Knute klatrer oppover den bratte trappa til femmer’n. Han klatrer som han pleier. Hasse klatrer etter Knute. Han har lovet Mie å passe på farfar. Hasse stryker en hånd gjennom den røde luggen. Passe på Knute! På brettet går Knute opp på hendene. Han går utover brettet på hendene. Alle ungdommene nede på svaberget følger med. Hasse er svimmel. Skikkelig svimmel. Tenk om Knute får vondt igjen? Knute går stødig på hendene. Beina står brune og rette opp i lufta. Ungdommene følger med. De er stille, synes Hasse. Det hvite håret til Knute skinner i sola. Han går til kanten av brettet. Beina tipper litt framover. Hasse ser farfaren slippe seg ut fra brettet. Ser at han stuper og treffer vannet der nede i en akkurat passe sprut. Alle ungdommene klapper og hoier. Hasse klatrer ned stigen til stupebrettet under. Det som er to meter. Best å forte seg mens de jubler for Knute. Hasse går ut på brettet. Det gjelder å ikke nøle. To meter er høyt nok. For ham i hvert fall. Han kjenner blikkene til ungdommene i ryggen. Hasse går til kanten. Knute vifter fornøyd med armen under ham. Vinker at han bare kan komme. Og Hasse stuper. Han samler beina og strekker leggene. Han strekker tærne også, sånn som Knute har lært ham. Et stup er ikke ferdig før tærne er helt under. Stemmen til Knute inni hodet. Knute smiler da han dukker opp ved siden av ham. Hasse hører ungdommene hoie til ham også. Hasse rister vann ut av håret. Hjertet dunker. – Ikke verst det der, gliser Knute. – Nesten helt rette, elleve år gamle tær. Skal vi svømme bort til klippen? 12
8203345524_Knute_bm_M.indd 12
18.03.14 13.37