Prolog
Plaskingen fikk ham til å tenke på barn som leker i et badekar. Hvis han lukket øynene, kunne han se for seg en strand der småbarn løp bekymringsløst rundt. Det plasket en siste gang, og vannet skvulpet over kanten av vaskebøtta, ut på det våte gulvet. Armene som hadde fektet, ble slappe. Bena sprellet fortsatt, som små sølvskimrende fisk som pilte fram og tilbake uten mål og mening. Rykkete, planløse bevegelser. Så sluttet også de, og det eneste som brøt stillheten i det hvitkalkede rommet, var den langsomme dryppingen fra kranen. Den lyden skulle han huske resten av livet. Luften var mettet av såpe. Furunålslukten trengte inn i nesen, og han fikk kvalmefornemmelser. Men han bet tennene sammen. Redselen overskygget alt annet. Noe varmt rant ned langs benet hans, og han skjønte at han hadde tisset på seg. Det spilte ingen rolle. Alt var likevel for sent. Kranen fortsatte å dryppe.