Kapittel 1
Mathildas hode var fremdeles fullt av våren i Botanisk hage da døren gikk opp. Det gule og oransje i de fylte påske- og pinseliljene, den ildrøde fargen på de vakre tulipanene med de frynsete kronbladene, grønnfargen på bøkebladene som nettopp var i ferd med å springe ut … og mellom alle fargene den triumferende stråleglansen rundt den gamle damen. Hun ga henne tre dager. Høyst. Om tre dager ville hun være død. Mathilda smilte. Hun smilte til mannen som nå kom inn i instituttet og så seg usikkert omkring. «Kan jeg hjelpe Dem?» Mannen så brukt ut – det lot seg ikke beskrive på noen annen måte. Det tynne håret så ut som om han kom rett inn fra en storm, selv om det ikke blåste ute. Den grå frakken var for stor til ham, og huden hadde den usunne, gråhvite nyansen man ser hos mennesker med mange sorger og bekymringer. Mathilda hadde sett denne hudfargen hos mange mennesker, pårørende til døende. Det var for det meste de pårørende som kom. Det blir bedre, ville Mathilda si til mannen. Når det siste ønsket er oppfylt, når døden virkelig inntreffer, når man snur ryggen til kirkegården for å dra hjem, da blir alt bedre. Det gjelder bare å smile. «Jeg ville gjerne …» sa mannen og tok et skritt inn i rommet. «Vil De ikke sitte?» Mathilda pekte på en stol ved siden av skrivebordet. Mannen nikket og tok enda et skritt frem, men han satte seg ikke likevel. 17