Birgitte Wærstad
Lønn Forlag
Karakteroversikt
Myra – Datter av den ettersøkte Borgir. Hun er den eneste i verden som endrer utseende med årstidene.
Frans – Myras barndomsvenn og klassekamerat.
Rosella – Frans’ mamma og heks.
Myras mamma – Dødssyk og heks.
Gamle-Tor – Blånisse som er vaktmester i Utblokka og vokter glimmersvippen mellom Oria og Uriana. Kong
Agnarins kontakt mellom verdenene.
Nattvar – En mystisk, ny gutt på skolen.
Emma – Myra og Frans’ klassevenninne.
Dr. Elf – Skolens DJ på fritidsklubben.
Kong Agnarin – Lysalvkonge og samlende leder i folketinget i Oria.
Lussi Lykkjerova – Et fryktet skrømt som ble fratatt kraften til å fly. Men hun har hender som kan bli lange som tårn og store som biler.
Isflåmannen – En glemt skapning fra tidenes morgen som hvileløst padler på Hedesjøen.
Mjølner – Svartalv og kong Agnarins agent.
Humle – Rødnisse og kong Agnarins agent.
Marvbert – Svartalv og Mjølners barndomsvenn.
Nikvus – Nøkken i Svarttjern og troféjeger. Samarbeider med Dovregubben.
Refleksur – Sladrespeil og Dovregubbens arkiv.
Sarina – Legekyndig lysalv.
Jorstir – Lysalv og kong Agnarins hjelper.
Magistir – Lysalv og kong Agnarins høyre hånd.
Borgir – Myras forvunnede far og Dovrestads mest ettersøkte (etter Myra).
Dovregubben – Bergtrollenes ubestridte leder, med en drøm om å bli Orias enehersker.
Ikke minst:
Uriana – Vår verden.
Oria – Eventyrenes verden.
Denne boka er for deg:
Som drømmer om å bli sett, men hater å skille deg ut
Som kjemper for å finne din vei i livet, men ikke vet hvor du skal gå
Som trenger en god venn, men ikke vet hvor du skal lete
Som stikker deg ut, men ikke vet hvordan du kan bruke det som en styrke
Som drømmer stort, men er redd for å ta steget
Som synes hverdagen er grå, og trenger magisk tryllestøv for å få den til å skinne
Kapittel 1
Hedesjøen i Oria
Det knaste for hvert skritt Rosella tok. Stranda som omkranset innsjøen i fjellhallen, bugnet av blanke edelstener. Forsiktig dyppet hun hånda i vannet. Glitter danset rundt fingrene i takt med bølgene. Med et grøss trakk hun hånda til seg igjen. Tanken på hva de blinkende kornene egentlig var, fikk magen til å kveile seg.
Rosella lot blikket gli oppover de glatte, kuppelformede fjellveggene. Hvelvingen over var imponerende. Toppen av fjellet smalnet mot en rund åpning og åpenbarte en flik av himmelen, som gjennom en flaskehals.
Månen speilet seg i de blanke steinene og krusningene i vannet. Tusenvis av lysglimt flakket rundt henne inni hulen. Forrædersk vakkert. Skremmende. Akkurat som forrige gang, men da hadde de vært to. Hun kikket bort mot der det røde øyet en gang hadde ligget, men visste at det var borte nå.
Et drønn fikk henne til å fare sammen. Han var
på vei tilbake. Rosella trakk kappen tettere rundt seg. Hvor mange århundrer hadde han hvileløst padlet fram og tilbake? I ensom majestet sanket han skatter og bygget opp den svimlende formuen på strendene sine. Hvor mange liv lå ikke, bokstavelig talt i grus her?
Nå var det hennes tur til å bidra med enda en edelsten til samlingen hans. For han kunne gi henne en fryktinngytende makt. Det kom hun til å trenge. Med et stønn dro hun den tunge bylten mot vannkanten.
Drømmen om å sikre seg selv og sønnen i uoverskuelig framtid, var innen rekkevidde.
I Utblokka var hennes dager talte. Gamle-Tor kom aldri til å slippe henne inn igjen om hun vendte tilbake. Hun hadde bedratt ham, men hun hadde ikke hatt noe valg. Suksess hadde sin pris. Å være villig til å ofre noe på veien, var strengt nødvendig. Hvis ikke ville hun forblitt en ussel taper.
Ingen hadde noensinne brydd seg om hennes ve og vel. Agnarin sendte henne som en fattig toms til Utblokka. Udugelige tosk. Tåkeprat og tomme ord var det han var god for.
Dovregubben hadde aldri støttet henne. Som alltid, var han mest opptatt av å sørge for seg selv – jobbe mot drømmen om å bli enehersker over Oria.
Selv kunne hun aldri tenke seg å regjere, skjønt rikdom og ære hadde alltid pirret henne. Nå, endelig, hadde hun muligheten til å ta et digert steg i riktig retning. Aldri mer skulle hun bli spyttet på eller kastet ut i kulda som en dvergrot.
Den eneste muligheten hun hadde til å få et anstendig
og bekymringsløst liv, var å fange Dovregubbens interesse. Endelig visste hun hvordan hun kunne gjøre seg uvurderlig. Den elendige snørotta sto dessuten i veien for at Rosella skulle klare å reparere forholdet til Frans, enda han var hennes sønn. Myra hadde stått i veien altfor lenge. Å ofre henne kostet ikke Rosella noen ting. Bare hun kunne få kloa i Lussis dråper.
Vannet plasket i jevne tak i Rosellas retning. Rundt det gylne skroget funklet det som fra morild. Hver eneste bevegelse gjennom innsjøen tente stjerneskyer i vannet. Hun hutret ufrivillig, for i dette vannet levde ingenting. De fortapte blinket for siste gang, mens han padlet hvileløst over vannet slik at enda flere steiner skyltes på land i dette makabre mausoleet. Skikkelsen i båten vokste. Rosella holdt seg for ørene da gullskroget skrapte mot edelstenstranda. Et spisst gullspyd i baugen smalt mot fjellveggen så hele kroppen hennes skranglet. Han smøg seg glidende ned relingen. Overrasket bøyde hun hodet bakover, idet han tårnet over henne. Hun hadde glemt hvor høy og skremmende han var. Alt inni henne ville flykte, men om hun skulle ha muligheten til å vinne livet … og Frans … tilbake måtte hun klare dette. Rosella forsøkte å møte blikket hans. Helt fånyttes da ansiktet gjemte seg inni hettas skygger.
– Du må være sterkt motivert, sa han hult og smattet høylytt, – som forstyrrer meg.
Hele innsiden veltet rundt som i en slush-maskin. Rosella ranket seg og nikket kontrollert. I det stille irettesatte hun seg selv; ikke vis tegn på usikkerhet.
Ikke bli den neste til å skylles i land på stranda.
– Å møte meg, betyr at et liv går tapt, sa han og
rettet ryggen så han ruvet enda høyere, – så hvorfor kommer du hit og forstyrrer sjelevasken?
Hun presset pusten rolig ut og pirket bort noe skitt under lillefingerneglen.
– Jeg har en gave til deg, sa hun og tittet kjapt opp før hun fortsatte med ringfingeren.
– Ingen kommer hit med gaver, lo han hult. – Du har vært her før … sammen med …
– Ja, svarte hun kjapt, – og da ble du mer enn fornøyd med betalingen. Det blir ikke dårligere denne gangen.
– Jaså, svarte han og skakket på hodet uten at lyset nådde inn til ansiktet hans.
Hun hadde ikke klart å se hvem han var forrige gang heller. Stemmen knirket som nakne greiner i høstvind. Hva slags vesen var han egentlig?
– Hva har du som er så interessant? hveste han så Rosella skvatt bakover. – Ikke kast bort tiden min.
– En gyllen sjel, svarte hun og strammet seg opp, – i bytte mot Lussis dråper.
– Lussis dråper, sa han og ristet på hodet. – Skal du vekke det skrømtet der?
– Absolutt, svarte Rosella og tok et skritt mot han.
– Du vet hvilket kaos det blir. Fra langt inne i kappen, kom et dypt stønn.
– Med dråpene kan jeg kontrollere henne. Hun vil alltid ønske mer, og da er det bare jeg som kan levere.
– Og hvor lenge tror du hun vil være fornøyd med det?
– Lenge nok til at jeg får tak i det jeg vil.
– Hva er det du vil? spurte han og snuste i hennes retning. – Hvorfor i alle dager skal jeg gi deg et så mektig våpen?
– Fordi hun vil skjenke deg sjelene hun sanker underveis. Eksklusivt. Og når dråpene er tomme vil hun mangle kraften til å fly …
– … siden det er bare de ni store, humret han, – som vokter nøkkelen til Lussis skrin.
– Hvem er de ni store? spurte Rosella. Var det noen som kunne stikke kjepper i hjulene, slik at skrømtet klarte å styre seg selv?
– Kan dere ingenting lenger, sukket han og ristet på hodet. En gråhvit, overraskende lang hårtjafs gled ut av hetta. Raskt stappet han den inn igjen. – Det er en lang historie fra den gang verden var ung.
– Jeg har tid, svarte hun og knyttet nevene.
Kapittel 2
Utblokka i Uriana, 29.november Røde dråper blandet seg med vannet på gulvet og farget strømmen lyserød på vei mot sluket. Brystet verket. Lufta ville ikke komme ordentlig ned i lungene. Armene lystret så vidt da Myra var ferdig med å skylle. Hun hadde prøvd alt, men det gikk ikke. Sint tørket hun det gråhvite vinterhåret, før hun kylte boksen med rødfarge i søpla. Ingenting ville bite. Verken krølltang eller hårfarge.
Labrotteblikket møtte henne i speilet. Hvorfor måtte hun, som eneste i hele verden, få røde øyne hver vinter? For en dvergrot hun var, som trodde alt skulle bli bra etter Oria. Så sinnssykt feil kunne man ta. I stua møtte bare mørket henne. Radioen sto fremdeles på gulvet ved sofaen. En taus påminnelse om alle dagene mamma hadde ligget og ventet på å bli bedre. På bare føtter listet Myra seg bort og la seg i fordypningen på sofaen. Kjente hvordan mammas avtrykk omfavnet henne. Rosella hadde gitt beskjed til Gamle-Tor om at de beste helbrederne nå var på saken. Heldigvis fikk
mamma hjelp, da det som feilet henne var noe som ikke en gang de beste legene i Uriana kunne fikse. Allikevel flakket uroen dypt inne i Myra. Det hadde gått ukevis siden Rosella reiste med mamma til Oria. Irritert vred hun seg rundt. Selvfølgelig hjalp Rosella mamma. Noe annet var bare tåpelig å tenke. Hånda hennes rakk akkurat bort til knappen på radioen. Toner danset ut i lufta før nyhetsvignetten overtok.
– Det nye rusmiddelet, digity, sprer seg i ungdomsmiljøene på Karlsheim. Virkningen av stoffet har vist seg å gi brukerne overmenneskelig muskelstyrke og ulvesanser. Misbruk kan forårsake alvorlige psykiske lidelser og i noen tilfeller akutt hjertestans. Det siste året har det vært en eksplosiv økning i misbruket av stoffet. Politiet har ennå ikke lyktes i å finne ut hvor stoffet kommer fra …
Myra snudde seg på ryggen og stirret på maleriet. Farens røde krøller lyste i mørket.
– Smykketyver har igjen klart å få med seg smykker verdt et hittil ukjent beløp. I forbindelse med ranet er det sendt ut etterlysning etter en svart pickup med skader i front. Hvordan tyvene var i stand til å tømme butikken for så store mengder smykker på fem minutter, gjenstår å avklare, da det må ha krevd spesialverktøy for å håndtere den enorme vekten. Politiet opplyser om at spor funnet på åstedet gir grunn til mistanke om at det dreier seg om samme gjerningsmenn som utførte ranet hos Gullestad for to uker siden …
Nok elendighet. Myra kvelte nyhetsstemmen med av-knappen før hun satt seg opp foran bildet. Blikket
hans møtte hennes. Øynene virket muntre i det alvorlige ansiktet. Det var akkurat som om han snakket til henne.
Ja da, hun skulle ta seg sammen, men orket ikke nå. Ventingen på nyheter om mamma stjal alle krefter.
Mobilen ringte. Skjermen blinket: Gamle-Tor. Med et sukk lukket hun øynene. Hvorfor måtte han alltid mase? Etter fire ring visste hun at telefonsvareren overtok. Stillheten varte i ett sekund før mobilen kimte igjen. Et øyeblikk vurderte hun å skru den av, men da kom han sikkert opp trappa i et superirritert humør.
– Ja? svarte hun sløvt, med vilje.
– Har du ikke stått opp? Stemmen hans gikk opp i falsett. – Har du glemt avtalen vår? Du skal fortsette på skolen som vanlig mot at jeg holder deg oppdatert på moren din i Vådeng. Jeg skulle aldri latt meg overtale til å la deg bo alene. Vi burde heller fulgt planen min og sendt deg til tanta mi på Elvestad.
– Men … forsøkte Myra og ble avbrutt.
– Om jeg får beskjed om én forseintkomming til, sender jeg deg dit, til gokk. Plagsomt nok å gnåle på Rosella, men å holde på med deg også … Myra rettet seg opp. Han var så ekstremt irriterende, men hun visste at han mente det.
– Sorry, svarte hun spakt. – Hadde glemt å stille vekkerklokka.
Hun ristet av seg et plagsomt stikk i magen. Han ville bare godt, men noen ganger gikk han henne på nervene.
I entreen pendlet medaljongen med den mystiske mynten i smykketreet på kommoden. I Oria hadde
metallet brent mot huden hver gang hun var i fare. Her i Uriana var den død. Hun var ikke akkurat i fare heller, så hun hadde hengt den her for å slippe den kalde påminnelsen om at hun egentlig burde vært i Oria. På metallgreina ved siden av dinglet minifløyta. Lynglias gave. Etter den dårlige starten med Lynglia hadde hun virkelig satt pris på det overraskende store hjertet i småfolkjenta.
Myra måtte tilbake til Oria og finne mamma, men kunne ikke. Gamle-Tor hadde ettertrykkelig truet med å stikke kjepper i hjulene om hun prøvde å reise dit. Det var visst altfor farlig, og han påsto at han hadde lovet mamma på tro og ære at han skulle sørge for Myras ve og vel. Siden Gamle-Tor var den eneste Rosella tok kontakt med, var det lurest å holde seg inne med ham. Ampert plukket hun opp skolesekken. I det samme ringte dørklokka. Hun været rundt seg. Merkelig. Hvem kom så tidlig om morgenen?