8
BARN I BYEN NR. 57 - BERGEN - VINTER/VÅR 2014
TEMA: Å SPILLE EN ROLLE
AKTUELL
SUSANN BUGGE KAMBESTAD gikk på Fyllingsdalen teater i fire år og på Vestlandske Teatersenter i to år – før hun fortsatte sin teater karriere på dramalinjen til Fyllingsdalen videre gående skole. Etter det har hun gått fire år på Teaterhøgskolen. «RONJA RØVARDOTTER» har premiere på DNS den 7. februar med Susann Bugge Kambestad i hovedrollen. Kr. 240/200,- Fra 5 år.
Barn i Byen fikk være med da Susann prøvde Ronja-kostymet for første gang. Her viser hun frem en skisse av kostymet. I en fysisk utfordrende rolle som Ronja, må hver minste detalje sitte perfekt.
Et bergensk Ronja-skrik «Ronja er et forbilde – det var hun da jeg var liten og det er hun fremdeles» HVEM: Susann Bugge Kambestad (30) AKTUELL MED: Spiller hovedrollen som Ronja Røvardotter i vårens familieforestilling på Den Nationale Scene SIVILSTATUS: Samboer
Hva betyr Ronja for deg? Som barn hadde jeg et veldig sterkt forhold til Ronja. Jeg leste boken og så filmen mange ganger, og i en periode ville jeg være Ronja (Susann ler høyt). Jeg følte at Ronja var inni meg. Men det er jo veldig lenge siden nå. Du er jo 30 år og voksen, hvordan forbereder man seg på å spille et barn? Jeg prøver å ikke tenke så mye på at jeg skal være et barn, men heller tenke på at teksten byr på veldig gode situasjoner å spille ut, og dersom man går inn i disse situasjonene med alvor, er det akkurat som det med barnet kommer litt av seg selv. Mange av situasjonene handler om forholdet mellom far og datter, mor og datter – og for meg handler det først og fremt og få lov til å «kna» i disse situasjo nene, prøve ulike ting og finne ut hva det er som trigger følelsene i meg. Samtidig blir det heller ikke lagt vekt på at vi skal spille barn under prøvene. Både Ronja og Birk er barn som egentlig aldri har møtt andre barn. De har vokst opp i en voksenverden, så når de møter hverandre er det første gang de ser et annet barn. Ronja er vel heller ikke et vanlig barn å spille? Ja og nei. Ronja er et vanlig barn, men hun lever i litt uvanlige omgivelser som selvfølgelig former henne. Hun har for
eksempel en veldig sterk fornemmelse for hva som er riktig og galt. Hun har et stort hjerte, samtidig som hun noen ganger kan virke litt hard og kald på overflaten. Er Ronja-rollen mer utfordrende enn du hadde trodd? Jeg merker at rollen krever mye, fordi den er veldig fyisk. Jeg må trene kondisjon for å være i stand til å gjennomføre rollen.
karakterene bruker. Vi har begynt med helt enkle fysiske bevegelser og utviklet det videre derfra, og på den måten har det vært lett å glemme de forestillingene jeg hadde om Ronja. Samtidig er det vik tig at karakteren får lov til å oppstå inni meg selv. I bunn og grunn har jeg bare meg selv, det tomme rommet og teksten. I stedet for å være så opphengt i å finne en karakter, må man heller være opptatt av å søke i materiale, lete på prøvene og
«Jeg må finne noe inni meg selv og hente det frem i møte med karakteren» Det fysiske blir en stor del av forestillin gen, og sammen med koreograf har vi utviklet et eget bevegelsesspråk. Teater er jo ofte fysisk, men nå kommer jeg rett fra Anne Franks dagbok hvor jeg spilte Margot, storesøster til Anne Frank. Hun leser bøker og er veldig tilbakeholden, så dette er et helt annet landskap. Hvor startet du etter å ha fått beskjed om at du fikk rollen som Ronja? Jeg kjøpte først boken og begynte bare å lese – uten å tenke så mye på forestillingen. Jeg var litt redd for å se filmen og bli hengt opp i filmbildet av Ronja, men jeg gjorde det likevel for det er en veldig god film. Boken og filmen gav meg en del tanker. Da det nærmet seg første leseprøve, fikk jeg et manusutkast som viste seg å være ganske annerledes fra både filmen og boken, så da fikk jeg enda mer å tenke på. Jeg er veldig glad i gjøre research, samtidig som det er viktig å være helt åpen til første leseprøve. Sammen med de andre skuespillerne, regissør og koreograf skal man skape forestillingen fra et nullpunkt. Er det utfordrende å finne det nullpunktet? Sammen med koreografen har vi job bet med å finne ulike bevegelser som
våge å gjøre feil. Det er viktig å tørre å gå i en eller annen retning, eller bare gjøre et eller annet som der og da føles teit – for jo større feil man gjør, jo bedre kjenner man på hva som faktisk ikke fungerer og hvor man har lyst til å lete videre. Karakteren min fortsetter gjerne å utvikle seg, noen ganger også etter at forestillingene har begynt.
«Du er aldri alene, og det liker jeg ved teateret» Hva er forskjellen på deg og Ronja? Ronja er jo veldig tøff. Hun opplever ekstre me ting og handler utifra en sterk følelse for hva som er rett og galt. Jeg er nok ikke like tøff, men jeg prøver å finne ut hvorfor Ronja er så tøff og hvorfor hun tar de valg hun gjør. Jeg har jo bare meg selv å ta av. Slik blir det i alle roller jeg gjør – jeg må finne noe inni meg selv og hente det frem i møte med karakteren. Er det viktig at Ronja snakker bergensk? For meg er det kjempegøy å få snakke min egen dialekt. Det er lenge siden jeg har gjort det, og det er lettere å være i kontakt
med barnet i meg selv når jeg får snakke slik jeg gjorde som liten. Hva har Ronja-rollen lært deg? Det å ha mot til å finne ut hvordan verden skal være. Tørre å ta noen ekstreme valg i forhold til å nå nå sine mål og jobbe med det, som når Ronja bestemmer seg for at nå skal det ikke være mer røving. Ronja er et forbilde – det var hun da jeg var liten og det er hun fremdeles. Hva lærte du som elev ved Fyllingsdalen Teater og Vestlandske Teatersenter? Interessen for teater ble født her. Jeg ut viklet en stor nysgjerrighet, og jeg likte at det var seriøst, at noen krevde noe av meg. Samtidig lærte jeg mye om det å jobbe kollektivt. Teater er en kollektiv kunstart, og du er en av mange som drar prosjektet i havn. Du er aldri alene, og det liker jeg ved teateret. Når du har spilt siste forestilling, hender det at du savner karakteren din? Ja, noen ganger blir en glad i karakte ren sin – den blir en del av deg. I tillegg savner en gjerne teatergruppen. Hvert stykke blir et lite univers – og du jobber aldri med samme gruppe igjen. Samtidig er det fine med teater at man får lov til å bevege seg videre mot nye prosjekter og nye karakterer. INTERVJUET AV SIRI BREISTEIN FOTO: TOVE BREISTEIN