anelser. Han skulle ønske han kunne skru tida tilbake og ikke ha stukket hånden i støvletten og funnet armbåndet. Da ville han aldri ha ringt nummeret på elefanten, og ikke sittet her og snakket om Graystock Manor med Bernadette. «Jeg er ikke så sikker», sa han. «Kanskje en annen gang …» «Du burde dra. Prøv å komme deg videre i livet. Små steg. Du har sikkert godt av en utflukt.» Til sin overraskelse kjente Arthur en liten spire av begeistring i magen. Han hadde oppdaget noe om konas tidligere liv, og nysgjerrig som han var av natur, ville han gjerne finne ut mer. De eneste følelsene han opplevde nå for tida, var tristhet, skuffelse og melankoli, så dette føltes nytt. «Jeg liker tanken på tigre som går rundt i en engelsk hage», sa han. Og det var sant at han likte tigre. De var sterke, majestetiske, fargerike dyr som vandret rundt og hadde som sitt eneste mål i livet å jakte, spise og pare seg. Mennesker var så annerledes, med sine liv fulle av saktmodighet og bekymringer. «Virkelig? Jeg hadde heller trodd at du var et hundemenneske, du vet, små hunder som terriere eller noe. Egentlig ser du mest ut som et hamstermenneske. Uansett, kan du ikke bli med oss i bilen? Nathan kjører.» «Skal dere ikke ta bobilen?» «Jeg skal selge den. Den er for stor til at jeg kan håndtere den, og jeg har betalt for å ha den stående siden Carl døde. Nathan har en Fiesta. Den er en rustholk, men den går som en klokke.» «Burde du ikke spørre ham først? Det kan jo hende han har andre planer …» Arthur merket at han instinktivt prøvde å komme seg unna turen. Han burde ha holdt 33


kjeft. Han fikk ikke tatt seg av sine daglige gjøremål hvis han reiste bort. Hele tidsplanen hans ville skjære seg. Hvem skulle ta seg av bregnen Frederica og hindre katter i å bæsje i hagen hans? Hvis han dro sørover, ville han kanskje bli nødt til å overnatte. Han hadde aldri pakket sin egen koffert før. Miriam gjorde sånt for ham … Hjernen hans surret og malte i forsøk på å finne på unnskyldninger. Han ville ikke snoke i konas saker, men samtidig hadde han lyst til å få vite mer om livet hennes før de møttes. «Nei da. Nathan har ikke helt evnen til å tenke selv. Jeg gjør det for ham. Det vil gjøre ham godt å måtte ta litt ansvar for seg selv. Han har nok ikke husket på at han må se på universiteter. Jeg vet at det er noen måneder igjen til søknadsfristen, men det er best å starte tidlig. Jeg kommer til å bli så ensom når han drar. Det blir rart å være alene igjen. Jeg er urolig for hvordan han skal klare seg uten meg. En dag kommer jeg vel på besøk til studenthybelen og finner bare skjelettet av ham fordi han har glemt å spise …» Arthur hadde vært på nippet til å si at ved nærmere ettertanke ville han kanskje dra senere på året. Han visste allerede at han ikke hadde lyst til å dra på biltur med Bernadette og sønnen hennes. Han hadde så vidt møtt Nathan, en gang da han og Miriam traff på Bernadette ved en veldedighetstilstelning. Han virket som en ung mann av den typen som bare brukte enstavelsesord. Arthur hadde virkelig ikke lyst til å forlate det bekvemme huset sitt, den knugende tryggheten i rutinene. Men så sa Bernadette: «Når Nathan drar, blir jeg helt alene. Heldigvis har jeg deg og de andre vennene mine, Arthur. Du er som familie for meg.» Samvittigheten gnagde i ham. Hun hørtes ensom ut. Det var et ord han aldri ville brukt for å beskrive henne. Hver eneste nerve i kroppen hans strittet imot å dra til Graystock. Men han lurte på hvilken forbindelse Miriam hadde til dette stedet. Det virket som et usannsynlig tilholdssted for henne. Det gjaldt for så vidt også India. Lord Graystock hørtes ut som en fascinerende personlighet, og fami34


lien hans hadde eid herregården i årevis, så det fantes en mulighet for at han kjente eller husket Miriam. Han kjente muligens forhistoriene til flere av charmene. Kunne Arthur virkelig forventes å bare glemme hele armbåndet, legge det tilbake i skrinet og ikke prøve å oppdage mer om kona som ung kvinne? «Får jeg lov å være ærlig med deg?» sa Bernadette. Hun satte seg ved siden av ham og vred et kjøkkenhåndkle i hendene. «Øh, ja …» «Det har vært vanskelig for Nathan siden Carl døde. Han sier ikke så mye, men jeg merker det. Det ville vært fint for ham med litt mannlig selskap. Han har vennene sine, men det er jo ikke det samme. Hvis du kunne gitt ham noen råd eller litt veiledning mens vi kjører, så tror jeg han ville hatt godt av det.» Arthur måtte kjempe imot trangen til å riste på hodet. Han tenkte på Nathan med bønnestengelkroppen og det svarte håret som hang over det ene øyet som et likhusgardin. På veldedighetstilstelningen hadde gutten knapt sagt et ord mens de drakk kaffe og spiste kake. Nå forventet Bernadette at Arthur skulle ha en mann-til-mann-samtale med ham. «Å, han kommer nok ikke til å høre på meg», sa han forsiktig. «Vi har bare møttes den ene gangen.» «Jo, det tror jeg. Dag ut og dag inn hører han meg si hva han skal og ikke skal. Jeg tror han ville hatt riktig så godt av det.» Arthur så lenge på Bernadette. Vanligvis så han bort, men denne gangen lot han øynene hvile på det ildrøde håret der mørkegrå ettervekst tittet fram. Munnvikene hang slapt ned. Hun ville virkelig at han skulle si ja. Han kunne levere Miriams ting til katteforeningen. Han kunne legge armbåndet tilbake i skapet og glemme det. Det ville være det enkle alternativet. Men det var to ting som stoppet ham. For det første var dette en gåte, akkurat som i detektivfilmene han og Miriam pleide å se på. Charmene på armbåndet ville nage ham helt til han fikk vite historiene 35


bak dem. Ved å finne ut mer om kona kunne han føle seg nær henne. For det andre var det Bernadette. Hun hadde kommet innom et utall ganger med paier og vennlige ord, men aldri bedt om noe til gjengjeld – ingen penger, ingen tjenester, ikke at han skulle høre på at hun snakket om Carl. Men nå ba hun ham om noe. Han visste at hun ikke ville forlange at han takket ja, men ut fra hvordan hun satt foran ham og vred gifteringen rundt og rundt på fingeren, skjønte han at dette var viktig for henne. Hun ville at Arthur skulle bli med henne og Nathan på turen. Hun trengte ham. Han gynget litt i stolen, overtalte seg selv om at det var nødvendig å gjøre dette. Han måtte bli kvitt stemmen i hodet som sa at han ikke skulle dra. «Jeg tror en tur til Graystock vil være bra for meg», sa han før han rakk å ombestemme seg. «Og jeg og Nathan blir helt sikkert perlevenner. Jeg er med.»


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.