Den kvelden vi ble ekte
LINDA ELOISE PEDERSEN
LINDA ELOISE PEDERSEN
Den kvelden vi ble ekte
den nye klassen
det er et kvarter til timen begynner. Jeg står inne på toalettet på den nye skolen min og klamrer meg til vasken. Pusten skjelver. Noen utenfor ler.
Kunne jeg ikke heller fått hjemmeskole? Det er jo bare et halvt år igjen av tiende. Jeg har ikke gått på skolen siden november. Ikke etter episoden i garderoben. Det var det de kalte den. Episoden. Egentlig var det et angrep.
De brune øynene mine stirrer på meg i speilet.
Jeg kjenner meg kvalm. Vil de like meg? Kommer
jeg til å få venner her?
Håret mitt rekker helt ned til magen. Det er som om det tar altfor stor plass, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av det.
Mobilen vibrerer i lommen. Snap fra mamma. Hun spør om det går bra. Jeg svarer ja, før jeg begynner å lete etter pudder og concealer i sekken.
7
Tar på mer. Enda litt til. Er det for mye? For lite?
Det er som om jeg koker innvendig, og jeg vrenger av meg allværsjakken.
Ti minutter til timen begynner. Jeg åpner TikTok og begynner å skrolle for å tenke på noe annet, men plutselig banker det hardt på døren. Jeg rykker til. «Hallo, er du ferdig snart, eller?»
Jeg slenger sekken på ryggen og kaster et siste blikk i speilet før jeg går.
Utenfor står en blond jente, hun går fort inn på toalettet og smeller døren igjen etter seg.
Jeg befinner meg i den store fellesgangen. Alle tiendeklassene har klasserom her. Det fortalte kontaktlæreren min, Sonja, da jeg var her på møte med henne før jul.
Jeg vet hvor klasserommet mitt er, men det føles som om jeg ikke vet hvordan jeg skal gå. Eller hvor jeg skal ha hendene mine.
Langs den ene siden av gangen sitter det elever ved noen runde bord, og på den andre siden er det rekker med skap i forskjellige farger. Jeg tar meg sammen, går bort og finner meg et ledig skap og fester en hengelås på det. Jeg ser meg rundt i gangen, men ingen møter blikket mitt. Det er som om jeg er usynlig.
8
Alle har hvite sneakers og dunjakke. Det var mamma som sa at jeg skulle ta vinterskoene og allværsjakken, jeg burde ikke hørt på henne. Jeg stapper jakken i sekken, går bort til klasserommet mitt og blir stående utenfor den lukkede døren og vente.
Ved et av bordene sitter det tre gutter. Én av dem har på seg en gul lue som går nesten ned i øynene. Han bøyer seg og tar opp to grønne poser fra sekken, ser seg rundt og gir én til hver av de andre. Den ene gutten gir han en femtilapp, åpner posen sin og putter noe grønt i munnen.
Jeg får øye på Sonja, hun kommer inn glassdøren i enden av fellesgangen. Guttene skynder seg å gjemme posene. Sonja går bort til dem.
«Har dere hatt en fin juleferie? Jeg synes dere har vokst bare på noen uker», sier hun mens hun stryker seg over den bulende magen.
Så snur hun seg og får øye på meg. «Hei, Elvira, velkommen! Bli med inn i klasserommet, så kan vi ta en liten prat. Du er vel spent på den nye klassen din? Dette kommer til å gå så bra.»
Jeg følger etter Sonja, sandalene hennes knirker mot gulvbelegget. Hun lukker døren, og jeg gruer meg til resten av klassen kommer inn.
9
«Du kan sette deg hvor du vil», sier Sonja mens hun tar ned en Chromebook fra en hylle. Klasserommet er lyst med store vinduer.
«Er det ikke faste plasser?» spør jeg.
«Vi skal bytte nå, og jeg tenkte at du skulle få velge først. Er det forresten noe du vil at jeg skal si til klassen om deg?» spør hun og rekker meg Chromebooken.
«Nei, helst ikke», svarer jeg og velger den bakerste pulten ved vinduet.
Her har jeg full oversikt over klasserommet og skolegården.
Døren går opp, og klasse 10 A strømmer inn. Rommet fylles av lyd, det høres ut som en sverm summende bier.
Gutten med den gule lua stopper ved pulten min. Han blir stående og se på meg et øyeblikk mens han trekker lua bakover. Bustete kobberblonde hårtuster stikker frem. Øynene hans er grønne med en mørk ring rundt, og øyenvippene er tette og buede som små fjær.
«Jeg pleier å sitte her.» Stemmen hans sprekker.
«Å ja. Jeg visste ikke det. Men nå sitter jeg her. Sonja sa jeg kunne sette meg hvor jeg ville.» Jeg angrer med en gang jeg har sagt det.
10
«Det går fint. No stress», sier han og setter seg ved pulten foran. Han snur seg mot meg. «Vi bytter plasser hver måned. Bare så du vet det.»
Jeg samler alt håret på den ene siden, prøver å virke rolig, men kjenner meg varm og rar.
Sonja kremter fremme ved tavla. Så ønsker hun velkommen til et nytt semester. «Siste innspurt før videregående. Det er nå det virkelig gjelder», sier hun. «Og så har vi fått en ny elev i klassen. Elvira, har du lyst til å presentere deg selv?» Sonja smiler.
Alle ser på meg, og jeg møter det selvsikre blikket til jenta jeg traff utenfor do. Den blonde luggen ligger perfekt, og resten av håret bølger seg mykt nedover en rosa genser, definitivt den peneste jenta i klassen. Hun legger et bein over det andre, vipper med hvite sneakers. Jeg ser ned i pulten.
«Jeg heter Elvira. Jeg flyttet fra Sandnes og hit til Stavanger før jul, fordi … vi flyttet inn i huset til oldemor.» Stemmen min er lysere enn den pleier.
Sonja venter på at jeg skal fortsette, men jeg vet ikke hva mer jeg skal si. «Er det noe mer du har lyst til å fortelle, Elvira?»
11
«Nei», sier jeg og tenker at jeg burde sagt noe annet, noe som fikk meg til å fremstå kulere.
Sonja ser utover klassen. «Jeg håper dere tar godt imot Elvira. Husk: Vær en god venn og se hverandre.» Så vender hun blikket mot jenta med den rosa genseren. «Vanessa, vil du ta ansvar for å vise Elvira rundt?» Vanessa hever øyenbrynene før hun nikker.
Sonja begynner å dele ut klasselisten. Jeg studerer arket. Klassen består av 29 elever, 16 jenter og 13 gutter.
«Nå synes jeg at alle skal presentere seg for Elvira. Vi begynner øverst på listen», sier Sonja og nikker til en jente med perfekt hud.
De brune øynene hennes er rammet inn med svart eyeliner. Den svarte pologenseren sitter som støpt til overkroppen. «Jeg heter Gunn Andersen.» Så sier hun noe jeg ikke forstår. «Det betyr velkommen på koreansk. Moren min er fra Korea, vi var der i sommer.» Gunn ler. «Men velkommen hit. Dette er en bra klasse.»
Neste på listen er en av guttene som jeg så ved bordet i gangen før timen. Han mumler navnet sitt. Ulrik. Sier ikke noe mer.
Det blir gutten med den gule lua sin tur.
12
«Johan. Vi er visst nesten naboer.» Han snur seg mot meg og smiler. Jeg kikker ned på arket. Ser at vi bor i samme gate. Johan tar av seg lua og legger den i sekken. Det kobberblonde håret står rett opp, og han drar hånden gjennom det et par ganger. Smilet hans lager myke linjer ved munnvikene.
En ny jente presenterer seg som Cornelia. Det er tydelig at hun liker å prate. «Jeg har en Instaprofil, Cornelias Beauty Corner, du må gjerne følge meg der, Elvira. Og så er jeg redaktør for skoleavisen, pluss at jeg sitter i elevrådet», sier hun med søt stemme og ser utover klassen. «Ellers kan jeg informere om at vi har fått inn pengene vi trenger til ballet. Bra jobba med kakesalget før jul, alle sammen. Og husk at det er siste frist til å komme med ideer til underholdning denne uka.
Det er bare å sende forslag til meg på mail eller legge en lapp i skoleavisens idékasse.» Krøllene hennes danser rundt ansiktet mens hun snakker.
De svarte øyenvippene er harde mot den lyse huden, garantert falske.
De neste som presenterer seg, snakker med knapt hørbar stemme. Til slutt er det jenta i den rosa genseren. Hun sier bare navnet sitt, Vanessa Westby.
13
Etter presentasjonsrunden gir Sonja meg en norskbok, og jeg griper tak i den som om den var en livbøye. Jeg får flere bøker, mer informasjon, flere ark. Alt føles så kaotisk, og plutselig er det friminutt.
cornelia og gunn går bort til Vanessa, de hvisker til hverandre mens de forlater klasserommet. Jeg ser meg rundt, møter Johans blikk idet han går forbi meg. Alle forsvinner ut. Hva skjedde med at Vanessa skulle vise meg rundt?
Jeg går ut i gangen og ser etter henne. Hun har satt seg ved et av de runde bordene. Cornelia og Gunn er på vei bort til Johan. For ikke å se helt dum ut later jeg som at jeg er opptatt med mobilen.
Jeg begynner å gå uten å vite hvor jeg skal, men krasjer rett inn i en vasketralle. Bak tralla står det en vaskedame. Hun mister moppen i gulvet med et smell. Alle snur seg, men vaskedama bare står der, helt stille, med airpods i ørene. Hun stirrer på meg. Jeg slår ut med hendene, som om det var hennes feil, før jeg forter meg nedover gangen og inn på do.
15 challenge
Nysgjerrig etter å finne ut hva som står i brevet, tømmer jeg ut resten av innholdet i posen.
«Hva gjør du?» spør Johan. «Jeg trodde søppelet skulle oppi posen?» De grønne øynene hans ser nesten svarte ut i mørket.
«Jeg må bare ta ut disse», sier jeg mens jeg prøver å samle sammen så mange papirbiter jeg klarer.
Han rynker på nesen. «Hva er de lappene?»
«Et brev. Eller, de var et brev.»
«Som du angrer på at du har kastet?»
«Noe sånt», svarer jeg mens jeg konsentrerer meg om å finne flere biter og glemmer Johan et øyeblikk. Jeg finner konvolutten. Den er revet i to, men jeg ser at det står navnet til oldemor utenpå.
«Jeg må nesten gå nå, skal på fotballtrening», sier Johan.
Jeg kommer på at jeg skal prøve å få han til å like meg. «Takk for hjelpen», sier jeg og smiler.
«Bare hyggelig. Snakkes.»
«Ok», sier jeg.
«Ok, sier han og går.
Jeg putter alle papirbitene i jakkelommen og drar opp glidelåsen. Så kaster jeg posen i søppeldunken.
en merkelig blogg
cornelia bor i et moderne hus med store vinduer. Det lukter vanilje i gangen. Kjellerstua er malt i ulike gråtoner.
Vanessa slenger seg ned i en svart hjørnesofa og forsyner seg av en skål med nøtter som står på bordet. «Vi kan ha fest hos meg på fredag. Foreldrene mine er borte i helgen.»
Cornelia nikker. «Kan vi invitere David og Ruben også?» Vanessa gir henne tommel opp mens hun tygger.
«Hvem er de?» spør jeg.
«De gikk ut av tiende i fjor», svarer Vanessa med munnen full av nøtter.
«Vær ærlig, du og Ruben er jo sammen», sier Gunn. «Og Cornelia har vært forelsket i David i over et år.»
«Se på han, da!» Cornelia viser meg et bilde av David, og ja, jeg skjønner godt hva hun mener.
33
«Vi må konsentrere oss om planen.» Vanessa ser på meg. «Du må prøve å få Johans oppmerksomhet på fredag», sier hun og skyver nøtteskålen fra seg.
«Hvordan da?» spør jeg.
«Send noen frekke bilder», sier Gunn og ler høyt. «Nei da, kødda. Ta på deg kule klær, gjerne en utringet topp, bruk masse sminke og flørt så mye du kan», sier Gunn.
Jeg svelger, kjenner meg ukomfortabel. Vil egentlig ikke ha noen fest heller. «Jeg vet ikke om det funker. Kan vi ikke bare droppe det?»
«Det funker, tro meg. Gutter er enkle.»
Vanessa smiler.
Cornelia begynner å legge frem sminkekoster.
«Elvira kan jo overtale Johan til å la deg handle i butikken igjen. Så vi slipper å legge ut. Eller kanskje la deg betale ned litt og litt av det du skylder?»
«Du kan si at Vanessa sliter eller noe, så han synes litt synd på henne. Kanskje han til og med sletter gjelden», sier Gunn.
«Jeg sliter ikke», sier Vanessa.
«Jeg har hørt at Johan har en egen safe på rommet. Det er der han gjemmer pengene, i stedet for å ha dem i banken. Lurer på hvor mye penger han egentlig har», sier Cornelia.
34
«Det kan du finne ut, Elvira. Kom deg inn på rommet hans og spør om å få se i safen.» Vanessa snakker med ivrig stemme.
Gunn tar hendene rundt håret mitt. «Hva skal vi gjøre her?» Jeg skvetter av berøringen, kroppen min rykker fremover.
«Vi kan lage en kul flette», sier Cornelia.
«Jeg vil ikke ha flette», sier jeg.
«Hvorfor ikke? Du får jo verdens lengste, det blir dødsfint.» Cornelia løfter opp håret mitt.
«Hvorfor har du klippet vekk håret under her? Det ser helt rart ut.»
Jeg trekker meg unna hendene hennes, samler håret på siden.
«Det var bare lillesøsteren min som tulla litt.»
«Åå, stakkars deg. Vi trenger ikke lage flette», sier hun.
«Skal vi komme i gang? Jeg har ikke tid til å være her hele kvelden. Jeg skal møte Ruben etterpå.»
Cornelia sminker meg mens hun forklarer hva hun gjør. Da hun er ferdig, er det en ny Elvira jeg ser i speilet. Kinnbeina popper, og brynene er fine og jevne. Jeg har aldri følt meg så pen før.
«OMG, sykt fin», sier Gunn.
35
«Har du push up-truse?» spør Vanessa plutselig.
«Push up-truse?» spør jeg, selv om jeg tror jeg vet hva hun snakker om. Det er definitivt ikke noe jeg har.
«Ja, sånn med innlegg i, for å få større rumpe», sier Gunn.
«Nei», sier jeg.
Cornelia roter i en skuff og tar opp en hudfarget truse med to puter av skumgummi på bakdelen. «Den er ikke brukt, asså, jeg kjøpte den på nett, men den var for liten til meg.» Hun gir meg trusa.
Kanskje de har rett, kanskje jeg trenger en push up-truse?
Cornelia sier at hun har noe hun må vise oss. Hun finner frem Mac-en mens hun snakker. «Jeg fant et tips om en blogg i idékassen til skoleavisen i dag. Den var litt merkelig og hadde bare ett innlegg, men jeg la den ut.» Hun går inn på skoleavisen og klikker på en lenke som tar henne videre til bloggen. «Jeg skjønner ikke hvem som skriver den.»
Bloggen heter Jenta som ble borte. I begynnelsen av innlegget er det et bilde av en mummikopp, med Hufsa på.
36
KNUST GLASS
Jeg har en historie å fortelle. Kanskje mest for min egen del, men også for en som ble borte for meg. Lenge prøvde jeg å skyve alt bort, late som det ikke hadde skjedd. Det tok lang tid å forstå at jeg kunne gi slipp på fortiden.
Psykologen min sier at det er som om jeg kan sette alt som har skjedd opp på en hylle, og la det stå der. Jeg kan ta det ned og se på det hvis jeg vil, men jeg kan alltid sette det tilbake. Jeg trenger ikke bære det med meg hele tiden. I dag skjedde det noe som gjorde at jeg trengte å se på det på nytt.
Hvis jeg lukker øynene og forsøker å tenke tilbake, er det den mørke stua jeg ser for meg. En tynn lysstripe som prøver å snike seg inn bak gardinen. Moren min liggende på sofaen. Lukten av faren min. Flaskene på bordet. Etter tre flasker ble han glad og strøk
37
meg over håret. Etter seks flasker ble han trist, og jeg måtte trøste han. Når alle flaskene var tomme, begynte de høye stemmene. Da var det best å forsvinne. Jeg pleide å gjemme meg under dyna mens jeg holdt meg for ørene.
En gang, jeg tror det må ha vært mens jeg gikk i tredje klasse, hadde jeg laget en tegning av en hvit enhjørning med vinger. Oppå enhjørningen satt jeg og moren min.
Jeg gledet meg til å vise den til henne, men da jeg kom hjem, var gulvet dekket av knust glass. Moren min lå og sov på sofaen. Jeg skrudde på lyset og vekket henne, ga henne tegningen. Hun så lenge på den. «Hester kan ikke fly. Skru av lyset, øynene mine tåler det ikke», sa hun og slapp arket ned på gulvet. Jeg husker godt hva jeg tenkte. Tegningen var ikke fin nok. Jeg var ikke flink nok.
«Have you ever seen some things you shouldn’t see? Have you ever heard some sounds you shouldn’t hear? Have you ever felt some things you shouldn’t feel? Well, I have, I have, and I’ve walked on broken glass.»
38
«Seriøst? Hvem har skrevet teksten?» spør Gunn.
«Vet ikke. Det var en anonym lapp med en nettadresse på, så jeg publiserte bare lenken», svarer Cornelia. «Lurer veldig på hvem det er.»
«Sikkert en som bare trenger noen å dele problemene sine med», sier Vanessa.
«Men det er jo litt rart. Og hvorfor er det bilde av en kopp med Hufsa på? Jeg var livredd for henne da jeg var liten», sier Gunn.
«Hufsa er jo bare ensom og redd, akkurat som jenta i innlegget», sier jeg og tenker på alle Mummibøkene jeg og Agnes har lest sammen.
Cornelia trykker på en YouTube-lenke som ligger under teksten, og en sang blir spilt av. Den har litt rytme, men samtidig er det en trist undertone i melodien. Så begynner en myk stemme å synge. Jeg har aldri hørt sangen før, men skjønner at teksten handler om den lille jenta.
Jeg blir sittende og tenke på hvem som kan stå bak bloggen. Er det samme person som har lagt lappen i idépostkassen?
Vanessa sier hun må stikke, og Cornelia lukker Mac-en. Før vi går, minner Gunn meg på push up-trusa, og jeg stapper den motvillig i jakkelommen.
39
Elvira bytter skole midt i tiende klasse, etter en episode på den gamle skolen. Kan hun få en ny start? Kan hun få venner?
På vei hjem tar jeg opp noen av lappene fra
Allerede første dag utfordrer den mest populære jentegjengen henne til en challenge: Hun skal få en av guttene i klassen til å bli forelsket i henne, og så dumpe han.
Elvira får en skikkelig ekkel følelse av hele opplegget, men tør ikke si nei. Snart er hun en del av et spill fullt av løgner og hemmeligheter, både hjemme og på skolen.
Hvor langt er hun villig til å gå for å passe inn? Og hvem er Elvira egentlig?
Jeg sjekker lommen en gang til og finner enda en
Denkveldenvibleekteer en fortelling om vennskap, svik og kjærlighet – og om å tørre å stå opp for seg selv.
Jeg skjønner ingenting, gir opp og putter lappene
tilbake i lommen. Jeg må prøve å pusle dem
40