Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug

her enda noen timer til den verste heten var over, så kunne hun begynne å gå; hun hørte en gulerle pikke på den rustne blikkplaten i taket og smilte igjen, så krøp hun sammen, satte seg på huk og lyttet til stillheten. Byen var tom, alle byene i syd var tomme, ødelagte, snart ville sanden dekke til alt; i nord var det ingen by, bare ørken og bak ørkenen skulle det være fjell, visste hun, de mektige Tibestifjellene der flodene Chari og Logone hadde sitt utspring, vest for disse fjellene var Månefjellene dit ingen mennesker våget seg fordi der levde fremdeles fortidens usynlige kriger og krigere; både bantuer, fulanier, haussaer og de mer tapre berberne og tuaregene hadde bestandig ført sine kamelkaravaner i store omveier forbi Månefjellene, men hva fantes bakenfor Månefjellene? undret kvinnen som satt på huk med lukkede øyne og merket hjertet falle til ro, hva fantes der? det skulle hun finne ut, fordi dette ikke var slutten, men begynnelsen.

Kvinnen het Ooni.

Hun var ung, knapt tyve år.

Hun var spinkel og langbeint.

Hun var nesten naken.

Bare et skjørt av myk geitehud.

Hudfargen var brungylden.

Det blåsorte håret var bundet opp med en knute i nakken.

Smilet hennes hadde ingen mann sett.

Hun åpnet øynene og grep et blikkspann som var halvfullt av en blanding kald durra og ris, hun åt sakte, små munnfuller og drakk vann til, vann hadde hun i flere skinnsekker, deretter gjespet hun og lukket øynene på nytt, la seg ned på gulvet, på et eselpledd og sovnet; i søvnen lyttet hun fremdeles til stillheten, stillheten hun hadde lengtet etter lenge, hvor lenge? helt siden hun begynte å tenke, helt siden den svarte røyken fra de ødelagte oljebrønnene la et stinkende teppe over markene og kalksjøene tørket ut, helt siden profetene som fra tidenes morgen hadde sprøytet falsk sæd over grøden var fordrevet, helt siden hun hadde steget opp fra vannet og tørket seg med tistelkledet til huden hadde blitt rød og brennende, siden hun skar tungene ut på de siste misjonærene; så lenge, drømte hun, og kanskje enda lenger hadde hun lengtet etter denne stillheten og aldri hadde noen 14