1.3 Usikkerhet er en konsekvens av manglende kunnskap

Kapittel 1

dramatiske. Grensen mellom usikkerhet og radikal usikkerhet er imidlertid vanskelig å trekke, det handler om graden av sikker kunnskap.

På 1930-tallet hadde Keynes en heftig debatt med Chicago-økonomen Frank Knight om forskjellene mellom risiko og usikkerhet. Keynes hevdet at man måtte skille mellom usikkerhet som kunne kvantifiseres med sannsynlighetsvurderinger og usikkerheter hvor det ikke var mulig. Det første ment han var risiko og det andre usikkerhet. Knight skilte imidlertid ikke i samme grad mellom risiko og usikkerhet. Risiko inneholdt ifølge Knight både målbar risiko og ikke-målbar usikkerhet.8 Av forståelige grunner var det den målbare sannsynligheten som fikk oppmerksomhet. Målbarhet er en viktig faktor innen vitenskap, og foretrekkes når beslutninger skal tas. Chicago-skolens syn på målbar risiko ble derfor den dominerende i perioden etter 1930-årene, noe som har gjort at økonomifaget i dag har visket ut mye av forskjellene mellom sikker og usikker kunnskap, samt konsekvensen for fremtidige utfall.

Resultatet er en tro på at radikal usikkerhet lar seg håndtere med sannsynlighetsvurderinger. Det er et syn som også har fått fotfeste i andre disipliner, som statistikk, sosiologi, psykologi, medisin og juss, så vel som innen politikk, handel og næringsvirksomhet. Konsekvensen er at radikal usikkerhet ofte blir gjemt bort i avanserte modeller når viktige beslutninger skal tas, enten det er innen politikk, i offentlig eller privat sektor. Og for at modeller skal fungere etter hensikten og gi et kunnskapsgrunnlag for beslutninger, bør modellene være gode, noe som ikke alltid er tilfellet.

1.3 Usikkerhet er en konsekvens av manglende kunnskap

Finanskrisen fra 2008 er et eksempel på radikal usikkerhet. Forvarslene kom i 2007, men ble ikke tatt alvorlig. Krisen startet i det amerikanske subprimemarkedet, og spredte seg via pengemarkedene til å bli den største finanskrisen siden 1930-årene. Faktorene som medvirket til å skape og forsterke krisen, var mange – fra realøkonomiske ubalanser innad og mellom land til deregulering, gjeldsvekst, normendringer i sektoren, derivater, risikomodeller og kredittratingbyråer som ikke gjorde jobben sin.9 En av flere mekanismer i boblen var at ratingbyråene hadde grovt undervurdert risikoen for mislighold av lån, samt usikkerheten som lå i dette, noe som gjorde dem til godkjente investeringsobjekter for flere investorer med små rammer for risikable investeringer. En annen viktig faktor var en lavere standard blant amerikanske boliglånsutstedere. Disse utstederne solgte gjerne store deler av fordringsmassen videre, primært motivert av høyt volum. Kompliserte finansielle instru-

16

Radikal usikkerhet

menter skulle sikre finansinstitusjonene mot risiko og plassere risikoen der den hørte hjemme. Men modellene som ble brukt, fanget ikke godt nok opp de underliggende usikkerhetene og den reelle situasjonen. Sannsynlighetsvurderingene som ble brukt av for eksempel Goldman Sachs, ga ikke lederne den beslutningsstøtten de trengte. Det hjalp heller ikke at salgsvolumer av finansielle produkter var koblet til lederbonuser. Antakelig hadde det også en konserverende effekt at bankenes forretningsmodeller ville falle fra hverandre hvis man tok inn over seg at usikkerhet ikke lot seg estimere, noe som bidro til at man fortsatte langs samme spor.

Strukturelle svakheter kombinert med finansiell innovasjon, grådighet og kortsiktighet er sjelden en god kombinasjon. Høsten 2008 brøt derfor deler av det internasjonale finansmarkedet sammen da mange av verdens største banker kviet seg for å låne hverandre penger. Resultatet ble en lavkonjunktur i de fleste industrialiserte land. Konkursen til amerikanske Lehman Brothers i september 2008, hvor 25 000 ansatte mistet jobben og over 5000 milliarder kroner i gjeld gikk tapt, ga et bilde av krisen. Konsernsjefen i Lehman Brothers den gang, Dick Fuld, sa han ikke forsto hva som skjedde, og hva han kunne gjort annerledes i sin ledelse av selskapet. Han klarte sågar i den etterfølgende senatshøringen å fremstille seg som et offer mer enn en av de ansvarlige for sammenbruddet.10

For å redde sine respektive finansinstitusjoner stilte myndigheter verden over opp med finansiering. I Norge la regjeringen og Norges Bank opp til en ekspansiv penge- og finanspolitikk. Krisen varte til 2009 da markedene begynte å vise oppgang, men flere industriland slet med ettervirkningene mange år etter. Litt avhengig av politisk valør dreide den politiske diskusjonen i etterkant seg om hvorvidt liberaliseringen av finansbransjen hadde gått for langt. Krisen viste også at rask statlig inngripen og stabiliserende politiske tiltak kan dempe krisers innvirkning på realøkonomien og legge til rette for en raskere oppgang.11 I de umiddelbare tiltakene både i Europa og USA prioriterte myndighetene å redde bankvesenet, men ga langt mindre hjelp til husholdninger som slet med boliglån og arbeidsledighet. Bortsett fra strenge krav til kapitaldekning i EU, noe som bedrer sektorens finansielle robusthet, har det så langt ikke blitt tatt radikale grep for å endre finanssektorens størrelse og makt.12

Det internasjonale pengefondets (IMF) usikkerhetsindeks har tredoblet seg siden 1990.13 USAs sentralbank (The Federal Reserve) hevder at det de referer til som geopolitisk risiko, har firedoblet seg siden 1990.14 Equinors USA-satsing som begynte i 2012, er et godt eksempel på beslutninger under usikkerhet. Ifølge Dagens Næringsliv ble det oppsamlede underskuddet for

17

Kapittel 1

engasjementet på over 200 milliarder kroner.15 En stor del av tapene kom etter at selskapet investerte tungt i skifergass og skiferolje i USA, og ble hardt rammet av det kraftige oljeprisfallet i 2014. Tapene tilskrives også dårlig økonomistyring og en ukultur i selskapet, samt treghet i å erkjenne og rette opp i feil. Det er et paradoks at et selskap som Equinor, med sin ekspertise, sine analysemodeller og store strategiavdelinger, i sin iver etter å vokse ikke klarer å håndtere svingninger i oljeprisen, den viktigste variabelen som påvirker selskapets inntektsside. Det var for å håndtere usikkerhet at et annet oljeselskap, Shell, tok i bruk scenariotenkning i selskapets ledelse i 1970-årene. De baserte sine investeringer på prosessbaserte beslutnings- og læringsverktøy om alternative fremtider, i tillegg til kvantitative analyser. Det gjorde selskapet og beslutningstakere bedre rustet til å håndtere fluktuasjoner i oljepris og politiske forhold som oljebransjen ofte utsettes for.16

Usikkerhet i finans- og oljebransjen er eksempler på en radikal usikkerhet som har fått, og får, store konsekvenser for samfunn, virksomheter og enkeltpersoner. Særlig viktig er klimarisiko og bærekraftsomstillinger, noe som skaper en vedvarende strukturell usikkerhet for disse sektorene. Hva skjer med banker hvis pant i skip/maskiner/utstyr plutselig må nedskrives fordi utslipp gjør dem verdiløse i markedet? Hva skjer når de store pensjonsfondene ikke lenger vil investere midler i forurensende aktiviteter? Enda viktigere er imidlertid den underliggende strukturelle usikkerheten mange opplever, noe som fører til utrygghet. En utrygghet på grunn av de seneste års kriser; det være seg politiske, finansielle, sikkerhetspolitiske, pandemiske eller klimatiske. Det får BI-filosof Øyvind Kvalnes til å hevde at «vi har tråkket på en eksistensiell landmine».17 Det har skjedd drastiske endringer i folks forventninger til samfunnet og fremtiden, og dette gjenspeiles i folks opplevelse av trygghet eller fravær av sådan.

I vår del av verden har trygge og stabile samfunn, økonomisk fremgang og frihet vært essensen i politikken etter annen verdenskrig. Etter Berlin-murens fall i 1989, og Sovjetunionens oppløsning i 1991, fikk ideer om økonomisk frihet og deregulering gjennomslag i mange land. Resultatet ble at industriarbeidsplasser forsvant i industrialiserte land, gjeldsbyrden økte for folk flest, og forskjellene ble større. Reaksjoner måtte komme, dominerende etterkrigspartier ble marginalisert, og fløypartier fikk økt oppslutning. De politiske reaksjonene skyldes også skepsis til eliter med global fremfor nasjonal lojalitet og skuffelse over at staten ikke greide å sikre velferd, like muligheter, trygge liv og fremtidsutsikter for folk flest. Multipolare spenninger mellom USA, EU, Kina og Russland har også bidratt i negativ retning. Det samme gjelder for

18