Kapittel 1
Skolegården på Blåveisåsen skole
– Du, Myra Du, Myra, sa Frans søtt, før han smilte mot ringen av ansikter – Du er jo
så spesiell, men snart er du ei grå mus igjen, fortsatte han og strammet grepet om håret så Myras
nese støtte mot hans. – Og ingen bryr seg.
Frostrøyken fra munnen hans klebet seg mot ansiktet hennes. Han kraet som en kråke, mens blikket hakket henne bit for bit. Guttegjengen elget seg mot ham. Rå latter slynget seg rundt dem. Stirrende ansikter klemte henne fast. Hvor var Emma? Alle så like ut. Der. Emmas skarpe lugg avslørte henne. Hvorfor bare sto hun der?
Ravneblikket til Frans gled bortover mens han nøt oppmerksomheten fra tilskuerne. Bak den røde øreflippen krodde føflekken hans seg mot henne. Den liknet en edderkopp klar til sprang.
– Kanskje du må hjem til mammas eventyrstund? flirte han og betraktet henne med smale øyne. – Men jeg skal si deg en hemmelighet Ikke alle eventyr ender bra til slutt.
Han hånlo. Taket i håret løsnet så vidt. Hun kunne vri seg rundt. Overraske ham. Dette kom hun sikkert til å angre på, men hun måtte vekk.
Nå!
Hun rykket hardt i nakken, samtidig som hun svingte kroppen rundt og sparket alt hun kunne på skinnleggen hans. Fingrene hans glapp, og hun fikk nappet håret sitt ut. Beina hennes skjøv hardt ifra. Hun bet tennene sammen og kastet seg mellom de to som sto foran henne. Hylet til Frans gjallet idet hun brøytet seg vei ut av ringen. Hun spurtet mot toalettene uten å se seg tilbake.
Låsen ga fra seg et hult klikk idet døra klappet igjen. Pokker som det sved i brystet. Hun sank ned på dolokket og fokuserte på lukta av muggsopp og innestengt betong. Den rå lufta sugde varmen ut av kroppen hennes.
Ei dør smalt opp. Fnisingen laget ekko mellom murveggene. Lydløst klatret hun opp på dolokket.
– Myra?
Det var dronningene av drama, selvfølgelig.
– Svar, da!
De to svermet alltid rundt offeret som klegger. Slengbemerkningene deres beit med tilgjort vennlighet.
– Frans er rasende, sa den ene.
Det skrallet fra båsrekkene.
Halsen verket. Hun nektet å svare. Nektet å møte dem.
– Du skulle sett leggen hans.
– Stakkars.
Lydene kom nærmere. Det rykket i nabobåsen før neglene deres krafset mot plastikkdøra hennes. De stoppet.
Den eneste lyden var taktfaste drypp fra ei vannkran. Hver dråpe ga gjenlyd i panna hennes. Som hun hatet vann. Kroppen stivnet idet ringeklokka hylte dem inn til ny time.
– Æsj. Drit i det, sa en av dem.
Skrittene deres fjernet seg.
Myra møtte ansiktet sitt på vei ut av båsen. De sjøgrønne øynene lyste under de røde krøllene, som alltid når det var høst.
Men Frans hadde rett. Når snøen falt, kom hun nok en gang til å se ut som ei laboratorierotte. Selv om håret hennes alltid hadde endret seg med årstidene, så vennet ikke folk seg til det. Hvorfor kunne hun ikke bare være som alle andre?
Fingrene løsnet opp flokene etter Frans’ grep. Hodebunnen brant
Så oppdaget hun gullmedaljongen. Den hadde hoppet ut av genseren hennes. Skulle hun like gjerne kaste den, den betydde jo ikke noe lenger? Det var som om den ble tyngre inni hånda.
Hun vurderte å rykke den av. Kroppen ble varm. Hun smatt den ned i genseren igjen. Deretter
smøg hun seg ut og spurtet alt hun kunne gjennom skolegården.
Oria
Halvmånen lyste vei gjennom høstløvet i skogen. En rødnisse og en svartalv hastet langs tråkket.
Lufta vibrerte mellom stammene. Budet hadde opprørt alle. Aldri hadde bergtrollene tatt seg sånne
friheter at de hasteinnkalte hele Oria. Hva ville kong Agnarin si? Mjølner satte opp farta
– Fløtt deg, gamle dvergrot, buldret et bergtroll og dyttet Mjølner inn i buskaset. – Til og med nøkken
rekker å krype ut av tjernene for å ta deg, din makk.
– Brautende vådeskudd! raste Mjølner og børstet av seg kvister og høstblader.
Ryggen til bergtrollet hadde allerede smeltet inn i skogen. Mjølner dyttet vekk Humles hjelpende hånd.
– Han var bare stressa, sa Humle og dro den røde jakka tettere inntil kroppen. – Ekstraordinært
folkemøte er ikke hverdagskost.
– Merk deg mine ord, Humle, sa Mjølner og fortsatte bortover stien. – De pønsker på noe.
Humle ristet på hodet. – Ikke vær så negativ. De er …
Mjølner viftet ham iltert vekk.
– Du kan ikke bli for negativ. Dovregubben ønsker ikke annet enn å få styrtet Agnarin og lysalvene.
En høyreist, kappekledt skikkelse sprang ut av krattet mot dem. Mjølner forsøkte å trekke seg unna det uunngåelige sammenstøtet. Han knurret idet de rullet sammen i løvet, men den kappekledte smatt raskt opp og forsvant motsatt vei innen de to rakk å summe seg.
– Hva er det med folk? brølte Mjølner under lua. – Skulle tro folkeskikk var blitt fremmedord
– Ha… Ha… Han hadde sikkert god grunn, stammet Humle og hjalp Mjølner opp igjen.
– Skal ikke alle på ekstraordinært folkemøte? spurte Mjølner og skulte etter den ukjente.
Humle tok noen nølende skritt videre på stien. – Vi skulle jo egentlig ikke …
– Sjhh … Mjølner kikket vilt rundt seg. – Det kan være ører overalt.
– Tror du noen vet? hvisket Humle og trakk opp jakkekraven.
Hva da? svarte Mjølner og trasket videre mens blikket hans søkte hvileløst rundt dem.
– Oppdraget, vel, hveste Humle fra siden.
Mjølner dultet nissen i ribbeina – Dette er siste sjanse. Ingen må få nyss om gaven. INGEN!
Humle hoppet til av de harde ordene. Så han en skygge? Nei. Det var bare vinden som ristet i en liten busk.
– Her, mumlet Mjølner og bøyde til side noen greiner
Flere titalls oljelykter avslørte ei slette foran dem. Summingen av stemmer steg mot de svaiende trekronene. I enden var det spikret opp en scene med skråtak. Mjølner myste Vinden rusket surt i de gedigne, rødhårete hodene foran dem. Kjempemuskler spilte under den gråskimrende huden når bergtrollene brølte av latter.
Det rørte seg i et lønnetre ikke langt fra scenen. Mjølner rynket panna og hevet blikket. Flere korte bein dinglet mellom bladene. Småfolk. Ei bergtrolldame løftet en av dem opp mot en grein. Han sto i håndflaten hennes, ikke høyere enn en kattehale. Karen balanserte fra tommelen hennes og over på kvisten. Det satt folk tett i tett bortover treets kvistarmer. Raskt trippet han bort til noen kjente og satte seg til rette. Det der måtte være en ypperlig plass for å få med seg alt.
Et par mørke skygger kom susende fra himmelen.
–
Dukk, ropte Mjølner
Humle rakk akkurat å kaste seg ned før et par hekser skrenset bortover bakken på kosteskaftene sine.
– Dere kan ikke stå midt i landingsstien, ropte den ene heksa oppgitt og ristet på hodet mens kosten fløy opp i hånda hennes
Selv om Mjølner og Humle trengte seg mot lønnetreet, ble de bare presset utover. Det var for mye folk. Like foran scenen skimtet Mjølner de hvite kappene. Lysalvene voktet scenen. Hettene deres skalv over de alvorlige ansiktene. Den glatte, skjeggløse huden strammet seg under de søkende blikkene.
Mjølner stoppet opp ved en skikkelse i utkanten. De spisse ørene var ikke til å ta feil av.
– Det er en tusseladd her, hvisket han og pekte.
Humle snudde seg, men i samme øyeblikk forsvant skikkelsen i løse lufta.
–
Nå må du ikke innbille deg ting, sa Humle og lo nervøst.
–
Jo, men jeg så en, insisterte Mjølner.
– Tusseprat, kvekket Humle. – De oppsøker aldri folkeansamlinger.
– Samme, sa Mjølner og rynket brynene Til og med tussene kjente uroen Han grøsset
Tunge støt i bakken dro oppmerksomheten mot scenen. Et bergtroll dyttet lysalvene til side før han trampet opp trappa mot podiet. Plankene knakte under ham Flere bergtroll brøytet seg frem og stilte seg opp rundt scenen. Stillferdig trakk lysalvgarden seg lenger ut i mengden.
Summingen stilnet. Han smilte mot dem med smale øyne.
– På vegne av Dovregubben vil jeg lese en erklæring som er enstemmig vedtatt i trollrådet, sa bergtrollet og rullet ut et dokument. Det var noe nøkkestinkende over forestillingen. Mjølner kjente det i hele kroppen.
– Trollrådet har bestemt at lysalvene utestenges fra Paksifjellet.
Det gikk et gisp gjennom forsamlingen, men Mjølner så seg rundt. Hva var det han ikke så?
Foran ham sperret lysalvene opp øynene og grep om spydene med begge hender.
Trollet fortsatte.
–
De sprer ondskapsfulle løgner om vår store leder.
Mumlingen økte, og taleren tok seg en kunstpause.
–
De som støtter lysalvene, sa han enda høyere, – vil bli sett på som fiender av vårt folk Han lot blikket gli over de hvitkledde foran seg –Straffen er utestengelse fra Dovrestad.
Det rislet i bergtrollbrynjene som beveget seg mot lysalvgarden. De hvite kappene trakk seg rolig bakover, men da gjorde trollene to raske byks og tok dem igjen. Knurr omringet de flyktende. Det røde håret flagret over de gråskimrende skuldrene idet de kastet seg mot byttene sine, men lysalvgarden smatt ut mellom trærne i siste sekund.
Det sleske bergtrollet smilte så bredt at det glimtet i øynene før han fortsatte – Utestengte som forsøker å komme inn i Paksifjellet, vil bli satt direkte i fangehull uten rettssak.
Han knuste dokumentet i den digre neven, før han hoppet ned fra scenen med et massivt dunk. Mengden splittet seg instinktivt for å lage plass. Brølende latter ristet i løvverket over de brede, gråskimrende skapningene på
vei vekk fra plassen. Forsamlingen løste seg opp. Folk flakket med blikket og skumpet borti hverandre.
Skingrende og buldrende stemmer tonet ut mellom trestammene
– Merkelig, mumlet Humle og klødde seg over de bulende knappene på magen. – Lysalvene har ikke
vært i Dovrestad på 13 år. Dovregubben har aldri tillatt noen innblanding
– Han markerer seg, sa Mjølner og ristet på det mørke hodet før han krysset armene over brystet. – Eller
så skjuler han hva han egentlig driver med
Kapittel 2
Hjemme på Blåveisåsen
Blokka ruvet på toppen av bakken med utallige øyne som stirret strengt ned på Myra Bare vinduene i andre etasje hadde, som vanlig, trukket for gardinene. Det var stille der nå, men etter som kvelden falt på, dunket og ulte det stadig der inne. I vinter hadde det blinket i de mørke rutene. Hun hadde lurt på om det var glansen fra månen i glasset, men den var ikke oppe. Det kom stadig glimt, men hun klarte aldri å se hvor det stammet fra.
I etasjen over vinket døde kvister fra blomsterkassene på balkongen hennes.
Oppoverbakken sved i lårene. Et par fløyt fra et flammende lønnetre fikk henne til å se opp. En dompap holdt utkikk. Hun plystret tilbake. Ivrige svar fikk henne til å smile. Disse samtalene med fuglene i skogen hadde alltid fått henne til å roe seg. Særlig når ting var skikkelig dritt. Hun skulle ut etterpå. Måtte bare hjemom for å sjekke først. Det sugde til i magen. Jo, hun måtte det.
Grusen knaste foran oppgangen. Hun skulle til å åpne døra, da den svingte opp.
– Du må se deg for! brummet Gamle-Tor idet han sjanglet inn i henne
To gråhårete buskebryn rynket seg sammen over de strenge øynene mens han børstet av buksene.
– Unnskyld, sa hun og fortet seg videre Alltid ble noe feil.
Heisen brukte en evighet, så hun bestemte seg for å ta trappa. Hun steg opp trinn for trinn. Lungene stoppet da hun smøg seg forbi døra i andre etasje Hun visste ikke hvem som befant seg på innsiden, men å banke på var strengt forbudt Noen hadde gjort det og stukket av.
Da ble det rabalder. Døra var blåmalt som alle de andre, men hadde ingen dørklokke eller navneskilt. Et kikkhull stirret vaktsomt mot henne. Selv om hun aldri hadde sett noen der, lusket et ubehag seg opp i nakken hver gang hun passerte den
Hun rundet kjapt hjørnet og spurtet opp trappetrinnene til tredje etasje, med fornemmelsen av at noen var i hælene på henne. Blodsmaken bredte seg i munnen. Hun lente seg
mot veggen.
Forsiktig satte hun nøkkelen i låsen og vred om.
– Mamma? Jeg er hjemme, hvisket hun.
På vei inn døra snublet hun i sine egne sko og måtte redde urtevasen fra å falle ned fra kommoden. Urtevase … En pinne med tørkede blomster og kvaster som var tvunnet sammen.
De luktet fremdeles selv om det nærmet seg et år siden de fikk dem. Mamma elsket duften. – Hei, vennen, kom det spakt fra sofaen.
Det var som tusen nåler stakk i huden. Ikke nok med at hun ikke var normal, men
mamma kunne i det minste vært det. Kanskje det ikke hadde vært så uutholdelig å være henne om mamma kunne vært seg selv.
Myra slapp sekken og hengte fra seg, somlet.
Det startet snikende rett før jul i fjor. Før det sprudlet mamma. Elsket vaskejobben. Var med på alt av møter og forestillinger med Myra. Hun hadde alltid hatt et eventyr på lager. Alt fra Nøkkerittet til Tåketussens sang Myra likte å tegne det som skjedde mens mamma fortalte. Det hendte mamma rettet på bildene.
– Du kan ikke tegne brun hud på tussene. Den er mosegrønn.
Eller:
Hekser har ikke spisse neser med vorte på … Dropp høy heksehatt. Hvem kan vel fly
med sånt?
Og ikke minst:
– Uvettene har lilla kapper, ikke røde.
Akkurat som om det var så viktig.
Nå handlet det meste om å sove, hvile og hente seg inn, når hun ikke gikk i skytteltrafikk
mellom spesialister og sykehus, uten at noen klarte å finne ut hva som var galt. Det var ingenting å gjøre, sa de.
Myra sukket. I stua nådde ikke sola inn. Øynene gled mot maleriet av pappa, som hang på veggen over sofaen. Til og med de ildrøde krøllene hans ble blasse i halvmørket. Innhyllet i en lys kappe stirret han taust ned på Myra. Selv om hun kjente seg igjen i ansiktet hans, var han
fremmed. Hvem kjøpte malerier av seg selv, nå som alle hadde kamera?
Under lappeteppet i sofaen stakk brunt, tjafsete hår frem. Mamma lå med halvlukkete øyne. De bleke leppene hennes forsøkte å bøye seg oppover, men kom bare halvveis. På bordet foran henne sto frokosten Myra hadde smurt. Leverposteien var blitt mørkebrun med en uttørket agurk på toppen. Osteskiva var det tatt en bit av. Radioen var plassert på gulvet slik at mamma bare kunne strekke ut armen for å sette den på.
Dørklokka ringte, men Myra rørte seg ikke. Dunket utenfor ytterdøra varslet om at varene sto klare.
– Hei, mamma, sa Myra og la seg inntil den myke kroppen hennes
Mammalukta omsluttet henne, men den var ikke like god som før. Noe sykt og emment forstyrret. Myra tenkte på alle barna som kom hjem til middagsmat og formaninger. Der far hjalp til med lekser, og mor kjørte dem til fritidsaktiviteter. Mamma nynnet på den gamle vuggesangen.
Myra boret nesa inn i mammas halsgrop og lukket øynene.
– Hva er det til middag? avbrøt mamma seg selv.
Myra tenkte på lista hun sendte til butikken før hun svarte.
– Lammefrikassé.
–
Åh, så godt, sa mamma og satte seg halvveis opp
– Jeg tenkte du ville bli glad for det, sa Myra og forsøkte å smile, men munnvikene var stive.
Mamma nikket og strøk forsiktig bort noen krøller som hadde forvillet seg ned i Myras ansikt
– Lenge siden jeg har sett Frans. Slår dere ikke følge hjem fra skolen?
Myra stivnet til. Unngikk mammas blikk.
– Nei, svarte hun.
– Dere som har hengt så masse sammen?
Myra trakk på skuldrene.
– Han er gutt.
– Er du kommet i den alderen? smilte mamma.
Myra lukket øynene. Mammas hånd strøk mykt over håret. Omfavnelsen smeltet bort spenningene fra skolen, så en tsunami skyllet oppover mot halsen. Men hun ville ikke gråte. Ikke for mamma.
– Kan du fortelle et eventyr? spurte Myra – Er så lenge siden jeg har hørt Alveglorien og det røde glassøyet?
Det var favoritten hennes. De usynlige tussene reddet menneskene fra uvetter gjennom de underjordiske gangene i Rayas. Da hun var liten, fikk hun stadig mareritt om uvettene. Viljeløst jaktet de på henne etter nøkkens befalinger for å hente henne ned til hans undervannsrike. Uansett gledet hun seg alltid til slutten, der lysveven fortalte legenden om glassøyet og et glemt folk, og der innholdet fra lysets rike holdt verden i balanse.
– Det eventyret har du hørt hundre ganger, svarte mamma trett. – Jeg orker ikke nå. Kan vi ta det senere.
Myra svelget og nikket. Forsiktig lirket hun seg ut av mammas favn.
Mamma skrudde på radioen, og toner danset ut i lufta før nyhetsvignetten overtok.
Myra slepte varene inn på kjøkkenet og satte middagen til varming før hun fisket middagstallerkenene ut av oppvaskmaskinen
Radioen ble slått av Sofaen knirket.
Mammas tøfler subbet mot kjøkkenet.
Kunne hun ikke bare blitt i stua Myra presset leppene sammen og tok med bestikkurven bort på benken. Rolig sorterte hun med ryggen mot stueåpningen.
– Er det noe du vil fortelle meg?
– Nei, svarte Myra og fokuserte på gaflene.
– Hm … Rart, det der. Du likner meg da jeg var på din alder. Ville helst være i fred, sa mamma. Pusten hennes avslørte hvor mye det kostet. – Men du er som snytt ut av nesa på faren din.
– Far, sa Myra lavt, og beit seg i leppa før hun tok sats. – Hvordan var han?
Myra snudde seg mot henne. Mamma møtte ikke blikket hennes. Bare pustet tungt. Som vanlig. Ikke-temaet pappa.
– Han hadde høsthår som deg, sukket hun og snudde seg mot stua.
– Er det alt du har å si? freste Myra, men angret seg.
Mamma sjanglet. Myra tok henne igjen med tre raske skritt og støttet henne tilbake til sofaen. Mammas øyne gled igjen på vei ned mot puta.
Så fort døra smekket igjen bak henne, lente hun seg mot det ru panelet. Det lugget i tøyet mens hun skled ned mot gulvet. En tråd fra ullgenseren hektet seg fast. Hun lukket øynene. Tanken på skolen var som en vekt på skuldrene. Ikke nok med Frans – de skulle ha svømming.
Hun rykket til da det banket på døra.
– Myra? ropte mamma.
– Ja? svarte hun.
Du har fått besøk.
–
Sollyset presset seg inn i rommet og spilte mot henne på gylne strenger. Hun rynket
øyenbrynene sammen før hun rykket gardinene for. Subbingen fra tøflene vislet på utsiden av Myras dør.
– Emma er her, sa mamma andpusten
– Det passer ikke. Har lekser.
Myra beit seg i fingeren mens hun ventet på reaksjonen. Emma hadde sviktet. Ikke at de
var så nære, men hun var den eneste vennen Myra hadde. Venner lar ikke hverandre i stikken.
– Kan du ikke si det selv? spurte mamma.
– Nei, svarte hun.
Myra dumpet ned ved pulten og dro frem noen skolebøker for sikkerhets skyld. Sakte snurret hun på stolen så veggene fløt rundt henne. Over senga hang plakaten med ei jente i silhuett, opplyst av månen. Hun strakte hendene oppover mens hun sto på kanten av et stup.
Blikket til Myra stoppet opp ved lampa hun fikk til jul. Sokkelen forestilte en alv som holdt en stav i været. Pæra var skrudd fast på toppen av staven og spredte et varmt lys under et tynt spindelvevnett dekket av funklende dråper Gleden over julegaven var vekk. Hun dro til
lampa så den smalt i gulvet. En million porselensbiter sang bortover laminaten.
– Myra …, sa Emmas stemme mens døra åpnet seg på gløtt – Jeg må snakke med deg.
Myra snudde seg mot henne.
– Skjønner du ikke norsk? Det passer ikke!
Underleppa til Emma skalv, men hun ble stående i døråpningen.
– Jeg må gjøre lekser, hveste Myra og snudde stolen mot pulten.
– I mørket? mumlet Emma.
Kjevene verket.
– Jeg skal gå, fortsatte Emma. – Jeg må bare si noe.
–
Du kunne sagt det på skolen, freste Myra og slo opp i matteboka.
– Ja, svarte Emma.
Nysgjerrigheten begynte å ta overhånd. Men forræderen kunne stå der og svette.
– Jeg var feig, sa Emma. – Men hva hadde du gjort om du var meg?
Myra så opp på henne.
– Hva med å gå imellom og si at tar du vennen min, så tar du meg? Si ifra til en lærer?
Hva som helst, Emma Bare ikke ingenting.
– Husker du det som skjedde i våres? sa Emma.
Myra kikket nedover alvelamperestene på gulvet.
Gutten i C-klassen hadde fått gjennomgå en stund. De tråkket matboksene hans til småbiter i søla. De kastet tingene hans ut vinduet i klasserommet. Denne gangen tok de sekken hans og helte brus over innholdet. Ei jente, som het Lisbeth, hadde ikke orket å se på mer og gikk imellom og dyttet vekk bøllene.
Morgenen etter ventet de ved porten da Lisbeth kom, alle unntatt Frans. En etter en dyttet guttene henne mellom seg til hun mistet balansen og falt i søledammen. Med blottede tenner gliste de.
En tråkket på hånda hennes.
Det kom et ynk fra Lisbeth, hun så opp på tilskuerne.
– Er dere like feige, alle sammen? brølte hun.
En av guttene vippet av lokket og tente på en zippolighter. Han bøyde seg ned mot henne samtidig som han så seg rundt. Sakte senket han hånda mot det ravnsvarte håret hennes I samme øyeblikk brøt en lærer inn.
Det var siste gangen hun eller noen andre så Lisbeth.
Myra kikket motvillig bort på Emma. Hun vek ikke unna med blikket.
– Jeg turte ikke, hvisket hun.
– Jeg vet, sukket Myra.
Emma sto i døråpningen med armene hengende ned langs sidene under den lute nakken.
– Ikke kom på skolen i morgen, sa hun.
Myra rykket til i stolen. Snurret den mot døra.
Emma svelget. – Frans har planlagt hevn.
Oria
På vei inn i steinhula stanget håndlangeren hodet i dørkarmen. Han tok hånda ut av kappen og gned fingrene mot hårfestet. Deretter bøyde han seg og tråkket inn. Bak ham gled ei klinkeløs dør igjen.
Foran et speil i hjørnet sto et bergtroll. Han snudde ansiktet etter lyden. Beltespenna var skjult under den bulende magen, mens den hvite skinndrakta strammet over ryggen. Lyset fra oljelampene glitret i de brune øynene idet et smil bredte seg.
– Er den på plass? spurte han.
– Ja, min herre, svarte håndlangeren.
Bergtrollet vippet opp på tærne, men nådde bare til undersåttens hake. Skjelvende vek tjeneren bakover, så den lyse kappen hans flagret og avslørte de spisse albuene.
– Ingen så deg? hveste han.
–
Nei, min herre, svarte håndlangeren og kikket seg rundt i rommet.
– Kommer hun til å finne den?
– Ja, min herre. Hun kan ikke unngå den.
– Det blir en spektakulær fullmåne, sa bergtrollet og lo så magen disset – Ingenting vil noen gang bli det samme.
Tjeneren nikket ivrig.
– Du kan se frem til belønningen … om den virker. Han slo hånda mot døra – Abridørium
Den klinkeløse tredøra åpnet seg lydløst. Bergtrollet smilte så skyggene skalv i lampelyset. Håndlangeren bukket og stanget hodet nok en gang i dørkarmen idet han snudde seg. Lyden av de flyktende skrittene hans ebbet ut i korridoren.
Bergtrollet vendte seg.
– Ditt sleske hekseøye, sa han og smekket med ei slangeaktig tunge. – Dette sladrer du ikke om til noen.
Blikket hans hogg i speilet borte i hjørnet. Sirlige, utskårne blader av tre snodde seg langs kantene. Alt
utenom flaten var oljesvart. I speilbildet duvet et tåkehav.
– Du kjenner plassen din? sa han og gikk mot det mens det vibrerte i nesevingene hans.
Brått tok tåkedotter i speilbildet til å virvle rundt til de formet et menneskeansikt. Hodet var glatt og huden hvit som bein. To mørke øyne tittet vidåpne på bergtrollet.
– Ja. Ja, min herre, kvekket ansiktet og nikket
Bergtrollet knipset i speilglasset på vei mot døra. Gjenklangen av latteren hans smøg seg ut i korridoren, ristet i glassene og blafret i faklene på steinveggene mens han forsvant inn i mørket.
Kapittel 3
Hvem turte å gå lengst ut på stupet? Hvem klatret høyest? Hvem turte å balansere på rekkverket?
Når de skulle bryte, kaste langt, bære tungt, ved fysiske prøvelser, så var Frans bestandig best. De hadde alltid utfordret hverandre, men på ett punkt var Myra alltid overlegen: Frans var aldri tøffere enn henne. Det eneste stedet der de ikke hadde utfordret hverandre, var vannet. Der fant hun alltid på noe annet. Avledet ham. Så han ikke forsto. Enn så lenge hadde alltid motet hans sviktet før hennes.
Først sto hun helt stille og stirret på kikkhullet. Det kilte i magen. Hvem holdt til bak den ulovlige døra?
Kanskje en sint, gammel mann med stokk? Eller kanskje en forbryter en øksemorder? Myra svelget, og beina ble urolige. Så ble kroppen kald selv om hun ikke frøs Hun gløttet bort på Frans. Han sto fremdeles stille, men en svettedråpe snirklet seg nedover fra tinningen. Edderkoppen bak det høyre øret hans hadde liksom trukket beina inntil kroppen. Hadde den bleknet? Forsiktig snudde han ansiktet mot henne, og pupillene hans utvidet seg
– Håret ditt, hvisket han.
Myra tok tak i hestehalen. Hårstråene var i ferd med å rette seg ut. Gråne. Noen tjafser hadde allerede blitt hvite. Å, nei. Vinter allerede Hun slapp håret, orket ikke forvandlingen nå. Hun satte øynene i ham – Og så? freste hun. – Det er jo ikke noe nytt.
