61 timer av Lee Child

Lee Child

61 TIMER Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: 61 Hours Oversatt av Kurt Hanssen Opprinnelig forlag: Bantam Press, a division of Transworld Publishers © Lee Child 2010 All rights reserved The Publishers acknowledge that Lee Child asserts the moral right to be identified as Author of this Work Norsk utgave: © Cappelen Damm AS, 2015 Tidligere utgitt på norsk av Cappelen Damm AS i 2012 og 2013 Denne utgave: © Cappelen Damm AS, 2015 ISBN 978-82-02-47621-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Johanna Blom Omslagsfoto: GettyImages/giuseppepapa Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min redaktør, den uerstattelige Marianne Velmans

1

Fem minutter på tre om ettermiddagen. Nøyaktig sekstien timer før det skjedde. Advokaten kjørte inn på parkeringsplassen og stoppet bilen. Det lå tre centimeter nysnø på bakken, så han brukte litt tid på å fomle med å få på seg kalosjene. Han gikk ut, brettet opp kragen og gikk mot besøksinngangen. Det blåste en sur nordavind. Den var full av store, duvende snøflak. Stormen var ti mil unna. På radioen hadde de ikke snakket om annet.

Advokaten gikk inn gjennom døren og trampet snøen av føttene. Det var ingen kø. Det var ikke den faste besøksdagen. Det var ingenting foran ham, bortsett fra et tomt rom og et tomt bånd på en røntgenmaskin og en bueformet metalldetektor og tre fangevoktere som bare sto og hang.

Han nikket til dem, selv om han ikke kjente dem. Men han anså seg for å være på samme side som dem, og de på hans.

Fengsel var en binær verden. Enten var man innelåst, eller så var man ikke innelåst. De var ikke det. Han var ikke det.

Ennå.

Han tok et grått plastbrett fra toppen av en sjanglete stabel og la den sammenbrettede ytterjakken i det. Han tok av seg dressjakken, brettet den sammen og la den oppå ytterjakken. Det var stekende varmt i fengselet. Billigere å brenne litt ekstra olje enn å gi de innsatte to sett med klær, ett til sommerbruk og ett til vinterbruk. Han hørte dem bråke foran seg, det dunket mot metall og betong, tilfeldige ville hyl og skrik og en lav summing av misfornøyde 7

stemmer, alt dempet av korridorer som gikk i vinkel, og de mange låste dørene.

Han tømte bukselommene for nøkler, lommebok, mobiltelefon og mynter og la de rene, varme, personlige gjenstandene i et lite rede oppå jakken. Han løftet det grå plastbrettet. Bar det ikke bort til båndet. I stedet bar han det tvers gjennom rommet til et lite vindu i en vegg. Der ventet han til en kvinne i uniform kom og hentet det, og ga ham en nummerert lapp tilbake.

Han stilte seg foran den bueformede metalldetektoren.

Han klappet seg på lommene og stirret rett framfor seg, forventningsfullt, som om han ventet på en invitasjon. Innlært oppførsel fra flyplasser. Vaktene lot ham bli stående der et øyeblikk, en liten, nervøs mann i bare skjorteermene, tomhendt. Ingen dokumentmappe. Ingen notatbok. Ikke engang en penn. Han var ikke der for å gi råd. Han var der for å få råd. Ikke for å snakke, men for å lytte, og han kom faen ikke til å la det han hørte, komme i nærheten av et papir.

Vaktene ba ham gå gjennom. Grønt lys og ingen piping, men likevel brukte en av vaktene skanner på ham, og en annen kroppsvisiterte ham. Den tredje eskorterte ham dypere inn i anlegget, gjennom dører som var laget for ikke å åpne seg hvis ikke den forrige og den neste var lukket, rundt skarpe hjørner som var konstruert for å senke farten til en løpende mann, og forbi tykke, grønne glassruter som det satt vaktsomme ansikter bak.

Lobbyen var institusjonell, med linoleum på gulvet og mintgrønn maling på veggene og lysrør i taket. Og lobbyen var forbundet til verden utenfor, det blåste kalde gufs inn når døren ble åpnet, på gulvet var det saltflekker og små dammer med smeltet snø. Selve fengselet var annerledes. Det hadde ingen forbindelse med verden utenfor. Ingen himmel, ikke noe vær. Ingen forsøk på utsmykning. Alt var naken betong, som allerede var gnidd glatt av ermer og skuldre som hadde passert, fortsatt blek og støvete der de ikke hadde vært borti. Underlaget var grå maling med godt 8

feste, som garasjegulvet til en bilentusiast. Advokatens kalosjer knirket mot det.

Det var fire intervjurom. Det var betongkasser uten vinduer, delt nøyaktig midt på av en skranke i skrivebordshøyde, med sikkerhetsglass øverst. Lys med netting rundt brant i taket over skranken. Skranken var av støpt betong.

Man kunne fortsatt se strukturen fra forskalingsplankene i den. Sikkerhetsglasset var tykt og hadde grønnskjær, det var delt i tre overlappende ruter, så det ble to sprekker man kunne lytte gjennom. Den midterste ruten hadde en utskåret spalte nederst, til dokumenter. Som en bank. Det sto en stol i hver halvdel av rommet, og det var en dør på hver side. Helt symmetrisk. Advokatene kom inn fra den ene siden, de innsatte kom inn fra den andre. Senere forlot de rommet samme vei de hadde kommet, hver til sin destinasjon.

Vakten åpnet døren fra korridoren og gikk en meter inn i rommet for å sjekke at alt var slik det skulle være. Deretter gikk han til side og lot advokaten komme inn. Advokaten gikk inn og ventet til vakten hadde lukket døren bak seg og lot ham være alene. Så satte han seg og sjekket klokken. Han var åtte minutter for sen. Han hadde kjørt langsomt på grunn av været. Vanligvis ville han ha sett det som et nederlag å komme for sent til en avtale. Uprofesjonelt og respektløst. Men det var annerledes med fengselsbesøk.

Tid hadde ingen mening for fanger.

Enda åtte minutter senere åpnet den andre døren seg, i veggen bak glasset. En annen vakt kom inn og sjekket og gikk ut igjen, og en fange subbet inn. Advokatens klient.

Han var hvit og ekstremt overvektig, marmorert av fett og helt uten hår. Han var iført en oransje kjeledress. Han hadde lenker rundt håndleddene, rundt livet og rundt anklene, så små i forhold til mannen at de virket som smykker. Blikket var sløvt og ansiktet slapt og tomt, men munnen beveget seg litt, lik en tilbakestående som strevde med å huske vanskelig informasjon.

Døren i veggen bak glasset lukket seg.

9

Fangen satte seg.

Advokaten trakk stolen sin helt inntil skranken.

Fangen gjorde det samme.

Symmetri.

Advokaten sa: «Beklager at jeg er forsinket.»

Fangen svarte ikke.

Advokaten spurte: «Hvordan har du det?»

Fangen svarte ikke. Advokaten ble taus. Luften i rommet var varm. Etter et øyeblikk begynte fangen å snakke, resitere, jobbe seg gjennom lister og instruksjoner og setninger og paragrafer han hadde lært seg utenat. Av og til sa advokaten: «Ta det litt med ro.» Og hver gang stoppet fyren og ventet og begynte på igjen der den siste setningen hadde sluttet, uten å forandre tempo og uten å forandre på det lett syngende tonefallet. Det var som om han ikke hadde noen annen måte å kommunisere på.

Advokaten regnet hukommelsen sin som ganske god, spesielt når det gjaldt detaljer, i likhet med advokater flest, og han fulgte godt med, for det å konsentrere seg om selve huskeprosessen ville distrahere fra selve innholdet i instruksjonene han fikk. Men likevel hadde en liten krok av hjernen hans talt opp fjorten forskjellige forslag til lovbrudd før fangen endelig var ferdig og lente seg tilbake.

Advokaten sa ingenting.

Fangen sa: «Fikk du med deg alt?»

Advokaten nikket, og fangen henfalt til en slags enfoldig sløvhet. Som en stut, eller en hest, eller et esel på engen, uendelig tålmodig. Tid hadde ingen mening for fanger.

Spesielt ikke denne fangen. Advokaten skjøv stolen tilbake og reiste seg. Døren hans var ulåst. Han gikk ut i korridoren.

Fem minutter på fire om ettermiddagen.

Seksti timer igjen.

Den samme vakten ventet på advokaten. To minutter senere var han igjen ute på parkeringsplassen. Han var fullt påkledd igjen, alle tingene var trygt på plass i lommene, betryggende tunge og normale. Det snødde mer nå, det var 10

kaldere i luften, og det blåste mer. Det mørknet, fort og tidlig. Advokaten ble sittende en stund mens setet varmet seg opp og motoren gikk og vindusviskerne skjøv bort snøen mot høyre og venstre på frontruten. Så kjørte han, en stor, langsom sving, mens dekkene skrek mot nysnøen, og frontlyktene laget skarpe lysbuer i alt det hvite. Han satte kurs mot utkjøringen, nettingportene, ventingen, bagasjeromssjekken, og deretter den lange, rette veien som førte gjennom byen og ut på motorveien.

Fjorten forslag til lovbrudd. Fjorten egentlige lovbrudd, hvis han videresendte forslagene og de ble tatt til følge, noe de garantert kom til å bli. Eller femten lovbrudd, fordi han også ville bli en medsammensvoren. Eller tjueåtte lovbrudd hvis påtalemyndighetene valgte å se på hver enkelt sak som en selvstendig konspirasjon, noe påtalemyndighetene godt kunne finne på, bare for å være morsomme.

Eller for å kunne sole seg i det. Tjueåtte forskjellige veier til skam og vanære og fratatt bevilling, og rettssak og dom og fengsel. Livstid, nesten garantert, på grunn av innholdet i et av de fjorten forslagene, men først etter å ha kommet til en avtale med aktor. Et mislykket forsøk på å få til en avtale var for ille til å tenke på.

Advokaten kom seg gjennom påkjøringen til motorveien og la seg i den ytterste filen. Snøen falt i tykke, grå lag i ettermiddagslyset. Det var lite trafikk. Bare en og annen bil og trailer som skulle samme vei som ham, noen kjørte fortere og noen kjørte saktere, på den andre siden av midtdeleren kom en og annen bil og trailer som skulle den andre veien. Han kjørte med én hånd, løftet seg i setet og fant fram mobilen. Veide den i hånden. Han hadde tre valg. Én: Ikke gjøre noe. To: Ringe nummeret han hadde fått beskjed om å ringe. Tre: Ringe nummeret han egentlig burde ringe, som i dette tilfellet var 911, med påfølgende backuptelefoner til den lokale politistasjonen og delstatspolitiet og Advokatforeningen, og til slutt en telefon til hans egen advokat.

11

Han valgte nummer to, som han visste han ville gjøre.

Det første valget ville ikke føre til noe som helst, bortsett fra etter en stund, når de kom for å lete etter ham. Det tredje valget ville resultere i at han døde, langsomt, men sikkert, etter mange timer eller kanskje dager med grusomme smerter. Det var han overbevist om. Han var en liten og nervøs mann. Ikke en helt.

Han slo nummeret han var blitt bedt om å slå.

Han sjekket det to ganger og trykket på den grønne knappen. Han løftet telefonen til øret, noe som i seg selv var et tjueniende lovbrudd i flere delstater.

Men ikke i Sør-Dakota.

Ikke ennå.

En mager trøst.

Stemmen som svarte, var en stemme han hadde hørt fire ganger tidligere. Grov og hard, og med en slags uhøflig, dyrisk, truende undertone. En stemme fra en helt annen verden, tenkte advokaten. Den sa: «Skyt, kompis», med et smil og et anslag av ondskapsfull humor, som om den som snakket, nøt å ha absolutt makt og kontroll, og samtidig nøt advokatens eget ubehag og frykt og avsky.

Advokaten svelget én gang før han begynte å snakke; han resiterte listene og instruksjonene og setningene og paragrafene omtrent på samme måte som de ble overlevert ham. Han begynte å snakke én mil og sju minutter fra en motorveibro. Broen lignet ikke så veldig på en bro. Veibanen fortsatt helt vannrett framover, mens bakken under den sank i et bredt og grunt elveleie. Elveleiet var tørt det meste av året, men om fem måneder ville vannet fra vårsmeltingen strømme igjennom som en foss. Veiingeniørene hadde glattet ut elveleiet, laget det om til en velkonstruert kulvert og plassert førti gigantiske betongrør under veibanen for å forhindre at fundamentet ble vasket bort en gang i året. Det var et system som fungerte bra om våren. Det hadde bare én ulempe, og den dukket opp om vinteren.

For å motvirke den hadde ingeniørene plassert skilt foran 12

broen, på begge sider. På skiltene sto det: Broen fryser før veien.

Advokaten kjørte videre mens han snakket. Sju minutter inne i monologen hans kom han til det mest opplagt tydelige og bastante og brutale og ekstreme av de fjorten forslagene. Han resiterte det inn i telefonen, på akkurat samme måte som han hadde fått høre det i fengselet, nøytralt og uten følelser. Den grove stemmen i den andre enden av telefonen lo. Og det fikk advokaten til å skjelve. Det var som om han fikk en moralsk krampetrekning, dypt inne i seg. Han rykket kraftig på skuldrene, så mobilen ble klemt hardt inn mot øret.

Og hånden på rattet beveget seg.

Forhjulene gled litt på isen på broen, og han rettet bilen klossete opp, men da svingte bakhjulene den andre veien, og bilen slo ut én gang, to ganger, tre ganger. Han skrenset over alle de tre feltene. Så at en buss kom i motsatt retning gjennom snøfallet. Den var hvit. Den var enorm. Den kjørte fort. Den kom rett mot ham. Noe i bakhodet hans sa at en kollisjon var uunngåelig. En annen del av hjernen sa nei, han hadde plass og tid og en gresskledd midtrabatt og to kraftige metallsperrer mellom seg og all motgående trafikk. Han bet seg i leppen og holdt ikke så hardt rundt rattet og rettet opp bilen, og bussen feide forbi ham helt parallelt på sju meters avstand.

Han pustet ut.

Stemmen på telefonen spurte: «Hva?» Advokaten sa: «Jeg skrenset.»

Stemmen sa: «Bli ferdig med rapporten, rasshøl.»

Advokaten svelget igjen, og fortsatte å snakke fra der han slapp.

Mannen som kjørte den hvite bussen i motsatt retning, var en veteran med tolv års fartstid i bransjen. I hans lille, spesialiserte verden var han omtrent blant de beste. Han hadde det man trengte av tillatelser og utdannelse og erfaring. Han var ikke lenger ung, men heller ikke gammel.

13

Mentalt og fysisk var han oppe på det brede platået hvor man fant sunn fornuft og modenhet og dyktighet. Han lå ikke etter ruten. Han kjørte ikke for fort. Han var ikke full.

Han var ikke høy.

Men han var sliten.

Han hadde stirret rett inn i det ensformige, horisontale snøværet i bortimot to stive timer. Han så bilen som fikk sladd hundre meter foran seg. Så at den kom susende diagonalt rett mot ham. Trøttheten gjorde at han reagerte brøkdelen av et sekund for sent. Og den slitne kroppen hans var så nummen og anspent at han overreagerte. Han vred på rattet som om han rykket til etter å ha blitt slått.

For mye, for sent. Og dessuten helt unødvendig. Bilen som fikk skrens, hadde rettet seg opp og var allerede bak ham før forhjulene hans bet seg fast. Eller prøvde å bite seg fast. De traff isen på broen akkurat idet styringen sa at de skulle svinge. De mistet grepet, og seilte bortover. All vekten lå bakerst i bussen. Den svære motorblokken av støpejern. Vanntanken. Toalettet. Som en pendel langt der bak.

Enden av bussen prøvde å ta igjen forenden av bussen.

Den kom ikke langt. Bare noen få, kritiske grader. Sjåføren gjorde alt helt riktig. Han kjempet imot skrensen. Men styringen var fjærlett, og forhjulene hadde mistet grepet.

Det fantes ikke respons. Bakenden på bussen kom på plass igjen, før den svingte ut i den andre retningen.

Sjåføren kjempet hardt i tre hundre meter. Tolv lange sekunder. Det føltes som tolv lange timer. Han spant det store plastrattet mot venstre, spant det mot høyre, prøvde å få kontroll over skrensen, prøvde å hindre at bussen fikk større fart. Men den fikk større fart uansett. Den gikk fortere. Den tunge pendelen i enden slo første den ene veien, så den andre. Den myke fjæringen ble klemt sammen og spratt opp igjen. Det høye karosseriet vugget tungt. Bakenden på bussen svingte førtifem grader mot venstre, deretter førtifem grader mot høyre. Broen fryser før veien. Bussen passerte de siste betongrørene, og forhjulene fant feste igjen. Men de fant feste mens de var vendt diagonalt mot 14

veiskulderen. Hele bussen snudde seg i den retningen, som om den fulgte en gyldig kommando. Som om den plutselig var blitt lydig igjen. Sjåføren bremset hardt. Nysnøen samlet seg foran dekkene. Bussen holdt sin nye kurs. Den satte ned farten.

Men ikke nok.

Fordekkene krysset kantlinjen, krysset veiskulderen og dundret ned fra asfalten og ut i en grunn grøft full av snø og frossen søle. Understellet krasjet og dunket og skrapte mot veikanten i tre lange meter, før all framdriften var oppbrukt. Bussen ble stående stille i vinkel, litt på siden, med den forreste tredjedelen ute i grøften, de bakerste to tredjedelene fortsatt på veiskulderen, og motordelen stakk ut over veibanen. Forhjulene hang og dinglet så langt ned de rakk. Motoren hadde stoppet, og det var ingen andre lyder enn susingen fra glovarme deler mot snøen, luftbremser som langsomt pustet ut, og passasjerer som skrek og gispet før de ble stille igjen.

Passasjerene var en homogen gruppe, bortsett fra én. Tjue hvithårede pensjonister, pluss en yngre mann, i en buss med førti seter. Tolv av pensjonistene var enker. De andre åtte var fire gamle ektepar. De kom fra Seattle. Det var en kirkegruppe på kulturtur. De hadde sett Den lille byen på prærien. Nå var de på det lange strekket vestover til Mount Rushmore. En avstikker til De forente staters geografiske sentrum var de også lovet. Nasjonalparker og gressletter skulle også besøkes på veien. En fin reiserute, men feil årstid. Været om vinteren i Sør-Dakota var ikke kjent for å være gjestmildt. Derfor var bare femti prosent av billettene solgt, selv om billettene var billige.

Den umake passasjeren var en mann minst tretti år yngre enn den yngste av de andre. Han satt for seg selv, tre rader bak den siste pensjonisten. De så på ham som en slags blindpassasjer. Han hadde blitt med bussen samme dag, på en rasteplass rett øst for en by som het Cavour. Etter Den lille byen på prærien, før Dakotaland Museum. De hadde 15

ikke fått noen forklaring. Han hadde bare satt seg på bussen. Noen hadde sett ham snakke med sjåføren før det.

Noen sa at penger hadde skiftet hender. Ingen visste helt hva de skulle tro. Hvis han hadde betalt for reisen, var han mer som en dekkspassasjer enn en blindpassasjer. Som en haiker, men ikke helt.

Men uansett virket han som en hyggelig fyr. Han var stille og høflig. Han var tretti centimeter høyere enn noen av de andre passasjerene, og han så veldig sterk ut. Ikke kjekk som en filmstjerne, men heller ikke stygg. En idrettsmann som nettopp hadde lagt opp. Eller kanskje en fotballstjerne. Ikke den best kledde i klassen. Han hadde på seg en krøllete skjorte som hang utenpå buksen under en fôret lerretsjakke. Han hadde ingen bag, og det var rart.

Men totalt sett var det betryggende å ha en sånn mann om bord, spesielt etter at han hadde overbevist dem om at han var sivilisert og ikke på noen måte truende. Truende oppførsel fra en mann på hans størrelse ville vært upassende.

Gode manerer fra en mann på hans størrelse var sjarmerende. Noen av de mer utadvendte enkene hadde vurdert å slå av en prat med ham. Men det var et eller annet ved ham som ikke oppmuntret til slike forsøk. Han sov for det meste mens de kjørte, og hvis noen prøvde å innlede en samtale med ham, svarte han bare høflig, men kort, og helt uten substans.

Men de hadde i det minste fått vite hva han het. En av mennene hadde presentert seg for ham, på veien nedover midtgangen til toalettet. Den høye fremmede kikket opp fra setet sitt og nølte bare et øyeblikk, som om han vurderte fordelene og ulempene ved å svare. Så hadde han tatt den utstrakte hånden, og sagt: «Jack Reacher.»

2

Reacher våknet av at hodet hans dunket mot ruten på den skrensende bussen. Han husket umiddelbart hvor han var.

På en buss. Han brukte en brøkdel av et sekund på å kalkulere hvilke odds han hadde. Snø, is, passe stor fart, ikke mye trafikk. Enten treffer vi midtdeleren eller faller utenfor veiskulderen. I verste fall velter vi. Greit for ham. Kanskje ikke så bra for de gamle som satt foran ham. Men de ville antagelig overleve. Han var mer bekymret for det som ville komme etterpå. Tjue gamle mennesker, oppskaket, kanskje skadet, med sår, blåmerker, brukne bein, som satt fast mange kilometer fra folk, midt i et gryende uvær.

Ikke bra.

I elleve og et halvt sekund klamret han seg fast mens han forsiktig kjempet imot tregheten i bussen, som ble slengt fram og tilbake. Han var den bakerste passasjeren, derfor kjente han det mest. Folkene som satt lenger framme, svingte i kortere buer. Men de var skjøre. Han så hvordan nakkene deres ble slengt fra side til side. Han så ansiktet til sjåføren i bakspeilet. Fyren gjorde det han kunne.

Ikke verst. Men han kom til å tape. En luksusbuss er et veldig uhåndterlig kjøretøy. Vær forsiktig med hva du ønsker deg. Han hadde vært i Marshall i Minnesota, uten noen spesiell grunn, og fått haik med en fyr som skulle vestover til Huron i Sør-Dakota, men av en eller annen grunn ville ikke fyren ha ham med hele turen, han hadde dumpet ham på en rasteplass utenfor et sted som het Cavour. Til å begynne med føltes det som uflaks, siden Cavour ikke akku17

rat sydet av transkontinental trafikk. Men to kopper kaffe senere svingte en hvit, førtiseters luksusbuss inn, og bare tjue mennesker kom ut, noe som betydde at det var ledige seter om bord. Sjåføren virket som en likefram fyr, derfor hadde Reacher gått bort til ham på en likefram måte. Tjue dollar hvis han fikk sitte på til Rapid City? Fyren ba om førti og gikk med på tretti, og Reacher hadde gått om bord og hatt det svært komfortabelt hele dagen. Men komforten skyldtes myk fjæring og vag styring, og ingen av delene var spesielt fordelaktige akkurat nå.

Men etter sju sekunder begynte Reacher å bli optimistisk. Uten en fot på gassen mistet bussen fart. Det føltes ikke sånn, men det stemte. Enkel fysikk. Newtons bevegelseslov. Så lenge de ikke ble truffet av annen trafikk, ville de bare sjangle litt videre før de stoppet, kanskje sidelengs, kanskje med fronten feil vei, men fortsatt med riktig side opp og i kjørbar stand. Men da kjente han at forhjulene bet seg fast igjen, og oppdaget at de kom til å kjøre rett av veien. Det var ikke bra. Men sjåføren bremset hardt og beholdt grepet om rattet, mens bussen dunket og dundret og skrapte voldsomt, og så endte de halvveis oppå og halvveis utenfor asfalten, noe som var ok, bortsett fra at halve bussen sto midt i kjørebanen, noe som ikke var ok, og nå var det plutselig ikke lenger noen lyder som tydet på mekanisk aktivitet, som om bussen var død, og det var i hvert fall ikke ok.

Reacher kikket bakover, men så ingen frontlys på vei mot dem. Ikke akkurat da. Han reiste seg og gikk framover i bussen, og så et flatt landskap foran seg, dekket av hvit snø. Ingen klipper. Ingen bredder. Dermed var det ikke fare for at vekten ville forflytte seg. Han gikk bakover igjen, og begynte å overtale gamlingene til å flytte seg framover i bussen. Hvis en trailer med atten hjul dundret inn i dem, ville den kanskje bare flå av enden på bussen uten å drepe noen. Men gamlingene var oppskaket, og de hadde ikke lyst til å flytte på seg. De ble bare sittende. Så Reacher gikk framover igjen. Sjåføren satt i setet sitt, uten å røre på 18

seg. Han blunket litt, og svelget for å bli kvitt adrenalinrushet.

«Godt jobbet, kompis,» sa Reacher til ham.

Fyren nikket. «Takk.»

«Kan du få oss opp av grøfta?» spurte Reacher.

«Jeg vet ikke.»

«Hva tror du?»

«Antagelig ikke.»

«Ok, har du nødbluss?» spurte Reacher.

«Hva?» «Nødbluss. Akkurat nå stikker enden av bussen ut i kjørebanen.»

Fyren reagerte ikke med det samme. Omtåket. Så bøyde han seg og åpnet et skap ved føttene sine og tok ut tre nødbluss, røde papprør med stålpigger i enden. Reacher tok dem fra ham.

«Har du et førstehjelpsskrin?»

Fyren nikket igjen.

«Hent det, og så sjekker du om passasjerene har sår eller blåmerker. Prøv å få dem til å sette seg så langt foran som mulig. Helst i midtgangen. Hvis vi blir påkjørt, kommer det til å bli i bakenden.»

Sjåføren nikket for tredje gang, så ristet han seg som en bikkje og satte i gang. Han fant et førstehjelpsskrin i et annet skap og reiste seg fra setet.

«Kan du åpne døren først?» spurte Reacher.

Fyren trykket på en knapp, og døren åpnet seg med en sugende lyd. Iskald luft blåste inn, fulgt av et tett snødrev.

Som en fullblods snøstorm.

«Lukk døren etter meg. Hold varmen,» sa Reacher.

Så hoppet han ned i grøften og kjempet seg fram gjennom isen og søla bort til veiskulderen. Han gikk opp på asfalten og løp til det bakerste hjørnet på bussen. Snøen slo mot ansiktet. Han tok sikte på midtdeleren og løp tretti skritt tilbake den veien de hadde kommet. I en bue.

Tretti skritt, tretti meter. Tretti meter i sekundet var omtrent det samme som hundre kilometer i timen, og det var 19

mange gærninger som kjørte i hundre selv i en snøstorm.

Han bøyde seg ned og stakk spissen på et nødbluss ned i asfalten. Den mørkerøde flammen tentes umiddelbart, og den brant kraftig. Han fortsatte samme vei og løp tretti skritt til. Satte opp det neste nødblusset. Løp tretti skritt til og satte opp det tredje nødblusset, så varselssekvensen var komplett: tre sekunder, to, ett, sving unna for faen.

Så løp han tilbake, vasset gjennom grøften igjen og hamret på døren til sjåføren avbrøt den medisinske hjelpen og åpnet. Reacher klatret inn igjen. Med seg hadde han virvlende snø. Han var allerede skikkelig kald. Han var nummen i ansiktet. Føttene var iskalde. Og det var i ferd med å bli kaldt inne i bussen. Vinduene på den ene siden var allerede dekket av hvite flak. Han sa: «Du burde la motoren gå. Holde varmeapparatet i gang.»

«Kan ikke,» sa sjåføren. «Bensintanken kan ha blitt skadet. Da vi skrapte bortover.»

«Det luktet ikke noe da jeg var ute,» forsikret Reacher.

«Jeg kan ikke ta sjansen. Akkurat nå er alle i live. Jeg har ikke lyst til å brenne dem levende.»

«Vil du heller at de skal fryse i hjel?»

«Kan du overta førstehjelpen? Jeg skal prøve å få tak i hjelp.»

Og Reacher gikk bakover og begynte å sjekke de gamle.

Sjåføren var ferdig med de to første radene. Det var tydelig. De fire på vindusplassene hadde plaster på sårene de hadde fått fra metallkantene rundt glasset. Vær forsiktig med hva du ønsker deg. Bedre utsikt, men høyere risiko.

En kvinne hadde et ekstra plaster på den siden av ansiktet som vendte mot setet ved siden av, antagelig der hodet til mannen hennes hadde truffet henne når det humpet som verst.

Det første bruddet var på rad tre. En skjør, gammel dame, sped som en fugl. Hun hadde svingt mot høyre samtidig som bussen skiftet retning og svingte til venstre. Vinduet hadde slått hardt mot skulderen hennes. Slaget hadde ødelagt kragebeinet. Reacher skjønte det ut fra måten hun 20

holdt seg i armen på. Han spurte om han kunne få ta en kikk på det.

«Du er ikke lege,» sa damen.

«Jeg fikk en del opplæring i Hæren.»

«Var du i saniteten?»

«Jeg var i Militærpolitiet. Vi fikk en viss medisinsk opplæring.»

«Jeg er kald.»

«Sjokk,» sa Reacher. «Og så snør det.»

Hun vendte overkroppen mot ham. Underforstått, hun ga ham sin tillatelse. Han tok med fingertuppene på kragebeinet gjennom blusen. Beinet var skjørt som en blyant.

Det var brukket på midten. Et rent brudd. Ikke komplisert.

«Er det stygt?» spurte hun.

«Det ser fint ut,» sa Reacher. «Det gjorde jobben sin.

Kragebeinet er som en sikring. Det knekker for at skulder og nakke ikke skal bli skadet. Det gror raskt og greit.»

«Jeg må på sykehus.»

Reacher nikket. «Vi skal få deg dit.»

Han gikk videre. Det var et forstuet håndledd i rad fire, og et brukket håndledd i rad fem. Pluss totalt tretten sår, mange mindre blåmerker og flere tilfeller av sjokk.

Temperaturen sank som en stein.

Reacher kunne se nødblussene gjennom sidevinduene bakerst. De brant fortsatt, tre tydelige, mørkerøde røyksopper som glødet i snøføyka. Ingen frontlys kom mot dem.

Ikke et eneste. Ingen trafikk. Han gikk oppover midtgangen med bøyd hode og fant sjåføren. Fyren satt i setet sitt med en åpen mobiltelefon i høyre hånd. Han stirret ut gjennom frontruten mens han trommet med fingertuppene på venstre hånd på rattet.

«Vi har et problem,» sa han.

«Hva slags problem?»

«Jeg ringte 911. Delstatspolitiet er enten ti mil lenger nord eller ti mil lenger øst. To store snøstormer er på vei mot oss. En fra Canada, en fra Great Lakes. Det er fullt kaos. Alle bergingsbilene er ute med dem. Det er sikkert 21

hundre kjedekollisjoner. Motorveien bak oss er stengt. Og foran oss.»

Ingen trafikk.

«Hvor er vi?»

«Sør-Dakota.»

«Det vet jeg.»

«Da skjønner du hva jeg mener. Hvis vi ikke er i Sioux Falls eller Rapid City, er vi midt ute i hutaheiti. Og vi er verken i Sioux Falls eller i Rapid City.»

«Vi må da være et eller annet sted.»

«GPS-en viser at det er en by i nærheten. Den heter Bolton. Kanskje tre mil herfra. Men den er liten. Bare en prikk på kartet.»

«Kan du ordne med en ny buss?»

«Jeg kommer fra Seattle. Jeg kan kanskje få tak i en fire dager etter at det har sluttet å snø.»

«Er det en politistasjon i Bolton?»

«Jeg venter på at noen skal ringe.»

«Kanskje de har bergingsbiler.»

«Det har de helt sikkert. I det minste én. Kanskje på bensinstasjonen på hjørnet, en som kan trekke pickuper på et halvt tonn. Men ikke et kjøretøy på denne størrelsen.»

«Kanskje de har traktorer.»

«Da må vi ha minst åtte stykker. Og noen skikkelige kjettinger.»

«Kanskje de har en skolebuss. Vi kunne flyttes over i den.»

«Delstatspolitiet kommer ikke til å glemme oss. De kommer hit etter hvert.»

«Hva heter du?» spurte Reacher.

«Jay Knox.»

«Du må tenke framover, Mr. Knox. Delstatspolitiet er en times kjøring herfra, i beste fall. To timer i dette været.

Tre timer på grunn av alt de må ordne opp i. Derfor trenger vi noe annet. For om en time fra nå kommer denne bussen til å være en fryseboks. Om to timer kommer gamlingene til å dø som fluer. Kanskje før den tid.»

22

«Og hva stemmer du for?»

Reacher skulle til å svare, men da ringte mobilen til Knox. Fyren svarte, og ansiktet hans lysnet litt. Men så mørknet det igjen. Han sa: «Takk», og lukket mobilen.

Han så på Reacher, og sa: «Det virker som om det er en politistasjon i Bolton. De skal sende en fyr. Men de har sine egne problemer å stri med, og det kommer til å ta litt tid.»

«Hvor lang tid da?»

«Minst en time.»

«Hva slags problemer?»

«Det sa de ikke.»

«Du er nødt til å starte motoren.»

«De har ytterjakker.»

«Det holder ikke.»

«Jeg er redd for at det skal begynne å brenne.»

«Diesel er ikke på langt nær så brannfarlig som bensin.»

«Er du liksom en ekspert?»

«Jeg var i Hæren. Både lastebiler og Humver brukte diesel. Det er en grunn til det.» Reacher kikket nedover midtgangen. «Har du en lommelykt? Et brannslukningsapparat?»

«Hvordan da?»

«Jeg skal sjekke understellet. Hvis alt ser greit ut, skal jeg banke to ganger i gulvet. Du starter motoren, og hvis noe begynner å brenne, skal jeg slukke det og banke igjen så du kan slå av.»

«Jeg vet ikke.»

«Det er det beste vi kan gjøre. Og noe må vi gjøre.»

Knox var taus en liten stund, men så trakk han på skuldrene, åpnet enda et par skap og fant fram en sølvfarget Mag-Lite og et brannslukningsapparat. Reacher tok imot utstyret, ventet på at døren åpnet seg, og klatret ut i en mørkerød, spøkelsesaktig verden, opplyst av nødblussene.

Ned i grøften igjen. Denne gangen tråkket han seg mot klokken rundt fronten av bussen, fordi den skjeve vinkelen gjorde at mer av venstre side hang over asfalten enn høyre.

23

Å kravle rundt i den iskalde grøften var ikke spesielt forlokkende. Det var marginalt bedre å kravle rundt på veiskulderen.

Han fant luken til drivstofftanken, satte seg ned i snøen, snudde seg, la seg på ryggen og vred seg i stilling med hodet under siden av bussen. Han slo på lykten. Fant det tykke røret som gikk fra åpningen og bort til tanken. Det så intakt ut. Selve tanken var en svær sylinder med rette kanter.

Den var litt bulket og oppskrapet etter sammenstøtet. Men det lekket ikke noe ut av den. Drivstoffledningen som førte tilbake til motoren, virket også ok. Smeltet snø trengte inn gjennom Reachers jakke og skjorte, og iskald fukt traff huden hans.

Han skalv.

Han brukte enden av Mag-Liten til å dunke to ganger mot et stag.

Han hørte at det klikket i overføringer, og en drivstoffpumpe startet opp. Den hveste og hylte. Han sjekket tanken. Sjekket røret, så langt lyset fra lommelykten gjorde det mulig. Han sparket mot snøen, og skjøv seg lenger inn under bussen.

Ingen lekkasjer.

Startmotoren dreide rundt.

Motoren startet. Den skranglet og ristet og begynte å dunke som en hammer.

Ingen lekkasjer.

Ingen flammer.

Ingen damp.

Han kjempet mot kulden, ventet enda et minutt og brukte tiden til å sjekke andre ting. De store dekkene virket ok. Fjæringen foran hadde fått hard medfart. Gulvet i bagasjerommet var bulket her og der. En del mindre rør og slanger var klemt sammen eller spjæret opp eller revet av.

Et forsikringsselskap i Seattle kom til å få en ganske stor regning.

Han krafset seg ut, reiste seg og børstet bort snøen.

Klærne var gjennomvåte. Snøen svirret rundt ham. Tunge, 24

svære flak. Det lå fem nye centimeter på bakken. Fotavtrykkene hans fra fem minutter tilbake var allerede dekket til. Han fulgte dem tilbake til grøften og kavet seg bort til døren. Knox ventet på ham. Døren åpnet seg, og han klatret om bord. Den hylende vinden blåste snø inn etter ham.

Han skalv. Døren lukket seg.

Motoren stoppet.

Knox satte seg ned på setet og trykket på startknappen.

Langt bak i bussen hørte Reacher at startmotoren dreide rundt, kvernet og hveste mens den anstrengte seg, om og om igjen.

Ingenting skjedde.

«Hva så du der nede?» spurte Knox.

«Skader,» sa Reacher. «Litt av hvert som hadde fått seg en dunk.»

«Sammenklemte rør?»

«Noen.»

Knox nikket. «Drivstoffrøret er klemt sammen. Vi fikk bare brukt opp det som var igjen i røret, og nå kommer det ikke mer gjennom. Dessuten kan det hende at bremsene er ødelagt. Det er kanskje like greit at motoren ikke vil gå.»

«Ring politiet i Bolton igjen,» sa Reacher. «Dette er alvorlig.»

Knox ringte, og Reacher gikk bakover til passasjerene.

Han halte ut ytterjakker fra hyllene over dem, og ba de gamle om å ta dem på seg. Pluss luer og hansker og skjerf og alt annet de måtte ha.

Selv hadde han ingenting. Bare det han sto og gikk i, og det han sto og gikk, i var gjennomvått og iskaldt. Kroppsvarmen forsvant. Han skalv, bare litt, men kontinuerlig.

Små, kravlende rykninger overalt på huden. Vær forsiktig med hva du ønsker deg. Et liv uten bagasje hadde mange fordeler. Men også betydelige ulemper.

Han satte kursen tilbake til Knox. Det kom trekk inn gjennom døren. Bussen var kaldere foran enn bakerst. Han sa: «Vel?» Knox sa: «De sender en bil så snart som mulig.»

25

«Det er ikke noen vits med én bil.»

«Jeg sa det til dem. Jeg beskrev problemet. De sa at de skulle finne på noe.»

«Har du vært borti en sånn snøstorm før?»

«Dette er ikke en storm. Stormen er ti mil unna. Dette er ytterkanten av den.»

Reacher skalv. «Kommer den i vår retning?»

«Uten tvil.»

«Hvor fort?»

«Ikke spør.»

Reacher lot ham bli sittende der. Han gikk nedover midtgangen, helt forbi de siste setene. Han satte seg på gulvet utenfor toalettet, med ryggen trykt hardt mot veggen, i håp om å kjenne litt av varmen som kom inn fra den snart avkjølte motoren.

Han ventet.

Fem minutter på fem om ettermiddagen.

Femtini timer igjen.

3

Førtifem minutter senere kom advokaten hjem. En lang og langsom kjøretur. Oppkjørselen hans var ikke pløyd, og et øyeblikk var han bekymret for at garasjeporten kanskje hadde frosset igjen. Men da han trykket på fjernkontrollen, gjorde den halve hestekraften i motoren under taket på innsiden jobben sin, porten løftet seg på skinnene, og han kjørte inn. Så ville ikke porten lukke seg etter ham fordi snøhaugene som dekkene hadde skjøvet inn, utløste barnesikringen på porten. Dermed måtte han på med kalosjene igjen, ta en snøskuffe og måke snøen ut igjen. Porten lukket seg. Advokaten tok av seg kalosjene igjen og ble stående et øyeblikk i døråpningen til våtrommet for å roe seg ned, renset seg, tok en mental dusj. Tjue minutter på seks. Han gikk inn på det varme kjøkkenet og sa hei til familien, som om det bare var en helt vanlig dag.

Tjue minutter på seks var bussen mørk og iskald inni, og Reacher holdt armene rundt seg selv og skalv voldsomt.

Foran ham gjorde de tjue gamle menneskene og sjåføren Knox omtrent det samme. Rutene på vindsiden av bussen var svarte av sammenpresset snø. Rutene på lesiden viste et grått panorama. En snøstorm blåste hardt og nådeløst inn fra nord og øst, den traff en aerodynamisk hindring i form av et stillestående kjøretøy, kokte over og under og rundt hindringen, før den svirret videre inn i vakuumet bak bussen, enorme, vektløse flak som danset tilfeldig opp og ned og til venstre og til høyre.

27

Men så: Svake lys i det grå panoramaet.

Hvite lys, og røde og blå, bleke, lysende rundinger som blinket og beveget seg gjennom mørket. Den svake klapringen av kjettinger i den uhyggelige, dempede stillheten. En politibil som kom mot dem på feil side av den delte motorveien, langsomt og forsiktig gjennom uværet.

Et langt minutt senere var politimannen inne i bussen. Han hadde kommet seg gjennom grøften og inn gjennom døren, men han hadde akkurat gått ut av en varm bil, og han var iført vintersko og vanntette bukser og hansker og en ytterjakke og en plasthette over en pelshatt med øreklaffer, så han var i ganske god form. Han var høy og tynn og hadde rynker rundt de blå øynene, og ansiktet hadde sett både sommersol og vintervind. Han sa han het Andrew Peterson, og var nestkommanderende på politistasjonen i Bolton. Han tok av seg hanskene og beveget seg nedover midtgangen, håndhilste på folk og presenterte seg med navn og tittel om og om igjen, til alle og enhver, på en måte som skulle virke åpen og trygg og entusiastisk, lik en hyggelig landsens gutt som bare er kjempeglad for å kunne få hjelpe. Men Reacher studerte rynkene og de blå øynene, og tenkte at dette var en falsk front. Reacher tenkte at Peterson egentlig var en ganske slu mann med mer i tankene enn å redde noen som satt fast i en buss.

Det inntrykket forsterket seg da Peterson begynte å stille spørsmål. Hvem var de? Hvor kom de fra? Hvor hadde de startet i dag? Hvor skulle de hen i kveld? Hadde de hotellreservasjoner der? Enkle svar for Knox og de tjue gamlingene, en turistgruppe fra Seattle, som skyndte seg fra det ene planlagte stoppestedet på Dakotaland Museum til det neste ved Mount Rushmore, og jo da, de hadde bekreftet reservasjonene på et turistmotell i nærheten av monumentet, tretten rom, til de fire ekteparene pluss fire par som delte pluss fire stykker som hadde betalt ekstra for enerom, pluss ett til Knox.

28

All denne informasjonen var korrekt, men ikke akkurat nødvendig, omstendighetene tatt i betraktning.

Peterson fikk Knox til å vise fram papirene fra motellet.

Så snudde han seg mot Reacher. Smilte, og sa: «Sir, jeg er Andrew Peterson, fra Bolton PD, assisterende politisjef.

Har du noe imot å fortelle meg hvem du er?»

Det var mange eksmilitære politifolk i Midtvesten, men Reacher trodde ikke Peterson var en av dem. Han fikk ikke følelsen av det. Han antok at dette var en mann som ikke hadde reist særlig langt, en rettskaffen gutt som hadde gjort det bra på den lokale skolen, og som hadde blitt boende her for å arbeide i nærmiljøet. På sitt vis en ekspert på lokale saker, litt ute på dypt vann i alt annet, men fast bestemt på å gjøre sitt beste med alt han ble stilt overfor.

«Sir?» gjentok Peterson.

Reacher sa hva han het. Peterson spurte om han var en del av reisefølget. Reacher sa nei. Dermed spurte Peterson hva han gjorde på bussen. Reacher sa han skulle vestover fra Minnesota, og satset på å dra sørover om ikke altfor lenge, i håp om å finne bedre vær.

«Liker du ikke været vårt?»

«Ikke hittil.»

«Og så haiket du med en turbuss?»

«Jeg betalte for meg.»

Peterson så på Knox, og Knox nikket.

Peterson vendte blikket tilbake til Reacher, og spurte: «Er du på ferie?»

Reacher sa: «Nei.» «Hvorfor er du da her?»

«Det har ingen betydning. Ingenting av dette er av betydning. Ingen av oss forventet å havne i en slik situasjon. Alt dette var fullstendig uforutsigbart. Det var et uhell. Derfor finnes det ingen forbindelse mellom oss og hva det enn er du har i tankene. Det er helt umulig.»

«Hvem sier at jeg har noe i tankene?»

«Jeg.» 29

Peterson stirret på Reacher, lenge og hardt. «Hva skjedde med bussen?»

«Is, antar jeg,» sa Reacher. «Jeg sov da det skjedde.»

Peterson nikket. «Det er en bro der som ikke ser ut som en bro. Men det står varselskilt.»

Knox sa: «Det kom en bil mot meg som skjente fram og tilbake. Jeg overreagerte.» Stemmen hans var litt defensiv. Peterson sendte ham et blikk fullt av medfølelse og helt uten fordommer, og nikket igjen. Han sa: «En overreaksjon er vanligvis alt som skal til. Det har skjedd mange.

Meg inkludert.»

«Vi må få disse folkene ut av bussen. De kommer til å fryse i hjel. Jeg også,» sa Reacher.

Peterson var taus et langt sekund. Det finnes ingen forbindelse mellom oss og hva det enn er du har i tankene.

Så nikket han igjen, bestemt, som om han hadde gjort seg opp en mening, og ropte ut: «Hør etter, folkens. Vi skal få dere inn til byen, hvor vi kan få hjulpet dere. Damen med kragebeinet og damen med håndleddet kan få bli med meg i bilen, og så kommer det et alternativt transportmiddel og henter resten av dere.»

Stigtrinnet var for høyt til at de skadde kvinnene kom seg ned i grøften, derfor bar Peterson den ene og Reacher den andre. Bilen sto omtrent ti meter unna, men det snødde så tett at Reacher knapt fikk øye på den, og da han snudde seg igjen etter at Peterson hadde kjørt sin vei, kunne han ikke se bussen i det hele tatt. Han følte seg helt alene i den hvite tomheten. Han hadde snø i ansiktet, i øynene, i ørene, i nakken, den virvlet rundt ham og blendet ham. Han var veldig kald. I brøkdelen av et sekund følte han panikk.

Hvis han av en eller annen grunn rotet og gikk i feil retning, ville han ikke skjønne det. Han ville bare gå til han frøs i hjel.

Men han tok et langt skritt til siden, og fikk øye på det mørkerøde lyset fra nødblussene. De brant fortsatt tappert.

Han brukte dem til å beregne hvor bussen måtte være, og 30

satte kursen mot den. Han kom bort til den på lesiden og fulgte den rundt fronten, tilbake i vinden, gjennom grøften og bort til døren. Knox slapp ham inn, og de huket seg ned i midtgangen og stirret ut i mørket mens de ventet på å finne ut hva slags kjøretøy som skulle hente dem.

Fem på seks om kvelden.

Femtiåtte timer igjen.

Klokken seks var alle de fjorten forslagene til forbrytelser endelig overført til papir. Fyren som hadde svart på telefonen fra advokaten, var utvilsom gatesmart, men advokaten hadde alltid ment at det beste med å være intelligent var å kjenne sine begrensninger, og hans begrensninger inkluderte en tendens til å bli litt uklar når det gjaldt detaljer, hvis han var under press. Og nå ville han bli utsatt for en del press. Det var faen så sikkert. Å gjøre forslagene om til handling ville kreve godkjennelse fra en del virkelig forsiktige mennesker.

Derfor skrev han ned alt sammen, fjorten forskjellige avsnitt, og deretter tok han fram en splitter ny kontantkortmobil som ikke kunne spores, og begynte å slå et nummer.

Kjøretøyet som kom for å hente dem, var en skolebuss, men ikke helt nøyaktig. Helt klart en standard Blue Bird i normal størrelse, normal form, vanlige proporsjoner, men grå, ikke gul, med kraftig gitter foran vinduene og med ordene Fengselsvesenet skrevet på sidene.

Den så nesten ny ut.

Knox sa: «Bedre enn ingenting.»

Reacher sa: «Jeg ville tatt likbilen bare den hadde hatt varmeapparat.»

Fengselsbussen tok en K-sving over alle tre kjørebanene og posisjonerte seg så den sto parallelt med den andre bussen, inngangen var omtrent midt på siden av den ødelagte bussen. Reacher skjønte hvorfor. Turistbussen hadde en nødutgang, et vindu som kunne skyves ut. Peterson hadde sett grøften og passasjerene og nødutgangen, tatt en god 31

avgjørelse og tatt de riktige telefonene. Peterson var en ganske smart fyr.

Vanligvis ville atten pensjonister trenge en viss grad av oppmuntring før de gikk gjennom en åpen luke og ut i en snøstorm og inn i armene til en fremmed, men den bitre kulden hadde dempet motforestillingene deres. Knox hjalp dem opp, og Reacher løftet dem ned. En enkel oppgave, bortsett fra kulden og snøen. Den letteste passasjeren var en gammel kar som ikke veide mer enn førtifem kilo. Den tyngste var en kvinne som veide bortimot nitti. Alle mennene ville gå den korte distansen mellom de to kjøretøyene.

Kvinnene var glad for å bli båret.

Fengselsbussen var kanskje nesten ny, men den var langt fra luksuriøs. Passasjerdelen var skilt fra sjåføren med et stålbur. Setene var smale og harde og dekket med glinsende plast. Gulvet var av gummi. Gitteret over vinduene var ubehagelig. Men det var varmt der. Ikke nødvendigvis fordi delstatsmyndighetene mente fangene fortjente det.

Men bussfabrikanten hadde levert den sånn, til skoleungene som bussen egentlig var ment å frakte. Og delstatsmyndighetene hadde ikke tatt det ut. Det var det hele. En slags passiv, god gjerning. Sjåføren hadde skrudd temperaturen høyt og viften på maks. Peterson var en bra fortropp.

Reacher og Knox fikk passasjerene inn, så gikk de ut i kulden igjen og slepte kofferter ut av bagasjerommet på den ødelagte bussen. De gamle ville trenge nattøy og resepter og toalettsaker og klesskift. Det var mange kofferter.

De fylte alle de ledige setene i fengselsbussen og mesteparten av midtgangen. Knox satte seg på en koffert. Reacher ble stående ved siden av sjåføren mens de kjørte, så tett inntil en varmeventil som han kunne komme.

Vinden fikk bussen til å gynge, men den hadde kjettinger på hjulene og beveget seg jevnt framover. De svingte av motorveien etter en mil og rumlet forbi et rustent vikepliktskilt som var pepret med haglskudd. De kom inn på en lang og rett, tofelts fylkesvei. De passerte et skilt hvor det sto Soningsanstalt forut. Ikke stopp for haikere. Skiltet 32

var splitter nytt, det glinset av den selvlysende malingen.

Reacher ble ikke glad da han så det. Det ville gjøre det litt vanskeligere for ham å få skyss neste morgen.

Det uunngåelige spørsmålet ble stilt mindre enn ett minutt senere. En kvinne i forsetet kikket seg til venstre, kikket seg til høyre, virket litt flau, men spurte likevel. Hun sa: «Vi blir vel ikke satt i fengsel, eller?»

«Nei,» sa Reacher. «Antagelig et motell. Jeg antar at dette var den eneste ledige bussen i kveld.»

«Alle motellene er fulle,» sa fengselssjåføren og åpnet ikke munnen igjen.

Fem på sju om kvelden.

Femtisju timer igjen.

Den tofelts fylkesveien gikk rett fram i over halvannen mil. Sikten var aldri bedre enn ti meter. Snøflakene skinte skarpt mot frontlysene, men videre framover var alt ren gjetning. Flat mark, tenkte Reacher, hvis han skulle dømme etter den jevne motorduren. Ingen fjell, ingen daler. Bare prærie, som virket enda flatere av det som sikkert ville være tretti ekstra centimeter med snø når det ble morgen.

Men så passerte de et skilt: Bolton bygrense. Befolkning: 12 261. Ikke så liten, viste det seg. Ikke bare en flekk på kartet. Sjåføren satte ikke ned farten. Kjettingene skranglet framover, en kilometer til, enda en. Etter en stund skimtet man en gatelykt i snødrevet. Og enda en. Og så en politibil, som sto parkert tvers over innkjøringen til en sidegate for å sperre den. Det røde lyset på taket blinket langsomt. Bilen hadde stått der lenge. Det var tydelig. Hjulsporene var halvfulle av nysnø.

Bussen klapret videre en halv kilometer til, før den satte ned farten og svingte tre ganger. Høyre, venstre, høyre igjen. Deretter fikk Reacher øye på en høy mur, med en snøkant på toppen og et opplyst skilt på siden: Bolton Politistasjon. Bak muren var det en stor parkeringsplass, halvfull av sivile kjøretøy. Personbiler, lastebiler, pickuper.

33

Alle så ut som om de hadde kjørt nylig og hadde parkert nylig. Ferske hjulspor, rene frontruter, halvsmeltet sørpe på panseret. Bussen kjørte forbi dem, satte ned farten og stoppet foran en opplyst inngangslobby. Motoren gikk på tomgang. Varmeapparatet fungerte fortsatt. Politistasjonen var lang og lav. Ikke noe lite anlegg. Taket var flatt, og en hel skog med antenner stakk opp fra snøen. Lobbydøren var flankert av et par søppelbøtter. Som to stolte vaktposter.

Lobbyen så varm ut.

Fengselssjåføren trakk i et håndtak og åpnet bussdøren, og en fyr i politijakke kom ut fra lobbyen med en snøskuffe og begynte å måke en sti mellom søppelbøttene. Reacher og Knox begynte å slepe kofferter ut fra midtgangen, ut av bussen, inn på politistasjonen. Det snødde ikke fullt så mye, men luften var kaldere enn før.

Deretter forflyttet passasjerene seg. Knox hjalp dem ned trappen, Reacher hjalp dem bortover stien, fyren i jakken fikk dem inn gjennom døren. Noen satte seg ned på benker, noen ble stående, noen vandret omkring. Lobbyen var et enkelt, firkantet rom med matt linoleum på gulvet og glinsende maling på veggene. Innerst var det en resepsjonsskranke. Veggen bak den var dekket med korktavler, og korktavlene var dekket med oppslag i forskjellige størrelser og av forskjellig art. Foran dem satt en gammel kar i sivile klær på en krakk. Han var ikke politimann, men en sivil medhjelper av en eller annen sort.

Fyren i politijakken forsvant et øyeblikk og kom tilbake med en mann som Reacher gikk ut fra var politisjefen i Bolton. Han hadde pistol i beltet og uniform med to metallstriper på hver side av skjortekragen. Som tjenestetegnet til en kaptein i Hæren. Fyren så ut som Peterson kom til å gjøre om omtrent femten år, en høy og tynn mann fra prærien som var blitt litt krumbøyd og bløt med alderen.

Han virket sliten og distrahert og plaget av problemer, og litt vemodig, som en fyr som var mer tilfreds med fortiden enn med nåtiden, men også midlertidig lykkelig, fordi han 34

hadde fått et enkelt problem, som ville være lett å løse. Han stilte seg opp med ryggen mot skranken og løftet hendene for å få ro, selv om ingen sa noe.

Han sa: «Velkommen til Bolton, folkens. Mitt navn er politisjef Tom Holland, og jeg er her for å sørge for at dere blir tatt ordentlig hånd om i kveld. Den dårlige nyheten er at alle motellene er fulle, men den gode nyheten er at folk i Bolton ikke er av den sorten som vil la en strandet gruppe reisende som dere sove en natt på feltseng i gymsalen på skolen. Vi spurte om noen hadde ledige gjesterom, og jeg er glad for å kunne si at vi har fått god respons, og vi har mer enn et dusin folk her som vil invitere dere hjem som om dere var æresgjester og gamle venner.»

Det ble litt lavmælt prating etter det. Litt overraskelse, litt usikkerhet, og til slutt stor tilfredshet. De gamle lyste opp og smilte og rettet seg opp i ryggen. Politisjef Holland førte inn vertene fra et siderom, fem lokale par og fire lokale menn og fire lokale kvinner som hadde kommet alene.

Plutselig var lobbyen overfylt. Folk virret rundt og håndhilste og presenterte seg og samlet seg i grupper og lette i bagasjehaugen etter koffertene sine.

Reacher talte inni seg. Tretten grupper, noe som betydde tretten ledige gjesterom, nøyaktig samme antall som de tretten motellrommene ved Mount Rushmore, som sto på de offisielle papirene til Knox. Peterson var en flink fortropp.

Reacher sto ikke på de offisielle papirene til Knox.

Han fulgte med mens lobbyen tømte seg. Kofferter ble løftet, armer holdt fram, dører åpnet, folk gikk ut parvis og i trioer og kvartetter, ut til de ventende bilene. Alt var over i løpet av fem minutter. Reacher ble stående igjen alene.

Men så kom fyren i politijakken inn igjen og lukket dørene.

Han forsvant bortover en korridor som svingte. Politisjef Holland kom tilbake. Han så på Reacher. «La oss vente på kontoret mitt.»

Fem på åtte om kvelden.

Femtiseks timer igjen.

4

Hollands kontor lignet på tusen andre kontorer Reacher hadde sett før. Enkel, offentlig innredning, lagt ut på anbud, billigste tilbud vant. Rommet var sjuskete malt med høyglansmaling i tykke, posete og rynkete lag, gulvet var dekket med vinylfliser, skrivebordet var av finer, og langs veggen sto seks arkivskap av nyeste generasjon i en uryddig rekke under en institusjonell veggklokke. Under klokken, midt over arkivskapene, hang et innrammet fotografi.

Det viste politisjef Holland som en rankere, sterkere, yngre mann, han sto og smilte sammen med en kvinne og et barn. Et familieportrett, tatt for kanskje ti eller flere år siden. Kvinnen var tiltrekkende, hvis man likte bleke, lyshårede kvinner med skarpe trekk. Antagelig var det Hollands kone. Barnet var en jente, kanskje åtte eller ni, ansiktet var hvitt og utydelig og uferdig. Antagelig datteren deres. Det lå et par terninger på skrivebordet. Store, gamle beinterninger, slitt av bruk og elde, prikkene hadde falmet, selve materialet hadde striper der det myke kalsiumet var slitt bort og bare hardere mineraler var tilbake. Men bortsett fra fotografiet og terningene fantes det ikke noe personlig i rommet. Alt annet var forretningsmessig.

Holland satte seg ned bak skrivebordet i en slitt skinnstol. Bak hodet hans var det et vindu uten gardiner, tre lag med glass mot kulden. Rene ruter. Mørke utenfor. Snø på vinduskarmen utenfor, en varmeovn under vinduskarmen på innsiden.

Reacher tok en besøksstol som sto foran skrivebordet.

36

Holland sa ingenting.

Reacher spurte: «Hva er det jeg venter på?»

«Vi ville tilby deg samme gjestfrihet som vi har tilbudt de andre.»

«Men jeg var vanskeligere å bli kvitt?»

Holland smilte trøtt. «Egentlig ikke. Andrew Peterson meldte seg frivillig til å la deg overnatte. Men akkurat nå er han opptatt. Derfor må du vente.»

«Opptatt med hva?»

«Det politifolk er opptatt med.»

Reacher sa: «Dette er en større by enn jeg trodde. GPS-en på turbussen viste den bare som en liten prikk på kartet.»

«Vi vokste. Jeg går ut fra at dataene til GPS-en er litt utdaterte.»

Kontoret var altfor varmt. Reacher hadde sluttet å skjelve og begynte å svette. Klærne var i ferd med å tørke, de var stive og skitne. Han sa: «Dere vokste fordi det ble bygd et fengsel her.»

«Hvorfor tror du det?»

«Ny fengselsbuss. Nytt skilt etter avkjøringen fra motorveien.»

Holland nikket. «Vi har et splitter nytt føderalt anlegg.

Vi konkurrerte om å få det. Alle ville ha det. Det er som å få Toyota til å åpne en fabrikk. Eller Honda. Masse jobber, masse penger. Deretter plasserte også delstatsmyndighetene sitt nye fengsel innenfor de samme murene, og det betydde enda flere jobber og enda mer penger, og det lokale fengselet er også der.»

«Er det derfor alle motellene er fulle i natt? Besøksdag i morgen?»

«Totalt tre besøksdager i uken, alt i alt. Og på grunn av bussrutene må folk flest tilbringe to netter i byen. Det betyr fulle rom seks netter i uken. Motelleierne koser seg som griser i bingen. Og de som driver kafeene og pizzarestaurantene og matebussene. Som jeg sa til deg, jobber og penger.»

37

«Hvor ligger anlegget?» «Åtte kilometer lenger nord. Gaven som aldri slutter å gi.»

«Dere er heldige,» sa Reacher.

Holland ble taus et øyeblikk. Så sa han: «Det er lenge siden jeg skjønte at man skal være takknemlig for det man får.»

Fyren i politijakke banket på, kom rett inn og ga Holland en lukket mappe. Klokken på veggen viste åtte om kvelden, og det var omtrent riktig ifølge klokken i Reachers hode. Holland svingte på stolen og åpnet mappen nitti grader og holdt den i en vanskelig vinkel så Reacher ikke skulle se innholdet. Men det ble reflektert helt tydelig i vinduet bak Hollands hode. Det var åstedsbilder, glinsende fargefoto i størrelse tjue ganger tjuefem centimeter, med merkelapper klistret på nederst i hjørnet. Holland bladde gjennom dem. Et etablerende bilde, deretter en sekvens med nærbilder. En utstrakt, svartkledd kropp, stor, antagelig en mann, antagelig død, snø på bakken, stump vold mot venstre tinning. Ikke blod.

På turbussen hadde Knox lukket mobilen sin og sagt: Det er en politistasjon i Bolton. De skal sende en fyr. Men de har sine egne problemer å stri med, og det kommer til å ta litt tid.

Holland lukket mappen. Sa ingenting. En reservert, fåmælt mann. Som Reacher selv var. Til slutt satt de bare overfor hverandre uten å si et ord. Ikke en fiendtlig stillhet, men likevel lå det noe under den. Holland hadde lagt hånden på den lukkede mappen, han kikket av og til fra den og bort på gjesten sin, som om han ikke var sikker på hvilken av dem som var det største problemet hans.

Klokken åtte om kvelden i Bolton i Sør-Dakota betydde klokken ni om kvelden i Mexico City. To hundre og syttifem mil lenger sør, tretti grader varmere. Mannen som hadde mottatt oppringningen fra kontantkortmobilen, skulle selv til å ringe noen fra den inngjerdede byvil38

laen sin til en inngjerdet gård femten mil unna. Der ville en annen mann høre på uten kommentar, og til slutt love å ta en beslutning i løpet av tolv timer. Det var slik det vanligvis foregikk. Ingenting av verdi ble oppnådd uten at man fikk tenke på og gruble over det. Med grubling kunne man unngå impulsive tabber, og heller planlegge modige trekk.

Hollands kontor var stille og fredelig, og døren var lukket, men Reacher hørte lyder fra resten av politistasjonen.

Folk kom og gikk i bortimot en halv time. Så ble det stille igjen. Vaktskifte, antok han. Uvanlig tidspunkt hvis man hadde tre skift. Mer sannsynlig jobbet de to skift. Dagvakten klokket ut, nattevakten kom inn, tolv timer og tolv timer, kanskje fra halv ni om morgenen til halv ni om kvelden. Uvanlig, og sannsynligvis ikke en permanent løsning.

Antagelig et tegn på midlertidig press.

De har sine egne problemer å stri med.

Andrew Peterson kom tilbake til politistasjonen like før klokken ni tjue om kvelden. Han stakk hodet inn på Hollands kontor, og Holland ble med ham ut i korridoren med mappen med åstedsfotografier. Den improviserte samtalen tok ikke lang tid. Under fem minutter. Reacher antok at Peterson hadde sett den døde mannen på stedet, derfor trengte han ikke å studere bilder av ham. De to politifolkene kom inn på kontoret igjen, og stilte seg midt på gulvet med et kroppsspråk som sa at nå var det på tide å avslutte.

Det hadde vært en lang dag, og det ville bli enda en lang dag i morgen, men fram til da var det ingenting. Det var en følelse Reacher kjente igjen fra de årene da han hadde en jobb. Det var en følelse han hadde hatt enkelte dager. Men ikke på dager da døde menn dukket opp innenfor hans jurisdiksjon.

Peterson sa: «La oss dra.»

Tjuefem minutter over ni om kvelden.

Femtifire og en halv time igjen.

39

Tjuefem minutter over ni om kvelden i Sør-Dakota var tjuefem minutter over ti om kvelden i den inngjerdede gården femten mil fra Mexico City. Gårdens eier var en usedvanlig kortvokst mann som gikk under navnet Platon.

Noen antok at Platon kom fra Brasil og hadde fulgt den brasilianske skikken med å velge seg et kort og fengende navn, i stedet for den lange sekvensen med patronymer som var strødd utover fødselsattesten hans. Akkurat som fotballstjernen Edson Arantes do Nascimento hadde kalt seg Pelé. Eller som en annen ved navn Ricardo Izecson dos Santos Leite hadde kalt seg Kaká. Andre hevdet at Platon kom fra Colombia, noe som på mange måter ville vært mer logisk, på grunn av hans yrke. Andre insisterte på at han faktisk var fra Mexico. Men alle var enige om at Platon var liten, ikke at noen ville våge å si det rett ut til ham. Det lokale førerkortet hans hevdet at han var én meter og seksti.

Virkeligheten var én meter og femtifem i platåsko, og én meter og femti uten dem.

Grunnen til at ingen våget å nevne høyden hans for ham, var en tidligere medarbeider som het Martinez. Martinez hadde kranglet med Platon og blitt sint og kalt ham en dverg. Martinez hadde blitt fraktet til det beste sykehuset i Mexico City, bevisstløs. Der hadde han blitt ført til en operasjonsstue og plassert på bordet og lagt i narkose.

De hadde målt ham fra skalpen og nedover, og der målebåndet viste én meter og førtiåtte centimeter, ble det tegnet streker på leggene hans, litt nærmere knærne enn anklene.

Deretter hadde et komplett team med kirurger og sykepleiere utført en dobbel amputasjon, pent og nøyaktig og ordentlig. Martinez ble liggende på sykehuset i to dager, deretter ble han fraktet hjem i ambulanse. Platon hadde sendt ham en bli-frisk-gave, sammen med et kort som uttrykte ønske om at gaven ville bli satt pris på og verdsatt og alltid ble stående framme. Under omstendighetene ble ønsket helt korrekt tolket som en kommando. Folkene til Martinez trodde gaven var et akvarium med tropisk fisk, ut fra størrelsen og vekten og fordi det helt klart var fylt med 40

en væske som plasket omkring. Da de pakket den ut, oppdaget de at det faktisk var et akvarium. Men det inneholdt ikke fisk. Det var fylt med formalin, og det inneholdt føttene og anklene og litt av leggene til Martinez, totalt tjuefem centimeter.

Derfor var det aldri noen som nevnte Platons høyde igjen.

Han hadde tatt telefonen fra den inngjerdede villaen i byen, og lovet å ta en avgjørelse i løpet av tolv timer, men egentlig var det ikke verdt bryet å kaste bort så mye tid på en forholdsvis liten sak som angikk en forholdsvis liten utpost i en stor og kompleks internasjonal organisasjon. Så etter bare halvannen time hadde han bestemt seg; han ville godkjenne at man brakte vitnet til taushet. Han ville sende en mann dit så snart det var praktisk mulig.

Og han ville gå et skritt lenger. Han ville legge til et femtende punkt på listen. Han var litt skuffet over at det ikke allerede var foreslått. Men så var da også han Platon, og det var ikke de.

Han ville bryte lenken, for sikkerhets skyld.

Han ville også bringe advokaten til taushet.