Hva gir sikker kunnskap?

I en opphetet tv-debatt om norsk innvandringspolitikk for noen år siden ble seerne oppfordret til å ringe inn og svare ja eller nei på spørsmålet: «Skal vi stenge grensene for flyktninger fra fjerne land?» Nesten 90 prosent av de rundt 40 000 personene som ringte, svarte ja, et resultat som tydet på at nordmenn flest er svært kritiske til norsk innvandringspolitikk. Men da meningsmålingsselskapet Opinion dagen etter stilte nøyaktig samme spørsmål til et utvalg på 600 personer fra hele landet, ble resultatet et helt annet. Nå var det plutselig bare 16 prosent som mente at flyktninger fra fjerne land burde stenges ute. Hva hadde skjedd? Vi kan trygt gå ut fra at det norske folk ikke hadde skiftet mening over natten. Holdninger endres, men aldri så raskt som dette. En av de to målingene, eller kanskje begge to, må derfor gi et feilaktig bilde av virkeligheten. Hvilken av undersøkelsene skal vi stole på? Mange vil nok tenke at svarene fra 40 000 innringere må være mer pålitelige enn svarene fra de 600 som ble kontaktet av Opinion. Jo flere vi spør, desto sikrere må resultatene bli, tenker du kanskje. Det er fornuftig tenkt. Men det er ikke bare tallet på spurte som betyr noe. Enda viktigere er det hvordan disse personene er valgt ut. Når et meningsmålingsselskap gjennomfører en undersøkelse, passer det på å spørre et utvalg av personer som gir et så presist bilde av befolkningen som mulig. Det betyr at blant de 600 som ble spurt, var det omtrent like store andeler av for eksempel kvinner, skoleelever eller pensjonister som det er i hele befolkningen. Det gjør man enklest ved å velge ut personer så tilfeldig som mulig, for eksempel ved å trekke ut tilfeldige telefonnummer. Da blir de spurte en slags miniatyrutgave av den norske befolkningen. Det kalles i samfunnsforskningen for et representativt utvalg, og om utvalget er av en viss størrelse, vil det normalt kunne gi rimelig presis kunnskap om hva befolkningen mener. De 40 000 innringerne fra tv-debatten er ikke et representativt utvalg av den norske befolkningen. For det første dreide det seg bare om personer som så debatten. For det andre var ikke innringerne tilfeldig valgt. De som ringte, hadde selv tatt initiativet til å delta i undersøkelsen. Trolig vil det være de som har de sterkeste meningene, eller som lar seg engasjere mest av debatten, som gidder å ringe. For det tredje er det ingenting som hindrer de som ønsker å påvirke resultatet, i å stemme flere ganger.

Vurderingseksemplar Representativt utvalg