FOR BARNETS SANSELIGHET

#tilstedeværelse

Det er det første minnet jeg har fra naturen, og jeg husker det godt. Jeg var fire år og kjente meg i ett med løvetennene, gresset, blomstene, fuglene, brisen – med alt.

FOR BARNETS SANSELIGHET

TEKST: MERETHE J. LYNGHAUG

SANSEOPPLEVELSE: Å se, føle, lukte og smake er en del av å bli kjent med naturen. Når barn blir kjent med naturen gjennom sansene, vil kjærligheten til naturen styrkes. Foto: AdobeStock

TIL STEDE: Viljar (4) oppslukt av rips. Foto: Elin Enger

Naturen har vært min ledestjerne så lenge jeg kan huske. Ledestjerne i form av å vise meg vei.

Som oftest vet jeg hvor jeg skal, og det kan også være det er godt skiltet slangs veien. Andre ganger kan veien være mer utydelig og dårlig skiltet, til og med borte. Det er ikke sikkert det er den brede veien som er mest behagelig å gå på. Personlig foretrekker jeg myke skogstier, gjerne de som er litt fuktige av gårdagens regn, for da er de så myke å gå på. Så lenge jeg vet retningen, liker jeg å ikke vite eksakt hvor jeg skal gå for å komme frem. Det gjør opplevelsen morsommere og jeg føler mer tilstedeværelse underveis.

Naturen har vært min ledestjerne så lenge jeg kan huske.

Å lande i tiden

Tilstedeværelse og tid er for meg to gode følgesvenner. Jeg trenger tid til å være til stede. Når jeg går på tur i naturen liker jeg å ha god tid, for da kan jeg dvele og «lande» i naturen. Ifølge min gode venn og coach Maria finnes det to hovedgrupper «tidsmennesker». De som er samstemt med klokka og gjerne er tidlig ute, og de som vender seg mer «innover» og blir ett med det de gjør. Jeg tenker vi beveger oss inn og ut av disse tidssfærene hele tiden. Når jeg er i naturen søker jeg til den delen i meg som kan være tilstede, som gir meg tid og rom til å oppleve alt det vakre rundt meg.

I mormors hage

Den første naturopplevelsen jeg kan huske, skjedde da jeg var omtrent fire år gammel. Jeg er ute i hagen i Åsgårdstrand og har satt meg ned i gresset. Jeg er alene med naturen, og sannsynligvis mormor har gitt meg en skål med vann. Det høye gresset kiler meg på lårene. Gresset lukter godt. Det er sommer og varmt, med en liten bris som kjærtegner håret mitt. Jeg lukter sommerblomster og hører fuglene synge. Flere løvetannblomster ligger gule rundt meg i det grønne gresset. Stilkene er delt i to og de flyter i vannskålen foran meg. De krøller og bukter seg i vannet og danser på en måte rundt hverandre. Jeg tar dem opp og kjenner hvor glatte og myke de er mellom fingrene. Jeg er sammen med løvetennene – vannet – gresset – fuglene – blomstene – den lette brisen – og altet – og kjenner enorm ro og befrielse.

Eget laug for barn

Vi har nylig dannet et laug i permakulturforeningen: «Barn i permakultur» (Bip), som har som formål å være til støtte og inspirasjon for alle som ønsker å lære barn om permakultur. Denne teksten, som omhandler et kjærlig møte med naturen, ligger på en måte til grunn for mitt engasjement for å lære barn om permakultur. Jeg tenker at når barn blir kjent med naturen ved hjelp av sansene, vil kjærligheten til naturen styrkes. Det vil videre kunne danne et grunnlag for å leve bærekraftige liv – til glede for alle.