Kjære Universet. Kjære planeten Jupiter. Gi meg styrke!

Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284160849 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Kjære Universet.

Kjære planeten Jupiter.

Gi meg styrke!

– Unni-Liv, ungdomsskoleelev

LIN K. JEN SEN

2020

1. nni-Liv kjente noe kvast bore seg inn i ryggen. En linjal eller penn, denne gangen? Hun bøyde seg framover på pulten og trakk pusten dypt inn. Smerten slapp taket. Det hadde gått et halvt år, og det så ikke ut som om det skulle bli bedre. Smerten fra gjenstanden som ble presset inn i ryggen, var på langt nær så sterk som smerten som satt i halsen som en klo. Snart fem minutter friminutt. Hun konsentrerte seg. Skulle hun være på toalettet igjen, eller skulle hun gå en runde rundt skolegården? Nå kjente hun at det dunket i stolen. Bordet bak henne ble skubbet lydløst mot skolesekken som hang på stolen hennes. Jo, det ble toalettet i denne pausen også. Hun pakket sammen og forsøkte å la det gå et minutt før hun var ute av klasserommet.

Da var det bare fire minutter igjen. Ikke fem.

Det føltes som en time hver eneste gang. Hun kom seg til døren, kjente et puff i nederste del av ryggen. Det var Even, han var den verste.

U

— 5—

Slik hadde det altså vært et halvt års tid nå.

Det nærmet seg jul, og gatene var pyntet med lys og stjerner. Unni-Liv var ny i denne nordnorske byen.

—6—

2. un kom fra et lite øysamfunn langt sør i landet, der det bodde rundt regnet tre hundre fastboende. Der alle kjente alle.

Hver sommer kom det enda flere mennesker til øya, både unge og gamle. Det var familiene til de som bodde der fast som nesten doblet innbyggerantallet hver sommer. Selv hadde hun en bestemor på øya, de fire tantene hadde flyttet til ulike steder i landet. Huset til bestemor hadde fem soverom, og Unni-Liv og moren hadde hatt hvert sitt store rom i huset.

De hadde bodd i huset fram til nå nylig. Det var bare én skole på øya, og det gikk bare et par elever på hvert trinn. Det var altfor værhardt der ute, mente tantene. Det fantes ikke kjøpesenter, men det var en butikk med postkontor der. Og en lørdagskafé. For å handle klær måtte de ta ferge til fastlandet. Unni-Liv syntes alltid det var spennende å reise til fastlandet med mamma. Mamma hadde ikke jobb på øya, men jobbet noen ganger i en kantine

H

— 7—

på fastlandet. Det var der hun traff Olaf. Olaf flyttet etter hvert hjem til Unni-Liv, mamma og bestemor i helgene. På øya var det ikke så mange lekeapparat, men det var en avskiltet bil og en robåt i hagen til Thea, Unni-Liv sin beste venninne. Det hadde blitt en del liksomkjøreturer i den bilen, og der ble det delt mange hemmeligheter mellom jentene.

En dag ba mamma Unni-Liv om å komme hjem før middag. Hun ville prate litt. UnniLiv kjente på irritasjonen over å ikke få være ute med Thea resten av dagen, de hadde avtalt å dra til stranda og bade. Været var strålende. Mamma sa at nå som Unni-Liv skulle begynne på ungdomsskolen, passet det bra for dem å flytte fra øya. Hun hadde lenge ønsket seg bort, og nå var den drømmen i ferd med å bli oppfylt. Olaf hadde fått seg en godt betalt jobb i en liten by nord i landet.

«Vi skal flytte, Unni-Liv. Alle flytter fra denne øya, så snart de får muligheten», sa mamma.

«Jeg vil ikke flytte», svarte Unni-Liv. «Jeg vil ikke miste Thea.»

«Thea flytter, hun også», sa mamma. «Når hun får sjansen. Du kan treffe Thea her hver sommer. Du mister henne ikke. Det følger et —8—

hus med rimelig leie i Nord-Norge. Du får eget rom og får begynne på en ordentlig skole.»

Unni-Liv kjente på spenningen som sitret i kroppen. Det var sant, mange forlot øya når de ble voksne.

«Skal vi ta med Teodor?» spurte hun, med referanse til den gamle, snille labradorgutten som alltid hang etter Unni-Liv. «Ja, han tar vi med. For din del», forsikret mamma.

«Vi mister kontakten!» utbrøt Thea da UnniLiv fortalte nyheten. «Vi må opprette profil på Facebook. Vi må holde kontakten. Jeg kommer til å savne deg!»

Thea gråt.

Unni-Liv kjente på spenningen over å få en helt ny tilværelse i en by langt nord.

«Vi skal alltid være venner. Bestevenner», sa hun med skråsikker mine.

Unni-Liv pakket med seg alt av klær.

«Kjeledressen trenger du ikke å ta med», sa mamma. «Det er ikke så værhardt dit vi skal.»

Unni-Liv pakket den røde buksen, den grønne genseren og den lilla jakken. Hun hadde ikke så mange klær, noen gule T-skjorter og en turkis ullgenser tok hun også med. Noen av — 9—

klærne hadde fått nupper, også T-skjortene, etter mange omganger i vaskemaskinen. Skoene var nye, de var brune og grå. For at det ikke skulle vises at de ble skitne i sørpevær, valgte mamma å kjøpe mørke sko.

— 10 —