Andre og bedre historier

Andre og bedre historier

Edel Maria Landsem

Andre og bedre historier Noveller

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-68789-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Exil Design Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det er for mye av verden. Man burde heller forminske den, ikke utvide og forstørre.

Olga Tokarczuk, Løperne

Innhold

Den reelle verden . . . . . . . . . . . . . . .

Jeg vil være en hauk . . . . . . . . . . . . .

Goldfinch. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Videre forflytning . . . . . . . . . . . . . . .

Den ukjente kvinnen i kassakøen . . . .

Chat Noir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livet i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bidrag som intensjon . . . . . . . . . . . . .

Det lovede land. . . . . . . . . . . . . . . . .

Kortspill og champagne . . . . . . . . . . .

Kasserollen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Chronos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Anatomisk perfeksjon . . . . . . . . . . . .

Forventning om lakrisbåter i det fjerne Koloni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sachertorte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Walden Pond . . . . . . . . . . . . . . . . . .

New York . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ground Zero . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flatiron Building . . . . . . . . . . . . . . . .

Garment District . . . . . . . . . . . . . . . .

MoMA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Washington Square Park . . . . . . . . . .

The Blue Hour . . . . . . . . . . . . . . . . .

........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ........... ...........

9 11 14 19 24 26 31 45 48 57 63 75 84 94 101 106 115 119 122 123 126 128 131 136

DEN REELLE VERDEN

For fire milliarder år siden møttes protein, fett og RNA i en vanndam og fant de perfekte betingelsene for kimen til alt liv. Dette skjedde 9,8 milliarder år etter det store smellet, da universet med tid, rom og materie oppstod.

Tilfellet Tellus ble til for 4,6 milliarder år siden, og jorden og atmosfæren gjennomgikk stadige forandringer.

Planter, dyr, mennesker, mineraler, temperatur, vind, et cetera. Det uorganiske og organiske. Alt dette kan vi kalle Den reelle verden.

Den reelle verden ligger i sjøen og skogen og fjellet og tjernet, i landskapet der en hauk er en hauk og en rev er en rev. Den ligger i opprettholdelsesdriften i maurtuen og i bjørkesevjen om våren. I vinden over de russiske stepper, på prærien i Dakota og pampasen i Patagonia.

I orangutangen i regnskogen og fuglekadaveret i furuskogen med makk i det røde kjøttet. Den ligger i duene på Baščaršija-torget i Sarajevo, i snøleoparden i Central Park Zoo og i øynene på rødreven i Tiergarten i Berlin. I luften mellom plankene i stillaset og dråpene i regnet som gjør oss våte i småsko. Den ligger i isen under bilene om vinteren og temperaturen i luften en sen kveld i august. I instinktene våre som møtes om natten, ner9

venes impulser og skjelettets ribbein som beskytter lungene. Hensynsløs og uten fiksjon ligger den der. I små glimt ser vi den, men vi griper den ikke. Selvsagt gjør vi ikke det. Den er for uhåndterlig for opprettholdelsesdriften i tankene våre og for utmattende for fotsporene våre i verden.

JEG VIL VÆRE EN HAUK

Ting som skal være i munnen bør holdes i munnen, tenker jeg når jeg ser ned på gaten, den er full av flate tyggegummibobler og snusposer, jeg får lyst på snus, tenker på all kosen og hyggen som ligger i en liten pose snus.

Det er glatt og kaldt, det gjør meg glad, kanskje kan jeg bruke ullkåpen min i morgen. Jeg hører klikkene av mine egne sko og det slår meg at jeg er blitt døv, døv i den forstand at jeg til vanlig ikke hører den høye klikkingen av mine egne sko. Er det slik det er å bli eldre?

Man bryr seg i mindre grad om hvordan man fremstår?

Jeg kolliderer nesten med en mann og jeg tenker at jeg må skjerpe meg, jeg skal være observant, med alle sanser påskrudd, jeg skal ikke gå i egne tanker. Det slår meg at kanskje er det dét modne kvinner gjør, de kolliderer med mennesker fordi de er blitt litt døve og litt blinde og kanskje går i egne tanker, og tenker på om de er blitt en moden kvinne. Jeg ser en benk ved siden av meg, en trebenk med smijernsornament. Under armlenet snirkler smijernet seg og danner en spiral, jeg tenker på vaginal dramaturgi og føler meg truffet, hodet mitt er bygd opp av sirkler og tanker som går i ring, jeg tenker og grubler og fabler og skimter, skal belyse alt fra alle mulige vinkler og sider, kommer stadig tilbake til et tema jeg egentlig 11

var ferdig med for lenge siden, men nå må jeg observere, jeg må se meg rundt, legge merke til ting, ikke gå i egne tanker. Jeg hører klikkene av mine egne sko, for jeg har spisset ørene. Jeg vil være en hauk, jeg skal se og høre og lukte og føle, jeg skal observere og sondere terrenget. Djevelen ligger i detaljene. Jeg hører musikk fra Café Løkka, får lyst til å stoppe for å være et lyttende menneske, men det er for kaldt, jeg trenger ullkåpen. Gratinert løksuppe for 105 kroner, står det på et skilt. Lukten av varme og mat slår imot meg idet en kvinne åpner døren. Jeg er sulten, men går videre, går forbi Dokkhuset og ser en rød firkant på det ene vinduet, det står skrevet alarm på den og jeg føler meg genial som har lagt merke til slik en liten detalj. Jeg hører lyden av en sykkel som bremser og sklir for så å finne balansen igjen, lyden opphører og jeg hører klikkene av mine egne sko. Jeg ser en mann på Solsiden, mørkhåret og bredskuldret, skallet, det ene øyebrynet høyere enn det andre, jeg trekker blikket til meg, vil ikke være uhøflig. Jeg går inn i bokhandelen, bestiller en bok, jeg ser den ansatte skrive navnet mitt, hun skriver telefonnummeret mitt mens jeg ser på håret hennes, det er grått og farget om hverandre. Lukten av kaffe når nesen min idet jeg går ut av bokhandelen, og jeg ser en gammel dame stå og nippe espresso fra et vakkert glass. Prøvesmaking må det være, hvorfor skulle ellers en eldre dame stå midt i lokalet på et kjøpesenter og nippe espresso fra et vakkert glass? Jeg vurderer å gjøre det samme som henne, espresso hadde vært godt, men jeg slår det fra meg og går videre. Jeg ser et grantre, det er 180 centimeter og koster 1200 kroner. En spinkel jente står ved heisen, hun ligner en skadeskutt fugl og jeg får lyst til å klemme henne for å forsikre meg om at hun ikke knuses ved berøring, jeg gjør det ikke, vil 12

ikke være den som knuste henne. Pynt bordet med fine strå og gladioler, står det skrevet på et skilt. Hvorfor må alt være så fint, tenker jeg, og går ut av kjøpesenteret.

Gjennom vinduet til en frisørsalong ser jeg en tatovert mann med skjegg, i en parallell verden kunne vi hatt sex i et utstillingsvindu med publikum utenfor. Jeg ser båtene ved bryggen. Jeg ser en gammel mann med pipe, pipen er sort og går i ett med mannen, mannen er pipen og pipen er mannen, han skrek ikke da han ble født, han smattet pipe. Jeg går inn i en fotgjengerundergang og en klikkende, tynn, hard metallyd kommer skrallende mot meg, jeg skvetter mens lyden omringer meg fra alle kanter, lyden forvandles til en smak i munnen, jeg svelger smaken og setter opp farten. Kronenbourg 1664 står skrevet på en ølkork i veikanten. Det er søppel overalt, og jeg huker meg sammen, prøver å bli så liten at jeg ikke tilhører menneskeheten. Jeg går i Østersundsgate. Odd Johannes Olson, oppvokst i Østersundsgate 8, står det på et skilt, han ble begravd i en massegrav, han kjempet for demokrati da general Franco kuppet den spanske regjering. Jeg har gått denne gaten utallige ganger, men aldri lagt merke til skiltet som henger utenfor inngangen i Østersundsgate 8. Jeg går videre. Jeg savner ullkåpen min. Toget suser forbi og jeg får en trang til å telle hodene som befinner seg i vognene, jeg vet oppgaven er umulig, men begynner likevel å telle, det går dårlig, jeg kommer til atten. Jeg hører klikkene av mine egne sko og ser barna som leker i parken, de hopper og springer og hyler og ler og jeg får lyst til å legge meg ned og se himmelen fra bakken, men jeg gjør det ikke, jeg går videre.