Bymisjon nr.4 - 2016 by Kirkens Bymisjon

Nr 4–2016

Sterke møter i julen KAFÉVERT ER NÆRMESTE PÅRØRENDE FOR GJESTENE BLI MED GATELANGS ETTER SYKE PAPIRLØSE MAGNE VIL AVSLUTTE 45 ÅR MED RUS OG FENGSELSOPPHOLD

Årets pakkelapper til venner og familie

KJØP PAKKELAPPER SOM GIR MIDDAGER For hver pakkelapp du kjøper kan vi servere en middag til en som gruer seg til jul. Pris per stk: Kr 40,Bestill på: kirkensbymisjon.no/pakkelapper

BYMISJON-4 2016

Leder Magasin fra Kirkens Bymisjon i Oslo Tollbugata 3, Foto: Torstein Ihle

0152 Oslo Tlf: 22 36 55 00 E–post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: www.kirkensbymisjon.no

Redaktør: Kristian Badendyck Fjeldstad Kristian.Badendyck.Fjeldstad@ bymisjon.no Redaksjon/bidragsytere: Per Frogner per.frogner@bymisjon.no Anne Marie Huck annemarie.huck@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no (lay-out og foto) Elisabeth Delgado Rodrigues elisabeth.rodrigues@bymisjon.no (lay-out) Forsidefoto : Torstein Ihle Trykk: x-idé Opplag: 22 000 IK–kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

Dette gjør vi for hverandre! Den siste tiden har Kirkens Bymisjon i hele Norge mottatt oransje hjemmestrikkede skjerf. Flere tusen skjerf. Varme skjerf. Skjerfene er strikket av privatpersoner, ansatte i bedrifter, unge og eldre og mange av våre gjester, frivillige og ansatte. Takk til alle som har strikket! Hver maske er laget med kjærlighet og varme. FOR HVERANDRE. Skjerfene var med oss da vi 1. november startet juleaksjonen «Gled en som gruer seg til jul» med å henge opp og dele ut 10.000 hjemmestrikkede, oransje skjerf over hele Norge. Vi kalte det «Årets varmeste dag». Det oransje skjerfet gir varme i en kald tid, men symboliserer også ønsket om et varmt og inkluderende samfunn i en førjulstid som er tung for mange. Skjerfet er skapt med omtanke, og har betydd mye for mange av oss som har strikket. Dette gjør vi for hverandre! ET FORSTØRRELSESGLASS. Førjulen og julehøytiden fungerer som et forstørrelsesglass. Det fine kan bli ekstra fint. Det vanskelige kan bli forsterket og oppleves ekstra tungt. Bare i fjor oppga 125.000 personer at de gruet seg til jul. Mange av disse står utenfor viktige fellesskap. Mange lever mye av livene sine på gata. Bybildet understreker følelsen av å stå utenfor. Ensomheten kan bli stor, og ekstra vanskelig i et forstørrelsesglass. GLED EN. I Kirkens Bymisjon jobber vi nå for å kunne invitere inn til måltider og fellesskap – i julen og gjennom hele året. Når vi deler et måltid dekkes et grunnleggende behov, den næringsrike maten er for noen av våre gjester livsviktig. Samtidig gir måltidet rom for gode samtaler og fellesskap, og det er også livsviktig. Med hverandre.

Adelheid Firing Hvambsal, generalsekretær

0 Trykksak 7

Ø M E R KE T ILJ

FRA FACEBOOK

Flott kampanje, det varmer å se dette, takk til dere som strikker, dere gjør en kjempeinnsats.

Den varme tanken bak, alle som har bidratt og de varme ringvirkningene orange skjerf vil gi -varmer mitt hjerte.

Det er blitt en juletradisjon for min familie å gi disse middagene før jul.

Gunn Skauen

Siv Nancy Mikkelsen

Rowena Von Ohle

BYMISJON 4-2016

M R A V S T E R Å R O F TAKK 1. november ble Årets varmeste dag da Kirkens Bymisjon hang opp og delte ut 10.000 hjemmestrikkede, oransje skjerf over hele landet for å markere starten på juleaksjonen «Gled en som gruer seg til jul».

rets varmeste dag ble også en av de aller vakreste. Tusen takk til alle som var med å bidra på sin måte, sier generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Adelheid Firing Hvambsal. For mange forbindes ikke jula med glede. Bare i fjor oppga 125.000 personer at de gruet seg til jul. Blant mennesker fra rus- og gatemiljøene er førjulen og julehøytiden ofte en smertelig påminnelse på ensomhet, brutte familierelasjoner, fattigdom og følelsen av å «stå utenfor». Derfor tok Kirkens Bymisjon de oransje skjerfene ut i gatene. – Vi kaller det oransje skjerfet for Norges varmeste skjerf. Skjerfet setter søkelyset på at vi vil ha et varmt og inkluderende samfunn i en førjulstid som er tung for mange. Når du tar på deg det oransje skjerfet blir du ikke bare fysisk varm i en kald tid, men du signaliserer også at du er for et varmere samfunn. Dette gjør vi for hverandre, sier Firing Hvambsal.

BYMISJON 3 - 2016

De oransje skjerfene er resultat av en landsomfattende og storstilt strikkedugnad, som har engasjert tusenvis av personer, deriblant kjendiser, foreninger, pårørende, næringslivsledere, bedrifter og privatpersoner. Også for Kirkens Bymisjons gjester, brukere, ansatte og frivillige har strikking vært en samlende, meningsfull og viktig aktivitet i møte med julen og en kald årstid. – Vi tror at færre gruer seg til jul om fellesskap og samfunnet rundt oppleves som varmt og inkluderende. Vi vil bidra til et litt varmere samfunn, og det har vært rørende å oppleve dugnadsånden og ønsket om å bidra til varme fra så mange, sier generalsekretæren. Med utdeling av de oransje skjerfene startet Kirkens Bymisjon opp innsamlingen av penger til å holde kafeer og møteplasser åpne i julen og gjennom hele året. Tekst: Kristian Badendyck Fjeldstad Foto: Torstein Ihle og Caroline B. Ellingsen

E S T E D A G!

GLEDE: På de oransje skjerfene var det sydd på en lapp med teksten "Vi ønsker å spre varme og glede i byen på en tid som er ekstra tung for mange. Skjerfet kan du enten bruke selv eller gi det videre. Hilsen Kirkens Bymisjon" DUGNADSÅND: Etter en enestående strikkedugnad over flere måneder for å få inn oransje skjerf, var hundrevis av mennesker ute i gatene grytidlig på morgenen 1. november for å henge opp og dele ut skjerf, klementiner og flyers. VARME: Kirkens Bymisjon tror at færre gruer seg til jul om fellesskap og samfunnet rundt oppleves som varmt og inkluderende. De oransje skjerfene er et symbol på dette.

BYMISJON 3 - 2016

STERKE MØTER

En annerledes jul

Morten (43) var kun åtte år da julemorgen brant seg fast i ham som et vondt minne.

orten hater havregryn, og stefaren vet det. Denne morgenen står allikevel en stor porsjon med havregryn på bordet til frokost. Morten får ikke forlate bordet før skåla er tom. Hvis han ikke vil ha grisebank, da. Morten brekker seg, men klarer nesten å få ned alt. Så kaster han opp. Men Morten får fortsatt ikke forlate bordet før skåla hans er tom. Det er julemorgen. Morten er 8 år. – Da jeg var hjemme fra skolen i flere uker, kom helsesøster på besøk. Jeg møtte henne i døra med hovent ansikt og blått øye. Jeg var 12 år, men hadde blitt banka opp daglig av stefaren min siden jeg var sju år. Jeg hadde ikke turt å si fra selv, sier Morten. Han er en av stamgjestene på Kirkens Bymisjons kafé i Oslo sentrum. Mens kafélederen går forbi og spøker med Morten, tar han en stor bit av fiskemiddagen. Potetene er badet i saus, mens grønnsakene ligger igjen på kjøkkenet. Det stod ikke engang i bestillingen. Alle veit at Morten hater grønnsaker - og grøt. LIVSFARLIG PÅ GATA – Som heroinist har jeg ett mål: Penger til misbruk. Det er jævlig å si det, men sånn er det. Alt annet kommer i annen rekke. Derfor blir det mye underernæring og dårlig kosthold på gata, selv om det egentlig er livsfarlig. En liten overdose kan plutselig gå skikkelig feil fordi kroppen ikke har noe å stå i mot med, sier Morten. Fosterfamilien i Fredrikstad ble et nytt

BYMISJON-4 2016

mareritt. Det gikk ikke mange dager før 12-år gamle Morten kjente igjen lukten av alkohol, stemningsforandringene i hjemmet. Men ingen hørte guttens rop om hjelp. Få, om noen, kunne slå hans sju blank på 60-meteren. Han var blant gatas råeste fotballspillere, og digget radiostyrte biler. Skole var både enkelt og gøy. Han ville fortsette med alt, men menneskene rundt ham gjorde det umulig. Hasj ble til amfetamin etter et tragisk ekteskapsbrudd som 24-åring. Gatas råeste fotballspiller tigget på Majorstua, mens kompisene var ferdig utdanna mekanikere. Så satte han sitt første heroinskudd. Det er 14 år siden. – Hva skjer om du ikke skaffer deg stoff? – Du blir sjuk. Kroppen forvandles til et helvete å bære. Det er den verste fyllesjuken du har opplevd, ganget med tusen. For å forklare alvoret: Jeg var så sjuk og desperat at jeg klarte å lure hjernen min til å tenke at det var en bedre idé å få hiv, enn å ikke få dagens dose. Det lå en sprøyte foran meg, og jeg visste at den var smitta. Jeg visste at når jeg hadde trykt stempelet i bånn, så ville jeg være smitta. Men jeg gjorde det likevel. For å bli «frisk». STENGTE DØRER – Hva har du behov for, etter at du har skaffet penger til stoff? – Mat og omsorg, men det er nesten ingen spisesteder eller folk som slipper inn «sånne som meg» i byen. Derfor er

vi helt avhengig av å komme hit for å få mat og møte folk som bryr seg, som det er godt å møte og prate med. Han har tenkt mye på hvordan historien kunne blitt annerledes. En oppvekst med litt mindre juling og litt mer omsorg og kjærlighet hadde ikke gjort noe. Men enda viktigere at noen hadde sett ham litt tidligere, da han ikke turde si ifra selv. – Men jeg tenker at det ikke er så mye som skal til. Etter mange år på gata skjønner jeg mer og mer at det handler om tilfeldigheter. Tilfeldigheter og nysgjerrighet, sier Morten. FORTSATT BEST Middagen er nede sammen med to iskalde glass melk. Morten vil ikke kaste bort mer tid på matpauser. Han må ut, for å gjøre det han vet han er god på. Selge blader. Ikke bare er han arbeidsom, han har også ganske mye sjarm, har han i alle fall hørt. Og når sommeren kommer skal han ut og gjøre det ingen har tatt fra ham noen gang. Morten skal ta med sin radiostyrte bil til den nye banen på Holmenkollen. – Går det som jeg planlegger, så skal folka der slite med å kjøre fra meg.

Tekst: Kristian Badendyck Fjeldstad Foto: Torstein Ihle

UNDERERNÆRING: Det er mye underernæring og dårlig kosthold på gata, selv om det egentlig er livsfarlig. En liten overdose kan plutselig gå skikkelig feil fordi kroppen ikke har noe å stå i mot med, sier Morten.

BYMISJON-4-2016 BYMISJON 3 - 2016

GATA

Bli med rundt bordene på Møtestedet! Kaffepause med gutta, en Masterchef som serverer mat til gjestene, livserfaringer som de fleste hadde ønsket seg foruten og kø utenfor døra ved lunsjtid. Vi tok pulsen på kafeen i Skippergata.

PAUSE FRA GATA OG KULDA – Dette livet tar mye av deg. Det krever mye. Men nå var det godt å sitte inni varmen og hvile føttene, sier Isabella, som akkurat har fått servert dagens middag. Hun har vært ute og gått i kulda i timevis for å selge erlikoslo-magasiner sammen med kjæresten Daniel. Hun er innom Møtestedet minst en gang om dagen. – De lager så god mat her. Vi pleier å spise og hvile oss litt i sofaen etterpå. Jeg blir veldig fort sliten, og da er det fint å komme hit for en pause, sier hun, mens hun ramser opp godsakene bak disken med varmmat, smørbrød, suppe, vaffel, saft, kaffe og annen varm drikke.

flytter oss noen meter innover i lokalet et par timer tidligere. Her holder damene på kjøkkenet til. Denne onsdagen står bestemor, kokebokforfatter og tidligere husstellærer Aase Strømstad (85) sammen med finalist i høstens Masterchef på TV3, Birgitte Horn Gull (59), på for fullt over gryta. – Vi lager alltid mat som vi selv ville spist og servert gjester på middag hjemme, sier Birgitte, som er opptatt av å putte mest mulig næringsrike grønnsaker inn i dagens velduftende saus. – Hun rører i gryta mens hun snakker om kvalitet på råvarer og i presentasjonen. Selv om maten står i fokus på jobb, forteller Birgitte og Aase om sterke møter med gjestene. For noen handler det meste av dagen om å få penger til eget rusbruk. – Mye er uvisst i livet, og alt går ikke som planlagt i en verden hvor rus er tilgjengelig overalt. Plutselig er du ute og sklir, det har vært en sterk erfaring, sier Birgitte. – Møtestedet er et pustehull for mange av gjestene, sier Aase, mens hun ferdigstiller sin cappuccino-mousse som dagens dessert til gjestene.

I VARMEN OVER GRYTA Maten blir ikke til av seg selv, så vi for-

ALTERNATIV TIL PUBEN Her er noen som sitter stille for seg selv,

eg må gi deg en god klem jeg. Nå var det altså så deilig med noe varmt å spise, sier en svært fornøyd gjest som har sittet ved vindusbordet i stillhet en stund. Asjetten med lammeboller og deilig krydret tomatsaus er møysommelig fortært, kun rester av eple- og fenikkelsalat og båtpoteter ligger igjen når takknemligheten vises i klemmer og godord.

BYMISJON-4 2016

KREVENDE HVERDAG: – Dette livet tar mye av Det krever mye. Men nå var det godt å sitte inn varmen og hvile føttene, sier Isabella, som akk rat har fått servert dagens middag på Møtested Skippergata.

deg. ni kudet i

TØFF HVERDAG: – Hverdagen går i å overleve, sier Egil. Han er stamgjest og stolt over at han har vært nykter i to år nå, selv om hverdagen fortsatt er vanskelig.

Møtestedet er et pustehull for mange av gjestene, noen leser avisa og diskuterer fotballresultater, andre prater om dagens utfordringer, eller bare koser seg med maten. Alt etter dagsform og behov. I underkant av 40 prosent av gjestene er fattige tilreisende. Rundt 60 prosent er bofaste i Oslo. – Hverdagen går i å overleve, sier Egil, som nettopp har kommet inn døra og satt seg ved et bord med kaffekoppen foran seg. – Jeg dropper middagen i dag, men må ha meg en kaffe og snakke litt med gutta. Det siste er det viktigste, sier han. Han ser ut som den gode bestefaren som du kan fortelle hemmeligheter til eller bare sitte sammen med i stillhet i timevis. Samtidig forteller Egil om et hardt liv og stolthet over at han har vært nykter i to år nå. Han er som mange av gjestene rundt bordene blitt en stamgjest. – Dette er viktig for folk som oss, og med «folk som oss» mener jeg rusavhengige, sier han. Han vil mye heller komme hit enn til en pub, da alkoholservering «ikke er det beste å være i nærheten av når man har et rusproblem». Egil har et mål om å holde seg nykter og forteller at han ikke er redd for å klare det.

BYMISJON-4 2016

VARME: – Det er veldig kaldt nå, og det er ekstremt krevende å leve utendørs. Dette er etterlengtet varme, sier Daniela og Lidia, som bruker tiden i kafeen til å spise og få igjen varmen.

TIDLIGERE MARKEDSFØRER: Arild har bl.a jobbet innen markedsføring, før livet ikke ble helt som planlagt. Han passer alltid på å få i seg nok mat, men kjenner mange som bare spiser ett måltid om dagen.

Møtestedet • Mellom 150 og 200 gjesterer innom Kirkens Bymisjons kafé i Oslo sentrum, Møtestedet, i løpet av en dag. • Over 30.000 middager ble servert på Møtestedet i 2015. • Et sted for hvile, varme, fellesskap og gode måltider. • De ansatte har helse– og sosialfaglig bakgrunn.

BYMISJON-4 2016

MESTERKOKKER: Birgitte (t.v) var finalist i høstens Mastechef på TV3, mens Aase er tidligere husstellæreren og kokebokforfatteren. Nå er det gjestene på Møtestedet som nyter godt av talentene til de to frivillige kokkene..

– Jeg har brukt alt, alle stoffer som gikk an å få. Men nå har jeg klart å ta imot hjelp og er i rusbehandling. Etter kaffepausen skal han spasere en tur ut for å se på utviklingen ved Sørenga og bygging av Munch-museet og det nye biblioteket, for som han sier : – Jeg liker alt som er pent å se på, jeg. BRUKER DAGSLØNNA I KAFEEN Samtidig setter Arild seg ned ved bordet. Etter flere timer hardt arbeide med søppelplukking etter gårsdagens fotballkamp på Ullevål stadion, har han nå fått dagslønnen sin. Første del av lønna brukes når Birgitte setter maten på bordet. – Det lukter godt, sier Arild. Han er velkledd, og forteller om tidligere år med jobb innen markedsføring, men også om en ufullendt kokkekarriere, før livet ikke ble

Jeg kjenner mange som bare spiser ett måltid om dagen. helt som planlagt. – Jeg passer alltid på å få i meg nok mat i løpet av en dag, men jeg kjenner mange som bare spiser ett måltid om dagen, sier Arild. UNDERSTREKER UTENFORSKAP Bak oss reiser en gjest seg og går til et hjørne i kaféen. Han tenner et lys, setter det fra seg og ser ut av vinduet. Der venter vinterkulda og en julehøytid som for mange av gjestene gjør hverdagen ekstra vanskelig. – Avstanden mellom idealbildet av «hvordan man skal ha» det blir ekstra stor før jul. Bybildet understreker utenforskap. Det er

Aase (85) skal sikre gjestene ekte julemat på lille julaften Frivillig-kokken Aase Strømstad lover ribbe, medisterkaker, surkål og riskrem til Kirkens Bymisjons gjester som ikke kan ta juleferie fra hjemløshet, rus og gata. – Jeg gleder meg veldig til å være her i år, sier den spreke 85-åringen, som har ett mål for øyet dagenfør dagen: å gjøre sitt ytterste for å glede gjestene på Møtestedet ved inngangen til julehøytiden. Hit kommer hjemløse, ensomme og rusavhengige som ikke har andre å feire jul med.

lett å føle seg underlegen og mislykket til vanlig, men dette får kraftig forsterkning i møte med julens idealer, sier kaféleder Kari Gran, som løfter frem ensomhet, minner, sorg og sårbarhet om ferske eller tidligere tap og livsutfordringer, som vonde innganger til jula. Mange uttrykker at de gleder seg til arrangementer og tiltak ved Møtestedet. Det inviteres til julelunsj på danskebåten, Erling Kagge kommer med bøker, det pyntes til jul i kafeen, og serveres julemat flere ganger i desember. – En viktig måte å inkludere på er også å erkjenne sårbarhet, å dele at jula kan være sammensatt og utfordrende for mange av oss, også for «vanlige folk» – oss selv, sier kaféleder Kari Gran. Tekst og foto: Anne Marie Huck

Et pusterom Lille julaften i år skal hun by på tradisjonell julemat med ribbe, medisterkaker, surkål, poteter og riskrem til dessert. Mens juletrærne pyntes i de tusen hjem, bidrar Aase til å holde hjulene i gang på Møtestedet. – Det er alltid veldig hyggelig og varm stemning her, og mange mennesker som kommer på lille julaften, sier Aase, som også i år gleder seg. Den tidligere husstellæreren og kokebokforfatteren har alltid elsket å lage mat, og særlig hyggelig er det å stelle i stand til jul for gjestene.

Hun har vært frivillig kokk på kjøkkenet i seks år, og var også med på å stelle i stand til lille juleaften i fjor. Kafeen ser hun på som et pusterom for gjestene i en hard og tung rushverdag. Da er god og næringsrik mat viktig – Det blir litt som et fristed hvor gjestene kan slappe av å få et godt måltid. For mange som kommer hit er dette det eneste faste måltidet de får i løpet av lille julaften, sier hun. Lover overraskelser Polfarer og forelegger Erling Kagge kommer med bokgaver til gjestene, I tillegg blir det delt ut juleposer til gjestene, som består av kjeks og sjokolade og andre overraskelser. Og en ting som er sikkert er at når Aase står over grytene disker hun alltid opp med hjemmelaget mat. – Jeg lager alt fra bunnen av, sier hun.

Romjulsåpent i Lillestrøm For første gang på 11 år åpner Møtestedet til Kirkens Bymisjon i Lillestrøm opp for aktivitet – også i romjula. – Målet er å ha åpent noen dager i høytider, sier Terje Holstad, som har ansvaret for kafeen.

Behovet for et sted å være i romjula og i andre høytider er stort, da gjester forteller om ekstra lange dager, ofte i ensomhet. En romjulsåpen kafe gir gjestene trygghet, et varmt måltid og hygge.

BYMISJON-4-2016

Kaféverten Christoffer er nærmeste pårørende til flere av gjestene Vil du være fadderen til barnet mitt, forlover i bryllup, eller kan du love meg at du kommer i begravelsen min? Rundt kafébordet har Christoffer Stange (40) blitt spurt om det meste.

i har en rolle som en familie egentlig ville hatt, sier en alvorstynget, Christoffer Stange. Etter åtte år i den trivelige, men litt annerledes kafeen i Skippergata, har han blitt godt kjent med gjestene fra rus- og gatemiljøene i Oslo. Mange opplever flere utfordringer i løpet av en måned enn det «hvermansen» gjør i løpet av et helt liv. De ansatte er med i gode og mindre gode dager. BRYLLUP OG BEGRAVELSE – Vi hadde en bryllupsfeiring her for lenge siden, skyter Lilian Engebretsen, som har jobbet i femten år på Møtestedet, inn. Hun beskriver en fin seremoni i Domkir12

BYMISJON 4 - 2016

ken med en litt annerledes bryllupsfest, hvor bruden «justerte» (injiserte heroin, journ. anm. ) på do og flere av gjestene sluknet tidlig. Men det er også erfaringer med eldre gjester som har demens og går seg bort, psykotiske personer som ikke vet hvor de er, og rullestolbrukere uten kontroll. Det er utfordrende å eldes som rusavhengig, og enda vanskeligere å samtidig være dement. De ansatte er med stamgjester til fastlegen og har blitt oppringt fra sykehus flere ganger. – Man ville jo ikke latt ens egen far blitt sendt ut på gata uten anelse om hvor han skulle hen, sier Christoffer.

TETT PÅ DØDEN Det fleste som sitter rundt kafébordene, har et nærere forhold til døden enn folk flest. – Jeg har aldri vært i begravelsen til en venn, mens her er det mennesker som har mista 30 venner, unge som gamle, sier Christoffer. Han er i gjennomsnitt i fem begravelser til avdøde gjester i året, men det kunne også vært flere. «Vi var en stor gjeng, nå er det bare jeg igjen», kan gjester si. «Hvis det skjer noe med meg, er det dere jeg kommer til å oppgi», sa en kvinne til de ansatte og forklarte at det ikke var noen andre å oppgi. Mange gidder ikke

TETT PÅ: Kafévert Christoffer Stange har gjennom sine åtte år på Møtestedet, Kirkens Bymisjons kafé for rus- og gatemiljøene i Oslo, fått en unik innsikt i gjestenes hverdag. Han med i gode og mindre gode dager.

Tenk hvordan det er å miste nettverket sitt. Flere gjester har bare bekjente fra puben.... å pynte på sannheten, for «det er jo bare deg, Christoffer». – Tenk hvordan det er å miste nettverket sitt. Flere gjester har bare bekjente fra puben, etter at de har mistet all kontakt med familien. Kanskje er foreldre døde. For disse gjestene blir vi de nærmeste, sier Christoffer, og minnes en mor i kaféen. – Hun hadde to døtre, og kom hit ofte for å spise middag med barna sine. Noen

ganger møtte de opp, andre ganger ikke. Nå er begge døtrene døde.. Å være eneste fremmøtte i begravelser, sammen med andre fra hjelpeapparatet, er ikke uvanlig. INGEN ER BARE DET DU SER Han opplever et sterkt ønske fra gjestene om å ikke bare bli sett, men også bli sett som noe mer enn «en fra rusmiljøet». – Ingen er bare rusavhengig, sier Christoffer. Han lærer selv nye ting hver dag, og bredden i kunnskap og bakgrunn er stor. Rundt bordene sitter sjømenn som har sett hele verden, sykepleiere som kommer med råd om smertestillende, og råe

quizdeltakere med bred allmennkunnskap. For Christoffer ser det igjen og igjen: Ingen er bare det du ser. – Gjestene våre er alle mulige slags folk, fra såkalte møblerte hjem til dem som aldri har hatt det bra. Vi vil møte gjestene våre som fullverdige person i den situasjonen de er. Her er de mennesker. Punktum. Og jeg skulle ønske de oftere fikk oppleve å være bare en butikk-kunde, en nabo, en turgåer, en medpassasjer eller en supporter der de er. Også folk med rusproblemer er deltakere i samfunnet, sier Christoffer. Tekst: Anne Marie Huck Foto: Torstein Ihle BYMISJON 4 - 2016

Her får Trine førjulsklippen Shabana Ghaus gir bort profesjonell hodebunnsmassasje og hårklipp til Trine og de andre gjestene – helt gratis.

itt kortere, takk. Men ikke altfor kort da… Trine har satt seg godt til rette i stolen med frisørkappen over seg. Øynene er lukket mens Shabanas fingre glir lett gjennom håret og det masseres i hodebunnen – mens lukten av peppermynteoljen brer seg utover rommet. STARTET MED «JULEKLIPPEN» For vel 13 år sidens ble ideen til «Juleklippen» lansert som et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og frisørsalongen Shabana jobber i, Olimb & Co. Målet var å gi rusavhengige og hjemløse en gratis hårklipp. Shabana falt umiddelbart for de takknemlige menneskene i frisørstolen og tok selv initiativ til å være fast frivillig frisør på Kirkens Bymisjon og Røde Kors sin kafé og frivilligsentral for tidligere rusavhengige. I tre år har hun forvandlet deler av stedet til en frisørsalong. Shabana har stelt hår til hverdags og fest – som bursdager, konfirmasjoner og utallige julefeiringer. – Trine er faktisk den aller første jeg klippet her og det har begynt å bli en del faste som kommer nå. Det er veldig hyggelig å klippe hår i disse omgivelsene. Her er det mye koseligere enn i en frisørsalong, sier Shabana. – Dette er så deilig, og Shabana er kjempeflink. Det er derfor jeg kommer tilbake, sier Trine. TRANG ØKONOMI Erik er innom kaféen for første gang. Han har nettopp fått klippet vekk store deler av hårmanken, og smiler bredt.

BYMISJON-4 2016

Tilværelsen min er ofte ustabil, og jeg har ikke alltid penger til egenpleie som frisør. Så masse skryt til Shabana som stiller opp her frivillig – Dette er veldig bra. Hun er kjempe flink, samtidig som det sparer meg for 200 kroner i en trang økonomi, sier Erik. Etter mange år med legemiddelassistert rusbehandling (LAR) er han kjempeglad for at han nylig har flyttet inn i ny leilighet. – Tilværelsen min er ofte ustabil, og jeg har ikke alltid penger til egenpleie som frisør. Så masse skryt til Shabana som stiller opp her frivillig. Hit skal jeg komme tilbake, sier Erik. Etter å ha sikret gjestene førjulsklippen, er hun tilbake og oppe med saksa igjen på nyåret. Tekst og foto: Anne Marie Huck

SAFIR • Kirkens Bymisjon og Røde Kors sin frivilligsentral for personer med rusbakgrunn. • Et være-, gjøre- og lærested, for og med personer som vil etablere seg i en tilværelse som rusfrie

FORBEREDELSER: Tony Christoffersen har feiret jul på SAFIR sammen med tidligere rusavhengige siden 2007, og er nå midt i forberedelsene til årets julaftenfeiring. Foto: Torstein Ihle

Lager hjemmekoselig julaften for tidligere rusavhengige Tony Christoffersen har selv gått sulten og kald i Oslos gater på jul aften. Nå handler det aller mest om å glede andre på festdagen. – Det er for ille å være alene på julaften, sier Tony, miljøarbeider på SAFIR (se faktaboks). Tony kjenner altfor godt til at julehøytiden kan frembringe vonde minner. Han har lagt et langt liv med rusavhengighet bak seg, men vet godt betydningen av at det finnes et sted hvor man er velkommen. – Jeg har gått mange ganger sulten og kald i Oslo på julaften, minnes Tony, som lyser opp når han får fortelle om forberedelsene han nå står midt oppe i. På julaften er han nemlig én av de frivillige som skal ta imot tidligere rusavhengige og andre frivillige som vil bidra til å skape fellesskap og trygt sted, som er så viktig på julaften. Han lover røde juleduker og vennlige ansikter, tradisjonell julemat som ribbe, medisterkaker, pølser, surkål - og riskrem til dessert. Setter frem ekstra tallerken SAFIR har sine faste frivillige som bidrar på juleaften, men heldigvis er det mange arrangementer av ulike slag som trenger hjelp. Det kan også hende de får en telefon fra noen som ønsker å bidra som frivillig i jula. Ofte fordi en endret livssituasjon gjør at de ikke lenger vet hva de skal gjøre i jula. Mange gruer seg til jul, det ser de også på SAFIR. – Vi setter alltid til side to ekstra tallerkener, sier Tony om julemiddagen. I år er det ni gjester og tre eller fire frivil-

lige som får plass i det koselige hjørnelokalet. Skulle det likevel vise seg å dukke opp noen sultne kjentfolk eller en ensom person, synes Tony og gjengen det er for galt å ikke by dem inn på selveste julaften. – De ekstra tallerkenene blir nok brukt i år også, sier Tony, som har feiret julaften på SAFIR siden 2007 og er sjefen sjøl for møteplassen «Det grønne hjørnet». Alle får julegave De frivillige med og uten rusbakgrunn hjelper til med å pynte til jul, og skal også dele ut kjærlighet på pinne til ungene i nabolaget. I tillegg sørger SAFIR– gjengen for at alle får en julegave, som de etter «terningleken» blir stolte eiere av. – Jula kan være sårbar , og da er det hyggelig at man feirer sammen med noen, sier Tony. Det hender det vanker noen kinobilletter til gjengen i romjula, og hyggelige mennesker kommer også innom med personlige julegaver, som hjemmestrikka luer og sokker. Tony forteller at julemiddagen på SAFIR slutter klokka 18.00, da begynner julaftenfeiringen på Bymisjonssenteret i Tøyenkirka, noen få gater bortenfor. – Vi sørger for at alle skal komme seg vel hjem etter middagen, sier Tony, som ikke synes det er stas at folk må haste til en t- bane på selveste julaften. BYMISJON-4-2016

GATA

Går gatelangs etter syke papirløse i julestria Mens julehandelen igjen strekker seg mot nye omsetningsrekorder, bruker Masooda, Monica og Fadoma førjulstiden til å informere papirløse om retten, og muligheten, til gratis helsehjelp.

å veien over Vaterlandsbrua mot Grønland torg går førjulen som normalt. Travle Oslo-borgere haster forbi med fylte poser med julegaver og julemat, på kaffebarene snakkes det engasjert. Men for det trente øyet er det store kontraster som utspiller seg. Midt oppi mylderet står to unge gutter og bivåner det hele. For mange ser de kanskje ut som typiske elever ved Elvebakken videregående skole. Men ikke for Masooda fra Helsesenteret for papirløse. Hun snakker pashto og går bort til guttene. – Vi møter mange som føler seg som «ikke-mennesker» og som folk som lever utenfor samfunnet, samtidig som de står midt i blant oss, sier kollega Monica, mens hun ser Masooda presentere seg. De blir stående en stund i bylarmen, guttene nikker og lytter interessert. Masooda gir dem en brosjyre og kom-

BYMISJON 3 - 2016

mer tilbake til sine kolleger. - De er fra Sør- Afghanistan og var veldig interessert i informasjon. De er her sannsynligvis uten lovlig opphold, men ville ikke røpe for mye, sier Masooda. INFEKSJONER, KRONISKE SMERTER, PSYKISKE LIDELSER Av de 3364 personene som har besøkt Helsesenteret for papirløse migranter på Bjølsen siden åpningen i 2009, finnes det like mange sterke historier og skjebner. For hva skjer når du ikke har lovlig opphold i landet du er i, og samtidig blir syk og trenger legehjelp? – Terskelen er svært høy for denne gruppa for å oppsøke Legevakten, sier Monica Falk. Hun leder det nye prosjektet som ble startet opp i sommer, hvor målet er å drive oppsøkende og forebyggende arbeid om helsesenteret på gata.

BYMISJON 3 - 2016

TAUSHETSPLIKT: Alle blir informert om taushetsplikten som helsearbeiderne har, og retten og muligheten til å få helsehjelp.

Faktaboks • Oppsøkende forebyggende arbeid på gata startet i sommer med økonomisk drahjelp fra EUmidler. Det avsluttes ved utgangen av 2016. • Et flerspråklig team på tre eller fire personer deler ut informasjon om gratis helsehjelp på 14 språk annenhver mandag ettermiddag. • Helsesenteret for papirløse migranter holder til på Bjølsen, og er landets første senter av sitt slag. Det finnes også et helsetilbud for papirløse i Bergen. Senteret driftes av Kirkens Bymisjon og Røde Kors.

BYMISJON-4 2016

– Mange vi møter sier at de er syke, men ikke har penger, og veldig mange er redde, fortsetter hun. Da er det fint å kunne informere om at de frivillige legene og helsepersonellet på Helsesenteret tar imot pasienter, helt gratis. Frivillige leger, tannlege, jordmor,fysioterapeut og psykolog tar imot ca 1000 pasienter i året, hvorav halvparten er nye. De aller fleste pasienter hun møter har samme plager som gjennomsnittspasienten tar med seg til fastlegen. – Infeksjoner, gynekologiske plager, kroniske smerter, men også psykiske lidelser. Noen ganger svært alvorlige. Vi møter gravide kvinner som ikke vet at de har krav på svangerskapsoppfølging på de kommunale helsestasjonene, sier Monica. Medisiner dekkes ved behov. Akutt syke pasienter blir henvist til det offentlige helsevesenet. Noen ganger har langvarige og kroniske helseproblemer utviklet seg til mer alvorlige situasjoner, fordi pasientene ikke selv har turt å søke hjelp tidligere. – Da sender vi dem avgårde til legevakt eller

– Papirløse er også sårbare for utnyttelse, og mange har psykiske helseproblemer. sykehus i en drosje betalt av oss, sier Monica. OPPSØKER BILVASKERIER OG MOSKEER Dagens vandring går via en asiatisk matvarehandel og forbi et gatekjøkken. Der er det Fadomas tur til å stoppe opp. En somalisk kvinne lytter konsentrert. De tre kvinnene møter ofte mennesker på Grønland, og denne kvelden er ikke noe unntak. Andre ganger går de til bilvaskerier, moskeer, akuttovernattinger eller flere av byens tilbud for hjemløse og rusavhengige. Alle blir informert om taushetsplikten som helsearbeiderne har, og retten og muligheten til å få helsehjelp. - Jeg kjenner mange som ikke har oppholdstillatelse, sier en somalisk mann i T-bane- undergangen på Grønland, og begynner å fortelle.

GATELANGS: Masoda Dustyar , Monica Falk og Fadoma Hassan Ali driver oppsøkende arbeid i Oslo sentrum og kan fortelle at papirløse også er sårbare for utnyttelse, og mange har psykiske helseproblemer.

– Arbeidet hadde aldri gått uten brobyg- SÅR FØRJULSTID Mange papirløse flytter kontinuerlig på seg gerne, sier Monica som bivåner det hele. for å gjemme seg fra politiet. Det er naturligvis en sår tid fram mot jul for mange. HUSLY SOM BETALING Hjelpepleier og brobygger Fadoma Has- Flere mennesker uten lovlig opphold bor på san Ali fra Somalia har snakketøyet i gata, mens andre bor midlertidig på sofaer. orden, kan kommunisere på somali og – Papirløse er også sårbare for utnyttelse, og italiensk og har også selv kjent på mye av mange har psykiske helseproblemer. Mye tyvirkeligheten menneskene de oppsøker der på at de psykiske plagene både er resulbefinner seg i. Masooda Dustyar kom selv tat av opplevelser fra hjemlandet, reisen til til Norge fra Afghanistan som flyktning. Europa, men også opplevelsen av å være i en Hun er utdannet tannlege fra hjemlan- ubestemt situasjon her i Norge, sier Monica. det. Nå er hun brobygger og ansvarlig for En kvinne i en frisørsalong sier hun skal tannhelseprosjektet på Helsesenteret. gi videre informasjon til en kunde. Noen tar imot informasjonen med et takk, andre stil– Kvinnene forteller at de jobber som hus- ler flere spørsmål mens brobyggerne svarer hjelp og passer barn. De jobber svart og utfyllende, og så er det dem som ikke virker får ofte mat og husly som betaling i stedet direkte entusiastiske. Trekløveret fortsetter ferden videre i Oslo-kvelden. for penger, sier Masooda. Vel vitende om at Helsesenteret også hol– Jeg kom selv hit som flyktning, og jeg der åpent i jula, av en grunn. skjønner hva de føler. De er redde, de vet ikke hva som skjer med dem, og jeg er glad Tekst: Anne Marie Huck for å kunne hjelpe til, forklarer Fadoma. Foto: Torstein Ihle

– ALARMERENDE DÅRLIG HELSEHJELP FOR MIGRANTER En ny internasjonal rapport slår fast at tilgangen på helsehjelp for sårbare migranter i Europa er «alarmerende dårlig». Rapporten viser helsesituasjonen for migranter i 12 land, bl.a papirløse, flyktninger og EU-borgere på jobbjakt. Hele 68 % av de spurte har ikke tilgang til helsehjelp. - Europa har feilet med å gi god helsehjelp til migranter og flyktninger. Vi må revurdere vår holdning til sårbare grupper uten rettigheter. Alle må få tilgang til grunnleggende helsetjenester, sier Frode Eick, leder for Helsesenteret for papirløse i Oslo (Kirkens Bymisjon/Røde Kors), som deltar i nettverket «Leger i verden» som utgir rapporten.

BYMISJON-4-2016

STERKE MØTER

ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE I OSLO:

Dette gjør at Miliyen (19) ikke føler seg alene i verden lenger Det startet med at Miliyen, Mohammed og Kebenab skulle være med å lage søndagsmiddag til gjester ved St. Hanshaugen eldresenter. Det resulterte i en etterlengtet familiefølelse i nytt hjemland – og superlærere i norsk språk og tradisjoner.

BYMISJON-4 2016

GJENSIDIG GLEDE: Søndagsmiddagen og felleskapet på St.hanshaugen eldresenter gir livskvalitet til både enslige mindreårige asylsøkere og eldre brukere av senteret. En ekte vinn-vinn-situasjon.

BYMISJON-4-2016

01 Miliyen kom alene til Norge som mindreårig asylsøker og flyktning. Sammen med "mamma" Jorid føler hun seg ikke alene i verden lenger. 02: Fem ungdommer serverer middag til rundt 30 gjester, og får fellesskap, språkopplæring og trygge voksenpersoner tilbake.

03 Mohammed serverer sin leksehjelper Bodil, som sammen med mannen Alf er glade middagsgjester og viktige voksenpersoner for ungdommene. 04 Kjøkkengjengen Kebenab, Mohammed og Miliyen behandler hverandre som søsken.

Søndagsmiddag på St. Hanshaugen • Annenhver søndag hjelper flere ungdommer til med å tilberede og servere middagen for gjestene på St. Hanshaugen Eldresenter. • Prosjektet er et samarbeid mellom Barnevernet og Kirkens Bymisjon, og gir ungdommene språktrening og arbeidspraksis. • Ungdommene har kommet til Norge alene som asylsøkere og flyktninger. • Prosjektet pågår ut året.

BYMISJON-4 2016

eg pleier å si at Jorid er mora mi, sier Miliyen (19). Den livlige og blide jenta som flyktet til Norge fra Eritrea alene, har bodd på asylmottak og er under oppfølging av barnevernet. Nå har hun nettopp gitt en varm klem til «mor» og hilst på resten av «familien» på Kirkens Bymisjons eldresenter på St. Hanshaugen. – Jeg kjenner alle her, og det er så fint å komme hit. Litt som at man er sammen med bestemor og bestefar, sier Miliyen, som ikke har sett familien sin i Eritrea på lenge. Nå handler det om bakt ørret med sellerirotkrem og brokkoli, med prosciutto-skinke rundt glatte melonskiver til forrett. IKKE LENGER ALENE I VERDEN Hun ser Bodil, et kjent fjes rundt bordet, og gir en god klem. Sammen med mannen Alf B Glad sitter hun forventningsfull og venter på middagsserveringen. Hun har hjulpet flere av ungdommene med leksene.

– Jeg synes de er flinke, hyggelige og kjempesympatiske, sier Bodil Glad. De fem ungdommene, som serverer middag annenhver søndag for rundt 30 gjester, har alle sterke livshistorier bak seg. Tross uavklarte framtidsutsikter er de likevel i full sving med skole og norskopplæring. Det var barnevernet som tok kontakt med Kirkens Bymisjon for å få i gang et samarbeid. – Dette er en vinn- vinn - situasjon som både ungdommene og de eldre har nytte -og ikke minst glede av. Våre gjester får komme til et åpent hus på søndager som de ikke hadde fått ellers. Ungdommene får språktreningen, arbeidspraksis, blir sett og får anerkjennelse, sier Jorid Tharaldsen, virksomhetsleder i Kirkens Bymisjon. Hun forteller også at mange av de eldre blir litt som mødre og bestemødre som ungdommene kanskje har savnet kontakten med. – Som ungdommer flest har «våre ungdommer» mange spørsmål. Da er det jo fint

Flere av de eldre synes også det er godt å ikke «bare være til bry» og helt «utgått på dato». For å være en trygg voksenperson og dele sine norskkunnskaper blir man aldri for gammel til.

opplevelsen av å få bety noe for andre som betyr aller mest for de unge asylsøkerne. IKKE UTGÅTT PÅ DATO – Ungdommene er veldig flinke og hyggelige, sier Reidun Landberg. Stamgjesten er som alltid pent pyntet til søndagsmiddagen. Hun kommer til St. Hanshaugen eldresenter hver eneste dag. – Jeg bor her, så sover jeg hjemme! Søndagsmiddagene fortsetter ut året, med håp om nye prosjektmidler på nyåret. Flere av de eldre synes det også er godt å ikke «bare være til bry» og helt «utgått på dato». For å være en trygg voksenperson og dele sine norskkunnskaper blir man aldri for gammel til. – Jeg hadde det ikke bra før. Da var jeg alene i Nord -Norge på et asylmottak, men jeg har det veldig bra nå, sier Miliyen (19) med et varmt smil.

å kunne spørre en mer erfaren person, som våre gjester ofte er. Gjensidighet er styrken i dette prosjektet, sier Jorid. Tone Martinsen, «mamma nummer to», utdyper. – De herlige ungdommene får lære norsk og et fag på kjøkkenet samti-

dig som det er sosialt, og de eldre får middag og sosialt samvær på en søndag med gode smil servert av unge fjes. Ungdommene får i tillegg til å gjøre en jobb i kafeen ved senteret også møte trygge voksenpersoner her, sier Tone. For det er nettopp samholdet og

ET KRUS? 17-åringen Mohammed blir trist i blikket når han snakker om familien som ikke lenger er sammen med han. Men livet må leves her og nå, og det er Mohammed og de andre ungdommene et godt bevis på. Når han serverer gjestene og passer på å fylle opp i glassene til alle, har han annet å tenke på. For her gjelder det å være på vakt: – Har du et krus, spør plutselig en av de godt voksne gjestene. Mohammed ser noe usikker ut, men sier at han skal hente det. Tone trer støttende til: – Et krus er det samme som en kopp, sier hun. Og hvis vi skal være helt nøyaktige kan man også si at et krus er et «drikkekar med hank, ofte bestående av tinn eller sølv», slik Ordboka forklarer, men så utfyllende er heldigvis ikke norsk i praksis på eldresenteret. Dermed får gjesten sitt krus – og Mohammed varm anerkjennelse.

Tekst: Anne Marie Huck Foto: Torstein Ihle BYMISJON-4-2016

STERKE MØTER

Fant gull i Sølvi Emma Marie Fosse virket så robust og trygg. Hun hadde tatt noen solide verdivalg. Offiser i Frelsesarmeen. Gift trebarnsmor. Hun hadde karisma og talegaver. Hun var den sterke som hjalp andre. Når hun reiste seg i forsamlinger og snakket om at «sannheten setter deg fri», var det ingen som tvilte. Bortsett fra én: Emma selv. Det måtte gå galt.

et er jo ingen som merker noe før det smeller, sier Emma. Vi møter henne i lokalene til Barnas Hus på Helsfyr i Oslo. Der jobber hun en dag i uken. Emma prater livlig og latterfylt med Sølvi Foss, daglig leder i Barnas Hus. De to er blitt nære venninner etter at Sølvi ga henne muligheten til å ta noen forsiktige skritt ut av rushelvete og inn i arbeids livet ved sommertider i fjor. Skrittene ble til sjumilssteg. – Jeg kom inn her, satte meg på krakken i resepsjonen… Jeg hadde riktig nok jobbet litt på Natthjemmet (akuttovernatting for kvinner) og på Aktivitetshuset Prindsen, men det var tross alt ganske skjermet. Jeg tenkte, hjelp… SPISEFORSTYRRELSE Emma ler. Det føles både nært og fjernt. Nært i tid, fjernt i hodet. Emma fikk spiseforstyrrelser tidlig i tenårene. Hun møtte sitt eget forvrengte selvbilde i butikkvinduer og andres solbrilleglass. Bare for et år siden veide hun nesten 20 kilo mindre. Lot hun en tanke fly fritt, kom spiseforstyrrelsen og slukte den. Slankesjuka som de sa i Odal, der hun kommer fra. – Jeg hadde det aldri stille med meg selv, forteller Emma. Det fantes bare én kur: Rus. – Det er mange leger som har sagt det: Spiseforstyrrelser og amfetamin er rusverdens mest dødelige kombinasjon. Du 24

BYMISJON-4 2016

bare holder det gående, og plutselig er det for sent, sier Emma. Det er umulig å se at Sølvi og Emma har befunnet seg på hver sin pol de siste 15 årene. Den ene har ruset seg fra jobb og hus og familie. Den andre har vært en suksessfull forretningskvinne som har gitt ut bøker og smilt til oss på God Morgen Norge. Nå sitter de og skravler som venninner flest. De snakker om marginene i livet. Om gener og miljø. Om valg. Om tilfeldigheter. Eller som Sølvi sier, fritt etter dikteren Hans Børli: I språket skiller det én bokstav mellom lykke og ulykke, i livet enda mindre. – Hva om jeg hadde flyttet til Bergen, ikke Trondheim? Hva om jeg hadde gått ut fem minutter senere den dagen? Livet hadde fort blitt helt annerledes, sier Sølvi. Eller for Emmas del: Hva om hun ikke hadde reist til Mo i Rana som frelses armeoffiser for snart 15 år siden og tilfeldigvis truffet en rusavhengig mann. – Jeg må fortelle om 20. mai, sier Emma brått – og er tilbake i nåtiden, altså våren 2016. – En stemme hadde lenge fortalt meg at «en morgen er ikke dette et problem lenger». Jeg våget ikke fortelle det til noen, de hadde bare trodd jeg var sprø. Men sånn var det. 20. mai var ikke dette et problem lenger, forteller Emma. TØMTE RUSMIDLER I DO Hun skulle få besøk. Av barna

FOR HVERANDRE: Det er umulig å se at Emma (t.h) og Sølvi har befunnet seg på hver sin pol de siste 15 årene. Den ene har ruset seg fra jobb og hus og familie. Den andre har vært en suksessfull forretningskvinne som har gitt ut bøker og smilt til oss på God Morgen Norge. Nå har de funnet hverandre - og et verdifullt vennskap.

BYMISJON-4-2016

Emma våget å legge på seg. Hun våget å se det i speilet. Hun våget å kjenne på det å være lykkelig, uten å være livredd for å miste noe. på 17, 21 og 22 år samme dag. Hun fortalte dem at de skulle være med på en begravelse. Denne gangen var det ikke et nytt tragikomisk påfunn fra en mor som hadde ruset seg det meste av barnas liv. Denne gangen var det ikke nok et halvhjertet forsøk som ville ende i skuffelse og nederlag. Emma hadde aldri vært klarere. Hun tømte alt av rusmidler i do og skylte ned mens barna sto og så på. Begravelsen var kort og usentimental. Måtte restene av et dårlig levd liv ende i helvete. Der Emma allerede hadde vært. – Dagen etter satt jeg på toget til Fetsund og spiste en is. Jeg burde vært sjuk. Uggen, sånn som jeg pleide. Men, nei. VÅGET Å KJENNE PÅ LYKKE Emma ler. Togturen symboliserte på mange måter vendepunktet i livet hennes. Og det kryr av tog-metaforer som kan kle en rusmisbruker. Fra mørke tunneler til endestasjoner og folk som står igjen på perrongen. Men den mest opplagte er kanskje den om at livet gikk på skinner igjen. Emma våget å legge på seg. Hun våget å se det i speilet. Hun våget å kjenne på det å være lykkelig, uten å være livredd for å miste noe. Hun gikk ikke rundt og så i bakken, forknytt og skeptisk til blikk og tilbud. Barna merket forskjell. En kveld sovnet hun på sofaen før faren skulle komme og hente dem. «Jippi, mamma har fått døgnrytme», sa den yngste datteren. Nå kan hun anonymt passere stedene i Oslo der rusmidler omsettes. Det er først og fremst en bekreftelse. Men også skremmende. For selv om Emma tidligere kunne føle seg både frisk og fresh og ha lange rusfrie perioder, kom det alltid en dopselger diskret inn i øret hennes. – Det kunne gå mange hundre mennesker forbi samtidig, men det var meg de spurte. Det må være noen signaler man gir ut, uten å være klar over det Sølvi tenker tilbake på sommeren 2015. Et møte med Kirkens Bymisjon. Hun lurte på om de visste om noen som kunne komme og jobbe litt i Barnas Hus. En som 26

BYMISJON-4 2016

trengte å komme i gang. – Og så kom de med deg, sier Sølvi og får et varmt smil i retur fra Emma. Emma ble raskt en i gjengen. Aktiv i Facebook-gruppen. Hun åpnet seg gradvis. For Sølvi. Og for Fride, som har hatt faglig oppfølging av Emma. De har også ukentlig kontakt. – Men det er ikke sånn at vi hjelper deg. Vi er heldige som har fått bli kjent med deg. Du har tilført oss så mye. Det er så lett å tenke at noen er hjelpere og at noen blir hjulpet. Det er ikke sånn det fungerer når man blir kjent med hverandre, sier Sølvi. IKKE JUL ALENE LIKEVEL I fjor inviterte hun Emma hjem til seg i julen. – Jeg fikk høre at hun skulle være alene. Jeg har selv kjent på følelsen av å feire jul uten egne barn, sier Sølvi. Etter et samlivsbrudd for noen år siden hadde også hun en slik jul. – Sølvi er fantastisk, hun har tatt imot meg på en enestående måte. Jeg er full av takknemlighet, sier Emma. Hun forteller om hvordan hun gradvis klarer å åpne seg for andre. At den forsiktig økende troen på egen verdi har gitt henne en trygghet. Livet føles ekte. Ikke som et skuespill. Og hun forteller seg selv at hun også må ha gjort noe riktig. For ungene bærer ikke nag. Og eks-mannen har vært fantastisk. Uten hans romslighet og toleranse rundt Emmas omgang med barna, ville historien sett langt mer dyster ut. Antakelig ville den vært over. – Det vanskeligste har faktisk vært å tilgi seg selv, sier Emma. Men til tross for nederlagene, håpløsheten, kulda, det meningsløse jaget etter et nytt skudd som kunne sløre til det skrudde selvbildet: Hun har aldri tvilt på sin gud. Hun har vært forbannet på ham og etterlyst ham. Men aldri tvilt. – Livet er ikke det man ser. Jeg tror på noe som er større enn meg selv. Jeg har aldri tvilt på at noen passer på meg, sier Emma. – Men jeg har et større bilde nå. Ser ting

SJUMILSSTEG: Emma fikk muligheten til å ta noen forsiktige skritt ut av rushelvete og inn i arbeidslivet gjennom Barnas Hus og Kirkens Bymisjon ved sommertider i fjor. Skrittene ble til sjumilssteg.

Det er så lett å tenke at noen er hjelpere og at noen blir hjulpet. Det er ikke sånn det fungerer når man blir kjent med hverandre.

klarere. Tidligere var jeg veldig bibelsk. Messet om at «sannheten setter deg fri». Men jeg trodde jo ikke på det selv. Jeg skal aldri mer si ting jeg ikke har belegg for, sier hun og smiler. DET HAR SØLVI ERFART. – Når noen slenger ut en frase «går det bra?», så kan Emma svare «Nei, det går ikke spesielt bra». Det er så befriende ærlig. Hun har lært meg at man ikke alltid trenger å holde på fasaden. Emma og Sølvi ler av tanken på de artige situasjonene som ville oppstått på en arbeidsplass hvis alle svarte like oppriktig. «Nei, det går ikke spesielt bra…» «Eh, ikke med meg heller faktisk…». Det hadde fort blitt noen ekstra minutter ved kaffemaskinen.

På torsdager gjør Emma alt mulig forefallende i Barnas Hus. Hver mandag er hun på Natthjemmet, der hun selv fikk livsnødvendig trygghet og støtte etter at hun omsider klarte å innse at hun trengte hjelp. Nå rydder hun rom og gjør det trivelig for de vanskeligstilte jentene. Onsdager er hun på «Spenn», kunst- og kulturtilbudet til Kirkens Bymisjon, der kreativiteten hennes materialiseres i keramikk og glassengler. – Hun er virkelig en multikunstner, avslører Sølvi. På tirsdager er Emma i Hasle kirke og hjelper til i kafeen. Og apropos dette med hudløs ærlighet: – Jeg var faktisk litt redd for at jeg ikke var ønsket tilbake etter at jeg hadde kastet masken og vært ærlig om fortiden min.

Men etterpå kom en eldre dame bort til meg med en mandelstang. Da forsto jeg at jeg er verdifull også i den sammenhengen, sier Emma og smiler. Den smakte mer av anerkjennelse og respekt enn av vanilje, mørk sjokolade og hakkede mandler. En mandelstang er for en gammel dame det snapchat er for en tenåring. Nesten uunnværlig. Men kanskje hadde den gamle damen fått det samme perspektivet som Sølvi. I møte med Emma ser man ikke først og fremst hennes store utfordringer, men sine egne bittesmå.

Tekst: Øivind A. Monn-Iversen Foto: Torstein Ihle BYMISJON-4-2016

BYSTEMMER

Et lite juleselskap på telefon «De veit ikke hvem jeg er», sa kvinnen i telefonen. «De bryr seg ikke heller.» Det var ingenting som minnet om julaften utenfor vinduene der jeg satt på vaktrommet til Kirkens SOS. Regnet sildret ned der ute, jeg kunne se det i utelyset som var tent på hushjørnet selv om det ikke var ordentlig mørkt, bare grått. Men det var julaften, selv om det ikke var aften ennå, klokka kan ha vært fire. Kvinnen, som hørtes ganske ung ut, begynte å snakke med en gang jeg tok telefonen. Slik er det ikke alltid, noen ganger er det helt stille. Noen ganger forteller innringerne at de har ringt flere ganger uten å greie å si noe, de har bare lagt på igjen. Det prøver jeg å huske hvis ingen sier noe, men denne gangen trengte jeg ikke å minne meg selv på det. «De veit ikke hvem jeg er.» «Hvem er det som ikke veit hvem du er?» spurte jeg. Jeg hørte kvinnen hikste, lavt, som om hun prøvde å holde lyden inni seg. «Unnskyld», sa hun. «Alt i orden», sa jeg. «Orker du å fortelle litt om hvordan du har det?» «Jeg blør», svarte hun. «Jeg har kuttet meg i armen.» «Det høres vondt ut,» sa jeg. Kvinnen pustet i telefonen, det hørte jeg, men hun sa ingenting. Jeg spurte om kuttet var dypt, men hun svarte ikke presist. «Det har sluttet å blø,» sa hun. «Hvem er det du er sammen med i jula, da?» spurte jeg. Hun fortalte at hun var hjemme hos foreldrene, at søsteren hennes også var der. Alle styrte på, det var stress og sure kommentarer hele dagen. «Når kvelden kommer skal vi liksom sitte i stua og ha det hyggelig», sa hun. «Men jeg er ikke sammen med dem. Selv om alle sitter i stua, er jeg ikke sammen med dem. Det er akkurat som om det ikke er plass til meg her, ikke noen steder, selv om det er et svært hus med mange rom, så er det som om det ikke er plass.»

BYMISJON-4 2016

«Og i hvert fall ikke i stua?» spurte jeg. Hun lo en liten latter. «Nei», sa hun, «i hvert fall ikke der». «Har du plass til deg selv, da?» spurte jeg. Igjen ble det stille. Det var stille en god stund, så hørte jeg at hun renset halsen. «Det har jeg kanskje ikke alltid», sa hun. «Hvor trangt er det, kan du si noe om det? Er det så liten plass at du tenker på mer enn å kutte deg? Tenker du noen ganger på selvmord?» spurte jeg. Jeg hørte at hun fant fram noe papir, kanskje hun la fra seg telefonen, for jeg hørte at hun snøt seg. «Det hendte jeg tenkte på det før», sa hun, «men ikke nå. Nå tenker jeg bare på at jula skal bli ferdig». «Det skjønner jeg godt», sa jeg. «Jula er et slit.» «Synes du også det?» sa hun. Hun hørtes nesten glad ut. «Jeg tror kanskje jeg er mest glad i hverdager, jeg,» sa jeg. «Det er jeg også,» sa hun og lo. Hun fortalte at hun gikk på høyskole og delte hybel med to andre. Hun hadde ikke skadet seg der. Av og til tenkte hun på at hun hadde skåret seg i armene mens hun bodde hjemme, men på hybelen hadde hun aldri tenkt på å gjøre det en gang. De hadde det så fint. To ganger i uka spiste de middag sammen, og alle tre var med og vasket fellesrommene med musikken på full guffe. «Du får det nesten til å høres moro ut», sa jeg. «Det er det, det er kjempegøy», lo hun. «Jeg skjønner godt at du savner dem», sa jeg, «at du savner hverdagene dine». «Takk skal du ha», sa hun, «det kan jeg ikke si her». «Men du kan i hvert fall si det til deg selv», sa jeg. Enda en gang ble det helt stille. Så sa hun: «Veit du hva? Jeg tror ikke jeg har hatt lov til å si det til meg selv engang.» «Det synes jeg du skal ta deg lov til», sa jeg. «Det synes jeg også», sa hun.

Det var en ny energi i stemmen hennes. Jeg spurte om vi kunne avtale at om hun fikk trang til å skade seg igjen, så skulle hun ringe til Kirkens SOS først. «Akkurat nå kjennes det ikke ut som at jeg kommer til å skade meg mer denne jula», sa hun, «men i så fall lover jeg å ringe». «Veit du hva», sa jeg. «Jeg har en skål med sjokolade her. Nå tar jeg jammen en bit for å feire at vi har en avtale.» «Det har jeg også», sa hun. «Jeg tar også en bit. Tusen takk skal du ha og god jul.» «I like måte», sa jeg, «vi får holde ut til hverdagene er tilbake».

Denne bloggteksten er skrevet av en av de frivillige telefonvaktene ved krisetelefonen til Kirkens SOS i Oslo. Av hensyn til både frivillige og innringere er forfatter av denne bloggteksten anonymisert.

Kirkens SOS • Kirkens SOS er landets største døgnåpne krisetjeneste på telefon og internett. • Tjenesten ønsker å fremme livsmot og håp for den som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise – og er samtidig et selvmordsforebyggende lavterskeltilbud. • Telefonnummeret til den døgnåpne krisetelefonen er: 22 40 00 40 • For andre tjenester, se kirkens-sos.no • Bruk tilbudet i jula, for en liten eller stor samtale!

Du kan trygt ringe Kirkens SOS. Kirkens SOS har plikt til å ivareta både innringers og den frivilliges anonymitet og taushetsplikt. Vi lover at ingen skal oppleve at samtalen med oss plutselig står på trykk. Dette er også ivaretatt i denne teksten fra juleaften.

BYMISJON-4-2016

PORTRETTET

Rusmagneten

Magne Halvorsen (57) var ikke gamle karen da han tok sin første øl. Men han var ganske gammel da han tok sin siste. 45 år med rus har gjort ham klar på to ting. Én: Han skal bli rusfri. To: Han kan ikke love å bli det.Det er rusens forbannelse. Du vil ut, men klarer det ikke. Veldig enkelt å beskrive. Resten er veldig vanskelig.

et er rusens forbannelse. Du vil ut, men klarer det ikke. Veldig enkelt å beskrive. Resten er veldig vanskelig. – Vi finner alltid noen unnskyldninger for å ruse oss, sier Magne. TRØST I MOTGANG Belønning i medgang. Flukt i lediggang. Trist for Magne, men tross alt selvforskyldt. Det har vært verre for hans nærmeste. Først og fremst to eks- koner og de tre barna (16, 18, 21 år) han har med den siste av dem. – Jeg tenker på hvordan de har måttet skjule misbruket mitt. At jeg har vært for rusa til å passe ungene. Jeg har masse dårlig samvittighet. Det er jo ikke sånn en familiefar skal være. Jeg husker jeg ikke turte å ha med kompiser hjem fordi jeg var redd for hvilken tilstand faren min var i. Så ble jeg en sånn far sjøl. Jeg har vært en dum stut, sier Magne og smiler forsiktig. Det er på denne tiden av året det gnager mest. Når julegatene er tent og varmluften siger ut fra kveldsåpne butikkdører og de mindre praktisk anlagte av oss går i sirkler rundt selvpakkedisken. Magne har hatt mange nok julekvelder i fengselet. – Jeg husker tilbake fra jeg var sånn rundt fire. Far var alltid drita i jula. Det skulle aldri skje med meg, sier Magne. Derfor har han alltid vært nykter sammen med ungene i jula. Hvis han ikke har sittet inne. I fjor fikk han sin første

BYMISJON-4 2016

Magne Halvorsen Alder: 57år. Yrke: Sandblåser Sivil status: Skilt, tre barn (16, 18 og 21 år) Aktuell: Fast bestemt på å komme seg ut av 45 år med rus og fengselsopphold. Er blitt sterk knyttet til Kirkens Bymisjon i Drammen. Har fått leilighet og jobb, og skal endelig feire jul med familien i eget hjem.

Ble det noen sjukmeldinger på jobb, så ble det å ty til amfetamin og jobbe fem– seks dager i strekk. Og da var man på kjøret.

julaften med familien på tre år. Han ønsker seg alle de kommende. Men la oss gå rundt 45 år tilbake i tid. Til Sunndalsøra. Den lille bygda på Nordmøre har vokst fra bare litt spredt bebyggelse til et etablert samfunn rundt aluminiumsfabrikken til Norsk Hydro. Magne har blitt 12 år. Moren har bestemt at han skal bo hos besteforeldrene. Faren drikker altfor mye. – Men det var ikke noe bedre der jeg kom, sier Magne. Bestefaren sendte ham ned til kjøpmannen i bygda for å kjøpe øl. Magne fikset litt på håndskriften. 6 ble enkelt til 8. Magne må humre litt av sin egen driftighet. Men det tragiske faktum var at han allerede var ute av startblokkene på sin kriminelle løpebane. Og enda tristere: Han hadde ingen omsorgspersoner som kunne diskvalifisere ham for tjuvstart. Men bestefaren visste. – Jeg ville fortelle ham det før han døde, jeg hadde litt dårlig samvittighet. «Du husker hvor jeg satt og drakk?», sa han. «Ja, ved høvelbenken i kjelleren» svarte jeg. Der hadde bestefaren puttet alle ølkorkene i en skuff for å holde orden på regnskapet. Og det var som regel for få av dem da kjøpmannen kom med regningen en gang i måneden. – Så ja, bestefar visste det. Men han sa aldri noe, forteller Magne. Bestefaren var sjømann. Under krigen tok han med seg tobakk og potplanter fra

GLEDE: I fjor fikk Magne Halvorsen sin fĂ¸rste julaften med familien, etter tre ĂĽr med jul i fengsel.

BYMISJON-4-2016

SJØMANN. Magne fikk drøyt 11 år til sjøs. Litt lenger enn han har sittet inne. Bølgene gikk høyere på land. Han brukte og omsatte narkotika. Piller, hasj, amfetamin og selvsagt mye alkohol. Han hadde full jobb til et stykke ut på 2000– tallet, en egen bedrift som drev med sandblåsing og lakkering.

sydligere strøk. Potplanter må ikke forveksles med potteplanter. – Det var marihuana. Han dyrket det i kjelleren. Og jeg var en nysgjerrig 12– åring. Jeg kneip av noen blader, tørket og røyket dem. Det var ikke akkurat den beste skolen… Det hendte bestefaren var streng og tydelig. Som da han ba Magne holde seg unna sjømannslivet. Men du har kanskje skjønt det allerede: Magne hadde en dragning mot det som for en tenåring var forbundet med spenning og grenseoverskridelser. Alkohol. Mopedkjøring. Det de eldre kompisene dro ham med på. Det som i de voksnes verden var forbudt. Det var riktig nok ikke forbudt, verken å dra til sjøs eller å gi blaffen i en bestefars ønske. Men det var spenning og brutte grenser. Og flere skulle det bli. SJØMANNSLIVET – Jeg prøvde amfetamin første gang i Amsterdam, da var jeg 16. Og det var jo hele tiden masse alkohol om bord, sier Magne. Som du forstår: Han dro til sjøs likevel. 32

BYMISJON-4 2016

– Men jeg måtte ha skriftlig tillatelse fra foresatte. Og det ville jeg jo aldri få. Så jeg gikk på hyrekontoret i Sunndalsøra, fikk papirer og skreiv under sjøl. Magne fikk etter hvert både legeattest og vaksiner. Men også en vemmelig følelse. Dagen før Magne skulle skrive under de siste papirene som gjorde ham klar for sjømannslivet, ville karen på hyrekontoret ha forsikringer om at Magne virkelig hadde tillatelse hjemmefra. Samme kveld tok han ut telefonkontakten hjemme hos besteforeldrene. – De hadde sikkert ringt. Men de var ingen som tok telefonen, sier Magne. Han pakket kofferten i hemmelighet og sneik seg ut. Tok tog til Oslo, fly til Hamburg og tog videre til Antwerpen. Der fikk han hyre på en båt til Amerika. Han sendte et brev hjem da han kom over. Hans første livstegn. Det gikk ytterligere halvannet år før han var tilbake på Sunndalsøra. – Hva sa besteforeldrene dine? – Ikke stort. 18 måneder er jo ganske lenge. Magne fikk drøyt 11 år til sjøs. Litt len-

ger enn han har sittet inne. Bølgene gikk høyere på land. Han brukte og omsatte narkotika. Piller, hasj, amfetamin og selvsagt mye alkohol. – Men jeg har aldri solgt til unger. Det er lett å bagatellisere rusmisbruk når du er midt oppe i det selv, men såpass var jeg klar over. Og så lenge du må finansiere ditt eget bruk, så er det fint lite å tjene på det. Jeg har nok gått i minus også økonomisk, sier Magne. Han hadde full jobb til et stykke ut på 2000– tallet. Egen bedrift som drev med sandblåsing og lakkering. Åtte ansatte på det meste. Og et tilsynelatende normalt familieliv. Bare hans aller nærmeste kjente Magnes mørke side. – Ble det noen sjukmeldinger på jobb, så ble det å ty til amfetamin og jobbe fem– seks dager i strekk. Og da var man på kjøret. HARDE DOMMER, HARDE MURER To ekteskap gikk i oppløsning. Han legger ikke skylda på andre enn seg selv. Etter hvert gikk også firmaet i oppløsning. Og Magne selv, mer eller mindre. Det

FØLELSEN AV VERDIGHET: Gjennom FRI i Drammen, Kirkens Bymisjon tiltak for å skaffe rusavhengige og løslatte arbeid, bolig og et rusfritt nettverk, begynte Magne å kjenne på sin egen verdighet igjen. Etter en tid i Vaktmestertjenesten til Kirkens Bymisjon, fikk han jobb i firmaet Extra Servicepartner, som driver med det samme Magne jobbet med tidligere.

– Jeg husker jeg ikke turte å ha med kompiser hjem fordi jeg var redd for hvilken tilstand faren min var i. Så ble jeg en sånn far sjøl.

ble noen harde år. Harde stoffer. Harde dommer. Harde murer. Magne husker han lå i fosterstilling i Skien kretsfengsel. Abstinensene var forferdelige. Da ba han til gud. – Hvis det er noen som hører meg, så skal jeg ikke gjøre dette noe mer, sa jeg. Han holdt ikke løftet den gangen heller. Det betød ikke at han ikke ble hørt. Magne har flere opplevelser som har styrket ham i troen på noe. Han vet ikke helt på hva. – En gang tok jeg toget fra Skien til Oslo, det var jo så enkelt å ruse seg i Oslo. Men jeg møtte ingen som ville selge meg noe. Ingen kjente ansikter fra miljøet. Jeg ringte, ingen svarte. Jeg satte meg på en benk. Da kom det en frelsesarmeoffiser bort til meg og sa «det du leter etter, fin-

ner du ikke her. Bli med meg». Så ble jeg tatt med inn på et møte. Det var kaffe og vafler, og jeg følte en indre ro. Da jeg kom ut igjen, så var alle der, alle dem jeg hadde etterlyst. Men da takket jeg nei… –Men det varte ikke så lenge da. Men det var en opplevelse som satte spor, sier Magne. Det skulle kommer flere. Og positive. I fengselet fikk han besøk av Kristin fra Kirkens Bymisjon i Kongsberg. – Hun kom en dag i måneden. Hun brukte fridagen sin på å besøke meg, sier Magne og smiler. Det ble hans første kontakt med Kirkens Bymisjon. Siden har kontakten blitt tett og nærmest livsnødvendig. Gjennom FRI i Drammen, Kirkens Bymisjon tiltak for å skaffe rusavhengige og løslatte arbeid, bolig og et rusfritt nettverk, begynte Magne å kjenne på sin egen verdighet igjen. Etter en tid i Vaktmestertjenesten til Kirkens Bymisjon, fikk han jobb i firmaet Extra Servicepartner, som driver med det samme Magne jobbet med tidligere.

GUTTEN I MAGNE – Jeg er evig takknemlig overfor Kirkens Bymisjon, sier Magne. – De står i fengselsporten og henter deg når du står der med to bæreposer. De besøker deg, prater med deg og ordner praktiske ting. Og du møter folk som har opplevd det samme, som har kjent det på kroppen. Å ha sånne støttespillere gjør at sånne som meg ikke ruser seg. Magne forteller om en terapitime en av de siste gangene han satt inne. De innsatte skulle sette opp 20 punkter med drømmer og ambisjoner om framtiden. Så skulle de stryke ut punkt for punkt, til de satte igjen med ett. Noen ville bli millionærer, få seg en tøff bil eller en vakker kone. Magne satt igjen med ett punkt på seks bokstaver: Rusfri. – Jeg skal gjøre mitt for å bygge opp gutten jeg vet bor i meg, sier Magne.

Tekst: Øivind A. Monn– Iversen Foto: Torstein Ihle BYMISJON-4-2016

STERKE MÃ&#x2DC;TER

BYMISJON-4 2016

VOKSTE OPP MED RUSAVHENGIG ALENEMOR:

Livets Ole

Mammaen til Ole Tobias Mehn-Andersen (24) klarte aldri å vinne over rusen. Det ga en barndom han ikke unner noen å oppleve. Nå bruker han opplevelsene som fotballtrener for personer som har eller har hatt en rusavhengighet.

n syv år gammel gutt skal feire jul i hjemmet. Byen er full av juledekorasjoner, og inne i en butikk finner han noen vakre engler laget av keramikk. De får bli med gutten og mammaen hjem. Etter at de har kommet seg inn døra, skjer det noe. Mamma blir sint i øynene, lei seg, fortvilt, og sint igjen. Gutten har sett denne forvandlingen mange ganger før, og søker instinktivt dekning. De fine juleenglene flyr med en ufattelig kraft gjennom lufta, og selv om han har gjemt seg bak stolen, blir han truffet i hodet. Mamma fortsetter å skrike mens den lille gutten ringer besteforeldrene helt selv. De kommer og henter han og følger han til Legevakten. – Jeg hadde en barndom der jeg hverken

opplevde trygghet eller trivsel, sier Ole Tobias. Han fikk et hull i hodet den kvelden, men er fremdeles glad for at det ikke ble verre enn som så. UTRYGGHET I BARNDOMMEN Han står rakrygget på det grønne kunstgresset på Marienlyst stadion i Drammen. I år er Ole Tobias blitt 24 år, mammaen hans lever ikke lenger, og han har flyttet til Drammen etter å ha blitt headhuntet av Strømsgodset, der han lever ut fotballtrenerdrømmen sin. Livets skole har vært tøff mot Ole, men han takker for styrken det har gitt. – Barndommen min var ikke normal, men når man er liten venner man seg til så mye, sier Ole Tobias.

BYMISJON-4-2016

TIDLIG VOKSEN: Allerede som femåring kunne Ole Tobias koke kaffe og vekke sin rusavhengige og psykisk syke mamma om morgenen, så hun klarte å følge han til barnehage og skole. Nå bruker han en vanskelig start på livet til sin fordel i Drammen.

Han levde alene med en mor som slet psykisk og som tidlig utviklet et rusproblem. Med en mor med diagnosen manisk depressiv, var det sjelden rolig hjemme hos Ole Tobias. Noen far var ikke inne i bildet i oppveksten, dermed heller ikke noe fars familie. Det var Ole Tobias, mor og mors foreldre. Allerede som femåring kunne han koke kaffe og vekke mamma om morgenen, så hun klarte å følge han til barnehage og skole. – Som barn skjønner man ikke hvor syk noen er. Man tror det er normalt, sier Ole Tobias. Det var først som tiåring at barnevernet kom inn i bildet, og at Ole Tobias fikk bo permanent hos besteforeldrene sine. Han sier selv at han er heldig som alltid har hatt slike flotte besteforeldre som har vært der for ham, og at barnevernet gjorde en grundig og bra jobb når de først ble involvert. DRØMMEN KOM SOM 14-ÅRING – Jeg har vært veldig målbevisst hele 36

BYMISJON-4 2016

veien, men også ydmyk, forteller Ole Tobias. De aller fleste gutter bærer på fotballdrømmer, og Ole Tobias sin lidenskap ble for alvor vekket da han ble med morfar til Liverpool som 14-åring og så kampen mot Chelsea. – Den turen ga meg masse. Jeg visste allerede da at jeg ville bli fotballtrener, sier Ole Tobias med glede i øynene. Ungdomsåra ble ikke bare enkle de heller. Mammaen til Ole Tobias ville, men klarte ikke å komme seg ut av et liv med rus og psykiatri. Da hun døde i en brann i Danmark da han bare var 16 år, var det mye som skulle bearbeides. – Jeg var rundt 18- 19 år da jeg hadde det bra igjen, sier Ole Tobias. Etter flere vanskelige år på skolen med sorgen i kroppen, klarte den unge gutten likevel å nå målet, å gå ut med toppkarakterer for å komme inn på idrettsskolen i Telemark. Det var gjennom eget initiativ og en ekstra lang sommerferie som Ole Tobias valgte å bruke på Marienlyst stadion med

Ole Tobias MehnAndersen (24) • Fotballtrener for Strømsgodset i Drammen, blant annet Gatelaget. • Gatelaget er et lavterskeltilbud for tidligere rusavhengige, og et viktig ettervern i veien ut av rus. • Prosjektet er et samarbeid med Senter for rusforebygging og Kirkens Bymisjon i Drammen. • Strømsgodset er den 12. klubben med eget Gatelag i landet. Det aller første Gatelaget startet opp i Fredrikstad i 2012.

Jeg hadde en barndom der jeg hverken opplevde trygghet eller trivsel.

TRENERSUKSESS. Ole Tobias bruker fotball til å hjelpe mennesker inn i mestring av egne liv. 11 spillere har kommet i fullt arbeid eller i arbeidstrening siden oppstart. Da blir nesten Gatelaget-seieren i seriemesterskapet for litt siden uvesentlig. – For flere av spillerne på Gatelaget er det allerede en seier i seg selv å bare komme seg til trening, sier Ole Tobias, Foto: Privat.

Strømsgodset i Drammen, at han senere fikk tilbud å være fast fotballtrener samme sted. – Alt har skjedd veldig raskt, sier Ole Tobias. ET STED Å VÆRE SEG SJØL Smerten er der, sammen med savnet og sorgen etter en mor og far, men humøret og håpet overskygger likevel det meste i øynene til Ole Tobias. Ole er en typisk gladgutt, en bergenser landet i Drammen, en med glimt i øyet, som sprer klemmer og latter til alle han møter. For han var det ekstra spesielt å få være trener for Gatelaget, som består av mellom 14 og 16 personer som har eller har hatt en rusavhengighet. Prosjektet er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og senter for rusforebygging i Drammen. – Gatelaget skal være et sted man kan være seg sjøl, der man blir tatt på alvor, forteller Ole Han lyser opp når han forteller at 11 personer har kommet i fullt arbeid eller

i arbeidstrening siden oppstart. Da blir nesten seier i seriemesterskapet for litt siden uvesentlig. – For flere av spillerne på Gatelaget er det allerede en seier i seg selv å bare komme seg til trening, sier Ole Tobias, som ikke angrer et sekund på at han kan få være med på å hjelpe mennesker inn i mestring av egne liv, i godt samarbeid med ruskonsulenter i Drammen. Ole Tobias ser resultatene hver gang på trening, og tenker at flere lavterskeltiltak bør være tilpasset mennesker som vil ut av rus. – Mamma hadde nok hatt godt av å være med i en teatergruppe, for eksempel. Hun var veldig kunstnerisk, sier han. Fotball er kanskje ikke veien for alle, men Ole Tobias er uansett glad for å få dyrket sin lidenskap fullt ut i jobben hver eneste dag. – Jeg har samme «passion» for å hjelpe om du er rusavhengig og spiller på Gatelaget eller er a-lagsspiller, sier Ole Tobias. Selv om livet hans er i Drammen nå, skal årets jul tradisjon tro feires med de

sterkeste støttespillerne i livet, nemlig besteforeldrene i Bergen. – Men jeg trives veldig godt her. Jeg kan gå til alle steder, og bor rett ved Marienlyst, sier han. Det kan godt hende du ser Ole (som han ofte kalles av kjentfolk) rusle rundt i byen i rolig tempo, fordi han er så vant til å gå på tur med hunden Lulu, som alltid svinser i alle retninger. Han vet å sette pris på jula nå, og han vet altfor godt hvordan det er å grue seg til høytider, slik mange av spillerne på Gatelaget også gjør. – Jeg vet at jeg er heldig. Mange har ingen familie i det hele tatt, og for dem blir Gatelaget en liten familie, sier Ole Tobias.

Tekst og foto: Anne Marie Huck BYMISJON-4-2016

INNSAMLINGSKONSERT I GAMLE LOGEN:

Skal minske risikoen for skolebrudd og ruskarriere Når et topplag av sangere og dansere fyller Gamle Logen de to første søndagene i advent, synger de til støtte for barn og foreldre som gjennomgår en livskrise som kan få store følger.

rygghet og gode minner er forebyggende. Vi bygger tillit mellom barn og foreldre, og lar barna få komme til orde og oppleve å mestre det de selv ønsker. Med våre samvær med barn og foreldre tror vi risikoen for skolebrudd, ruskarriere og utenforskap blir mindre. Det sier Bjørnar Henrik Bakker, leder for Myrsnipa Samværsted, ett av tiltakene i Kirkens Bymisjon som har mottatt milliongave fra Adventkonsertene i Gamle Logen gjennom en årrekke. For det er nettopp dette det handler om når det inviteres til musikalsk fest med opera og julemusikk fra øverste hylle: Å samle inn et millionbeløp, som kan overrekkes Kirkens Bymisjons arbeid for barn og foreldre. Om lag halvparten av pengene går til arbeidet med familier, der foreldrene er i en så utsatt livssituasjon at de ikke lenger har den daglige omsorgen for barna sine. TRYGGE MØTER MED MAMMA Nadim (18) er én av ungdommene i byen som har nyttiggjort seg av tilbudet. Gjennom flere år i oppveksten kunne han ikke bo sammen med mor, men de møttes på Myrsnipa samværsted sammen med en av de ansatte der. – Det var som å komme til et hjem. Vi 38

BYMISJON-4 2016

så på film, laget mat sammen, var på tur og hadde det fint. Det skapte mye trygghet. Jeg gledet meg til å møte henne der. Det kunne være vanskelig ting å snakke om, men det endte alltid fint. Det skal jo ikke være trist å møte moren sin, sier Nadim. Han fikk selv være med å bestemme hvordan han ville møte mammaen sin disse timene, og hva han hadde lyst til å oppleve sammen med henne. Mot jul ble det lagt til rette for at han skulle få feire jul sammen med mammaen. Serien med julaftener starter gjerne i november, og de ansatte feirer julaften ca. 150 ganger hvert år. – For mange av oss var årets siste samvær på Myrsnipa Samværsted en julaftenfeiring. Juletreet var tent, det er sang, god mat og gaver. De som ikke har råd til gaver til barna, får hjelp til det. Det er et godt minne, sier Nadim. Etter en turbulent oppvekst er han nå i ferd med å fullføre videregående skole i Oslo. I 2015 gjennomførte Myrsnipa 1254 samvær med 341 barn og 299 foreldre. NÆRMER SEG 18 MILLIONER I år kan publikum nyte en kortversjon av operaen Rigoletto av Guiseppe Verdi, i tillegg til et program både norske og internasjonale juleklassikere. Den storstilte konsertdugnaden har siden oppstarten

innbrakt nær 18 millioner kroner til Kirkens Bymisjons arbeid for barn og foreldre i krise, takket være dugnadsånd i kulisser og på scenen, trofaste publikummere og gavmilde sponsorer med store hjerter. – Pengene kommer frem dit de skal og det skjer noe til beste for barn, unge og familier i en utsatt situasjon. Vi vet at tilskuddet fra Adventkonsertene virkelig utgjør en forskjell, og gir muligheter til å hjelpe flere på en måte det ellers ikke ville vært ressurser til. Da blir dette meningsfylt, sier initiativtaker Finn Røgenæs .

Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle

Vi vet at tilskuddet fra Adventkonsertene virkelig utgjør en forskjell, og gir muligheter til å hjelpe flere på en måte det ellers ikke ville vært ressurser til. Da blir dette meningsfylt.

Adventkonsertene i Gamle Logen

DUGNADSÅND: Den storstilte konsertdugnaden har siden oppstarten innbrakt nær 18 millioner kroner til Kirkens Bymisjons arbeid for barn og foreldre i krise, takket være dugnadsånd i kulisser og på scenen, trofaste publikummere og gavmilde sponsorer med store hjerter.

FOREBYGGENDE: Med tiltaket som mottar disse pengene tror vi risikoen for skolebrudd, ruskarriere og utenforskap blir mindre, sier Bjørnar H. Bakker.

AKTUELT BUDSKAP: Konferansier for Adventkonsertene, Sven Torneberg har selv vært med å forme den spesielle utgaven av operaen Rigoletto . –Innholdet om å ikke tåle urett som ikke rammer deg selv, er også et aktuelt budskap i møte med barn og unge, sier Torneberg.

• Årlig konsert med operautdrag og julemusikk. • Adventkonsertene er et dugnadssamarbeid mellom kunstnere, frivillige, sponsorer og næringsliv. • Til inntekt for Kirkens Bymisjons arbeid blant barn, unge og familier i Oslo. Årets program • «Rigoletto» av Guiseppe Verdi • Norsk og internasjonal julemusikk • Hvor: Gamle Logen, Grev Wedels Plass 2, Oslo • Når: Søndagene 27. november og 4. desember kl. 14.00 • Pris; kr 425-/375,- Billetter bestilles på Billettservice tlf 81533133 og Gamle Logen 22332266.

BYMISJON-4-2016

NY KOKEBOK FRA KIRKENS BYMISJON:

Kryss grenser med mat! Innvandrere og flyktninger fra sju land gir deg sine mattradisjoner og personlige historier i den rykende ferske kokeboka fra Kirkens Bymisjon, SMAK.

a nysgjerrighet og smaksløker blir pirret av oppskrifter fra syrisk, thailandsk, etiopisk, pakistansk, polsk, afghansk og rumensk mat, tilpasset norske forhold og butikkhyller. Prøv kyllingrull fra Syria, rødbetsuppe fra Polen eller la duften av etiopisk lammegryte fylle kjøkkenet! Dette er nemlig ingrediensene i den nye kokeboken fra Kirkens Bymisjon. I boken møter du Guri Riksaasen og rumenske Elena. Etter å ha passert kvinnen som tigget dag etter dag, klarte ikke Guri å bare gå forbi lenger. Det har gitt Elena et vennskap for livet. I kokeboken får du også syriske spesialiteter fra Mohamed Shadi Alsaeed, kokken fra Syria som måtte flykte fra krigen der, og høytidelig kaffeseremoni fra etiopiske Yemsrach Abebe i Bergen. Vi møter pakistanske Kiswhar Sultana som aldri hadde sett en elektrisk komfyr da hun kom til Norge i 1982, og Javed-David Zeerak fra Afghanistan som hjelper andre flyktninger i Trondheim ved å lage mat til dem.

MATFELLESSKAP: Guri Riksaasen møtte rumenske Elena som tigget på gata. Siden har de laget mye mat sammen i Guris kjøkken.

Matrett fra Syria:

REZ WA BAZELA - RIS MED KJØTTDEIG OG ERTER

– Mat er et språk alle forstår! I Kirkens Bymisjon opplever vi hver dag at måltidsfellesskapet skaper kontakt mellom mennesker. Over et måltid kan vi oppleve nye sider ved hverandre. Nye dufter senker terskler mellom folk, og gjør veien til kunnskap om hverandres liv og tradisjoner kortere, sier generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal.

400 g kjøttdeig av storfe 5 dl langkornet ris 4 gulrøtter 1 dl tørre grønne erter 1 ss smør 1 dl mandler ½ granateple salt og pepper

Intervjuene er gjort av Irina Lee, oppskriftene er samlet og tilrettelagt for norske forhold av matbloggeren Julie Ilona Balas. – Boka anbefales som smakfull julegave, og som vennegave til folk som gjerne møtes på kjøkkenet med ulik matkultur. Dette er næring for kropp og sjel, sier Firing Hvambsal. Tekst: Per Frogner Foto fra boka: Torstein Ihle og Anne Valeur

Skyll risen i kaldt vann. Kok den i 20 minutter med litt salt. Grovriv gulrøttene. Kok ertene i 20-30 minutter. (Hermetiske erter kan også brukes) Stek kjøttdeigen i litt smør. Krydre med salt og pepper. Rist mandlene i en tørr stekepanne.Retten servers tradisjonelt ved å ha kjøttdeig, erter og gulrøtter i en dyp form. Legg risen på toppen og press det sammen. Snu formen på hodet og legg retten på et fat. Topp med ristede mandler og granateplekjerner.

BYMISJON-4 2016

Kjøp SMAK! Kirkens Bymisjon gir ut kokeboken SMAK i samarbeid med J.M.Stenersen Forlag. SMAK er tilgjengelig i bokhandlere, og kan bestilles på nett. Kirkens Bymisjon bruker inntekten fra boken til sitt arbeid blant innvandrere og flyktninger. Prøv deg på krydret kebab fra Afghanistan, rødbetsuppe fra Polen, kyllingshawarma fra Syria og kjøkkenfellesskap med noen fra et annet land. Pris kr. 399,-

BYMISJON-4-2016

GLED EN SOM GRUER SEG TIL JUL

TAKK FOR MATEN!

Kirkens Bymisjon driver kafeer og møtesteder over hele landet. Hvert år serverer vi omkring 300.000 varme måltider til mennesker i rus- og gatemiljøene. Jevnlig får vi høre av gjestene at disse stedene er livsviktige. Minst like viktig som den næringsrike maten,

er følelsen av å bli ønsket velkommen, å kunne sette seg ned ved et dekket bord og å ha noen å dele dagens gleder og sorger med. Så når vi sier takk for maten, inneholder det også en takk for at du er med på å holde kafédørene åpne.

Bli med og gled en som gruer seg til jul. Gi middager på www.kirkensbymisjon.no eller bruk kontonummer 7011 05 18593