ILLUSTRERT AV DOUGLAS HOLGATE
MAX BRALLIER
kapittel en
Lurer du på hva som er verdens aller heftigste spill?
Jo, det skal jeg si deg.
Det er Super Mario Kart i virkeligheten.
Og det spiller vi akkurat nå.
Bestekompisene mine – Omar, Melika og
Willy – raser gjennom byen i etter-apokalyptiske
doninger av aller stiligste slag: trimmede
gokarter som vi kaller boomkarter.
Willy bygget boomkartene, og Omar stylet dem med den feteste kamputrustningen du kan tenke deg: paintballkanoner, klinkekuleutløsere,
1
mor – ingenting slår det å få en haug med ting. Jeg vokste riktignok opp som foreldreløs, så julen var aldri den helt Hjemme alene-aktige store, men likevel. Gratis gaver, ja takk!
Men nå forstår jeg hva den gamle gråhårede dama mente.
«Kom igjen, da! Kom, så går vi!» utbryter Melika. «Hva er det vi venter på?! Vi må jo finne dem som snakker – hvem de enn er! Nå! Ikke noe sommel!»
Omar rister på hodet. «Melika, vi vet ikke hvor vi skal begynne. Da monsterapokalypsen inntraff, gikk det rykter om at noen folk hadde dratt vestover. Men det er flere måneder siden!
Den radiosendingen kan ha kommet fra hvor som helst ! Til og med fra et annet land! Vi er nødt til å finne ut hvor de menneskene er, før vi foretar oss noe.»
«Å», sier Melika. «Ja vel.»
Med ett får jeg en rar følelse i magen – en forvirret følelse av frykt som sniker seg innpå meg.
«Folkens», sier jeg. «Jeg vil bare påpeke at –stemmen var veldig statisk og svak.»
Melika klemmer hånda mi. «Jonas, det spiller ingen rolle. Det som betyr noe, er at det finnes mennesker som fortsatt er i live. Det finnes
andre mennesker der ute! Vi er ikke de siste –»
14
KAKRAKK!
Brannstasjonen rister og skjelver; murpuss og støv drysser ned fra taket. Et eller annet landet nettopp der oppe … et eller annet stort.
Melika, det kan hende du ble litt for høylytt begeistret …
Noen bør antakelig sjekke
hva det er.
Willy og jeg går opp i fjerde etasje for å sjekke
situasjonen på taket. Jeg åpner lydløst et vindu –
hva som enn befinner seg på taket, er stort, og jeg har null interesse av å gjøre det oppmerksom på at jeg er her.
15
Ikke den!
Ikke den!
15
«Vær forsiktig», sier Willy.
«Sjekk hvem du snakker til!» svarer jeg med et glis og dulter knoker med ham.
«Jeg vet hvem jeg snakker til. Det var derfor jeg sa det.»
«Ja da, ja da», mumler jeg. Jeg åler meg ut av vinduet og ut på gesimsen. Jeg kryper bortover og holder meg fast i takrenna.
Da jeg kikker ned, ser jeg at brannzombiene er forsvunnet. Hva denne store greia på taket enn er, så har den skremt bort zombiene. Og det liker jeg dårlig …
Jeg haler meg oppover og titter over kanten.
Og jeg svelger.
Svelger hardt.
Ikke hardt som når jeg drikker brus på 7-Eleven.
Nei, jeg svelger hardt som om jeg nettopp har slukt en softball.
SKRØNSJ...
16
Jeg, menneskekompisene mine og monstergjengen på Pelles Pizza slo oss sammen for å bekjempe Trolle og Ŗeżżőcħ. Men Ŗeżżőcħ kan komme til å prøve seg en gang til. Han har nemlig noe keiser Palpatine-aktig ved seg. Veldig nifs, muligens med stygg hud.
Så nå for tiden lever menneskekompisene mine og de snille monstrene i skjønn forening på bytorget i Vekkemark. Før var byen ikke annet enn en skikkelig døll soveby. Men nå er den blitt selve Monsterbyen!
Da vennene mine og jeg kommer hjem etter sammenstøtet med kongekreket, blir vi tatt imot
av Biggen. Han er den største av alle de snille monstrene. Han står og passer på inngangen til bytorget, dag og natt, i solskinn og regn, eller bare helt vanlig halvskyet vær. Snakker ikke.
Han er på en måte byens dørvakt.
Hei, Biggen, står til?
Monstrene har forvandlet det forfalne bytorget i Vekkemark til et sted med yrende liv –et monsterhjem der alle er velkommen.
«Hei på deg, Jonas!» sier et monster som heter Pogvan.
«Willy, vi bryte håndbak senere?» roper monsteret Etagg.
38
MØRG.
kapittel fire
Bare noen få dager senere er jeg tidlig oppe og
leker med helidronen min. Jeg henger strimler av tørket oksekjøtt på den, og Roger prøver å snappe dem i lufta.
ROGER, HOPP OPP!
Da roper Omar at jeg må komme opp til trehytta. Et par minutter senere er vi alle
samlet der oppe – jeg står og lener meg mot dørkarmen og prøver å se Star-Lord-kul ut.
45
Omar smiler på en måte som er annerledes enn noe Omar-smil jeg noensinne har sett. Nærmeste sammenligning: da vi fikk billetter til midnattspremieren på den andre Avengers-filmen.
Uttrykket er en blanding av sjokk og begeistring – som om han har vunnet i dustelotteriet, eller noe.
Han slår på radioen, og den lille lampen lyser grønt. Den funker!
«Jeg har reparert den. Men problemet», sier Omar, «er antennens rekkevidde. Jeg trenger deler for å få antennen til å fungere ordentlig. Men det kan og vil jeg fikse. Snart kan vi høre hvem det nå er som snakker der ute.»
Melika ser først på Omar, deretter ned på radioen og så på Omar igjen. Og hun går fullstendig av hengslene …
Omar, din super-duper-nerd!
Det er fantastisk!
46
«Melika, du må vise meg den oppskriften på stekt makaroni!» sier et annet monster.
Hjertet mitt svulmer da vi går gjennom byen.
Jeg har bare aldri følt meg bedre. Det er som å gå gjennom korridoren på skolen når alle kjenner deg, alle sier hei, alle har lyst til å slå av en prat.
Det er noe jeg aldri har opplevd – noe jeg bare kunne drømme om før nå.
Det er kameratskap.
I tillegg til det fabelaktige kameratskapet
mellom menneske og monster, er det beste ved hjemmet vårt på bytorget at det er fullstendig fritt for zombier – og det kan vi takke monstervennen vår, Bardur, for …
Generelt trollmannspreg.
Ekstreme sverd til ekstreme anledninger. Skikkelig surt oppsyn – men han er faktisk veldig søt når du først blir kjent med ham.
–
–
Bardur
Hallo.
Hvis det er noen som horer oss der ute - dette er var siste sending. Vi er en stor gruppe mennesker som har overlevd monsterapokalypsen. Vi befinner oss i New York City, inne i Frihetsstatuen.
Roger løfter hodet.
Jeg ser på vennene mine.
Ingen sier noe. Ikke engang Melika.
Det regner kraftigere nå, og jeg kryper godt inn under genserne. Jeg blåser i hendene mine for å
varme dem. Og da, med en fornøyd skuldertrekning, sier jeg: «Vel? Hva har dere lyst til å
Alle er velkommen … O I 256
gjøre nå, folkens?»
SLUTT!
(for denne gang …)
Men vær ikke redd!
Jonas, Omar, Melika, Willy og Roger kommer tilbake!
257
«Uimotståelig! Actionfylt, monsterknusende moro.»
KIRKUS REVIEW
«Fartsfylt som et TV-spill.»
THE GUARDIAN
Livet etter apokalypsen er ikke så verst for vår favorittgjeng. De bor i den kuleste trehytta, kjører rundt i byen som om de var med i Mario Kart og slåss daglig mot zombier. Nesten som i et data-spill! Men hvor lenge er de egentlig trygge ...?
Den siste gjengen på jorda-serien er proppfull av spenning, ellevill humor og tøffe tegninger.
PERFEKT FOR ALLE MELLOM 8 og 12 AR O
NYE FARER OG SKUMLE MONSTRE! BOK 3!
ANDRE BØKER I SERIEN:
BOK 1 BOK 2