Martins fortelling er en opprørende historie om svikt og svik. Om å vokse opp med en voldelig og uberegnelig far. Om alvorlig omsorgssvikt og vold som aldri ble oppdaget.
Virkelighetslitteraturen er overbefolket av historier om en sønns vanskelige forhold til sin dominerende far. Denne historien handler også om pappaen som svikter i omsorgsrollen, men fortellingen handler mest av alt om sønnens kamp ut av fars skygge. Samtidig er ingen foreldre demoner, og det er nettopp forholdet mellom gode og dårlige minner som gjør barn usikre i sitt ønske om å reparere relasjonen, en kamp mange kjemper helt til det er for seint.
Eia-Revheim skildrer forholdet med ambivalens, her er også kjærlighet og lengsel, ikke bare skuffelse og bitterhet. Får du litt kjærlighet vil du ha mer, skriver han. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?
