INFRASTRUKTUR

Fascinerende historietime om byens vann

Hvem skulle tro at Trondheims vann- og avløpshistorie var så engasjerende? Museumsforlaget og historikerekteparet Merete Røskaft og Per Østby har utgitt en praktbok om kritisk infrastruktur som vi alle bruker mange ganger daglig.

TEKST: Kenneth Stoltz

Vann er vårt viktigste næringsmiddel. Men det har ikke alltid vært slik.

Trondheimsvann-ogavløpssystemligger i sin natur lite synlig for de fleste, gravd nedoggjemtbortfleremeterunderbakken. Ting vi tar som en selvfølge – et rent og velsmakende drikkevann som ikke gjør oss syke, og avløp der vi kan kvitte oss med kroppensogarbeidslivetsavfallsstoffer–kan det være verd å reflektere litt over.

179 LITER

I dag tar vi vann og avløp og gode sanitære forhold for gitt, både for private, det offentligeognæringslivet.IfølgeRådgivendeIngeniørersForeningerdetprivatevannforbruket 179 liter per person i Norge – per dag.

Men hvordan har tilgangen på drikkevannoginfrastruktureneforåkvitteossmed avføring og andre uhumskheter egentlig formet byen vår?

Svaret gis i boken Byens vann som ble utgittinovember2021.MidtpunktharinvitertforfatterneMereteRøskaftogPerØstby til en prat om boka på Kafé Streif i Pilgrimsgården en solrik junidag.

Her råder den rene idyll ved bredden avNidelva, byensviktigstehistoriskeårefor ferdsel og ... for avløp! Det skal vi snart komme tilbake til.

RØR OG KULTUR

- Vi begynte våren 2018, da vi fikk skriveoppdragetfraTrondheimkommune, smiler forfatterekteparet Merete Røskaft og Per Østby. Begge er historikere; Per virker som professor emeritus ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, mens Merete arbeidertildagligsomseniorrådgiveriDet Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Oppgavenvaråskriveomvannverkets historieogomdeskjultestruktureneviikke ser.Åsynliggjøredetviktigesamfunnsoppdraget til etaten for et bredere publikum.

Røskafthartattforsegspennetmellom arkeologioghistorie, mensektemannenhar konsentrert seg om teknologihistorien, og i særlig grad den nyere tid. - Etter hvert som prosessen skred fram bledeten«kamp»omhvormyerøroghvor myekulturbokenskulleinneholde, humrer Røskaft og Østby, som understreker at de har fått mye og god hjelp underveis – ikke minst fra oppdragsgiveren.

VANN MOT BRANN

Historien om Trondheims drikkevann går tilbake til tiden da de førstebosetterne etablertesegnærSkipakrok.Dengangsomnå varimidlertidbrakkvannetiNidelvaudrikkelig.Innbyggernemåttetrolignøyesegmed regnvann, brønnvannavtvilsomkvalitetog øl.Kanskjeogsåispeddlittmelkogsurmelk.

Ilavassdraget ble tatt i bruk relativt tidlig for å sikre rent vann, men avstanden gjorde vannet tungt å transportere for de som ikke eide trekkdyr og kjerre. - Det ble utarbeidet konkrete planer rundt et vannverk i Ila allerede tidlig på 1700-tallet. Men det var ikke før i 1776 at detblevedtattåbyggeeninntaksdamiStein-

↑ ESTETISK SNITT. Tegning av bygård og gateløp i Olav Tryggvasons gate anno 1914 som viser vann- og avløssystemet. Illustrasjon: Trondheim kommune

berget, meduthuletetømmerstokkeravfuru fra Austrått som vannledninger. Faren for bybrannervaretviktigbakteppeforåfålagt vann inn til sentrum og byens om lag 7.000 innbyggere, etter en rekke kongelige pålegg om godt brannvern utover 1700-tallet, forteller Røskaft.

Detvar«universalgeniet»JohanDaniel Berlin som fikk prosjektert og bygd det første vannverket. Han var både oppfinner, komponist og organist, men også byens brannmester og vanninspektør.

Den første stokken ble lagt 7. mai 1777 fra inntaksdammen ved det som i dag er BennechesveiiSteinberget.Allerede5.september sto vannverket ferdig, med 3,7 kilometer vannrør og 12 vannkummer plassert rundt om i byen.

HeretterbleIlavassdragetdenprimære kilden til rent vann, og var faktisk en del av byens vannforsyning helt fram til 1979.

STADSINGENIØREN

- For moderne historikere begynner historieni1837, sierPerØstbymedetsmil, og siktertilatstatsapparatetfårmerbetydning etterFormannskapslovenei1837.Ikkeminst får kommunene mulighet til å ta opp lån.

Rundt1850sermanstartenpåennasjonal satsing på vann og avløp, det første ikke

↑ STORT FREMSKRITT. Den første vannposten på Torvet forsynte innbyggerne med vann fra Ilavassdraget. Inskripsjonen var utført av vannverksjefen selv, Johan Daniel Berlin, til åpningen i september 1777. Foto: Riksantikvaren / NTNU Vitenskapsmuseet

→ OPP I LYSET ETTER 200 ÅR. Under arkeologiske utgravinger i Søndre gate tidlig på 1970-tallet, ble godt bevarte rester av de gamle trerørene fra Johan Daniel Berlins vannverk fra 1777 funnet. Foto: Riksantikvaren / NTNU Vitenskapsmuseet

minst på grunn av de mange ødeleggende bybrannene. - Helse kommer dessuten mer i fokus utover1800-tallet.Rentvannogbedresanitære forhold holder borgerne friske og de lever lenger – innbyggerne ses nå mer og mer på som en ressurs, forklarer Østby til Midtpunkt.

For Trondheims del er det ansettelsen av den foretaksomme stadsingeniør Carl Adolf Dahl i 1859 at man virkelig går inn i et paradigmeskifte for byens infrastruktur. Blant de første utfordringene han gyver løs på er å skaffe finansiering til et nytt og moderne vannverk med støpte stålrør fra England og Tyskland. -I1863stårDahlsvannverkferdig,med et imponerende vanntrykk som også førte til langt lavere kontingent til Brannkassen, sier Østby.

FORBRUKET SKYTER I VÆRET

Tidlig på 1900-tallet begynner imidlertid kapasiteteniIlavassdragetåbliforliten, selv etterutvidelsenemedTheisendammen,BaklidammenogKobberdammen.Enbyisterk befolkningsmessig vekst og økonomisk blomstringstid med nye fabrikker, krever stadig mer vannressurser. -Mellom1900og1920blirWCetvanlig syn i byens leiligheter. Mens det kun var installert90vannklosetteri1900, istorgrad i de bedrestiltes hjem, var det hele 4.390 WC-er i 1920, forteller Østby.

Forbruketøkersåkraftigatkommunen ser seg nødt til å sende ut melding til byens husmødre:Sparpåvannet, ikkebruksåmye i julestria!

Etter utbyggingen av nye anlegg fra LeirsjøenogEstenstaddammen, skriveravisene at byen nå er sikret vann til evig tid. - Det stemte vel ikke helt, sier Østby med et smil.

For snart kom okkupasjonen. Byggingen av Dora krevde veldig mye vann. Etter krigen var industrien en sterk stemme for bedre vannforsyning. Man skjønte at kapasiteten måtte økes atter en gang.

Røskaft og Østbys bok forteller detaljrikt og levende om den lange, og til dels krongleteveienfremtilJonsvatnetblirbyens hovedvannkilde fra 1964, og med Benna i Melhus som reservevannkilde i 2016.

Deterogsåenhistorieomnæringslivets fremvekst, men ikke minst vitner fortellingen om et nytt syn på hygiene og helse. Det var tidlig en oppfatning av ulike forurensninger av vannet, selv om man ikke kjente til eksistensen av virus og bakterier. -For100årsidenkunnefortsattfolkbli syke av vannet i Trondheim. Man la gjerne skylden på døde lemen i drikkevannskildene, ellerbyborgerepåhelgeutfartmedski på beina ved dammene. Det ville aldri blitt akseptert at tusener av innbyggere ble syke

→IDEELT FOR DASSMORT. Kloakken gikk tidligere urenset ut i Nidelva og kanalen gjennom hundrevis av rør, som her på dette bildet fra Elgeseter bro i 1956. De siste kloakkrørene ble ikke fjernet før 1990-tallet. Foto: Trondheim byarkiv

av urent vann i dag, påpeker Østby. -Idagerogsåsikkerhetsaspektetslikat manerpålagtåkunnebyttevannkildeinnen 24 timer. I og med at Benna i Melhus ble koblet på som reservevannkilde for Trondheim, ble samtidig Jonsvatnet reservevann forMelhus.Sådetgårbeggeveier, sierØstby om byens vannforsyning – som ble kåret til landets beste vann- og avløp under Norsk Vanns årskonferanse i 2021.

DE SVARTE TIÅRENE

Perioden 1950 – 1980 var preget av store utbygginger av både vann og avløp, men omtales i ettertid noe lakonisk som «de svarte tiårene».

Østby og Røskaft forteller at mye ble bygget med dårlige materialer, men verre: slurv. - Inntil 1980 kom mer enn halvparten avvannetikkefremtilkunden.Detvarikke på grunn av at husmødrene eller industrien sløste,menfordidetvarmyedårligrørarbeid fra de svarte tiårene, samt materialer fra de originalevannledningenefraStadsingeniør Dahls tid som var begynt å gå i oppløsning i det krevende jordsmonnet i Trondheims grunn.

Rundt 1990 går kurven over vannforbruket merkbart nedover som et resultat av større utskiftinger. - I dag antar man at om lag 30 prosent avvannetgårtaptpåveienfraJonsvatnettil din tappekran, sier Østby.

KLOAKK TIL BESVÆR

Utbygging av kloakksystemene er tett forbundetmedvannforsyningen, menpådette området er det kanskje lov å si at byen først desistetiåreneforalvorhartattgrepnårdet gjelder å rense utslippene. Rundt 1960 går det nemlig fortsatt hundrevis av rør med urenset kloakk rett ut i Leirelva, i Nidelva og kanalen.

- De første vannklosettene fikk faktisk ikkekoblesegpådetoffentligekloakknettet, men måtte bygge rør rett ut i elva, kanalen eller fjorden, forteller Røskaft.

Fram til midt på 1980-tallet gikk store deler av spillvannet urenset ut. Så sent som i1986gikkbyveterinærenutiAdresseavisen og sa med en positiv betoning at kloakkutslippene faktisk har en viss gjødningseffekt på vannforholdene. Til alt hell er Trondheimsfjorden stor og dyp, med strømmer som sørger for utskifting av vannmasser og uttynning av forurensede utslipp.

Nå ble det foretatt betydelige investeringer i avløpssystemet, med åpningen av renseanleggene på Høvringen i 1979 og av Ladehammereni1992.Menettområdeforblir et ømt punkt og stridsområde: spørsmålet om kjemisk rensing av kloakken før den sendes videre ut i fjorden. - I boka beskriver dere en kamp mellom nasjonale forurensningsmyndigheter og lokal-

↑ SPENNENDE FORTELLING OM KRITISK INFRASTRUKTUR. Historikerekteparet Merete Røskaft og Per Østby har foretatt et imponerende dypdykk i en lite kjent del av Trondheims historie. Foto: Kenneth Stoltz

↑ KULTURHISTORISK PRAKTBOK. Byens vann er utgitt av det lokale Museumsforlaget. Illustrasjon: Trondheim byarkiv politikere utover stort sett hele 1990-tallet, der Trondheim «vant» i spørsmålet om å unngå oppgradering av Høvringen til kjemisk rensing. I dag er motstanderen betydelig tøffere: EU. Det er vel en mer vrien motpart? - Det stemmer at stadig strengere rensekrav fra både nasjonale, og ikke minst overnasjonalemyndigheterrepresentertved EU-direktiver, har vært en kime til strid mellom nasjonale forurensningsmyndigheter og kommunen, mellom eksperter og kommunen, menogsåinterntinnadikommunen og mellom ulike eksperter.

Spørsmålet er hvor lenge man skal kjempe imot en utvikling der det kommunale selvstyret over vann- og avløpssystemene erstattes av «EU-vann og -avløp i allerør».Sagtpåenannenmåte:sistekapittelomTrondheimsvann-ogavløpshistorie er kanskje fortsatt ikke skrevet. - Det er store mengder fosfor og nitrogen i spillvannet viste ekspertenes målinger på slutten av 1980-tallet. Får man nyttiggjort seg disse næringsstoffene i dag?

- Spillvannet inneholder viktige næringsstoffersomfosforognitrogen.Samtidig er det en god del mikroplast og tungmetallersomgjørutnyttelsenvanskelig, tror Østby. - Hva med vannforsyningen – er den ordnet «til evig tid» nå? - Uten at jeg skal si noe for sikkert, tror jegmanvilsesegometterflerekildersenere. Dette er nok et kontinuerlig arbeid for de som drifter de kommunale tjenestene på disse områdene. - I Oslo har byrådslederen bedt innbyggerne om å rasjonere på vannet, og innbyggerne ser ut til å respondere på utspillet. Er det sannsynlig at drikkevannsrasjonering kan bli en problemstilling for Trondheim? - Det er neppe en aktuell problemstillingforTrondheim,nei,beroligerforfatterne avByensvann, MereteRøskaftogPerØstby.

J.D. Berlins inntaksdam •dobbel murdam med furuplank •høyde 3 m 1777 55 Vannuttak 1777–1843 ved Benneches vei Dammen er fjernet

Kaptein Collins inntaksdam

•inntaksdam og hoveddam •høyde 4 m Reservedammen •fyllingsdam •høyde 9 •lengde 45 m Theisendammen •gravitasjonsdam •høyde 12 m •lengde 145 m Baklidammen •gravitasjonsdam •høyde 16 m •lengde 280 m Kobberdammen •fyllingsdam •høyde 5 m •lengde 70 m Vannkilder 1843

1842

1887

1903–1913

1791 55

120

153

196

288 Vannuttak 1843–1863 ved Benneches vei Dammen er fjernet Vannuttak 1863–1889

Vannuttak 1889–1979

Vann ledes til Theisendammen

Vann ledes til Baklidammen

Kilde: Trondheim kommune Vannkilde (dam) Periode benyttet Nedbørsfelt areal (km2) Avløp gj.snitt (l/s) Vann-magasin volum (mill. m3) Tilgjengelig vannuttak i tørreste år (l/s) Anmerkning

vannverksByggeren (1850–1900) 83

Ilabekken (Theisendammen) 1777–1979 Leirelva (Leirsjødammen) 1920–1993 Estenstad (Tømmerholt) 1913–1997 Trolla (Lykkjdammen) 1963–2001 Heimdal (Svarttjern) 1950–1964 Jonsvatnet (Osen dam) 1964–

Benna 2016–8,6

15,2

1,2

5,7

0,05

78,3

25,7 215

450

27

144

1

2000

481 1,1

4

0,4

0,015

0,03

28 (20)

11,2 75

240

20

10

1

1200

400 Vann overført fra felt Kvistingen, 1,2 km2 . 1942–1960

Vann overført fra bekk, felt 0,15 km2 1940-1960

Vann overført fra felt Damtjern, 0,5 km2 1951–1964 Overføring fra Selbusjøen mulig. Gjennomføres ikke. Under testing av pumper i Kilvatnet «pumpestasjon» kom mysisen til Jonsvatnet

Kilde: Trondheim kommune

↑ BYENS DAMMER OG VANNKILDER OM FORFATTERNE GJENNOM TIDENE. Kilde: Trondheim kommune I 1897, ett år før han fratrådte, sendte Dahl en søknad til bystyret om finansiering av Baklidammen. I forslaget ble det skissert tre mulige utbyggingsalternativer. KommuneMerete Røskaft er dr.art. i historie og har publisert en rekke bøker, som Trøndelags historie (2005) og Trondheim 1814 (2014). Røskaft er til daglig seniorrådgiver ved DKNVS. ledelsen kunne velge om den ville betale for en 12, 14 eller 16 meter høy demning. Høyden hadde betydning for vannmengde, men kanskje viktigere, hva byggingen ville Per Østby er professor emeritus ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Han har skrevet flere bøker, blant annet Juvelen i kronen (2015) og koste. Kommunestyret ville helst slippe å finansiere enda en kostbar utbygging og tok Fra varmekraft til bærekraft (2020). kontakt med tidens helsefaglige ekspertise, Sunnhetskommisjonen, som vi skal komme tilbake til i neste kapittel. Den syntes dammen var et fornuftig tiltak, og støttet helhjerMIDTPUNKT 27 tet Dahls plan for utbygging. I 1898, i Dahls siste år som stadsingeniør, ga bystyret sin tilslutning.222