I
portrettet I
D
et er ingenting søm røper den alvorlige sykdommen når en møter denne 44–årige ankenesjenta med de lette skrittene, intense øynene og sosiale vesen. Ho ser mer ut som en frontfigur for et helsemagasin enn som en kreftpasient som har vært mer eller mindre oppgitt av legene siden 1993. – Ikke alle dagene er like gode, sier ho, men jeg klarer meg godt. Sykdommen tar noe fra meg, men den har også gitt meg utrolig mye. Den har lært meg mye om meg selv og om menneske og samfunn. Den har gang på gang gitt meg et spark i baken. Den har gitt meg en livsform som paradoksalt nok har tilført meg mye energi.
Det hele startet i 1992. Som 26–årig ble ho diagnostisert med kreft i eggstokkene. Det er den sjette vanligste kreftformen blant norske kvinner. Omtrent 500 norske kvinner i året får denne diagnosen. For Lindas del fulgte omfattende operasjoner og cellegiftkurer i rask rekkefølge. Dette berget nok livet, men gjorde henne langt fra frisk. Ho følte seg helt på bunn. Søvnløshet, smerter, nedstemthet, null energi. Legene sa det var lite mer de kunne gjøre. Ho begynte å kjenne på følelsen av hvilken vei det kunne gå, men følte samtidig at dette ikke var den eneste veien det kunne gå. – Jeg visste at jeg måtte ta over jobben. Men hvor skulle jeg starte? Legene hadde diverse forklaringer på sykdommens årsaker, men jeg fikk dem ikke til å stemme. Sannheten er at medisinen ikke vet hvorfor enkelte utvikler denne kreftformen. Jeg ble nysgjerrig både på egen sykdom og sykdom mer generelt. Hva er det som gjør folk så sjuke? Disse spørsmålene var starten på en spennende prosess.
30
I NARVIK
Linda kom i kontakt med en klinikk i Danmark
som lærer bort selvhelbredelse. Her deltok ho på et seminar som ga henne helt nye innfallsvinkler. Her ble ho lært at det er sammenhenger mellom følelsesliv og sykdom. Negative følelser kan utløse sykdommer. Ho følte seg umiddelbart provosert over å få skylda for kreften, men ble forklart at det heller var snakk om ansvar. Skyld er tyngende, mens ansvar er givende. Ho lærte også at det kan være passiviserende å tenke at en er rammet av kreft, som om den var noe som kom utenfra og slo deg i dørken. – Jeg kan ikke tenke meg å si at jeg er rammet av kreft. Det ville sette i gang en lammende frykt i meg, der jeg bare kunne håpe at den ikke vil ta livet av meg. Å ta ansvar for at situasjonen oppsto er forløsende, for det gir meg muligheten til å ta ansvar for løsningen. For meg handler helbredelsen om å finne ut hva det er i livet mitt, i tankene mine, i følelsene og energiene mine, som trigger sykdommen. Når jeg finner ut av det, blir jeg i stand til å gjøre de rette endringene”. En av tingene ho ble gjort klar over i Danmark, var hvor viktig det er å lære seg å sette grenser og tørre å si nei. Å si ja til alt og alle, når en inni seg skriker nei, skaper indre spenninger og negative følelser. Å være ja–menneske for enhver pris er en del av sykdommen din, ble ho forklart. Det handler om å ta egne valg, sjøl om de måtte være sosialt upopulære, og bli mer ærlig både mot seg selv og andre. Dette var en vanskelig innsikt å svelge. Men etter bare ei uke på klinikken begynte ting
å endre seg til det bedre. Energien kom tilbake, ho kunne gå lange turer. Ho sov plutselig godt igjen. – Hele verden var snudd på hodet, forteller ho.
Etter at ho ble oppmerksom på forholdet mellom følelser og sykdom begynte prøvene som ble tatt på sykehuset å bevege seg mot normale verdier. Ho ble frisk, gjenopptok et forhold ho hadde hatt i USA mens ho bodde der som 22–åring, flytta over Atlanteren og gifta seg etterhvert der. Etter ett års tid i ekteskapet, i 1996, fant ho seg sjøl i ulike konflikter både på jobben og hjemme. Fysisk følte ho seg helt frisk, men tilværelsen tynget. Ho fikk en mistanke om at sykdommen hadde dukket opp igjen, og oppsøkte lege. Prøver viste at ho hadde rett, og det ble funnet fem store tumorer i magen. – Jeg hadde havna inn i gamle mønstre igjen, der andres behov alltid ble satt foran mine egne. Kroppen sladret med å bli syk. Alle kropper sladrer nok, men ikke alle lytter og tar det på alvor. Nye operasjoner og cellegiftkurer takket ho nei til. Legene kalte henne en tikkende bombe, men ho ville bare komme seg til Danmark fortest mulig. For andre gang. Etter to ukers intensiv behandling med selvhelbredelse viste en ny sykehusundersøkelse at ho bare satt igjen med to små tumorer. – Dette var jo fantastisk, og ga meg ny trygghet på at min måte å tenke rundt kreften på var rett. Men det har sin pris å gå sin egen vei. Mannen min i USA var baptist og ville trekke meg i kirka. Men som ikke–religiøs ble ikke dette rett. Da hadde jeg gått midt i mot det som er kjernen i helbredelsen min. Jeg var nødt til å si nei, sånn som jeg hadde lært viktigheten av. Jeg pendlet en periode mellom Danmark og USA. I USA dukket symptomene opp, i Danmark forsvant dem. I 1997 ga jeg opp ekteskapet. Linda flytta til hjembyen Narvik og tok opp et