3096 av Natascha Kampusch

det til dem. Så åpnet jeg døra ut mot oppgangen og gikk ut. På den siste trappeavsatsen ble jeg stående og nøle, og tenkte på hva mamma hadde sagt et dusin ganger: «Det er ikke lov å gå i sinne. Man vet jo ikke om man får se hverandre igjen!» Hun kunne bli rasende, hun var impulsiv, og klappet ofte ukontrollert til meg. Men når det gjaldt avskjeder, var hun alltid veldig kjærlig. Skulle jeg virkelig gå uten et ord? Jeg snudde, men da seiret likevel skuffelsen fra kvelden før. Jeg ville ikke gi henne noe kyss, men isteden straffe henne med min taushet. Dessuten, hva var det som kunne skje, da?

«Hva er det som kan skje, da?» mumlet jeg halvhøyt til meg selv. Ordene gjallet i oppgangen med de grå flisene.

Jeg snudde meg igjen, og gikk ned trappa. Hva er det som kan skje? Den setningen ble mitt motto da jeg gikk mellom boligblokkene og ut mot gata på vei til skolen. Mitt motto, rettet mot frykten og den dårlige samvittigheten fordi jeg ikke hadde sagt ha det.

Jeg forlot de kommunale blokkene, gikk langs den lange muren og ventet ved fotgjengerovergangen. Trikken skranglet forbi meg, stappfull av mennesker på vei til jobb. Motet mitt sank. Alt rundt meg virket plutselig altfor stort.

Krangelen med mamma forfulgte meg, og følelsen av å bli borte i dette nettverket av foreldre som kranglet og nye partnere som ikke aksepterte meg, gjorde meg redd. Oppbruddsstemningen jeg hadde ønsket å føle denne dagen, måtte vike for vissheten om at jeg enda en gang var nødt til å kjempe for å få en plass i disse innviklede relasjonene.

Oppbruddsstemningen måtte også vike for vissheten om at jeg ikke ville klare å forandre livet mitt, når til og med en fotgjengerovergang føltes som et uovervinnelig hinder.

Jeg begynte å gråte, og kjente en overveldende trang til rett og slett å forsvinne og bli til luft. Jeg lot trafikken flyte forbi, og forestilte meg at jeg gikk ut i veien og ble truffet av en bil. Den kom til å dra meg med seg et par meter, før jeg døde. Ryggsekken ville ligge ved siden av meg, og den røde jakka kom til bli som et stoppsignal på asfalten, som 40