Presten fra Sagaøya

Forskjeller: Det er noen forskjeller på den islandske og den norske liturgien. Ingason har opplevd å stå fast, men som han sier: – Det er ikke farlig å gjøre feil. Det handler om tro. Hvis alt er perfekt, da er noe feil. Vi er jo bare mennesker.

– Jeg var en skikkelig bygutt og vi var ingen typisk kirkefamilie. Slik starter vikarprest Óskar Ingi Ingason historien som seg selv. Allerede som fireåring bestemte han seg for å tjene Gud, han visste bare ikke helt hvordan, å bli prest var det beste han kom på.

Tekst og foto: Marte Østmoe

– Den gangen kjente jeg nok heller ikke helt til rekkevidden av den bestemmelsen, innrømmer Óskar Ingi Ingason. Og hvem kunne ane at han ville bli prest i Norge, i Stokke?

Tre tegn hjalp den islandske presten til vårt sogn. – Under et opphold i Spania ringte kona mi hjem. Hun snakket varmt om noen nye venner hun hadde fått fra Sandefjord. Lørdagen etter holdt jeg en dåp og møtte en mann der som snakket godt om Sandefjord. Jeg har også en slik helseklokke og en app som setter meg i kontakt med andre mennesker med samme kondisjon som meg slik at vi kan konkurrere innbyrdes. Jeg kom på førsteplass, og gjett hva han hadde til etternavn han som kom på andre plass? Jo, Stokke.

PÅ RETT VEI

Vår nye vikar og sokneprest for Skjee og Arnadal menigheter liker å fortelle historier, han byr på seg selv, men når han snakker er det lite som røper hans islandske herkomst.

Joda, Islandsk og norsk er beslektede språk, på Island er det også mange som lærer seg dansk, men Ingason har tross alt vært i stillingen bare siden august og en slik tilpasning virker nesten umulig. – Dansken min har heller ført til vanskeligheter, enn å være til nytte, sier Óskar og forklarer: – På dansk heter det eksempelvis måske, men på norsk kanskje og på islandsk heter det kannski.

NORGE MITT NORGE

Nei, dansken mener Ingason at han ikke har hatt like stor nytte av. En av årsakene til at han i dag snakker mer eller mindre flytende norsk, kan

Tre tegn førte Ingason til Stokke:

Ifølge presten skal man ikke følge tegn blindt, men er man i tvil og trenger råd, da er det godt å be Gud om å vise vei. – Et år var jeg sykemeldt i juletiden. Jeg er vant til å holde over sju gudstjenester mellom jul og nyttår og det å ha fri føltes helt feil.

heller spores fra tiden han som ungdom bodde i Oslo. –Foreldrene mine, Ingi Bergþór Jónasson og Kristrún Guðný Gestsdóttir, hadde store ønsker om å flytte ut av landet og helst til Australia, forteller Óskar. Han legger til: – Men så kom jeg i verden da de skulle flytte, fra før hadde de en sønn og en datter, deretter meg og snart en datter til, da var drømmen om Australia knust.

Som firebarnsforeldre bleknet drømmen om å leve og virke i et annet land, men utferdstrangen forsvant ikke helt. – Vi flyttet til Oslo og Lindeberg i 1988, etter noen måneder i Lørenskog, forteller Óskar.

I dag vet Óskar at denne delen av hovedstaden omtales som noe belastet, ikke alle han kjente fra

FAKTA OM ÓSKAR INGI INGASON

• Født 1969 i Reykjavik, Island. • Gift med Guðrún Kristinsdóttir • Fem barn (tre bonus): Erla Dögg

Oddsdóttir 32 år, Kristinn Viðar Diddi

Oddsson 29 år, Hlöðver Smári Oddsson 24 år, Kristrún Inga Óskarsdóttir 19 år,

Jónas Vilberg Óskarsson 17 år. • Sønn, Jónas Vilberg, er med til Norge og går i kombiklassen i Sandefjord vgs. • Bodde i Norge fra 1984–1988. • Startet på teologistudiene ved

Universitetet i Reykjavik 1988. • Har vært prest på Island fra han var 25 år, i Dalir, Árbæjarkirka i Reykjavik og i

Snæfellsbær. • Ansatt som vikarsokneprest for Skjee og

Arnadal kirker fra august 2022 til juni 2023.

skolen fikk en like lys framtid, men på den tiden følte unge Óskar at alt var normalt og som det skulle og husker de fire årene her som både fine og trygge. Direkte etter videregående, som 19-åring, hadde Óskar likevel et sterkt ønske om å komme i gang med teologistudiene. Han hadde bestemt seg for å reise tilbake til fødebyen Reykjavik.

FERSK OG HISTORISK

– Da jeg var ferdig som prest var jeg så ung at jeg ikke ennå hadde lært meg å like kaffe, smiler Óskar. Han minnes alle gangene han var på hjemmebesøk og ikke ble servert annet.

Ikke bare var det slik at han helst drakk melk, utseendemessig så han også yngre ut enn sine 25 år. Flere i menigheten undret seg, var han prest eller snarere en del av årets konformasjonskull?

Men om presten var ung, var kirkesamfunnet der han først fikk jobb, godt etablert og dertil med historisk tygde. Det er fra Dalir på Vestkysten av Island at Leif Eriksson ble født og der bodde hans far, Erik den Røde.

TELLER GLEDER, IKKE TIMER

Óskar forteller at han uansett sogn alltid har brukt mye tid på å studere stedets kirkehistorie.

Han har hatt kontakt med både lokalbefolkningen og arkeologer. På Island ble han også satt til en rekke sosiale oppgaver, var med i en komité for å bygge nytt aldershjem, drev med trosopplæring, hadde ansvar for diakonarbeidet og var alltid på beredskapsvakt. – Jeg var vel alt utenom organist, smiler Óskar, men blir snart alvorlig igjen: – Jeg er ikke vant til å telle overtidstimer, kallet er det viktigste for meg. Å være prest er så mye mer enn en jobb og vi i menigheten skal være som en familie.

GAMMEL VANE ER VONDT Å VENDE

Hvordan flere kan bli en del av denne varme familien tilhørende Stokkes kirker, det har presten ingen strategi klar på, men støtter seg til teorien om gode vaner. – Under årene med pandemi har flere vent seg til å bli hjemme, men for å endre på dette må en faktisk bestemme seg til å endre på denne vanen, sier Óskar. For virkelig å kjenne tilhørighet til kirken må mer til enn fine ord og kjente sanger. Vi må være ekte. –Å bygge opp en tilknytning tar tid, det beste er å starte med barna, eller også å ta med en venn til gudstjeneste. Etter to – tre ganger i kirken, vil det helt klart oppleves lettere og en ny og bedre vane er i ferd med å dannes.

VENTER PÅ EN HØYTID

Denne vinteren skal Ingason følge menighetenes 45 konfirmanter og gleder seg til seremoniene i mai. Men først skal vi inn i årets kanskje mest hyggelige tid. –Adventstiden liker jeg godt, det er fint å bruke den, ikke bare til å gjøre rent i husene, men også se inn i oss selv og gjøre rent der. Festen må forbeholdes høytiden og tiden i forkant kan vi gjerne være litt måteholdne, å feste hver dag er ikke sunt verken for kropp eller sjel. Også julesangene vil Óskar helst spare til julen ringes inn.

Gutten som en gang bestemte seg for å tjene Guds ord er blitt prest i en norsk kirke. Menighetene ser han på som sin egen familie og den befinner seg i Skjee kirke, Arnadal kirke, Stokke kirke og Melsomvikkirken.

SKJEE KIRKE

• Kirkens østvegg kan tidfestes til 1100-tallet og kirken omtales som en middelalderkirke. • Fram til 1664 hadde kirken to inngangsdører, en til kvinner og en til menn. • Prekestolen er i renessanse og tidfestes til 1604. • Altertavlen er av stilarten rokokko og alterbildene og rammen er malt av Jacob

Pedersen Lundgaard og satt opp ca. 1770. • I 1846 fikk kirken et nytt tårn i tre, samt et våpenhus plassert på søndre inngangsdør. • 1932 ble kirken restaurert og fikk nytt orgel. I 1976 ble kirken utsatt for et lynnedslag og tårnhatten fikk store brannskader. • Kirken kan tidligere hatt tre klokker, men har i dag to. Den yngste tidfestes til 1827.

Den eldre har ingen innskrift eller årstall. • Menigheten har i dag 25 frivillige. • Våren 2023 skal 45 konfirmanter konfirmeres i Stokkes kirker.

Til og ikke over: Óskar Ingi Ingason foretrekker å snakke til menigheten og ikke over dem, guds ord føres sjeldent fra den gamle prekestolen, men heller med støtte fra kirkens altertavle i ryggen.