«Hva er det du står og glor på?» I hagen ved siden av meg står en mann. Han lener seg på en spade og glor olmt på meg. «Jeg spurte hva du glaner på!» gjentar han. Makan til hissigpropp.
Jeg snur meg mot ham. Nå oppdager jeg en dame i vinduet bak ham. Hun skuler ut mot oss. På taket av huset står det et stort jernkors. Koselig. Det ser ut til å høre hjemme på en kirke, ikke på et vanlig hus.
«Jeg bare så på Slåssfjellet», sier jeg. «De fant en mann hengende der i dag.»
Fyren løfter spaden og planter den i jorda. En liten støvsky skyter opp.
«Hva for slags mann?» sier han.
Jeg nærmer meg gjerdet. Nå kan jeg se at han er i ferd med å grave et hull i plenen, på størrelse med en skoeske.
«Jeg vet ikke», sier jeg.
Han oppdager at jeg stirrer mot hullet i bakken. «Dra til deg trynet ditt og pell deg hjem!»
Chillax, moroklump, tenker jeg. Men som vanlig sier jeg ingenting. I stedet løfter jeg hendene som om han peker på meg med en revolver. Kona kommer ut på trappa. Hun har et skrin på størrelse med et skoeske-stort hull under armen.
«Er du døv, eller?» skriker han. «Stikk!»
Sakte rusler jeg bort fra gjerdet og vil så gjerne si noe frekt tilbake. Alt jeg klarer er å mumle «dust», uten at han hører det.
Et sted langt der borte braker det i torden. Jeg vender hodet mot Slåssfjelltårnet som nesten forsvinner i mørke skyer.
De truer med å slippe regnet løs.
Nedover bakken som tar meg til brygga i Tønsberg, er det merkelig stille. Jeg runder hjørnet på rekebua. Brygga er nesten tom for folk.
Jeg småløper ut på piren og drar i tauet, så jeg kan jumpe ned i båten. Den ligger klar, som alltid. Pulsen synker noen hakk. En gigantisk søppelpram driver sakte forbi på fjorden. Jeg må holde armen over nesa, for det stinker råtne egg og gamle bleier med magesjau.
En dråpe vann treffer meg i ansiktet og renner nedover på innsiden av t-skjorten. På et sekund åpner himmelen seg og prøver seriøst å drukne meg. Jeg drar opp hetta på genseren og kommer meg i land. Ingen båttur i dag.
På oppslagstavla henger det en plakat med bilde av to lyshårede barn. En gutt og ei jente som ser helt like ut. Savnet, står det. Jeg lar fingrene gli over plakaten, drar bort noen vanndråper som har samlet seg. Barna er helt ukjente for meg. Likevel har jeg brukt store deler av sommeren på å lete etter dem.
Regnet øker innsatsen og skrur krana på fullt.
