Page 1


Alt som venter



Rannveig Leite Molven

Alt som venter Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59791-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11,1/14 pkt. Baskerville og trykt på Ensolux Cream 80g 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Nils



Innhold

Betingelsen for liv er død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Du var helt aleine, og så fikk du meg . . . . . . . . . . . . . Slik slipper mørket ut til oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aldri er vi mer levende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dette øyeblikket kan bare romme denne ene tanken . Håp trenger nesten ingenting . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lenge nok til at hjertet begynner å slå på en annen måte Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et barn som aldri skal finnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg kan kjenne alle dagene før dette briste . . . . . . . . . Det er likevel noe skinnende ved denne dagen . . . . . . Slik du holder en fugl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 31 39 48 75 85 92 102 104 113 121 128



Betingelsen for liv er død

På bordet ved sida av meg står ei kunstig aloe vera-plante. Den er støvete, grønnfargen er feil, og for lys. Kanskje den gradvis har bleknet de seks åra jeg har kommet tilbake på kontroll. Den lukter vagt av plast, lukta blander seg med de andre sjukehusluktene. Det er fredag. Jeg tenker at det kanskje er fordi det snart er helg det er så stille, enda stillere enn de andre gangene jeg har vært her. Jeg lar blikket følge de fargede stripene langs golvet i korridoren, ei rød som fortsetter ut døra i enden av gangen, ei blå som stanser ved et undersøkelsesrom, ei gul som leder rundt et hjørne, ned en sidekorridor. Det tar for lang tid, det skulle ikke tatt så lang tid, jeg tenker, prøver å ikke tenke, at de igjen har funnet noe på mammografibildene, noe som ikke skal være der. Mammografibilder minner mer om røntgenbilder av planter enn deler av en menneskekropp. Det er noe skjørere ved brystene enn ved en arm, et håndledd. Melkekjertlene ligner de innerste delene av blomster, med fruktknuter og frøemner, det myke vevet et gjennomskinnelig, tynt flor av melkeganger, slik årene på kronbladene 9


er. Kreftsykdom vises som et kompakt felt, ugjennomtrengelig, hardt, der cellene har vokst feil, noe en med én gang ser at ikke passer inn, ikke skal være der. Hendene mine er stive, kalde dråper av svette renner fra armhulene og nedover, lager våte skygger på blusen min. Det kjennes som om alt inni meg vibrerer, jeg skjelver ikke, men noe i magen, brystet, dirrer, som en resonans av tankene mine, de vibrerer også, flakker fram og tilbake som nattsvermere, stanger mot hverandre, prøver igjen og igjen å finne en vei ut herfra. Jeg tenker at det ikke finnes noen garantier, ingen beskyttelse mot død eller sjukdom, alt er tilfeldig, eller helt uforutsigbart, og det finnes ingen besvergelser som motvirker noe som helst. Alt som finnes er liv, og betingelsen for liv er død. Plastlukta gjør meg kvalm, jeg har lyst til å kaste planta i veggen, sparke den i stykker, jeg tenker at det er merkelig at ingen allerede har gjort det, at den har fått stå i fred og lukte bitter plast og samle støv i flere år. Alt i meg pleier å stilne når jeg får vite at kroppen er som før, at ingenting har endret seg det siste året, at det ikke finnes noe skjult i meg som dormer, vokser langsomt. I noen måneder etterpå er alt nesten som før jeg ble sjuk for seks år sia. Men jeg beveger meg stadig lenger bort fra punktet der jeg vet, til et sted der det jeg vet kan være feil. For hver uke som går øker avstanden og muligheten for at alt jeg tror er helt galt, og livet igjen brått velger meg bort. Hele syklusen tar et år, den første halvdelen er trygg, men denne tryggheta svinner på åpent hav, over meg er det bare uttømt blek himmel, rundt meg endeløse vannmasser, før jeg sirkler tilbake. Disse siste månedene fram mot en ny undersøkelse holder jeg fast mellom hendene, 10


jeg ser på dem, teller disse dagene, men kommer ikke nærmere trygghet, bare avklaring. Det ligger et mulig svik i hver eneste dag, slik det ligger et mulig svik i hver eneste celle i kroppen min. Kroppen min valgte meg bort, valgte bort alt som er her, dette livet som finnes nå. Jeg trodde jeg hadde et valg, at jeg kunne velge å være her, velge liv, men kroppen min valgte likevel noe anna, den ville fortære seg selv, fortrenge meg celle for celle og erstatte kroppen min med det som er uforenelig med liv, gi meg en kropp som ødela seg selv, minutt for minutt, til den måtte opphøre. Kroppen min bare lo av meg og fortvilelsen min, den sa hvor dum er ikke du, som tror det finnes noe valg, at du har valgt livet, når bare de som livet velger, lever, du kan ikke velge noe som helst uten meg. Rommet jeg hadde den gang var i enden av korridoren. Det var stille der, noen ganger kunne jeg høre stemmer, klirringa når de serverte mat, alarmer som ringte, men lydene var fjerne, dempa, oftest ugjenkjennelige. Jeg hadde fått cellegift noen dager tidligere, men denne gangen kom jeg meg ikke igjen, det var som om kroppen hadde stanset opp, ikke ville mer, til slutt klarte jeg ikke å reise meg om morgenen, ble bare liggende, våken, men med øynene lukket. Det var som om jeg kunne kjenne hver eneste celle i kroppen min briste, løse seg opp, snart kom jeg til å være borte, denne kroppen kom ikke til å finnes, jeg kom ikke til å finnes. Jeg lå helt i ro, beveget meg bare når jeg snudde meg forsiktig rundt fra den ene sida til den andre. Utenfor var det en allé med nakne linder, i tussmørket lignet de ikke trær i det hele tatt, med de knudrete nakne greinene som hadde blitt beskåret talløse ganger så de ut som sjøanemoner, tynne innerst der de vokste 11


ut fra stammen, gradvis tjukkere, med avrundede klumpete ender, med en mørk sirkel i midten. Det var kaldt på rommet, det hadde ennå ikke snødd, men jeg tenkte at snøen kom til å falle snart. Hendene og armene utenfor dyna stivnet langsomt, fargen forsvant, jeg ble kald og klar som porselen, blodårene så ut som vannmerker, neglene blålige, frosten trakk inn i kroppen gjennom armene, som om den sugde den til seg. En gang lot jeg det skje, etter ei stund frøs jeg ikke, de krappe bølgene som fikk meg til å ryste gikk over, fulgt av noen lange skjelvinger gjennom hele kroppen, til de også stilnet, til jeg kjente at hele kroppen ble kald, men lå like rolig som før. Etter ei stund trakk jeg dyna helt av meg. Jeg hadde bare på en tynn nattkjole, kroppen min var likevel stille, jeg hutret ikke, trakk kjolen opp, lirket meg ut av den, dro den over hodet, nå hadde jeg bare på meg ei truse og en bh. Huda mi var enda blekere enn kjolestoffet, gjennomskinnelig slik tynt rispapir er det, men det var som om noe inni meg endelig fant et punkt der det kunne balansere, et punkt der noe hadde slitt seg løs, drevet rundt, blitt ei vedvarende skiftende vekt inni meg, og først nå la seg til ro, helt til det banket på døra, og en sjukepleier kom inn. Hun åpnet døra samtidig som hun banket, jeg ble rykket tilbake, hun trakk dyna over meg, spurte om jeg ikke frøs, jeg nikket, nå kunne jeg kjenne kulda igjen, musklene mine begynte å dirre, så skjelve, jeg gjemte meg langt nede under dyna. Rommet var ei dykkerklokke, mellom anemonetrea utenfor vinduet svømte små sølvblanke fisk i stimer, de smatt mellom greinene, forsvant i djupet, før de plutselig kom til syne igjen, maneter som lyste i mørket steg og sank med vannstrømmene, trakk lange, slørete nesletråder etter seg. Seinere den kvelden fikk jeg en blodoverføring, i løpet av 12


den halve timen det tok kroppen min å ta det inn, våknet den, huda mi fikk tilbake en lys rosa farge, jeg ble varm i kinna. Kroppen min drakk blodet i seg, dette var et anna begjær, ukjent, som om noe vilt tok over, en vilje jeg ikke visste om. For hver dag steg jeg litt nærmere overflata, litt nærmere en avslutning, eller en fortsettelse, en fortsettelse jeg ikke lenger visste om jeg ville ha, samtidig som jeg klamret meg til alt som ennå fantes av muligheter, var det en del av meg som ønsket å bli borte mens det ennå var noen tilbake som kunne tilgi meg. Korridoren går djupt inn i bygget, og det er ingen andre vinduer i denne etasjen enn de avlange høyt på veggen i det ytre venterommet. Så snart en begynner å følge den tildelte stripa, går en innover, bort fra dagen utenfor, og inn i den verkende sjukehustida. Der er alle lyder og stemmer dempede, det finnes ingen tegn som røper hvor lenge en skal være der, minutter, timer. Lufta er stillestående, lyset vibrerer svakt. Dørene som innimellom åpnes og lukkes lager en lav, susende lyd, og et kort svusj akkurat når de går igjen, ingen skarpe lyder, alt er hyllet i spinn, tanker, fragmenter av setninger, løgner. Aloe vera-planta på bordet ved sida av meg er urørlig, kan verken vokse eller visne, selv om den etterligner noe levende, er det et tomt løfte, liv erstattet av noe livløst, lukt av kjemikalier, den er ei egen form for meningsløshet, som kan overleve oss alle. Legen er stille ei stund, mens hun følger med på skjermen. Hun beveger sonden over arret, stanser opp litt, fortsetter, av og til fryser hun bildet, lagrer det, før hun lar sonden gli videre, opp mot armhulen, der hun stanser igjen, vurderer en lymfekjertel, trykker sonden hardere inn i vevet, 13


vrir den, tar et bilde, snur den igjen, tar flere. Rommet er skumt, kun opplyst av skjermene og ei smal lyslist over vinduene, som er dekket av lukkede persienner. Ultralydmaskinen lager lave, klikkende lyder, ellers er det stille. Etter ei stund sier hun at hun vil ta en biopsi, for sikkerhets skyld. Orda hennes treffer meg som vinterregn, sender skjelvinger ned langs armene mine, beina. Det er et kjent sted, et sted der jeg har vært før, der alt som vanligvis glir rundt i en utkant, kommer nær. Bak tankene som farer i alle retninger er det én som er urørlig, en kald, hard tanke, den står støtt som en merkestein, her stanser alt opp. Døden var en stillfaren gjest, det tok noen dager, kanskje uker, før jeg ikke lenger husket hvordan det var før den flyttet inn i huset vårt. Litt etter litt ble alt jeg kunne gjøre før fjernt, jeg kunne ingenting, det eneste jeg klarte, var å ligge helt i ro, vente, mens det hele tida ble litt mindre av meg tilbake. Dagene som fulgte den gang var del av en ubønnhørlig tilbakevending, alt trakk seg sammen, turene vi gikk langs fjøra ble kortere og kortere. Etter ei stund orket jeg bare å sitte i ro på muren som skilte grasbakken og sanden, se på henne mens hun plukket skjell, undersøkte en halvspist kråkebolle, mens måkene skrek i hese sirkler over oss. Seinere kunne jeg ikke reise meg, vi gikk ikke ut, og litt etter litt måtte hun gi slipp på det hun kjente. Alt tapt lå i åpne råker i blikket hennes, der det livet som akkurat hadde begynt rundt henne, som utvidet seg i blaff av forståelse, hadde sunket. Nå var hver eneste dag uoversiktlig, hver morgen når hun våknet måtte alt læres på nytt, hva som var mulig, hva som ikke lenger var mulig, talløse små ting ingen av oss hadde tenkt over, som å drikke kakao sammen, eller at jeg holdt meg våken gjen14