Å sette sammen bitene by Cappelen Damm AS

Å sette sammen bitene

Martin Eia-Revheim

Å sette sammen bitene Min historie om vold, skam og reparasjon Etterord ved Mari Kjølseth Bræin, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære råd og Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-02-68070-1 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Privat Forfatterfoto: Helge Brekke Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle barn av foreldre som ikke burde hatt barn

Jeg har en drøm. I denne drømmen er jeg elleve år og sitter skremt på gulvet, som om jeg nettopp har falt. Hva har skjedd? Jeg er som i svime. Har mista retningssansen i den tjukke tåka. Skjønner ikke helt hvem jeg er, eller hva jeg skal. En mild stemme sier: Det går bra, dette ordner seg. Den sier kom, så skal jeg vise deg. Jeg kjenner denne stemmen. Den er min egen. Og nå tar voksenversjonen av meg barneversjonen i hånda. Sammen går vi bort, vekk, videre.

Når jeg er innlagt, gjør jeg ting jeg normalt ikke ville ha gjort. Det er litt som å være på reise. Jeg blir en kulere versjon av meg selv. Da jeg var innlagt på Modum Bad, slo jeg min egen pers i å prøve meg på nye ting. Jeg hekla sammen med de andre pasientene, men knota fælt: Mitt planlagte, lange skjerf som skulle surres tre ganger rundt halsen, ble så kort at jeg så vidt fikk surra det én gang rundt. Ikke på meg selv, men på halsen til min datters Barbie-dokke. Jeg gikk på linedance-kurs og dansa på rekke med andre traumepasienter til Shania Twains That don’t impress me much. På snekkerverkstedet prøvde jeg å bygge en fuglekasse. Jeg drømmer alltid om en trygg stemme som sier: Dette har jeg aldri prøvd før, og kanskje får jeg ikke til alt med en gang, likevel skal jeg klare det. Men da jeg skulle bygge fuglekassa, sa jeg heller til meg selv: Dette fikser jeg ikke, jeg bare kløner. Og hva skal jeg egentlig med en fuglekasse? Ingen vil uansett bo i den, dessuten får jeg nok aldri hengt den opp. Den blir bare liggende i boden et år eller to. Så kaster jeg den, under en skamfull rydderaptus. En av mine mange. Her hadde jeg brukt en haug med spikere og forsøkt å presse bitene godt sammen. Det ligna mer på et åsted enn et trygt hjem for skjøre fugleunger. Og hver eneste morgen, mens jeg 8

trakter kaffe og ser ut av kjøkkenvinduet, vil den mislykka fuglekassa bare være enda en påminnelse om hvor klønete jeg er, tenkte jeg. Da aktivitetslederen kom innom verkstedet, må han også ha skjønt det. At ingen fugl kan ønske å bo i en sånn kasse. Han hjalp meg, for dagen etter lå alle kassedelene ferdig målt og skåret opp, perfekt tilpassa og klar for å monteres: fire vegger, gulv og tak. Jeg satte bitene sammen til et hjem og malte det svart. «Pasientens funksjonsnivå har vært preget av et tydelig skille mellom fungering i arbeidsliv og fungering hjemme, som oppgis nærmest todelt og med en manglende balanse mellom disse to tilstandene. Pasienten synes å ha en høy fungering i arbeidslivet og når fokuset er rettet utenfor ham selv, men det har vært vanskelig å fungere adekvat i familielivet og hjemme, da han oppgir å falle mer sammen. Vurdering/konklusjon: Pasienten er en 44 år gammel mann med en traumatisk oppvekst/historie av svært alvorlig grad. Hans symptomer anses som karakteristiske senvirkninger etter tidlige relasjonstraumer. (Modum Bad, Vikersund, 1. februar 2018)

Mot slutten av oppholdet på Modum fikk jeg mot til å gjøre noe som ikke var helt nytt for meg, men som likevel føltes fremmed, siden jeg ikke hadde gjort det på lang, lang tid: å gå i kirka. Jeg tente lys og ba Gud om styrke til å tilgi pappa. Idet jeg sa «kjære Gud», knakk jeg sammen i gråt, mens presten la hånda si på hodet mitt og ga meg Guds velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Traumeavdelingen på Modum Bad har til enhver tid 32 pasienter til behandling. Fire grupper med åtte hver. Menn er underrepresentert. Jeg har klart å gjennomføre tre måneders behandling med fullt program: terapi, undervisning, gruppesamtaler. Nesten ingen menn tør det. Flere ganger var jeg i ferd med å avbryte oppholdet. Familien trenger meg, tenkte jeg. For hvordan ser det ut hjemme når jeg ikke er der? Det flyter sikkert, med et tynt lag av støv på stikkontaktene, listverket og dørspeilene. Pleddene, som skal være bretta pent, ligger sikkert bare i en krøll i sofaen. Ingen lever opp til min standard. Eller pappas standard, den har gått i arv. Den gangen jeg lærte å vaske gulv, måtte jeg ligge på kne og jobbe, med én hånd i hver sin ende av kluten. Gå tett opp til listene og skylle kluten nøye. Pappa sto over meg og brølte ut instruksjonene, som en offiser. Baderomsservanten skura jeg med tannbørste, for å komme inn under armaturen og rundt kanten av sluket. Ser du ikke den brune stripa av møkk rundt sluket? klaga han. Og hver gang badet skulle vaskes, var det av med alle klærne. Bare tapere tar snarveier, sa pappa. Skal du komme tett nok på møkka, må du stå midt i det. Splitter naken. Jeg unnslapp militæret, fordi de mente jeg var tjenesteudyktig. Og uansett hadde jeg lært meg det viktigste allerede: kunsten å vaske. Jeg hadde gått gradene i pappas hjemmemilits – og denne disiplinen hjalp meg gjennom de tre månedene på Modum. For jeg stilte opp på alt i program10

met, selv om det var som tolv sammenhengende helvetesuker. Jeg kunne løpe gråtende ut av grupperommet, kaste opp i doen rett utafor, før jeg skylte munnen, spruta kaldt vann i ansiktet og gikk inn igjen. Jeg kunne være vettskremt og i ferd med å gi opp, likevel holdt jeg meg til planen og gjennomførte alt. Fake it till you make it, sa jeg høyt til meg selv. Dette er jo selvutvikling, lo en kompis misunnelig. Det du får gratis på skattebetalernes regning, ville nok mange næringslivsledere betalt flere hundre tusen for. Etter å ha gjennomført de tre månedene kan jeg se poenget hans. Men hvordan klarer jeg å ta med meg alt jeg lærte på Modum, ut av pasientbobla og inn i min uoversiktlige hverdag? Noen timer før jeg skulle skrives ut, satt jeg på senga og skreiv. Da sprakk plutselig skyene. Og i sollyset som strømma inn ble det synlig: Jeg hadde ikke klart å få alt støvet vekk fra sengestolpen. Hva ville hun tenke, hun som gjør reint her? Ville hun skjønne at jeg egentlig er en skikkelig fyr, at jeg ikke er en sånn som bare feier over flatene, men er opptatt av å etterlate meg et ferdig nedvaska rom? Vi to hadde småprata hver eneste gang hun passerte i gangen. Og da jeg ba henne om noen vasketips, fikk jeg navnet på den moppen hun bruker. En sånn en ville jeg også ha. Ny mopp, ny start. Som en siste rituell handling gikk jeg i kapellet og tente to lys, ett på hver side av en oppslått bibel som lå på alteret. I dette lå det et håp om at Gud ville bli med meg hjem, at det vi nå hadde fått mellom oss ikke bare var en greie her på Modum. For om Gud finnes, finnes det en Gud for nye sjanser.

Jeg skal skyte meg, sa pappa helt plutselig. Vi satt på kjøkkenet, mamma var på seminar. Fra å være hjemmeværende hadde hun gått fra sekretær til underdirektør på bare noen få år. Plutselig tjente hun mer enn pappa, embetsmannen. Trynet han satte opp da dette gikk opp for ham, glemmer jeg aldri. Hvordan leppene snurpa seg sammen som ei sviske. Mammas triumf, pappas nederlag. Jeg orker ikke mer, skreik han. Han satt med våpenet i hånda, en Colt 9mm. Pappa var major i militæret og feltprest. Han fikk ha pistol hjemme. En pappa med våpen, det skulle gi trygghet: Ingen er så trygg i fare. Pappas tunge pust gjennom nesa. Lukta av den grå linoleumen. Den var ru i overflata, vanskelig å vaske og umulig å polere blank. Det hang alltid igjen noen fine hår fra kluten i gulvstrukturen. Sollyset kom skrått inn gjennom kjøkkenvinduet og traff den fiskebein-mønstra stria som om det lyste opp en dør på veggen, en portal jeg ville gå gjennom. Pappa reiste seg brått og ruste mot kontoret sitt i enden av gangen. Prestens kontor var egentlig bare et begrep. Rommet var fylt med bøker han ikke hadde åpna siden brevet om bestått teologieksamen kom i posten, en eksamen han alltid fortalte oss var så god at han fikk brev fra kongen. 12

Jeg veit at jeg ikke kan huske alt som det faktisk var. Noen av minnene kan ha blitt til i ettertid. Det som står klart for meg, er at jeg løp etter pappa og dro i kontordøra, og at han holdt den igjen og låste. Døra var tynn, nesten hul, selv om den ga inntrykk av å være av heltre. Luftrommet mellom lagene fungerte som kassa på en gitar, det forsterka alle lydene. Nå hørte jeg pusten hans, og kroppen som lente seg mot døra og gnissa, mindre enn ti centimeter fra henda mine som reiv alt jeg kunne i dørhåndtaket. Jeg skreik og trygla. Han klikka med pistolen. Jeg glemmer aldri lyden av kula som lå klar i løpet. Så kom skuddet, og den forvirringa som følger et skudd. Pipinga i øra. Vakuumtrykket før jeg fikk luft til hodet og ble i stand til å orientere meg. Lukta av røyk gjennom nøkkelhullet. Lukta fra smellbongbonger på kransekaka. Lukta fra kruttlappistolen min. Lukta fra kinaputtene jeg pleide å kjøpe hver gang vi dro til Sverige for å hamstre billig alkohol. Så hørte jeg pappa gli langs døra og treffe gulvet. Jeg var elleve år, han 38. Jeg aner ikke hvor lenge jeg skreik, eller hvor lenge jeg reiv i døra. Det eneste jeg er sikker på, er at tida gikk sakte. Tida det tok før pappa begynte å le. Han lo så han hiksta. Kruttrøyk og latter. Han hadde lurt meg, det var bare en selvmordsspøk. Jeg husker ingenting fra resten av den dagen. Og ingenting fra den neste dagen, heller – bortsett fra den store klumpen i halsen da det ringte ut til friminutt og jeg som så ofte ellers sørga for å være sistemann ut av klasserommet. På vei ut kunne jeg ha sagt: Jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Pappa drikker. Pappa slår.

Alt det jeg har igjen etter pappa, får plass i en halv pappeske. Jeg har stua den vekk i kjelleren. Oppi eska er det noen fotografier, en tynn bunke i en slitt, brun konvolutt. På et svarthvitt-foto fra slutten av 60-tallet flanerer han i hvite sneakers, med sigarett i kjeften. Mamma går to skritt bak. På baksidecoveret av LP-en Freedom Quartet fra 1969 ser jeg pappa som synger samtidig som han spiller kontrabass. Jeg fikk denne plata av en kompis som kom over den på et loppemarked. På et kornete fargefoto fra 1976 holder han meg på armen sin mens han smiler og ser rett i kamera. Pappas skjeggete kinn mot mitt bollekinn. Han ser stolt ut. Vi er på vei fra sjømannskirka i København til sjømannskirka i Santos. På et foto fra 1979, tatt i FN-leiren i Libanon, ser jeg pappa spille trekkspill i teltet jeg tror må ha fungert som kirka hans. Jeg underholdt soldatene mens kulene regna, pleide han å si. Og så har jeg et avisutklipp fra Romerikes Blad. Det er fra den konserten vi to holdt i Ullensaker kirke, pappa på piano og jeg på trommer. Jeg har på meg favorittgenseren min, en Fila i Björn Borg-stil. Pappa spilte i tillegg gitar og trombone, men det har jeg ingen bilder av. Vi står foran Monolitten i Frognerparken, men han har revet vekk mamma, sikkert i sinne, for rivekantene er frynsete 14

og litt av hans egen arm har fulgt med i dette forsøket på å fjerne minnet av mamma. 17. mai 1992. Han står i bakgrunnen på et bilde av meg som russ. Jeg hadde fått 24 timers permisjon fra psykiatrisk avdeling for å feire nasjonaldagen. Jeg veide tett på 100 kilo og var medisinert på Trilafon mot psykose, Nozinan mot schizofreni og parkinsonmedisinen Akineton, som jeg fikk mot bivirkningene av Trilafon. Russedressen min er helt ny, rett fra posen. Pappa ser gammel ut. Han er like gammel som jeg er nå.