Instituttet fordesisteønsker
AntoniaMichaelis Instituttet fordesisteønsker
Oversattav
BenedictaWindt-Val
AntoniaMichaelis
Originalenstittel: DasInstitutderletztenWünsche OversattavBenedictaWindt-Val
Copyright©2015KnaurVerlag.DroemerscheVerlagsanstaltTh.Knaur Nachf.GmbH&Co.KG,Munich,Germany
ThetranslationofthisworkwassupportedbyagrantfromtheGoethe-Institut whichisfundedbytheGermanMinistryofForeignAffairs.
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-49949-5 1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:(ballong)GettyImages Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016 SattiSabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Til
AngelaWilk, hvissisteønskejegikkekjente selvomhunboddevedsidenavossisyvår, oghennesvidunderligedatterDelia.
PROLOG
DetvarikkeheltenkeltåfåhesteninnpåT-banen.
Heldigvisvardetenganskelitenhest,nærmestenponni. MendenhaddedestostørrerespektfordefjernstyrteT-banedørene.
«Kom,»saMathilda.«Ikkeværredd.Togførerenholder døreneåpnesålengedetstårnoenimellomdem.Komnå!»
Hunanstrengtesegforåfåstemmentilålydemestmulig rolig,vennlig,tålmodig–akkuratsånnsommanpleierå snakketilenhestforåfådenmedinnpåT-banen.Hunvar rolig.Hvishestennøltestortlengernå,villetogførerensenærmereetterogoppdageatdetvarenhestsomoppholdttrafikken.Forbudsskiltetpådørennevnteganskevisstbarepommes frites,isogrulleskøyter.
Detstoingentingomhester.Menlikevel…
Detvaråhåpeattogførerenhittilhaddeoppfattetdethan såispeiletsomenpersonienhøystforunderligforkledning –miraklerkanskje.Mathildavarikkesikkerpåatdetidet heletattvarnoentogførerder.KanskjeT-baneniBerlinfor lengstvarblittfjernstyrt,kanskjesattdetnoenpåensentrali IndiaellerShanghaiogdirigertetogeneher.
Mathildamerketatdeandrepassasjerenegloddepåhenne. Hunlurtepåhvadeså–enganskenormalungkvinne,femogtyveårgammel,medbrunt,glatthårsamletienhestehale,iført genserogjeans.Ikkenoepåfallende.Ogsåoppdagetfolkat denneheltnormaleungekvinnenleideenponniigrime.Det ergerligevarathvisponnienhaddeværtenbarnevogn,ville hunforlengsthafåttfleretilbudomhjelp.Menuansetthvor intenstMathildaønsketdet,stoponnienfastpåsittognektet plentåforvandlesegtilenbarnevogn.
LangtomlengefikkEddiehestentilåbevegesegforover.
Eddievarenhund,ogdetvarslettikkeforbudtåhaham medsegpåT-banensålengehanikkebrukterulleskøyter,selv omhanstortsettreisteutenbillett.Hanglefsetetterbakbena pådenlillehoppen,oghunutstøtteetforargetprustoggikk uendeliglangsomtinnivognen–somomhunbevegetsegut iiskaldtvann.Dørenelukketseg,oghoppensendteMathilda etindignertblikk.
«Flinkhest,»hvisketMathilda.«Modighest!»
Hunhaddeglemtåforhøresegomnavnetpåhoppen.Eddie laseginneundersetet,hanvarvanttilågjøresegusynligpå T-banen,pågrunnavdenmanglendebilletten.Dessverrevar detnoktemmeligumuligågjørehoppenusynlig.Mathilda smiltetildendresskleddemannensomstovedsidenavhenne ogbetraktethennemistenksomt.
«Jeghartillatelse,»erklærtehunmedfaststemme.«Enspesialtillatelse.Bareforidag.»
«Jaså,»samannen.
Vedsidenavham,lentmotenstang,stoenungguttmed lysendeblåtthårogenhulletesvarthettegenser.Hankunne velværesekstenellersyttenår.OgsåhanstirretpåMathilda, menegentligsåhanvelhellertversigjennomhenne.Øynene varforunderligglassaktige,ogMathildasådebleke,magre armenegjennomdesværehulleneigenseren.Hunkjenteet streifavmedlidenhet,ogdahungahestenensukkerbit,måtte huntasegsammenforikkeåholdefrementilguttenogså. Hanvillehøystsannsynligprøvdsegpåårøykesukkeret, tenkteMathilda,ellerkanskjesmeltedetpåenskjeoveret stearinlys.
Hestentygdehøylytt.Detvarsikkertikkelovågihestersukkerbiter.Mathildavarikkefortroligmedhester.Hun varikkefortroligmedsærligmyeavdethunhaddeholdt påmeddesistetolvmånedene.Hverkenmedåarrangere cruisereiserellermeddyphavsdykking,fjellklatring,kolonihagebeplantning,Trabanter,svinestek,familieselskaperellerseilflyvning.Skjøntetterhvertbegyntehunåfåenvissrutinei turerivarmluftballongerogpyntingavjuletrærmidtpåsommeren.
Dethørtemedtiljobbenhennesåutføreoppgaverhunikke varfortroligmed.
Dethørtemedtiljobbenhennesåfåtiltingsomiutgangspunktetfremstosomumulige.
Dethørtemedtiljobbenhennesåavfinnesegmedatfolk sendtehenneforundredeblikk.
Mendettevarførstegangdethørtemedtiljobbenhenneså frakteenhestmedT-banen.
Selvsagtvilledethaværtenklereåleieenhestetransport, mendetvaroverraskendedyrt,ogdessverrehørtedetogså medtiljobbenhennesågjennomførearrangementerfordeav klientenehennessomikkehaddepenger.
Idettetilfelletkostetdetingentingåleiehesten.Mathilda haddelettlengeførhunfantenegnethestmedenegneteier, enekstravaganteldredamesomboddesammenmedhestenog noensaueriengammelvillaiPankow.Oghunboddevirkelig medhestenogsaueneivillaen,forvillaenhaddeetsværtstort inngangsparti.Mendetvarenannenhistorie.
«Envakkerdag,»haddedeneldredamensagtidethunlente segmotenstukkprydetsøyleogfisketetsigarettetuioppav lommenpådesignerkåpen,«envakkerdagerdetkanskjejeg somkommertildetteinstituttetderduarbeider.Hvavardet dukaltedetigjen?Daerdetkanskjejegsomharetlikeumuligønske.Livetvarerikkeevig.Baretahoppen,du.Hardu peilingpåhester?Selvfølgelighardudet.Alleungejenterhar peilingpåhester.»
«Ja.Selvfølgelig,»haddeMathildasvart.Dethørtemedtil jobbenhennesåkommemedenhvitløgnavogtilogså.
Denveslehoppensåpåhenneoggasegskjebnenivold.Hvis hesterhaddeværtistandtilåsukke,haddehungjortdetnå. Øynenehennesvarbruneogfulleavalderensvisdom.Mathildalurtepåhvadetsisteønskettildennehestenvillehavært. Heldigvishørtedetikkemedtiljobbenhennesåoppfyllehesterssisteønske.HunhåpetinderligatIngeborgaldrikompå tankenomåutvideinstituttetsarbeidsfelttilåomfattedette også.
FordetvardettesomvarformåletmedinstituttetderMathildaogIngeborgarbeidet:
Deoppfyltesisteønsker.Desisteønskenetilmenneskersom vissteatdesnartikkehaddemertidigjen.Navnetpåinstituttetvarikkesærligfantasifullt–Instituttetfordesisteønsker, ogdetlåienlitensidegateiFriedrichshain.Mankunnebare kommeditviaenslagshagegangsomførteoverennoksåpjusketeplenoggjennomenhekktildenbakreinngangenien boligblokk.Oglikevelvardetlittformangemenneskersom haddefunnetveienditdensistetiden.
«Idagskalvioppfylleønskettilenmegetgammeldame,» hvisketMathildainnidetmykeørettilponnien.«Hunermye eldreenneierendin.Hunheter…»Hunsåpåenlapp.«Fru Schmitz.FruSchmitzharønsketsegåfålovtilåriendaen ganggjennomvårenpåenhest.Slikhunalltiddrømteomda hunvarungjente.Førkrigenarbeidetforeldrenehennespået gods,somløsarbeidere…Oghversøndagpleidedatterentil godseierenårinedgjennomalleen,medhvitehanskerogparasoll,påveitilkirken.FruSchmitzkunnebareståderogsepå athunforberedteseg.Idagvilhunriselv.Huner…lameg se…hunerniognittiårgammel.Hunkommerikketilåfå opplevehundreårsdagensin,nyreneellerhjertetkommertilå svikteførdentid.Mendetvarikkedetsisteønskethenneså feirehundreårsdagensin.Detsisteønskethennesvarårigjennomvårenmedenhvitparasoll.»Hoppensåpåhennemed debruneøynenesine,ogdetvirketsomdennikket.«Detvar ikkeenkelt,»hvisketMathilda,«åskaffedenhviteparasollen, skaljegsideg.Svarteparasollerfinnesdetstoremengderav. Hospostordrefirmaerforgothere,somleketøyforsadomasochister,sommotetilbehør.Detendtemedatjegkjøpteensvart. Medetmønsteravrosadødninghoder.Tingestenharliggetto døgnietfrykteliggiftigblekemiddel.Detkommeraldritilå finnesenhvitereparasollennden.»
Mathildalukketøyneneenkortstund.
Åriendaenganggjennomvårenpåenhest.Detvarenufatteligsentimentaltanke.Hunsådetforseg,deduftende,fargegladeblomsteneibedene,debittesmå,lysegrønnemuseørene påtrærne,likenyeoguerfarnesombarn,fuglenesomfløytraveltrundtiluftenogbarmedsegkvistertilredebyggingen.
Mennesketharoftebehovforsentimentalitet.
Dahunåpnetøyneneigjen,slengteguttenmeddenhulletegenserenreimenpåenfalmetgitarkasseoverskulderenog smattutgjennomdørenesomåpnetsegautomatisk.Ogalle blomstrendeblomsterfuglbildersluknetiMathildashode–på enunderligmåteknustunderdehøyesnørestøvlenetilgutten, ogblikkethans.Hunhaddelestenslagstrassidetsomnestengjordevondt.Hanhaterverden,tenktehun.Hanhateralt, T-banen,solenutenforvinduene,menneskene–heledengryendevåren.
Hårethanslysteoppengangtilførhanforsvantivrimmelenpåperrongen,strålendeblåttsometsignal.Somomdet betyddenoeathandukketopp.MenMathildavissteikkehva detvar.
Påsammetidsattenhøy,magermannkleddigråregnfrakk påenparkbenkiKreuzberg,tikilometerborte.Avogtiltrakk hanhalstørkleetbedrerundtsegoggneddeknokletehendene mothverandre.Hanfrøstiltrossforatsolenskinte,envarm ogvennligvårsol.
ForanmannenrantvannetiLandvernkanalenlangsomt forbi.Joggerejoggetpågrusveienlangselven,syklistersyklet, turgjengeregikktur–byenvaribevegelse.Hanvardeteneste ubevegeligepunktetderhansattpåbenken.
Hanrevsegutavstillstanden,revdetøverstebladetavblokkensomlåpåknærnehans,ogstrøkseggjennomdetglisne håret.
«Latterlig!»mumlethan.«Såvanskeligkandetvelikke væreåskriveenannonse!Jegfinnerhenne.Alene.Dethar ingenbetydningatjegikkeharfunnetnoepånettet,detfinnesaviser.Allemenneskerkommeriberøringmedaviserpåen ellerannenmåte.Jegtrengerikkedetteinstituttet.Heledenne reklamenfordeterlatterlig.»Hanbøydesegoverblokkenog begynteåskrible.
Entimeseneresatthanfremdelespåbenken. Nåvarbakkenrundtføttenehansfullavblader,somom detvarblitthøstrundthamallerede,selvomvårenbegynte igjentometerlengerborte.Menhøstbladenevarselvfølgelig avpapir,tettskrevneogsammenkrøllede.
Enfargeflekkdukketoppiøyekrokentilmannen.Blå. Lysendeblå.Hanløftethodet.Igressetiskråningennedmot elvensattenguttsomikkehaddesittetdertidligere,engutt medhåretfargetblått.Hanklamretsegtilengitarsomomden skulleværeenvarmeovn,oghåretstråltesåsignalblåttsom om…somomdetskulleværeetsignal.Menmannenvisste ikkehvasignaletgjaldt.
Vindenbartoneneguttenspilte,utovervannet–mannen hørtedemikke,devartilsynelatendeguttensprivateeiendom. Altvedhamsåtrassigut,tilogmeddenmagreryggen.Jeg driteridere,sadennekrummeryggen–troendeligikkeatjeg spillerfordere!
Mannenristetpåhodet.Guttenangikkikkeham.Hanrev detsistebeskrevnearketavblokkenogkrølletsammendet også.Såblehanovermannetavethosteanfall,oghanbannet lydløst.
Tilsluttreistehanseg.
«Javel,da,»knurrethan.«Sågårjegdit,da.»
Ingeborgventetpåparkeringsplassenforandenbotaniske hageniDahlem.Hunstolentmotbilensinogvippetrastløstmedfoten.Hverenesteavdespenstigesvartekrøllenepå hodetutstrålteutålmodighet–instituttetsnestekundeventet, dennestetelefonhenvendelsen,detnesteprosjektet.
HunpustetlettetutdahunfikkøyepåMathildaogponnien,ogåpnetpassasjerdørenforgamlefruSchmitz,som haddeforetrukketåventeibilen.Ingeborgforsøkteåsmileda hunhjalpfruSchmitzutavbilen.MenIngeborgvarikkeflink tilåsmile.Munnenvarforsmal,trekkeneforharde,ansiktet formaskulint.
Ingeborghaddeværtoverlegevedonkologiskavdelingfør hunetablerteinstituttet.Ityveårhaddehunsettmenneskerdø –ungemennesker,gamlemennesker,hyggeligemenneskerog uutholdeligemennesker.Ingenhaddenoengangbekymretseg omdesisteønskenetildissemenneskene.Dehaddeværtopptattavdesisteblodverdiene,desisteåndedragene,densiste cellegiftbehandlingen,ja.Menikkeavdesisteønskenederes. DetvardennekjensgjerningensomhaddefåttIngeborgtilå
grunnleggeinstituttet–ogdetvarogsådensomhaddegjort ansiktethenneshardt.
«DererDejo,»sagamlefruSchmitzogbøydeseg,godtstøttetavIngeborg,foråklappeEddie.
«SierDe‘De’tilhundenmin?»spurteMathilda. «JegmenteDem,ungedame.»FruSchmitzsmilte.Hun haddeingenproblemermeddet.Samtligerynkeriansiktet hennesbledypereavdet,somomhverogenavdemvaret minneomettidligeresmil,niognittiårssmil.
Ingeborgtokengardintrapputavbagasjerommet.Irriterendenokvardenlindegrønnogrosa.
MathildahjalpfruSchmitzopppågardintrappen,ogsåsatt, nei,såtronetfruSchmitzpåhesten.Hunhaddehvitehansker ogenhelthvitkjolesomkanskjehaddeværtbrudekjolenhennesengangitiden.Mathildaraktehennedenhviteparasollen, oghunholdtdensometsepter.
«Deser…vidunderligut,»saMathilda. Ingeborgklappetsammenstigen.«Vel,dafårjegkomme megavgårde.Omtretimersenderjegnoenforåhentefru Schmitz.»Hunhoppetinnibilenogstartetmotorenmedet brøl.
Mathilda,fruSchmitz,Eddieogponniensåetterhenne.
«Såmyeågjøre,»sukketfruSchmitz.«Livetgårsåfrykteligfortidag!Stakkarsjente.»Hunklappetponnienpåhalsen. «Menjegharbareettpunktpåprogrammet,ikkesant?Nå skaljegutpåminførsteogsisteridetur.SaDeatjegservidunderligut?»
«Absolutt,»saMathildaogtoktakigrimenigjen.
DetvidunderligevedutseendettilfruSchmitzvarrelativt. DethørtemedtilMathildasjobbåforvandlerelativeelementertilvidunderligeelementer.FruSchmitzvarsåblekatdet nestenvarumuligåskjelnehudenfradehviteblondenepåkjolen,ogpåhendeneglinsetogstrammetdennehuden,oppsvulmetavvæskeansamlinger,fullavblåmerkerogaldersflekker. Kjolen,somsikkerthaddepassetengangitiden,varnåsåstor atdetsåutsomhundruknetiden.Baredeblåøyneneidet rynketeansiktetglitret.
FruSchmitzloenboblendelatter.Vannethaddeforlengst
trengtinnilungenehennes,etlitehav,demmetoppavethjerte somikkelengerarbeidetsomdetskulle.Stormilungeblærene, havsnødibronkiene.
«Vidunderlig!»gjentokfruSchmitz.«Ogdetkommeravat jegerlykkelig,minkjære.Ogdettiltrossforatjegikkeføler megbedrepånoevis.Nyreneerlikeutkjørtsomhjertet.Imorgenslutterjegmeddialysen.Daskaldenbarekomme,denne giften,ogoversvømmemeg!»Hunsloutmedarmenesomen feltherresominvitererenfremmedhærinnileirensin,ogMathildafryktetetøyeblikkatfruSchmitzskullefalleavhesten. «Menidag,barnetmitt–idagrirjeggjennomvåren!»
OgsåførteMathildadenlillehoppenmeddenshvitkledde lastunderparasollengjennominngangsportentildenbotaniskehagen,fulgtavEddie.MannensomsolgtebilletternikkettilMathilda,hunhaddesnakketmedhamtidligere.Etpar avdebesøkendesnuddesegogdultettilhverandreogpekte.
FruSchmitzløftethåndenogvinketlykksalig.
Degikkbortovergrusveienmellomstrålendegulepåskeliljerogblåscilla,hvitesnøklokker,mørkerødestemorsblomsterogfioletteperlehyasinter.OgMathildamerketatdethadde lagtsegenstråleglansoverhennesegetansiktogså,enhøytideligstråleglans.SelvEddie,somhunnåhaddetattibånd, gikkikke–hanskred.Eddie,dennerufsetegatemiksensom kanskjemestavaltlignetpåengulvmopp.Hanvar,sadet alvorligehundeblikkethanstilMathilda,idetteøyeblikketen gulvmoppmedetviktigoppdrag:Haneskortertedronningen meddenhviteparasollen.
Drivhusetstraktekuppelenmajestetiskoppmotdenblå himmelen–idagvardettekuppelenpåetslott,ogdetvar slottshagendronningenredgjennom.SynetavdenblåhimmelenfikkMathildatilåtenkepådenmagreguttungenmeddet blåhåret.Hunlurtepåhvordetvarblittavham.
DaMathildakomtilbaketilinstituttet,varhunhesteløsog utkjørt.
Instituttetlåfredeligisinlitttilbaketrukneverden,bareet parhundremeterfradenbredegjennomfartsårenFrankfurter Allee,menlikevelforunderligroligbakdeneviggrønnehek-
kenavhvadetnåvar.Mathildaklartealdriåhuskenavnetpå vekstene.
Egentligvar«institutt»ettemmeligpompøstnavnforden bakreinngangenienboligblokk.Mantokavfraalleeninnien intetsigendegateogmåttetaenlitengangstioverplenen,bort tilenstygglitenjernportsomvarsattinnihekken.Nårman gikkgjennomdennehekken,havnetmanpåenasfaltertplass –ogsådenganskeliten–forandenriktigedøren.Toglassvinduerifullhøydetilhøyreogvenstrefordørenkikketforventningsfulltmoten.BaketsliktvindusattIngeborg,klemt innmellomenflatskjerm,entelefonogenbunkemedsaksmapper.
«Gikkdetbra?»spurtehun,utenåtablikketfrapapirethun sattmed,daMathildakominn.
Mathildanikket.«Allemuligemenneskertokbilderavoss. AntageligtroddedeatfruSchmitzvarentenadeligelleren slagskunstinstallasjon.Ellerkanskjedebaretroddeatvivar klinsprø,allesammen.»HunhentetenpakkeParacetamoli sinegenskrivebordsskuff,trykkettotabletterutavpakningen ogskyltedemnedmedetglassvann.«Detvarvirkeligfint.Du skullehaværtmed.»
Ingeborgsåopp,ogblikkethenneshvilteetøyeblikkpåtablettpakningen.
«Ikkesinoe,»saMathilda.«Jegerbarelittslåttut.Jeghar ikkenoenhjernesvulst,jegliderikkeavsmertersomfølgeav mangelpåsurstoff,jeghar…»
«Dutarformangeavdegreiene,»saIngeborg.
Mathildatrakkpåskuldrene.«Alletarnoe.»
HunklappetEddie,somhaddelagtsegunderskrivebordet somvanlig,trakkpustendyptinnoggrepdenøverstesaksmappenfraenhøybunke. Detvarmyeågjøre.
Mannenidengråregnfrakkenhaddeikkepustigjendahan kom.Hanhaddesagttilsegselvathanikkeskullespørrenoen, athanvilleklareåfinneveienselv.Hanhaddetattfeilveitre ganger.Nåsåhanpådenkrøllete,billigebrosjyrenhanhadde medseg.Ja,dettevardenriktigegaten,detriktigehusnumme-
ret.Mendetvaringentingher.Bareenboligblokk.Ettørkestativderstolpenevarfestetmedbetong.
Detvarsværtstilleher.Baredehøyetrærnemellomblokkeneviftetlittmedgrenenesine,derknoppenesprengteseg frem.
Såfikkmannenøyepådenlillestiensomførterundtblokkenogoverdenpjusketegressmatten.Hanfulgtedengjennom enstygglitenjernportogeneviggrønnhekkavhvadetnåvar (hanklartealdriåhuskenavnetpåvekstene).Ogder,vedsiden avenbakreinngang,hangetlite,hvittskilt.
INSTITUTTETFORDESISTEØNSKER,stodet.
Ogmedsmåbokstaver:IngeborgWehser/MathildaNielsen.
Mannenhaddeventetsegenvelsteltfasade,marmor,stukk, enforhage.Mendetstoihvertfallenkrukkemedvårblomsterpåhversideavinngangsdøren–pinseliljertilvenstre,røde tulipanertilhøyre,fargeklatteridengrågrønnemarssøla.
Mannentrakkpustendypt,stakkbrosjyrenifrakkelommen ogstrøkoverdenforåglattedenut.Menlommenlotsegikke glatteut–papiretfikkdentilåbuleutpåenukledeligmåte. Hansukket.Såstrøkhansegoverdensparsommehårveksten ogtrykketpåringeklokkenvedsidenavskiltet.
Kapittel1
MathildashodevarfremdelesfulltavvåreniBotaniskhage dadørengikkopp.Detguleogoransjeidefyltepåske-og pinseliljene,denildrødefargenpådevakretulipanenemed defrynsetekronbladene,grønnfargenpåbøkebladenesom nettoppvariferdmedåspringeut…ogmellomallefargenedentriumferendestråleglansenrundtdengamledamen. Hungahennetredager.Høyst.Omtredagervillehunvære død.
Mathildasmilte.
Hunsmiltetilmannensomnåkominniinstituttetogsåseg usikkertomkring.
«KanjeghjelpeDem?»
Mannensåbruktut–detlotsegikkebeskrivepånoen annenmåte.Dettynnehåretsåutsomomhankomrettinn fraenstorm,selvomdetikkeblåsteute.Dengråfrakkenvar forstortilham,oghudenhaddedenusunne,gråhvitenyansenmanserhosmenneskermedmangesorgerogbekymringer. Mathildahaddesettdennehudfargenhosmangemennesker, pårørendetildøende.Detvarfordetmestedepårørendesom kom.
Detblirbedre,villeMathildasitilmannen. Nårdetsiste ønsketeroppfylt,nårdødenvirkeliginntreffer,nårmansnur ryggentilkirkegårdenforådrahjem,dabliraltbedre.Det gjelderbareåsmile.
«Jegvillegjerne…»samannenogtoketskrittinnirommet.
«VilDeikkesitte?»Mathildapektepåenstolvedsidenav skrivebordet.Mannennikketogtokendaetskrittfrem,men hansattesegikkelikevel.
«Jegvillegjerne…Jegharenforespørsel…Altså…Anliggendettildenpersonendetgjelder…Jegmener,denjegkommerpåvegneav…»
Hangrepetterrygglenetpåstolen,ogfingerknokenepåde magrehendenestofremogblehelthvite,somhosetmenneske somanstrengersegvoldsomt.Mathildatenkteatdetvirket somhananstrengtesegforåfinneenmestmuligkomplisert formuleringav«anliggendet».Anliggende.Mathildahadde alltidværtavdenoppfatningatdetteordetforlengstvardødt ogborte,ogdethaddeikkeenganggittuttrykkforetsiste ønske.
«DemågjernesetteDem,»gjentokhun.
«Jegerikkesikker.»Mennåsattehansegihvertfall. Idenpositurenvirkethanforunderlignokyngre,ikkeegentlig brukt,menganskeenkeltfeilplassert,omtrentsomengrunnskoleelevsomharvokstsegforstor.Detskyldteskanskjeat hanvippetnestenumerkeligmedstolen.
Mathildabetraktetdenkroketenesenmensmannenlette etterflerekompliserteord,ogtenkteatdetvarnoerørende overheleskikkelsenhans.Hvishanikkehaddeværtsårufsete,sågråblekogsåusikker,villehankanskjetattsegganske godtut.Hunforbødsegselvåtenketanken.Mannenvarenav instituttetsklienter,ellervariferdmedåblidet,ogdetfantes regler.
«Viharsøknadsskjemaer,»saMathilda,tokettryktdobbeltarkoppavenskuff,skjøvpapirer,vannglassognotatblokk tilsideoglaskjemaetpåbordet.«Deterikkerutinefornoen åkommehit.Viharjoikkeholdtpåsålengeheller.»Ved nærmereettertankevardetnoemakabertoverdennesistesetningen,somomdetsikkertsnartvilleblienrutineforfolki Berlinåregistreresinedøendeslektningervedinstituttet.På denandresidenvardetingentingmankunnesiominstituttet som ikke villelydemakabert.
Mannenmedkroknesensnuddesøknadskjemaetmotseg. Mathildahaddelagtdetfeilveiforanham,ognåmumlethun noeom«unnskyld»og«denandreveien»,menhanhadde alleredefordypetsegidetsomstomedlitenskriftunderfeltenesomskullefyllesut.Detvirketsomhanbleberoligetavde
småbokstavene,nåhaddehannoeågjørefordihanmåttelese dem,oghendenehansblemindreanspente.
«DekangjernetamedDemskjemaetogdiskuteredetsammenmedDerespårørende,»saMathilda.
Hansåopp.«Nei,nei,»sahan,oghaddedetplutseligtravelt.«Vikanfylledetuther,nåmedengang.Baregjørdet,fru Wehser…»
«Nielsen.»
«FruNielsen.Ellerskaljeg…?»
Hunsnuddeskjemaetmotsegselvigjen.«Deterbestatjeg skriver.Daerdetstørresannsynlighetforatjegkanlesedet somstårder.Engangopplevdeviensværtvanskeligforvekslingmellomordenehøyseteoghøysåte,hvisDeskjønnerhva jegmener.»
HunhørteatIngeborghostetdiskréborteveddetandre skrivebordet.Selvfølgeligvarhøysete/høysåte-problematikken barenoehunfantpå.Nårstemningenpåinstituttetblefor trist,begynteMathildaofteåtenkeellersideforunderligste ting.Detvarrettogslettnoesomskjedde,hunklarteikkeå hindredet.
«Høysåte,»gjentokmannenlittusikkert.«Hvaerdetegentligfolkpleieråønskeseg?»
«Altmulig.Ikkealleønskerlarsegoppfylle,detmåjeggjøre oppmerksompåmedengang.Menvigjørselvfølgeligvårt beste.»
Hansukketsomomdetvarnettoppdetteutsagnethan haddefryktet.
«ErdetetsværtkomplisertønskeDeresslektninghar?»forhørteMathildaseg.«Ogharhanetnavn?Detvillegjøredet lettereåsnakkeomham…ellerhenne.»
Hunløftetenkulepennoglotdensveveiluftenoverdet førstefeltet.
Menmannensvarteikkepåspørsmålet.Istedetspurtehan: «Finnesdetreglerforhvamankanønskeseg?»
«Detfinnesbaretoreglervedinstituttet,»svarteMathilda. «Fordetførste:Instituttettarbarehåndomklientermed endiagnosesomformodentligvilmedføredødeniløpetav denesteseksmånedene.Viharogsåbehovforkjennskaptil
dennediagnosenpågrunnavlegensvurdering,medtankepå dentidendeteventueltviltaåoppfylleønsket.»
Mannennikket.Nåvirkethanplutseligivrig,nestenfor ivrig.
«Ja,»sahan.«Ja.Diagnosenlyderpåenondartetsvulsti lungeroten.Svulstenharvelikkemetastasertennå,menden vokseriomgivelsene…ogdenliggersåsentralttilatdenikke kanopereres.Denliggerfortettpådestoreblodårene.Aorta, luftrøret,enrekkenerver.Sjanseneforåoverleveoperasjonen erikkehøyereennfemtenprosent,og…»
«Ogpasientenharbesluttetathanikkevilopereres.»Mathildafantidetminsteettfelthunkunnefylleut.«Harhan begyntmedsymptomlindrendecellegiftbehandling?Jegmener –enbehandlingsomkanminskesvulstenoggihamlittmer tid?»
Mannenristetpåhodet,mensånikkethan.
«Å,pådenmåten,ja.Deterhanalleredeferdigmed.»
Hantrommetnervøstmedfingrenepåbordplaten,ogMathildamåttebehersketrangentilåleggehåndensinoverhans foråstanseham.Hunfylteutfeltet Diagnose.
«Ommuligvilvigjernehaenkopiavlegensdiagnose.»
«Ja.Ønsket…detsisteønsket…Deterikkenoemankan kjøpe.»
«Nei,selvfølgelig.DavilleDejoikkehaværther.»
«Ønsketgårutpååfinnenoen.Detmennesketjegkommer påvegneav,leteretternoen.»Nåtrommetbeggedemagre hendenepåbordplaten.«Deterdatterenhans.Hanleteretter datterensin.Hunmåværefemtenårgammel.Hanharmistetkontaktenmedmorenhennes,ogdetdreiersegomarven. Oppdragsgiverenmin…minbekjente,menerjeg…haringen andrenæreslektninger.Haner…sværtensom.Hanharselvfølgeligforsøktåfinnedennedatterenselv,mendetharikke lyktesham.HanharlettetterhennepåInternett,menuten resultat.Sierhan.Bortsettfradeforunderligstesvar…Nettet harhansååsiavsluttet.»
Kunneman avslutte Internett?
«Nåroghvorharhansettdatterensinsist?»spurteMathilda.
Ønsketvirketfornuftig,langtmerfornuftigennmange andreønskerhunblepresentertfor,oghunfølteseglettetover atdeendelighaddebegyntåsnakkeomproblemermankunne gisegikastmed,ogsomkunneløses.
«Minoppdragsgiver,»svartehan,«haraldrisettdatteren sin,ogdeternettoppdetsomerproblemet.Foråværehelt nøyaktig,mistethankontaktenmedmorenforlittoverfemtenårsiden.Her,iBerlin.Deteringensomvetomdefremdelesbefinnersegher,datterenogmorenhennes.»
«Ogmorensnavnogyrkevar…?»
«Doreen.DoreenTaubenfänger.Dengangenvarhunkelner.Menjegtrorikkehunhaddenoenordentligutdannelse. Imellomtidenkanhunhablitthvasomhelst.Elleringenting.»
«Og…finnesdetetbilde?»
Hannikket,famletilommenpåfrakkenogtokfremet uskarptfotografi.Detvisteenungkvinnesomstoforanen mur,lentmotensykkel,ogrøkte.Hunvarkleddienrødminikjolemedstorehviteprikker.Håretvarsatthøytopp,oghun sårettpåiakttageren–ellerfotografen–underlange,mørke vipper,medetglitrende,forførendeblikksomikkevartilå misforstå,tiltrossforuskarpheten.Smiletsomlekteimunnvikenehennesvirketnestenironisk.Mathildatviltepåomhun villefånoesærlignytteavdettebildet.
«Vimåogsåfådeøkonomiskerammenepåplass.Hvormye denne…oppdragsgiverenDeres?Hvormyehankanbrukepå dette.»
«Pengeneerikkenoeproblem,»samannenfort.«Hanvar advokatiLondon…tilhantrakksegtilbakefortomåneder siden.DetlatertilathandrotilLondonforåstuderedengangen.Hanharpengernok.Detenestesombetyrnoe,eratdatterenblirfunnet.»
«Vethanhvahunheter?»
«Nei.»
«Hm,»saMathildaoglotpennensveveiluftenoverskjemaet.Nåbegyntesakenvirkeligåbliinteressant,myemer interessantennballongferderogjulomsommeren.Endetektivgåte.
«OgdenneoppdragsgiverenDeres…erdetmuligatvikan fåsnakkemedhamselv?Jegmåunderalleomstendigheterfå navnethans.»
«Birger.Raavenstein.»
Mathildaskulepennvendtetilbaketilbegynnelsenpåskjemaet,somhunmerellermindrehaddefyltutbakfra.Kanskje villehunendeligfåenrekkefølgepåtingene.
«Fødselsdato?»
«27.01.1975.»
Mathildasåopp.«Førti,»sahun.Avenellerannengrunn haddehunheletidenforestiltsegengammelmannsomhadde fåttetbarnmedenungkvinne.«OppdragsgiverenDereser bareførtiår?»
«Svulsterbryrsegikkeomalderentildemenneskenede vokserfremhos,»samannenlavt.Hankremtet,menkremtingenutvikletsegtilethosteanfall,ogmedettkrummethan segsammenogholdtsegfastikantenpåMathildasskrivebord medbeggehender.Detsåutsomhosterienkastethamrundt slikenbølgevillehagjort,handukketnedunderden,ogMathildamerketathunuvilkårligdukketseg,hunogså.Dahosten omsidergasegogmannensåpåhenneigjen,virkethanhelt utmattet.Hanmumletnoeunnskyldende,letteetteretpapirlommetørkle,fantetsomvarlikemedtattsomhamselv,og tørketsegrundtmunnenmeddet.
Entynn,blekrødstripekomtilsynepådethvitepapiret.
«GårdetbramedDem?»spurteMathilda.
«Ja,»samannen.«Detgårnok.Det…gårover.»Også smiltehanigjen.Nåsåhansværttrettut.«Deterikkesåmye åbrysegom.Bareenlitenlungesvulst.Dessverreiensvært sentralposisjon.»
Hannikketmotdethalvveisutfylteskjemaetpåskrivebordet.
«Oppdragsgiverenmin…jeg…Tilgimeg,menaltdetteer sånyttformeg.Deternaturligvisikkesantatjegkommerpå vegneavenannen.JegerBirgerRaavenstein.»
«Dedør,»saMathilda,ogalleredemenshunsadet,stodet klartforhennehvortåpeligdenneerklæringenlød.
Hanstrøksegmedhåndenoverhåret,bustetdetendamer
tilognikket.Øynenevargrønne,enunderliguryddignyanse avgrøntmedbrunespetteri,mendetsåutsomdemistetfarge,somomdetgrønnevariferdmedåfalme,utvannes,ogpåetellerannettidspunktvilledetsluknefullstendig. Førtiår.Herregud.Hansåmyeeldreut.«Ja.Jegdør.Mendet hørermedtilreglene,ikkesant?»Hanlodempet,ogMathilda hørtedensammefortviltemunterhetenilatterenhanssomhun kjentefrasegselv.«Reglenefordetteinstituttet.Alleklienter mådøiløpetavdenesteseksmånedene.»
EnhalvtimesenerehaddeMathildanotertnedensværtforvirrendehistorie.
Enhistorieomenkvinnesomforsvant.DoreenTaubenfänger.
DadørenlukketsegetterdenpjusketeskikkelsentilRaavenstein,lothunkulepennensynkeogkastetetblikkbortpå Ingeborg,somselvfølgelighaddehørtaltsammen.Oghun villesinoe–omhistorien,omDoreen,omrollensomprivatdetektiver,somslettikkevardetdeskullevære.
Mensåbledørenåpnetpånytt.Innkometgammeltekteparsomikkesåsærligdøendeut.Hanbukketlett,lothenne gåførstinnoglukketdørenetterseg.Detvarvirkeligenutroligromantiskforestilling,tenkteMathilda–åfåetsisteønske oppfyltsammen,ogderetterforlateverdenhåndihånd…
«HvilkenavdeungedamenevilDesnakkemed?»spurte mannenhenvendttilkvinnen.«HarDeenavtale?»
Ikkenoeekteparlikevel,medandreord. Goodbye, romance.Detohaddeåpenbarttruffethverandreuteforan døren.«Jegharingenavtale,»sakvinnen,delvishenvendttil mannen,delvisutirommet.«Måmanhaenavtale?»
Stemmenvarsværtlav,oghåret,somlåienvelstelt,kort permanent,varsnøhvitt.Hunvarganskeliten,meduinnfattedebriller,ogkleddienlysegrønnullcapesomsåmykogdyr ut.Mannen,derimot,haddepåsegenstrikkejakkemedslitte ermerogengammelbrunfløyelsbukse.Mengammelmannskaskettensattiennestenfreidigvinkelpåhodethans,ogdet bredbenteganglagetvisteathanvarenmannsomvisstenøyaktighvahanville.
«Greit,datarjegskrivebordettilhøyre,»sahanopprømt. «Jegharhelleringenavtale.»
HantrakkstolenvedIngeborgsskrivebordfremforåsette seg.«MittnavnerJakobMirusch,»sahan,tokavsegkaskettenograktehåndenfremmotIngeborg.«Jegerfireognittiår gammel,ogjegharikkeværtsykendagimittliv.Ognåhar jegenabdominalaortaaneurisme.Denkansprekkenårsom helst,ogdaerjegdødsomensild.»
DahanhaddetrykketIngeborgssmale,senetehånd,lente hansegtilbakeistolen,laarmeneikorsoverbrystetogså påhennesomomhannettopphaddeoverrakthennenoehun haddelettetterimånedsvis.
«Dettoksintid,»tilføydeJakobMiruschmenshannikket triumferende,«førjegklarteåuttaledet.Abdominalaortaaneurisme.Hererjeg,ogjegharetsisteønske.Hvamåjeggjøre?»
«Førstogfremst,»svarteIngeborg,«måDefylleutetkjedeligogtørtskjema.Ellerdikteremeghvajegskalskrive.»
«HvisDeprøveråspørremegomjegkanskrive,unge dame,»saJakobMiruschmuntert,«såtrengerDeikkeå bekymreDem.Jegerurmaker.Enenkelhåndverker,tenker Dekanskje.MendetskaljegsiDem:Viermyemerennsom så.Vierkunstnere.Vihentertideninnidissesmåhusene.»
Hanbanketpådetgammelmodige,opptrekkbarearmbåndsurethanhadderundthåndleddet.«Ogvijagerdenrundtiring fireogtyvetimeridøgnet.Utenosshaddeverdengåttistå.Har Denoeåskrivemed?»
Mathildasnuddesegmotkvinnenmeddenhvitepermanenten.Hunstofremdelesmidtirommet,likeusikkersomherr Raavensteinhaddevært.Detlottilåværeenuskrevenregelat deenergiskemenneskenealltidvalgteIngeborg,mensdesjenerteslonedpåMathilda.
Damenicapenkomtrippendegjennomrommet.Hunbevegetsegsomenalv–enandpustenalvmedstokk.Endelig satthunoverforMathildaogsmiltesomenmåteåhilsepå. MenJakobMirusch,urmakeren,inntokfremdeleshelerommetmedsinbesluttsomhet.
«Akkurat,»sahannå.«Ietbofellesskapforstudenter.Som dengang.»
«Deharaltsåstudert?»forhørteIngeborgsegforsiktig. «Hvorda?»
«Neida,visstharjegikkedet,»svarteJakobMirusch. «Mantrengerikkestudereforåbliurmaker.Detgårikkean åstuderetildet.Entenskjønnermansegpåtid,ellersågjør mandetikke.Nei,detvarsenerejegboddeistudentkollektiver.Davarjegalleredegammel,eldgammelsammenlignetmed studentene,overfemti.Jeghaddeetparyngrevennersominvitertemeg.Ja,ja,Berlinpåbegynnelsenavsyttitallet.Stearinlyspåappelsinkasser,vannkranutepågangen,ogvispiltei timevis,disseungdommenevarheltvilleetteråspille,akkuratsomunger–brettspill,kortspill,altmulig,ogrødvinen,så rimelig,menforenbakrus!Jegharaldrihattsånnetømmermennsenereilivet.Dengangenlurtejegfaktiskpåomjegikke skullebegynneåstudereetellerannet,barepågrunnavfestingen.Jeghaddeselvfølgeligingenpenger,ogtidengikkmeg forbi,jegdrevdenjotildet,pågrunnavyrketmitt.Idagkjennerjegingenfradentiden.Menbofellesskaper,definnesfremdelesoveralt,akkuratsomugress,ikkesant?Jegregnermedat Desikkertharnoenkontakter.»
«Callas,»hvisketdamenidenlysegrønnecapen,ogMathildaskvatttilogrevsegløsfraenetalentilJakob.Damen haddebøydsegfremogsåinntrengendepåhenne,somom hunskullehasagtnoeforbudt.«KjennerDehenne?»
«Unnskyld?»saMathildairritert.
«Callas,»hvisketdamenomigjen.«Åfåhørehennesynge engangtil.»
«Maria Callas?ErdetDeressisteønske?Ellererdetetønske Deformidlerforenannen?»
«Mitt,»erklærtedamenogsmiltebeskjedent,somomdet ikkehandletometønske,mensnarereomennyervervelsesom hunikkeaktetåskryteav.«Hunsyngersåvakkert.Jegsang ogsåføritiden.Menaldriprofesjonelt.Baretiljulogbursdagerogsånt.»
«JegmåfånavnetDeres,»saMathildaogtokfremettomt skjema.«Ogdiagnosen.»
«EwaKovalska,Ewamedw,Kovalskamedv.Lungene mine…lungeblæreneervisstødelagt,pånoensteder,dekal-
lerdetemfysem,lungenemineerikkeyngreennmeg,syvogåtti,deharvissttenktåsviktemeg.Hvisjegpådrarmeget ellerannet,enforkjølelse,hvasomhelst,dafårjegikke…ikke pustelenger.Jegburdetaoksygen…bruke,menerjeg,oghjertetorkerhellerikkemer,dethengerjobokstaveligtaltpålungene.Jegvillesågjernehørehenneengangtil.Påscenen.En sistegang.»
«Ja,»saMathildamedkulepennenihånden.«Jeg…notererrestenførst.Vimåhadiagnosenskriftligogså.Detfinnes toreglerheriinstituttet.Denenegårutpåatvibarehjelper menneskersomkommertilådøiløpetavdenesteseksmånedene.»
«Ogdenandre?»
«DenandretrengerDeikkeåbekymreDemom,denerbare formedarbeidere.FødselsdatoenDeres,fruKovalska…?»
MensMathildaskrev,fundertehunpåomhunskullesi dettilhenne.AkkuratsomIngeborgvillehagjort. Kjærefru Kovalska,MariaCallaserdød. Forlengesiden. Huntrakk pustenetpargangerforåsidissesetningenehøyt.Menhun fikksegikketildet.KanskjekunnehunbeIngeborgomå gjøredet.Dengamledamenkunnetenkeutetnyttønske.Men kunnemanforandresittsiste,storeønske?
DaEwaKovalskagikk,barenoensekunderetterurmakeren,snuddehunsegidørenensistegang.
«MariaCallas,»hviskethunogløftetbeggehendertilansiktet.Hunhaddepåsegtynnehansker,blekgrønnesomcapen. Hunladehanskekleddehendenemotdeblussendekinneneog strålte.«Jeggledermegallerede,»hviskethun.«Detbliraldelesvidunderlig!»
SålukketdørensegogsåetterEwaKovalskaogdetsiste ønskethennes.
«Hvavillehan?»spurteMathildautistillheten.«Dinherr Mirusch?Oppleveensexorgieietstudentkollektiv?»
Ingeborglo.«Nei.Enspillekveld.Forengangsskyldet enkeltoppdrag.»
«Ja,deterenklereennåvekkeCallastilliveigjen.»Mathildabegynteåroteipapirenepåskrivebordetforåfinne hodepinetablettene.HunhørteatIngeborgogsåholdtpåmed
noe,dokumenter,papirer,lapper.Vegguretmeddesmåkaninenesomustanselighoppetrundtiringmedminuttviseren, fortalteatklokkenvartioverseks.Detvarpåtideåstenge instituttetfordagen.
«Hardutenktåoverlatesakentilmeg?»spurteIngeborg plutselig.
«FruKovalska?»Mathildaristetpåhodet.«Nei.Jegskal nokfinneenløsning.SådødkanvelikkeCallasværeathun ikkefortsattopptreretellerannetsted.Kanskjeikkepersonlig.»Hunrotetigjennomdenøversteskrivebordsskuffenog deretterdenneste,fortsattpåjaktettertablettene.
«JegmenerikkefruKovalska,»saIngeborg.Måtenhunsa detpå,gjordeMathildamistenksom.DettetålmodigetonefalletvarnoeIngeborgellersbaretokibrukoverforuhelbredelig syke.
«JegmenerherrRaavenstein,»saIngeborg.«Hardutenkt ålamegovertaRaavenstein?»
Mathildarystetpåhodet,littforfort.«Jegmåsetteoppen liste,enlisteoveraltsommågjøres,idenriktigerekkefølgen…Jegharaldrilettetterenpersonjegikkekjenner,men jegharnoenideeralt.Plakater,radio,deretteinternettstedene…»Endeligfanthuntabletteneundernotatblokken.
Hunskulletilåtrykkeenavdemutavblisterpakningenda Ingeborglahåndenoverhennes.
HunhaddeikkeenganglagtmerketilatIngeborgvarkommetborttilskrivebordethennes.
«Mathilda.»
«Ja.»Mathildasåopp.«Ingeborg.Såhyggeligåsedeg.Hva gjørduher?»
«Kuttutdettøvet,»saIngeborg.«Fortellmeghvadutenker.Omdennemannen.Raavenstein.»
MathildatenktepåhvorinderlighunhaddeønsketåsnakkemedIngeborgomdenneubegripeligehistoriensomBirger haddefortalt.Menplutseligønskethunikkeåsnakkemerom den.Hunvarsåuendeligtrett.«Raavenstein…slårihvertfall allerekorder.»Huntrakkpåskuldrene.«Førtiår.Jegtrodde egentligatungefolksomskaldø,fikserrestenavlivetsittpå egenhånd.Deharjovenner,foreldre,altmulig.Forbindelser.»
«Viharhattfolkhersomvarendayngre,»saIngeborg. «Mendetharalltidværtjegsomharhåndtertdem.Forto månedersidenvardetenguttpåfemår.Foreldrenehansvar her.Jegtrorikkeforeldrefikseralt.Deterikkenødvendigheller.DenneRaavensteinhavnettilfeldigvisveddittskrivebord. Jeghaddehåpethankompåvegneavnoenandre.»
«Hvorforharduikkefortaltmegomdennegutten?Ellerom deandreungeklienteneviharhatt?»
Ingeborgtrakkpåskuldrene.«Dutrengerikkeåsettedeg innialt.Noenavdesakenevifår,egnersegbestformeg.Jeger blitttykkhudetetterhvert–detvarakkuratdetdesaommeg påsykehuset.Jegharsettsåmangemenneskerdø,Mathilda! Dø,pinesogplages,nestendrukneibareelendighet.Deterjo godegrunnertilatjegharåpnetdetteinstituttet.Mendu… Hvisduharproblemermedensak,trengerduikkeåtahånd omden.»
«OghvafårdegtilåtroatsakentildenneherrRa…»Hun lettemedviljeenstundetterdetriktigenavnet.«…herrRaavensteinerproblematiskformeg?Erhåretmittplutseligblitt grått?»Mathildaforsøkteåleggemestmuligsarkasmeistemmen,samtidigsomhuniallstillferdighetplassertetotabletter vedsidenavpakningen.«Ellerharjegbegyntåskjelveukontrollert?»
«Nei,»saIngeborgogtokfrahennevannglasset.«Mendu harfyltutbeggedetosistesøknadsskjemaenemedenkulepennsomikkeharskrevetpådagevis.»
Mathildafisketfremskjemaeneblantkaosetavdokumenter oghuskelapper,ogbannet.
Sårevhuntilsegenannenkulepennogbegynteåfylleut skjemaettilEwaKovalskameddeopplysningenehunhusket, førdetvarforsent.HunmerketatIngeborgbetraktethenne. Mentilsluttstrøkhundetstrie,svartehåretbakørene,gikk tilbaketilsittegetskrivebordogbegynteåpakkesammen.
«Baregådu,jegskalstengeher,»saMathildautenåseopp. «Jegmåordneoppidetteførst.Faenogså–telefonnumrene erselvfølgeligborte.Haenfinkveld,da.»
DørenlukketsegetterIngeborgmedetklikk,ogendelig kunneMathildaløftehodet.Såkrøllethunsammenskjemaet
derhunmedendødkulepennhaddenotertnavnetBirgerRaavensteinogfødselsdatoen27.01.1975,ogkastetdenbortiet hjørnemedenslikkraftatEddie,somhaddeliggetogsovet underbordet,sprattoppmedenilterbjeffing.
Mathildatrengteikkeåfylleutskjemaetengangtil.Greit nok,hunhaddeglemttelefonnummeret.Menaltdetandreden rufsete,brukte,magremannenmeddetutsloktegrønneblikkethaddesagt,komhunantageligtilåhuskesålengehun levde.Ordforord.Entenhunvilleellerikke.
HunbegynteåskrivelistenpåT-banenpåveihjem.Inneklemt mellomenkvinnemedsvulmendeveskerogensvulmende kvinneutenvesker,somsnakketsammenoverhodetpåhenne påtyrkisk,kurdiskellerkanskjerettogslettutenomjordisk. ØverstpåMathildasskriveblokkprangetlogoentilInstituttet fordesisteønsker:enlitenvarmluftsballongmedbokstavene IFSØ.Detvarsåvidtdetikkehaddeblittetjuletre,forbegge dissedelenevardeønskenesomforekomhyppigst–menIngeborghaddeværtimotdet,hunlikteikkejulen.EtteratMathildanåhaddearbeidetetårpåinstituttet,likteikkehunheller julenlenger.Endaverrevardetathunikkeklarteåskjelne julenfravanligedager.Denvarblittenallestedsnærværende trussel.Gjennomsnittligarrangertehunfemjulefeiringerhver måned.
Liste–Raavenstein,skrevMathildavedsidenavvarmluftballongen.
A–plakater–tekst?Hengeshvor?Beregnekostnader B–radio
C–nettsøkogannonserpåforskjelligeplattformer
Huntygdepåblyantensomhunhaddetattmedsegforå unngååbruketommekulepennerutenåmerkedet.
D–politiogfolkeregister
DetburdeselvfølgelighaståttunderA.MenMathildalikte ikkeoffentligekontorer.Ogoffentligekontorerlikteikkeinstituttet,simpelthenfordidethet«institutt»,ogdevarreddefor atfolkskulletroatdetvarenstatliganordning.
MathildaklappetEddiesomlåunderbenkenoghaddegjort segusynligigjen.Sålukkethunøynene,lotsamtalenmellom
detokvinneneskylleoverseg,ogforsøkeåvidereutvikletankenomplakatene.
Hunvarforrestentakknemligfordetuforståeligespråket. HunpleideofteåbrukehjemturenpåT-banentilåjobbe,og folksskravlinghaddeentendenstilåtrengeinnitankenehennes.Menskravlingsomhunikkeforsto,prelletavsomvann pågåsa,ogderforvillehungjernehainnførtetpåbudomat allefolkpåT-banenmåttesnakketyrkisk,kurdiskellerutenomjordisk.
Naturligvismåttebildetavdenungekvinnenmedsykkelen væremedpåplakaten.MenhvergangMathildaforsøkteå forestillesegenplakatpåenreklamesøyle,vardetBirgerRaavensteinsansikthunsåder,kolossalt,littuskarpt,medbustetehår,somomhannettopphaddeværtuteienstorm,selv omdetikkeblåsteute.Densmale,littskjevenesendeltebildet ito,ogMathildatenkteforførstegangathanfaktisklignet littpåIngeborg,rentnesemessigsett.MenetterlittraskhoderegningfastslohunlikevelatIngeborgmedsinefemogførtiår ikkekunneværeBirgerRaavensteinssavnededatter.Detvar barefantasiensomløpavmedhenneigjen.Defalmedegrønne øynenesombetraktethennefrareklamesøylen,stirretsøkende forbihenne,utidetfjerne.Forselvsagtvardetikkehennehan letteetter,hanletteetterenannen.
IEnglandtrykketmanbilderavsavnedebarnpåmelkekartonger.IMathildasfantasidukketBirgersansiktopppå enmelkekartongogsåpåhennefrahylleneisupermarkedet. Huntokenkartongfrahyllen,ogdennegangensåikkeBirgerRaavensteinutsomomhanlette.Hansåutsomomhan selvvarblittborte.Mathildaplassertemelkekartongenihandlevognen,ogmedettkunnehunikkeladeandresvart-hvite Birgerneståigjenihyllen.Hunbegyntåsettedenenemelkekartongenetterdenandrenedihandlevognen,somomhun kunnereddeBirgerpådenmåten… «Mathilda?»spurtenoen.
Hunåpnetøynene.Pokkerogså,hunhaddesovnet.Hun haddedrømt.Detokvinnenesomhaddeværtsåvennligeå snakkeutenomjordisk,haddegåttav.Istedetstodetenung mannmedkort,hvitblondthårforanhenne,halvtforover-
bøyd.Rundthalsenhaddehanetlett,gråttskjerf–hanhadde knyttetdetsliksomdevelstelteungemenneneireklamefilmenepleideågjøre.Meddenneuutholdeligeløkkensomman trekkerendeneigjennom.
«Mathilda?»gjentokhan.«Sannelig!Deterjoikketilå tro.»
«Daniel,»sahun.DanielHeller.Sammeårgangsomhenne selv,sammeinnskrivningsdagpåuniversitetet,nestensamme matrikkelnummer.Forhundreevighetersiden.Detvarden gangenhunfremdeleshaddetroddathunvilleblilege.
Danielnikket.«Harjegforandretmegsåmye?Hvorlenge erdetsiden?Tre–fireår?»
«Fem,»saMathilda,bareforåovergåham,ikkefordihun virkelighaddeteltårene.
«Umulig.»Smilethansvarærlig.Øynenehansstrålteav noe,avglede–dehaddedensammeklaregråfargensomskjerfet.OgMathildatenkte:«Hanharvalgtskjerfetetterfargen påøynene»,og«Detersprøtt».Såtenktehunpådenblasse grønnfargenpåandreøyneogskjøvtankenvekk.
Hunforsøkteåbliklaroveromhunvargladforathun haddetruffetDaniel.Hunhaddegåttvirkelighardtinnforå glemmeham,oghunhaddeklartdet.Dehaddeboddsammen. Gåttsammenpåforelesningene.Haddeklarteksamenenesammen–eller,iMathildastilfelle,ikkeklartdemogtattdemom igjenogklartdemtilslutt.Danielhaddealltidklartsegpå førsteforsøk.HanhaddehjulpetMathilda.Lestsammenmed henne.Sagttilhenneathunmåttejobbevidere,alltidreiseseg ogjobbevidere.Hunsåpåarmenehansogprøvdeåhuske hvordandethaddeværtåhademrundtseg.
Hanhaddepåsegenpengenser,mørkeblåogmyksom capentilfruKovalska.Hunhusketengrovstrikkejakkehun haddegitthamijulegaveetår–hunhaddestrikketdenselv,og hunhaddealdriværtsærligflinktilåstrikke.Enstundhadde hunnestenelskethambarefordihangikkmeddennestrikkejakkensomklødde.Hanhaddegitthennedetjuletreetsom hunabsoluttvilleha,etordentlig,ektejuletresomknaptnok fikkplassidenlilleleiligheten.Ingenavdemhaddehattpenger.Dehaddeværtsværtlykkeligeenstund.
Enstund.
Såhaddenoegåttistykkermellomdem–omtrentsom enkopp,etglassmaleri,endrøm.Danielhaddedrattforå gjøreferdigstudieneetannetsted.Hunhaddeblittigjenforå droppeutavstudiene.
T-banenstansetmedetrykk.DetvarsåvidtDanielikkefalt, oghanrettetsegoppforåholdesegfastienavstengeneunder taket.
«Nårkomdutilbakehit?»spurtehun.Eddiestakkhodet mistroiskfremmellombenahennesforåsjekkehvemhun snakketmed.
«Ijanuar.JegerpåCharité,påhjerteavdelingenakkuratnå. Pasientenemeddeknustehjertene.Ogdu…duharhund,ser jeg.»
«Ja,»saMathilda.«Dureparererhjerter,ogjegharhund. Jegharhattdenitoår.Enomplasseringshund.Brukt.»
«Oghva…Ja,unnskyld,men…hvaerdetduharpå deg?»
Mathildasånedoversegselv.Pådennoksåalminnelige,blå hettegenserenvardetsyddpåenrundingavfargestrålende stoff,etstykkeavengammelbarne-T-skjorte–rundkinnede 60-tallsbarnkleddibrunt,gultogoransjegaloppertemellom epletrærnepåsmåponnier.Ingenavbarnamåttelirkehesten sininnienT-banevogn.
NestenalleklærnetilMathildahaddelapperavsamme type.
«Deterendelavbarndommenmin,»haddehunforklart Ingeborg.«Dajegplutseligsattaleneitakleiligheten,begynte jegåklippedemoppogsydempå.BaregamleT-skjorterog sengetøy.Jegfantdemhjemme,påloftettilforeldrenemine. Sombarnpleidejegalltidålekeder–dengangenverdenennå varetvidunderligsted.Deterlettereåleavalledissejulefeiringeneogdødsfallenenårmanvetatmanharetpåsydd60tallsbarnpårumpaellermagen,opptattmedåfôreenoransjefargethest.
Ingeborghaddenikket,menDanielventetikkepååfåen forklaringpåponnieneogbarna.
«Hvagjørdunå?»spurtehan.«Erduogsåturnuskandi-
dat?Duvillestudereallmennmedisin,ikkesant?Flyttepålandet…»
«Ja,oghererjeg,fremdelesistorbyen.»Mathildaklappet Eddie,sompestelitthøyereennnødvendig.Somomhanvar reddhunskulleglemmehamhvishanikkegalydfraseg.«Jeg droppetutavstudiene.Etterindremedisinen.Jegtokikkeopp igjendentredjeavdelingseksamenen.»
«Manglerdubaredensisteeksamenen?»Danielsøynerøpet enforferdelsesommorethenne.«Mendeterdaikkeforsent ennå!»
«Nei,deterdetikke,»sahun.«Menhvorforskullejeggjøre det?Medisinstudietvarethåpløstprosjektheltfrabegynnelsen.Formeg.Nåharjegdenrettejobben.»
Hannikket,ristetpåhodet,nikketigjen.«Aha.Hørher,jeg kunnebedegpåmiddag,ogdukunnefortellemegomjobben din.Jegharfri.Deterensjeldenanledning.»
«Ikkeidag.»
«Enannengang,da.Deter…»Hanlo.Detlødlittforlegent.«Detersåfintåsedegigjen.Ogsårart.»Hanristetpå hodetigjen.«Somenreisetilbaketilfortiden.Duharikkeforandretdegidetheletatt.»
Mathildalurtepåomdetvarenkomplimentellerdetmotsatte.«Detmedjobbenerfortforklart.Dutrengerikkeåbemeg utpåmiddag.JegarbeidervedInstituttetfordesisteønsker.»
«Hvor,sadu?»Hanvirketplutseligforsiktig.
«Å,vidyrkergrønnsakerettermånefasene,»svarteMathildahenslengt.«Hvismanspiserdempåbestemtedager,kan manfåethemmeligønskeoppfylt.Manmåselvfølgeligdrysse rikeligmedmineralsalterpå.Ogtahensyntilvannåreneunder betene,såmagnetismenikkeødeleggerdenskrøpeligelikevekteniplantensindrechakraer.»HunlodahunsåatDanielble heltglassaktigiblikket.Såløftethunhåndenogviftetmedden rettforanansiktethans.«Hallo?Ironi?»
Hanristetpåhodetfortredjegangiløpetavbarenoen minutter.
«Jegtrorpåhvasomhelstnårdetgjelderdeg.Hvagjørdu egentlig?»
«Å,menjegarbeider virkelig vedInstituttetfordesisteøns-
ker.Navneterlitekreativt.Vioppfyllersisteønsker.Formenneskersomskaldø.Dukjennerjodennetypenmenneskerfra sykehuset.Deliggerderogfårdenenetypenbehandlingetter denandre,bareforatdeskallevelittlenger.Mendeteringen somtenkerpåhvadekanskjekunnehalysttilågjøreellerha.»
Danielnikketlangsomt.«Deslemmelegene,»sahan.«Og debedremenneskene.Jegtrornestenjegvillehaforetrukket månefaseneoggrønnsakene.»Hansåopppåskjermenunder taket,derdetkjørteenreklameforenpopkonsert.«Trordu pådet?»
«Pågrønnsaker?Klartjegtrorpågrønnsaker.Ogitilfelledu siktertilinstituttet,kanjegbaresiatjegtrorpådetogså.Det finnes.Viharbaretofastemedarbeidere,Ingeborgogmeg, menviharenmengdemedarbeideresomtrårtilnårdettrengs. Femdrosjesjåførersomerpersonligebekjentskaper,firesykepleieresomerblittgodevenner,tobegravelsesagenter,en økonomirådgiver…ogenhelmengdeløsarbeideresomgårpå ledighetstrygd.AllesatilIngeborgatdetvarentåpeligidé.Nå stårklienteneformeligikø.Dukanjostikkeinnomogsehvordandetfungerer.DetliggerienbakgårdiFriedrichshain.»
«Kanskjejeggjørdet,»mumlethan.«Endaginærmeste fremtid.Å,fillern,herskaljegav.»Også,idethangikk:«Har duetnummerjegkannådegpå?Itilfelleviskulletaenturut ogspiselikevel?»
«Ja,»saMathilda.«Duvethvadeter.Detpleideåværeditt nummerogså.Jegborfremdelesidengamletakleiligheteni Uferstrasse.Duharrett,jegharikkeforandretmeg.»
Hunsåetterhamdahantrengtesegfremtildørenoghoppet utpåplattformen,derhanforsvantifolkemengden.Enannen pressetsegforbihamogsmattinnivognen–enguttmedveldigblåtthår.Detvar den gutten.
Mathildaskvatttilogristetvantropåhodet.Detvaret underligsammentreff.Guttenhaddefåttøyepåhenneogså,og forbausendenokvirketdetsomhankjentehenneigjen.
«Utenhestdennegangen?»spurtehan.Stemmenvarhesog sværtung.
«Ja.»Hunsmilte.«Detfinnesøyeblikkmedogøyeblikk utenhestherilivet.Menduerikkeutengitar.»
«Detfinnesingendager,»sahanmedetalvorsomforbløffethenne,«utengitar.»
Såtrakkhanseginniethjørneogvendteblikketinnover, ogdetvarklartathanikkekomtilåsnakkemermedhenne. Hanhaddestukkethendeneilommeneoglagtbenaide trange,slitteolabukseneoverhverandre,utstudertavslappet. MathildaogEddiegikkavvedZoologiskhageforåbyttetil linje8.Hunvinketadjøtilguttenmeddetblåhåret.Hanvinketikketilbake.
PåT-banestasjoneniPankstrassehanggamlesort-hvitt-bilder avsavnedebarn,klistretopppåsteinveggeneformangeår siden.MathildatenktepådrømmenderhunhaddesettbilderavBirgerRaavensteinpåmelkekartongene.Vedsidenav barnavardetreklameforarrangementer–envarietéigammelstil,tomusikaler,enfilm,etlysbildeforedragometvarmt landdersolengikkned.Mathildasåpådesavnedebarna.Det varusannsynligatnoenavdemfortsattvarilive,kanskjede befantsegilandetmedsolnedgangenallesammennå,ethemmeliglandsombareeksisterteihodenederes.Denveslejenta meddestore,mørkemandeløyneneogdettyrkiskenavnet, foreksempel,ellerguttenvedsidenavhenne,meddetbustete, langehåretsomvarlikelystsomDaniels,ogmedsammenknepneøynebakbrilleglassene,somomhanikkevilleblifotografert.
HunlurtepåomhunskullehengebildetavdatterentilBirgervedsidenavdem.
Navn:Ukjent.
Alder:Femten.
Savnet:Ifemtenår.
Mendetvarvanskeligåhengeoppetbildeavenpersonnår manikkeengangvisste omtrent hvordanhunsåut.
MathildaforlotT-banestasjonen,låsteoppsykkelensin (grønn,medenlitenmuldvarpavgummisomkunnehvinetutefestetpåstyret)ogsyklethjem.
DengamletakleiligheteniUferstrasse.
Huntenkteordenemedstorømhetdahunvrednøkkelen
rundtilåsen.Nøkkelenlagetenknirkendelyd–detvarflere årsidenhunhaddebegyntåblireddforatnøkkelenplutseligskullesettesegfullstendigfast,menpåenellerannenmåte hørtedetliksomtil.Nedepågatenfløttrafikkenlangsomtog nølende,ogpådenandresidenavgatenfløtvannetiPanke. Trærnelangskanalenstrakteutdetørregrågrenenesineog klartemedstoranstrengelseåproduseredeførstebladene.Her istrøketvarlarmenfrabyentilåholdeut,ogheltoppeifjerde etasjevardetnestenstille.
EddieskjøvdørenoppmedsnutenogtrengtesegforbiMathilda.Hunhørteklikkelydenavdelittforlangeklørnehans motdemarkspistetreplankenemenshunhengtejakkenpåden eneavdetospikrenesomstakkutavenbjelkevedsidenav døren.Påjakkelommenlysteetpåsyddrødtepleopp.
DengamletakleiligheteniUferstrasse.
HvatenkteDanielomathunfremdelesboddeher?Tenkte hanathunlengtettilbaketildentidendadehaddebodd hersammen?Detvarenfeilslutning.Hunlikteleilighetenpå sammemåtesomhunlikteEddie.Ingenavdem,hverkenleilighetenellerhunden,varvakreellerspesielle,menderimotlitt slitt,medetpregavåværebrukt–oglikevelsåtiltalende.
Slittogbrukt?Akkuratsom… Nei.Ikketenkpådet.
Dethendtefremdelesathunslohodetmotskråtaket,oghun safremdeles,etteralledisseårene,athunvedanledningmåtte fåtrukketvaskemaskinenpådetknøttlillebadetutfraveggen såhunkunnegjørerentbakden.Hvermorgennårhunpusset tennene,betraktethunfremdelesplakatenmedsamlingenav strandgodssomhunhaddehattmedseghjemetterenutflukt tilRügenformangeårsiden,oghvermånedkjøptehunfremdelestokrukkermedbasilikumfrasupermarkedetsomhun omsorgsfulltsteltetildødeivinduskarmen.Nei,detvaringentingsomhaddeendretseg.DetenestenyevarEddie.Daniel haddealdrigåttmedpåatdeskullehahund.
Kardiologi.
KanskjeEwaKovalskameddetsnøhvitepermanenthåret haddeliggetpåDanielsavdelingforkorttidsiden.Kanskje komhuntilådøpåDanielsavdeling.Etterathunhaddehørt Callassynge.
EnhalvtimeseneresattMathildaogEddieidengamle sofaenidetenesterommetileiligheten.Mathildassengvar plassertbaketskap,såmanidetminsteikkekunnesedenfra overaltirommet,ogkjøkkenetvarenbenkmedkokeplatetil venstrefordøren.
Utoverdettevardetbaredetlillebadet.Ileiekontrakten stoleilighetenoppførtmedendafærrekvadratmeterennden egentlighadde,sidenskråtaketgjordeenstordelavrommetmerellermindreubeboelig.Menenkeltestederstrakte trebjelkeneseggjennomrommet,ogMathildavissteathun ikkekunneleveutensynetavdissebjelkene,uansetthvor oftehunfikkblåflekkerpågrunnavdem.Mankunnelegge tingpådem–muslingskall,vakre,glattesteiner,telys,minner.
Sofaenvaravrødtkunstlærogsånedsittetatmantydelig kunnesesømmene.Dehaddehentetdenpågjenvinningsstasjonen,Danieloghun,ognårmansattesegpåden,bleman forvandlettiletkunstverkavbittesmårødeprikker,settbakfra–mikroskopiskelærstykkersomsofaengafrasegsom flass.Pågulvetvedsidenavsofaenlåenrullmedbredtape somhjelptilåavflasseseg.
Utefeideenkaldvårvindgjennomgateneogfikkdeutette vinduenetilåklapre.Mathildahaddetrukketdetgamle,brune fleeceteppetheltoppunderhaken.Hjørnenepåteppethadde Eddiegnagdifillerisintidligeungdom.Nåhviltehanhodetpå Mathildaskneogbetraktetmedhalvtlukkedeøynedetkjempestore,gamlefjernsynetsomstoiethjørnepågulvet.Enhver moderneflatskjermvillebesvimtvedsynetavdennedinosauraktigeforfaren.
Påskjermenflimretengammelepisodeav Tatort.DetvirketberoligendepåMathildaåsepågamle Tatort-episodersom hunkjentesluttenpå,detvarsomdenberoligendebrusingen fraenelvsommanhaddeboddvedsidenaviårevis.Tankenehennesfulgteikkemedpåfilmen,devirretrundtpåegen hånd,dvelteveddenklumpetefasongenpåtekoppensomsto påbokstabelensomgjordetjenestesomsidebord,vendtetilbaketilenpolitimannsomløpgjennomtåkeogmørkeforå reddenoensliv…oglandetpåDanielHeller.
Danielreddetaltsålivnå.
Mathildasåhvordanlivtokslutt,utenågjørenoeforå avvergeavslutningen.Ienkeltetilfellerhaddehuntilogmed avholdtfolkfraåforlengelivetsittytterligere.Enballongferd –ellerytterligerefemukeriensykehusseng.Enetterlengtet rideturgjennomvåren–ogderetteraldrimertilbaketildialysen.DeltagelsepåetcruisetilRussland,selvomentredje rundemedcellegiftkunnehagittetheltårekstra.Etårien hvitseng.
HunvisstehvaDanieltenkteominstituttet–hantenktedet sammesomsåmangeandre:Instituttetstoiveienformoderne medisin.Detvaruvitenskapeligogirrasjonelt.Kanskjetilog meduetisk.«Ja,Daniel,»hviskethunsomomhanskulleha sittetvedsidenavhenneisofaensomfør.«Ofteharjeglysttil åslutteijobben.Menikkeavetiskegrunner.Detharnokhellernoemed…hodepinetabletterågjøre.Ingeborgharrett,jeg tarformangeavdegreiene.Hunersterk,ogjegersvak.For svaktilåhamedalledissesakeneågjøre…»
HunkjærtegnetørenetilEddie.Vardetvirkeligsågaltå væresvak?Vardetikkenettoppderfordeusikre,desjenerte menneskenesomoppsøkteinstituttet,komtilhenne?Etpar hodepinetabletterfraellertilkunnevelikkespillenoenstor rolle.
Etterforskereni Tatort varikkekommetnoelengermed sakensinennå.Nådrøftethansituasjonenmedenmelankolsk dachs.Eddiesov.
Mathildatokplastbegeretmedsjokoladepuddingsomsto påbokstabelenvedsidenavtekoppen.Dettevarengodanledningtilåspisepuddingenalene.
Mensåvåknetdendårligesamvittighetenihenne,kombinertmedenunderligformfornedstemthet.EndagkomEddie ogsåtilådø,utennoesisteønske,utenmyeoppstuss,likelurvetesomalltid.Hunvekkethamforådelepuddingenmed ham.
SågledtankenehennesviderefraEddieslurveteutseendetil etannetlurveteutseende…Ogmedettvirketpolitimannen forstyrrendepåhenne–hanskravletseginnitankenehennes, akkuratsomfolkpåT-banen.Hunskiftetkanal.Dergikkden
sammeepisodenav Tatort,mendubbetpåtyrkisk.Detvar sværtpraktisk.
Mathildapustetdyptinnetparganger,ogsåslapphun omsidertildentankenhunhaddeholdtpåavstandheletiden. Hunlukketøynene–etterforskerensnakkettyrkiskmed dachsen–ogtenkteogtenkteogtenkte.
HunsåforseghvordanhunfantdatterentilRaavenstein, hvordanhanlaarmenerundtdennedatterenogvendteryggen tilinstituttet,oghvordanhunselvfantdødsannonsenhansi postkassentilinstituttetengangnoenmånedersenere.
SåforestiltehunsegdensammeRaavensteinforfemtenår siden,femogtyveårgammel,dahangikkbortoverensolfylt gateiBerlinsammenmedenrøykendekvinneienrødoghvit minikjole.Såhvordanhansattsammenmedhennepåenkafé. HanhaddefortaltMathildaendamer,myemerennbaredet athanhaddemistetkontaktenmedDoreen.
«Jeg…villespørrehenne,»haddehansagt.«Dengangen, nettoppdendagen,skjønnerdu?Jegvillestillehennedetviktigsteavallespørsmål.Detlydersådumt.Mendengangen villejegatdetskulleværeromantisk.Jegvillegihenneroser, menjeghaddeingen.Visattsammenpåenkafé,hunogjeg, ogsåreistehunsegogsaathunmåttepåtoalettet.Jegvarnervøs,jegtenkteatnårhunnåkommertilbake,så…såkaster jegmegutidet.Daspørjeghenne.Omhunvilgiftesegmed meg.
Menhunkomikketilbake.Jegsattlengealeneveddetlille kafébordet.Enevighet.Tilsluttgikkjegforåleteetterhenne. Kafeenhaddetosmåtoaletter.Detvaringender.
Ogingenhaddelagtmerketildenungekvinnensomgikki retningavtoalettene.Hunvarrettogslettborte.Somsunketi kafégulvet.Sammenmeddetufødtebarnetvårt.Jeg…jegså hennealdriigjen.»
HanhaddereisttilLondonforåstuderejusder,hanmåtte haværtdyktigforåblitattoppveduniversitetetder…Men hanhaddevelaldrisluttetåtenkepåbarnet.
Hunvillefinnedet,hun,Mathilda.Forham.Hunvillese hamsmile,dennerufsete,slitte,påenmåtemislykkedeadvokatenfraLondonogBerlin,ikkeetironisksmilmenshan
trakkpåskuldrene,menettversigjennomlykkeligsmil.Før hanforlotdenneverden.Forgodt.
Mendetvarjoløgn.
Hunvilleikkebaresehamsmile.Hunvillemyemer. Mathildahaddefremdelesøynenelukket.Hunhørteat Eddiesnorketlavtifangethennes.Politimannenskreknoepå tyrkisktilenforbryter.Mathildaknugethendenesåhardtsammenatdetgjordevondt.
Le,le!,sahuntilsegselv. Deterviktigåleavaltsomertrist! Hvorvaregentlighodepinetablettene?
«DetfinnestoregleriInstituttetfordesisteønsker,»hviskethuntildensovendeEddie.«Fordetførste:Alleinstituttets klienterdøriløpetavseksmåneder.Fordetandre…»Hun kremtet,foravenellerannengrunnvirketstemmenhennesså rar:«Fordetandre:Manmåaldriforelskesegienklient.»