Han beskriver oppveksten med stjerner i øynene, og innrømmer at han nok har glemt bort eventuelle vonde dager etter hvert som årene har gått, men det å måtte gå over til å spille baryton i stedet for kornett i korpset husker han som en tragedie. — Jeg hadde fått tannregulering og gråt og gråt fordi jeg ikke kunne spille kornett lenger. Han henger hodet fremover og lever seg inn i minnet. — Men å spille i korps gav meg et veldig godt musikalsk grunnlag. Jeg lærte meg tidlig harmonier, og når jeg jobber med artister i studio så kommer det til nytte. Rollen min er A&R, artist & repertoar, men jeg sitter vel egentlig bare i sofaen og kommenterer, altså en slags form for sofaprodusent. Det er tydelig at han ikke tar seg selv så høytidelig der han sitter på barkrakken og nipper til vannglasset sitt mens skuldrene rister i halvkvalt latter.
Ung gründer
Chris startet karrieren tidlig, og hans første offentlige arrangementet var et konfirmantdiskotek like etter at han selv ble konfirmert. Etter hvert begynte han å arrangere konserter og hente inn DJ-er, han startet gratisavisa Unizone og butikken Black Out med "streetwear", skate- og snowboardklær etter inspirasjon fra Oslo, og i ’98 valgte han selv på impuls å vende nesa mot hovedstaden. — Jeg flyttet dagen etter at Norge slo Brasil 23 juni, det er lett å huske. Vi var en kompisgjeng på fire gutter fra Ålesund, og jeg sa: "Vil dere være med til Oslo for å starte plateselskap?" Og de bare: "Ja, hvorfor ikke?" Han ler når han tenker tilbake på hvor naive de var, med null erfaring og en heller sparsom startkapital. – Vi leide oss en svær leilighet like bak Aker Brygge, mye større enn vi hadde økonomi til. Vi trodde nok at vi kom til å tjene penger mye raskere enn vi gjorde. De første tre månedene tror jeg at vi spiste på restaurant hver dag. Nå skrattes det. — Vi så for oss at det var sånn det urbane livet skulle være. Snart hadde vi brukt opp alle kredittene vi kunne og kom inn i tralten med nudler og pizza. To ganger ble vi kastet ut fordi vi ikke betalte husleie, og det å få kuttet strømmen bare vente vi oss til etter hvert. Vi var 20 år gamle og hadde det veldig gøy! Dette var uansett stedet og tiden da Tribe Records ble dannet, og begynnelsen på fortsettelsen som skulle vise seg å bli veldig bra til tross for noen nedturer.
SPALTE
Høyt opp og langt ned Den første utgivelsen var en samle-cd som bar navnet "Snowboard Tribute" som han sier de syntes var et ”dritkult” navn på den tida, veldig 90-talls, med imponerende artister som The Prodigy, Faithless og Sex Pistols. Den solgte 10.000 eksemplarer. — Ja, det gikk jo bra med oss, det tok bare litt tid. Det ble noen samleplater og artister til som kanskje ikke fungerte like bra inntil vi kom i siget og skjønte hva vi holdt på med. Låten "Bli hos meg" med Dina ble den største hiten med over 20 uker på VG-lista i 2003. Det var den første trance-singelen med norsk tekst noen sinne, og noe nordmenn tydeligvis ville ha. Selskapet gikk uansett konkurs noen år senere og Collings ble ilagt konkurskarantene. Dette i etterkant av at han ble dømt for regnskapsovertredelser i 2006 og fikk 60 dagers betinget fengsel. — Det var en tøff periode. Jeg tillot meg selv å sitte ned og bare være lei meg – lenge, men på et tidspunkt bestemte jeg meg for å komme i gang igjen og kjøre videre.
Partykongen Det var i 2010 han fikk ideen til "We Love The 90's", som han og partneren Thomas Borgvang fortsatt holder på med i dag. Tanken var å samle noen av 90-tallets største artister og arrangere en partyturné ingen hadde sett maken til før. — Det første showet satte vi opp i Drammen. Vi tenkte at det ville bli for ”harry” for Oslo, men så fungerte det mye bedre enn vi hadde trodd, så da gjorde vi en norgesturné i 2012 der vi avsluttet med et kjempeshow i Oslo. Det var flere i bransjen som lo godt da de hørte at det skulle være en 90-tallsfest i Telenor Arena, men showet gikk for utsolgt hus og det funket bra rett og slett. Han har god grunn til å være fornøyd, mannen, som seks år senere arrangerer et utsolgt "We Love The 2000's" i Telenor Arena, og denne gangen må de utvide billettsalget fra 16.000 til 17.000, med artister som Nelly, Wyclef Jean, Basshunter, Sean Kingston og Dina som nå må regnes som retro. — Vi var veldig usikre på om 2000 var retro nok nå, men vi var litt sånn: "Vi har lyst å være de første i verden som lager et stort 2000's-party", og det har vi vel egentlig lyktes veldig bra med, det også. Eventene med "We Love The 80's” og ”90's" har vi gjort så lenge nå at vi vet at det slår an. Det er god stemning, allsang og mange glowsticks, folk kommer i store grupper og synes det er gøy. Det er en minnekveld for de som kommer, og litt "guilty pleasure" som vi på sett og vis har gjort stuerent. – Hva med 60's og 70's, noe for den litt eldre garden?
29
