Page 1

Vår 2013

Aschehoug Litteratur Det du særlig må være forberedt på, er at mannen din mister all innlevelse i deg og i hvordan du har det. Christian Jungersen er aktuell med ny roman

Tom Egeland tar ungdommen med til Romas katakomber

Hva kvinner vil si i 2013: Stemmer

Det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst. Jo Nesbø om Politi


Ansvarlig

Magasinredaksjon

Even H. Kaalstad

Nora Campbell

Salgs- og markedssjef

Forlagsredaktør Skjønnlitteratur

Redaktører

Mette Solberg Fjeldheim

Mona Ek

Markedsansvarlig Skjønnlitteratur og Dokumentar

H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) A/S Sehesteds gate 3 0164 Oslo

Kommunikasjonsansvarlig Aschehoug Litteratur

Cathrine Nilssen Christine Melbye

Markedsansvarlig Barn og ungdom

Webredaktør og tekstforfatter Johanne Askeland Røthing Bilderedaktør

Forlagsredaktør Barn og ungdom

Bjørg Ringstad Salgs- og markedskoordinator

Form Eller med a Trykkeri Kroonpress AS

Postboks 363 Sentrum 0102 Oslo T: 22 400 400 www.aschehoug.no


INNHOLD

3

s. 6 Litteraturskaperne Deltakerne på Aschehougs forfatterskole møtes én gang i uka. Det er like mye en «leseskole» som en «skriveskole».

s. 12 Harry Hole var ikke død Harry Hole er tilbake i romanen Politi som Nesbø mener har skrekk­elementer fra Snømannen, men kanskje slekter mer på Marekors og Frelseren.

s. 18 En annerledes virkelighet Johan Mjønes tar oss med til slummen rundt La Paz, jungelen i Bolivia og det fattigste indianerreservatet i USA, Pine Ridge.

s. 32 Italia på vrangsiden Vi kjenner alle til det livlige og lekne Italia. Det sjenerøse Italia. Men i romanen Stål portretterer Silvia Avallone en annen side av landet.


4

INNHOLD

s. 45 New York 1845: En lovløs

underverden, en ny politistyrke og den første politimannen To viktige begivenheter i storbyens historie danner bakteppet for Lindsay Fayes kriminal­ roman ­Gothams guder.

Du aner ikke om historien din kommer til å fungere i det hele tatt. Hvilket tempus, hvilken tid, skal man skrive i?

s. 52 Ensomme lørdags-

kvelders inspirasjon Kjærlighetshistorien mellom skuespilleren Molly Allgood og dramatikeren John Synge avslutter Joseph O'Connors irske romantrilogi som begynte med Havets stjerne.

s. 63 Det norske babyeventyret Nordmenn som har fått barn i India anklages for å utnytte fattige kvinner. I Mala Naveens Den globale baby. Det norske surrogatieventyret i India svarer indiske surrogatmødre for seg selv.

s. 69 Når livet blir en gave «Min brystkreft har brakt meg i kontakt med folk og steder jeg ikke kunne nådd uten nettopp sykdommen,» mener Lise Askvik.

s. 74

Aschehoug Barn og Ungdom


5

Sjel og sannhet «Vet du hvem jeg tenker på når jeg ser en sånn høy mager mann?» «Ja,» sa Beate Lønn. «Jeg skulle ønske vi hadde hatt ham nå.» Samtalen finner sted mellom Gunnar Hagen og Beate Lønn ganske tidlig i Jo Nesbøs nye roman Politi. Hva skjedde med Harry Hole i slutten av Gjenferd? Boka tok slutt, men hva med Harry? Hvorfor bryr vi oss om en politimann som stadig gjør det så vanskelig for seg selv at det nesten ikke henger på greip? Ja da, vi er mange som får lyst til å redde ham fra alkohol, ensomhet og miserabelt hverdagsliv. Men vi vet jo at Harry ikke finnes på ordentlig. Nesbø skriver spenningsromaner med akselererende driv, vi må lese videre. Historiene om Harry Hole gir mer enn god underholdning. Harry treffer oss som lesere i kraft av det han står for, den han fremstår som. Vi digger hans trass overfor overordnede som tenker mer på seg selv enn å finne sannheten. Hans evne til å sette andre foran egen sikkerhet gjør ham til vår helt. Harry er som en venn vi orker å sammenligne oss med, en vi får lyst til at det skal gå bra med, fordi han fortjener det. Harry er villig til å tøye alle grenser for at de største skurkene skal sone. Han fremstår som en ålreit fyr med sjel. Vi tror på Harry. Det holder, det. Vi er alle bærere av dramatiske historier, i stor eller liten skala. Livet består av utallige historier, enten vi gjenforteller dem, dyrker dem eller bare lar dem være, kjede seg i hverandre, til en lang, lang rekke. Om noen historier sier vi at virkeligheten overgår fantasien, vi ville ikke trodd dem om vi ikke hadde kilder som sverget sannhet. Men av og til kan selv fiksjonen knapt la seg gjenfortelle, vi kan ikke annet enn påstå troverdighet og berøres av beretningen. Den fortrolige av Hélène Grémillon er en sånn bok, den må bare oppleves, det vil si leses. Det må en roman til for å bære så mye skjebne­svanger dramatikk som her, i et Frankrike under annen verdenskrig. Noen bøker har et tydelig budskap og er bærer av en sterk politisk vilje. Jostein Gaarders Anna er en slik. I Anna gjør Gaarder med klimapolitikken som han gjorde med filosofihistorien gjennom Sofies verden. Han introduserer leserne for betydelig fagstoff i en eventyrlig roman. Ved å mane fram bilder av Norge noen tiår fram i tid, i 2082, gir Gaarder tyngde til truslene

om hva som vil skje om vi ikke snarest tar innover oss hvordan vi mennesker i den vestlige verden er i ferd med å ødelegge grunnlaget for våre etter‑kommeres eksistens. Gaarder har skrevet en politisk fabel for vår tid, en fortelling som maner til handling og som kan gjøre en forskjell. Vi trenger en Anna nå! 2013 markerer et viktig jubileum. Norske kvinner fikk sin stemmerett i 1913. Skal vi karakterisere én betydelig endring som løper gjennom hele forrige århundre, må det være kvinners økte innflytelse og inntreden på de fleste arenaer. Vi i Aschehoug markerer jubileet med Stemmer, der tolv skjerpa damer viser oss hva som er viktig. De skriver ikke om å være kvinner, fordi de er kvinner. De skriver om vår tid og fremtid fordi de er damer med tyngde og formuleringskraft som kan noe. I Aschehoug er vi opptatt av å bringe fram nye forfattere. Vi vil gjerne ha uryddig mangfold som ikke helt lar seg kategorisere, verken i kjønnseller ­andre kategorier. Det er en kjens­ gjerning at det utkommer flere bøker skrevet av menn enn av kvinner, et ­underlig lite paradoks når vi vet at kvinner leser langt flere bøker enn menn. Det er i litteraturen som på mange andre arenaer, damer flest tar litt flere forbehold, sikrer og forsikrer – og da blir det ørlite mer vanskelig å tre tydelig fram med tilstrekkelig tro på eget prosjekt til å holde ut alle de timene som må til for at tanker om tekst skal bli bok. Heldig­vis er det mange som trosser motstand og som tør å tro at de får det til, som skriver fram bøkene vi ikke kan legge fra oss. Marit Bolsø Brodersen, Kari Nygaard og Linn Rottem heter tre av vårens skjønn­litterære debutanter. (Jeg ­nevner gjerne også den fjerde, han heter Aleksander Bergan.) Jeg kan ikke komme på at jeg en eneste gang har angret på at jeg leste en bok. Jeg kan ha kjedet meg – ja. Jeg kan ha lagt den fra meg – ja, en sjelden gang (jeg er jo altfor nysgjerrig til ikke å lese ferdig). Men angret – nei.

Kari J. Spjeldnæs Forlagsdirektør Aschehoug Litteratur


6

For mange er det en drøm. Å bli forfatter og ikke minst å kunne leve av å være forfatter. Hver onsdag står de der, forfatterskolelærerne Kari F. Brænne og Johan Mjønes. Blyantene er spisset og hjernen er skjerpet. Nå skal det skrives! Det er dags for Aschehougs forfatterskole igjen. TEKST Kari F. Brænne

Litteraturskaperne

Født sånn eller blitt sånn? Fortsatt finnes det nok en ganske seiglivet myte om forfatteren: Det å skrive kan ikke læres. Å bli en «stor» forfatter er ikke noe man kan gjøre sammen med andre. I en ånd av en Hamsun eller Sandemose skal det ensomme geniet sitte med mer eller mindre vak­ lende nerver på sitt kalde loft, drikke rødvin og vente på den guddommelige inspirasjon. Når han arbeider, er det i pinsel. Det er heller ikke alt som kan læres. Talent og originalitet, en egen stemme. Driv og vilje til gjennomføring. Men vi vet også at det er en hel del ting som, om de ikke kan læres hundre prosent, i alle fall kan deles. Og i stedet for at alle skal finne opp verden på ny, er det mange erfaringer som kan være nyttige å dele med andre. Å skrive er også et håndverk, og å ha tilgang til og bevissthet om de ulike verktøyene kan gjøre stor forskjell. Den ensomme virksomheten kan dessuten by på veldige utfordringer med hensyn til gjennomføring. Å holde motet oppe kan i seg selv være en prøvelse. Da er det å møtes i et positivt fellesskap med andre skriv­ende godt og viktig. Å treffe mennesker som er like brennende interessert i det samme som en selv. Slippe løs og stramme inn Hvis forfatterskolen har ett credo, så er det følgende: For å kunne skrive godt må en kunne lese godt. Idet man under tekstgjennomgangen må formulere noe konstruktivt om andres tekster – hva som fungerer bra og hva som kan gjøres for å forbedre – skjerpes blikket på egen tekst.

Like mye som det er en «skriveskole», kan man derfor si det er en «leseskole». Å bli i stand til å se hva som står, hva som ikke står, hva som kanskje burde stått eller hva som bør vekk. Hvorfor noe skaper én virkning, og noe annet skaper en helt annen virkning. Slippe løs og stramme inn. Lete etter ting som intensjon, undertekst, tematikk. Finne det som hjelper en å komme videre. Dette er ting vi arbeider mye med. Terskelen til å bevege seg inn i et forlagshus er også betydelig lavere når møtene foregår på forlagets ærverdige styrerom. Som med all annen skapende virk­somhet, kan det oppleves som utleverende eller sårbart å vise tekstene sine til andre. Derfor legger vi vekt på å skape en god og trygg ramme omkring tekstgjennomgangen, og vi har enkelte ufravikelige regler som alle må følge for at prosessen skal bli så god og fruktbar som mulig for deltakerne. Som en toppidrettsutøver Forfatterskolen møtes en kveld i uka. Undervisningen er fordelt mellom tekstgjennomgang og forelesninger/ diskusjoner omkring en rekke ulike temaer som: ulike sjangere, dramaturgi, karakterer, dialog, fortellerperspektiv, språklige virkemidler, research, fiksjon/virkelighet, inspirasjon/ startkabler, de praktiske sidene ved forfatterlivet. Studentene får anledning til å dele sine litterære ståsteder med hverandre og ha gode diskusjoner rundt litteratur. Skolen har jevnlige møter med forlagets redaksjon for norsk skjønnlitteratur, og studentene oppfordres til

å knytte kontakter blant redaktørene, som med jevne mellomrom leser og gir tilbakemelding på tekstene. I tillegg har vi ca. fire forfatterbesøk i løpet av året, der ulike forfattere forteller om sitt eget arbeid eller om et bestemt tema. I årenes løp har skolen hatt besøk av Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Kristine Næss, Hans Petter Blad, Jo Nesbø, Thure Erik Lund, Inger Elisabeth Hansen og mange flere. Hovedvekten i undervisningen ligger i tekstgjennomgangen. Deltakerne får en månedlig oppgave og et par uker på å skrive en tekst på 5–10 sider. Disse tekstene gjennomgås i plenum eller i grupper, der alle møter godt forberedt og har gjort en grundig lesning av hverandres tekster. Selv om vi bare møtes én kveld i uka, er nok studiet mer krevende enn mange forestiller seg på forhånd. Hva en gjør utenom skolen, er vel så viktig som kurskveldene. En må sette av godt med tid til både å skrive og lese. Å arbeide med tekst – og særlig om en har ambisjoner og holder på med et lengre prosjekt – er svært tidkrevende, i tillegg til at en må ha en stor grad av selvdisiplin. Å arbeide med lengre tekster kan nesten være som å løpe maraton. Som en toppidrettsutøver må en ha styrke og utholdenhet, også når det butter imot. En skole for bestselgende forfatterbroilere? Da forfatterskolen startet i 2004, var det mye kritikk. Noen mente at skolen var et gjennomkommersialisert tiltak fra forlaget for å skreddersy bestselgerforfattere. Man sa at resultatet ville bli

«Det året var veldig viktig for meg på mange måter. Jeg synes blant annet jeg lærte mange gode triks om hvordan man kan få kreative ideer. Det å bli kjent med andre med samme mål var også nyttig. Men det viktigste var kanskje øvelsene for å sette fart på skrive­ prosessen. Vi leverte hele tiden tekster som vi fikk til­bakemelding på. Det var også fryktelig lærerikt å gi tilbake­ melding på andres uferdige tekster.» Forfatter og tidligere forfatterskoleelev Ola J. Jørgensen om forfatterskolen (fra intervju i Ditt Oslo)


7

OPPTAK Våren 2013 tar vi igjen opp elever til årets forfatter­skole. Skolen starter høsten 2013. Søknads­utlysning kommer i mai. Følg med!

KARI F. BRÆNNE er ut­dannet billedkunstner ved Statens Kunstakademi og The New York Academy of Art. Brænne har jobbet med både maleri og video/film. De siste årene har hun skrevet flere skuespill som har vært oppført på ulike scener. Brænne debuterte i 2007 med romanen Av en annen verden, som hun fikk Aschehougs debutant­ stipend for. Under de dype skyggene av løvtunge trær (2010), hennes andre bok, er solgt til både Frankrike og Tyskland.

ensartete forfatterbroilere. Slik har det ikke blitt. Forfatterskolen har siden starten vært en formidabel suksess. Av de 92 deltakerne har 34 studenter debutert med skjønnlitterære utgivelser. Tre er nylig antatt og debuterer i løpet av 2013, og det er flere på vei. Og bøkene som har kommet ut av dette tiltaket, er høyst uensartete og mangfoldige: noveller, romaner, barne- og ungdomslitteratur, poesi og prosa, i så å si alle sjangere. Flere tidligere studenter har kommet med bok to, tre eller fire – til sammen minst 55 skjønnlitterære utgivelser. I tillegg kommer en rekke faktabøker og sjangere innenfor dramatikk, som filmmanus, scenetekster og radio­teater. Den bestselgende forfatter­broileren lar imidlertid vente på seg. Hvem kan søke? I utgangspunktet er Aschehougs forfatterskole for alle. Men språkbeherskelse over et visst nivå er helt nødvendig for å bli vurdert. Samtidig ser vi etter dem som har «noe eget» ved seg, og gjerne også noe på hjertet. Vi ønsker oss søkere som kan være til stede på hver eneste kurskveld, og som kan sette av mye tid til å lese og skrive. Det har vært diskutert i forlaget om man skal kreve en skriftlig bindingsavtale med studentene, da enkelte har gått til andre forlag. Skolepenger har også vært et tema. Men foreløpig er skolen et gratistilbud, og forlaget ber ikke om annet enn å få se førsteutkast til et eventuelt manus.

Foto: Niklas Lello

JOHAN MJØNES er oppvokst i Orkanger, bosatt i Oslo. Han har hovedfag i allmenn litteraturvitenskap og har yrkesbakgrunn som frilans pleieassistent, skribent, fotograf og skuespiller. Mjønes debuterte med romanen Terminal­ hastighet i 2009. I 2010 kom romanen Orkanger. I mars lanseres romanen Fortellingen om sju bål.

Aschehoug startet forfatterskolen i januar 2004 med tolv elever valgt blant over 300 søkere. Forlaget tilbød å følge elevene i ett år gjennom regelmessige seminarer og betraktet skolen som et rekrutteringstiltak og en mulighet til å skape et utviklende skrivemiljø. Faglig leder og lærer var Merete Morken Andersen, forfatter og forlags­ redaktør som i 2008 utgav Skriveboka, en lærebok om skjønnlitterær skriveerfaring. I 2009 overtok forfatterne Kari Brænne og Johan Mjønes. Til nå har 92 elever gått på forfatterskolen.


8

Aschehougs nye stemmer

Aleksander Bergan

Aleksander Bergan Fantombildet 349,– 978820335349

Tilgjengelig som e-bok

I vår kan vi presentere fire nye spennende forfattere. Én av dem debuterer med lyrikk, de tre andre med romaner. Her forteller de om bøkene, om arbeidet med teksten – og hvilke forhåpninger de har. Vi har stilt dem spørsmålene: 1. Hvordan fikk du ideen til teksten din? 2. Hva inspirerer deg? 3. Hvordan har skriveprosessen vært? 4. Hva ønsker du med boken din?

1. Den opprinnelige ideen til Fantom­ bildet kom på et tidspunkt da jeg følte at jeg hadde tatt et feil veivalg. Det førte til at jeg ble tvunget til å tenke over hva slags verdier jeg sitter inne med, og hva slags verdier jeg egentlig ønsker å ha. Romanen viker litt fra den opprinnelige ideen, men essensen er den samme. 2. Jeg blir nok like inspirert av film og musikk som av bøker. Om ikke mer. Men mest av alt blir jeg inspirert av andre folk, historier jeg hører og pussige sammentreff. Når det er sagt, kan jeg glede meg i en uke over en god setning eller tekstlinje som jeg har hørt. 3. Jeg begynte på manuset fire eller fem ganger i løpet av en treårsperiode, før jeg endelig fant en åpning jeg likte og fortsatte derfra. Etter noen år med 50 prosent selvforakt og 50 prosent ekstase, leverte jeg det inn til Aschehoug. Etter ett år med tett samarbeid med forlaget ble boka antatt, og åpningen jeg strevde med, er ikke den du finner i romanen. 4. Jeg håper først og fremst at Fantom­ bildet vil gi leseren en god opplevelse, og forhåpentligvis også noen ahaopplevelser. Noe fint føler jeg ikke at jeg kan kreve, men skulle den skape en storm av tanker og følelser, er jeg mer enn lykkelig.

De gangene Maria har spurt meg om hvem jeg egentlig er, har jeg alltid svart at jeg er nummen og at jeg bor i en by med et økende antall døgnåpne treningssentre, kaffebarer, dresskledde menn og joggere. Jeg har sagt at jeg jobber som en slags assistent i et forlag tuftet på alkohol og sexpress, og at mye av tiden min blir brukt på å hate folk som går med solbriller inne og middel­mådighet pakket inn i glanset papir. Jeg har sagt at jeg er 27 år gammel, og at jeg høyst sannsynlig er død innen et år. Men det skulle ikke mer til enn en liten misforståelse i avisen for å få meg til å tvile på om alt jeg vet om meg selv er feil. Så kanskje skal jeg høre på Jacob når han sier at jeg bør se på dette som et eksperiment og spille ut min nye rolle? Fantombildet er en satirisk roman om jåleri, kjendiseri og selvbedrag. ALEKSANDER BERGAN er bareier, journalist og jobber i bladet Mann.


9

Marit Bolsø Brodersen Post-it Spor tid, spor elv

Marit Bolsø Brodersen

Kari Nygaard

299,– 9788203353734

279,– 9788203353352

Tilgjengelig som e-bok Denne diktsamlingen begynte som en svært poetisk roman om et tre etasjers hus. I huset bodde det en kvinne, og på loftet bodde postmannen. Uten­ for gikk toget, og elva rant forbi. Nå som romanen er blitt en diktsamling – eller egentlig to diktsamlinger: Post-it og Spor tid, spor elv – har huset fremdeles tre etasjer, og kvinnen bor der, men postmannens rom er tomt. Han forsvant. Men utenfor går elven, og togstasjonen ligger der ennå, og på den sitter to gamle mennesker. Her er sol og sand og papir og blekk. Her er benker og jernbaneskinner. Her er tiden som renner vekk som vann. Her er menneskers historier, og livslang kjærlighet. Marit Bolsø Brodersen kommer fra Ørlandet i Sør Trøndelag. Hun er utdannet billedkunstner og studerer nå ettårig ­ppu-kunstfag.

1. Jeg fikk ideen til boka da jeg stod på en gangbro som går over Nidelva i Trondheim. Det var februar, og det sluddet slik det pleier å gjøre i Trøndelag fra sånn omtrent september til mai. Jeg så opp mot et stort, hvitt hus. Snøen falt i elva, og godtstoget sørfra dundret forbi idet paraplyen min vrengte seg og jeg fikk en sterk fornemmelse av at et eller annet var blitt helt annerledes. 2. Mine inspirasjonskilder kan deles i tre – språklige, lydlige og stille. Av språklige er et slags annengangsnytt og særdeles lykkelig bekjentskap med Tor Ulven. Tomas Transtrømer, Edit Søder­gren, Selma Lagerløf, Stein Mehren, Georg Johannesen, Nils-­Øivind Haagensen, hun russiske jeg ikke husker navnet på, Gunnar Wærness og Inger Christensen er alle mennesker jeg er usedvanlig glad for at fins eller har funnes og lagt poesi ut i verden. Inger Christensens poesi er den jeg må være mest forsiktig med, den oppleves veldig voldsom, og jeg leser aldri henne med mindre enn fire måneders mellomrom. De lydlige inspirasjonskildene bruker jeg forholdsvis sjeldent, de er ganske få og består egentlig hovedsaklig av Leonard Cohen. De stille inspirasjonskildene benytter jeg oftest. Det er tidlige morgener og sakte pust. Og sjøen. 3. Veien mot utgivelse har gått via haiketur i Irland, tre år på kunstakademiet hvor tekstene ble forsøkt formet i tegninger, installasjoner, skulpturer, brev og samplinger med sang. I stort sett hele fjor var det et romanmanus som plutselig veltet og ble til lyrikk. 4. Det er vanskelig å prøve å tenke ut hva det jeg har skrevet skal få andre til å sitte igjen med. Kanskje et lite flak stillhet. Kanskje litt tid. Eller en fornemmelse av at et eller annet er litt annerledes. En dag, når jeg har klart å skrive en god setning, hvis jeg klarer det, håper jeg i hvert fall noen sitter med en slags fornemmelse. Av at noe et sted er annerledes. Hva, vet jeg ikke.

Kari Nygaard Reisen til Bella Coola

1. Jeg kommer fra en historieinteressert familie, og ideen til boka oppsto da jeg bladde i slektshistorien min. Broren min var en skikkelig entusiast på det feltet, og han hadde fått samlet mye mellom to permer før han døde. Her var det slektstrær, anekdoter og ikke minst gamle fotografier. Tanken på å skrive hadde nok ligget i meg lenge, men bildene av forfedrene som utvandret til Amerika, og fra Bella Coola i Canada, tente en gnist i meg. De oppstilte, stive skikkelsene gjorde meg nysgjerrig på historiene som lå bak, og sakte men sikkert vokste det frem en fortelling som ble til romanen Reisen til Bella Coola. Virkelige mennesker ga meg ideen, men personene i boka, og deres opplevelser, er produkter av min fantasi. 2. Når jeg leser, vil jeg ut i verden eller tilbake i tid. Jeg inspireres av storslåtte episke romaner. Samtidig er språket viktig, og jeg elsker de røffe og såre beskrivelsene som finnes hos forfattere som Annie Proulx, Joyce Carol Oates og Kerstin Ekman. 3. Jeg tror på hardt arbeid. Det nytter ikke å sette seg ned og vente på inspirasjonen. Noen timer foran pc-en hver dag, og sakte men sikkert vokser et manus og en stemme frem. Det er både hverdagslig og magisk. Når jeg har følt meg overveldet av prosjektet, har boken Bird by Bird av Anne Lamott vært til hjelp. Tittelen spiller på at du uansett må ta for deg én fugl om gangen, selv om målet er å beskrive alle verdens fugler. 4. Jeg håper at Reisen til Bella Coola vil gi leserne en god opplevelse. Spenning, underholdning, men også gjenkjennelse og kunnskap. Slik jeg ser det, finnes det noe i mennesket som er bestandig over tid, og dette har jeg forsøkt å formidle.

Kari Nygaard

Reisen til BellaCoola

Tilgjengelig som e-bok og lydbok Året er 1892, og Ingrid står ved rekka på Amerika­­båten SS Majestic. Idet hun ser fastlandet forsvinne, forlater hun for alltid livet i den lille hjembygda i Øster­dalen. Ingrid reiser sammen med ekteman­ nen Esten. De har tatt avgjørelsen om oppbrudd sammen, men har helt ulike forventninger til Den nye verden. På båt­ turen over Atlanterhavet blir ­Ingrid kjent med prestesønnen Andreas fra Stavanger, som i likhet med henne bærer på en stor sorg. I ham møter hun for første gang en mann som lytter og er interessert i hennes tanker. Reisen til Bella Coola er en tidløs fortelling om tap og kjærlighet på tvers av klasse­skiller og kontinenter. KARI NYGAARD er født på Tynset, men bor i Haugesund. Hun har hovedfag i nordisk litteratur fra NTNU og jobber som lærer.


10

Linn Rottem

Linn Rottem Forestillinger om et hjem 349,– 978820335374

1. Da jeg var barn, opplevde jeg at en av mine lekekamerater fikk en alvorlig hjerneskade som resultat av surstoffmangel i forbindelse med en operasjon. Jeg husker at de voksne forsøkte å forklare meg situasjonen, at han ikke kunne svare eller kommunisere med meg, men at jeg ikke forstod hva de mente, for han så jo fremdeles ut som seg selv, selv om han ikke kunne snakke eller bevege seg. Men koblingen mellom denne barndomsopplevelsen og grunntemaet i romanen ble først tydelig for meg lenge etter at skrivingen var påbegynt. Den opprinnelige ideen oppstod spontant, jeg fikk et bilde av en mann, stilt overfor et tilsynelatende umulig etisk dilemma. Jeg hadde både empati og antipati for denne karakteren og ville forstå valget hans. 2. Forestillinger om et hjem har flere utdrag fra Henrik Ibsens Fruen fra Ha­ vet, og dramaet som form har vært en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med denne fortellingen. Deler av romanen ble skrevet i Berlin, og der gikk jeg mye på teater om kveldene. Siden jeg kun har basiskunnskap i tysk, måtte jeg skjerpe de visuelle sansene i større grad. Det viste seg å være en produktiv måte å fordøye den tilbakelagte skriveøkten på, og jeg kom ofte ut av teatersalen med ideer til hva jeg kunne arbeide videre med neste dag. Verkene til Louise Bourgeois, fotografiene til Gregory Crewdson og teaterscenografiene til Katrin Brack har også betydd mye for meg i skriveprosessen.

Utdrag

Jeg oppdager Agnes og Sara innerst i lokalet. Kollegene mine flokker seg rundt dem, tett i tett. Helle sitter på huk foran Sara, holder hånden hennes og stryker henne. Det var dette jeg ønsket å unngå, forsøkene på å forstå, de velmenende forsøkene på å være der, de bekymrede blikkene, de medlidende blikkene. Og nå står de rundt henne alle sammen, i en slags rituell sirkel, mens de prøver å se komfortable ut, til teaterfolk å være, er de ikke troverdige. Stopp, stans, la henne være, dere trenger ikke å bry dere, har jeg lyst til å rope, men Agnes bare smiler, forstår det ikke, og hun ser meg, vinker, og kollegene mine vender seg mot meg, smiler, disse jævla store smilene, disse stakkars-snille-heroiske-Hallvard-­ minene. Dere tar feil alle sammen, tenker jeg. Og i sekundene det tar å bevege seg mot dem, forsvinner lydene fra rommet, jeg ser bare kroppene deres, de suger meg til seg, og jeg lukker øynene, kniper dem hardt sammen og forsøker å finne det ansiktsuttrykket som er best egnet til å møte dem. Tre, to, én.

Tilgjengelig som e-bok

Skuespilleren Hallvard, forlagsredaktøren Sara og deres 15 år gamle datter Agnes får tilværelsen snudd på hodet da Sara havner i en bilulykke og våkner fra koma med en alvorlig hjerneskade. Til tross for at Sara er fullstendig pleietrengende, insisterer Hallvard på at hun skal bo hjemme. Han tvinges inn i sitt livs vanskeligste rolle, mens datteren anstrenger seg for å bli voksen så raskt at hun kan makte de nye utfordringene. Begge forsøker å skape seg en ny hverdag. Men kan de gjøre Saras liv meningsfylt? Og i så fall, for hvem?

3. Prosessen har vært lang, kronglete, surrealistisk, forløsende og fremfor alt veldig lærerik. Nå gleder jeg meg bare til å komme i gang med et nytt skriveprosjekt!

Forestillinger om et hjem er en gripende og foruroli­ gende fortelling om å ville gjøre det rette når ingen valg fremstår som riktige – og om å leve side om side med et menneske som har mistet seg selv.

4. Forestillinger om et hjem er en fortelling som utforsker noen etiske grensetilfeller. Forhåpentligvis klarer boken å fremvise noe av kompleksiteten ved å være pårørende til en person i minimal bevisst tilstand.

LINN ROTTEM er oppvokst i Brønnøysund, bosatt i Oslo. Hun er master­ student i allmenn litteratur­­vitenskap ved Universitetet i Oslo.


11

Camilla Collett før og nå

Tone Selboe Camilla Collett Engasjerte essays 269,– 9788203353758 Tilgjengelig som e-bok Hun vitnet om samtiden, men kjempet på vegne av ettertiden; hun skrev om revolusjonshistorie og by­ utvikling, litteratur­historie og sosiale spørsmål. Med essayisten Camilla Collett får vi en kvinne­ litteraturhistorie lenge før noen hadde kommet på betegnelsen. TONE SELBOE er professor i allmenn litteraturviten­ skap og har skrevet en rekke bøker, blant annet Karen Blixen (1999), Litte­rære vaganter (2003), Verdenslitteratur, sammen med Haarberg og Aarset (2007), og bidratt til Den norske litterære kanon I og II (2007/2009).

I 2013 er det 200 år siden forfatteren, debattanten og kvinnesakskvinnen Camilla Collett ble født. Collett er for mange søsteren til Henrik Wergeland, den søsteren som forelsket seg i brorens kulturpolitiske og litterære hovedmotstander Johan Sebastian Welhaven. Flere kjenner henne også som en sentral kvinnesaksforkjemper og som forfatteren av en av de første betydelige romanene som ble skrevet i Norge, Amtmannens døtre.

TEKST Tone Selboe

debatteres her og nå. Det er tankevekkende at diskusjoner hun tok til orde for i sin tid, minner om diskusjoner som foregår i klasserom, aviser, på litteraturhus og over middagsbord i dag – vi er slett ikke så nye og originale som vi liker å tro. Når Collett i siste halvdel av 1800-tallet skrev om kvinnens plass i litteraturen, den franske revolusjon eller hvordan folk burde innrette livet i storbyene, er det lett å la seg overraske og nikke gjenkjennende. Riktignok har kvinnelige forfattere i dag en posisjon Collett bare kunne drømme om, men debatten om hvem som får status, oppmerksomhet og plass på leselistene og i offenligheten, er fortsatt levende – 150 år etter at Collett startet den. Når vi ser på hvordan kvinner rundt om i verden leder an i opprør mot overgrep og maktmisbruk, men lett blir glemt når nye regimer tar over, framstår Colletts skildring av de revolusjonære kvinnenes skjebne under den franske revolusjon som forbløffende aktuell. Eller ta en titt på debattsidene i Oslo-avisene: Striden om hvordan nye bydeler skal se ut, og hvilken plass private utbyggere skal få, er ikke ny. Colletts ironiske omtale av Kristiania som et lappeteppe preget av

«Det er mig, som er kommet for tidlig; det er Tiden som sakker efter.» Det er mindre kjent at hovedtyngden i hennes forfatterskap består av sakprosa. Hun ga ut seks bøker med essays, artikler og reisebrev mellom 1868 og 1885. Collett hadde en usedvanlig skarp penn og var en sikker stilist. Det er underlig at hun så lenge har vært oversett som essayist og dokumentarist, for essayene hennes må være noe av det ypperste i sin sjanger skrevet i Norge: engasjerte, presise, kunnskapsrike, kompromissløse, modige og morsomme. Camilla Collett skrev i en periode og i et århundre mange i dag opp­ lever som fjernt, men som likevel er en forutsetning for mye av det som

politiske og økonomiske tilfeldigheter, snarere enn av bevisst planlegging, er like relevant i dag som den gang. Colletts essays kan fungere som en veiviser inn i fortiden; de vitner om en tid og en tenkemåte der vi så å si kan få øye på oss selv og våre egne liv i bakspeilet. Hun er en reisende og lesende forfatter som formidler førstehånds­ kjennskap om Europa i siste halvdel av attenhundretallet – et tidsvitne som kaster lys over både sin egen og vår tid.


12

I juni kommer Jo Nesbøs tiende roman om Harry Hole. Forfatter Aslak Nore intervjuer Nesbø om skriving, inspirasjon og Politi. TEKST Aslak Nore

Harry Hole var ikke død

Nei, Harry var ikke død. «Det er kjærlig­ heten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst,» sier han i Jo Nesbøs nye roman Politi. Det slår meg som en presis oppsummering av motivene til de fleste hovedpersonene i Nesbøs forfatterskap, enten de er skurker eller helter. – Men hva mener Harry Hole egentlig? – Jeg tror han mener – og ja, jeg sier tror fordi det må være opp til leseren å tolke – at hat forutsetter kjærlighet, at det er to sider på samme mynt. At et sjalusidrap er en skrudd kjærlighetserklæring. At kjærligheten mellom mann og kvinne i sin natur ofte er egoistisk, det handler om hva vi vil ha, ikke hva den andre trenger. Og at når drivkraften for å oppnå noe er frykten for ikke å få det, begynner kjærligheten og hatet å ligne veldig på hverandre. Og, ja, jeg synes at den type hat eller kjærlighet fungerer som motiv fordi de av oss som har kjent på de følelsene, vet at de kan gi støtet til ekstreme handlinger, ting vi ikke hadde vært i stand til å gjøre ellers. Så det gir oss en mulighet til å forstå og identifisere oss med en drapsmann. Og det gjør selvfølgelig fortellingen mer interessant, rikere, gir den flere fasetter og muligheter for flere emosjonelle forløp. – Et sted i boka skriver du: «En vill og helt uakseptabel tanke selvfølgelig, men hjernen er dårlig på sensur.» Når jeg leser Politi og de andre bøkene dine, tenker jeg at ville og uakseptable tanker uten sensur kanskje er en måte å forstå hvordan du jobber på. Kjenner du deg igjen i det? – Ja. Ta noe ekstremt. Ta dyresex og tenk på det å bli penetrert av en hest. Alle har tenkt tanken et stykke, men så grøsset og avvist resten. Sannsynligvis

hadde du måttet tvinge deg selv om du skulle tenke tanken helt ut i alle dens detaljer og konsekvenser. Og det er kanskje der forskjellen ligger, at jeg ikke behøver å tvinge meg. Jeg kjenner motstand, men samtidig er jeg nysgjerrig på hva som er på den andre siden av den tanken. Noen dykker etter hai eller går til Sydpolen, jeg dykker i utedoer og tenker på detaljene rundt hestepuling. – En tryllekunstner er ekspert på å lede bort publikums oppmerksomhet. Leserne av Politi vil også få seg noen betydelige overraskelser underveis. Har krimforfattere og tryllekunstnere flere fellestrekk enn vi tror? Hvordan jobber du med illusjonskunsten? – Mest instinktivt. Men det er fint å vite et par ting om hvordan en leser oppfatter teksten, hvilke forventninger som skapes. Jeg har et eksempel fra den for øvrig glimrende boka The Conversa­ tions, hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde. Hvis den som snakker, er midt i bildet, oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver. Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren til senere i boken å tenke «a-ha!» Og så: «Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!» På en god dag funker det i alle fall sånn …

– Poly betyr mange, skriver du. «Altså poly-ti. Som i politi.» Tittelen er både enkel og deskriptiv, men hva er det som ligger under her? – Det var en arbeidstittel som jeg så tvilte meg frem til som endelig tittel. Siden den er så enkel og direkte, både har og har den ikke undertekst, du kan velge selv. Jeg vurderte «Åsted» som har mer språklig undertekst i seg, men det ble så blast, så ordinært. Så i stedet for å gå for noe mer litterært tenkte jeg at vi kan kalle den noe mer «in your face» som er en på sett og vis dårlig tittel, men likevel har noe insisterende, bråkete og kantete i seg. Jeg synes Politi har det. Det høres ut som en lurvete, dritkommersiell paperback på 120 sider med halvnaken dame på coveret. Jeg kuttet imidlertid ut utropstegnet den da burde hatt: Politi! – Jeg blir ikke helt klok på perspektivvalgene dine. Mange tradisjonelle spenningsforfattere (tenk Follett eller Forsyth) kjører ofte et todelt pers­pektiv. The hunter and the hunted, liksom. Er du ikke redd for at mange perspektiver skal forvirre og ødelegge framdriften? – Jo, det er jeg redd for. Og jeg ser fordelene ved å være streng på syns­ vinkler. Men det gir flere kamera­ vinkler, en karakter kan belyses bedre når han eller hun sees gjennom flere par øyne. Det handler som regel om hvor fort du greier å tegne en karakter og gjøre leseren villig til å se handlingen gjennom vedkommende øyne. – Når jeg leser bøkene dine, kommer tydelige faser til syne: De to back­ packerkrimmene fra 90-tallet, Oslotrilogien (eller kanskje kvartetten?), horror-vendingen i Snømannen og Panserhjerte, mer realistisk The Wire-inspirert narkokrim

Jo Nesbø Politi 399,– 9788203352942 Tilgjengelig som e-bok og lydbok

Politi – en Harry Hole-roman. Flere politimenn blir funnet drept på åsteder for gamle, uoppklarte drap som de selv har vært med på å etterforske. Drapene er ekstremt brutale og bestialske. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterfor­ sker. På et sykehus ligger en hardt skadet mann i koma. ­Rommet bevoktes av politiet, og ingen får vite hva den mystiske pasienten heter. JO NESBØs bøker er oversatt til 46 språk og er solgt i mer enn 15 millioner på verdens­ basis. Bøkene om Doktor Proktor gis ut i 35 land.


13

– Oslo som by har forandret seg siden Harry Hole vendte hjem i Rødstrupe. Byen har vokst, nye høyhus er reist i Bjørvika, det er ingen som raner banker lenger, og gamle gjengmedlemmer har blitt med i Profetens Ummah. Hva tenker egentlig Harry om den byen han ser? Er han optimist eller pessimist? – Harry er pessimist. Alltid pessimist. – Hvordan ville egentlig Tom Waaler og Mikael Bellman kommet overens? – Interessant. Som rumblefish, kanskje. Nei, jeg tror de begge er tilpasningsdyktige, vet sitt eget beste og ville jaget i flokk. – Bellman klatrer, får vi vite. Er det et tegn på at du har begynt å identifisere deg mer med antagonisten enn med Harry? – Jeg må alltid identifisere meg med begge. Ofte sier antagonistene ting jeg er hjertens enig i. Noen ganger ikke helt bra ting, antar jeg. – Er det noen av personene i de tidligere bøkene dine du angrer på å ha tatt livet av? Og hvem synes du mest synd på? – Tatt livet av, aldri. Det eneste jeg har angret på, er at jeg i Panserhjerte tok volden og sadismen et knepp for langt i to konkrete scener.

Foto: Niklas Lello

«I am the world’s greatest living crime writer. Jo Nesbø is a man who is snapping at my heels like a rabid pitbull poised to take over my mantle when I dramatically­ predecease him.» James Ellroy

i Gjenferd. Hvor vil du plassere Politi i dette landskapet? – Bra analyse. Den har vel skrekk­ elementer fra Snømannen, men slekter kanskje mer på Marekors og Frelseren. – I den sammenheng: Gjenferd har en nesten direkte homage til The Wire, når politi og lokalpolitikere manipulerer overdosestatistikken med dopet «fiolin». I Politi finnes også et komplisert lokalpolitisk bakteppe, samtidig som boka er mer av en grøsser enn den forrige. Hva er artigst å skrive – urban sosialrealisme eller skrekkfilm i bokform fra mørke skoger? – Det er ikke så viktig, det viktige er at jeg tror på idéen, at jeg våkner hver dag og kan tenke: nu, jävlar. At jeg ikke må overbevise meg selv hver dag om at dette er bra greier. Det skjedde med en bok som jeg heldigvis til slutt skjønte jeg måtte delete.

– Det ses mye på TV-serier i Politi. Gjelder det samme forfatteren? Hva slags ting leser du? Hva ser du egentlig på? – Jeg ser mye TV-serier. Kan ikke se at noen har klådd Mad Men ennå. ­Homeland er bra, jøsses, men litt tydelig og opplagt i dramaturgien. Sømmen synes, om du skjønner. Det er der Mad Men er så bra, den bryter så mange regler at man ikke vet hva man kan vente. Selv ikke etter fem sesonger. – The Wire eller Breaking Bad? – Liker begge, men velger The Wire. – Stephen King eller Dennis Lehane? – Dennis Lehane, selv om Stephen King foreløpig har et viktigere forfatterskap bak seg. – Og sist men ikke minst: Hva i all verden driver du med i LA? – Skriver og har vondt i ryggen. Og skal reise litt på turné for Gjenferd i resten av landet. Aslak Nore er forfatter og forlagsredaktør. Hans første thriller, En norsk spion, utkom høsten 2012.


14

12 kvinner 12 tekster

Stemmer

I år er det 100 år siden ­kvinner fikk allmenn stemme­rett i Norge. Aschehoug har i forbindelse med stemme­rettsjubileet invitert 12 kvinner til å skrive hvert sitt essay. Tekstene vil bli publisert som månedlige pamflett­ utgivelser i prosjektet Stemmer. Tekst Nazneen Khan-Østrem og Nora Campbell

Stemmerettsjubileet bør være en feiring. Vi lever i et samfunn der menn og kvinner kan delta i demokratiet på lik linje, og slik har det nå vært i et århundre. Aschehougs markering vil likevel ikke skue bakover, men benytte anledningen til å gi plass til 12 unike stemmer vi mener har viktig kunnskap, perspektiver eller erfaringer. Hver måned publiserer vi et essay i serien Stemmer. Bidragene vil variere i form og innfallsvinkel og kunne leses frittstående, men målet er at de samlet vil gi et bilde av Norge i 2013. I jubileumsåret for kvinners stemmerett er vi ikke først og fremst opptatt av hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si. Og alle skribentene er mennesker som har berørt oss, engasjert oss eller fått oss til å tenke og å ville diskutere. Alle er ikke like kjente, men vi har invitert kvinner som vi mener kan gi nye og viktige perspektiver på våre samfunnsspørsmål. Og like viktig: bidra til å definere hva disse er. Ideen til Stemmer kom ut av den store debatten om kulturkjerringer i 2011. Vi mente å se at debatten var mer kompleks og problematisk enn media evnet å behandle, og at den trigget en nerve i befolkningen. Etter flere lengre samtaler skjønte vi likevel at vi måtte spenne buen høyere, og at det vi egentlig ville belyse, handlet om forholdet mellom kvinner og det offentlige rom. Om hvem som snakker, og hvem som lytter. De siste årene er det blitt foretatt flere undersøkelser om kvinner som kilder. Resultatene har vært nedslående. En medieanalyse i Retriever utarbeidet for Universitetet i Agder i 2008 viser at bare 10 prosent av omtalen av gründere handler om kvinner, til tross for at 33 prosent av norske gründere er kvinner. En undersøkelse fra 2009 viser at det også er menn som dominerer debattspaltene – kun 25 prosent av leserinnlegg er skrevet av kvinner. VGs egne redaksjonelle regnskap for 2011 viser at kun 27 prosent av intervjuobjektene i papirutgaven er kvinner, mens tallet er 24 prosent for nettutgaven (Journalisten 28.02.12). Vi ønsker at Stemmer skal være en motvekt til disse tallene. Ambisjonen er at hver utgivelse skal bidra til å løfte frem og igangsette en samtale eller diskusjon, og at våre skribenters stemmer vil bidra til å skape nye og flere debattrom i offentligheten. Det er ikke mange intellektuelle superstjerner, men Toril Moi er uten tvil én av de som kan smykke seg med tittelen. Til daglig er hun professor i litteraturvitenskap ved Duke University. For noen måneder siden var vi så heldige å ha henne som hedersgjest

ved Aschehougs sommerseminar. Foredraget hun holdt for forlagets forfattere, gjorde sterkt inntrykk på alle som var til stede. Og det var klart at perspektivene hun delte med oss, fortjener et langt større publikum. Det handlet nemlig om noe så viktig som hvordan – eller hvorvidt – vi trenger litteraturen hvis vi skal forstå verden. En videreutviklet versjon av Mois foredrag er derfor blitt til den første teksten i Stemmer, og den heter Språk og oppmerksomhet. Her diskuterer Moi hvordan vår tenkning om moral i for stor grad er preget av rasjonalitetstenkning og kvantifisering. Samfunnet premierer tenkning som tillegger naturvitenskapen større tyngde enn de humanistiske vitenskapene. Men i denne prosessen glemmer vi den innsikten oppmerksomhet om språket kan gi. Hvis vi skal forstå samfunnet vi lever i, og hvis det skal gi mening å snakke om moral, er det like viktig å gå til litteraturvitenskapen. Med filosofen Cora Diamond som følgesvenn demonstrerer Moi hvordan den er relevant langt utenfor universitetene, nemlig for det vi kaller politikk, ikke minst feministisk politikk. Med diskusjoner av Iris Murdoch, Lille Eyolf og med et blikk på rettsaken mot Anders Behring Breivik, stiller Moi spørsmål om hvordan vi skal snakke om det vi ser for virkelig å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller «et rettferdig og kjærlig blikk». Hva som ligger i det – og hvor vanskelig det er – blir den lille boken en diskusjon av. I vid forstand handler den ikke bare om hva vi skal bruke stemmen til, men også hva vi skal lytte etter. Ved å knytte prosjektet til stemmerettsjubileet i 2013, vil vi fremheve at det å ytre seg – eller bruke sin stemme – i offentligheten henger sammen med retten til å være en likeverdig borger og del av demokratiet. Likestilling og ytrings­frihet blir slik en kjerne i prosjektet. Serien vil ikke si alt som er viktig. De 12 deltakernes perspektiver vil ikke være utfyllende. De vil nok heller ikke være samstemte, kanskje ikke engang harmoniske. Men forhåpentligvis vil de resonnere mot hverandre og gi gjenklang i det offentlige rom. Vi lanserer Stemmer mandag 21. januar kl. 19.00 på forlaget. Da vil også Toril Mois tekst foreligge. Serien vil finnes i utvalgte bokhandlere og være til­gjengelig både i papirform og som e-bok gjennom Aschehougs nettside. Nazneen Khan-Østrem er redaktør for doku­ mentarlitteratur i Aschehoug. Nora Campbell er redaktør for norsk skjønnlitteratur.


15

Utdrag

Fra Toril Mois Språk og oppmerksomhet.

Karin Stoltenberg In memoriam

«Språk og virkelighet, språk og innsikt, språk og dømmekraft er infiltrert i hverandre. Å lære seg å se er å lære seg et språk. Å lære seg et språk er å lære seg noe om verden. Vi kan ikke finne et språk uten å utvise oppmerksomhet, vi kan ikke se verdens nyanser uten å finne språket som kan uttrykke det oppmerksomheten får oss til å se.»

I jubileumsåret for ­kvinners stemmerett er vi ikke først og fremst opptatt av hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

I august 2012 var alle navnene til Stemmer-prosjektet klare. Gjennom mange måneder hadde vi diskutert frem og tilbake, veid opp og ned. Hvem skulle vi spørre? Hvor representativt skulle utvalget være? Et tverrsnitt av norske kvinner? Skulle vi invitere kvinner vi visste vi var uenige med? Hvor forskjellig bakgrunn burde de ha? Alder? Utdannelse? Vi bestemte oss for å la lystprinsippet være det viktigste, og spurte de kvinnene vi tenkte ville skrive de mest interessante tekstene. Og ble overveldet av den positive og entusiastiske responsen. Den siste som sa ja, var Karin Stoltenberg. Én ting var klart: Ingen norsk kvinne kunne være mer selvskreven for dette prosjektet, og ingen har som Karin Stoltenberg gjort så mye for kvinners rettigheter med så lite offentlig hyllest og feiring. Var det en kvinnestemme som var underkommunisert i offentligheten, var det Karins, tenkte vi. Til å ha utrettet så mye, har hun ikke vært spesielt synlig. Vi drømte om å få henne selv i tale. Hvordan så hun selv på sin posisjon, sitt arbeid, sin innflytelse? Og det gikk. Et par telefoner fra for­laget hadde båret frukter. Karin var med.

Vi ble invitert hjem til Stoltenbergs, det var samme dag som dommen falt i Breivik-saken, så det passet egentlig litt dårlig at vi kom. Stoltenberg var mer opptatt av å følge med på nyhetene enn å snakke med oss om seg selv. Men vi fikk kaffe, satt ved på det usedvanlig koselige kjøkkenet, og hadde en etter hvert svært hyggelig samtale. Stoltenbergs stemme har aldri vært høylytt. Hun har arbeidet i det stille, i kulissene. Men vi har henne å takke for landets familiepolitikk, for abort­ loven, for mange av de rettighetene unge kvinner i dag tar for gitt. Det var ikke alle Stemmer-skriben­ tene Stoltenberg hadde hørt om, men hun noterte og kommenterte. Vi snakket om behovet for å løfte frem smarte og reflekterte kvinner, endre på statistikken, åpne opp for flere debatter. «Jeg er ikke sikker på om alt er så ille som dere skal ha det til,» var responsen. Og med våre pass behørig påskrevne, var vi enda sikrere på at Karins stemme ville være av avgjørende verdi for serien. «I utgangspunktet var jeg jo ikke så interessert i å være med,» sa Karin Stoltenberg da vi skiltes. «Men nå fikk jeg blod på tann. Jeg vil skrive om alt vi har oppnådd.» Slik skulle det dessverre ikke bli. ­Karin Stoltenberg gikk bort 17. okt­ ober, og mange har siden da gitt offentlig uttrykk for hvor viktig hun har vært for landets kvinner. Det ønsker vi også å gjøre. Og når desember 2013 kommer, er vi trygge på at den tolvte stemmen i prosjektet ikke vil gjøre skam på hennes minne. Men Karin Stoltenbergs stemme kan ikke uten videre erstattes. Derfor velger vi å gå inn i jubileumsåret 2013 – starte Stemmer-serien – med den siste plassen åpen. Allerede har vi et sterkt lag på 11. Hvem den tolvte stemmen skal tilhøre, blir dermed en del av Stemmer-­ prosjektet i jubileumsåret. Nazneen Khan-Østrem og Nora Campbell


16

5

3 6 Mariken Halle

Gyrid Gunnes

Karine Nyborg

Marthe Ramm Fortun

Vi er ikke alle Pussy Riot. Hundre år er forsvinn­ende kort, men lengre enn nitti år, åtteogtyve år, null år. Å meisle ut en posisjon for (det kvinnelige) subjek­ tet er et humanistisk arbeid i ­prosess. Vi er ikke alle Pussy Riot. Vi er i Norge, og hundre år er lenge hvis vi skal måle etter historien for ­allmenn stemmerett. Hundre år er kort i menneske­hetens målestokk. Vi er ikke alle Pussy Riot. Marthe Ramm Fortun, billedkunstner

Jeg ønsker å skape debatt om styre­settet vårt, om betydningen av klasse, kjønn og det trange rommet det er å være kvinne i norsk offentlighet. Hedvig Skonhoft Johannesen, sosiolog

Maja S. Radkje

Hedvig Skonhoft Johannesen

8

1

7


17

Stemmer uten ord En tekst tar ikke bare plass gjennom lesning, eller gjennom ordlyd og innhold. Teksten må alltid formidles, nå leseren gjen­ nom en form, medieres. Designerne i Eller med a – Karen Grønne­berg, Lotte Grønneberg og Marte ­Meling Enoksen – har vært tilknyttet prosjektet helt fra det tidlige idéstadiet og vært med på å gi det sin form, på alle måter.

Toril Moi

Charlotte Thorstvedt

Agnes Ravatn

10

I tråd med tanken om en stemme som bærer, har designerne utviklet et konsept som vil gjøre pamflettene gjenkjenne­ lige gjennom jubileums­ året. De er selvstendige tekster, men hører likevel sammen. Designerne har valgt å gi serien et sterkt typografisk fokus, hvor teksten får førsteplass, og tekstens visuelle kvaliteter blir rammen for den materielle og visuelle opp­ levelsen. De individuelle bidragene vil få sin form i løpet av året.

I mitt miljø er det ­utrolig mange kunnskaps­rike kvinner, men altfor ofte ser jeg en mann svare på et spørsmål fra en journalist som jeg vet at det er ­kvinnelige kolleger som kan mer om. Inger Skjelsbæk, seniorforsker og nestleder for PRIO.

Inger Skjelsbæk

9 11

Asta B. Lydersen

Hvem blir den 12. stemmen? Vi utlyser en konkur ranse om årets siste bidrag.

?

For mer info­rmasjon, se våre nettsider: www.aschehoug.no

Alle foto: Niklas Lello


18

Om reisene for å skrive Fortellingen om sju bål.

TEKST OG FOTO Johan Mjønes

Oslo – La Paz – Sioux Falls – Pine Ridge – Oslo

Jeg har vært redd for to ting ved denne romanen. Den ene hovedkarakteren er ei kvinne. Ei ung kvinne. 21 år. Hun er fullblods Lakota, oppvokst på Pine Ridge indianerreservat. Jeg har vært redd for å skrive om ei ung kvinne. Denne romanen skulle ikke foregå på Orkanger eller i Oslo, men i Amerika. I slummen rundt La Paz,

jungelen i Bolivia, og på det fattigste indianerreservatet i USA, Pine Ridge. Jeg har vært redd for å skrive en så annen virke­lighet enn mitt trygge og privilegerte Orkanger/Oslo. Jeg treffer kvinner daglig. Jeg bor i Oslo. Oppvokst på Orkanger. På tide å reise.


19

Gjennom et ­spennen­de samarbeid med orga­ nisasjonen Digni har Aschehoug mulighet til å sende utvalgte forfattere på skrivereiser. Poenget med reisen er ikke minst at bøkene de skriver, kan gi andre bilder fra landene de besøker, enn dem vi vanligvis serveres gjennom journalistikken. Digni er en paraply­ organisasjon for norske bistandsorganisasjoner i nærmere 40 land.

Bolivia. Før jeg hadde hørt om Digni, hadde jeg planlagt to reiser. Én til Midtvesten av USA for å besøke Wounded Knee og Pine Ridge, og én til Sør-Amerika. Da Digni kom på banen, ble det fortgang i planene, og i løpet av kort tid satt jeg på flyet over Atlanterhavet med kurs for La Paz. På 4000 meters høyde, alene i et gjestehus drevet av Misjonsalliansen, uten å kunne et ord spansk, skulle jeg skrive. Jeg skulle skrive en roman om koloniseringa av Amerika, intet mindre. Jeg skulle skrive om overgrepa, den etniske rensinga, tømminga av naturressurser, og jeg skulle begynne i Potosi. Utstyrt med en antropolog, en sjåfør, en tolk og en koordinator dro jeg fra La Paz mot Potosi. Over høysletta. Rette veier, store lamaflokker, jevnlige kontrollposter hvor jeg hver gang ble sett av unger som kom opp til bilen, opp til mitt vindu, som holdt hånda fram, tagg og ropte: Gringo, Gringo! Jeg var Gringoen, jeg hadde pengene. Vi kjørte videre uten å åpne vinduet. Høyden gjorde meg dårlig, og jeg ble introdusert for tygging av kokablader av antropologen. Hun var med for å svare på alle mine spørsmål. Jeg hadde ikke mange. Tygde kokablader, så ut på jordfargenyansene, veien, sletta, lamaene, hvitt til brunt, fargene var i draktene til kvinnene. En av få ting jeg hadde bestemt meg for i forkant av reisen til Bolivia, var å se Potosi, skrive om Potosi. Det lille fjellet som fra det ble oppdaga sølv der, danna grunnlaget for det som i noen hundre år var en av verdens rikeste byer. Enorme mengder sølv ble frakta med esel og muldyr til kysten av Peru, med båt til Panama, gjennom jungelen og i store konvoier over Atlanterhavet. Sølv til fantastiske kirker og grusomme kriger. Det gamle myntverket i Potosi er i dag museum. Det skal fortelle Potosis historie. Museet forteller nøkternt om prosesser, om teknologi. Det viser muldyr som trekker enorme møllehjul, men unnlater å fortelle at disse muldyra var uøkonomiske i drift, at fire muldyr ble erstatta av tjue afrikanske slaver. Det var lettere, billigere å erstatte døde slaver enn døde muldyr. Museet viser fram sølvproduksjonen, men unnlater å nevne alle som omkom av kvikksølvforgiftning. Det er et museum som så mange andre museer, det viser fram makta, storheten, glansen, det forsøker aldri å vise noe mer, baksida, de åtte millionene som omkom i gruvene. Det sier lite og ingenting om de ufattelige lidelsene. Alt dette som burde vært på museum. Da vi endelig skulle inn i fjellet, se det med egne øyne, så vi barn ned i tiårsalderen som jobba der inne. Vi så hvilke lidelser, hvilke forhold som råder i dag. Og det er vel derfor lidelsen ikke har noen plass på museet, den trenger ikke det, så tilstedeværende den er i gruvene, i dag. Jeg må skrive om Potosi. Må skrive noe om Potosi. Min tolk tok meg med til en sølvsmed, tok meg med så jeg kunne kjøpe Potosisølv. Jeg stod i bakgrunnen,

venta på at han skulle prute smykkene, gavene, ned til en akseptabel pris. En klump vokste i halsen, men jeg sa ikke noe, og tok sølvet med meg hjem. Videre gikk turen over høysletta igjen, nordover, vi spiste Lamapizza og nådde 4650 meter før veien falt brått ned i jungelen. Dødsveien. Jeg skulle se på Misjons­alliansens prosjekter i jungelen, rundt Caranavi. Men først måtte vi kjøre ned det National Geographics omtaler som verdens farligste vei. Jeg tilbrakte tre dager i Caranavi. Mens jeg var der, kjørte en buss utfor klippene. Jeg så ambulanser komme inn i byen, så militærkjøretøyer frakte skadde, så innslag på de lokale nyhetene. Forsøkte å finne noen saker på nettet om ulykken, på engelskspråklige nettsider. Jeg ville vite hvor mange som var skadd, hvor mange som var døde, jeg fant ingen ting. Ulykken ble ikke omtalt. Den var ingen nyhet. Men, om høysletta var grå og gold, var jungelen så full av farger, så full av eksplosivt liv, at jeg ikke kunne forstå, med min villeste fantasi, at noen kunne finne på å forlate jungelen til fordel for det ugjestmilde høylandet. Og aldri har jeg opplevd et sterkere sceneskifte enn bilturen fra passet over La Paz, ned i jungelen. Ved 3500 meters høyde møtte vi en tjukk vegg av tåke. Det var som å kjøre ned i en sky ved tregrensa. Kunne skimte vegetasjon på utsida av vinduene, men forstod ikke omfanget av denne vegetasjonen før vi var under skyen og en glitrende skog åpenbarte seg.


20

Det er ikke sånn at det ikke finnes håp, det er ikke sånn at alle er hensunkne i fattigdom og fyll og selvmord og incest, selv om indianerne på Pine Ridge-reservatet skårer mange ganger høyere enn befolkninga noe annet sted i USA på disse kriteriene. Det er følelsen av håpløshet.

Tre uker er ikke mye. Jeg observerte, forsøkte å forstå, men skjønner at jeg ikke på noen måte er i stand til å begynne å analysere noe som helst. Bolivia er gåtefullt, og jungelen er en av disse gåtene. Så pulserende av liv, så ulik det kalde høylandet, og likevel bor folk i høyden. Skjønnheten ved jungelen bergtok meg fullstendig, og jeg forstår, rasjonelt, at skjønnheten var overflatisk. Men to år etter er det jungelen som trekker i meg. Skogen, ikke høysletta. USA. Nesten et år seinere dro jeg med tre kamerater til USA. Til Sioux Falls, Rapid City, til Pine Ridge. Og om det var mørkt i Potosi, var det et annet mørke på Pine Ridgereservatet. Å krysse grensa til reservatet var sjokkerende. Et enslig skilt forklarte at vi nå kjørte inn i Pine Ridgereservatet, men det var som å kjøre inn i et fengsel, krysse ei usynlig grense mellom velferd, et velfungerende samfunn, og dypeste fattigdom. Vi lekte cowboyer. Sov under åpen himmel i Badlands. Leirbålet mellom oss. Gode og mette, bourbon og sigaretter. I sør, langt nede i Nebraska, drev et tordenvær forbi, lynglimta lyste opp horisonten. Vi var på et høydedrag, rundt oss var prærien. Over oss bare fullmånen og stjernene. På morrakvisten så vi bøfler noen hundre meter unna. Enorme og majestetiske. Vi lekte cowboyer. Vi vil aldri leke indianere. Ikke etter Pine Ridge. Ikke etter Wounded Knee.

Himmelen var grå. Tung. Et skittent teppe. Fra vest, ned fra Rocky Mountains og over prærien, blåste en sur vind. Det var regn i lufta. Tre grader celsius. Vi kjørte ned mot Wounded Knee. Jeg var der bare ei snau uke, har bare lest, har bare statistikk, men jeg har aldri sett noe tristere. Ikke så jævlig, men tristere enn Potosi. Tristere fordi populærkulturen har gjort oss kjent med et indianerperspektiv som forteller om et folk, en rik kultur, den har gitt oss en fortelling om frihet. Kontrasten til dagens situasjon er slående. Det er et folk med brukket rygg. Et folk som forsøker å innfinne seg med at alt de hadde, alt de var, er tapt. Som skal skape en ny identitet, samtidig som ett av fire barn fødes med misdannelser som følge av alkoholmisbruk. I Sioux Falls, før ankomst Wounded Knee, møtte vi John Flying Horse. Etterkommer av Sitting Bull, med et kall, som han sa, et kall om å bringe sitt budskap fram for presidenten. Vi møtte ham utafor et arbeidsledighetskontor hvor han rekrutterte blant sitt folk, søkte støtte for sitt budskap. Og budskapet var enkelt: hjelp oss! Anerkjenn de originale traktatene og la oss få den råderetten over reservatene som dere lovet oss i første omgang. Gi oss tilbake Black Hills. Vi vil ikke være under den hvite mann, sa Flying Horse, vi vil ikke være over den hvite mann, vi vil være ved siden av den hvite mann. Vi kan leve sammen. John Flying Horse så intenst på oss og spurte: Kan dere høre vinden? Kan dere høre fuglene? Og han så på meg og fortsatte. Forstår du hva de sier? Kan du høre hva vinden sier til deg? Jeg forstod ikke hva vinden sa. John Flying Horse så på meg, lenge, sa at jeg ikke skulle være redd. Du skal ikke være redd, sa han, du skal ikke være redd, det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra, sa John Flying Horse og ga oss trøst selv om rollene burde vært omvendt. For både han og jeg visste så altfor godt at det var europeernes drøm om jord, penger, velstand,


21

det var våre besteforeldre, våre oldeforeldre, våre tippoldeforeldre, som tok landet fra ham. Det kommer til å gå bra, sa John Flying Horse.

Russell og Mary er oppvokst med indianske foreldre, i samme land, men i forskjellige verdener.

Tilbake i Wounded Knee og Pine Ridge. Det er ikke så mye å si. Ikke nå. Ikke her. Det var en lettelse å forlate Wounded Knee. Himmelen var fortsatt grå, tung og skitten. Vi var frosne og nedtrykte, og vi kjørte vekk, mot Rapid City, mot Radisson hotell, det var feigt, men vi ville bare vekk. Kjørte rett gjennom Pine Ridge-tettstedet, orka ikke stoppe, elendigheta ble for massiv, og vi ville ikke være turister her. Så, da vi ikke trodde det kunne bli verre, så vi Prairie Wind Casino. I et glorete inferno av enarma banditter og blackjackbord satt indianere og brukte opp sine hardt tiltjente dollars. Pasifisert. I en installasjon som er like mye inntektskilde som utgiftspost i en tilstand av taus desperasjon. Vi flykta med halen mellom beina. Og John Flying Horse har nok rett i at det kommer til å gå bra, det kommer til å gå bra, med oss.

Russell i det urban-moderne USA, Mary i et reservat i Sør-Dakota. Begge har drømmer for framtida, og et mørke i fortida. Og mens historien beveger seg ubønnhørlig framover, kommer Russell og Mary nærmere hveran­ dre, og mot det som en gang skilte dem. På college er Russell stjerne i amerikansk fotball og uvitende om sin indianske arv helt til han blir skadd, ikke lenger får idrettsstipend og må finne en annen studie­ finansiering. Han har levd og trodd på Den amerikanske drømmen, men mister den brått og brutalt. Russell kan få nytt stipend hvis han kan bevise at han er halveller fullblods indianer. Bare farens reservat­ nummer kan bekrefte dette. Mary er vokst opp med Den amerikanske drømmen som en fjern drøm, utilgjengelig for en som henne. Da den ett år gamle datteren dør, flykter Mary fra reservatet, i jakt på morens store kjærlighet, Leonard Flying Horse. Er det mulig å forandre sin skjebne? Vil blodet la deg forandre din skjebne?

Det ble ingen roman om bistand. Det ble ingen tekst om Potosi. Jeg greide ikke skrive om Potosi. Det var for jævlig. Er det fortsatt. Men det ble en roman om kolonisering, om etnisk rensing, om overgrep. Og så ble det en roman om kjærlighet. Om to unge mennesker på jakt etter sine røtter, på jakt etter identitet. Det ble en roman om håp. Om en ung kvinne, om en annen virkelighet enn Oslo/Orkanger, og jeg er fortsatt redd. God lesing.

Johan Mjønes Fortellingen om sju bål 329,– 9788203354397

Tilgjengelig som e-bok

JOHAN MJØNES har ­tidligere skrevet to ­kritikerroste romaner, Terminalhastighet (2009) og Orkanger (2010).


22

Å bite i det store eplet Tekst og foto Nora Campbell

New York, mandag 5. november, 18.15 lokal tid. Jeg sitter på tredje timen på liksom-rustikke City Winery over gaten fra Manhattan Mini-­Storage i SoHo. Over bordet sitter lyriker Rebecca Dinerstein og snakker med sin far i telefonen. Beskjeden er ned­slående: «What? You’re still in the Lincoln tunnel?!» Det er bare noen dager siden orkanen Sandy herjet i hele det nordøstlige USA. Deler av New York og New Jersey er spesielt hardt rammet. Der vi befinner oss, er strømmen nylig kommet tilbake, butikkene – og heldigvis også serveringsstedene – har igjen åpnet sine dører. Byen er likevel preget av uværet. T-banen står, tunneler er stengt og ikke alle ressurser er like lett tilgjengelige. I byen der alt vanligvis kan leveres på døra, står folk timevis i kø for en kanne bensin. Vi venter på en viktig last. Om to dager skal Rebeccas diktsamling L ­ ofoten (Aschehoug 2012) lanseres med fest på den legendariske bokhandelen The Strand, men vi har ingen bøker. De 1000 eksemplarene av A New Novel (­ Aschehoug 2012) som Bjarne Melgaard skal bruke i utstillingen ved samme navn som åpner på fredag, er heller ikke levert. Det er ikke nytt for Aschehoug at bøkene våre utgis i utlandet. Med navn som Jostein Gaarder og Jo Nesbø er det lett å fortelle utenlandske forleggere hvor jeg kommer fra. Forskjellen denne gangen er at ingen av bøkene trengte oversettelse for å bli solgt i USA. Melgaards A New Novel er i sin helhet utgitt på engelsk, Lofoten er en tospråklig utgivelse, med engelske dikt på den ene siden og norsk versjon på den andre. Eksportklare, med andre ord. Og med gode sjanser for et videre liv på den andre siden av Atlanteren. Ideen var født: Internasjonalt forleggeri i liten skala. Det kunne jo bli et spennende eksperiment.

For Melgaards utstilling ved galleriet Luxembourg & Dayan var bøkene del av en viktig installasjon, og The Strand ønsket å selge Rebeccas bok i bokhandelen og gjennom sin nettside. Som redaktør for den ene boken og medredaktør og gjendiktningshjelper på den andre, var jeg tildelt æren av å representere Aschehoug i USA. Men jeg var uten bøker. «Du vet kanskje at det har vært orkan der?» spurte en av eksportørene i Norge. «Ting kan fort ta litt ekstra tid.» Jo, takk. Da jeg endelig fikk tak i tollvesenet, mente de at det ikke fantes varebiler å oppdrive, og før jeg fikk summet meg, hadde Rebeccas far, James, leid en U-Haul varebil og var på vei til tollstasjonen i New Jersey for å hente bøkene selv. Det hadde gått mange timer siden han dro, og den utsendte forlagsredaktøren måtte overveie å bestille nok et vinglass (i New York-forleggeriets gode gamle dager ville de for anledningen inntatte mengder i alle fall virke beskjedne). Det hører med til historien at herr Dinerstein hadde møtt på flere hindringer innen han ringte sin datter. Vare­bilen punkterte og viste seg å være uten jekk. To timer ble tilbragt langs motorveien i påvente av hjelp før han igjen var på vei mot storbyen. Men han var fortsatt i Lincoln-tunnelen da han for tredje gang slo på tråden. Det var blitt mørkt. Sent. Og ikke bare var herr Dinerstein fortsatt i tunnelen; bilen var omtrent tom for bensin. Trafikken var et sant kaos, og bensinmåleren pekte mot null. Gikk han tom, var det ikke godt å si hvordan vi i det hele tatt skulle få ham ut derfra. (For ikke å nevne bøkene …) Jeg holdt pusten, forsøkte å berolige min etter hvert ganske oppjagede forfatter. Dette transatlantiske forleggeristuntet virket plutselig som en utrolig dårlig idé.

Samtalen på The Strand. «Begge bøkene våre handler kanskje om fremmedfølelse,» sier Adam. «Min romankarakter føler seg fremmed i den amerikan­ ske kulturen. Din karakter, som er deg, er en fremmed, bokstavelig talt.» Han trekker frem denne strofen fra The Candle: «How high the moon / when below it every little house / means You will never live here.» Wilson sier om diktet til Rebecca: «Dette trenger ikke være steds­ spesifikt, eller noe som er spesielt for Norge. Slik er det i New York også. Hvert vindu er et sted du aldri skal bo. Slik er det for oss som debutanter, for oss som unge forfattere som prøver å finne sin stemme. Å utgi sin første bok er en måte å fortelle verden hvor du bor.» Se hele samtalen her: http://tinyurl.com/samtalestrand


23

Rebecca leser på Yale. Studentene her vet å stille gode, og utfordrende, spørsmål. Hva er likhetene mellom lys og mørke? Studentene humrer når Rebecca diskuterer livet i kunstnerkollektivet i Leknes, om lyset i nord, om ensomheten. «There is nobody out there,» sier Rebecca om det nord­norske landskapet hun diktet om.

Men dette er en historie som ender godt. For plutselig var det nok bensin likevel, gutta til distributøren dukket opp for å bære bøkene trygt dit de skulle, og Aschehougs bøker kunne nå sine amerikanske lesere. Og arrangementene gikk strålende. På The Strand virket det som hele New Yorks litterære etablissement var møtt frem. Rebecca ble intervjuet av Adam Wilson, også han debutant. Dagen etter deltok jeg sammen med Rebecca på en såkalt «Master’s Tea« ved Yale University, et arrangement hvor lederen for hvert av Yales «colleges» inviterer prominente gjester til å holde forelesninger og samtaler med studentene. Tidligere gjester inkluderer Meryl Streep, James Franco og Christiane Amanpour, så vi følte oss i ganske godt selskap. Rebecca, som selv har gått på Yale, hvor hun ble tildelt det prestisjetunge Fredrik Mortimer Clapp Fellowship, ble tatt svært godt imot av studentene. De stilte utfordrende og fine spørsmål både om tekstene og gjendiktningsprosessen. De leker ikke høyere utdanning der i gården. Det mest storslagne arrangementet på denne amerikareisen var likevel Bjarne Melgaards utstilling ved galleriet Luxembourg & Dayan, organisert av galleridirektør Alissa Bennett. På åpningen var det stappfullt, både New Yorks kunstverden og det norske konsulatet vitnet om Melgaards imponerende status, og i en time var det kø for å komme inn i townhouse-galleriet. Champagnebrett kom svevende nedover trappene, og for undertegnede aspirant fremstod seansen som akkurat slik en utstillingsåpning i New York skal være. Etterfest i en suite på The Carlyle Hotel gjorde heller ikke noe for å svekke det inntrykket. Melgaard og jeg hadde jobbet med romanen hans et års tid før den kom ut i Norge, til stort sett svært god mot-

takelse. Everything’s big in America, sies det, og ut ifra mine opplevelser en fredag i november, stemmer det i hvert fall for Bjarne Melgaard sin del. A New Novel var ikke lenger bare en Aschehoug-roman, den var et kunstverk som ekspanderte over fem etasjer, i en utstilling hvor ikke bare forlaget, men flere andre kunstnere og aktører var knyttet til Melgaards prosjekt som nære samarbeidsparnere: dukkene til JoJo Gaby og Colleen Rochette, dukkene og animasjonsfilmen til Gabe Bartalos, og kjolene til Jack McCollough og Lazaro Hernandez, designere for Prouenza Schouler, for å nevne noen. Det var overveldende og et privilegium å få være en del av. Og på flyet hjem til Norge bladde jeg i søndagens New York Times. I «Style»-bilaget var det et oppslag om utstillingen, om maleren fra Norge som gjennom sin kunst åpner for andres impulser. I artikkelen beskrev Jack McCollough samarbeidet med Melgaard slik: «This kind of collaboration is a lot of fun and gives us freedom to play a little outside of our usual system.» Det kunne jeg kjenne meg igjen i. Moralen her er enkel. Så lenge været holder: Aschehoug International høres jo ganske fint ut. Nora Campbell er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug.

Ceci n’est pas un livre Melgaards roman antok ny karakter da den ble brukt i en fem-etasjers utstilling i ­galleriet Luxembourg & Dayan, en utstilling som bar det samme navnet som ­romanen, «A New Novel by Bjarne ­Melgaard». I nært samarbeid med flere ledende designere og håndverkere trans­ formerte Melgaard et Upper East Side townhouse til et fullstendig omsluttende miljø som både illustrerer og ekspanderer romanens tematikk og innhold. Den fysiske boken var del av en installasjons­materialet, akkompagnert av over 150 dukker av romanens karakterer. Kurator og galleridirektør Alissa Ben­ nett skriver om utstillingen på galleriets nettsider: «Melgaard’s scenes, ideas, and digressions are intended to weave together in a way that defies established norms of narrative and a firm sense of reality in order to bring us closer to reality in all its messy, overlapping, and sometimes sublime chaos.» Utstillingen har fått stor oppmerksomhet både i USA og utenfor. «Bjarne Melgaards roman er blitt til en uvanlig stram utstilling midt i New Yorks beste nabolag,» skrev Dagbladets anmelder Erlend Hammer om utstillingen.


24

Friedrich W.J. Schelling Om menneskets frihet

Et bibliotek for verdens­ litteraturens klassiske verk

349,– 978820335423 Oversatt av Bjarne Hansen og Øystein Skar

Friedrich W. J. Schelling om menneskets frihet

Molière Don Juan 349,– 9788203354113 Oversatt av Hanne Herrman

Molière Don juan eller Stengjesten

Thorleif Dahls Kulturbibliotek har siden 1956 sørget for norske over­ settelser av gammelnorsk litteratur og klassiske verk fra oldtiden, middel­ alderen og fram til tidlig moderne tid. Etter hvert er det blitt mer enn 150 bøker. I vår kommer ytterligere to titler inn i biblioteket. Om menneskets frihet (1809) er den tyske romantikeren Schellings kanskje største filosofiske bragd og et av de mest dypt­ loddende verk i den tyske filosofihistorien. Schellings store filosofiske prosjekt var å utforske hvordan forholdet mellom godt og ondt, frihet og nødvendighet kan forenes med en virkelighetsorientert filosofi når alle tidligere filosofiske systemer, også den tyske idealismen, har vist seg ikke å bestå «livets prøve». Schelling ville vise at idealismen er filosofiens sjel og realismen dens legeme, og at de til sammen utgjør et levende hele. Derfor utsetter han sitt filosofiske byggverk for den kalde og brutale virkeligheten. Om byggverket til slutt består prøven, er et spørsmål som også leseren inviteres til å reflektere over i møtet med denne like merkverdige som lesverdige boken.

Don juan – litteraturens og dramatikkens mest beryktede «kvinnebetvinger» – er en sammensatt person; det er vanskelig å like ham, og umulig ikke å gjøre det. Vi møter ham idet han står overfor konsekvensene av sitt livs siste eventyr etter å ha brutt med all moral, religion og etikette. Nå strømmer anklagene mot ham fra alle kanter, fra faren, kirken, hoffet, og ikke minst fra tjeneren og følgesvennen Sganarelle. Og den forsmådde hustruen kommer til ham i tre ulike versjoner av kvinnelighet. I motsetning til Peer Gynt, som Knappe­ støperen regner som en middelmådig synder, er det et opprørende format over Don Juans meritter. Molières Don Juan blir en komedie med tydelige tragiske elementer, som det er utfordrende å lese også i dag.

Schelling ville vise at ­idealismen er filosofiens sjel og realismen dens legeme, og at de til sammen utgjør et levende hele.


25

Verdenslitteraturen er rik på originale, viktige, morsomme og fantastiske bøker som er ukjente i vårt land. Et utvalg av disse bøkene vil vi gjerne gjøre tilgjengelig for norske lesere. Tekst Gabi og Anette Gleichmann

Agora bibliotek Det lille forlaget med de store forfatterne

Vi mener at gode bøker skal skake leseren, utvide perspektivet, gi ny innsikt, engasjere, inspirere, berike og sette spørsmålstegn ved etablerte meninger. Og slik litteratur finnes det mye av ute i verden. Agora bibliotek vil derfor – i samarbeid med Aschehoug forlag – utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk over­ settelse. De fleste av dem er allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen. Det handler om forfattere som er seg bevisst at litteraturens rolle i samfunnet bør være mer enn å underholde. Agora bibliotek er et selvstendig og uavhengig forlag og drives av Anette og Gabi Gleichmann. Vår ambisjon er å være det lille forlaget med de store forfatterne. Vi kommer til å utgi seks bøker i året. Våren 2013 vil det utkomme sentrale titler av italienske Italo Calvino, ungareren Péter Esterházy og svenske Aris Fioretos. Italo Calvino Våre forfedre Oversatt av Kari og Kjell Risvik I 1950-årene skrev Italo Calvino (1923–1985) en trilogi som i stor grad skilte seg fra hans tidligere realistiske romaner: Tre fantastiske historier som er som flertydige fortellinger. Viscomten som ble delt i to handler om en mann som av et kanonskudd blir delt i to deler – en ond og en god. Delt, forkvaklet, defekt og sin egen fiende – slik skildrer Calvino samtidens menneske.

Klatrebaronen utspiller seg på 1700-­tallet. En gutt klatrer opp i et tre i opprør mot sine foreldre og tilbringer hele livet i trekronene, noe annet sted klarer han ikke å være seg selv. Ridderen som ikke eksisterte beskriver det kunstige mennesket som bare fungerer abstrakt, som en rustning som går omkring, men uten noe inni. Disse tre kortromanene, som danner en slags fabulerende filosofisk trilogi, la grunnlaget for Calvinos verdens­berømmelse. Her finnes alle ingredienser som kjennetegner hans forfatter­skap: humor, ironi og sprudlende fantasi, men også en viss melankoli. Péter Esterházy Ingen kunst Oversatt av Kari Kemény Peter Esterházy ble født i 1950 og er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største. Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie. I Ingen kunst skriver en sønn om sin mor. De møtes hver dag, spiser middag sammen, går turer i hjembyen Budapest, alt mens hun forteller historier, gamle og nye, om 50-årene, om Ungarns fantastiske fotballandslag, om Puskás – verdens beste fotballspiller, som oppvartet henne og reddet familien hennes fra deportasjonen. Esterházy vever en familiehistorie sammen med en skildring av det

kommunistiske diktaturet. Samtidig er boken et særeget portrett av en storslagen kvinne, en fallen aristokratisk familie og en forrykt tid. Aris Fioretos Den siste greker Oversatt av Bodil Engen Aris Fioretos, født i Gøteborg i 1960, rakk å ta doktorgraden i litteratur­ historie før han debuterte i 1991 med prosasamlingen Delandets bok. Siden har han skrevet en rekke romaner og essays. Han har også oversatt blant andre Paul Auster og Vladimir Nabokov til svensk. Fioretos har mottatt flere priser – i 2011 fikk han både Literaturpreis der SWR-Bestenliste og Det Svenske Akademiets Kellgrenpris. Han bor og arbeider i Berlin og Stockholm. Den siste greker er en fantastisk roman, underholdende og gripende, livsbejaende, men også svært trist. Dette er den virkelige greske tragedien, med handling fra den såkalte Smyrna-katastrofen i 1922 og frem til militærjuntaens kupp i 1967. Romanen omhandler det utvandrertraumet som bare et land som har flere innbyggere i utlandet enn innfor sine egne landegrenser, kan ha. Den siste greker er en slags slektskrønike som fortelles i tablåer, små stykker som til sammen blir en helhet.


26

Gi Nobelprisen til Philip Roth!

1. Fikk virkelig riktig forfatter årets nobelpris i litteratur? Jeg stiller gjentatte ganger dette spørsmålet mens jeg leser den amerikanske forfatteren Philip Roths på norsk nyutkomne roman Indignasjon. Her raser nemlig den 80-årige amerikaneren med frekk skaperlyst videre mot tilværelsens begrensninger. Liksom for å utfordre døden som nærmer seg, har han i sin alders høst fått en febrilt oppdrevet produksjon. I beretningens sentrum står Marcus Messner, en 19 år gammel jødisk student i Ohio, som blir innkalt til forhør hos fakultetslederen for å svare på spørsmålet om hvordan han klarer å tilpasse seg det sosiale livet på college. Krigen raser i Korea og tar mange liv. Marcus vet at høyere studier kan avverge en innkallingsordre, og derfor forsøker han å framstå som en mønsterelev. Men en erotisk drevet kvinnelig student leder den seksuelt uerfarne gutten inn i fordervelsen. Med bare den letteste bevegelsen av pennen åpner Roth her døren til 1950-årenes amerikanske myter så vel som til USAs historie, filosofi og hverdag. Utvungent vever han sammen temaet og ledemotivet, lar høyt og lavt flyte sammen, setter freidig opp mot hverandre en kosherslakterbutikk i Newark og slagfeltene i Koreakrigen, og han stiller seksuelle, politiske og sosiale spenninger opp mot hverandre. I hans speil framtrer et undertrykkende tiår, med selvsensur, streng puritanisme, konformisme og heksejakt på kommunister. Men hentydninger til George Bush og det kristne høyres USA mangler heller ikke.

TEKST Gabi Gleichmann

2. Roth har en særstilling blant dagens prosaister. Han er en pessimistisk dikter som gjennom den vreden og den humoren som gjennomgående farger hans teksters diksjon, bestandig holder fast ved sitt engasjement. Hans intellektuelle kompass slutter aldri å vise ham den riktige retningen gjennom sjelens, historiens og samtidens skoger. Sitt svartsyn skjuler han i komiske opptog og i en blendende verbal fantasi. Både hans diktning og hans motstand står for en heroisk moral. Ett kriterium på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å gå utenfor meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sansene til å hoppe og danse, ordfantasien til å skjerpe seg og tankene til å søke seg mot et uventet verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens hukommelsestap, som framstår som om minnet er herjet av en epidemi. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den skal være en formidler av indre stridigheter, og at den skal sabotere leserens bekvemmelighet. Og alt dette eksisterer for meg hos Roth. Får han ikke snart nobelprisen, kan medlemmene i Svenska Akademien i skam begrave sine hoder i den ertesuppen de spiser etter torsdagsmøtene. 3. Hovedpersonene i Roths romaner er ofte jevngamle med forfatteren, som hele tiden graver i eget materiale og låner fra sin egen biografi. Men det private har aldri fått noen plass i hans verk. Lager Roth mat, kjører han bil, eller har han noen laster? Vi vet ikke. Han lever som en eneboer og viser seg aldri i kulturlivets mer verdslige sammenhenger. Derimot er hans avsky for skjønnlitterære tekster som fordekte selvbiografier alminnelig kjent. Hans hovedpersoner, som ofte er forfattere, er modeller som han bruker som litterære bed til å rendyrke livsholdninger, tendenser og fobier. Vi ser dem stadig fra forskjellige hold, i ulike belysninger. De prøver ut jegets grenser, viser lidelse og lede, engasjement og humor, fortvilelse og løssluppenhet i en blanding som på leseren kan virke iblant nedbrytende, iblant oppbyggelig. Roths romaner er replikker i en dialog med seg selv og med oss om kollektivisme og individualisme, om kapitalisme og humanisme, om frigjøring og fangenskap, om bigotteri og skyld, om likestillingens og fantasiens vilkår. Denne dialogen rommer både Jobs klage og lykksaligheten vi finner i Salomos høysang. Romanene passer til hverandre og henger sammen som brikkene i et puslespill. Det siste ordet blir aldri sagt, og av hver


27

bok får man det største utbyttet dersom man har lest noen av de foregående. Hans mangedimensjonale verk, der listighet og naivitet, trøst og fortvilelse gnistrer mot hverandre og tenner ens fantasi, byr på et følelsenes og intellektets storslåtte eventyr.

Får han ikke snart nobelprisen, kan medlemmene i Svenska Akademien i skam begrave sine hoder i den erte­suppen de spiser etter torsdags­møtene. 4. Da Roth meldte seg til litteraturen, tidlig i 1960-årene, var overraskende mange av USAs fremste forfattere av jødisk opprinnelse. De var spesielt våkne og bevisste om verden omkring seg og følsomme overfor alle former for overgrep, med minoritetens skjerpede innsikt i de sosiale mekanismene. Han hadde ikke Norman Mailers briljant spekulative og aggressive legning, han manglet Sauls Bellows ømskinnede medfølelse, og han var ikke som Bernard Malamud det avvikende mindretallets talsmann. Roth var en ny type forfatter. Men det tok rundt ti år før hans egenart manifesterte seg for fullt. Da framsto han som en sta og heftig, motsetningsfull, uegennyttig, utrettelig oppfinnsom og konfrontasjonsvillig forteller med et stormpisket hav av sterke følelser. Portnoy´s Complaint (Portnoys besværlige liv) traff USA som en eksplosjon av vilt obskøn satire og svart humor. Dessverre skjulte dette et viktig forhold, selv om den notorisk onanerende Portnoys svimlende utgytelser på psykoanalytikerens sofa ikke på noen måte handler bare om den seksualnevrosen han har fått i gave av sin dominerende jødiske mor. Den viktigste blinken for Roths satire er den moderne tilværelsens evne til å stikke kjepper i hjulet på alle forsøk på å bli et helt og sannferdig menneske. Like forbitret og drepende fortsetter Roth gjennom de neste tre tiårene å la sine hovedpersoner protestere mot de urimelige vilkårene den amerikanske hverdagen påtvinger individene som lever i dette samfunnet. Den fremste av disse er Nathan Zuckerman, den dypt sexfikserte forfatteren som blir hjemsøkt av psykiske problemer, som blir isolert og hele tiden er plaget, og som fra The Ghost Writer i 1979 og i de neste åtte romanene fungerer som hans talerør. En annen er David Kepesh, en brystelskende litteraturprofessor som i The Breast blir utsatt for en Franz Kafka-inspirert narrestrek ved at han en natt blir forvandlet til objektet for sin åttrå – et 70 kilo tungt kvinnebryst. Med sin raffinerte komposisjon, legeringen av de forskjellige elementene – farse, dannelsesroman, burleske eventyr, metaroman, samtidsreportasje, samfunnskritikk – speiler de frittstående, men likevel sammenheng-

ende, romanene om Zuckerman og Kepesh livets kaos og er et kaleidoskop som viser USA. Roth ser amerikanerne utlevert til en destruktiv frihet de ikke kan klare vekten av. Selv om han skriver om enkeltmennesker, er det menneskeartens skjebne han skildrer, menneskeartens gåtefulle plass i menneskemengdesamfunnet. I disse romanene råder motsetningenes spill: tvang og frihet, nødvendighet og tilfeldighet. Hvilket liv ønsker man å leve, og hvorfor er det ikke mulig? 5. I hans senere bøker, som inntar en framtredende plass ikke bare i Roths forfatterskap, men til og med i hele vår tids litteratur, går han til rette med den amerikanske samtidshistorien og døden, men det siste er slett ikke så dystert som det kan virke. Roths alter ego, Nathan Zuckerman, opptrer som fortelleren i den trilogien som ble påbegynt i 1997 med American Pastoral (Amerikansk pastorale), et skjebne­ drama med utgangspunkt i 1960-årenes eksplosive omveltninger, og som ble avsluttet i 2000 med The Human Stain (Menneskemerket), om en rakrygget man som bygde hele sitt liv på en løgn. Mellom disse kom boken I Married a Communist (Gift med en kommunist), en opprivende beretning fra McCarthy-perioden om grusomheter, svik og hevn. Samtidig som Roth med en sjelden sans for historiens ironier framkaller minner og bilder fra en tidligere tid, virker han med sitt klare blikk like saklig som redaktøren av telefonkatalogen. Den eiendommelig hysteriske skinnhelligheten som ser ut til å ha truffet den amerikanske nasjonen, iakttar Roth med ironi og bitende velformulert avsmak. En spesiell avsky kjenner han overfor rettssystemets og de moderne medienes ritualer, framfor alt meningskonformismen og den nasjonale offentlighetens løgner og bedragerske spillfekteri. Men han blir drevet av en sterk medfølelse som gjør sitt til at han ikke blir hovmodig og heller aldri triumferende. The Plot Against America (Konspirasjonen mot Amerika), en roman om nazistenes forsøk på å gripe makten i Washington, kan man gjerne lese som en historisk allegori, en advarsel mot tendenser i den aktuelle politikken. Men romanen er også en påminnelse om USAs motstandskraft mot politisk fanatisme. Med sin omsorg for detaljene blander Roth tetthet og luftighet, konsentrasjon og letthet på en måte som gjør hans romaner originale. Den som elsker det engelske språkets fineste nyanser, vil lett bli begeistret for hans bøker. Selv om Roths verk er en sinnrik helhet, er det samtidig som få andre egnet til å bli åpnet like gjerne her som der. Man kan lese en side på måfå og flire eller synke hen i tanker. Jeg er misunnelig på alle som ennå ikke har lest ham. Store oppdagelser er i vente. Gabi Gleichmann er skribent, litteraturkritiker og forlegger. Han debuterte i 2012 med romanen Udødelighetens elixir som har fått en svært god mottakelse og er hittil er solgt til 14 land.


28

Arto Paasilinna Adam og Eva

Om Arto Paasilinna og hans forfatterskap

TEKST Ellen Holm Stenersen

329,– 9788203218705 Oversatt av Ellen Holm Stenersen

Svart humor og burlesk samfunnskritikk Tilgjengelig som e-bok og lydbok Aatami – Adam – Rymättyläs bedrift Adams Akkumulator og Batteri AS går heller dårlig, og namsmannen henger over ham. Men Adam har en idé. Han skaper (på seks dager og hviler på den sju­ ende) en revolusjonerende ultralett akkumulator som kort sagt kommer til å forandre verden og gjøre den til et bedre sted å leve. Takket være denne oppfinnelsen trer Adam inn i et personlig paradis, pengenes paradis. Han blir helt enkelt ekkelt rik. Med seg inn i paradiset tar han den noe alkoholiserte advokaten Eva Kontupohja, uten hennes økonomiske hjelp hadde akkumulato­ ren aldri blitt til. Men i bakgrunnen lurer selvsagt djevelen … ARTO PAASILINNA har en stor litterær produksjon bak seg. Med Adam og Eva er elleve av bøkene hans kommet på norsk. Som alle forfatterens populære bøker er også denne litt av en skrøne, karakterisert av en uovertruffen formu­ lerings- og fortellerglede og en god porsjon svart humor.

I 1970-årene ville folk ha trodd jeg var sprø hvis jeg spådde at en finsk forfatter skulle slå an i Norge og selge mer enn 200 000 bøker, riktignok fordelt på ti titler. Det var i Nordvisjonens glansperiode, og finsk tv-teater ble et begrep for alt som var teatralsk, trist og leit. Fulle menn som dæljet hverandre i hue med vodkaflasker, var ikke akkurat noe som slo an her på berget. Men tidene forandrer seg, og nå gleder mange seg til at neste Paasilinna-roman skal komme på norsk. Riktignok er ikke alle like begeistret, ikke i Finland heller: «Jeg kan ikke se noe som helst morsomt ved den mannens bøker,» uttalte en eldre dame fra det bedre borgerskap. Og da salget av Arto Paasilinnas bøker oversteg en million eksemplarer, falt han ut av Pekka Tarkkas standardverk om de hundre viktigste finske samtidsforfatterne. Senere, da gjennombruddet i utlandet var et faktum, ble han igjen tatt inn i varmen. I dag er Arto Paasilinna syk og bor på et pleiehjem. Han har hatt slag og hjerne­blødning og hukommelsen er sterkt svekket. Men han har bak seg cirka 35 romaner og 15 andre bøker. Flere av romanene er blitt film, teater, musikal, hørespill og tegneserier, og ikke minst, de er oversatt til rundt 40 språk. Særlig populær er han i Frankrike og Sverige. Gjennombruddsromanen, Harens år, utkom i 1975. Fjorten år senere kom den på fransk ved en nesten helt usannsynlig tilfeldighet. Anne Colin du Terrail hadde oversatt den på eget initativ fordi hun ville bli skjønnlitterær oversetter, men på den tiden var det liten interesse for finske bøker i Frankrike. Flere forlag sa nei takk, men da ett av dem etter noen år skulle flytte, kom manuset ut av skapet og havnet øverst i en kasse. Boken ble oppdaget av en ny forlagsansatt, ble utgitt, og ble straks en enorm suksess. Og ikke bare det, den ble rene døråp-

neren for finsk litteratur i landet, der den ennå blir solgt i 15 000 i året. På svensk kom Harens år i 1992 fordi forleggeren hadde lest den på fransk. På norsk kom den først i 2004, så vi ligger omtrent 30 år etter her på berget. Finsk fjernsynsteater må nok ta en del av skylden for det. Arto Paasilinna ble født i 1942 i Kittilä i Nord-Finland som nummer fem i en stor søskenflokk. Familien hadde vært på flukt fra Petsamo og vinterkrigen siden 1939. Omflakkingen skulle vare i nærmere ti år og gikk blant annet til Narvik, hvor de bodde i noen måneder til krigen innhentet dem også der. Paasilinna-familiens sterke tilknytning til Norge gjør det ekstra ironisk at vi var et av de siste landene han slo gjennom i. Mormoren var norsk, familien bodde opprinnelig i Salmijärvi i Petsamo vis-à-vis Svanvik folkehøyskole, og de har mange norske slektninger. Broren hans, Reino, ble født på en tråler ved Reinøya nord for Hammerfest. Til slutt fikk de tildelt et avsidesliggende myrstykke i Tervola sør for Rovaniemi, hvor de skulle bli bureisere. Etter noen måneder døde faren, og tre dager etter døde minstebarnet. Moren satt igjen i en liten hytte med sju unger, en ku og ingen penger. Heldigvis hadde de hjelpsomme naboer. Av disse ungene er fire blitt forfattere, og alle sju har markert seg i finsk kulturliv. Noe særlig formell utdannelse ble det lite av. Men turene til biblioteket var desto hyppigere. Artos bror Erno var den første som fikk Finlandiaprisen i litteratur, og han er også kjent for sine aforismer, som for eksempel: Den eneste lærde er den selvlærte. De andre er belærte. Etter en del jobbing i tømmerskogen og avtjent militærtjeneste fikk Arto sin første jobb som journalist, og i noen år arbeidet han i flere nord-finske aviser. Mye av stoffet han kom borti, dukker opp i romanene hans. Men etter hvert som sladrejournalistikken

tok overhånd, meldte han seg ut og ble forfatter på heltid. En hendelse som bidro til dette, var forfatteren Timo Mukkas død. Han lå på sykehuset etter et hjerteanfall, og det er en allmenn oppfatning at en ondsinnet artikkel i sladrebladet Hymy tok livet av ham. Timo Mukka var kompis av Paasilinnabrødrene, og Erno Paasilinna har skrevet hans biografi. Fantasien og den burleske humoren har bidratt sterkt til Arto Paasilinnas popularitet. Romanene hans inngår i den folkelige finske fortellertradisjonen, i direkte linje fra Kalevala via Aleksis Kivi og Väinö Linna samt skrønemakeren Nätti-Jussi, som også er en av gjennomgangsfigurene i romanene. Nærheten til naturen er et viktig element, og dyr spiller en stor rolle. Ikke bare harer, men også bjørner, rever, kråker, ørner, rotter, hvite mus og en elefant. Og engler. Hovedpersonene er sterke individualister, enten litt sære antihelter eller helt vanlige mennesker, gjerne nordfra, og de slåss for rettferdighet og mot maktmisbruk. Temaene som tas opp, er ofte triste: selvmord, arbeidsløshet, krig. Og mentale lidelser, ikke minst. Men det gjøres på en burlesk og satirisk måte. Arto Paasilinna har flere påbegynte prosjekter, og sønnen hans, Petteri Paasilinna, som har eget forlag, har nettopp utgitt ovenfor nevnte NättiJussis biografi, ferdigskrevet av forfatteren Lasse Lehtinen. Alt sammen er helt sant ifølge Paasilinna. Til Artos 70-årsdag våren 2012 kom en ny biografi, skrevet av Jouni K. Kemppainen. Den har tittelen Onnelli­ nen mies, En lykkelig mann, den samme som en av de beste romanene hans. Og tro det eller ei, Arto Paasilinna sitter på pleiehjemmet og sier at han er en lykkelig mann og skriver på en ny roman. Om den noen gang vil bli ferdig, er en annen sak. Ellen Holm Stenersen er oversetter.


29

Elif Shafak Ære 379,– 9788203217975

Moren min døde to ganger. Slik starter historien i Elif Shafaks åttende roman, Ære. En fortelling om identitet, tradisjon og æreskultur – og om drap i nær familie. TEKST Mette Solberg Fjeldheim

Oversatt av Bente Klinge

Et spørsmål om ære? leste seg opp på relaterte saker fra Tyrkia, Tyskland, Nederland, Belgia og Storbritannia. Hun intervjuet tyrkiske og kurdiske immigranter. At hun la fortellingen til London er fordi dette nettopp er det multi­kulturelle senteret i Europa hvor det er en relativt bedre integrasjon, harmoni og sameksistens enn noe annet sted i dag. Om æresdrap kan skje der, kan det skje hvor som helst, mener hun.

Tilgjengelig som e-bok

I en kurdisk landsby ved

Eufrats bredd blir to tvillingsøstre født i 1945. De får navnene Pembe og Jamila – Rosa og Vakker. Som voksen følger Pembe sin mann Adem Toprak til London, der de starter et nytt liv med de tre barna sine. Men Tyrkia og tradisjonene bærer de med seg i blodet. Den eldste sønnen,

Iskender, minnes hjem­ landet og føler at han er blitt utsatt for et stort svik. Søsteren Esma er lojal og trofast til tross for smerten og kjærlighetssorgen hun bærer på. Og Yunus, som er født i London, er sky og annerledes. Toprak-barna er fanget

ELIF SHAFAK er pris­be­ lønnet forfatter av elleve bøker, hvorav åtte av dem er romaner. Hennes bøker er utgitt på mer enn tretti språk. Hun er skribent for en rekke aviser og skriver tekster for flere rockemusi­ kere i Tyrkia. Elif Shafak bor delvis i London og Istanbul med sin mann og to barn.

Foto: Andrea von Lintel

i fortiden, og en dag blir livet deres smadret og forandret av et brutalt drap.

«Eksotisk, stemnings­full og fullstendig gripende.» The Times «Historier kan ikke rive ned grenser, men de kan slå hull i våre ­mentale murvegger.» Elif Shafak til Words Without Borders.

I Ære følger vi tre generasjoner av en tyrkisk-kurdisk familie i London. Med tilbakeblikk til Istanbul og Euphrates får vi innsyn i en kultur der kvinner har grått over sin nyfødte datter og hedret sine sønner. Dette er en roman om religion, kjærlighet og kulturforskjeller. Det handler om identitet, tradisjon og mannsroller. Ikke minst handler det om æreskultur og æresdrap. «Det finnes ingen ære i drap,» skrev Elif Shafak i en artikkel i The Guardian tidligere i år. I forbindelse med boken gjorde hun grundig research. Hun

Elif Shafak har markert seg som en politisk engasjert forfatter også med sine tidligere utgivelser. Hun har skrevet i alt åtte romaner som er oversatt til mer enn tretti språk. Hennes første bok på norsk, den internasjonalt bestselg­ende romanen Bastarden fra Istanbul, førte til at hun ble stilt for retten for å ha fornærmet «det tyrkiske» – noe hun senere ble frikjent for. «I Tyrkia skriver menn, og kvinner leser. Jeg ønsker å se dette endre seg,» uttalte hun i et intervju til The Observer. Hun er alt godt i gang med det. Elif Shafak er den mest leste kvinnelige forfatter i Tyrkia, og særlig blant unge og utdannede kvinner i hjemlandet er hun populær. Bøkene hennes har gjerne et anslag av magisk-realisme og sammenlignes ofte med den ikke ukjente Isabelle Allende. Som forfatter er Elif Shafak en av verdens unike stemmer – hun blander øst og vest, feminisme og tradisjon, det lokale med det globale. På dette vis får vi som lesere glimt av noe fremmed, noe annerledes – og kanskje blir vi som leser hennes bøker litt klokere. Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug.


30

Da Tracey Garvis Graves hadde skrevet sin roman På øya, forsøkte hun seg hos 14 ulike agenter. Ingen ville ha boken. Derfor publiserte hun den selv som e-bok. Så tok det helt av. Boken er blitt en bestselger, forfatteren har tegnet kontrakt med Penguin, 26 land hittil ønsker å utgi romanen, og den skal filmes av MGM.

Dramatikk og romantikk på en øde øy – perfekt sommerlektyre

Utdrag

Vannet virvlet rundt meg, inn i nesen, ned i halsen, inn i øynene. Jeg kunne ikke trekke pusten uten at jeg begynte å hoste. Anna svømte mot meg mens hun blødde og gråt og ropte. Hun fikk tak i hånden min og prøvde å snakke, men det ble bare surr, og jeg forsto ikke noe av det hun sa. Hodet hennes ble slengt hit og dit, og så klasket ansiktet hennes ned i vannet. Jeg dro henne opp etter håret. «Anna, du må våkne!» Bølgene var så høye, og jeg var redd vi skulle komme fra hverandre, så jeg skjøv høyre arm innunder stroppen på redningsvesten hennes og holdt henne fast. Jeg løftet opp ansiktet hennes. «Anna. Anna!» Herregud. Hun åpnet ikke øynene, og hun svarte ikke, så jeg tok venstre arm innunder den andre stroppen på redningsvesten hennes og la meg bakover, slik at hun ble liggende på brystet mitt. Jeg prøvde å la være å tenke på piloten Mick, som var fastspent i setet sitt. Jeg fløt, i sjokktilstand, og hjertet dunket hardt i brystet. Rundt oss var det bare rullende bølger, og jeg prøvde å holde både hennes og mitt hode over vannet og tvang meg til ikke å få panikk. Kan de vite hvor vi styrtet? Sporet de oss på radaren? Kanskje ikke, for det kom ingen. Himmelen mørknet, og sola gikk ned. Anna mumlet noe. Jeg trodde hun kanskje var i ferd med å våkne, men kroppen hennes ristet, og så kastet hun opp på meg. Bølgene vasket det vekk, men hun skalv, og jeg dro henne mot meg og prøvde å dele kroppsvarmen. Jeg var også kald, selv om vannet hadde kjentes varmt like etter at vi krasjet. Det var ikke måneskinn, og jeg kunne bare så vidt se overflaten på vannet rundt oss. Nå var det ikke blått, men svart. Jeg tenkte med redsel på hai. Jeg løsnet den ene armen min og la hånden under haken til Anna og løftet hodet hennes opp fra brystet mitt. Jeg hadde kjent noe varmt like under halsen min, der hodet hennes hvilte. Blødde hun fremdeles? Jeg prøvde å få henne til å våkne, men fikk bare respons hvis jeg ristet på ansiktet hennes. Hun snakket ikke, bare jamret seg. Jeg ville ikke plage henne, men jeg måtte vite om hun levde. Hun beveget seg ikke på en lang stund, og det skremte meg skikkelig, men så kastet hun opp igjen og skalv i armene mine. Jeg prøvde å holde meg rolig og pustet langsomt inn og ut. Det var lettere å håndtere bølgene når jeg

fløt på ryggen, og Anna og jeg gynget opp og ned mens strømmen førte oss av gårde. Sjøflyene sto på bakken etter mørkets frembrudd, men jeg var sikker på at de ville sende opp et når sola sto opp. Da måtte noen ha forstått at vi hadde styrtet. Foreldrene mine vet ikke engang at vi var om bord i det flyet. Timene gikk, og jeg så ingen haier i mørket. Kanskje de var der uten at jeg visste det. Jeg var helt utslitt så jeg døste en stund, og lot beina henge nedover i stedet for å anstrenge meg for å holde dem ved overflaten. Jeg prøvde å la være å tenke på haiene som kanskje sirklet under oss. Da jeg ristet i Anna igjen, var det ingen respons. Jeg trodde jeg kunne kjenne at brystet hennes hevet og senket seg, men jeg var ikke sikker. Det lød et høyt plask, og jeg rykket til. Hodet til Anna falt slapt til siden, og jeg dro det mot meg igjen. Plaskingen fortsatte, nesten som i en rytme. Jeg så for meg ikke bare én hai, men fem, ti, kanskje flere, og kastet meg rundt. Noe stakk opp av vannet, og det tok meg et øyeblikk å skjønne hva det var. Plaskingen kom fra bølger som slo mot et korallrev rundt en øy. Jeg har aldri vært så lettet i hele mitt liv, ikke engang da legen fortalte oss at behandlingen endelig hadde virket, og at kreften var borte. Strømmen førte oss nærmere øya, men vi hadde ikke rett kurs mot den. Hvis jeg ikke gjorde noe, kom vi til å passere den. Jeg kunne ikke bruke armene etter­ som de fremdeles var kilt inn under stroppene i Annas redningsvest, så jeg holdt meg på ryggen mens jeg sparket med føttene. Skoene falt av, men det brydde jeg meg ikke om; jeg burde ha fått dem av meg for flere timer siden. Det var fremdeles rundt femti meter til land. Vi var lenger ute av kurs enn før, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bruke den ene armen. Jeg svømte på siden, og ansiktet til Anna ble dratt gjennom vannet. Jeg løftet hodet. Vi nærmet oss. Jeg sparket frenetisk, det sved i lungene, og jeg svømte så hardt jeg kunne. Vi nådde det rolige vannet i lagunen innenfor revet, men jeg sluttet ikke å svømme før føttene mine berørte sandbunnen. Jeg hadde så vidt krefter til å dra Anna opp på land før jeg kollapset ved siden av henne og mistet bevisstheten. ***


31

Den blendende solen vekket meg. Jeg var stiv og hadde vondt i kroppen og kunne bare se på det ene øyet. Jeg satte meg opp og tok av meg redningsvesten og så bort på Anna. Ansiktet hennes var hovent og forslått, med kutt på kryss og tvers over kinnene og pannen. Hun lå helt stille. Hjertet dunket i brystet mitt, men jeg tvang meg til å lene meg frem og berøre halsen hennes. Huden hennes føltes varm, og lettelsen strømmet gjennom kroppen min nok en gang da jeg kjente pulsen hennes slå under fingrene mine. Hun levde, men det eneste jeg visste om hodeskader, var at hun sannsynligvis hadde fått det. Hva om hun aldri våknet? Jeg ristet henne forsiktig. «Anna, kan du høre meg?» Hun svarte ikke, så jeg ristet henne igjen. Jeg ventet på at hun skulle åpne øynene. De var helt utrolige, store og mørkt gråblå. Det var det første jeg la merke til da jeg møtte henne. Hun kom hjem til oss for å bli intervjuet av foreldrene mine, og jeg ble flau fordi hun var så vakker, mens jeg var tynn og skallet og så helt for jævlig ut. Kom igjen, Anna, la meg få se øynene dine. Jeg holdt pusten og ristet henne hardere, og først da hun endelig åpnet dem, pustet jeg langsomt ut.

Når 30 år gamle Anna Emerson blir tilbudt jobb som privatlærer for T.J. Callahan på familiens sommersted på Maldivene, takker hun ja uten å nøle. Hvem fristes ikke av et avbrekk fra hverdagen på en tropisk øy! T.J. derimot, har absolutt ikke lyst til å dra fra Chicago. Han fyller snart 17, har hatt kreft og vil nå tilbake til et normalt liv og være sammen med vennene i ferien. Men foreldrene insisterer. Anna og T.J. er på siste etappe til Maldivene i et sjøfly da piloten plutselig får hjertestans, og flyet styrter i havet. Anna og T.J. blir skylt i land, men oppdager raskt at de er strandet på en øde øy. Først er alt de tenker på hvordan de skal kunne overleve. Øya er vakker, og også farlig. Utfordringene er mange, men etter som dagene, ukene og månedene går, begynner Anna å lure på om kanskje det vanskeligste blir å være sammen med en gutt som gradvis er i ferd med å bli en mann …

Tracey Garvis Graves På øya 299,– 9788203218538 Oversatt av Elisabeth Haukeland

Tilgjengelig som e-bok

Rundt oss var det bare rullende bølger, og jeg prøvde å holde både hennes og mitt hode over vannet og tvang meg til ikke å få panikk.

TRACEY GARVIS GRAVES bor i en forstad til Des Moines i Iowa sammen med sin mann, to barn og den viltre hunden Chloe. Dette er hennes første roman. Hun elsker å høre fra fansen, og du finner henne på Twitter – @tgarvisgraves – og på Facebook – facebook.com/ tgarvisgraves.


32

Anna og Francesca vokser opp i et nedslitt boområde i den toscanske kystbyen Piombino. I horisonten kan man skimte Elba, men på Via Stalingrado er det stålverket alt dreier seg om. Jentene er 13 år og på vei til å ta steget inn i voksenverdenen. De er gjenstand for mennenes og guttenes hete blikk. De er prinsesser i et falleferdig kongedømme og fantaserer om et liv langt borte fra foreldrene og stålverket. Anna har store planer, hun skal studere og bli dommer eller politiker. Francesca drømmer om jobb på TV eller å bli modell. Stål er en gripende skildring av to jenters vennskap, og hvordan de sammen møter omgivelsenes krav og forventninger. Det handler om både å gjøre sitt beste og å mislykkes, å ville men ikke alltid kunne, å kjempe uten egentlig å vite hva man kjemper for. Samtidig gir romanen et sterkt nåtidsbilde av livet på Italias vrangside.

En kulturell ødemark uten stjernehimmel TEKST Demian Vitanza

Silvia Avallone Stål 329,– 9788203217128 Oversatt av Astrid Nordang og Eli-Ann Tandberg

Tilgjengelig som e-bok

SILVIA AVALLONE debuterte med romanen Stål som vakte stor oppmerksomhet i Italia og ble nominert til landets fineste l­itterære pris, Premio Stega. Boken er solgt i mer enn 400 000 eksemplarer i hjemlandet og er blitt en bestselger i Frankrike og Nederland.

Allerede mens jeg leser første side av Silvia Avallones roman Stål, kommer jeg på en hel bukett av grunner til at jeg ikke bor i Italia, selv om jeg føler meg like mye italiensk som norsk. Boka åpner med en beskrivelse av tretten år gamle Francesca, sett gjennom en kikkert. Kikkeren, får vi så vite, er jentas far. Han står på balkongen i leiligheten sin og holder «oppsyn» med dattera som bader i havet sammen med bestevenninnen Anna. For ikke bare er dette en fengende og forstyrrende åpningsscene, det er også et ganske presist bilde på noen av grunnproblemene i det italienske samfunnet: generasjonskonflikt, sex-fiksering, og overvåkning. Generasjonskonflikt I Avallones roman følger vi de to arbeiderklassefamiliene til Anna og Francesca som bor i samme blokk i industri­ byen Piombino. Fedrene i begge familiene jobber på Lucchini, et stålverk som i sin tid var arbeidsplass for tjue tusen arbeidere, men som nå har bare et par tusen ansatte igjen. Og det nedbemannes fortsatt: Det var i ferd med å gå til helvete. Og likevel moret de, den sjuende generasjonen arbeidere, seg fremdeles med å ri på gravemaskinene som om de var okser, mens de lyttet til en reiseradio og lot amfetamintabletten smelte under tungen. Det er mange som snakker om økonomisk krise i Italia. Jeg mener man like gjerne kan snakke om en kulturell krise. For ikke bare er en tredjedel av Italias unge voksne


33

arbeidsledige, de (eller skal jeg si «vi») mangler også et språk for å møte framtiden. Gårsdagens drømmer hørte hjemme i gårsdagens økonomi, som nå er i ferd med å ruste bort, uten at nye drømmer avløser de gamle. Tomheten mellom det som ikke lenger er og det som ennå ikke har kommet, fylles med dop, sex og TV-underholdning. Vi kjenner alle til det livlige og lekne Italia. Det sjenerøse Italia. Men Avallone portretterer en annen side av landet. En kulturell ødemark uten stjernehimmel. Og jeg er enig med henne: Dette er også Italia. Jeg har italienske venner som har gått ut av universitetet med toppkarakterer i arkitektur, medisinsk biologi eller språk, og som må jobbe gratis i årevis. I beste fall tjener de småpenger, mens de fortsatt bor hjemme hos mor og far. Hvilke drømmer er det mulig å drømme da? Når man hver dag trasker rundt i foreldrenes hjem. Fanget i foreldrenes språk. Sex-fiksering Da jeg var femten år, reiste jeg for andre gang i mitt liv for å bo i Italia, hos en familie som gjestet meg. Da jeg ankom leiligheten, var det fullt av folk der: venner, slektninger, naboer. De var samlet av to grunner. Den ene var å ønske meg velkommen. Den andre var å se på finalen av Miss Italia 1999. De vekslet mellom å stille meg spørsmål om Norge og peke på TV-skjermen og kommentere hvem de syntes var heitest. Det finnes en slags skjønnhetskultur i Italia, som på sitt beste gjør verden vakrere, men som oftest smitter over i perversjoner. Den italienske skjønnhetskulturen og fjernsynsmediet har selvfølgelig for lengst funnet fram til hverandre, og de forsterker hverandre gjensidig. I nesten hvert underholdningsprogram på TV, kommer det innslag av lettkledde jenter som danser rundt. Det er kanskje lett å tenke at det er bare menn som opprettholder denne skjønnhetskulten. Men det er snarere tvert om. Mødre er ofte med på å dytte fram døtrene sine på skjønnhetskonkurranser, med en drøm om at de skal bli en av de lettkledde pikene som danser rundt på TV-skjermene. Eller kanskje Miss Italia. Det er sånne drømmer tretten år gamle Francesca i Avallones roman også bærer på. Drømmen om å bli sett. Av så mange som mulig. Kanskje er dette for å kompensere for at hun ikke blir sett der hjemme. Annet enn gjennom pappas kikkert, naturligvis. Men Francescas uimotståelige skjønnhet hjelper henne ikke. Den sender henne snarere dypere og dypere ned i mørk ensomhet. Sex-fikseringen er et viktig tema gjennom hele romanen, hvor stålarbeiderne på smelteverket har kalendere med nakne piker hengende overalt. Hvor arbeiderne bruker fritiden sin på sex-klubben Gilda. Hvor gamle menn diskuterer om de skal få seg unge russiske kjærester når konene deres dør en dag. Overvåkning Det er ikke bare Francesca som blir overvåket. Venninnen Anna blir også holdt øye med. Hun er klar for å finne noen å ligge med, og siden faren ikke er til stede, tar broren på seg oppgaven å vokte hennes jomfrudom.

Men et øyeblikk glipper hun av syne og får utfolde seg. Å vokse opp i Italia handler om å lære seg å finne glippene. Øyeblikkene da overvåkeren er distrahert. Det gjelder på skolen, på arbeidsplassen, på gata, i hjemmet. Å underkaste seg reglementene på disse stedene er uholdbart. Ordet «livsutfoldelse» blir derfor nærmest synonymt med ordet «regelbrudd». Det interessante er alltid det som skjer når læreren snur seg bort, eller utenfor foreldres rekkevidde. Sprekkene i muren som slipper lyset gjennom. I Stål må Anna og Francesca finne måter å unnslippe andres blikk på. Fedre og brødre som følger med. Men det er ikke bare tenåringsjentene som kontrolleres: Annas kriminelle far blir overvåket av politiet. Fabrikk­ arbeiderne overvåkes av avdelingsledere. Konene blir holdt øye med av sine ektemenn. Hele systemet er bygget opp på overvåkning, og livet befinner seg utenfor dette øyet. Det forjettede land Drømmen er å komme seg bort fra det hele. I hvert fall ut til Elba. Den ligger bare noen få kilometer ut i havet som et forjettet land. Ja, alle drømmer om å dra dit, men ingen kommer seg av sted. Dette er turistenes Italia. Det Italia man reiser til for å kose seg. For innbyggerne i Piombino blir øya liggende som noe nært og fjernt på én gang. Og det er nettopp i denne dobbeltheten mellom drøm og virkelighet, det nære og det fjerne, at boka er på sitt sterkeste. For den italienske virkeligheten Avallone beskriver, kan ikke overleve uten en illusjon, et Elba, et fjernsyn, et Miss Italia, som igjen blir en del av virkelighetsmaskineriet. Når Annas storebror får vite at fabrikkens tidligere navn, Ilva, var det etruskiske navnet på Elba, bryter han ut: «I helvete! Det er som å si at paradis og dritt har samme navn.» Det er dette Avallone avslører – hvordan paradis og dritt er pakket sammen i Italia. For er det ikke nettopp derfor det ble mulig for Berlusconi å komme til makten? Evnen til å selge befolkningen dritt og kalle det paradis. Evnen til å skjule urettferdighet under en klovneaktig figur. Det å gjøre hele statsapparatet og domstolen til en spøk, og få befolkningen til å le av den. Eller rett og slett bedøve befolkningen med lettkledde jenter på en av TV-kanalene sine. Men ingenting varer evig. Stålfabrikken vil rustne en dag. Berlusconi kommer før eller senere til å dø, akkurat som fedrene til Francesca og Anna en dag vil forsvinne. Og kanskje er de to ungjentene i Silvia Avallones roman nettopp et lite framtidshåp for Italia. Anna og Francesca som holder hender. Som øver på å strippe på baderommet hver mandag. Som tiltrekkes av hverandre, men hindres i å være sammen av både fedrene og sine egne tanker. De er midt i puberteten, midt i overgangen mot noe nytt. Jo, jeg tror Italias framtidshåp best kan ­beskrives som pubertale tenåringsjenter som finner ut at de ikke vil være sammen med menn. Demian Vitanza er en norsk-italiensk forfatter, samfunnsviter og scene­kunstner. Han debuterte høsten 2011 med romanen Urak, som fikk glitrende kritikker.


34

Hun kjenner bokbransjen ut og inn. Hun vet utmerket godt hvilke krav omgivelsene stiller til forfatterrollen, og hvordan den har utviklet seg over tid. N책 har hun skrevet en roman om nettopp denne rollen og en bransje hun kaller svindlerbransjen. TEKST Mette Solberg Fjeldheim

Kerstin Ekman og svindlerbransjen

Foto: Cato Lein


35

Kerstin Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen utgis på norsk i januar 2013. Dette er en metalitterær fortelling om to kvinner og deres felles forfatterskap. Der Lillemor Troj er forfatteren utad, er det Babba Andersson som er den egentlige forfatteren – den skapende, som ingen kjenner til. Det vil si – helt til Lillemor vil slutte å utgi bøker og pensjonere seg. I hjemlandet har Ekman fått strålende kritikker for utgivelsen. Hun har allerede vært intervjuet i NRKs Bok­programmet. Som leser blir jeg nysgjerrig. Hva vil hun egentlig med romanen? Hvor mye av det hun skildrer, er egenopplevd? Hva er hennes tanker om forfatter­ rollen? Så jeg spør henne: – Tittelen på din nye roman er Grand Finale i svindlerbransjen. Hva ligger i den tittelen? – To sterke og begavede kvinner har i titalls år svindlet den litterære verden med et samarbeid som ingen andre enn de to kjenner til. De er sterkt avhengig av hverandre, og når den ene vil trekke seg tilbake med pengene de har tjent, blir den andre rasende. For å hevne seg skriver hun romanen med tittelen Grand Finale i svindlerbransjen. Om den blir utgitt, vil den knuse den andre kvinnens liv og rykte. – Fortell: Hvem er Lillemor Troj? Og hvem er Babba Andersson? – Babba er den genuine forfatterbegavelsen av de to. Hun er også en farlig kvinne med stor makt over den andre kvinnen hun samarbeider med. Lillemor er den snartenkte, som kan svare på kulturjournalistenes spørsmål og som tar seg bra ut på på bilder. – Det er ikke uten grunn at du har valgt å skrive om forfatterrollen som splittet mellom to personer. Kan du til tider selv føle deg splittet i rollen som forfatter? – Nei, jeg er ikke splittet når jeg jobber. Men å opptre i offentligheten for sin bok gir iblant en splittethet, særlig i en tid da forfatterens person er kommet til å bety mer og mer for leserne. – Lillemor Troj har fått ditt andre fornavn og ditt tidligere etternavn skrevet baklengs. Hvor mye av henne er deg? Og hvor mye av Babba er deg? – I begynnelsen var nok det der med mitt navn og Lillemors halvt på alvor. Men etter hvert som de to kvinnene tok form, skilte de seg mye fra meg. De måtte jo bli egne personer om boken skal være verdt å lese. Noen nøkkel­roman er det sannelig ikke.

Det er bare jeg som kan vite hva som har hendt meg av det som skildres, og hva som er helt og holdent oppdiktet. – Hvor viktig er det med anerkjennelse i form av priser og gode anmeldelser for en forfatter – og hvordan oppleves dette i kontrast til roen og anonymiteten man kanskje trenger for å skrive? – Jeg holder helhjertet med min Babba om at anonymitet er nødvendig for kunstnerisk kreativitet. Men det er det vanskelig å beholde i offentligheten. Det går naturligvis å beholde anonymiteten inni seg om en bare innser at den personen som en selv, forlag, journalister og lesere skaper, ikke er «jeg». – Du kom med din første bok i 1959 og har siden fulgt utviklingen i bokbransjen og forfatterrollen. Her til lands opplever vi også et økende fokus på at forfatteren «må ha noe mer» utover det å skrive godt – slik Babba opplever. Hva er dine tanker om dette? – Jeg har jo sett denne utviklingen og lagt merke til det som er blitt rene personfikseringen. Men jeg synes jeg har klart å unngå å være for mye i fokus selv. Jeg bor på landet og skriver og lever der, og da glemmer jeg det meste som hører til i den ytre og offentlige verdenen. – Til sist: Det er allerede en stund siden boken ble utgitt i Sverige. Hva slags reaksjoner har du fått fra leserne? – Boken kom ut for nesten nøyaktig et år siden, og jeg har fått mange brev. Det virker som om folk synes det har vært morsomt å lese om forfatteren fra innsiden. Men i romanen er jo Lillemors historie ganske tragisk, og jeg har lagt merke til at få skriver noe om dette. Man tar den tydeligvis som en veldig munter bok. Og det er den vel – delvis. Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug.

En dag får den berømte forfatteren Lillemor Troj et manus av redaktøren sin – et manus som viser seg å handle om hennes eget liv. Redaktøren tror hun har skrevet det selv under pseudonym, men Lillemor Troj vet at sannheten er en annen. Det er skrevet av en kvinne som kjenner henne godt, og som nå selv vil bli anerkjent som forfatter – hennes hemmelige ghostwriter Babba Andersson. Deres samarbeid startet tidlig i 50-årene, og siden har de vært avhengig av hverandre. Babba kan skrive, men er totalt sjarmløs. Lillemor er derimot lys og fager og perfekt til å spille forfatterrollen. Men så ønsker ikke Lillemor å ha mer med Babba å gjøre, og Babba forsvinner – til romanen om Lillemor Troj dukker opp. Med Grand finale i svindlerbransjen gir Kerstin Ekman seg satiren i vold. Hun erter leseren, kulturlivet og hele den dannede offentligheten. Hun tar for seg nysgjerrig­ heten og kikkermentaliteten – fenomenet autofiction er en av skyteskivene i romanen.

Kerstin Ekman Grand finale i svindlerbransjen 379,– 9788203217463 Oversatt av Bodil Engen

Tilgjengelig som e-bok KERSTIN EKMAN fikk sitt store gjennombrudd med Hekseringene i 1974. Hendelser ved vann ble tildelt Augustprisen og Nordisk Råds Litteratur­ pris i 1994. Vargskinnettrilogien – Guds barmhjer­ tighet, Morgen kommer og Skrapelodd – hører også til hennes mest anerkjente bøker. Etter 11 år i Svenska Akademien trakk Ekman seg ut på grunn av Akademiens manglende engasjement overfor fatwaen mot Salman Rushdie.


36

Foto: Paul Stuart/Scanpix


37

«A quietly devastating novel». Akkurat denne karakteristikken treffer meg midtskips og oppsummerer perfekt min opplevelse av Zadie Smiths fjerde roman, NW. Historien er ikke unik, men er sterk og tar tak. TEKST Marit Notaker

Klassereise med voksesmerter Zadie Smith NW 379,– 9788203218354 Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Tilgjengelig som e-bok

ZADIE SMITH debuterte med romanen Hvite tenner som fikk flere høythen­ gende priser og ble en stor internasjonal suksess. Deretter har hun skrevet Autografmannen og Om skjønnhet, også disse prisbelønte. Hennes siste roman, NW, er blitt mot­ tatt med flotte kritikker.

«Om en hundre års tid, når lesere ønsker å vite hva en engelsk roman var i stand til, og hvordan engelsk liv virkelig var, vil de ta for seg NW og føle at dette må være helt riktig.» The Telegraph

NW er postkoden for den nordvestlige delen av London, et område med svært blandet befolkning, sosialt sett. Områder med kommunale boliger, council flats – med leveforhold som får selv de mest miserable nordiske urbane ghettoer til å glitre i sammenlikning – ligger i kort avstand til oppgraderte strøk, der velstående, hippe mennesker i mellomgenerasjonen rykker inn. Nettopp denne kombinasjonen av ny sosial suksess og en underklasse med store sosiale problemer er bakteppet for NW. Vi møter fire jevnaldrende personer midt i trettiårene: Leah, Felix, Keisha og Nathan. Alle er vokst opp i Caldwell Estate, fem trøstesløse høyblokker fra 70-årene, ironisk nok oppkalt etter noen av 17- og 1800-tallets mest kjente engelske filosofer og samfunnsreformatorer. For ungdom herfra er det bare én ting som gjelder hvis du vil ta del i fremskritt og utvikling, og det er å komme seg bort. Caldwell Estate er en etnisk smeltedigel, og det er ikke overraskende at Zadie Smith bruker dette typiske boligområdet som en miniversjon av dagens engelske multikulturelle bysamfunn. Romanen består av fire deler, og i den første ligger synsvinkelen hos Leah, som er hvit, med en mor som oser småborgerlig respektabilitet. Leah er gift med en ærgjerrig fransk-afrikansk frisør, Michel, som driver med aksjespekulasjoner på si'. Til morens og delvis mannens fortvilelse er Leah totalt ambisjonsfri, hun lever en slags halvsløv ventetilværelse der hun stenger seg ute fra alle «voksne» krav, som barn og jobbkarriere. Når hun blir gravid, tar hun abort. Det eneste som vekker dype følelser i henne, er hunden Olive. Deretter møter vi Felix, tørrlagt alkoholiker og narkoman med bakgrunn fra Vest-India og med en far som er totalt absorbert av rastakulturen. I motsetning til Leah velger Felix aktivt et annet liv med ny kjæreste og nytt yrke. Ironisk nok blir opprøret mot hans gamle miljø det som feller ham, da han stiller opp for en hvit høygravid

kvinne på undergrunnen, mot to bøller i hettegenser. Keisha, senere Natalie Blake, er også av vestindisk opphav, men av en ond tunge kalt «coconut», med andre ord brun utenpå, og hvit inni. Natalie er suksesshistorien i gruppa. Hun er vellykket forretningsadvokat i et prestisjefirma, gift med Frank, en flott aksjemekler av blandet opphav, og de har to nydelige barn og lekkert hus i den oppgraderte delen av NW. Helt bevisst skildrer Smith henne utenfra i nøkterne små rapportsekvenser, som tilsynelatende matcher den fine fasaden, en beretning om hun som greidde klassereisen. Men knappe, til dels tørrvittige kommentarer, avdekker en avgrunn mellom den ytre og den indre Natalie. Den målbevisste advokaten er for så vidt et effektivt skall, men gradvis blir det klart at hun ikke aner hvem som er innenfor. Knallhard selvoppholdelsesdrift og orden dekker over kaos og fører med seg et dobbeltliv som ender i en personlig katastrofe, men også i begynnelsen på en avklaring. Sistemann i firkløveret, Nathan, fungerer som en slags skygge fra fortiden med gjesteopptredener i nåtid på vende­punkter i intrigen. Nathan var den vakre ti-åringen i klassen, ungen med verdens mest sjarmerende smil, Leahs store svermeri. Som voksen er han den som ikke har greidd å komme videre, mannen i hettegenser, narko­ man, langer og sannsynligvis også hallik. Direkte eller indirekte blir han og miljøet rundt ham en katalysator som utløser kriser eller endring for de tre andre. NW er en roman med et tydelig samfunnskritisk perspektiv. Er det mulig å foreta en klassereise og likevel bevare sin identitet? Hva er egentlig røtter, og er de noe som binder eller noe som frigjør? Zadie Smith skildrer London NW som en flytende strøm, noe som alltid er i bevegelse, men den som strever med å finne fotfeste, kan fort drukne. Miljø og selvsentrerte foreldre spiller

på lag: Felix føler seg overkjørt av sin rastafar, Leah kveles av sin bornerte middelklassemor, Keisha/Natalie opplever at mor og søsken distanserer seg fra henne når hun bryter med den tradisjonelle kvinnerollen i det vestindiske miljøet. Dypest sett stiller romanen spørsmålet om hva slags selvforståelse et moderne menneske kan ha i et nåtidig urbant samfunn, og om det er mulig å oppnå et fellesskap som bryter med en grunnleggende ensomhetsfølelse. Det skrøpelige og risikofylte i en moderne eksistens understrekes i en referanse til et stadig mer aktuelt storbyproblem: de ville revene. Her blir dyrene et gjennomgående symbol på det som invaderer den verdenen personene prøver å bygge opp, fasadeverdenen, bolverket mot det de ikke mestrer. Bak identitetsspørsmålet ligger raseproblematikken. Trykket fra personenes egen kultur er sterkt, og det er alltid en avstand til «de andre». Det kommer fram i allusjoner til musikkvalg, i Keishas behov for å skifte navn, i Leahs opplevelse av å være totalt utenfor i forhold til sine vestindiske kolleger og deres ubesværede kroppsfølelse. At det koster å bli seg selv på bekostning av etnisk tilhørighet bekreftes i mange små sidekommentarer. Men til tross for skepsis og avstand fungerer etnisk sameksistens på et visst nivå i det store urbane bildet. Etter så mye eksistensielt alvor skulle man tro at leseren satt utslitt tilbake. Når det overhodet ikke er tilfelle, skyldes det, i tillegg til bokens litterære kvaliteter, energien og dynamikken i skildringen av «multikulti NW». Zadie Smiths skarpe observasjoner, sansen for de avgjørende detaljene i en personskildring, og ikke minst hennes sans for tidvis barokk humor og helt absurde situasjoner, løfter romanen ut av sosialrealistisk tristesse og inn i et allmennmenneskelig perspektiv der vi alle kan føle oss hjemme. Marit Notaker er tidligere redaksjonssjef for oversatt litteratur i Aschehoug.


38

Chelsea Cain Døden to ganger Josh Bazell Wild thing 379,– 9788203216398 Oversatt av Hege Mehren

Spinnvill action med stor underholdningsverdi

359,– 9788203217555 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Humor og dramatikk er ikke en vanlig kombinasjon, men den amerikanske forfatteren Josh Bazell har funnet oppskriften på hvordan dette kan bli en vellykket blanding. Han er ganske sprø, oppfinnsom og har sansen for fart, spenning og satire – for ikke å glemme fotnoter.

Tilgjengelig som e-bok JOSH BAZELL er lege og forfatter. Han debuterte med thrilleren Eksgangster (på norsk 2010) som ble oversatt til 32 språk og skal bli TV-serie. Wild Thing er hans andre bok.

Josh Bazell debuterte i 2009 med thrilleren Eksgangster. Her møter vi Peter «Pietro Brnwa» Brown, tidligere hitman for New Jersey-mafiaen. Gjennom et vitnebeskyttel­ sesprogram fikk han imidlertid et nytt liv som assistentlege på Manhattans verste sykehus – helt til han ble gjenkjent av en pasient på sykehuset. Dermed var et ellevilt kappløp med døden i gang. Eksgangster ble en bestselger, og nå følger Bazell opp med thrilleren Wild Thing. Siden Pietro Brnwa har klart å ligge et hestehode foran mafiaen, er han hovedperson også i denne boken, men nå under navnet Lionel Azimuth. Han har funnet en «trygg» jobb som lege på et cruiseskip, et greit sted om man ønsker å unngå å bli drept. Likevel klarer han ikke å motstå fristelsen da han får et tilbud fra en eksentrisk milliardær som er mildt sagt svært opptatt av et rykte om at et Loch Ness-aktig sjømonster skal befinne seg i White Lake dypt inne i Minnesotas skoger. Rikmannen vil at Brnwa skal ledsage den vakre Violet Hurst, en dommedagsbesatt og muligvis alkoholisert paleontolog, på en ekspedisjon for å finne ut om sjømonsteret eksisterer eller ikke. Pietro og Violet er ikke alene på turen. De får selskap av en liten, men svært fargerik gruppe folk, håndplukket av ekspedisjonens leder. Vil de finne sjømonsteret? Ikke godt å si, men at dette må være verdens verste ekspedisjon, blir Brnwa stadig mer overbevist om – særlig fordi han har en hær av mor­ dere, gangstere og narkohaier etter seg.

«Du må lese Beat The Reaper (Eksgangster) av Josh Bazell. Det er en helt avskyelig bok. Jeg liker den.» Kjartan Kristiansen, DumDum Boys

Tilgjengelig som e-bok og lydbok

CHELSEA CAIN har hatt stor suksess med sine kriminal­ romaner. Alle er utkommet på norsk: Ondskapens hjerte (2008), H ­ jerter­dame (2009), Hjerte­rått (2010), Mørketid (2011) og nå Døden to ganger.

USAs mest forførende serie­ morder er tilbake i Chelsea Cains nye, fengslende thriller – og denne gangen drar hun den sterkt prøvede etterforskeren, Archie Sheridan, enda dypere ned i sin mørke fortid. Archie Sheridan prøver å komme til hektene, både fysisk og mentalt, etter sine tidligere opplevelser med seriemorderen Gretchen Lowell. Han har kastet seg over en ny, grusom drapssak, men etterforsk­ningen er bare i startfasen da legen på den psykiatriske avdelingen der Gretchen befinner seg, tar kontakt. Gretchen påstår at hun har førstehåndsinformasjon om drapet han jobber med. Archie er overbevist om at hun bløffer, men han har ingen andre spor i saken og går til slutt med på å møte henne igjen. Hvilket spill er det hun driver denne gangen? Er det verdt prisen igjen å stå ansikt til ansikt med sine demoner for å stoppe en drapsmann?


39

Påskekrim – et særnorsk fenomen

Kriminallitteratur til påske er blitt en norsk tradisjon. Til en skikkelig påske med skitur, appelsin, kvikklunsj og hyttekos hører også en god kriminalroman. Hvordan er det blitt slik? TEKST Synnøve Tresselt Forklaringen har sannsynligvis sitt utspring i en annonse Gyldendals forlegger Harald Grieg fikk satt inn i avisene lørdag før palmesøndag i 1923. Plutselig sto det tvers over forsidene, plassert rett under tittelhodet, Bergenstoget plyndret i natt. Det så ut som en nyhetsak, men i virkeligheten var det reklame for Nordahl Griegs og Nils Lies nye kriminalroman med samme tittel, utgitt under psevdonymet Jonathan Jerv. Opplysningen om at dette var en forlagsannonse, sto med så liten skrift at det var det få som la merke til. Avisene ble nedringt av fortvilte mennesker som hadde familie og venner med toget. Men boken ble en stor suksess, og året etter satset også Aschehoug på krim i påsken. Andre forlag fulgte etter, dermed var påskekrimmen blitt etablert, og den lever fremdeles i beste velgående. Sett utenfra fortoner den norske påskekrimmen seg som et kuriøst fenomen. Det finnes ingen tilsvarende kobling mellom en litterær sjanger og en tradisjonell høytid noe annet sted. Utenlandske forfattere er blant dem som ikke helt skjønner dette. Den amerikanske forfatteren Chelsea Cain har fått en trofast leserskare i Norge med sine kriminalromaner om den vakre seriemorderen Gretchen Lowell og etterforskeren Archie Sheridan. Da Aschehoug lanserte en av titlene i denne serien før påske, kom hun på besøk til Oslo. Besøket oppsummerte hun slik:

«Ikke si noe til alle de andre landene, men Norge er favorittlandet mitt. Jeg har vært på besøk én gang, da jeg var i Oslo på boklansering. Jeg spiste torsketunger og besøkte Munchmuseet og kjøpte en brodert lue som forleggeren min fikk meg til å love at jeg ikke skulle ta på meg før jeg var ute av landet (jeg får forresten fremdeles mange komplimenter for den lua). Jeg var også ute på byen og presterte å glemme ting på hver eneste av de fire restaurantene og barene jeg var på (den kvelden er veldig tåket). Siden dette var rett før påske, fikk jeg ustanselig høre at nordmenn elsker å lese skikkelig krim i påskeferien. Jeg tenkte at det sikkert var for å gi meg en oppmuntring, men neida, det viser seg at dere er stein gale, alle sammen … My kind of people.» Synnøve Tresselt er redaktør i Aschehoug.


40

Jeg har hatt en nær-Jussi Adler-Olsen-opplevelse. Det skjedde på bokmessen i Frankfurt. Jeg så ham, men han så ikke meg. Og det var ikke så rart. For et større kobbel av journalister, forleggere og lesere har jeg sjelden sett maken til. Suksessen har sin pris. Vi har ventet lenge på den femte boken om Avdeling Q og Carl Mørck. TEKST Mona Ek

En perfekt plattform

Foto: Henrik Ohsten


41

Gutten Marco er tidlig blitt ført inn på en kriminell løpebane av sin onkel Zola. Zola har faktisk på mystisk vis trukket hele familien inn i sin kriminalitet. Marco flykter, men han vet for mye om familien og dens metoder til at de kan la ham unnslippe. Avdeling Q med Carl, Assad og Rose trekkes inn i en sak om innviklede familieforhold, grotesk menneskebehandling, korrupsjon og organisert kriminalitet som strekker seg fra Justisdepartmentet til Afrika.

Jussi Adler-Olsen Marco-effekten 379,– 9788203219016 Oversatt av Elisabeth Bjørnson og Øyvind Reisegg

Daglig får jeg henvendelser fra lesere og bokhandlere som tråkker hvileløst rundt i påvente av en ny bok i serien om Avdeling Q. Det har ikke alltid vært slik. Jussi Adler-Olsen debuterte i 1997 med Alfabethuset. Problemet var bare at det ikke var særlig mange dansker som oppdaget det. Han rakk å skrive tre romaner før han endelig slo igjennom i Danmark med første bok om Avdeling Q, Kvinnen i buret. Siden har det gått bare én vei – til himmels. Adler-Olsen var bekymret da Kvinnen i buret skulle lanseres i Norge. Han visste at han ville konkurrere med mange dyktige forfattere på hjemmebane. Som Adler-Olsens norske forlag var vi ubekymret. Vi var helt sikre på at dette var en umiddelbar suksess, og det kom som en gedigen overraskelse at leserne ikke sto i kø for å kaste seg over den nye kometen i krimverdenen. Det var rett og slett veldig få som ventet på en bok av Jussi Adler-Olsen, og det ble solgt i underkant av 2000 eksemplarer. Til tross for forfatterbesøk, solide markedsplaner og gode anmeldelser var ikke etterspørselen etter bok nummer to – Fasandreperne – stort større. Likevel merket vi at det hadde begynt å skje noe, en bevegelse. Vi visste vi hadde gull mellom hendene – vi insisterte! Da vi presenterte den tredje boken, Flaskepost fra P, jublet bokhandlerne. Endelig! Til nå har denne alene solgt nærmere 100 000 eksemplarer bare i Norge, og de tre første bøkene i serien har ligget på bestselgerlisten i hele 2012.

Suksessfaktor Avdeling Q er Danmarks mest leste krimserie. Serien er oversatt til 17 språk og selges i 32 land. I bøkene blir vi kjent med Carl Mørck og Avdeling Q. Det vil si – ­Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den trøblete inspektør Carl Mørck. Mørck er en mann som har blitt utsatt for mye urettferdighet. Han er opprørsk og trakasserende, og han går på ingen måte tjenestevei. Men han har også en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme som han gir fantastisk godt uttrykk for. Sist, men ikke minst, er han en drivende god etter­ forsker. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad og den høyst motvillige sekretæren, Rose. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle. Adler-Olsen har et godt hode for å utvikle spennende og intrikate plot. Han har én hovedregel: Hver historie skal være ny og annerledes. Han finner ofte stoff i avisene. Små historier kan få hjernen til å begynne å spinne. De kan være nokså uskyldige, men nok til å bygge videre på. Når han går i gang med å skrive, er hele historien allerede på plass. Bøkene spenner over mange temaer, men det er ett tema som går igjen i alle bøkene. Maktmisbruk. Det skjer overalt. I familier, på arbeids­plasser og i politikken. Adler-Olsen vokste opp ved mental­ sykehuset der faren jobbet som lege. Han lærte tidlig at mennesker kan

Tilgjengelig som e-bok og lydbok


42

bære på dystre hemmeligheter og samtidig virke helt normale. I bøkene utfordrer han alle våre begrep om menneskers ondskap, men alt han skriver om, kunne ha skjedd i virkeligheten. Ingenting er sort-hvitt, og under gitte forutsetninger kan vi alle bli forbryteren. En skremmende tanke. For Jussi Adler-Olsen er respekten for leseren noe av det viktigste. Han tror det er en av hovedgrunnene til suksessen. Ved å ha respekt for leserne, gir han dem også plass til å skape sine egne bilder, sitt eget univers. De kan identifisere seg med teksten. Ifølge forlagskonsulent Marit Notaker, har Jussi Adler-Olsen skapt karakterer som elegant parodierer de vanlige klisjeene i politiromanen, vokser ut av dem og blir personligheter på egne premisser. I tillegg til nye intriger i hver bok har de tre som jobber i Avdeling Q sine egne historier. Hva skjedde egentlig da Carl ble utsatt for et bakholdsangrep der makkeren ble skutt? Hvorfor er Assad så hemmelighetsfull om sin egen bakgrunn? Historien om dem blir gradvis tydeligere, og som leser blir du stadig mer fortrolig med menneskene i Avdeling Q. Sjarmen og den barokke humoren i skildringen av avdelingens mange meritter, er en befriende motpol til vold og overgrep. En perfekt plattform Tidligere i år ble det klart at alle bøkene om Avdeling Q skal filmes. Det er gode nyheter. Danskene har et visst rykte på seg for å få det til. Zentropa har kjøpt rettighetene, og teamet består av Mikkel Nørgaard som instruktør og Nikolaj Arcek som manusforfatter. Nørgaard er mannen bak suksessfilmen KLOVN: The Movie. Han har også vært instruktøren av tv-serien Klovn, fire episoder av Borgen og en lang rekke episoder av Anna Phil. Arcek var blant annet med som manusforfatter på storfilmen Menn som hater kvinner. Det er med andre ord et topplag vi snakker om. Eller for å si det med Adler-Olsens egne ord: «En perfekt plattform». – Det er en nordisk krimbølge, og det er vi veldig bevisst på, sier Mikkel Nørgaard i et intervju med Berlingske Tidende. – Vi har snakket mye om hvordan vi kan lage en ny vri. Den skandinaviske thrilleren har en kjølig tradisjon, men i dette universet ønsker vi å skape en annen stemning, fortsetter Nørgaard. Teamet har som ambisjon å løfte krimsjangeren og gjøre den til noe annet, noe sterkere og noe mer interessant. – Vår plan er å treffe så klokkeklart at publikum tenker: Ok, det er mulig å lage thrillere som er mer seriøse, karakterdrevne og spennende enn det vi noen gang hadde forventet,

sier Nikolaj Arcek til Berlingske. Lista er dermed lagt. Nikolaj Lie Kaas trer inn i rollen som Carl Mørck. Han er en av Danmarks mest kjente skuespillere. Mange kjenner ham sikkert igjen som Mathias Borch (gamlekjæresten til Sarah Lund) fra Forbrytelsen III som rullet over skjermen høsten 2012. Lie Kaas har også spilt i filmer som Mørke, Adams epler og Engler og demoner, og han spilte i Varg Veum-filmen Skriften på veggen. Det er jo alltid en viss risiko å filmatisere populære bøker. Bøkenes suksess betyr at hver enkelt leser har sitt eget bilde av hovedpersonen. – Jeg har faktisk ikke møtt to personer som er enige om hvordan Carl Mørck ser ut, sier Adler-Olsen til Berlingske Tidende. Han hadde ikke tenkt på Lie Kaas som Carl Mørck, men er sikker på at han vil gjøre en god figur. Mørcks partner, Assad, spilles av ingen ringere enn den svenske stjernen Fares Fares. Han er kjent fra filmer som Jalla! Jalla!, Kopps og Snabba Cash. En perfekt plattform på alle mulige måter. Kvinnen i buret er først ut og er premiereklar høsten 2013. Jeg tipper det vil gå hardt utover neglene. Mine er allerede borte etter Forbrytelsen. Puster lettere en stund til Den femte boken om avdeling Q, Marcoeffekten, ble lansert i Danmark 6. desember. En bok forlagene, bokhandlerne og ikke minst leserne har ventet på. Som i de tidligere bøkene i serien, knytter forfatteren handlingen opp mot et samfunnsfenomen og lar fortellingen fungere som en lyskaster rettet mot kritikkverdige forhold. Nå gjelder det problemene rundt de nye folkevandringene innen EU og u-hjelpssvindel på høyt nivå, alt koplet opp mot organisert kriminalitet. Også denne gangen møter vi en nøkkelperson som er offer for undertrykkelse og brutalitet og som har en sterk vilje til å klare seg. Adler-Olsen ønsker å sette av mer tid til å skrive: – De siste to årene har jeg kanskje hatt seks måneder til sammen da jeg har kunnet skrive. Det skal det bli en endring på. Det betyr ikke at jeg angrer på noe. Det er forleggeren og redaktøren i meg som har spist av tidskontoen, og det har vist seg å være en klok investering, sier han til Politiken. Det er ingen tegn til formsvikt hos Jussi Adler-Olsen, og vi puster lettet ut. Han har lovet oss ti bøker om Avdeling Q, og han har alle historiene i hodet. Det smaker av fugl. Mona Ek er kommunikasjonsansvarlig i Aschehoug Litteratur

Det var rett og slett veldig få som ventet på en bok av Jussi Adler-Olsen, og det ble solgt i underkant av 2000 eksemplarer.


Utdrag

«Jeg har dessverre en dårlig nyhet, Assad. Marcus Jacobsen slutter.» Han snudde hodet langsomt mot Carl. «Slutter han?» «Ja, på fredag.» «Fredag? Allerede på fredag?» Carl nikket. Hadde mannen havnet i slow motionmodus, eller var det et par områder i hjernebarken som manglet en skrue eller to? Kom tilbake, gode, gamle Assad. Hvor er du? tenkte han mens han refererte samtalen han hadde hatt med drapssjefen. «Så vi blir nok dessverre trekkende med Lars Bjørn, gud bedre.» «Det var rart,» sa Assad og så ut i tomme luften. Ikke akkurat den reaksjonen Carl hadde ventet seg. «Hvorfor rart? Forferdelig, ja. Skremmende, ja. Men rart? Hva mener du?» Assad satt et øyeblikk og bet seg i kinnet, tilsyne­latende på en annen klode igjen. «Rart fordi han ikke har fortalt meg det,» kom det så. Carl rynket pannen. «Og hvorfor skulle han ha gjort det, Assad?» «Jeg har jo nettopp passet huset hans og alt mulig, mens han og kona var borte, så jeg var jo der da de kom hjem i går kveld.» Carl tok et skritt tilbake. Hva var det han sa? Assad rykket hodet bakover og gispet, som om han hadde holdt på å sovne og nå instinktivt tok seg inn igjen. Øynene hans var vidåpne, ansiktsuttrykket ubestemmelig, nærmest forskrekket, munnen halvåpen. «Har du passet huset til Bjørn i to måneder, hvorfor har du det? Og hvorfor visste ikke jeg noe om det? Og hvor kjenner du ham så godt fra at han kan be deg om å passe huset sitt? Og kona, hvorfor var hun med til Kabul, er hun sykepleier, eller hva?» Assad presset leppene sammen og lot blikket danse bortover gulvet, som om han holdt på å tenke ut et ­akseptabelt svar. Det var rett og slett underlig. Så spilte han ut neseborene, trakk pusten dypt og rettet seg opp. «Jeg hadde ikke noe sted å bo, og Bjørn hjalp meg. Vi kjenner hverandre fra Midtøsten, det er ikke noe annet. Ikke noe spesielt. Og ja, kona er sykepleier.» Ikke noe spesielt, sa han. Jo, for faen, det var noe spesielt. «Dere kjenner hverandre fra Midtøsten?» «Ja. Vi møtte hverandre tilfeldig, før jeg kom til Danmark. Jeg tror det var han som rådet meg til å søke om asyl.» Carl nikket. Det kunne godt hende at Assad hadde hemmeligheter, og at han i den tilstanden han var for tiden, hadde kommet til å avsløre seg, det fikk være som det være ville. Men at han kunne bruke ordet ‘tilfeldig’ og tro at Carls profesjonelle interesse og nysgjerrighet dermed var eliminert for godt, det såret ham faktisk.

43

Og akkurat idet han skulle til å brette ut alle sine mindre tiltalende sider, møtte det krigerske blikket hans Assads. Sjelden hadde Assad vært så sterkt til stede. Sjelden hadde de brune øynene virket så intense, sjelden hadde blikket kunne trenge seg inn på den måten. Og helt utilsiktet og uventet satt de der med mistilliten og alt det usagte mellom seg og møtte hverandre etter måneders avstand. Et øyeblikks stillstand der alle diskusjoner og vurderinger foregikk uten ord. ‘Kan du ikke la meg være i fred, Carl? Jeg er jo tilbake nå,’ tryglet øynene. Så han klappet Assad på låret og reiste seg. «Det skal nok gå bra alt sammen, gamle ørn.» «Ørn?» kom det litt slukøret. «Ja, Assad. For én gangs skyld er ikke jeg heller sikker på hvorfor vi bruker akkurat det ordet.» ’På tide at han får litt oppmuntring,’ tenkte Carl og satte kursen mot Roses revir. En passelig dose av den innfløkte væremåten hennes pleide som regel å få frem smilerynkene hos Assad. Til tross for den halvlukkede døren og snekkerens massive boreangrep på en murvegg nede i området ved tyvegodslageret, var det vanskelig ikke å høre stemmene inne fra Roses kontor. «Du kan bare slappe av, Gordon. Denne døren er lukket, skjønner?» «Jeg sier jo bare …» Carl ristet på hodet. Her holdt huset på å ramle ned over hodet på dem, og så tillot den lange spagettistælken seg å legge an på hans mest betrodde medarbeider på hans eget område. Han la hånden på dørklinken og skulle til å rive døren opp med et brøl, men nølte da guttungen der inne gjorde et nytt fremstøt. «Jeg kunne gjøre alt for deg, rett og slett alt, Rose. Bare si hva du vil, så gjør jeg det.» «Da synes jeg du skal brette deg sammen på midten og rulle litt rundt ute på motorveien, eller donere deg selv som pongtongbro over Titicacasjøen.» Sånn ja! Han kunne nesten se henne for seg. Rene ord for pengene. Perfekt Avdeling Q-sjargong. Det oppsto en liten pause i ordflommen fra skvaldrebøtta, så han hadde sannsynligvis oppfattet budskapet. Så kremtet han så mandig han kunne. «Ja vel. Men uansett hva du sier, så er du så schönlovely at jeg får ståhår av det.» Carl visste ikke om han skulle rynke brynene eller sperre øynene opp. Hva var det fyren sa? Schönlovely? Ståhår? Hadde hele huset gått bananas, eller var det bare han?


44

Fra Broen til Fjellgraven Hans Rosenfeldt er manusforfatter og kjent tv- og radioprofil i Sverige. Ikke minst er han mannen bak den populære svensk/danske tv-serien Broen. Sammen med Michael Hjorth – manusforfatter og regissør – har han skrevet tre kriminalromaner. Hans Rosenfeldt og Michael Hjorth Fjellgraven 299,– 9788203218712 Oversatt av Håvard Syvertsen

Tilgjengelig som e-bok

MICHAEL HJORTH og HANS ROSENFELDT har slått igjennom internasjonalt med sine kriminalromaner. De to første bøkene har ligget høyt på bestselger­ listene i Sverige, Finland, Danmark og Tyskland. Bøkene er solgt for utgivelse i 20 land.

Hans Rosenfeldt har jobbet med Broen i fem år. «Det finnes mange fordommer mellom svensker og dansker, men vi er mer like enn vi tror,» sier Rosenfeldt, som valgte å tone ned forskjellene for å gi en følelse av at Øresundsregionen er et storsted der mennesker bor og jobber på begge sider av sundet. Broen ble ikke bare en stor suksess i Skandinavia, serien er også solgt til BBC og fikk over 1 million seere. I USA lager man nå sin egen versjon, som skal foregå på den mexicanske grensen. Rosenfeldt er godt i gang med sesong 2, og innspillingen startet i oktober 2012. Også Michael Hjorth jobber med film. Han har vært produsent for flere filmer, senest Snabba cash, basert på Jens Lapidus' roman. Hjorth er en av grunnleggerne av produk­ sjonsselskapet Tre Vänner, som bl.a. står bak Den fördömde (Den fordømte), en tv-film i to deler om kriminalpsykologen Sebastian Bergman, også vist i Norge. Sebastian Berg­ man er hovedperson i Hjorth og Rosenfeldts kriminalromaner Det fördolda og Lärjungen som filmen bygger på. Begge romanene er gitt ut på norsk med titlene Mannen som ikke var morder (2011) og Dødens disippel (2012). Fjellgraven er forfatterparets tredje bok om den noe spesielle Sebastian Bergman, en av Sveriges fremste eksperter på seriemordere. Bergman er lynende intelligent, men samti­ dig arrogant, provoserende og et mareritt av en kollega. Etter tidligere å ha tvunget seg inn i Rikspolitikommisjonens arbeid, er han nå blitt en del av teamet. De blir tilkalt etter at det er gjort et makabert funn i Jämtland. To venninner på fottur i fjellet har kommet over en skjeletthånd ved et elveleie, og det viser seg at stedet skjuler seks nedgravde lik – to av dem barn. Bergman og teamet be­ gynner arbeidet med å identifisere de døde, noe som skal vise seg ikke å være så enkelt. To av dem er et nederlandsk par som forsvant i 2003. Men de fire andre er en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forulykket noen mil derfra på samme tid? Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer, og etterforskningen står i stampe. Säpo tar over, det er snakk om «rikets sikkerhet». Sebastian Bergman og hans kolleger får klar beskjed om å pakke sammen og dra. Men Bergman har slett ikke tenkt å dra. Han har tenkt å finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.

Mafia, drap, maktspill – og en skikkelig tøff dame

Steffen Jacobsen Når de døde våkner 379,– 9788203217456 Oversatt av Kirsti Øvergaard

Når de døde våkner er en ambisiøs actionthriller fra et Sør-Italia der myndighetene med livet som innsats kjemper mot den lokale mafiaen. En verden som ligger tett på Roberto Savianos Gomorra. Det er 2010. Vi er i havnen i Napoli. En sen kveld skal den siste containeren lastes om bord på et fraktskip da lastekranen mister den og den blir knust mot kaia. Containeren tilhører camorraen, byens beryktede mafia­ organisasjon. Ut velter 50 plastinn­pakkede lik – utslitte kinesiske tekstilslaver fra camor­ raens illegale motekopivarefabrikker, men også italienske ofre for organisasjonen, bl.a. en ung kvinne, Lucia Forlani, og hennes sønn Salvatore, som forsvant i 2007. Samtidig som Lucia og Salvatore forsvant, ble Lucias mann, fysikeren Giulio Forlani, likvidert av camorraen. Alle de tre drapene er uoppklart, men motivet er åpenlyst: Giulio ­Forlani hadde utviklet en teknologi som kunne sette en stopper for den lukrative piratkopieringen av den italienske mote­bransjens produkter. Den unge statsadvokaten Sabrina D'Avalos påtar seg å gjenåpne den henlagte saken. Hun er drevet av sine egne ambisjoner og ikke minst ønsket om å oppklare drapet på sin far, generalen, som var sjef for den italienske antimafiaenheten og ble tatt livet av i et camorra-attentat. Da det viser seg at det er en forbindelse mellem drapet på Lucia Forlani og attentatet på Sabrinas far, begynner Sabrina å bevege seg stadig lengre inn i fiendeland, og hun kommer uunngåelig i camorraens søkelys. Samtidig er hun kanskje bare en brikke i myndighetenes kyniske maktspill for å lokke camorraens myteomspunne leiemorder Urs Savelli, Albaneren, fram på scenen.

Tilgjengelig som e-bok

STEFFEN JACOBSEN er lege i tillegg til sitt forfatter­ skap. Han debuterte i 2008 med spennings­ romanen Passasjeren (på norsk 2009), den første boken med kriminal­ kommissær Robin Hansen som hovedperson. Han møter vi på ny i Den gode datter (2010). Når de døde våkner er Jacobsens tredje bok.


45

Den kjente krimforfatteren Michael Connelly intervjuer den nye krimforfatteren Lyndsay Faye som i Gothams guder har basert sin spennende historie på to svært viktige begivenheter i 1845 – grunnleggelsen av New York Police Department og hungersnøden i Irland på grunn av potetpesten. Oversatt av Eirik Myhr

Nypds begynnelse New York 1845: En lovløs underverden, en ny politi­styrke og den første politimannen Michael Connelly: Jeg synes det første spørsmålet skal dreie seg om den utfordringen du ga deg selv med denne boken ved å gjenskape New York omkring 1845. Spørsmålet jeg stiller, er: Hvorfor den tiden? Men det jeg egentlig spør om, er hvorfor du valgte denne vanskelige veien. Hvorfor ikke New York i 1945, eller til og med nå. Jeg leste boken din, og fra en forfatters ståsted spurte jeg meg selv på ny og på ny: Hvorfor valgte hun akkurat det? Lyndsay Faye: Ja visst. Ja, absolutt – på en viss måte var prosjektet svært vanskelig. Mitt overmot ved å prøve å skrive en bok med handlingen lagt til 1845 dreide seg om det faktum at jeg spesielt ønsket å skape dag nummer én og politimann nummer én i New York Police Department. Slike opprinnelsesfortellinger er egentlig svært uimotståelige. Og når du tenker på hvor velkjent NYPDs verden er i dag – av grunner som er både positive og negative, men som alle er høydramatiske – oppdager du at du lurer på hvordan en slik organisasjon så ut helt i begynnelsen. Den er nesten mytisk når man betrakter berømmelsen den har oppnådd og framskrittene den har gjort, og jeg var voldsomt nysgjerrig på hvordan den kom i gang. Jeg ønsket å ta en historisk begivenhet og gjøre den om til en legende, på en måte gjøre

noe til et ikon med klangbunn, og da jeg oppdaget at NYPD ble grunnlagt i 1845, ga epoken seg selv. På den annen side skal jeg legge til at jeg en gang var med i en paneldiskusjon, der en svært dyktig forfatter sa at vi skriver ikke historiske bøker for å gjøre det vanskelig for oss selv, men heller for å velge den lette utveien. Det er nesten umulig å begå en skikkelig forbrytelse i vår tid med tanke på undersøkende fjernsyn og internett og sporing av kredittkortbruk og ballistikk og overvåkingskameraer og slikt overalt. Jeg har en enkel bachelor-grad i engelsk litteratur, ikke en avansert utdanning innen kriminologi, og for å være ærlig innser jeg at kompleksiteten i vår tids oppklaring av forbrytelser er langt mer skremmende når det dreier seg om å bygge opp en intrige. Jeg vet at fjernsynsserier som CSI og lignende får alt til å se mer magisk ut enn det egentlig er, mens jeg virkelig er interessert i hvordan folk oppklarte forbrytelser lenge før man hadde studier i slikt som rettsmedisin. Hvordan utførte de første politifolkene jobben sin? Hvilke redskap brukte de? Jeg fryder meg stort ved å lese moderne kriminallitteratur, men jeg blir hele tiden forbløffet av den omfattende tekniske kunnskapen disse bøkene krever av forfatterne.

Michael Connelly: Det som er mest imponerende ved denne boken, er hvordan New Yorks verden framstår så helhetlig og virkelighetstro. Kan du fortelle om de forundersøkelsene som et slikt prosjekt må medføre? Hvor lenge arbeidet du med dette før du endelig satte deg til for å skrive boken, eller skjer begge deler samtidig? Lyndsay Faye: Mange takk for de pene ordene – jeg ønsker at alle mine historiske beretninger skal være en fordypende opplevelse, og for å skape den effekten begraver jeg meg i den aktuelle verdenen i minst seks måneder før jeg gir meg i kast med det første utkastet. Denne gangen betydde det å studere dagbøker, skape seg et hjem i New-York Historical Society og slå leir i Bryant Park-filialen av mikrofilm­ avdelingen til New York Public Library – og så videre. Syntaks og mote og arkitektur og alle de andre aspektene av kulturen fascinerer meg, og jeg prøver derfor å ta det til meg som om jeg skal steke en luftig pannekake fylt med alt mulig. Det er irriterende for meg hele tiden å skulle slå opp fakta eller lete etter sjargonguttrykk når jeg skriver, og derfor har jeg lært meg til å bruke et halvt år på undersøkelser først. Det gjør at jeg sparer tid i det lange løp. Undersøkelsene mine omfatter historiebøker, alltid, men originale


46

1845. New York oppretter sin første politistyrke. Den store potet­ hungersnøden rammer Irland. Disse to tilsynelatende uforenlige hendelsene skal forandre byen New York – for alltid. Timothy Wilde jobber i en bar og fantaserer om den dagen han vil ha nok penger til å vinne drømmejenta. Men etter en brann som lar Manhattan gå opp i flammer, er han både arbeidsløs og hjemløs. Hans bror skaffer ham en jobb i NYPD, men Timothy er svært skeptisk til denne nye «politistyrken». Og han er heller ikke spesielt begeistret for å måtte patruljere byens verste slumstrøk. En natt støter han på en jente, ikke mer enn ti år gammel, som løper gjennom mørket i bare nattkjolen – dekket fra topp til tå i blod. Hun påstår at det er begravet mange lik i skogen nord for 23rd Street. Timothy er ikke sikker på om han skal tro på henne eller ikke, men snart befinner han seg i en kamp for rettferdighet som nesten koster ham broren, hans romantiske besettelse og hans eget liv. Lyndsay Faye Gothams guder 389,– 9788203216725 Oversatt av Hege Mehren Tilgjengelig som e-bok

LYNDSAY FAYE er tidligere skuespiller. Gothams guder er hennes andre roman, og hun arbeider for tiden med fortsettelsen.

kilder er langt mer viktige for meg når det virkelig gjelder. Jeg leste for eksempel hver eneste Herald-avis fra 1. januar til 31. desember 1845. Svært mange mennesker skrev reisebeskrivelser og sosiale beretninger og satirer i 1800-tallets New York, og de var utrolig viktige. Jeg ønsket å få vite hva epokens mennesker mente om byen sin, om politikken og om livsstilen. Hva tenke de og uttalte de om rase? Religion? Hvor fikk de servert den beste østerspaien? Hvordan tok den jålete, kjepphøye, sure kusinen deres seg ut på brannmannsballet kvelden før? Akkurat den typen oppdagelsesreise er alltid en stor glede. Michael Connelly: Jeg mener at det er altfor lett i en historisk roman å gi stjernerollen til tiden og stedet – på en måte nærmest å heie dem fram gjennom forarbeidet. Det fører ofte til at fortellingen mangler persongalleri. Du unngikk den fellen ved å presentere en hel gjeng typer med Timothy Wilde i spissen. Det virker jo som om du gjorde like gode forstudier til Wilde som du gjorde til de historiske forberedelsene. Kan du si noe om hvor Wilde kommer ifra? Lyndsay Faye: Du må skjønne at dette er noe jeg virkelig liker å snakke om, for historisk skjønnlittertur som altfor tydelig viser fram det forarbeidet som er gjort, virker heller nedslående på meg. La oss for eksempel si at forfatteren bruker en barjente til å inneha fortellerrollen. Hun er djerv og kjekk og vidunderlig, og når hun løper for livet for å redde seg unna noen riktig skumle fyrer, stanser hun for å fortelle deg at den bygningen hun strener forbi, ble reist i 1814, hvem som bygde den, og hvilken type stein som ble benyttet. Her overdriver jeg, men jeg har gjort det til et prinsipp ikke å ta med noen form for opplysninger som mine romanfigurer ikke ville finne relevant. Jeg gjør så godt jeg kan for å unngå slikt. Det er derfor svært riktig å si at det ligger like mye arbeid i mitt persongalleri som i den verdenen som omgir dem. Timothy Wilde er satt sammen fra forskjellige kilder. For å nevne noen få – da det gikk opp for meg at NYPD var uløselig knyttet til politikkens verden, bestemte jeg meg for at han skulle være en einstøing med sitt eget prinsippsystem, og samtidig ville jeg at han skulle være høyst kompetent. Jeg jobbet i restaurantbransjen i ti år, min mann og mange av mine nærmeste venner er bartendere, og du bør være fullt klar over at de vet mer om deg enn du tror. Bartendere er våkne observatører, og jeg skjønte at en tidligere jobb

i et lokale som serverte østers, ville gi strålende erfaring å ta med seg til NYPD. Tims fysiske framtreden er mer eller mindre basert på en kjær skuespillervenn som jeg pleide å arbeide sammen med da jeg drev med musikalteater. Mange sider ved Timothy er – selvfølgelig – meg selv. Fontener som ikke virker, gjør meg irrasjonelt irritert – og de plager også Tim. Til slutt må jeg føye til at mine yndlingsaspekter ved Tim er den typen alkymistiske øyeblikk når en person du har «funnet opp», får sitt eget liv. Michael Connelly: Det var helt genialt å forankre denne beretningen i to svært viktige historiske begivenheter – hungerkatastrofen i Irland på grunn av potetpesten, og grunnleggelsen av New York Police Department. Det er selvfølgelig en temmelig massiv dokumentasjon av disse to hendelsene. Hvordan tar du dem for deg og blander dem inn i ditt skjønnlitterære prosjekt? Følte du deg sterkt bundet av dette dramaet du skriver, eller var du mer slavisk knyttet til fakta og sannheter fra den tiden du skriver om? Lyndsay Faye: Det merkverdige historiske sammenfallet av den store sultkatastrofen og grunnleggelsesåret for NYPD var en gave av en tjuefire karats forfatterjuvel. Dersom jeg på en sandstrand hadde funnet en ånd i en lampe og ønsket meg ideelt forfattermateriale, kunne jeg ikke fått noe bedre å jobbe med. Det var hundre prosent griseflaks – faktum var at jeg holdt på med gravingen etter de første politimennene, og da skjønte jeg at potet­pesten var blitt oppdaget og hadde herjet foregående år i Europa, og at tusener på tusener av irer flyktet fra sulten i hjemlandet sitt. De «innfødte» newyorkerne hisset seg opp over immigranter som ødela deres demokrati i navnet til antikrist fra Roma, og dette førte med seg alt dette sterkt ulykkelige og overdrivelsespregede spillet som så lett inntreffer når altfor mange mennesker ønsker seg de samme godene. Det var et totalt kaos, og det endret hele samfunnsstrukturen i New York City. Blandingen av historien om politi­ folkene og immigrantene var en utfordring, men en fascinerende jobb. Som du påpeker, er både hungersnøden og dannelsen av den første politistyrken veldokumentert. Jeg var en slave av fakta på den måten at jeg ønsket å yte mine forfedre så mye rettferdighet som mulig. De søkte et nytt liv på et sted som viste seg å være fiendtlige omgivelser. Tilstrømmingen av irske immigranter fortsatte i ganske lang tid, slik at jeg hadde rikelig materiale


47

Jeg har gjort det til et prinsipp ikke å ta med noen form for opp­ lysninger som mine romanfigurer ikke ville finne relevant.

å bygge på. Det hele ble svært virkelig for meg. Titlene på bokens kapitler er for eksempel alle utvidet med et samtidig sitat, for å hjelpe oss til å huske at fattigdom og religiøs fanatisme og korrupsjon var sterkt i vinden og også høyst virkelig. Folk balanserte på en tynn line mellom suksess og desperasjon, og dette er like forferdelig og relevant i dag som det var den gangen, slik at jeg samtidig som jeg var bundet til fakta, var sterkt knyttet til dramaet som utspant seg. Michael Connelly: Din forrige roman, Dust and Shadow («Støv og skygge», ikke oversatt til norsk), blandet også fantasi og fakta – Jack the Ripper – og historiske dypdykk. Var det – ved siden av de to svært store, virkelige hendelsene vi møter helt i begynnelsen av Gothams guder – en fra samtiden noe mindre sak som inspirerte denne fortellingen?

Lyndsay Faye: Ja, absolutt. Historien om Eliza Rafferty og hennes barnedrap er hel og full sannhet – det fant sted i 1849 i hus nummer 6 i Doyer Street. Da jeg leste om hennes lidelse og ufattelige sorg etter å ha drept sitt eget barn, tok jeg på meg den grusomme oppgaven å finne ut hva slags liv som kunne føre til en slik gjerning. Naboene var rimeligvis sjokkert av barnets død, og politiet var forferdet. I dag vil vi beskrive hennes tilstand som en psykotisk form for alvorlig fødselsdepresjon, men i tillegg til å mangle moderne legehjelp og medisin til å redde seg selv og barnet skortet det antakelig på så godt som alt annet – et sted å være, tilstrekkelig mat, enhver form for sikkerthetsnett. Når Tim møter slike skrekkelige ugjerninger, som en politimann må kunne klare å takle skal han gjøre jobben sin, er det skremmende, men det går også opp for ham hvor forferdelig ille livet i virkeligheten kan være.

Michael Connelly: Her er et spørsmål jeg er sikker på at du ikke ville ventet deg (kanskje ingen overraskelse forresten). Hva blir din neste oppgave? Vil du holde fast ved slike historiske prosjekter? Lyndsay Faye: Ja, jeg er midt i en fortsettelse på Gothams guder. Handlingen utspiller seg seks måneder senere, i løpet av vinteren 1946. Timothy og Valentine har jo, når det kommer til stykke, litt av en bør å arbeide seg igjennom, og jeg synes derfor det er ganske ondskapsfullt ikke å gi dem en mulighet. Mistenkelige typer er tilbake i flokkevis, og å skrive denne boken har vært en fantastisk opplevelse. Jeg har aldri skrevet en fortsettelse tidligere. Ønsk meg lykke til! Og mange, mange takk for de virkelig tanke­vekkende spørsmålene dine! Michael Connelly er i dag ansett som en av de fremste – om ikke eneren – blant krimforfattere i USA.


48

«Når det gjelder mine egne drømmer, har de rømt sin vei.»

Grégoire Delacourts fine lille roman Ønskelisten handler om kjærlighet, penger og svik – og tapte drømmer. Om du plutselig får den store lottogevinsten, vil du da finne tilbake til dine drømmer? Jocelyne, kalt Jo, har en sybutikk i den lille byen Arras som har 42 000 innbyggere, 4 hypermarkeder, 11 supermarkeder, 4 hurtigmatrestauranter og noen middelalder­ gater. Hun beundrer slanke kvinner, men er ganske lubben selv. Hun liker å lese og har en blogg om gleden ved å strikke, brodere og sy. Hun savner moren sin og faren som har Alzheimer og bare husker seks minutter av gangen. For mange år siden giftet hun seg med Jocelyn, også kalt Jo. De fikk to barn og mistet et tredje under fødselen. Denne tra­ gedien rystet ekteskapets grunnvoller. Herr Jo ble slem, og fru Jo underkastet seg hans grusomhet i stillhet. Men hennes kjærlighet og tålmodighet har etter hvert gjort forhol­ det bra igjen. Nå er hun 47, barna har flyttet ut, og livet går sin vante gang. Inntil Jocelyne en dag – takket være de vakre tvillingene som jobber i frisørsalongen ved siden av sybutikken – vinner 18 547 301 euro og 28 centimes i lotteriet. Hennes lykke er gjort. Eller er den det? Hun gjemmer sjekken hun har fått under innleggssålen i en gammel sko (hun forteller ingen om gevinsten), mens hun grubler over hva hun skal gjøre med alle pengene.

Jocelynes ønskeliste −− En lampe til bordet i gangen. −− En stumtjener (kafétype). −− Et slags fat til å legge nøkler og post på (fra Cash Express?). −− To tefalstekepanner. −− En ny mikrobølgeovn. −− En grønnsakspresse. −− En brødkniv. −− En sparebøsse (viktig når man har atten millioner!!!). −− Kjøkkenhåndklær. −− En couscouskjele. −− To sett lakener til soverommet. −− En dyne og et dynetrekk. −− En antisklimatte til badekaret. −− Et dusjforheng (ikke blomstrete!). −− Et lite medisinskap (til å henge på veggen). −− Et forstørrelsesspeil med lampe. (Sett på internett. Merke: Babyliss, 62,56 euro ekskl. frakt.) −− En ny pinsett. −− Tøfler til Jo. −− Ørepropper (på grunn av snorkingen!). −− Et lite gulvteppe til Nadines rom. −− En ny veske. (Chanel? Sjekk Dior også.) −− En ny kåpe. (Gå og se en gang til hos Caroll, Rue Rouille. Pen kåpe 30 % ull, 70 % alpakka. Svært behagelig. Får meg til å se slank ut. 330 euro.) −− En Blackberry (pga. bloggen). −− En togbillett til London. (Sammen med Jo. Minst to dager.) −− En liten radio til kjøkkenet. −− Et nytt strykebrett. −− Et strykejern (riktig fint dampstrykejern fra Calor sett hos Auchan, 300,99 euro). −− Hårbalsam og hårkur. (Marionnaud, hhv. 2,90 og 10,20 euro.) −− Herrens utkårne. (Lese om igjen. Sett i pocketutgave hos Brunet.) −− Personlig økonomi for nybegynnere. −− Underbukser og sokker til Jo. −− En flatskjerm. (???) −− Alle James Bond-filmene på DVD. (???)

Grégoire Delacourt Ønskelisten 269,– 9788203218385 Oversatt av Agnete Øye

Tilgjengelig som e-bok GRÉGOIRE DELACOURT jobber i reklamebransjen. For sin første roman, L'ecrivain de la famille, fikk han flere priser, blant andre Prix Marcel Pagnol og Prix Rive Gauche. Hans andre roman, Ønskelisten, er blitt en bestselger med over 400 000 solgte bøker i Frankrike. Den er under utgivelse i 25 land.


49

Afrikansk litteratur og en forfatter fra Somalia

TEKST Helge Rønning

Håpets generasjon forvandlet seg til des­ illusjonens forfattere.

Fra 2001 til 2002 var jeg som én av tre europeere medlem av en afrikansk jury som skulle kåre Afrikas beste bøker i det tjuende århundre. Listen ble offentliggjort etter at vi hadde hatt vårt siste møte i Accra i Ghana 19. februar 2002. Å arbeide seg gjennom den rike afrikanske litterære arven var en opplevelse. Bøkene omfattet alle genre – dikt, noveller, romaner, sakprosa, barnelitteratur. Selv om de fleste bøkene på listen var på de store kolonispråkene – engelsk, fransk, portugisisk, som fungerer som felles språk på kontinentet – var også bøker på afrikanske språk representert, bl.a. arabisk, yoruba, swahili, kikuyu, sotho, afrikaans, zulu, acholi. Bøkene spente over hele det tjuende århundre. Tre generasjoners forfattere De fleste av forfatterne hadde debutert på femti- og sekstitallet. De tilhørte den generasjonen som vokste opp under kolonitida og opplevde at de afrikanske landene i vest og øst ble selvstendige. Temaene som den første store generasjonen forfattere tar opp i sine tidlige verk, kan enkelt karakteriseres som en re- og oppvurdering av afrikansk kultur og arv, kamp mot rasisme og undertrykkelse, og et håp om en lysende framtid i et selvstendig Afrika. Dette håpet snudde seg snart til desillusjon ikke så lenge etter selvstendigheten. Og noen av de viktigste bøkene fra afrikansk sytti-, åtti- og nittitall uttrykker en skuffelse over utviklingen i samfunn preget av korrupsjon, undertrykkelse, økende sosial ulikhet, krig og manglende utvikling. Håpets generasjon forvandlet seg til desillusjonens forfattere. En representant for de nye dikterne som stod fram som en slags annen generasjon etter selv­stendigheten, er Ben Okri (f.1959) fra Nigeria. Han fikk Booker­prisen i 1991 for romanen The Famished Road (på norsk Den sultne veien, 1993), som bygger på gammelt nigeriansk mytestoff. I en nylig utkommet antologi over afrikanske noveller (The Granta Book of the African Short Story, 2011) trekker redaktøren, den nigerianske forfatteren Helon Habila (f. 1967), fram at han tilhører det han kaller den tredje generasjon av afrikanske forfattere, de som stort sett debuterte på slutten av det tjuende århundre. Han viser til at deres verk er preget av en mer mangefasettert

holdning til en postkolonial og postnasjonalistisk situasjon, der ofte de store spørsmålene om kjønn, klasse, seksualitet og identitet behandles i et kosmopolitisk perspektiv. Situasjonen i Afrika er en del av en videre kontekst. Habila peker på at dette delvis skyldes at mange av forfatterne lever og virker i to sammenhenger – en afrikansk og en diasporisk. Flere av dem deler sin tid mellom Europa og Amerika på den ene siden, og Afrika på den annen. En forfatter som representerer denne generasjonen, er Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) fra Nigeria. I 2006 gav hun ut sin annen roman, Half of a Yellow Sun, som på en svært intens måte skildrer hvordan krig griper inn og endrer enkeltmenneskers liv. Et ulikartet litterært landskap Den litterære, politiske, historiske og sosiale utvikling i et så stort kontinent som Afrika er selvfølgelig svært forskjellig fra region til region. I det følgende trekker jeg fram noen forfattere som er representative for de ulike delene av kontinentet så vel som for de tre generasjonene nevnt ovenfor. Blant den første generasjonen forfattere er det særlig to nigerianere som er uomgjengelige. I 1958 debuterte Chinua Achebe (f. 1930) med romanen Things Fall Apart – en av det tjuende århundres beste romaner, uansett kontinent og språk. Wole Soyinka (f. 1934), som fikk nobelprisen i 1986, er etter min mening den mest betydelige forfatteren på kontinentet. Han har skrevet i alle genre og har vært en konsekvent kritiker av diktaturer og forkjemper for menneskerettighetene. Lyrikeren Léopold Sédar Senghor (1906–2001) var ­Senegals første president og var med og utmyntet begrepet negritude som var svært viktig på førti- og femtitallet. Ellers har den kenyanske Ngugi wa Thiong’o (f. 1938) betydd mye ved å framstille det tradisjonelle Kikuyu-samfunnet, skildre den væpnete motstanden mot den britiske kolonimakten under det såkalte Mau Mau-opprøret, og i noen magisk realistiske romaner kritisere undertrykkelse og korrupsjon i det selvstendige Kenya. Han har vært sterkt engasjert for at afrikanske forfattere skal skrive på sine morsmål. I Nord-Afrika innebar den litterære utviklingen fra femtitallet og framover at Egypt har vært et sentrum for møtet mellom arabisk og afrikansk litteratur. Ikke minst betydde Nobelprisen i 1988 til Naguib Mahfouz (1911– 2006) svært mye. Han er den arabiske litteraturens store


50

moderne realist, noe som ikke minst viser seg i Kairo­ trilogien. I sine engasjerte bøker har Nawal El Saadawi (f. 1931) båret fram et feministisk perspektiv på situasjonen i Egypt. Og i romanen Yacoubi-bygningen har den yngre forfatteren Alaa Al Aswany (f. 1957) skapt et portrett av livet i Kairo. I de tidligere franske koloniene i Nord-Afrika har de mest kjente forfatterne valgt å skrive på fransk. Mange av dem bor også i Frankrike. Assia Djebar (f. 1936) fra Algerie, mange ganger nevnt som nobelpriskandidat, har i sine romaner fokusert på forholdet mellom kjønnene og tolket historie og samtid ut fra et kvinnelig perspektiv. Tahar Ben Jelloun (f. 1944) fra Marokko fikk Goncourtprisen i 1987 for romanen La Nuit sacrée (Den hellige natten). Den er en allegorisk realistisk skildring av et nordafrikansk samfunn som ved hjelp av å blande folkelige myter, surrealistiske elementer og realisme uttrykker et opprør mot autoritære tradisjonelle strukturer som styrer kjønnsroller og individuell utvikling. Ben Jelloun er også en betydelige politisk og sosiologisk kommentator. Unntaket fra sekstitallets frigjøring var Sør-Afrika med sitt apartheidregime. Med utgangspunkt i kritiske framstillinger av apartheids umenneskelighet kom det fram en lang rekke svært betydelige romaner blant annet skrevet av to nobelprisvinnere – Nadine Gordimer (f. 1923) som fikk prisen i 1991, og J.M. Coetzee (f. 1940), som fikk prisen i 2003. Zakes Mda (f. 1948) har skildret motsetningene fra et svart perspektiv. André Brink (f. 1935) har gjennom sine historiske romaner og samtidsromaner skapt en bred skildring av konflikter i det sørafrikanske samfunnet. De sørafrikanske forfatterne fortsetter etter apartheids fall å skrive om hvordan livet arter seg i det nye samfunnet som bærer med seg fortidas konflikter. Det rasistiske regimet i Rhodesia bekjempet landets frigjøringsbevegelser fram til landet ble selvstendig som Zimbabwe i 1980. Særlig fra 2000 og framover har landet vært preget av politiske konflikter, undertrykkelse og økonomisk krise. I sine sterke poetisk realistiske romaner har Yvonne Vera (1964–2005) gitt intense skildringer av hvordan særlig kvinner har lidd under en dobbel undertrykkelse. De portugisiske koloniene – Angola og Mosambik, som ble selvstendige i 1975 – var preget av rasisme og fascistisk undertrykkelse. Kort etter selvstendigheten brøt det ut blodige borgerkriger. De ble avsluttet i Mosambik i 1992, i Angola i 2002. Borgerkrigen i Mosambik danner bakgrunnen for Mia Coutos (f. 1955) roman Terra Sonâmbula (1992) (Søvngjengerlandet) som er en magisk realistisk skildring av et samfunn i krig og av menneskets evne til å overleve. Somalia og Nuruddin Farah En forfatter som tematisk beveger seg mellom alle fasene i den afrikanske litteraturens utvikling fra sekstitallet og til i dag, er somaliske Nuruddin Farah (f. 1945). Han nevnes ofte som en mulig ny afrikansk nobelprisvinner. Debutromanen From a Crooked Rib (1970) behandler forholdet mellom tradisjonelt nomadeliv og livet i hoved-

staden Mogadishu, særlig sentrert rundt kvinnens rolle i en slik konflikt. Ellers i sitt vidtfavnende forfatterskap kobler Farah temaer kjønn og politisk undertrykkelse sammen med psykologiske og pedagogiske aspekter. I 2013 kommer siste bind av hans trilogi av frittstående romaner om borgerkrigens Somalia ut på norsk. Originalen heter Crossbones (norsk tittel er Knokkelkors) – en referanse til sjørøverflaggets kryssete knokler, og piratvirksomheten i Somalia spiller en viktig rolle i boka. Trilogien som har samletittel Past Imperfect, tok til med Links (2004) og fortsatte med Knots (2007), på norsk Lenker (2005) og Knuter (2011). Handlingen strekker seg fra midt på nittitallet – da Somalia etter diktatoren Siad Barres fall ble dominert av to omtrent like sterke krigsherrer – til slutten av det første titallet av det tjueførste århundret. De politiske hendelsene spiller en viktig rolle som bakteppe for de psykologiske, eksistensielle og sosiale problemene Farah konsentrer seg om. De dreier seg om hva som er menneskelighet i en umenneskelig situasjon. Hva er moral i samfunn der umoral og hykleri rår? Hvordan skal man unngå å bli trukket inn i voldens spiraler? Temaet i bøkene kan beskrives som kampen mellom menneskelighet og umenneskelighet, mellom orden og skapertrang på den ene siden og anarki og ødeleggelse på den annen. Farah skildrer et samfunn bestående av ruiner, men som likevel har byggende krefter i seg. Måten han skaper forbindelsen mellom de mange skikkelsene er også mesterlig. De tre bindene har likeartet struktur. De tar til med at en somalier som har levd lenge i eksil beslutter seg for å vende tilbake til hjemlandet for å ordne opp i konflikter og problemer som har sitt grunnlag i familiesituasjonen. Hovedpersonene er på en måte både en del av og utenfor det samfunnet de kommer tilbake til. I Lenker er det universitetslæreren Jeebleh som vender tilbake. Han har en hjelper i Dajaal som tar ham med gjennom det kaos som Mogadishu er. Samtidig som han er omgitt av ødeleggelser og et sosialt kaos, finnes det en orden og et ønske om å skape, og han møter gamle venner som har overlevd og vil forsøke å bringe en form for ny orden. Forholdet mellom Jeebleh og hans veiviser Dajaal er en slags parallell til forholdet mellom Dante og Vergil og en annen helvetesvandring – Den guddomelige komedie, som kan sees som en slags inspirasjon for dette bindet. Nuruddin Farah kaller seg en feministisk forfatter, og i alle romanene hans spiller kvinners situasjon en sentral rolle. Dette gjelder også Knuter der Cambara kommer tilbake til Somalia etter å ha opplevd en tragedie i Canada, som har vært hennes hjem i tjue år. Romanens menn blir stort sett svært negativt skildret. Det gjelder Cambaras nåværende mann og ikke minst hennes første – fetteren Zaak – som hun nærmest ble tvunget inn i ekteskap med av familien. Den innledende delen av boken, der Cambara er avhengig av mannen, setter tonen for den klare tematiske motsetningen mellom et kvinnelig og medmenneskelig prinsipp på den ene siden og et mannlig og destruktivt på den annen. Kvinnene i boka, inkludert Cambara, er beskrevet som sterke og ressursfulle og opptatt av å skape fred

Nuruddin Farah Knokkelkors 349,– 9788203218699 Oversatt av Ingrid Haug

Tilgjengelig som e-bok

Knuter

Lenker

NURUDDIN FARAH har skrevet ni romaner som er oversatt til en lang rekke språk, og han har mottatt flere priser, bl.a. Neustadt International Prize for Literature, som av mange regnes som den viktigste etter Nobelprisen. Farah er i dag en av Afrikas fremste litterære stemmer.


51

Hva er moral i samfunn der umoral og hykleri rår? Hvordan skal man unngå å bli trukket inn i voldens spiraler?

og fellesskap og av å fremme solidaritet. Portrettet av Cambara og hennes medsøstre innebærer også et utsyn over kvinnerollen i islam og Afrika som er enestående. Også i Knokkelkors tar Farah utgangspunkt i historiene til eksilsomaliere som vender tilbake. Malik er journalist og har reist til Somalia som frilanser for å dekke konfliktene i landet, men også for å skrive om sjørøvervirksomheten. Som skikkelse er Malik ikke udelt sympatisk. Han er der både for å forsøke å forstå, men også for å skaffe seg en god historie som vil bringe berømmelse. Ahl er Maliks eldre bror. Han er kommet til Somalia for å finne sin stesønn, Taxliil, som er vokst opp i Minnesota og på mange måter er en typisk amerikansk tenåring. Av en eller annen grunn – identitetslengsel, opprør – er han blitt tiltrukket av islamsk fundamentalisme og har stukket av til Somalia for å slutte seg til den fundamentalistiske grupperingen Shabab. Et interessant aspekt ved dette bindet er de mange trådene som trekkes til somaliske eksilmiljøer i USA og andre steder. Dermed skildrer Farah også de splittete identitetene som eksilsomaliere har. Dette illustreres klarest ved Malik og Taxliil, men også gjennom Ahl, som er skildret med en problematisk psykologi som uttrykker forholdet mellom opprinnelig identitet og eksil. Det er denne tvetydighetens psykologi som topper seg i Taxliils skjebne. Under sin leting etter Taxliil binder Ahl seg til en mystisk skikkelse, Fidno, en tidligere lege som har forbindelse med piratene. Han vil bruke Ahl og Malik som talerør for å få fram historien om hvordan piratvirksomheten oppstod blant fattige fiskere som forsvarte seg mot internasjonalt rovfiske, men som etter hvert er blitt ofre og redskap for internasjonale forbrytersyndikater. Denne sidehistorien er for så vidt typisk for det brede lerret som Farah spenner i boka, og hvordan han kommenterer og skildrer Somalias komplekse situasjon. Knokkelkors skiller seg fra de to andre bindene i trilogien ved at den er mye mer en bok om menn. Den har også mer ytre spenning. Den har et driv som en thriller av John Le Carré, og er dessuten preget av den samme evnen til å sette en spennende handling inn i en overbevisende skildret sosial og historisk kontekst. I hele trilogien setter Nuruddin Farah moralske og etiske spørsmål inn i en sosialpsykologisk sammenheng som er koplet til Somalia, men som også har gyldighet for andre samfunn preget av dype konflikter. Romanene viser at politikk er et spørsmål om at noen blir ofre. Bildet som tegnes av det splittete Somalia i Knokkelkors, er dramatisk og insiterende, og det er ikke et bilde på løsninger av konflikter romanen trekker opp, selv om den er båret oppe av Nuruddin Farahs tro på det somaliske folks menneskelighet og dets evne til å overleve. Afrikas beste bøker i det 20. århundre:

http://africanhistory.about.com/library/weekly/ aa100BestBooks.htm Helge Rønning er professsor ved Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon. Ved siden av sitt medievitenskapelige forfatterskap har han skrevet og redigert flere bøker om og fra afrikansk kultur og samfunn.

Liste over noen norske utgaver av bøker av forfatterne som er nevnt: Nuruddin Farah: Sprukne landskap (1988), Lenker (2005), Knuter (2011), Knokkelkors (2013), Aschehoug. Ben Okri: Den sultne veien (1993), Gyldendal Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol (2008), Gyldendal Chinua Achebe: Mønsteret rakner (2002), Den norske bokklubben. Verdensbiblioteket. Wole Soyinka: Aké, en afrikansk barndom (1985), Gyldendal Léopold Sédar Senghor: Senghors sanger. Gjendiktet av Kolbein Falkeid (1976), Cappelen Ngugi wa Thiong’o: Djevelen på korset (1984), Aschehoug Naguib Mahfouz: Kairotrilogien (Mellom to slott, Begjærets palass, Sukkerhuset) (1994), Pax Nawaal El Saadawi: Imamens fall (1991), Emilia Alaa Al Aswany: Yacoubian-bygningen (2007), Gyldendal Assia Djebar: Kjærligheten, krigen (2010), Press Tahar Ben Jelloun: Den hellige natten (1988), Cappelen. Og mange andre. Nadine Gordimer: Et eget liv (2006), Gyldendal. Og mange andre. J.M. Coetzee: Vanære (2002), Cappelen. Og mange andre. André Brink: Kneleren (2009), Aschehoug. Og mange andre. Zakes Mda: Måter å dø på (2001), Aschehoug. Yvonne Vera: Brennende sommerfugler (2003), Aschehoug Mia Couto: Søvngjengerlandet (1994), Aschehoug


52

John Millington Synge (1871– 1909) var en av den blivende irske republikkens fremste forfattere og dramatikere og sammen med William Butler Yeats og Lady Augusta Gregory grunnla han The Abbey Theatre, som i dag er Irlands nasjonal­scene. Hans hovedverk var skuespillet A Playboy in the Western World, som vakte voldsom oppsikt fordi han her behandler den irske folkekarakteren med utpreget respektløshet. I 35-årsalderen fant den morsbundne og tilknapte Synge sitt livs store kjærlighet i den unge skuespilleren Molly Allgood, en kvinne som i mange henseender var hans rake mot­ setning. Hun var katolikk, han var protestant. Hun kom fra lutfattige kår, han var fra en konservativ og velhavende familie. O'Connors roman begynner en oktober­ morgen i 1952. Den fattige og alkoholiserte Molly Allgood begir seg ut på en vandring gjennom Londons gater på vei til BBC Radio. På veien ser hun tilbake på sitt liv og hjem­ søkes av minner. Hun har levd et hardt liv. To ganger har hun mistet sin elskede, den første på grunn av sykdom, den andre i en opp­rivende skilsmisse. Mollys sterke person­ lighet har gitt henne en fremgangsrik teaterog filmkarriere i USA gjennom tre tiår, men samtidig har det ført henne inn i alkohol­ misbruket. Likevel prøver hun å overleve på det hun en gang var. Nattlys gir oss et sterkt kvinneportrett og er en historie om kjærlighetsløfter, om klasse­skiller og religionsforskjeller, avskjed og gjenforeninger og om motet til å leve på egne vilkår. Joseph O'Connor Nattlys 349,– 9788203217852 Oversatt av Inger Gjelsvik Tilgjengelig som e-bok JOSEPH O'CONNOR er en av Irlands fremste og mest kjente romanforfat­ tere. Han fikk sitt store gjennombrudd med Havets stjerne (på norsk i 2005), som ble belønnet med et stort antall priser, oversatt til 25 språk og nominert til tiårets bok i Irland. Veien til Redemption Falls (2010) var en frittstående oppføl­ ger, og trilogien avsluttes nå med Nattlys.

Den vemodige kjærlighetshistorien mellom skuespilleren Molly Allgood og dramatikeren John Millington Synge avslutter Joseph O'Connors irske romantrilogi som begynte med Havets stjerne. Her forteller han hvordan romanen Nattlys ble til. Oversatt av Eirik Myhr

Lørdagsensomhetens inspirasjon


53

Du aner ikke om historien din kommer til å fungere i det hele tatt. Hvilket tempus, hvilken tid, skal man skrive i?

En lørdag kveld, da jeg var tenåring i 1970-årenes Irland, pleide kompisene mine og jeg å gå på skoleungdommens disco på Presentation College i Glasthule. «Prez», som stedet var kjent som, var temmelig nedslitt på den tiden, men det var også fantastisk spennende. Deep Purple var sterkt i vinden. Jentene gikk i tynne bomullsbluser og dongeri. Når Status Quo ble spilt, ble luften fylt med dryssende flass mens vi virret vilt med hodene og dunket i vei på våre luftgitarer. Kveldens høydepunkt var alltid Led Zeppelins «Stairway to Heaven», og dersom du ikke hadde fått med deg noen til å danse sakte og tett før den låta fikk opp farten, var det alminnelig samstemmighet om at du måtte komme deg hjem alene. Og de fleste lørdagskveldene var det akkurat det som hendte med meg. Med knute på tungen, og nervøs, så jeg framfor meg den lange veien hjem. Men det var likevel plass til en kjærlighetshistorie i Glasthule. Spaserturen hjemover førte meg forbi det gamle viktorianske huset der den store dikteren John Synge og hans enkemor hadde holdt ut gjennom deres siste år, og dette er et hus som dukker opp flere ganger i min roman Nattlys. Som barn gikk jeg ofte forbi det, var ørlite redd for det og undret meg over alle de historiene det hadde opplevd. På en vinterlig natt kunne det være like skremmende som Bates Motel (fra Alfred Hitchcockfilmen Psycho) eller som Wuthering Heights (Mr. Heathcliffs eien­dom i Emily Brontës roman Stormfulle høyder og også originalens tittel) i et riktig forferdelig regnvær. Men på en månelys sommerkveld i denne kystbyen med måker og høye spir virket det som om en underlig skjønnhet glitrer fra vinduene i dette huset. Min avdøde mor, en svært ivrig leser, hadde ofte fortalt meg den merkeligste historien av dem alle: Hvordan Synge – dette fåmælte, nedbrutte geniet – sønnen av en protestantisk landeierfamilie, var blitt stormende forelsket i en katolsk jente fra den indre bykjernen i Dublin, en ung skuespiller som het Molly Allgood. Molly hadde gått i lære som kjolesyerske i en kort periode mens hun var i tenårene. Også min mor hadde fått opplæring i å lage kjoler. Mollys kunstnernavn var «Maire O’Neill», det samme etternavnet som min bestemors. Disse ørsmå fellestrekkene, og noen andre, fikk historien til å brenne lenge i mine tanker. Men den klart viktigste årsaken til at det ble kastet bensin på dette bålet, var minnene om de ensomme lørdagskveldene når jeg på veien hjemover passerte huset og følte at dets gjenferd tittet ut på meg, de åndene som var like håpløst venneløse som jeg selv var. For et par år siden begynte jeg å skrive på denne romanen som er inspirert av Molly Allgood og John Synge. Jeg begynte med den vanlige usikkerheten de fleste romanforfattere har når de starter på et nytt prosjekt. Du aner ikke om historien din kommer til å fungere i det hele tatt. Hvilket tempus, hvilken tid, skal man skrive i? Hvem skal være fortelleren? Enhver bok må ha en stil, sin egen, enestående stemme, og det å finne den riktige kan være grusomt frustrerende. På en aller annen måte, med tiden, gjennom dusinvis

av utkast, gikk det til slutt opp for meg at denne beretningen nødvendigvis måtte være enkel, med et tett fokus på Molly. Hun begynte å heve seg mot meg fra spøkelsene i de døde utkastene, akkurat så morsom og så flørtende som jeg hadde sett henne for meg da jeg var tenåring. Jeg antar at jeg lærte meg til ikke å stå i veien og skygge for henne og til å la nettopp henne føre meg inn i historien til Nattlys. Jeg følger henne gjennom en dag i 1950-årene i London, en dag da fortiden vender tilbake til en aldrende irsk skuespiller som en gang var den vakre musen til et litterært geni. Å skrive skjønnlitteratur basert på virkelige mennesker og dem som de elsket, er – for ikke å ta for hardt i – en moralsk beskjeftigelse som har to sider. Nattlys er et slags fantasifoster, og jeg tar meg ofte store friheter når det gjelder fakta. Erfaringene og personlighetene til de virkelige personene Molly og Synge var på svært mange måter forskjellige fra dem jeg tillegger mine personer. William Butler Yeats og Lady Augusta Gregory og Sean O’Casey (tre irske diktere og dramatikere og teaterfolk) opptrer også i boken, uten tvil på en måte som noen biografer ikke vil like. På den annen side sa disse gigantene ofte at de hadde pustet liv i sine skjønnlitterære verk med gnister fra det virkelige livet, og de ga nye navn til de menneskene som hadde inspirert dem til å skrive sine fortellinger. Denne praksisen var noen ganger en slags kamuflasje og noen ganger et ønske om å skape autentisitet. Dette var en mulighet jeg selv vurderte forsiktig, men som jeg til slutt avsto ifra, og derfor våger jeg å stå fram og be om tilgivelsene fra disse edle gjenferdene i verdenslitteraturen for at jeg ikke har endret navnene på de uskyldige. Det er en tvetydig følelse også når man skal avslutte en bok. Man har arbeidet så lenge og så hardt med den, og man kjenner til slutt hver linje og hvert komma. I de avsluttende fasene av redigeringsarbeidet drømmer du om denne boken. Og deretter opprinner plutselig den dagen da boken må ta skrittet ut i verden. Man kan ikke være til stede for å holde den i hånden, for å bortforklare ufullkommenheter, for å forklare den for dem som vil gi seg i kast med den. Det er en slags glede ved å avslutte, men det er også frykt og bekymring forbundet med dette. Man ønsker at boken skal finne venner som vil møte den på halvveien. Kanskje er dette noe i likhet med hvordan foreldre føler når et barn forlater hjemmet. Denne dagen vil alltid komme, den er hva alt bygger seg opp imot. Likevel føler man en viss engstelse, og dersom jeg skal være ærlig, også et snev av tristhet. Man kommer etter hvert til å kjenne sine romanpersoner så godt – alt ved dem. Ting som du aldri vil få vite om din ektefelle eller din nærmeste venn, vet man om en person som man selv har skapt. Det å se henne vandre av gårde, ut i den store, vide verden, er som å se på en liten del av en selv som tar sine sjanser. Men det er dette en roman er til for – den tilbyr jo seg selv til leseren. Jeg håper at du i denne romanen finner noe som snakker til deg.


54

James Joyce. Samuel Beckett. Oscar Wilde. Jonathan Swift. Joseph O’Connor befinner seg i godt selskap. Fellesnevneren er at de er alle pris­ belønte forfattere fra Dublin. TEKST Mette Solberg Fjeldheim

Litteraturbyen Dublin

Foto: Farrell Grehan/Corbis


55

og andre. De ser litt på statuene, løfter blikket mot store glassmalerier, eller de setter seg litt tankefullt på en stol foran alteret. Andre velger å diskutere høylytt, barn løper rundt i ring, hyler og ler. Her er det tydelig høyt under taket på flere vis.

Noen litterære attraksjoner i Dublin Book of Kells og The Old Library Trinity College Library, College Street, Dublin 2 www.tcd.ie/library Dublin Writers Museum 18 Parsnell Square, Dublin 1 www.writersmuseum.com The James Joyce Centre 35 North Great Geroge’s Street, Dublin 1 www.jamesjoyce.ie St. Patrick’s Cathedral http://www.stpatrickscathedral.ie

– There are 226 000 books in this room alone. John Smith (22) vokter de skinninnbundne bøkene med årvåkent blikk i det gamle biblioteket på Trinity College. Sammen med Newton og Milton står han og stirrer ut i det ovale rommet. De i kjølig marmor, han i uniform. Det er rolige dager nå, forteller han. Det er ikke høysesong ennå. Men om sommeren er det en annen sak. Da er det lange køer av turister som vil besøke denne ærverdige salen og ikke minst se The Book of Kells. Dublins litterære arv Dublin har mange forfattere å skryte av, og flere av dem er tildelt Nobelprisen i litteratur. Byens litterære tradisjon går tilbake mer enn tusen år, og i 2010 ble Dublin tildelt status som en UNESCO litteraturby. Det er derfor ikke så rart at nettopp The Book of Kells, et manuskript datert tilbake til rundt år 800, er en av hovedattraksjonene i byen. I tillegg til Guinnessmuseet, så klart. Mer enn 500 000 besøkende gjester Trinity Colleges utstilling av utvalgte kalveskinnssider fra manuskriptet. Ikke nok med det: Dublin har flere høydepunkter å by på for en litteraturinteressert tilreisende. Fra én katedral til en annen – Dette er ikke et museum, sier vakten i inngangspartiet og viser til det høye støynivået innendørs. Selv om det åpenbart er et sted for tilbedelse, er den store katedralen også åpen for alle som er interessert i historie og arkitektur. Det sies at St. Patrick’s Cathedral er den bygningen som representerer det irske folks historie og kulturarv mer enn noen annen. Her er forfatteren av Gullivers reiser begravet. Sammen med sin venn Esther Johnson ligger Jonathan Swift og hviler, en liten messingplate i gulvet indikerer hvor. På veggen like ved finner vi hans byste som ser ut over kirkeskipet. Hit inn kommer store og små, kirkegjengere

Se også www.dublincityofliterature.ie

Noen andre høydepunkter i Dublin

Forfattermuseum Det finnes imidlertid nok av museer å besøke i Dublin. Om en er interessert i å få et overblikk over byens litterære tradisjon, er det verdt å ta en tur til Dublin Writers Museum. I en gammel bygning gis en oppsummering av 300 års litteraturhistorie gjennom presentasjonen av forfattere som Swift, Sheridan, Shaw, Wilde, Yeats, Joyce og Beckett. Også Frank McCourt har fått sin byste her i byggets annen etasje. Innerst i bygget ligger en kafé. Med skarpe lyspærer i taket og en kjøledisk som durer styrer jeg unna og går i stedet i retning av bokhandelen. Jeg snuser litt mellom hyllene og ender med en souvenir til meg selv: et eksemplar av Ulysses til kun €3. Ulysses James Joyce er uten tvil Dublins store stolthet. Med minst to statuer i bybildet til hans ære, samt et eget senter i forfatterens navn, er det ingen tvil om at byen ønsker å hedre forfatteren bak den omdiskuterte Ulysses. Her kan man delta i lesegrupper, og ikke minst, blir den mange hundre siders boken for krevende, finnes det hjelp til tolkning av teksten. Tre installasjoner på toppen av James Joyce Center viser vei i boken, scene for scene. Så drosjesjåfør Donnellys utsagn «You’ve got to be a brain surgeon to read Ulysses» blir så visst gjort til skamme.

1. Besøke Guinness Storehouse og avslutte runden med et glass på toppen av bygningen med utsikt over byen. 2. Pub til pub i Temple Bar og Merrion Row. 3. Grafton Street for shopping og live musikk i gatebildet.


56

Hélène Grémillon har fått til det aller meste i sin debutroman som på norsk har fått tittelen Den fortrolige. Ikke bare er boken solgt til over 20 land, den ble også nominert til den prestisjefylte Prix Goncourt de Premier Roman.

Tirsdagsbrevene

I romanen møter vi Camille, 35 år, gravid og redaktør i et forlag i Paris. Året er 1975, og hun har nettopp kommet hjem fra sin mors begravelse. Mellom kondolansebrevene dukker det opp en underlig utseende konvolutt uten avsender og som ikke gir mening: «Jeg leste dette brevet med vidåpne øyne, jeg måtte gå tilbake, lese hele setninger om igjen. Etter at mamma døde, greide jeg ikke lenger konsentrere meg om det jeg leste, et manuskript jeg kunne ha blitt ferdig med på én natt, tok meg nå flere dager. Det måtte være en misforståelse, jeg kjente ingen Louis og heller ingen Annie. Jeg snudde konvolutten, det var i alle fall mitt navn og min adresse. Sikkert en navnesøster. Han som kalte seg Louis kom sikkert til å skjønne at han hadde tatt feil. Jeg stilte meg ikke flere spørsmål og avsluttet med å åpne de andre brevene, denne gang ekte kondolanser.» Men det dukker opp flere brev. Hver tirsdag ligger det en konvolutt i postkassen. I begynnelsen tror

Camille det er et snedig stunt fra en forfatter. Denne Louis serverer stadig flere bruddstykker fra en ulykkelig og ufruktbar kjærlighetshistorie. Historien som fortelles, foregår rett før annen verdenskrig. Vi møter den unge Annie og hennes beste venn Louis. Annie har en drøm om å bli maler, og da hun får huspost hos ekteparet M – et velstående par – ser det ut til at hun får alt hun trenger for å kunne male. Den ensomme madam M og Annie blir svært fortrolige. Madam Ms største sorg er at hun ikke kan få barn. Annie er takknemlig for alt Madam M har gjort for henne og tilbyr å bære frem et barn for ekteparet. Hun blir gravid, og barnet blir født idet de tyske troppene kommer til Paris. Ingenting blir imidlertid som de hadde tenkt. Madam M vil ha sitt barn, og det vil Annie også. Når Madame M blir urimelig og ondskapsfull, er det lett å sympatisere med Annie. Den lutfattige kunstnerspiren som har latt seg utnytte på det groveste. Men så begynner vi å ane at det på ingen måte er så enkelt. At det ikke alltid finnes bareén sannhet. Camille som jo selv er gravid, strever med å forstå hvorfor nettopp hun mottar disse brevene. Men litt etter litt setter hun de forskjellige delene av fortellingen sammen og avslører en hemmelighet som griper dypt inn i hennes eget liv. Den fortrolige er en fortelling om kjærlighet, bedrag, løgn og ondskap. Skal familiehemmeligheter holdes skjult uansett hva det koster? Hva skjer når de blir avslørt? Og hva vil det si å bli mor? Blir du det når du har født et barn, og hva da om du gir det fra deg? Har du da fremdeles noen rettigheter overfor barnet? Det intense ønsket om å få et barn og om å bli elsket kan føre til de mest utilgivelige handlinger. Menneskelig nok.

Hélène Grémillon Den fortrolige 299,– 9788203216534 Oversatt av Agnete Øye

PAUL AUSTERs store gjen­ nombrudd var New Yorktrilogien, som kom i 1987. Bøkene hans er oversatt til 40 språk, og de fleste av hans romaner er kommet på norsk. Auster har også skrevet lyrikk, e­ ssays og filmmanus samt de to selvbiografiske bøkene Ensomhetens grunn og Vinteropptegnelser.

Tilgjengelig som e-bok

HÉLÈNE GRÉMILLON er utdannet innen litteratur og historie og har vært journalist i Le Figaro. Den fortrolige er hennes første roman.

J.M. COETZEE er roman­ forfatter, essayist, lingvist, kritiker og oversetter. Han har fått Booker-prisen to ganger, og i 2003 fikk han Nobelprisen i litteratur. Coetzee er født i Sør-Afrika, men er nå bosatt i ­Adelaide i Australia.


57

Hvis du virkelig ønsker å bli kjent med en forfatter, må du lese hans brev. Og enda bedre er det når du møter to forfattere som gjennom sine brev til hverandre finner gjensidig respekt, inspirasjon og vennskap, slik nettopp New York-forfatteren Paul Auster og nobelprisvinneren og sørafrikaneren J.M. Coetzee har gjort.

Om brev og vennskap

Paul Auster og J.M. Coetzee Her og nå Brev (2008–2011) 349,– 9788203218293 Oversatt av Børge Lund og Mona Lange

HER OG NÅ BREV 2008–2011

Tilgjengelig som e-bok

Aschehoug utgir Her og nå i samarbeid med Cappelen Damm

Selv om Paul Auster og J.M. Coetzee hadde lest hverandres bøker i årevis og vært i kontakt siden 2005, møttes de ikke før i februar 2008 i Adelaide i Australia. Ikke lenge etter mottok Auster et brev fra Coetzee: «Jeg har et forslag som kanskje eller kanskje ikke vil interessere deg. Kunne du tenke deg å ha et samarbeid som kunne være litt mer substansielt enn vårt bidrag til Beckett-utgaven? Jeg har aldri jobbet sammen med noen slik før, men med deg tenker jeg at det kunne vært gøy, og vi kunne kanskje til og med, om Gud vil, inspirere hverandre. Jeg har ikke noe spesifikt å foreslå, men om du i utgangspunktet liker ideen, kan jeg sikkert komme opp med noen forslag. Eller du har kanskje noe i ermet, eller i en bortgjemt skuff. For meg virker det som en måte å gjøre et vennskap håndgripelig på når man befinner seg langt unna hverandre.» Auster var begeistret. I sitt svar til Coetzee forslo han at de kunne starte en åpen dialog om et hvilket som helst tema som interesserte dem. «I praksis,» skrev han, «den type diskusjon vi ville hatt om vi slumpet til å bo i samme by. Men ikke bare middagsbordsmåprat – noe mer krevende.» Dermed begynte utvekslingen som er blitt til boken Her og nå. De skulle holde på i to år, men da slutten nærmet seg, bestemte de seg for å fortsette enda et år. Som Auster skrev: «Tanken på å stoppe fyller meg med tristhet, siden jeg har hatt så stor glede av alt dette, og etter to år nå, regner jeg deg som en venn, en sann venn, og det siste jeg ønsker er at vi skal miste kontakten.» Til dette svarer Coetzee: «Selvsagt er vi sanne venner. Vi kan være blods­ brødre også om du vil. Vi kan ha et av disse blodblandings­ritualene neste gang vi møtes.»

Her og nå er en dialog mellom to gode forfattere, som ble gode venner. I brevene sine er de innom de fleste temaer – fra sport til farsrollen, fra filmfestivaler til incest, fra filosofi og språk til politikk, fra finanskrisen til kunst, døden, familien, ekteskapet og kjærlighet. Deres korrespondanse gir et intimt og ofte morsomt portrett av disse to skarpe intellektuelle idet de utforsker kompleksiteten av det som er her og nå – og vi ser også tydelig hvilken glede de har av hverandres vennskap. Passende nok begynner brevvekslingen nettopp med en diskusjon om vennskap. Coetzee I den grad jeg kan gjenkalle hvordan jeg tenkte som barn, så jeg på engelsk som et språk som tilhørte engelskmennene, folk som bodde i England, men som også hadde sendt ut medlemmer av sin stamme for å bo i og, en stund, herske over Sør-Afrika. Engelskmennene hadde laget reglene for engelsk etter sitt eget lunefulle forgodt­ befinnende, inklusive de pragmatiske reg­lene (i hvilke situasjoner man bruker hvilke engelske uttrykk); folk som meg fulgte etter på avstand og gjorde som de hadde fått beskjed om. Å være god i engelsk var like uforklarlig som å være dårlig i geografi. Det var en slags egenhet ved ens karakter, ens mentale legning. Da jeg i en alder av enogtyve dro for å bo i England, var det med en holdning til språket som nå forekommer meg høyst besynderlig. På den ene side var jeg ganske sikker på at jeg grammatikalsk sett kunne snakke, eller i det minste skrive, språket bedre enn de fleste av de innfødte. Men på den annen side, så snart jeg åpnet munnen, røpet jeg at jeg var utlending, det vil si en som per definisjon ikke kunne kunne språket like godt som de innfødte.

Jeg løste dette paradokset ved å skjelne mellom to former for kunnskap. Jeg sa til meg selv at jeg kunne engelsk på samme måte som Erasmus kunne latin, fra bøker, mens menneskene rundt meg hadde det «i margen». Engelsk var deres morsmål og ikke mitt; de hadde fått det inn med morsmelken, det hadde ikke jeg. For en lingvist, og især for en lingvist av Chomsky-skolen, var selvsagt denne holdningen helt feil. Det språket en internaliserer i sine første leveår, er ens morsmål, ferdig med det. Auster En gang for omtrent tjue år siden så jeg en reportasje på ettermiddagsnyhetene om en liten by et sted sør i landet der skoleadministrasjonen hadde bestemt seg for å kutte ut fremmedspråkundervisningen – på grunn av budsjettproblemer, tror jeg. Noen av byens innbyggere ble intervjuet foran kamera og spurt om hva de mente om denne nye utviklingen, og da var det en mann som sa – og dette er et direkte sitat, ordene hans brente seg inn i hjernen min, og siden har de stått der: «Jeg har ingen problemer med det, ingen problemer i det hele tatt. Hvis engelsk var bra nok for Jesus, er det bra nok for meg.» Så idiotisk og skremmende denne kommentaren enn er (i tillegg til hysterisk morsom, selvfølgelig), rører den ved noe grunnleggende om ideen om et morsmål. Vi er så grundig gjennomsyret av språket vi snakker, fornemmelsen av verden er så dypt formet av det, at vi oppfatter alle som ikke snakker som oss, som barbarer – eller omvendt: Det er ubegripelig for oss at Guds sønn skulle ha snakket et annet språk enn vi selv gjør, for han er verden, og verden eksisterer bare i ett språk, nemlig det vi selv tilfeldigvis snakker.


58

Bokmessen i Frankfurt er verdens største møteplass for bokbransjen. Den finner sted i midten av oktober hvert år. De tre første dagene er forbeholdt forlag, agenter, bokhandlere, filmbransjen og sist, men ikke minst, forfattere. De to siste dagene er messen åpen for publikum. TEKST Synnøve Tresselt

Bokmesseliv

Foto: Ralph Orlowski/Reuters

Messens historie går helt tilbake til det 15. århundret, da Johannes Gutenberg utviklet boktrykkerkunsten bare noen få kilometer utenfor Frankfurt. Byen beholdt sin plass som den viktigste europeiske bokmessebyen helt frem til slutten av det 17. århundret. I 1949 gjenoppstod tradisjonen. 205 tyske utstillere samlet seg i Frankfurts Pauluskirche til den første bokmessen etter annen verdenskrig. I dag, mer enn 60 år senere, samles over 7000 utstillere fra mer enn 100 land i de store messehallene, og mer enn 3400 arrangementer trekker til seg rundt 280 000 mennesker. Mylderet av besøkende preger byen på mange måter. Alle skal ha et sted å overnatte, og prisene på hotellrom drives opp. Det nytter ikke å være sent ute med bestillingen – skal man være sikker, bør man bestille et i år i forveien. Og vil man spise på de mest populære restaurantene, må man også være tidlig ute med bordreservasjonen. For redaktører for oversatt litteratur er tiden før bokmessen en av årets travleste. Møter med utenlandske forleggere og agenter avtales i god tid – gjerne før sommerferien. I ukene før avreise kommer mengder av e-poster med manus fra hele verden, og kunsten er å sile ut de som er interessante for nettopp vårt forlag, vår liste og vår profil. Redaksjonen leser og diskuterer, manus bytter hender, rapporter skrives, og plutselig dukker det opp noe som peker seg ut, kanskje bare noen få dager før messen starter. Alle er på jakt etter BOKEN, og når flere forlag vil ha den samme, er budprosessen i gang. Det er alltid like spennende å være med på – hvem får tilslaget? I Frankfurt fortsetter jakten. Den starter gjerne dagen før messen åpner. Da møtes redaktører og agenter på

de to store hotellene i nærheten av messen, Frankfurter Hof og Hessischer Hof. Det yrer av liv, folk sitter i hallen, i baren, i trapper, i under­ etasjen – kataloger bytter hender, notatbøker fylles, og tanker om bøker og manus utveksles. På kvelden inviterer store forlag til mottakelser, og så fortsetter det med uformelle møter ut i de sene nattetimene. Neste morgen driver en jevn strøm av bokfolk mot messeområdet. Redaktørene haster frem og tilbake mellom de åtte messehallene – til fots, via lange rullebånd og rulletrapper, med små messebusser – til det ene halvtimes møtet etter det andre, ofte hele dager nærmest uten pause og mat. Det er nesten så en blir glad når noen ikke stiller til avtale. Pusterom! Men de fleste møtene går som de skal, og det summer og det prates og det noteres. På veien mellom to møter treffer man kanskje en kollega fra et annet utenlandsk forlag. Da utveksler

man gjerne noen hastige ord om hva som virker interessant og hva somikke er verdt å se videre på. Eller man møter en norsk konkurrent, og samtalen hemmes av at man ikke kan fortelle om det man har mest lyst til å snakke om, det som er spennende nytt. Samtidig holder man hele tiden ørene åpne for å fange opp om det eventuelt plutselige oppstår en budrunde. Ved messens slutt er hodet fullt av historier, idéer, forventninger og også en viss grad av nervøsitet. Har man fanget opp det viktigste? Finner man, blant alle manusene som kommer til å ligge i e-postene når man kommer hjem, akkurat den boken som skal pryde neste års vårliste som en litterær juvel, eller akkurat den boken som alle vil lese fordi det er en god og underholdene roman? Ja, det vil tiden vise! Synnøve Tresselt er redaktør i Aschehoug.


59

Når den nærmeste blir en fremmed Det er åtte år siden Christian Jungersen skrev den kritikerroste romanen Unntaket. Han har brukt årene godt. Du forsvinner er blitt en foruroligende psykologisk kjærlighets­ roman til ettertanke. TEKST Mette Solberg Fjeldheim

– De siste 20 årenes hjerneforskning har gitt oss et helt nytt syn på hva det vil si å være menneske. Forskerne finner hele tiden nye beviser på at våre handlinger og følelser og vår personlighet er dirigert av neurale funksjoner i hjernen og ikke i nærheten så høy grad av arv og miljø som man tidligere trodde. Vi befinner oss midt i et paradigmeskifte, sa Jungersen i et intervju med den danske avisen Jydske Vestkysten. Dette er noe han mener litteraturen må forholde seg til. Et sentralt kjennetegn ved den danske forfatterens realistiske samtidsdramaer er at tingene ikke nødvendigvis er slik de ser ut til å være. Han skriver gjerne om filosofiske og psykologiske emner som rokker ved vår subjektive virkelighetsoppfattelse. Christian Jungersens siste roman, Du forsvinner, starter med en actionfylt biltur på Mallorca. Bak rattet sitter familiefar og rektor ved en privatskole, Fredrik. I bilen sitter også to forskremte familiemedlemmer, hans kone Mia og tenåringssønnen Niklas. Det går riktig galt. Bilen krasjer, og Fredrik havner på sykehus – hvor legene oppdager en hjerneskade i frontal­lappen. Dette blir opptakten til en større katastrofe for familien, og et levende mareritt for hans kone. Som i sine tidligere utgivelser har Jungersen noe på hjertet. I Du forsvin­ ner inviterer han til diskusjon om hvorvidt mennesket er styrt av nevrologi eller av en fri vilje. Er det sykdommen som har gjort de tre siste årene av Fredrik og Mias samliv lykkeligere enn noen gang? Og i så fall, ville du da helst ha en hjerneskadet monogam mann eller en frisk, men fraværende og utro mann? Dessuten, når det kommer for en dag at Fredrik har drevet med underslag på sin arbeidsplass, er det store spørsmålet: Er det den syke eller den friske Fredrik som er den kriminelle? Og kan han straffes om ugjerningen ble gjort som et resultat av hjerneskaden? Med grundig research som ballast har Christian Jungersen skrevet en realistisk, psykologisk kjærlighetsroman med pageturner-kvaliteter. Innimellom kapitlene får leseren servert fiktive fotografier og tekster. Disse faglige artiklene om hjerneskader og neurologi samt andre papirer underbygger romanens univers og troverdighet – og bidrar til en helhetlig og stor leseropplevelse. Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug.

Tegning av Roald Als, fra Politiken 27.03.12

Christian Jungersen Du forsvinner 389,– 9788203218415 Oversatt av Morten Gaustad

Tilgjengelig som e-bok

CHRISTIAN ­JUNGERSEN er en Danmarks store stemmer. Han har studert retorikk ved Københavns Universitet, deretter kommunikasjon og samfunnsfag på Roskilde Universitetscenter. Jun­ gersen debutert med den prisbelønte romanen Krat i 1999. For sin andre roman, Unntaket, ble han tildelt bokhandlerprisen De Gyldne Laurbær og DR Radios romanpris. Unntaket er nå solgt i mer enn 160 000 eksemplarer i hjemlandet og utgis i 18 land. Du forsvinner ble utgitt i Danmark i 2012.

Christian Jungersen kommer til Norge i april.


le

60

Kabul er full av motsetninger. Mens noen kvinner beveger seg i gatene helt tildekket i sine beryktede fotside burkaer, syder det av energi et annet sted. For hver tirsdag, torsdag og søndag møtes over 20 jenter i byen for å spille fotball. Sommeren 2011 var de for første gang invitert til Norway Cup. En drøm går i oppfyllelse for jentene. Vi følger den populære og frittalende laglederen Khalida og de andre unge fot­ballspillerne gjennom forberedelsene til norges­turen. I løpet av året blir sikkerhetssituasjonen i Kabul betraktelig verre, og jentene møter stor motstand fra samfunnet. De forsøker å ha det morsomt sammen, men uroen eskalerer, og det går galt for Khalida. Den selvsikre unge kvinnen, som satte fyr på dukkene sine i protest mot at hun ikke fikk gutteleker som barn, må gi slipp på drømmen om å frigjøre jenter i Afghanistan. Turen til Norge blir et vendepunkt for dem alle.

Fem år i Afghanistan I juni 2007 flyttet journalisten Anders Sømme Hammer til Afghanistan. Det var i utgangspunktet for fire måneder, men er blitt et opphold på mer enn fem år. Denne våren kommer han med dokumentar­ boken Heia Kabul! Her er bilder fra noe av prosjektene Hammer har arbeidet med. FOTO Anders Sømme Hammer

Anders Sømme Hammer Heia Kabul! 349,– 9788203293481

anders sømme hammer

Fotball jentene

l

heia Kabul!

med livet på spill

Heia Kabul!

a nde r s s ø mme h a mme r

Tilgjengelig som e-bok

ANDERS SØMME HAMMER har arbeidet som journalist i Afghanistan siden sommeren 2007, de siste årene mest med dokumentarer. Han ble kåret til «Årets frilanser 2010» av Frilansjournalis­ tene i Norsk Journalistlag og er blitt tildelt «Fritt Ords Pris for 2011». Høsten 2010 kom Hammers debutbok Drømmekrigen ut. På nett: www.andershammer.com

I samarbeid med Christoffer Næss fra Global Video Letters arrangerte ­Hammer videokurs i Kabul i juni 2011. Siden den gang har de tre afghanske jentene Sahar (16), Sadaf (20) og Nargis (19) filmet sine egne liv. Med håndholdte kameraer viser de hvordan de arbeider for å endre Afghani­stan, og hvordan de prøver å følge sine drømmer på tross av alle hindrene. Prosjektet har hittil resultert i en nettserie, utstilling på Nobels Fredssenter og miniturné med kortfilm i India. I 2013 kommer en lengre dokumentar.


61

Med et ønske om å fortelle andre historier fra Afghanistan opprettet Hammer Afghanistan-bloggen, andershammer.com. Gjennom tekster av unge afghanere og Hammer selv, bilder og videoer, skildres afghansk hverdagsliv. Målet har vært å lage Afghanistan-journalistikk som ikke fokuserer på norske soldater og korte norske ministerbesøk.

1. april 2011 stormet demonstranter et FN-kontor i Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan og drepte norske Siri Skare, svenske Joakim Dungel og fem FN-kolleger. I samarbeid med svenske Jesper Huor regisserte Hammer en undersøkende dokumentar om angrepet for NRK Brennpunkt.

Hammer har også arbeidet med Brennpunkt-­dokumentarene «Hva gjør Norge i ­Afghanistan?» og «Informanter i burka» samt TV-serien «Krigens pris» på TV 2, som alle ser kritisk på den norske deltakelsen i krigen i ­Afghanistan.


62

Boken Drømmekrigen kom ut på Aschehoug i 2010. Det er et oppgjør med skjønnmalingen av Afghanistan-krigen i Norge. I boken møter vi blant annet Khal (t.v.) som satt bakpå motorsykkelen da faren ble skutt og drept av norske soldater. Her sitter Khal ved graven sammen med onkelen Nak Mohammad.

Politimannen Samaruddin er blitt en helgen i Faryab-provinsen etter at han drepte to amerikanske soldater og så selv ble drept i april 2011. Hammer dro til alteret som er reist til minne om ham i hjemlandsbyen. Der samles flere hundre menn daglig, og gutter og menn selger bilder av den unge politimannen.

Reportasjen i Dagens Næringsliv illustrerte hvordan antivestlige strømninger blir stadig sterkere i det som er blitt kalt den norske provinsen i Afghanistan. I tillegg til dokumentararbeid har Hammer arbeidet med nyheter og reportasjer for NRK, Dagbladet, Dags­avisen, Dagens Næringsliv, regions­avisene, Morgenbladet og NTB.


63

Det norske babyeventyret Nordmenn som har fått barn i India anklages for å utnytte fattige kvinner. I boken Den globale baby. Det norske surrogatieventyret i India svarer indiske surrogatmødre for seg selv. TEKST Mala Wang-Naveen

Den som selv har strevd med å få barn, vet hvor vondt det er å akseptere en fremtid uten. Jeg hadde selv vært der. Det var også grunnen til at jeg fulgte den opphetede surrogatidebatten med stor interesse. Norske par hadde begynt å reise til India for å få barn ved hjelp av indiske surrogater. Men i stedet for varme velkomster, kom de hjem til anklager om menneskehandel og fostershopping. Var det rettferdig å dømme dem sånn? Vi visste lite om hvilke forhold barna i India ble skapt under. Derfor bestemte jeg meg for å reise til mine foreldres hjemland. Jeg hadde nettopp fått vite at jeg var blitt gravid igjen, og en lang reise på egenhånd var ingen ønskesituasjon. Men skulle jeg ha en kvalifisert mening om surrogati, måtte jeg finne stemmene som ikke fantes i den norske debatten. Surrogati er ingen ny oppfinnelse. I Bibelen kan man lese at den aldrende og infertile Sarah forærte den 17 år gamle slavinnen Hagar til sin mann Abraham. Sistnevnte gjorde den unge kvinnen gravid, og hun skjenket ekteparet sønnen Ishmael. Dermed er Hagar en av de første surrogat­ mødrene vi vet om. De siste tredve årene har vi derimot knyttet surrogatiens historie til USA. Til å begynne med var surrogatmor også genetisk mor, men etter hvert gjorde prøverørsbefruktning legene i stand til å sette et befruktet egg inn en annen kvinne. Praksisen åpnet for en fremtid for lavkostland som India gjerne ville være en del av. Var ringen dermed sluttet? Var vi tilbake til å be slavinner bære fram barn for oss? I den avsidesliggende småbyen Anand i delstaten Gujarat, ligger Indias største surrogatiklinikk. Siden det finnes et forbud mot surrogati i Norge som norske myndigheter prøver å håndheve, ønsker ikke klinikken norske klienter. Men jeg ville besøke klinikken for med egne øyne å se de såkalte «babyfabrikkene», et sted hvor gravide kvinner gikk rundt og ventet på å føde babyer de skulle gi fra seg.

Vaktmannen som åpnet den massive porten, gransket meg nøye, men lot meg passere da sjåføren forklarte mitt ærend. På benker langs muren rundt husene, i trappene på utsiden av de to bygningene og på balkongene – overalt satt eller sto det kvinner med bulende mager i ulike størrelser. Synet av dem var like praktfullt som fremmedgjørende. Det var lett å tenke at jeg som gravid hadde et fortrinn i møte med surrogatmødrene, en slags nøkkel til å etablere god kontakt. Men der og da følte jeg meg mer som en ulv i fåreklær. Som et Vestens sendebud hadde jeg funnet fram til dem for å studere globaliseringens ofre, det fattige og rurale Indias kapital. Hva hadde fått meg til å tro at min graviditet ville gjøre det enklere for meg? Vi hadde så lite til felles. Der jeg skulle knytte bånd til min baby og drømme om dets fremtid, skulle disse kvinnene holde seg mest mulig distansert og ikke skape noen bindinger til det lille mennesket som vokste inni dem. Denne dagen ble jeg kjent med flere surrogatmødre. De delte åpenhjertig sine historier med meg, vi viste hverandre bilder av barna våre på mobilene, vi speilet oss i hverandre morskjærlighet. Vi lo og gråt sammen, og jeg kjente meg innviet i deres fellesskap. En av dem var der fordi hun ville sende datteren på sykepleierhøyskolen. En annen var der fordi hun i likhet med søstrene ønsket å eie sitt eget hus. De brukte begge det samme ordet på hindi, «majboori», for å forklare hvorfor de hadde blitt surrogater. Det er et vanskelig ord å oversette, og kan forstås som en blanding av «nød» og «tvang». Tvangen besto hovedsakelig i at kvinnene trengte pengene som kunne likestilles med nesten fem års totalinntekt for hele familien. Den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman sidestiller i sin bok Varat og Varan (2010) surrogati med prostitusjon. Jeg har også fått høre at surrogati er et sosio-økonomisk overgrep mot fattige indiske kvinner, iscenesatt av vestlige par som heller bør prioritere

adopsjon. Jeg har møtt flere surrogatmødre enn det Ekis Ekman og norske politikere har gjort. De er ikke kuede slavinner, men sterke, reflekterte og modige kvinner. Og de virket stolte over lykken de skapte et annet sted i verden. Selv om forholdene var alt annet enn rosenrøde, var det for mange ulike historier der til at man kunne felle en samlet dom over surrogati. Klinikken i Anand var åpen og tilgjengelig, og man kunne uhindret ta kontakt med surrogatene. Etter Anand reiste jeg videre til Bombay og en klinikk flest nordmenn benytter seg av. Der skulle jeg gjøre meg nye erfaringer, og enkelte av dem skulle vise seg å skape problemer for både meg og bokprosjektet. Den kjente medieanalytikeren Marshall McLuhan gjorde uttrykket «den globale landsby» kjent gjennom sin teori om at elektroniske medier krymper planeten. Tanken om at hele verden er en familie, finnes også i de hinduistiske skrifter. Men der hinduene hadde en fredstanke bak sin globale landsby, mente McLuhan at uenighet, splid og diskontinuitet var resultatet. Tittelen på min bok, Den globale baby. Det norske surroga­ tieventyret i India, spiller på denne dobbeltheten. Bare fremtiden vil gi oss svaret på hva et barn skapt av et egg i Ukraina, en sæddonor i USA, surrogatmor i India, og to vordende foreldre i Norge vil mene om sin tilblivelse. Dette er boken om hva menneskene som har valgt for dem, mener. Mala Wang-Naveen Den globale baby. Det norske surrogati­ eventyret i India 349,– 9788203293368

DEN GLOBALE BABY Det norske surrogatieventyret i India

MALA NAVEEN

Tilgjengelig som e-bok

MALA WANG-NAVEEN er journalist i Aftenposten. Hun debuterte med roma­ nen Desiland i 2010. Dette er henne sakprosadebut.


64

Hva gjør krig med folk og hvordan klarer de å overleve? Denne boken handler om den væpnede konflikten i Colombia, om grove menneske­ rettighetsbrudd og konsekvensene av en kontroversiell sikkerhetspolitikk. I 2002 ble Álvaro Uribe valgt som presi­ dent med løfte om å knuse geriljaen, som på denne tiden kidnappet tusenvis av men­ nesker. Samtidig massakrerte de regjerings­ vennlige paramilitære gruppene forsvarsløse småbønder i avsidesliggende landsbyer. Samfunnet var rammet av frykt, og Uribe lovet å gi colombianerne sikkerheten tilbake. Han klarte det et stykke på vei. Antall kidnappinger gikk ned, geriljaledere ble drept, og organisasjonene ble svekket både politisk og militært. Men Uribe evnet ikke å skape fred eller trygghet for alle. I tillegg ble det avslørt at en rekke politikere som støttet Uribe, samarbeidet med de paramilitære gruppene. Hæren etterforskes for å ha tatt livet av over 2000 sivile og utgitt dem for å være «falne opprørere». Med utgangspunkt i mennesker som har kjent disse dramatiske hendelsene på kroppen, tar boken leseren med på en reise gjennom Colombias konfliktfylte hverdag og mangfoldige landskap, der du får møte krigens mange ofre og deres modige kamp for å overleve.

Kristina Johansen Frykten har et ansikt – rapport fra Columbia 349,– 9788203293436

OFRE: Kristina Johansen i samtale med en representant for U'waurfolket, Henry Yurkamo.

Tilgjengelig som e-bok

KRISTINA JOHANSEN er frilansskribent med journaliststudium fra Universidad de los Andes i Bogotá, og hun har hovedfag i sosialantropo­ logi fra UiB. Hun har arbeidet i Colombia for Peace Brigades Interna­ tional (PBI) og som daglig leder for Latin-Amerika­ gruppene i Norge.

Hun befinner seg her i Chaparral – Barro Negro i Casanare, i territoriet til U'wa-urfolket, som i likhet med de fleste andre urfolkene i Colombia er rammet av konflikten.


65

Dokumentar­­ littera­turens muligheter – Jeg ville at ofrenes stemmer skulle bli hørt. Den muligheten får de i en dokumentarbok, sier Kristina Johansen. I mai debuterer hun med Frykten har et ansikt – rapport fra Colombia. TEKST Nazneen Khan-Østrem

Foto: Luis Robayo/afp

Drap. Kidnappinger. Redsel. Dette har vært hverdagen for befolkningen i Colombia de siste 40 årene. Det har vært fredsforhandlinger både i Oslo og på Cuba, men hva fremtiden innebærer for de 46 millioner innbyggerne i Colombia, vet ingen. Ifølge Johansen har utryggheten rammet alle lag av landets innbyggere. – Ingen er forskånet, og derfor vil jeg fortelle både om velstående ungdommer i Bogotá og om kankuamoindianere som kjemper for livet når de hellige fjellene hvor de bor, blir invadert av væpnede grupper, forteller Johansen. En av grunnene til at hun ønsket å skrive denne boken, var at medienes fremstilling av Colombia ble for overfladisk og for ensidig. – Avisartikler og tv-reportasjer blir ofte fanget i jakten på nyheten og må gi avkall på dybde. Dokumentarbøker kan i mye større grad vise frem hvor kompleks og komplisert en konflikt faktisk kan være, sier Johansen. – Den mangeårige borgerkrigen i Colombia er et godt eksempel på dette. Det er mange parter i konflikten, og ingen kan sies å være helt uskyldige, påpeker hun. Johansen har lang fartidstid i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), som er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om Latin-Amerika. – Mitt inntrykk er at dekningen av store konflikter blir for skjev. Jeg har vært interessert i Colombia over mange år, og journalistikken evner ikke å formidle kompleksiteten i konflikten. I tillegg blir mange av artiklene skrevet av byråer som lener seg på de store

offisielle mediehusene. Da forsvinner gjerne stemmene til de opposisjonelle. Derfor blir dokumentarbøkene enda mer betydningsfulle, sier Johansen, som forteller at det ikke er lett å selge inn historier om Colombia til redaksjonene. Ifølge Johansen er de ikke interessert i enda en nyhet om et drap. Dette blir ensbetydende med å overse viktige hendelser, mener hun. – Det blir for mange fragmenterte notiser og dermed blir det vanskelig å forstå hva konflikten egentlig handler om. Jeg tror det er viktig at man ikke bare stoler på nyhetsbyråene, men reiser ut selv og snakker med de berørte partene, helst alle parter, ellers blir analysen lett basert på sekundære kilder, og det kan føre til misforståelser, sier Johansen. Og nettopp dette aspektet har flere forskere på utenriksjournalistikk vært svært opptatt av de siste årene. For i takt med nedskjæringer i de store mediehusene har også antallet utenriksjournalister blitt redusert, og midlene de har til rådighet, blitt atskillig kuttet. Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt Henrik Thune har ved flere anledninger uttrykt stor bekymring for utviklingen. – Vi forventer et norsk blikk ute i verden. Vi forventer at norske journalister, med betydelig erfaring, formidler verden til oss, slik at vi kan gjøre oss opp en mening som ikke er underlagt en global nyhetsindustri få har herredømme over. Men vilkårene for utenriksjournalistikken er blitt betydelig dårligere. Jeg er bekymret for utviklingen, sier Thune. Han får støtte fra førsteamanuensis Roy Krøvel ved Journalistutdanningen i Oslo. Krøvel har selv reist mye i Latin-Amerika. – Hovudproblemet med dekninga av Latin-Amerika er at me ser gjennom norsk-amerikanske briller. Eg såg ein gong ein statistikk over kor stor del av innslaga om Latin-Amerika som vert laga av korrespondentar plassert i USA. Frykteleg! Det verkar som LatinAmerika ikkje eksisterer på eigne premiss. Dermed mister me djupn i innsikt og kunnskap om viktige spørsmål som i røynda vedgår oss, som klima, skog, migrasjon, økonomi og kultur, sier Krøvel. Han håper at dokumentarbøkene vil finne seg en større og rikere nisje nå som folk reiser mer enn før og næringslivet er mer internasjonalt. – Og ikkje minst fordi media tar seg mindre råd til internasjonal dekning enn før, sier Krøvel. Nazneen Khan-Østrem er redaktør i Aschehoug.


66

Kristian Gundersen Snåsakoden 349,– 9788203293887

KRISTIAN GUNDERSEN

S N ÅSA KO DE N

EN VITENSKAPELIG GUIDE TIL ALTERNATIV MEDISIN

Tilgjengelig som e-bok

Den første boken på norsk om alternativ medisin med et vitenskapelig utgangs­ punkt. Boken behandler nærmere 50 alternative retninger og gir en bred innføring i feltet alternativ medisin både i Norge og internasjonalt. KRISTIAN GUNDERSEN er professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo. Han er en internasjonalt kjent forsker på samspillet mellom nervesystem og muskler.

Fornuft og følelser Jeg har selv prøvd det. Akupunktur. Homeo­ pati. Ja, til og med kopping. En gang skulle jeg holde en melkekartong i den ene hånden. Ifølge ­homeopaten var det helt tydelig at melke­ kartongen gjorde hånden min svakere. Kroppen min svakere. Flere matvarer ble ­testet, og da jeg gikk derfra, hadde jeg en lang liste over alt jeg skulle holde meg unna – samt en viss skepsis. TEKST Mona Ek

Det er tre store spørsmål i livet. Hvor kommer vi fra, hvor skal vi hen, og hvem skal betale? Forlagssjef Brikt Jensen (1928–2011)

Da faren min ble alvorlig syk, forsøkte jeg å få ham til å gå med på en høydosekur med c-vitaminer – ja til og med å ringe en fjernhealer – med en ufravikelig tro på noe måtte virke, noe utover sykehuscocktailene og den tradisjonelle skolemedisinen. Jeg er med andre ord splittet, i likhet med store deler av Norges befolkning. Derfor kastet jeg meg over manuset til Kristian Gundersen. Snåsakoden er den første boken på norsk som behandler fenomenet alternativ medisin med et vitenskapelig utgangspunkt. Gundersen er kjent fra TV, radio og aviser som en av de få som offentlig har gitt uttrykk for skepsis til Snåsamannens påståtte evner og til en alternativ medisin som synes å ha fått stadig større plass i offentligheten. I Morgenbladet 2. november 2012 kunne vi lese at halvparten av alle nordmenn mener at Snåsamannen har overnaturlige evner. Vi bruker milliarder av kroner hvert eneste år på alternativ behandling. Med debatten om Snåsamannen som bakteppe behandler boken nærmere 50 ulike alternative retninger fra homeopati og akupunktur til mindre kjente som magnetfeltterapi og naturopati. Debatten rundt alternativ behandling er mildt sagt opphisset. Høsten 2012 sendte NRK programmet Folke­ opplysningen som tok for seg nettopp dette temaet. I pressen har det vært mye snakk om alternativ medisin, og vi blir servert den ene solskinnshistorien etter den andre. Vi har over 150 alternative retninger her i landet, og Folke­ opplysningen forsøkte å komplettere bildet rundt noen av disse. Det skapte naturligvis reaksjoner. Naturterapeut John Petter Lindeland mente Folke­ opplysningen forsøkte å latterliggjøre en hel bransje. Lederen for Norske Homeopaters Landsforbund, Solveig Mohr, har uttalt at Folkeopplysningen er et rent populistisk underholdningsprogram, og Norsk Spiritualist Forening har klaget programserien inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Kristian Gundersens oppgave i denne boken er ikke å fortelle oss hva som er verdifullt for oss, hva vi skal tro på eller hvordan vi skal leve. Han ønsker å fortelle hva som er en vitenskapelig metode, og hvordan slike metoder kan hjelpe oss med å foreta gode valg. Gundersen er forsker, og han setter vitenskapen først. Alternativ medisin representerer i beste fall en ikke-kunnskap, i verste fall en antikunnskap, hevder han. Gundersen går grundig til verks med å plukke fra hverandre alle mytene, påstandene og mangel på dokumentasjon som bygger opp rundt alternative behandlingsformer. Det vanligste

argumentet folk bruker, er den personlige opplevelsen. De som sier at de opplever at det virker. Dette er kanskje også de som er vanskeligst å overbevise om at de likevel kan ta feil, mener Gundersen. I den delen av boken som tar for seg homeopati, skriver han at den største faren ved homeopater er at en del av dem forteller pasientene at vitenskapelig medisin motvirker homeopatibehandlingen. Dermed får de folk til å slutte med skolemedisin. Særlig alvorlig er det at noen homeopater advarer mot vitenskapelig baserte vaksiner. Slike oppfordringer utsetter ikke bare pasienten, men hele befolkningen for økt infeksjonsfare. Når det gjelder alvorlige sykdommer, er ikke slike oppfordringer bare umoralske, de er også ulovlige. Snåsakoden er skrevet for dem som bruker alternativ medisin eller vurderer å bruke den, og for de som er skeptiske. Selv om forfatteren har valgt et strengt vitenskapelig utgangspunkt, behandler han også alternativ medisin i et moralsk, helsepolitisk, kunnskaps­ politisk, juridisk og økonomisk perspektiv. Det er spennende lesning, og boken kommer til å skape debatt. Vi er villige til å bla opp hva det skal være i jakten på et sykdomsfritt, evigungt liv. Gjerne det. Men der hvor alternativ behandling settes opp mot livsviktig behandling, er det virkelig grunn til å reagere. Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjeneste bruker mer enn én av tre kreftpasienter alternativ behandling i en eller annen form hvert år, uten at det har en dokumentert effekt. I desperate situasjoner er det lett å la seg rive med – enten det er høydoser med c-vitamin eller fjernhealing. Jeg tror jeg vil stå sterkere i neste runde. At jeg vil tenke meg bedre om neste gang noen forteller meg hva jeg trenger og deretter sier at de kan selge det til meg. Mona Ek er kommunikasjonsansvarlig i Aschehoug Litteratur


67

Mikael Krogerus og Roman Tschäppeler Beslutningsboken. 50 modeller for strategisk tenking 199,– 9788203293900 Oversatt av Astrid Nordang

Tilgjengelig som e-bok

MIKAEL KROGERUS er finlandssvensk og frilansjournalist for tyske og sveitsiske aviser og magasiner. ROMAN TSCHÄPPELER er leder i et kommunika­ sjonsbyrå i Sveits. Begge er kaospiloter.

Velg riktig

Fra sjef til leder

Spørsmål som ofte dukker opp for de fleste av oss i hverdagen er: Hva vil du? Og hvordan skal du komme deg dit? Hvordan bli mer effektiv på jobb og mer lykkelig i livet? Det handler om å forstå seg selv og ta de riktige valgene.

La deg ikke lure av forførende titler – i grunnen er vi en flokk aper på jobb. Gjennom å gjøre som våre hårete slektninger kan vi få en mer menneskelig arbeidsplass ifølge Ola Berggren og Tommy Lundberg, duoen bak boken Ledelse på apestadiet.

Beslutningsboken. 50 modeller for strategisk tenkning er blitt en internasjonal bestselger. Denne praktiske lille boken komprimerer de beste beslutningsmodellene brukt på handelshøyskoler verden over. Det som er bra, er at disse modellene passer for alle som har med andre mennesker å gjøre og er lette å bruke på vanlige problemstillinger i dagliglivet. De gir inspirasjon til å tenke over tingene på en ny måte. Dette er en arbeidsbok. Man kan skrive av modellene, fylle dem ut, krysse dem av eller videreutvikle dem. De kan brukes til å forberede en presentasjon eller avlegge en årsrapport, når man står overfor en krevende beslutning eller nettopp har vært gjennom en utmattende konflikt. Når man måtte ønske å overprøve en forretningsidé eller vil lære seg selv bedre å kjenne, er denne boken en guide.

Forfatterne har fått hjelp av sjimpansen Santino og studert flokken hans. Aper og mennesker liker det samme – enten det er et klapp på skulderen, bli klødd på magen, bonus eller bananer. En sjef som vet dette, kan gjøre arbeidsplassen mer menneskelig, øke trivselen og dermed øke selskapets verdi. En sjimpanseflokk har faktisk mye til felles med en arbeidsplass. Apene deler seg inn i grupper på 15–20 individer, som i sin tur er en del av en større gruppe på 150. Det er en sammensetning som viser seg å være hensiktsmessig også i næringslivet. Ideen er at du kjenner igjen individene i gruppen og derfor kan gi dem den tilbakemeldingen de trenger for å gjøre en best mulig jobb.

Ola Berggren og Tommy Lundberg Ledelse på apestadiet 349,– 9788203390616 Oversatt av Kari Wærum

Tilgjengelig som e-bok

OLA BERGGREN og TOMMY LUNDBERG har tidligere skrevet boken Ledarskap på sandlådenivå sammen. Den ble i 2006 nominert til Årets lederbok i Sverige. Begge har mange års erfaring som bl.a. kreative ledere.


68

Linn Stalsberg Er jeg fri nå? Om markedets makt over feministene og en hverdag i tidsklemme 349,– 9788203293597

Tilgjengelig som e-bok

Debatten om familielivets krav og foreldrenes evige dårlige samvittighet i for­ hold til arbeid og barn får mye oppmerksomhet. Linn Stalsberg ser tilbake på den norske kvinne­ kampen og hva vi har oppnådd. Men hun er kritisk til dagens løsninger som hun mener ikke gir oss noen valg hvis vi skal klare å forsørge familien. LINN STALSBERG er utdan­ net sosiolog fra London School of Economics. Hun jobber som skribent, fagbokforfatter, ordstyrer og journalist.

En følelse av uro når tidsklemma fanger Det er fornemmelsen av uro som ikke slipper ­taket under morgen­ møtet på jobben. Uro fordi du tenker på ungen din som egentlig ikke ville i barnehagen i dag tidlig, men som du likevel tok på vinter­ dressen, litt for hissig, fordi du måtte rekke dette møtet. TEKST Linn Stalsberg

I uroen ligger en strøm av vanskelige følelser og ikke minst dårlig samvittighet i alle retninger, både overfor barnet og jobben. Det er en følelse av ikke å ha kontroll over egen hverdag og sjelden være helt til stede, eller alltid å være på etterskudd. En følelse av å svikte kvinnekampen fordi du ikke lengter etter selvrealisering ute, men drømmer om mer tid hjemme. Du er med andre ord fanget i den omtalte tidsklemma der man aldri strekker til, og kanskje lurer du litt forvirret på om det er dette som er å være en fri, moderne kvinne. Kanskje er det enklere å tenke: Det må være meg det er noe galt med som ikke fikser det samme som alle andre. I Norge insisteres det på at det ikke er noe problem å kombinere omsorgs­ ansvar med yrkeskarriere. Det forventes faktisk at du klarer det, i alle fall fra politisk hold. Dette er feminismens triumf, likestillingens konsekvens, og for mange fungerer denne dobbeltarbeidende modellen også strålende. Men hvis det er så enkelt, er det et par småting jeg lurer på: Hvorfor jobber nesten halvparten av småbarnsmødre deltid? Hvorfor kommer og går debatter og forskningsfakta om tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere? Hvorfor har vi ikke full

ro rundt eller tro på dette med barne­hager for de aller minste, og hvorfor skjer de fleste skilsmisser i småbarns­fasen? Er det kanskje flere en meg som ikke fikser å leve opp til dagens kvinne­ideal? Tidsklemme er et vanskelig ord, og jeg synes selv det er vanskelig å bruke. For mange betyr tidsklemme ganske enkelt nybakte foreldre som klager over alt de ikke rekker lenger – møte venner, trene, ha lange samtaler over rødvin med kjæresten, reise, gå på kurs, jobbe overtid, eller dra på spontane storbyferier. I denne konteksten blir tidsklemme en konstruert greie fra bortskjemte voksne som fikk barn altfor sent og hadde tillagt seg behagelige livsvaner sammen med stort forbruk. Må dere ha to sydenturer i året, liksom? Det er helt sikkert riktig at mange i Norge enkelt kunne redusert forbruket sitt og jobbet mindre overtid. Det er sikkert noen som får et slags sjokk fordi de aldri lenger har tid til noe særlig annet enn babyen eller barnet. Men det er ikke en sånn tidsklemme jeg tenker på i min bok. For meg er tidsklemma mer i slekt med en slags sorg og lengsel. Denne følelsen av å komme til kort alle steder, selv når man har lagt vekk det meste av egne behov. Når man er konstant sliten og ikke orker glede seg over hverdagen i alt maset. Vi har ikke så mange valg som vi liker å tro at vi har. Har du tenkt på at hvis du i det hele tatt skal ha tilgang til velferdsgoder i Norge, som foreldrepermisjon, sykepenger eller dagpenger, må du være i full jobb for å få full uttelling? Da er det ikke bare å «velge» deltid eller å bli hjemmeværende eller starte en variant av simple living litt på siden av storsamfunnet. Skal vi rive oss løs fra hverdagsskvisen og hektisk stress, må vi kanskje endre et helt samfunnssystem. Et helt arbeidsliv. Svære prosesser, store drømmer, vanskelige debatter. Men kanskje må vi ta dem likevel, for selv om vi har et effektivt samfunn, bør vi nok stoppe opp og spørre om det er et klokt et, for oss voksne, for ungene våre, og for jorda vi bor på.


69

Når livet blir en gave «Dette er ikke sann­heten om brystkreft, dette er bare min sannhet om mitt brystkreftår slik jeg husker det og slik jeg har valgt å fortelle det,» skriver Lise Askvik i boken Kreft ga meg kraft. Mitt år med brystkreft.

Hver dag får 8 norske kvinner brystkreft. I 2011 fikk Lise Askvik den tunge beskjeden. Hun var gjennom en tøff cellegiftkur som blant annet førte til at hun mistet håret. Hun har hele tiden vært åpen om sin sykdom, og boken gir et innblikk i en hverdag som i stor grad preges av sykdommen, men også av at det skal leves et liv. «Jeg er blitt båret frem gjennom kreften av en brottsjø av ukledelige egenskaper som uvitenhet, overmot, nysgjerrighet, aggresjon, overtro og skamløshet. Og sannsynligvis enda flere. Kanskje har jeg hatt flaks, eller kanskje mangler jeg bare fantasien som skal til for å innse hva kreften kan føre til på sikt. Likevel, jeg nekter ikke for at også jeg har hatt det litt fælt og litt vondt underveis. Uro og tøff behandling har ikke etterlatt meg uberørt. Men mer enn en lidelse har min brystkreft vært en interessant reise inn i et spennende landskap. Jeg har kommet til folk og steder jeg ikke kunne nådd uten nettopp sykdommen. Ikke sånn å forstå at det har vært som et paradiscruise med behagelige temperaturer og underholdning på kveldstid, men mer som en«se krig på nært hold»-turisme, eller som slumturisme. Som det besøket jeg gjorde mens jeg gikk på journalisthøgskolen til den trøstesløse favelaen utenfor Lima. Der levde menneskene i papphytter. Jeg kunne ikke la være å fascineres av alt jeg så, hørte og luktet. Kunne menneskers liv virkelig være sånn – så rystende annerledes enn hverdagen til absolutt alle jeg kjenner? Det var som et mysterium at disse menneskene også snakket, lo, spiste, elsket, kranglet og levde. Midt i slummen. Som mennesker gjør, også midt i sykdom.» Da hun ble rammet av kreft, valgte Lise Askvik å ta opp kampen mot myndighetene. Målet var å få ned ventetiden på brystrekonstruksjon etter kreftbehandling. I dag kan det ta opptil 10 år. «Jeg har tatt rekonstruksjonskampen, og vi har vunnet denne økonomisk og politisk, så nå skal det bli pupp til folket, det gjenstår bare at helseforetakene begynner å operere,» sier hun i et intervju i etterkant av avslutningsshowet i regi av Rosa sløyfe-aksjonen ved Chat Noir i Oslo.

Utdrag

Det er søndag. Klokken er fem på åtte. Jeg strekker meg, dytter Leo litt unna og får rom til å svaie i ryggen mens jeg gjesper og strekker armene over hodet. Klar for en ny dag! Jeg lar hendene gli over brystene fra begge sider. Stopper. Gjør det om igjen. Jøss, er det noe pussig med den der? Jeg kjenner etter og oppdager en klump inni den venstre puppen. Den kunne jeg ikke huske å ha kjent før. Kjenner etter igjen med to fingre. Jo, det er forsynemeg en kul der inne, er det ikke? Det er ikke første gang jeg finner noe som kjennes ut som et avvik fra normalen, for akkurat hva som befinner seg inni pupper til enhver tid, synes like uoversiktlig som ei maurtue på en solskinnsdag. Derfor er jeg ikke veldig overrasket over kulen jeg finner denne morgenen. Det er jo bare noen måneder siden jeg var hos bedriftslegen til sjekk. Hun hadde kjent både godt og grundig og mente at det sto bra til. Ingen grunn til engstelse. Jeg kjenner etter litt i den andre puppen også. Synes jeg kan kjenne kuler, humper og rariteter der inne også. Nesten over alt, faktisk. Pupper blir jeg aldri klok på. Verken menns fascinasjon av dem eller disse utvekstene som endrer seg med syklus, over tid, gjennom svangerskap og ved amming. Jeg har forresten lurt litt på hvorfor mine to ikke har blitt mindre etter at jeg fikk Leo. Om noe, har puppene faktisk blitt større. Jeg har gått fra BH-størrelse 80 E til nå 80 H. Disse kjempepuppene har jeg fått i arv etter oldemor Ragna Bianca. De gamle sort-hvitt-bildene av henne levner ingen tvil om at naturens rauseste gaver var blitt henne tildelt i så stort monn at dama neppe var naturen særlig takknemlig. Hvis det ikke hadde vært for den ukledelig stramme forklesnoren i livet så hadde puppestellet hennes gladelig reist rett ned i underbuksa. Så her ligger jeg i min egen seng med begge hender fulle av slekters gang. Og en kul der inne.

Jeg er blitt båret frem gjennom kreften av en brottsjø av ukledelige egenskaper som uvitenhet, overmot, nysgjerrighet, aggresjon, overtro og skamløshet.

Lise Askvik Kreft ga meg kraft. Mitt år med brystkreft 349,– 9788203293924

Tilgjengelig som e-bok

LISE ASKVIK er journalist, har jobbet i ukeblad og avis og skrevet flere bøker. Hun er programleder i «Oss megger imellom» på P4 sammen med Astrid Gunnestad. Sammen opprettet de Facebook-gruppen «Vi venter fanden meg ikke på ny pupp etter kreft». Gruppen har nesten 22 000 følgere.


70

Yotam Ottolenghi Plenty 349,– 9788203390449 Oversatt av Ann Høydalsnes

En smakfull hyllest til Midtøsten Fellesskap er det første som slår oss idet vi går inn i Ottolenghis lokaler i den kule London­bydelen Islington. Det er en følelse som varer under hele m ­ åltidet der delikate smaks­ bomber overrasker og forfører. TEKST Nazneen Khan-Østrem

Londons insisterende folkeliv blir raskt glemt idet vi kommer inn i den intime restauranten der overveldende overflod i sprakende farger møter oss. Et titalls omfangsrike salater i store boller står stilt ut på et trebord og frister, og i det ene vinduet blir en dessertentusiasts villeste drømmer oppfylt med små elegante terter, saftige sjokoladekaker – noen pyntet med pistasjenøtter andre med tykke lag med deilig sjokoladekrem og sjokoladeflak – omkranset av finurlige små sukkerbrød fylt med tilsynelatende ubegrensete mengder av luftig vaniljekrem og bringebær. Alt rammet inn av stramme linjer, hvite vegger, to lange hvite bord og Verner Pantons legendariske stoler i hvitt, brutt av noen røde. Vi er i den israelske Yotam Ottolenghis rike, og jeg begynner å forstå hvorfor matkritikerne svermer vilt, og hvorfor hans fanskare vokser med uforminsket styrke. Siden 2002 har den tidligere journalisten Yotam Ottolenghi blitt en av Londons mest ettertraktede kokker, og en av grunnene til hans popularitet er hans faste spalte i The Guardian. Her presenterer han leserne for de mest innbydende og fantasifulle retter der søtpotet, koriander, gurkemeie, mynte og granateple er bare noen av ingrediensene.


71

Vi blir tatt imot med et bredt smil og vist til et av de to langbordene. Det er tydelig at Ottolenghi har tatt med seg idealet fra Midtøsten om å samle mennesker rundt bordet til et måltid. De enkle, dramatiske fargene som møter oss i lokalet ser ut til å hylle 60-tallets kjærlighet til de rene farger, mens maten på den enkle menyen vi blir gitt, vitner om en skamløs forelskelse i alt som Midtøsten og Middelhavet kan gi oss av matinspirasjon. «Velg fem eller seks retter, gjerne tre fra de varme og tre fra de kalde, da får dere en herlig kombinasjon som metter,» foreslår vår servitrise og plasserer et lite brett med ulike brødsorter mellom oss. En raus skål med gnistrende gul olivenolje følger. Brødbitene er proppfulle av smak av chili og nydelige karamelliserte løkbiter, og forbereder oss på hva som skal komme. Fra menyen fristes det med 12 retter, og vi velger en bønnesalat, brune linser, gulrøtter, gresskar, kamskjell, rødbeter, grovkornet sennep, syltynne fileter av perfekt stekt biff og småmunnfuller av lekkert, rødt lam. Grønnsakenes strålende fargene lyser mot oss i vintermørket. Smaken av rettene er distinkte og rene, og overrasker. Det er kombinasjonene av krydderiene som synes å være Ottolenghis hemmelighet. Noen kan bli fortumlet over kompleksiteten og bredden i hans oppskrifter, men i et intervju med The Guardian sier Ottolenghi: «Hvis jeg ikke brukte uvanlige ingredienser, ville ingen ha lest meg». Og det er sannsynligvis nettopp derfor Londons bortskjemte restaurant­gjester har omfavnet den unge israeleren og hans palestinske forretningspartner, Sami Tamimi. I seg selv en uvanlig kombinasjon når man tenker på hvor uforsonlig Midtøsten kan fremstå. Sammen er de Storbritannias heteste stjerner på den kulinariske himmelen. Siden Ottolenghi gjorde sin entre på restaurantscenen, har hans kjærlighet for mattradisjonene i Midtøsten begeistret en hel verden. Hans første kokebok Ottolenghi: The Cookbook er en av nettbokhandelen Amazons bestselgende utgivelser innen kokeboksegmentet. Nå er Ottolenghi aktuell på Aschehoug med Plenty – en vegetarkokebok med 120 originale retter, der sterke smaker og nyskapende kombinasjoner dominerer. Her er egne kapitler om salater, auberginer, kål, ris og kornvarer, pasta og belgfrukter, rotfrukter, squash, løk, frukt, sopp og tomater. Her er alt mulig, og samtidig er det umulig ikke å tenke på de kulturelle kollisjonene maten er inspirert av. Yotam Ottolenghis siste utgivelse heter da

også Jerusalem og utforsker den mytiske byens mattradisjoner. Gjestene denne kvelden er også preget av en kosmopolitisk bakgrunn. De vennlige damene som så lavmælt har snakket med hverandre på hebraisk ved vår side gjennom måltidet, får desserten rett før vi er ferdig med hovedrettene som vi er forundret, overveldet og begeistret over. Nær­ heten gjør oss medsammensvorne når sukkerbombene ankommer: En mørk sjokoladekake dekket med florlette, lyse sjokoladeflak og fylt med baileykrem får selskap av den letteste vaniljekremen vi noensinne har tyllet i oss. En bringebærterte med krem dukker også opp. «Fabelaktig, simpelthen fabelaktig,» gjentar min bordnabo, og jeg stirrer misunnelig på henne. «Jeg vil ha det samme!» sier jeg begeistret til vår servitrise som raskt serverer oss den samme kaken og en terte fylt med skarp sitron og mild mascarpone. Vi blir ikke skuffet og må utveksle et par «fabulous» med damene som i likhet med oss er imponert over det mang­foldet de ulike rettene består av. Totalt forført og lykkelige går vi ut i den kalde London-natten, men varmen fra det lune lokalet er med oss. En velsmakende kveld på Ottolenghi er over. Men det er ikke bare de kulinariske mulighetene Ottolenghi har presentert for oss i løpet av kveldens måltid. For å låne hans egne ord fra Plenty: «Vi er veldig heldige (men ikke riktig alle, dessverre) som kan leve og lage mat i en verden som har en slik overflod av ingredienser og en så variert kulinarisk arv å høste av.» Men sammensetningene er det bare Yotam Ottolenghi som kan vise oss, og de kan du finne i årets mest spennende kokebok, Plenty. Nazneen Khan-Østrem er redaktør i Aschehoug.


72

Markedslogikk og kulturkritikk: Om Breivik og ubehaget i den postmoderne kulturen TEKST Toril Moi

Noen vil kanskje si at det moralske perspektivet er uinteressant i en sak der skyldspørsmålet er så klart som i 22. juli-rettssaken. Det er ingen som tviler på at mannen er skyldig, og at det han gjorde var ondt. Men faktum er at vi tviler, og tviler sterkt, på om det er mulig å karakterisere Breivik som ond. Vi klarer ikke lenger å skille mellom ondskap og galskap. Vi mangler et nyansert språk for moralske vurderinger. Vi tror at å snakke om moral er det samme som å være trangsynt moraliserende, at det er å gå rundt og klistre banale og overforenklende merkelapper som «god» eller «ond» på folk på helt vilkårlig grunnlag. Men moralsk vurdering har ingenting med formaninger og pekefingre å gjøre. Vi vurderer ting moralsk hver eneste dag. Er denne handlingen et uttrykk for vennskap? Vil en god kollega oppføre seg slik? Hvordan kan jeg vise i praksis at jeg respekterer et annet menneske? Problemet er at vi ofte ikke tenker på slike vurderinger som uttrykk for en moralfilosofi. Dermed jobber vi ikke systematisk med å utvikle våre evner til å diskutere slike moralspørsmål på en nyansert og samfunnsmessig relevant måte. I dag forsøker vi fremdeles å unngå spørsmålet om moral ved å snakke om diagnoser i stedet. Men når vi kaller noen «syk» heller enn «ond», fratar vi ham ansvaret for hans handlinger. Dermed skaper vi et vakuum der diskusjonen av ansvar og skyld burde befinne seg. Moral handler til syvende og sist om ett fundamentalt spørsmål, nemlig «Hvordan kan vi leve i samfunn med andre?» Moralsk diskurs er samfunnsmessig diskurs. Et samfunn som ikke klarer å diskutere moralske spørsmål, har lite å stille opp med mot den amoralske markedslogikken som skapte Breivik.

Dommer Arntzen som moralfilosof Breivik er ond fordi han står for hat, total ødeleggelse, tilintetgjørelse av de som tenker annerledes enn ham selv. Men er hans spesifikke form for ondskap det samme som galskap? Rettssaken ga dommerne liten hjelp til å tenke gjennom denne problematikken. Under utspørringen av Sørheim og Husby den 15. juni insisterte de to psykiaterne på at Breiviks grunnleggende vrangforestilling var at han hadde rett til å avgjøre hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. Ifølge de to psykiaterne er dette fullstendig «umulig» i psykiatrisk forstand. Dommer Arntzen var ikke blind for fallgruvene i dette argumentet: Dommer Arntzen: – Også dette med hvem som skal leve og hvem som skal dø, er det en beskrivelse av en vrang­ forestilling fordi det er så umoralsk? Rettspsykiater Sørheim: – Nå ble jeg forvirret. Arntzen: – Dere sier at ingen kan bestemme hvem som skal dø, men ingen kan vel i moralsk forstand ha dette ansvaret? Sørheim: – Sånn som vi vet det, er det ingen enkeltindivider som har et ansvar for hvem som skal leve og hvem som skal dø. Arntzen: – Det er jo mange som har ansvaret for det i betydningen dødsstraff og krig. Det er et fenomen som eksisterer. Sørheim: – Ja, det har du selvfølgelig rett i. Arntzen: – Men det å føre det som en vrangforestilling. Er det fordi det er så umoralsk? Verken Sørheim eller Husby svarer på Arntzens gjentatte spørsmål, antageligvis fordi den psykiatrien de representerer rett og slett ikke har noen kategori for moralske overlegninger. At Sørheims første reaksjon

er å bli «forvirret» av Arntzens klare spørsmål, er både oppsiktsvekkende og avslørende for denne psykiatriens begrensinger. De oppfatter sjelelivet som et organisk fenomen, som kan behandles i isolasjon fra kulturen som omgir både psykiaterne og observanden. Men nettopp fordi kulturen ikke tas med i bildet, kommer den farende inn i saken igjen på en ukontrollert måte, som for eksempel når Sørheim og Husby insisterer på at neologismer er «ord som brukes på en uforståelig måte for oss». Breiviks amerikanske kultur­ konservatisme Breivik fikk ordet helt til slutt på rettssakens siste dag. Han talte like etter fem gripende vitnemål fra overlevende og pårørende om hvilken sorg og smerte han hadde påført dem. Da jeg satt der og hørte på hans usammenhengende enetale som sprang fra dekonstruksjon, via forslag om etnisk rene områder, til utfall om Norges bidrag til Melodi Grand Prix, begynte jeg å lure på om han kanskje var utilregnelig likevel. Samtidig kunne jeg ikke fri meg fra en uhyggelig følelse av gjenkjennelse. På rettens første dag erklærte han at «dekonstruksjon er stikkordet». Men hva vet Breivik om dekonstruksjon? Stort sett bruker han ordet som synonymt med «ødeleggelse». Men det kan jo ikke være tilfeldig at nettopp dette ordet faller ham så lett i munnen. Hvilken reiserute tok begrepet på turen fra Derrida til Breivik? Jeg merket meg også den stadige gjentakelsen av ord som multikulturalisme, «kulturmarxisme», feminisme, for ikke å snakke om alt pratet om rettighetene til etniske urfolk. Det slo meg at tankegodset Breivik serverte, var som et skremmende vrengebilde av noe jeg hadde hørt før. Det var som om han var besatt av

Samtiden Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål Redaktør: Cathrine Sandnes

Samtiden er Norges største og eldste allmenn­ kulturelle tidsskrift og tar de viktige debattene – i et format som gjør det mulig å gå i dybden der dagspressen haster forbi. Samtiden er ofte utgangs­ punktet for debatt i andre medier og presenterer et vidt spekter av ulike artik­ kelforfattere – fra gamle ringrever og velkjente samfunnsdebattanter til stemmer som for første gang presenteres i offentligheten.

Privat 410,– Student 349,– Institusjon 449,– Løssalg 125,– abonnent@samtiden.no www.samtiden.no


73

språket til akademikere som meg selv – vi som driver med feministisk teori, litteraturteori, kulturteori, kjønnsstudier og kulturstudier – men uten å forstå noe som helst av det. Hvor fikk han dette språket fra? Om enn så mye det bød meg imot, gikk jeg tilbake til manifestet. I innledningskapitlet lanserer han grunnlagsteorien for sine umenneskelige handlinger. Ifølge Breivik forklarer innledningen hvorfor hans radikale handlinger – terroristisk massemord – er blitt nødvendige. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne: hele kapitlet handler om Frankfurtskolen, dekonstruksjon og feminisme. «Kulturmarxisme,» forklarer Breivik, «er det samme som politisk korrekthet. Begge deler er rett og slett marxisme oversatt fra økonomiske til kulturelle termer.» Da jeg hadde lest så langt, begynte jeg å stusse. Hadde Breivik virkelig gitt seg til å studere kulturteori? Selvsagt hadde han ikke det. Jeg hadde glemt at manifestet er et kompendium, et sammensurium av tekster han har klippet og limt fra internett. Innledningskapitlet til Breivik ligger ute på nettet. Det finnes for eksempel på nettsidene til en kristenkonservativ organisasjon som heter Restoring America. Der heter teksten som Breivik gjør til selve grunnlaget for massakrene den 22. juli «Political Correctness: A Short History of an Ideology». Breivik har redigert litt. Der den opprinnelige teksten snakker om «hvite menn» snakker Breivik om «kristne, etnisk europeiske menn», men stort sett reproduserer han teksten uendret. Dette er slett ikke den eneste konservative amerikanske teksten Breivik gjengir. Selv om Andrew Brown i The Guardian finner tre ganger så mange referanser til europeiske nasjonalister som til amerikanske konservative, er det den amerikanske kulturkonservatismen som setter tonen for hele kompendiet. Viktigst av alt: Det er denne ideologien, ikke den europeiske nasjonalismen, som skaper de motstanderne Breivik går ut for å drepe den 22. juli, nemlig «kulturmarxistene». Denne konservative pamfletten har intellektuelle røtter tilbake til de såkalte «kulturkrigene» som raste i USA på 1980- og tidlig på 1990-tallet. De som tror på denne propagandaen er slett ikke gale. De tilhører heller ikke nynazistiske eller fascistiske hatgrupper. Dette tankegodset sirkulerer vidt og fritt blant republikanere på høyre fløy i USA i dag. Ultrakonservative radiopersonligheter som Rush Limbaugh, mannen som satte merkelappen feminazi på feminister, og Glenn Beck, som sammenlignet AUFs sommerleir

på Utøya med Hitlerjugend, støtter dette verdenssynet. De som gir penger til Tea Party-grupper, Rick Santorum og Sarah Palin, gir også penger til alle de kulturkonservative organisasjonene som går inn for å stoppe «kulturmarxistene» som har overtatt Amerikas universiteter. Breiviks tale på rettssakens siste dag virket mer forvirret enn de kulturkonservative kildene han bygger på. Men det kan komme av at han ikke har trening i å bygge opp en velskrevet, logisk velutviklet tekst. Det er ikke tilfeldig at manifestet hans stort sett er en samling tekster skrevet av andre. Breivik har autodidaktens kunnskap, som Pierre Bourdieu beskriver som «en samling perler som mangler en tråd», full som den er av umotiverte sprang, påfallende hull og vilkårlige klassifikasjoner. Autodidakter kan virke usammenhengende, men det betyr ikke at de er utilregnelige. Mest påfallende var misforholdet mellom den totale trivialiteten i de fleste av ankepunktene til Breivik (Sex og singelliv, Melodi Grand Prix, norsk pressestøtte) og de uhyrlige handlingene han hadde begått. Ingenting tyder på at denne mannen i det hele tatt forstår hva det er å ta et liv, enn si hva det er å miste et barn, en mann, en kone, en datter, en sønn. Tvert imot erklærer han at han gjerne skulle ha drept flere. Er det fordi han bevisst har trent seg opp til å være følelsesløs, som han selv hevder? Eller fordi han er gal? Men betyr «gal» her det samme som «utilregnelig»? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro. Det var «kulturmarxistene» han drepte Det er nettopp her, ved tanken på en ugjenkallelig og brutal handling, at grensen mellom Breivik og de fleste av hans meningsfeller går. De kulturkonservative amerikanerne drømmer om et Amerika uten radikale krefter. Men de har ikke grepet til våpen ennå. Er det i overgangen fra ideologi til handling at galskapen befinner seg? Eller snakker vi rett og slett om forskjellen på en ekstremistisk bevegelses intellektuelle og dens terrorister? Følger det at vi heller bør snakke om ondskap? Skal vi sammenligne Breiviks «planleggingsfase» med Hitlers Wannsee-konferanse? Manifestet viser en nesten ubegripelig tro på ordets makt. Breivik har tatt propagandaen fra USA fullstendig bokstavelig. Sjelden ser man en så klar oversettelse av tanker og ideer til konkret handling. Breiviks «kulturmarxister» er akademikere, journalister, feminister, sosialdemokrater – kort sagt, folk han oppfatter som venstrevridde intellektuelle.

«Kulturmarxistene» har vært den amerikanske høyrefløyens ideologiske skyteskive i 30 år. Den 22. juli gjorde Breivik dem grotesk nok til skyteskiver i helt bokstavelig forstand. Det er ikke tilfeldig at hans opprinnelige plan var å angripe en journalist­ konferanse. At han måtte nøye seg med å drepe ungdommene på Utøya, ungdommer som ennå ikke hadde noen makt i kulturen, må ha vært en skuffelse for ham. Så hvorfor dreper han «kultur­ marxister»? Jeg tror at de inngir ham med en ubehagelig underlegenhetsfølelse, som han reagerer på med hat: Manifestet viser at Breiviks ambisjon er å bli tatt alvorlig som intellektuell. Han streber etter å bli anerkjent som premissgiver for en ny folkebevegelse. At folkebevegelsen han vil starte oppfatter undertrykkingen av hvite, kristne europeiske menn som ham selv som hovedproblemet i kulturen, at han velger muslimer som hovedfiende, er viktig. Men rasismen er ikke grunnlaget for Breiviks hat, for Breivik hater «kulturmarxister» langt mer enn han hater muslimer. Problemet er at Breivik faktisk ikke er noen intellektuell. Denne mannen, som nå kaller seg selv skribent, har ikke skrevet en eneste sammenhengende analyse av kulturproblemet han er så opptatt av. Alt han har gjort, er å klippe og lime fra internettet. Men i hans verden er det ikke han som er underlegen, det er de arrogante «kulturmarxistene» som sensurerer hans budskap. Han aner at «kulturmarxistene» finner ham latterlig. De styrer pressestøtten bort fra meningsfellene hans. De nekter å trykke leserbrevene hans. De kommer til å sørge for at manifestet aldri blir antatt av noe forlag. Årene går. Krenket og fornedret sitter den framtidige massemorderen på gutterommet og klipper og limer og pønsker på hevn. Manifestet skal være det fulle og hele uttrykk for hans intellekt og innsikter. Det skal bli hans egentlige ettermæle. Men «kultur­ marxistenes» kompakte undertrykkelse forhindrer ham fra å få det ut i verden. Så finner han løsningen. Terroraksjonen er markedsførings­ operasjonen. Utdrag fra artikkel i Samtiden nr. 3, 2012. Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University. Hun er første bidragsyter i prosjekter Stemmer. Se s. 14.


74

Aschehoug Barn og Ungdom

Les om:

En verden full av drager og en liten vikinghelt

«Jeg liker bøker som lærer barna noe, men man må skrive dem slik at det ikke virker slik,» sier C ­ ressida Cowell om sine bøker om Hikken Horriblus Haiflabb. s. 84

1 Er det pinlig å skrive bok?

2

Da Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland begynte å skrive ungdoms­ bok sammen, kjente de hverandre ikke. De planla ingenting – bare skrev. s. 96

Univers og kommers

Når dukket serielitteraturen opp? Og hvorfor? s. 92

3


75

Ny litterÆR pris Nordisk råd har besluttet å opprette en litterær pris for barnelitteratur. Men hva er egentlig barnelitteratur? TEKST Sverre Henmo

2012 var et svært godt år for barne- og ungdomslitteraturen. Bransjestatistikken viste at omsetningen av barne- og ungdoms­litteratur øker. Skjønnlitteratur for ungdom var åpen klasse under Bragepris­utdelingen. Og i høstsesjonen vedtok Nordisk råd å opprette en helt ny pris for barne- og ungdomslitteratur. Prisen skal deles ut årlig, første gang i 2013, og er uavhengig av Nordisk råds tradisjonsrike litteraturpris. Premiesummen er den samme. Det har tatt mange år å få opprettet en egen Nordisk råds pris for barnelitteratur. Det har nemlig ikke vært noe formelt i veien for at en barnebok skulle kunne vinne den litteraturprisen som allerede eksisterer. Men i løpet av de femti årene denne prisen er blitt utdelt, har det ikke vært en eneste barnebok som er blitt funnet verdig å vinne. Noen hevder at Astrid Lindgren burde fått Nobelprisen. Det er en større skandale at hun ikke engang ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det ble heller ikke Anne-Cath. Vestly, Ole Lund Kirkegaard eller Tove Jansson, for å nevne noen. De senere år er det også flere fantastiske barneog ungdomsbokforfattere som åpenbart burde ha vært nominert til Nordisk råds litteraturpris. Og for så vidt også til Nobelprisen. Ingen nevnt, ingen glemt. Juryer består av mennesker. Og mennesker tar av og til feil. Denne kontinuerlige forsømmelsen av barne- og ungdomslitteraturen til Nordisk råds litteraturpris kunne imidlertid få bare én av to utganger. Enten måtte det komme en offentlig unnskyldning for at man gjennom en årrekke grovt hadde oversett en så stor og viktig del av litteraturen. Eller så måtte man

si at den prisen som nå har femtiårsjubileum, er en pris for voksen­ litteratur, og deretter opprette en pris med like stor pengepremie for barnelitteraturen. Heldigvis valgte man det siste. Jeg gleder meg til å se hvilke bøker som blir nominert til Nordisk råds barnelitteraturpris. Og jeg gleder meg til å juble for den første prismottakeren – uansett hvem det måtte bli. Jeg har stor tro på at det vil bli en norsk vinner. Det er skyhøyt nivå på norsk barneog ungdomslitteratur. Men det er også strålende forfattere i våre nordiske naboland. Dette er en av grunnene til at det er så morsomt å jobbe i dette feltet. Med den nye prisen vil nordmenn forhåpentligvis få enda bedre kjennskap til disse bøkene. Men det interessante med denne prisen – og med hele sjangeren barnelitteratur – er at ingen klarer å definere hva barnelitteratur er. De fleste har en intuitiv forståelse av det, men det holder ikke med intuisjon når juryen skal nominere bøker til en så prestisjefylt pris som Nordisk råds barne­ litteraturpris skal og bør være. Ifølge Store norske leksikon er barne- og ungdomslitteratur «skrifter forfattet av voksne som utgis for å leses av eller for barn, oftest, men ikke alltid, i den hensikt at de skal belære eller underholde.» Et problem med denne definisjonen er at den definerer verken barn eller ungdom. Hvor lenge er man barn? Og må det være en voksen som skriver? Er det ikke barne- eller ungdomslitteratur hvis den ikke er skrevet med tanke på en adressat? De fleste forfattere, også forfattere av barneog ungdomslitteratur, hevder at de skriver uten å tenke på leseren. Mange definerer barnelitteratur som litteraturen som leses av barn. Tilsvarende er ungdomslitteratur litteratur som leses av ungdom. Men dette gjør at for eksempel Jo Nesbøs krimbøker er ungdomsbøker i tillegg til å være voksenbøker. Og da burde man kunne gå den andre veien også. Definere voksenlitteratur som litteratur som leses av voksne. Harry Potter-bøkene ble lest av millioner av voksne. Gjør det dem til voksenbøker? Hva med Ringenes herre? Er det vokseneller ungdomslitteratur? Det er altså ikke så lett å definere hva barnelitteratur er. Og likevel føler vi alle sammen at vi vet det.

Min forståelse av barnelitteratur er relativt enkel. For selv om det er populært å skrive om barndom i voksenlitteraturen også, er den store forskjellen på barne- og voksenlitteratur etter mitt syn at man i barnelitteraturen må klare å gå helt inn i barnet. Forfatteren må være lojal mot barnet i historien, og dermed også mot barnet i seg selv. Forfatteren må klare å åpne dørene tilbake til det rene, nakne. Et overordnet kriterium for den gode barnelitteraturen er å være solidarisk med barnet. Både i handling, fortellerstemme og perspektiv. Og hvis den voksne leseren også klarer å åpne for barnet i seg, vil det gi rom for fantastiske leseropplevelser. Enten alene, e­ ller sammen med barn. For en av grunnene til at barnelitteraturen er den aller viktigste litteraturen, og en av flere grunner til at den selvfølgelig skal ha en egen Nordisk råds litteraturpris, er at det finnes et barn i alle voksne. Det finnes ikke en voksen i alle barn. Alle burde lese barne- og ungdomslitteratur. God lesing! Sverre Henmo er forlagssjef i Aschehoug Barn og ungdom.


76

EN VANLIG DAG I EN UNGDOMSBOKFORFATTERS LIV Harald Rosenløw Eegs prolog til Brageprisutdelingen 2012

Du blir plukka opp av din personlige assistent. Hun sørger for deg, sørger for at du har god nok tid. At du har bensin på tanken. Batteri på mobilen. Det er hun som har taima kjøretida ut til skolen. Det er hun som veit at Eidsberg er Mysen. For hvor i helvete er Eidsberg, egentlig? Hvorfor kan de ikke kalle det Mysen, når det er Mysen? Sånne ting veit hun. Hun går igjennom dagens program, mailene fra unge lesere, hun har gått igjennom retriever, hun har forslag til ting du kan legge ut på sosiale medier. Og så veit hun at du ikke har lyst til å snakke så mye, men bare cruise over det norske bondelandet mens du hører på depressiv, lavmælt rock. Til dere er framme. Inne på lærerværelset merker du at rommet er fullstendig elektrisk av forventning. Lærerne går og tripper rundt deg, det er high five, tommel opp, stjålne blikk og likes i massevis. Du sjekker raideren, og skolen veit hvor viktig dette besøket er, for det er der alt sammen, focaccia med tunfisk, cafe mocca, vossavann, en stabel håndklær og et par silkesokker du kan ta på deg etter gig'en. For det er du som skal redde dem. Skolen.

Ungdommene. Redde den norske leselysten. Redde statistikken. Og de veit at du veit. Lederen for norskseksjonen følger deg forventningsfullt ned til gymsalen. Og i gangen hører du lyden lenge før du er framme. Taktfaste rop. Du hører jubelen. De er lei av å vente nå. Og adrenalinet kicker inn. Du stopper foran døra. Et par elever stikker hodene ut, og når de ser deg, bare hyler de og smeller døra igjen. Læreren ser på deg, sier at de håper på autografer, men han veit ikke hva du sier til det. Selvfølgelig, sier du. Selvfølgelig er det autografer. Til han også? Han rødmer, ikke til han, men en til datteren. Klart, svarer du. Du kan skrive autograf til alle døtrene i kommunen. Lederen for norskseksjonen åpner døra. Du hører jubelen der inne slå imot deg. Forfatteren er her! Ungdommens frelser. Men det er ikke sånn. Ikke så ofte i hvert fall. Alle dere som er nominert her i dag, er vokst opp som løgnere. Drømmere. Avvikere. Raringer. Snålinger. Du kjente de første gryende symptomene på sykdom-

men kanskje allerede i ungdommen. Infeksjonen som gjorde at du sto opp midt på natta med denne kløen i fingra. Bakteriene som sakte gravde seg inn i hjernen din, fant steder og personligheter du ikke visste du hadde i deg. Dette viruset som gjør at du tror ting blir bedre. Hvis du bare får lov til å gjøre den ene tingen. Å SKRIVE. Noen av oss skriver for oss sjøl. Noen skriver til kjæresten. Noen skriver for hordene av lesere. Noen aner ikke hvem de skriver for. Noen av oss skriver for barn. Og noen av oss skriver for ungdom. Det kan være vanskelig nok å være forfatter, så hvorfor skrive for ungdom? De som nesten ikke kan lese engang? De som hater bøker? Et publikum som er i målgruppa bare noen få år før de vil gjøre alt de kan for å løpe valpefettet og nybegynnerfeila av seg. Hva er det med oss? Hva er det med oss som gjør at vi har trua på at vi kan gjøre det? Å skrive om ungdom er å skrive om ting som skjer for første gang. Det er å skrive om skjørheten i å oppdage alt dette nye, det som er livet. Reisen inn i det uoppdaga, det uutforska. Du er så full av mot, samtidig så akutt redd for å drite deg ut. Du er verdensmester på det ene feltet, og fullstendig blank på det andre. Alt er mulig og ingenting går. Det er dette spriket du balanserer på hver eneste dag. Som om hele oppveksten handler om å klare å bygge ei slags bru over dette gapet, slik at hvis du er heldig så blir du en person og ikke bare ei diger revne. Vi kan flytte til et nytt sted, vi kan få ny jobb, ny kjæreste, ny mobil. Men det vi skriver om, vårt evig tilbakevendende tema, BARNDOM og UNGDOM, er noe du aldri kan få igjen, eller gjøre igjen. Vi tar på oss hettegenser. Eller Uggs. Kjører hentesveis eller rare briller. Kjøper dyre, men litt ungdommelige klær. Vi tar med skateboard på jobb eller kjøper Justin Bieber-billetter. Men vi blir aldri ungdommer igjen. Det er derfor ungdommen er så dyrebar. Så sårbar. Så hard. Så bristeferdig av håp og drømmer! Derfor er det så vondt å miste den også. Derfor blir vi aldri lei av å forske i den, skrive om den, for det gir oss muligheten til å gjøre det umulige. Å vende tilbake, eller oppleve en flik av den på nytt. Varsellamper ringer. Skal boka dø nå? Vil neste generasjon slutte


77

å lese? Og det desperate ønsket om å få ungdommer til å lese dytter oss ut på litteraturens siste skanse. Jeg har lest før et danseshow, etter et rappeband. Jeg har lest i en verkstedhall, på en sykestue, i en fotballgarderobe, i en kirke og i et fengsel og i Gamle Logen, på et loft, i en kjeller. Barne- og ungdomsbokforfatterne er litteraturens innpiskere. Og verve­kampanje. Vi er opp­ varmingsbandet. Vi er U21-laget. Vi skal rekruttere lesere. For norsk skjønn, for fakta, for chic litt og poesi. Vi er rottefangerne i Hameln. Som spiller så fint på fløyta, lokker barn og unge etter oss i en pen liten hale. Holder dem i ånde noen øyeblikk. Før de blir voksne og skal lese deres bøker. Men vi selger oss ikke for billig. For vi veit jo at bøker er kjedelig. Ikke kjedelig-kjedelig, men kjedelig i forhold til. Vi veit at bøker ikke er film. Bøker ikke er dataspill. Det er det som gjør bøkene så fantastiske. Det som driver oss, er den følelsen alle vi som sitter her en gang har hatt. Lesekicket. Som da jeg satt aleine i en leilighet ute i Fetsund og leste Beatles og det bare sa plopp i huet mitt. Og så skulle ingenting bli det samme igjen. Den følelsen bærer vi med oss som en skatt. En skatt som hvem som helst kan få stjæle. Vi veit at det ikke er ei bok som kan nå alle. Men at alle er mulige å nå med ei bok. Vi hater budskap. Det fins ingen fasit i lesning. Men vi digger å kommunisere. Tanken på å nå fram. Å treffe noen. Vi skal fylle huene på ungene deres. Barnebarna deres. Oldebarna deres. Nevøene deres, niesene. Barn og ungdommer, dere veit, de små menneskene vi som foreldre ofrer alt for. Dem vi sparer for, sitter oppe og venter på halve natta, eller ligger søvnløse og tenker på. Disse slynglene som ikke klarer å rydde opp en fotballsokk den ene dagen, men som snart skal ta vare på oss, på hagen vår og landet vårt og hele jævla jordkloden. Det er disse menneskene vi som barne- og ungdomsbokforfattere sniker oss inn i huene på. Det er vårt ansvar å fylle dem med tanker og bilder, historier og dialoger, dikt og faenskap. Akkurat som vi kanskje ikke følte oss helt vanlige da vi vokste opp, kan vi kanskje gi replikker til en som er i stemmeskiftet og ikke helt finner stemmen sin nå. Eller vi kan røske opp, pushe grenser,

for en del av disse unge folka er hverken frika eller frie, de er ganske streite egentlig, og de trenger virkelig oss, så vi kan juge litt for dem. Det høres kanskje enkelt ut. Vi kan jo bare gi ungdommene det de vil ha? Nei, nei, nei. Ungdommer i Norge får alt de peker på. Så vi skal gi dem alt det de ikke visste at de ville ha. Det de ikke ante at de ville like. Ingenting er forbudt. Alt er lov. Hvis du tør. For våre lesere er de beste. Når de først leser. Om de tvinges til å lese eller gjør det frivillig. Når vi kommer inn i gymsalen, sitter de der. Og du ser det med én gang på dem, om det du sier funker eller ikke. Du ser motviljen i øya deres. Du ser søvnen som begynner å renne i munnvikene. Og så må du stagedive ut i dette uvisse og håpe at de tar deg imot, så du ikke smeller i gølvet. Og merkelig nok. Så er det noen hender der som tar deg imot. Kanskje litt klamme i starten. Litt usikre. Litt famlende. Men henda er der. Og de bærer deg. Og så flyter du. Surfer. For en elev som skriver særemne om deg, har gjort grundigere jobb enn alle journalistene jeg har møtt til sammen. Jeg skulle gjerne bytta hver og en av dere med en nytent 10.-klassing fra Eidsberg. Eller var det Mysen? De ringer midt på natta for å spørre om en tittel, eller mailer femti spørsmål de må ha svar på før frokost. Med den største selvfølgelighet. De spør om alt, og de sier det de mener. Jeg satt og jobba en kveld da jeg fikk mail med spørsmål fra en elev som holdt på med en oppgave om meg. Jeg svarte, fikk nye spørsmål, og så holdt vi på sånn fram og tilbake i løpet av kvelden. Følte jeg hadde vært rimelig behjelpelig. Og til slutt fikk jeg svar fra eleven: – Fy faen, bøker suger. Harald Rosenløw Eeg er forfatter av flere ungdomsbøker. Han har mottatt Brageprisen for Vrengt (1997) og Yatsy (2004), Kulturdepartementets pris for Gyldig fravær (2011), og Hunger (2012) var nominert til Brageprisen. Bøkene er oversatt til dansk, svensk, tysk, nederlandsk og fransk.

Det er du som skal redde dem. S ­ kolen. Ungdommene. Redde den norske leselysten. Redde statistikken.


78

Endre Lund Eriksen og Stig Saxegaard Alvin Pang på rømmen 229,– 9788203253522

Alvin Pang – Én til! Alvin Pang bor sammen med mamma, lillesøster Elvira og stefaren Freddy i en nedlagt brannstasjon. Han har store planer og drømmer, men det går ikke alltid helt som han har tenkt. Mens han selv er skikkelig og litt veslevoksen, er lillesøsteren uredd og rett på – og med et stort smil om munnen. Akkurat det blir noen ganger litt for mye for Alvin.

Tilgjengelig som lydbok

Bøkene handler om barns forestillinger, forventninger og fantasier. Det er både morsomt og rørende.

Det er planleggingsdag i barne­ hagen, og Alvin Pang tror han kan gjøre akkurat som han vil siden han skal være alene hjemme med Elvira og Freddy. Men Freddy vet å sette grenser, og Alvin blir sur. Da er det like greit å rømme. Og kidnappe Elvira. Men det spørs om det siste var noen særlig god idé. ENDRE LUND ERIKSEN er forfatteren bak bl.a. Pitbull-Terje og Dunderlyuniverset. I fjor kom Den sommeren pappa ble homo, som vakte oppsikt og fikk svært gode anmeldelser. Alvin Pang på rømmen er den fjerde boka om Alvin.

.ammam åp epor å lit tdøn rilb nivlA .arivlE rekrons ,negnasattan evlah egnys å tekkur rah ammam røF go enenyø rekkul naH .gnitnegni reis nah neM .nivlA reknet !åstla ,regnuåmS – .revos nah mos retal N is ås ed

61

Martin (3 år) om Alvin Pang – Skal vi lese Alvin Pang, Martin? – Ja. Jaaaaaaaaaaaaaaaaaa. Ja. Ja. Nå? – Jeg tenker du må pusse tennene først. – Nei. Nå. Lese Alvin Pang nå. Vi må det. Vi må ikke pusse tennene først. Martin må ikke det. Han må bare lese Alvin Pang. – Hva tror du foreldrene gjør når Alvin sover, Martin? – De må ha fest. Kan jeg gå på festen? Kan vi ha base og musikk? – Hva roper lillesøsteren når Alvin skal lese? – Ikke gjør som mora di sier! – Nei. – Jo. Han sier det. – Elvira er en jente, hun er lillesøsteren til Alvin. – Nei. Han er ikke det. Se på han. Han sitter på hodet til Alvin. Han må det. Han må sitte med bleie. – Hva roper Elvira når Alvin har sunget en sang? – En til! – Ja, det er riktig! – Jeg trenger kaffe! Jeg må ha det. Martin trenger det. – Sånn! Da er det natta. Hvilken sang skal jeg synge? – Alvin Pang! – Jeg kan ikke noen sang om Alvin Pang. – Jo! Det er en sang! Du må synge. – Ok. Alvin Pang er en farlig mann … – Nei! Det er feil. Synge annen Alvin Pang. Alvin Pang er ikke farlig. Han er snill. – Jeg kan ikke flere. – Jo! En til!


79

Foto: Niklas Lello


80

Bli kjent med frida Fem år gamle Frida er full av sprett, og hun bobler over av ideer og planer. Tenk så mye spennende man kan oppleve! Her kan du bli litt bedre kjent med Frida.

Mens pappa spiser og blar i avisen, lurer Frida på hvor mange pannekaker hun har plass til i magen. Hun måler magen sin med hendene. Så tar hun tommelen og pekefingeren og prøver å huske hvor tynn en pannekake er når den er rullet og klemt litt sammen. Det er plass til 30, tenker Frida. 10

– Vi kommer fra spion-byrået, sier hun, og rekker fram lappen. – Ja, det kan jeg se! Skratter Hippi-Hege,

20

Pannekake-Frida Jeg ELSKER pannekaker! Her ser du meg ved kjøkkenbordet hjemme, rett før pappa og jeg skal på tur til Pannekakehytta. Jeg måler hvor mange pannekaker det er plass til i magen min. Det ble 30 – kanskje 40. Men så ble det ikke plass til én eneste én! Da ble jeg sint da! Spesielt på pappa. Det var hans feil at jeg var så mett!

Mari Sager Skremme-Frida 229,– 9788203255786 Illustrert av Åshild Irgens

Doktor-Frida Her ser du Tullik og meg i stua til naboene våre, Odd og Tullik. Ser du at Tullik blør i pannen og på kneet? Det er fordi hun var så uheldig å falle på skøytebanen som jeg hadde laget utenfor huset deres. Heldigvis hadde jeg med meg krykkene og legeutstyret jeg fikk til jul, så jeg kunne hjelpe henne. Problemet var bare at Tullik IKKE ville ha hjelp! Spion-Frida Her ser du meg sammen med HippiHege. Alle naboene kaller henne Hippi-­Heksa fordi de tror hun er en heks. Da Jenny og jeg var spioner, ga Hippi-Hege oss et spennende oppdrag, og da måtte vi besøke henne. Vi fant ut at Hippi-Hege ikke var en heks, bare en verdensberømt kunstner. Men, så skjedde det noe veldig mystisk! Stjele-Frida Her ser du meg sammen med Jenny. Vi danser rundt i ring og bryr oss ikke om at vi tråkker både på godteriet og det nye dataspillet mitt. Det er egentlig IKKE lov, altså! Men det er lov hvis man først har gjort veldig dumme ting og blitt uvenner, og alt har vært bare fælt, og så når det viser seg at hun også har gjort dumme ting og hatt det fælt, og når man til slutt blir venner igjen – DA er det lov. (Tror jeg, da …) Monster-Frida Her ser du meg sammen med Odd. Jeg ser veldig rar ut, ikke sant? Det er fordi Odd nettopp har fortalt meg at jeg er som snytt ut av nesa på morfaren min. Det var bare én av mange merkelige ting som folk sa til meg den dagen der, om hvem jeg likner på og sånt. Jeg holdt på å bli helt sprø til slutt! Men jeg tegnet alt de sa, og det ble en skikkelig kul tegning. Av Monster-Frida!

Tilgjengelig som lydbok

Denne gangen bestemmer Frida og naboen, Odd, seg for å kle Frida ut som et fugleskremsel. Problemet er bare at i stedet for å skremme fuglene, skremmer Frida Tullik – kona til Odd! Etterpå lager de et ordentlig fugleskremsel, slik at Tullik får ha bærene sine i fred. MARI SAGER debuterte i 2010 med Monster-Frida. Skremme-Frida er den sjette boken i denne søte og populære serien, alle med sjarmerende illustrasjoner av prisbelønte Åshild Irgens.


81

Den gode nye forelskelsen Min første forelskelse ­hadde grønn topplue og var fæl til å lugge og dytte. Klart han dytta. Det var jo et kjærestetegn! TEKST Unni Lindell

Han het Kjell Ove, var liten og breibeint og et år yngre enn meg. Jeg var syv og bodde i blokk. Han var sønnen til vaktmesteren og bodde i kjellerleiligheten på 35 kvadrat med tre søsken, mor og far. Han elsket nok meg også. Det var vinter og snø og is. Nye blokker skulle settes opp. Vi ungene lekte på byggeplassen mellom gravemaskiner og svære steinblokker, lagde snøhytter, akte på akebrett og spiste svære snøklumper som hadde festet seg på polvottene våre. Jeg kan huske at jeg plutselig ville ake bak ham, rett bak, så jeg sneisa inni ham da han stoppet langt der nede. (Som sikkert ikke var så langt, ca 4 meter unna tenker jeg.) Vi lo, og han reiste seg og dro meg opp og dytta meg. Og så løp vi. Jeg først og han etter. Ja, rundt og rundt, og jeg ble dytta og grusa med snø gjentatte ganger. Og lugget. Et tydelig tegn på forelskelse, rett og slett. En gang kjente jeg så vidt det kalde kinnet hans mot mitt. Jeg husker at jeg tenkte at det nærmest var et slags kyss, selv om det altså bare var et kinn. Og jeg visste selvsagt at jeg elsket ham, og bare det å være nær de knyttede nevene hans, var som å se stjerner. Ikke som når du får en boksehanske i fjeset altså, ikke sånne stjerner som man ser inni seg, men stjernene på himmelen. De som henger der oppe på den sorte himmelen og er uoppnåelige. For en lykke! Den røde følelsen som sitter i magen, som vokser og gror og får hjertet til å slå fortere, som kommer tilbake igjen og igjen når man først har oppdaget den, selv i tjue minusgrader. Denne følelsen har alle barn hatt fra tidenes morgen, den er ikke moderne og blir aldri gammeldags. Forelskelsen er litt glemt i barnelitteraturen, synes jeg. Spenning og fantasy rår for tiden. Men den mest grunnleggende, den gode nye forelskelsen, ja, selve oppdagelsen av at man kjenner noe spesielt for et annet menneske, den tror jeg alle barn har. Den ligger der som en grønn hemmelig hage full av uplukkede blomster. Bokserien om Ella handler om kjæreste­ting og er mest for barn mellom 6 og 10 år. Handlingen er full av alt det store og nye som venter der fremme i livet. Det kan nesten gjøre litt vondt noen ganger, men mest er det bare fint. Jeg aner ikke hvor det ble av vaktmestersønnen forresten. Det kom mange små tøffe, snørrete og skjønne typer etter ham.

Unni Lindell Forelska forever 179,– 9788203255472 Illustrert av Lars Rudebjer

Tilgjengelig som lydbok

Ellas mamma har fått ny kjæreste. Med ham følger datteren hans, Christina. Det er litt spennende å få en stesøster, men Ella liker ikke at guttene i klassen synes at Christina er søt. Da Christina sier at hun har tenkt å kysse Bendik, blir Ella helt iskald. Bendik er jo hennes kjæreste, eller …? Forelska forever er femte bok i serien om Ella, og til sammen har bøkene solgt i mer enn 35 000 eksemplarer! UNNI LINDELL er en av Norges mestselgende forfattere. Hun er ikke minst kjent for sine kriminal­ romaner med førstebetjent Cato Isaksen i hovedrollen. Men hun har også skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Lindell er prisbelønnet både for sin voksen- og ungdomslitteratur, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk.


82

Lettlest og lettvint? TEKST Line Baugstø

For sju år siden ringte redaktøren min i Aschehoug og lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive en lettlest bok for barn. Jeg fortalte det til mine to døtre, som riktignok var tenåringer, men fremdeles hadde barndommens leseopplevelser friskt i minne. «Da må du i hvert fall skrive noe spennende, mamma!» utbrøt den eldste. Da barna mine lærte seg å lese på slutten av 90-tallet, var det ikke så mange bøker beregnet på helt ferske lesere. De kan ennå fortelle om dørgende kjedelige opplevelser, side opp og side ned med enkle ord og ingen handling. Noen gode unntak var det naturligvis, men jeg husker at jeg lette sammen med dem i hyllene på biblioteket, og fangsten var ofte skral. Å lese selv er noe helt annet enn å bli lest for. Selv husker jeg at jeg strevde meg igjennom den første siden i en Frøken Detektiv-bok. Jeg var så stolt, men jeg kom meg jo aldri igjennom hele boken. Jeg måtte ha enklere lesestoff, beregnet på litt yngre og mer utrente. Den gangen var vel lettlestbøker knapt oppfunnet. Det geniale med lettlestbøkene er ikke at de er beregnet på barn. De er beregnet på lesere, helt ferske lesere. Disse bøkene skal ikke leses høyt av voksne. De skal leses av barna selv. Da må språket være enkelt og setningene korte. Samtidig skal du forsøksvis fortelle en god historie. Jeg vil gjerne at bøkene om Kaja og Stine skal være spennende og også ha et overraskende poeng. Alt må skje innen et ørlite format, og det er ikke så lett å få til. Det siste tiåret er det flere forlag som har satset på lettlestbøker, og plutselig er markedet «oversvømt». Kulturrådet nøler med å kjøpe inn disse bøkene, har jeg skjønt, som om det ikke er verdifullt at også de yngste leserne har et bredt utvalg på biblioteket. Mer enn én gang har jeg fått følelsen av at det å skrive lettlest blir sett på som et venstrehåndsarbeid. Men lettlest er ikke det samme som lettvint. Det er en egen sjanger. Som ved alt annet litterært arbeid, må du ha et bevisst forhold til både språk og virkemidler.


83

Detektivene DE SMÅ BLÅ på nytt eventyr! Det er en deilig sommerdag, og Kaja og Stine koser seg på badestranda. Plutselig får de høre at lille Magnus på fire år er blitt borte! Kaja og Stine skjønner fort at dette er en oppgave for De små blå. Mens de leter treffer de på Lars, som gjemmer seg. Kanskje Magnus også har gjemt seg? Til slutt finner jentene Magnus. Han har gjemt seg for Lars, som ertet ham. Lars skjønner at han har gjort noe dumt, og De små blå har løst enda en sak. LINE BAUGSTØ har skrevet både romaner og noveller for voksne og flere bøker for barn, blant annet om Tuva og skrotnissen og om Kaja og Stine.

Line Baugstø Kaja og Stine og gutten som forsvant 179,– 9788203255816 Illustrert av Flu Hartberg

Alle foto: Niklas Lello


84

Cressida Cowell Dødelige drager 249,– 9788203253843 Oversatt av Sverre Knudsen

Lettlest og morsomt fra en av Englands mestselgende forfattere. Hikken har klart å gå seg vill i en labyrint full av drager – og nå er alle på jakt etter ham. Bursdagen hans blir ikke så stille og rolig som han hadde håpet … Dødelige drager er sjette bok i serien om antihelten Hikken – en skikkelig pingle fra vikingtiden. Julia Eccleshare, barnebokredaktør i The Guardian, omtaler ham som «en av de største skikkelsene i moderne barnelitteratur».

En helhetlig plan Cressida Cowells barne­ bokserie om Hikken Horriblus Haiflabb III, som hun også lager alle illustrasjonene til, er så langt utgitt i mer enn 30 land over hele verden, og den første boken i serien, Drage­treneren, er blitt en animasjonsfilm laget av film­selskapet DreamWorks. Ved siden av dette er Cressida opptatt med å skrive og illustrere billedbøker. Den ellevte boken i Hikken Horriblus-serien, How to Seize a Dragon’s Jewel, ble utgitt høsten 2012, og i dette intervjuet snakker hun om bortimot alt mulig som dreier seg om å skrive en barnebokserie som har utviklet seg til en kjempesuksess … TEKST Graham Marks Oversatt av Eirik Myhr

CRESSIDA COWELL har skrevet og illustrert en rekke barnebøker, ikke minst serien om vikingen Hikken Horriblus Haiflabb III. Den første, Dragetreneren, er oversatt til mer enn 30 språk.


85

– Snakket du noen gang med yrkeskonsulenter mens du gikk på skolen, og kom de i tilfelle med noen forslag til hva du skulle drive med når du en gang ble voksen? – Jeg mener å huske det, men jeg kan ikke komme på akkurat hva de sa. Jeg tror at jeg sa at jeg ønsket å bli forfatter, og jeg tror at de svarte at jeg kanskje burde ha et alternativt yrkesvalg – slike mennesker var ikke akkurat fulle av støtte til planer om å skape seg en kreativ karriere den gangen jeg gikk på skolen! På den tiden mente folk at slikt var ikke så rent lite urealistisk, og de spurte vel hvorfor jeg ikke heller ville finne meg en skikkelig jobb eller slå inn på noe helt annet. Kunst ble ofte betraktet som noe man begynte med dersom man ikke var særlig dyktig til noe som helst – jeg så det derimot aldri på den måten, og jeg har alltid tatt kunsten svært alvorlig. Jeg håper virkelig at dette gammeldagse synet har endret seg. – Hva gjorde du etter at du var ferdig med skolen? – Jeg gikk på St. Martin’s (en kunstskole), og deretter fortsatte jeg i Brighton, som hadde en helt ypperlig linje, som var svært, svært bra – med vekt på fortellende illustrasjoner – slik at den var temmelig spesialisert. Det ble faktisk slik at jeg skrev min første bok som ble utgitt mens jeg gikk der, Little Bo Peep’s Library Book. Det forteller vel nettopp hvor spesialisert denne utdanningen var. Den var virkelig praktisk og lærte en hvordan man skulle skrive bøker for barn. – Ville skolejenteutgaven av deg blitt overrasket over hvordan din yrkeskarriere har utviklet seg? – Nei det burde hun vel egentlig ikke blitt. Når jeg tenker tilbake, brukte jeg nok hele tiden til å skrive. Jeg skrev fortellinger mens jeg gikk på barneskolen og fylte skrivebok etter skrivebok med dem. I forbindelse med en utstilling ville de ansvarlige gjerne titte igjennom mine gamle bøker, og vi fant en historiebok der jeg skrev om å være en viking – «Tenk deg at du er en viking» og slike fantasier! Og en skolevenninne og jeg skrev sammen, da vi var fjorten, en aldeles fjollete romantisk roman som het Angora of the Shetland Isles. Jeg skrev altså en mengde greier allerede da jeg var liten og ante ikke da at dette var noe jeg kunne drive med som en ordentlig jobb senere i livet.

– Da du begynte på dette prosjektet, for omkring ti år siden, hadde du da noen aning om hvilken omfattende serie dette ville utvikle seg til, eller var den første Hikken Horriblus-fortellingen ment å være en enkeltbok? – Vel, Hikken begynte egentlig med en billedbok (Hiccup the Seasick Viking) for omtrent tretten år siden – jeg er så håpløs med tall at jeg ikke husker skikkelig. Og nei, det var ikke meningen at det skulle være en enkeltbok. Jeg trodde ikke at jeg kom til å skrive tolv bøker, for jeg hadde ikke utarbeidet planer i så stor grad, men fortellingen var ment å komme med et svar på spørsmålet «Hva om det fantes drager?», og den skulle også fortelle historien om hva som hendte med disse dragene. Jeg visste at Hikken var en helt som slett ikke skjønte at han var en helt, og jeg visste allerede tidlig at jeg sådde en mengde frø til ting som senere skulle komme til å bli vesentlige. Og ganske tidlig skrev jeg også det som kommer til å bli den absolutt siste biten i hele serien. – Har du noe sted en veggtavle eller et arkivskap med all den informasjonen du etter hvert har funnet på om drager og vikinger? – Ja visst har jeg det! En enorm, diger veggtavle fyller en hel vegg i skrivestuen min. – Og der har du det hele? – Nei, den er ikke stor nok, og det er ikke plass til alt, men der har jeg planen for handlingen i alle mine bøker – det å skrive en serie på tolv bøker er en enorm oppgave, og du ender med et stort antall personer og en mengde av tette, kompliserte fortellertråder som alle henger sammen. Jeg forsøker å gjøre alt svært skikkelig, slik at det ikke skal bli noen floker å nøste opp, og det skal etter hvert gå opp for leserne, når de kommer seg igjennom serien, at det som ser ut som tilfeldigheter, er en del av en helhetlig plan – det er et mønster, for det er slik jeg mener livet er. Jeg ønsker at det skal gi en følelse av overraskelse over at alt passer sammen. – Jeg synes det er så herlig at du, forfatteren, er så mye til stede i fortellingen, at du i så stor grad er stemmen til fortelleren. Jeg følte det som om du snakket til meg mens jeg leste, og jeg lurte på om dette er noe som stammer fra

din barndom, eller utviklet du denne stilen i samværet med dine egne barn? – Jeg ble lest for da jeg var barn, for foreldrene mine var dyktige til å lese historier høyt, og faren min pleide å lese skotske folkeeventyr og myter. Jeg vet hvor viktig det er at foreldrene lever seg inn i historien når de framfører den, og derfor har jeg alltid hatt i tankene at Hikken-bøkene vil bli lest høyt av en voksen for et barn. Jeg forsøker å lage bøkene mine på to nivåer, for den voksne og for barnet. Det hele handler om å vokse opp, og dette blir støttet av en helt som ser tilbake på sin egen barndom, med klokskap, noe som skaper en bittersøt kvalitet. Oppvekst dreier seg i bunn og grunn om å legge noe bak seg mens man flytter seg framover inn i en ny og vidunderlig verden, og den voksne som leser for et barn, vil huske den følelsen. Jeg finner akkurat dette interessant som forfatter – å prøve å skrive noe som er komplekst og dypt og meningsfullt, og samtidig enkelt for barnet. – Dette får god hjelp av at illustrasjonene er en fullstendig integrert del av bøkene, og de har den samme energien og det samme umiddelbare preget som teksten – er det slik at det ene inspirerer det andre? – Jeg skriver først og lager deretter tegningene, men før jeg skapte rollefigurene, tegnet jeg dem, og hver gang jeg presenterte nye figurer, tegnet jeg også dem. Og jeg tegnet verdenen, også omgivelsene og kartene, men tegningen og skrivingen har utviklet seg, for jeg liker ikke å oppholde meg på samme sted, og endringer holder meg interessert og begeistret og gir meg en følelse av at jeg blir bedre. Det som er svært viktig når det gjelder hvordan bøkene ser ut, er at vi konkurrerer med TV og film og internett på sitt beste, og alt blir sendt direkte inn i barna uten at de trenger å gjøre noe som helst. Og det er en fare ved bøker, som krever en innsats, at selv barn som ikke har lesevansker eller mangler leselyst, vil assosiere lesing med skolen. Jeg har derfor forsøkt å få illustrasjonene til å skjære gjennom teksten og gjøre bøkene fulle av liv og til fascinerende gjenstander, der det – i motsetning til i skolebøkene – ikke er noen regler. Jeg ville dessuten vise at dette er noe barna kan gjøre,


86

som graffiti, og på den måten er jeg også blitt påvirket av illustratører jeg liker godt, som Ronald Searle og Quentin Blake. – Hva bruker du til å lage tegningene? – Mye blyant, som alle barn har tilgang til, og som tillater deg å bygge opp teksturer og viske ut ting. Det jeg liker, er strengheten ved at tegningene er bare i svart og hvitt, og at de er laget bare med blyant, men innenfor disse begrensningene gjelder det å bli bedre og oppdage nye muligheter hele tiden. Det er også en viss strenghet forbundet med det å skrive en serie, og det er noe jeg liker. Jeg har aldri følt at jeg har kjørt meg fast eller at jeg har kjedet meg når jeg skriver disse bøkene. – Den verdenen du har skapt, er et sted så enormt at du har brukt mange år på å utforske den. – Ja … og jeg føler det ikke som om den er uttømt for meg i det hele tatt, og det gikk opp for meg at jeg vil ha problemer med å forlate den, noe som nå virkelig har inntruffet. Den er i høy grad blitt en så stor del av mitt liv, og jeg har tilbrakt så mye tid med fortellingens figurer … Jeg vet at andre forfattere ofte sier dette, men de har fått et uavhengig liv helt av seg selv, noe som jeg synes lyder ganske sprøtt. – Bøkene dine er morsomme med en hel mengde strålende flotte typer, desperate situasjoner og spinngal humor – og jeg synes de er skrevet på en måte som langt på vei er filmaktig. Er du enig i dette? – Ja, stilen er filmlignende, men også i svært høy grad ordpreget, synes jeg, velegnet til å bli lest høyt. Jeg har ikke forenklet noe, og jeg mener at jeg skriver med en våken oppfatning av hvordan et moderne barn er – med alle de distraksjonene jeg nevnte. Jeg vil lage fortellingen spennende, overdrevet, morsom og gripende, slik at man bryr seg om personene og ønsker å lese videre hele tiden. Det er imidlertid ganske mange lange ord, og fortellerstemmen snakker på det jeg vil kalle en ganske litterær måte. Og dette har jeg gjort med hensikt, for dersom barna ikke leser den slags språk, hvor vil de da få høre det, og hvordan skal de da kunne forholde seg til bøker fra før i tiden? Derfor blander jeg språket temmelig mye.


87

– Blir du noen gang anklaget for å utøve det jeg må kalle din temmelig lettvinte omgang med såkalt historisk riktighet? – Ja, det blir jeg! Jeg har forsøkt å avfeie det ved å komme med noe slikt som at «ethvert historisk faktum er fullstendig tilfeldig». Vikingene hadde nok ikke drager, men dette er fantasi som gir seg ut for å være historie, og det er kanskje litt opprørende, men jeg tror at barn ganske naturlig er litt opprørske. Jeg finner på mye rart i bøkene mine, og det tror jeg barna forstår, selv om særlig gutter ofte kan ta ting svært bokstavelig. Og jeg gjør en rekke forundersøkelser – uten at jeg senere føler meg bundet av dem – for å få ideer til handlingen, og jeg elsker historiske romaner som er skrevet på bakgrunn av grundige studier. Men jeg har aldri prøvd å følge dette, for jeg har laget mine egne regler, gitt beskjed om hvordan de er, og det mener jeg må være greit nok. – En annen av Cressidas regler er at du sier at man ikke trenger å lese bøkene i noen bestemt rekkefølge, og likevel er de en serie, noe som er interessant. Er det slik at du føler at de er så fulle av handling at du kan plukke ut en tilfeldig bok og ha det riktig herlig mens du leser den? – Ja, og jeg forsøker å gjøre dette mulig til og med i bok 10 og 11, og jeg håper at det er sant at du fremdeles kan lese dem slik. Jeg antar at jeg gjorde det på denne måten fordi det er ikke så rent lite irriterende å finne for eksempel bok 4 og ikke forstå hva i all verden som foregår bare fordi man ikke har lest 1–3. Det er ikke egentlig en regel, men bare noe jeg satte meg fore, for det eksisterer ikke regler for skriving, mener jeg, bortsett fra den indre strukturen som holder en serie sammen. – Det er tydelig at du har hatt det ustyrtelig morsomt med Hikken og hans verden, noe som gjør dette til et litt trist spørsmål, men vet du hva du skal gjøre etter at du har gjort deg ferdig med historien hans? – Synes du at det er et trist spørsmål? – Jeg antar at du må være lei deg for å legge alt dette bak deg. – Ja, jeg er virkelig trist … det er vanskelig, det er vanskelig, og jeg har oppdaget at denne siste boken er svært følelsesladd å skrive,

og jeg har grått mye. Jeg vet at bøkene er morsomme, men jeg mener at de er svært fulle av følelser, og jeg skriver dem på en følelsesladd måte. Jeg liker bøker som lærer en noe, men man må skrive dem slik at det ikke ser ut som om det er det man holder på med – dersom barn skjønner at du foreleser for dem, snur de seg den andre veien. Hikken-bøkene får deg å tenke på fenomener som mobbing, ansvaret du har overfor dine jevnaldrende – Hikken er helten og en som en gang skal bli konge, men hans empati er en av de viktigste egenskapene hans. Bøkene handler om prosessen ved å vokse opp, og man må forstå at man ikke kan være fullstendig egoistisk. Jeg forsøker å snakke til barn, på en svært forsiktig måte, om viktigheten av din rolle i familien, hvordan det er å være leder, hva ditt ansvar er overfor stammen din. Jeg trekker inn alle disse elementene fordi jeg mener at barn trenger å tenke på dem … og nå har jeg glemt hva spørsmålet ditt egentlig var! – Vel, du snek deg ganske elegant forbi spørsmålet om hva du heretter skal ta fatt på. – Å ja! Vel, jeg føler meg så vemodig ved å forlate denne verdenen, for det har vært en svært, svært tilfredsstillende serie å skrive, intellektuelt interessant og også rørende, og den dekker mange av de emnene jeg liker å skrive om. Men, som jeg til stadighet uttrykker det i bøkene, så er en av sidene ved å vokse opp at en gang skjer dette faktisk – det er jo hele vitsen! Og ja, jeg er i gang med en ny serie ved siden av å avslutte bøkene om Hikken. – Er dette et hemmelig prosjekt? – Ja, det er en hemmelighet. – Vel, da får vi bare vente og se hva tiden bringer … Graham Marks er barne- og ungdoms­ bokforfatter og skriver også tegnerserier.


88

Pageturner til å bli svett av!

doluptium id et la quam facest iunt alia nim et quas maximpernat hicim soluptatur res aut mil enderia apiscid eost omnissi nciatus rerio dolorehent occae laborae re volorep tassinctia volupta eiciatiist aut quatem assunto tumquas cum nonseque poreroris sit asperias quid qui as ad quo doloremque maximpos et exceseque volum faccus

Iben og Shoki blir vitne til at en kvinne blir dratt inn i en bil. Tilbake står Tony, hennes 10 år gammel sønn. Når det viser seg at også faren til Tony er spor­løst borte, skjønner Iben og Shoki at de må hjelpe ham. Det blir noen fartsfylte dager på sykkel, på jakt etter en Jaguar og en varebil. Sporene fører dem til den indiske ambassaden i Oslo. Hvem er egentlig Tony og foreldrene? Hvorfor flytter de så ofte? Og hva er de så redde for? NATALIE NORMANN og ANAN SINGH har skrevet flere spenningsbøker for voksne, og også barnebøker sammen. Jaget er den første boken i en ny actionserie.

Jaget

id moditatur? , ut voluptae parcipsap quis sime re necerum enihilis sit ra quos iciatur molut ut Is que volupisti ipsam imet ut fuga. Ad expersp as idus sequi tem temquist lam, am experciis t quatur? Di ipsam aditio officabor re molor am consequa simos ellecer atquissit voluptatem eature

Singh & normann

Iben og ShokI

m qui dolesequae. is aut aut optaerate Ab ium entiaepuditEhend Peditat peruptatiur? omnimus. o Exped mo te most voluptatus iliquaepr dolorias adis eiciae s re eatecernam Occusapiet aboreria ellit et ex exeroreiu conecullo consene doluptiam, excerfero commoloria unt que volupta que estiore serunt paribus

Shoki stirret på bildøren. Det virket så enkelt. Bare åpne døren og redde kvinnen. Hva kunne være bedre enn det? To raske skritt og han sto inntil bildøren. Han nølte litt. Skulle han våge? Han tenkte på Iben. På hvor modig hun hadde vært da hun hadde hjulpet gutten. Han kunne ikke feige ut nå! Hva slag sikh ville han da være? Sikher hjalp de uskyldige. Shoki grep tak i håndtaket og trykket det forsiktig ned. Døren gled opp med et skarpt klikk. Shoki holdt pusten. Hva om kvinnen var bundet og kneblet? Eller hva om noen av kidnapperne satt der sammen med henne? De kom til kaste seg over ham også. Shoki kikket inn i halvmørket. Det var tomt der inne! Han stusset. Hvordan var det mulig? Iben hadde sagt at de dro kvinnen inn i varebilen, og han hadde fulgt etter den helt fra Tåsensletta. Den hadde ikke stanset noe sted. – Kute! Stopp! Å, de er indiske, ja, tenkte Shoki. Kute betydde «hund» på hindi. Shoki løftet blikket og oppdaget at begge mennene stirret på ham fra forsetet. Først nå gikk det opp for ham at det var helt åpent mellom førersetet og bakrommet i bilen. Han rakk ikke å bli redd, slengte bare igjen døren og kastet seg over sykkelen. Han kunne ikke la dem følge etter ham til St. Hanshaugen. Da ville de bli tatt alle sammen. Og hva var vitsen da? Aldri om de skulle få tak i ham!

PÅSKEKRIM FOR BARN

229,– 9788203255571

Singh & normann

Utdrag

Natalie Normann og Anan Singh Jaget

Tilgjengelig som e-bok

Hilde og Klaus Hagerup Mesterdetektiv Tim & Co Påskemysteriet 199,– 9788203255793

Far og datter Hagerup ga for første gang ut bok sammen i fjor. Samarbeidet må ha gitt mersmak, for nå kommer bok nummer to i serien om mesterdetektiven Tim & co. Det er påske, og familien til Tim og Jenny er på tur til den forfalne, men kjære hytta de kjøpte av Fattig-Lars. De er i ferd med å starte ferien, men plutselig kommer Lunde Per og sier at det brenner på hotellet. Hva i all verden har skjedd? Er det noen som har tent på? Mesterdetektiv Tim & Co må til pers. Mon tro om de klarer å løse mysteriet denne gangen også? HILDE HAGERUP er en av Norges mest populære barne- og ungdomsbokforfattere og har senest stor suksess med serien Spøkelsene på Frostøy. KLAUS HAGERUP har skrevet mange bøker for både voksne og barn – noen av dem har allerede oppnådd klassiker­status.

Illustrert av Ella K. Okstad


89

Millas siste sak! Milla og de hestegale venninnene hennes har vært skikkelige detektiver og klart å løse mange skumle mysterier. Det blir ikke mindre spennende i denne siste boken i serien. Sommerferien starter dårlig for Milla. Under bussreisen på vei til rideleir i Sverige blir bagen hennes stjålet. Det viser seg at den svenske landsbygda er plaget av frekke tyverier, og en natt skjer det innbrudd også på gården der Milla og vennene bor. Vennegjengen kommer på sporet av nådeløse tyver som ikke skyr noen midler. Og midt oppi all dramatikken må Milla finne ut av hva hun egentlig føler for Alex. BERIT BERTLING har alltid drevet med hester, og hun jobber til daglig som rideinstruktør.

Berit Bertling Milla og sommerfuglgåten 249,– 9788203255540

Tilgjengelig som e-bok og lydbok

Milla-bøkene er for alle som liker hester, og som liker å lese.

Foto: Niklas Lello


90

Om å lage et univers TEKST Hilde Hagerup

Hvorfor skal forfattere finne opp verdener som ikke finnes på ordentlig? Trenger vi drager og vampyrer og spøkelser? Er ikke det litt juks? Det syntes jeg før. Jeg syntes det var nok å ta av i virkeligheten. Men en av de første bøkene jeg leste på egenhånd var Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Jeg var syv år og hadde boka ved siden av senga. Ved siden av boka hadde jeg en lommelykt. Hver kveld, når jeg fikk beskjed om å skru av lyset, skrudde jeg på lommelykten og håpet at de voksne ikke ville skjønne det.

historien knyttet til virkeligheten. Jens må slåss mot onde spøkelser, men aller viktigst er at han må finne ut hvordan han skal klare å leve med døden. Å leve med døden må vi lære oss alle sammen. Det er en del av det å være menneske, i vår verden, her, nå og for alltid. Fantasy er oppdiktet virkelighet. Virkelig oppdiktethet. Det hender jeg blander det ene med det andre og ikke vet hva som er hva. Det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har fortsatt lommelykt. Og den er med på å gjøre skriften i bøkene tydeligere – det løfter livet.

Hilde Hagerup Spøkelsene på Frostøy

De skjønte det nok. Jeg måtte inn til Kirsebærdalen. Ta på meg sekken, sette meg på hesteryggen og komme meg over fjellene til Tornerosedalen. Se de stakkars, tapre menneskene som var fanget der. Være med når Jonathan og de andre slåss mot grusomme Tengil og monstret Katla. De voksne skjønte hva jeg drev med. Jeg reiste til eventyrenes og leir­bålenes tid. Og ingen stanset meg. Når jeg mange år seinere bestemte meg for at oppdiktede verdener var juks, regnet jeg ikke med de verdenene Astrid Lindgren hadde laget. Jeg syntes ikke universene hennes var så annerledes enn vårt eget. De handlet om monstre og drager, men de handlet om virkeligheten likevel. Jeg vet ikke når jeg skjønte det. At det er akkurat det som er fantasy­litteratur. Hva kan man gjøre når man lager et eget univers? Man kan finne på spøkelser og drager. Man kan lage mørke skoger der trærne og buskene strekker seg mot de som kommer gående. Man kan sende hovedpersonen på ville turer gjennom skogen i en Folkevognbuss uten sjåfør. Alt er mulig, alt er lov, og det er selvfølgelig morsomt. Men man kan også si noe om den verdenen vi lever i som blir tydeligere og klarere nettopp fordi det er tatt ut av den sammenhengen vi er vant med. Akkurat nå jobber jeg med en serie som heter Spøkelsene på Frostøy. Jeg får lov å bruke spøkelsehistorier jeg husker fra jeg var liten og gjøre dem levende. Det er fint. Det er en forfatters måte å leke på. Likevel er

Tilgjengelig som e-bok

Det er kommet to bøker i serien Spøkelsene på Frostøy: Bak Dødsfjellet og Ulvene kommer. Den tredje boken kommer til høsten. Dette er skikkelige spøkelseshistorier – hårreisende spennende. HILDE HAGERUP er en av Norges mest populære barneog ungdomsbok­forfattere, flere ganger prisbelønt.


91

Utrolig, men sant fra filmens verden TEKST Mikael Godø

Mikael Godø Filmhistorier. Utrolig, men sant! 229,9788203255533

Film er magi. Filmbransjen er fascinerende. I Filmhistorier kan vi lese om regissøren som ble med på et medisinsk eksperiment for å finansiere filmprosjektet sitt, om skuespillere som forbereder seg i månedsvis og til slutt blir rolle­ figuren, om kalkunfilmen som ble kultfilm, barnestjerner og skyhøye honorarer – og mye mer. Felles for alle historiene er at de er helt sanne. Utrolig, men sant! er con amore-bøker skrevet av forfattere med stor kjærlighet til et tema. MIKAEL GODØ er filmanmelder i Dagbladet. Han har tidligere skrevet om film i Morgenbladet og Aftenposten og vært filmredaktør i Natt&Dag. Godø har også gitt ut to romaner for voksne.

Har du sett Småspioner? Det du trolig ikke visste, er at regissøren av de fire småspionfilmene, Robert Rodriguez, startet karrieren med å lage en actionfilm for småpenger. Hva gjør du hvis du er en ivrig regissør­spire, men har minimalt med penger? Det finnes mange inspirerende historier om folk som har laget film for lite penger, men de færreste har gjort det like billig som Robert Rodriguez, og enda færre har skrevet en hel bok om erfaringen. Rodriguez var en energisk fyr bosatt i Austin i Texas. Han elsket å lage film. Han hadde laget kortfilm for nesten ingen penger og bestemte seg for å lage en spillefilm på samme vis. Halve budsjettet skaffet han ved å være forsøkskanin for nye legemidler. Rodriguez ble lukket inne på et sykehus i fire uker – mens forskerne målte effekten av medisinene i kroppen hans – men for vår filmhelt betydde det én måned med lønn, gratis mat og husleie betalt, og dessuten kunne han bruke hele dagen på å skrive manus til El Mariachi. Under selve innspillingen, som foregikk på meksikansk side av grensa mellom USA og Mexico, brukte Rodriguez mye oppfinnsomhet på å filme så billig som mulig. Da de filmet en skytescene i et fengsel, spilte fengselsvokterne seg selv. Når kamera skulle bevege seg raskt, satte Rodriguez seg i en rullestol og ble trillet rundt. Jo mindre penger du har, skriver han i boka Rebel Without a Crew, desto mer tvinges du til å være kreativ. Og det er dét film handler om, å være kreativ. Men det var ikke mye stakkars Rodriguez kunne gjøre da filmen skulle klippes og han fikk låne en redigeringspult, men bare om kvelden og natta, når ingen andre jobbet der. Han var kjempeglad for muligheten og satte seg til rette i kontorbåsen. Det han ikke visste på forhånd, var at alarmen ble skrudd på klokka åtte

om kvelden. På grunn av fotosensorer kunne han ikke bevege seg fra båsen på tolv timer! Du kan bare tenke deg hvor tissetrengt han ble. Det verste er at han gjorde dette flere netter. Snakk om å ofre alt for filmen. Resten er historie. Rodriguez prøvde å få filmen gitt ut direkte på video, men ingen ville ha den, så han sendte en kopi til Hollywood. Der fikk han napp hos folk som skjønte at han var et talent og som spurte om han kunne lage en ny film om «El Mariachi» for 42 millioner kroner i stedet for 42 tusen og med Antonio Banderas i hoved­rollen. Ikke noe problem, sa gutten fra Texas, og resultatet ble Desperado, som også introduserte et nytt ansikt fra Mexico, Salma Hayek. Siden er det blitt småspioner, store penger og samarbeid med Quentin Tarantino for vår venn Robert Rodriguez, som er et etablert navn i Hollywood. Får du lyst til å lage film når du hører historier som denne? Selv skriver Rodriguez at «jeg ville elsket å høre en historie som denne da jeg var deprimert og ikke kom inn på filmskole på grunn av karakterene mine». Ikke så rart at Rebel Without a Crew er blitt en populær bok blant unge film­ skapere som strever med å komme seg fram i en verden der konkurransen er beinhard. Boka er lagt opp som dagbok og forteller en eventyrlig historie om å lage film for nesten ingen penger, men det jeg husker best fra da jeg leste den i 1996, er en vanvittig tisse­trengt Robert Rodriguez. Dette sier kanskje mer om meg enn om boka.


92

Univers og kommers – seriebøkene kommer med barnelitteraturen, eller omvendt TEKST Dag Larsen

Seriebøkenes andel på bokmarkedet for barn og ungdom er økende og utgjør i dag over seksti prosent. Når kom serie­ litteraturen på markedet? Og hvorfor? Hvilke kvalitetsbegreper knyttes til serielitteraturen? Dag Larsen, leder ved Norsk Barnebok­institutts forfatter­utdanning, diskuterer endringene som skapte den moderne barne­litteraturen og banet vei for serienes sterke stilling.

Dag Larsen er forfatter av bøker for både barn og voksne, tidligere leder av Son Poesidager og Norske Barne- og Ungdomsbok­ forfattere, og nå utdanningsleder for forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Artikkelen baserer seg på materiale skrevet for utstillingen Serielitteratur, som åpner ved Norsk barne­bokinstitutt januar 2013. Norsk barne­bokinstitutt har hatt serielitteratur som forskningsprosjekt siden våren 2012. Les mer på www.barnebokinstituttet.no eller besøk Norsk barnebokinstitutt i Observatoriegaten 1 i Oslo.

Endring 1: Den moderne reklamens og barnebokas gjennombrudd Den moderne barnebokas gjennombrudd kommer på 1850-tallet, og ikke mange år etter viser seriene seg i bokmarkedet. De rettet seg mot nye lesere og særlig mot lesere i byene og hadde ofte de samme slags fortellinger – indianer- og westernfortellinger, fortellinger om eventyrlige hendelser og ferder til sjøs i fremmede land, for ikke å glemme detektivfortellinger. Ofte var seriene oversatt fra tysk med et lite knippe forfattere bak. Utstyrsmessig lignet seriene på hverandre. Barn var ikke tenkt som lesere, men det hendte at noen av seriene henvendte seg til ungdom. Generelt kommer en oppmerksomhet i litteraturen for utgivelser for barn og ungdom omtrent samtidig som den moderne reklamen kommer tydelig til syne.

Endring 2: Norske folkebibliotek Opprettelsen av norske folke­ bibliotek er knyttet til folkeopplysningstanken og startet på 1850-­tallet, og i 1902 ble det innført en folkebiblioteksreform. Nordahl Rolfsen kom gjennom Centralstyret for de norske folkeskolers barne- og ungdoms­ biblioteker til å spille en viktig rolle for opprettelse av skolebibliotek i alle landets kommuner, og arbeidet ble støttet av staten gjennom tilskudd til oppkjøp. Centralstyret utarbeidet kataloger, og fra 1897 til 1910 øker antall titler i hovedkatalogen fra 170 til 759. Centralstyret ble i 1914 erstattet av «Kyrkje­departementets rådgivande komité for skoleboksamlingane» (som ble nedlagt så seint som i 2002, til applaus fra forfatterne, da var tiltaket for lengst gått ut på dato).

Endring 3: Skolereform Om gjennombruddet til barne­ boka kom med en sterkere biblioteksektor, var det utbyggingen av den obligatoriske skolen som institusjonaliserte gjennombruddet. Satsingen på skolebibliotek skapte nye lesergrupper, og det utkom bøker for flere og mer sammensatte lesergrupper. Endringen innebar en demokratisering av lesingen, og båndet til skole og bibliotek påvirket hvordan bøkene ble skrevet og lest. Det er ingen overdrivelse å hevde at denne tilknytningen har vært gjeldende helt til i dag. Sammen har bibliotek og skole skapt et eget barnebokmarked. Denne tankegangen ble videreført over sytti år seinere, med innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur. Blant endringene i barnelitteraturen framstår skolereformen ved århundreskiftet derfor som viktigst, fordi det innebar at lesing ikke lenger bare var noe for overklassen og overklassens barn. De store forlagene visste å tilpasse seg de markedsmulighetene som dermed åpnet seg. I første omgang ble det oversatt populærlitteratur som forlagene frontet, deretter norske utgivelser innenfor samme område.

Endring 4: Men Odyssevs og Penelope er ikke døde Den voksne dannelsesromanen fra 1800-tallet skaper premissene for mye av hvordan barnelitteraturen ble skrevet seinere. Det velkjente odyssé–mønsteret ble tatt i bruk: Helten bryter opp hjemmefra for å finne veier for sitt opprør i den store verden og høste så mange erfaringer at det går an å vende hjem igjen med større stolthet. Eller med halen mellom beina. Men de livsviktige reisene artet seg høyst forskjellig for gutter og jenter. Guttene skulle gjerne reise inn i det ukjente, ikke ulikt datidas oppdagere og helter, og etter mønster av eventyrromanene. Jentenes reise var en reise inn i forberedelsene. En vakker dag ville det komme en, og forhåpentlig ville han være den rette.


93

Og et hjem ville bli skapt. Rollefordelingen skulle vise seg å være veldig slitesterk, og om den ikke er der så ettertrykkelig nå, sørger odysseens arketyp for å holde liv og leven i barneog ungdomslitteraturen. Forskjellen er at nå er både jenter og gutter utsatt for sirenenes sang.

Endring 5: Lesekulturen Guttebok møter markedskamp og bibliotekloven av 1935 Aschehoug sto for den første markedssatsingen i 1918 med sitt ungdomsbibliotek. Serien hadde et klart underholdningspreg og var rettet mot større barn/ungdom. De fleste utgivelsene var guttebøker, men L.M. Montgomerys Anne fra Birkely ble en viktig utgivelse i seriekonseptet. En større suksess fikk Windju Simonsens guttebøker, som startet i 1925. Med sine utgivelser skapte forlaget en hel lesekultur blant gutter, der framtidsoptimisme brøt med datidas kriser og uro. «Guttene i våre dager er blitt verdensborgere,» skrev forfatteren Emil Herje. På 30-tallet starter alle de store forlagene tolv egne serier, mange med levetid etter krigen. Av disse kom Gyldendals utgivelser til å få en sterk posisjon i bokmarkedet, med Gyldendals Gode Guttebøker (GGG) og Gyldendals Gode Pikebøker (GGP), begge med liv helt til 1973. I starten var GG-utgivelsene nesten utelukkende oversettelser, og heller ikke oversettelser i originaltapning, mange titler var adapterte og forkortede versjoner. Der Windju Simonsen satset på norske forfattere, satset Gyldendal på oversettelser, sannsynligvis fordi det ble billigere utgivelser for forlaget. Kvaliteten kunne være så som så. Noe av bakgrunnen for veksten i serier finner vi i to forhold: a) den nye bibliotekloven av 1935. Den sørget i første omgang for større innkjøp av barnelitteratur til bibliotekene. b) Hjemkjøpet av Gyldendal førte til en større og hardere markedskamp forlagene i mellom. Serielitteraturen tapte ikke på noen av delene.

Endring 6: Lavere produksjons-kostnader og amerikansk massekultur Det virkelige oppsvinget for serielitteraturen kom på slutten av 40-tallet, med 50-tallet som det store tiåret. Bøkene kunne produseres raskere og til lavere priser, særlig hvis opplagene ble høye. Samtidig kom også gjennombruddet for den moderne underholdningsindustrien med film og tv. Et tydelig eksempel finner vi i utgivelsene av den konseptbaserte serien Tidens Gullbøker (Tiden Norsk Forlag) fra 1951–1963, som er oversettelser av den amerikanske serien Little Golden Books (830 titler totalt, ca 100 oversatt til norsk – mange av Alf Prøysen!). Svært mange av titlene kom fra Walt Disney-konsernet og var adapsjoner av eventyr og fortellinger, og ikke minst Donald Duck. Ifølge forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Anne Kristin Lande, så man ikke ned på Disney på 50-tallet, tvert om ble Disney sett på som ny og radikal. Alt fører til et fortellerrom med lav terskel Det er en tendensforskjell på bøker for barn og ungdom skrevet før og etter krigen. Etter krigen begynte hovedpersonene i bøkene, enten de er gutter eller jenter, å handle mer og mer på egen hånd. Foreldrene ble bakgrunnsfigurer. Guttebøkene ble utformet i en handlingspreget tradisjon mens jentebøkene har en linje som går helt tilbake til Jane Austen. Guttebøkene setter eventyret inn i en realistisk ramme, jentebøkene er mer realistiske dannelses­ fortellinger. Men samtidig setter den amerikanske syndikatlitteraturen et tydelig preg på barnelitteraturen med seriebøker om Hardy-guttene og Nancy Drew. Oppfinneren av begge, syndikatsjef Edward Stratemeyer, med et knippe anonyme forfattere bak pseudonymene Franklin W. Dixon og Carolyn Keene, kalte seriekonseptene «a first class fraud». Begge spiller på klisjéaktige gjenkjennelser i landskap, omgivelser, omstendigheter og relasjoner for å kunne etablere et oppskriftsmessig fortellerrom. Terskelen inn i dette rommet skal være lav. Det er selve spenningen og det heroiske, og at de som utfører det er unge, som teller. Hardyguttene og

Nancy Drew opererer i bekymringsløse nær­relasjoner, men utenfor dem er den store slemme verden som de til stadighet må redde. For en deilig illusjon for et ungt menneske – i et hjem så trygt at det gir grunn til bekymring – å bli med i en verden utenfor, full av farer og faenskap! Det hviler en salgssterk rêverie i en slik forenklet forestillingsverden, der helt eller heltinne er uslåelig. Hardy-gutta ble imidlertid aldri noe annet enn mulige mimreobjekter. Det er annerledes med Nancy. Hun er langt mer allsidig. Og fordi hun er en tydelig kvinnelig heltinne, er hun i den seinere tid installert på feminismens pleiehjem. Litt tunghørt, kanskje. Og forskrekket over dystopiene og blodstyrtningene i dagens serie­ litteratur med barn og ungdom, som besøker henne og forteller om dataspill, sex og vold og rock’n roll. Eller tar hun en tjall på bakrommet og ler? Og rommet er både ideelt og ­kommersielt Kanskje er det slik at historien om serielitteraturen forteller om skrivemåter som har lagt en mal for barne- og ungdomslitteraturen, en kommersiell lengde- og breddemåler for hvor godt den enkelte boka lykkes i å nå ut til et bredt publikum. Kanskje legger denne malen føringer for hvordan barneog ungdomsbøker flest ennå blir skrevet. Jeg forutsetter at alle er med på at en underholdende bok ikke pr definisjon er underlødig, men innser at den tvert om kan være av beste merke. En barnebok preges ofte av stram dramaturgi, et godt forfatterblikk for situasjon og hovedpersoner med mål. Er denne føringen – som tydeligvis er gitt barnelitteraturen fra seriebøkene opp gjennom – slik at den utelukker språklige og litterære utprøvinger og nyvinninger, bøker som ikke er «enkelt» skrudd sammen, men som kan leses med utbytte av folk i alle aldre? Neppe. Strid mellom oppdragelse og kunst eller pedagogikk og underholdning har pågått i barnelitteraturen i flere århundre. Den er slett ikke over. Kanskje er det heller slik at denne spenningen i seg selv er en motor i litteraturen, og blant litteratene og pedagogene og forfatterne og bibliotekarene premissleverandør i en stadig strid om å vinne gunst hos barnelitteraturens fremste kjøpergruppe: De foresatte.

En viktig hensikt for serielitteraturens forfattere og utgivere er både ideell og kommersiell: Hoved­ personer som leserne kjenner og vil følge, samt bokas ytre signaler, designet som forteller at denne boka inngår i serien, er med på å gjøre oppgaven med å finne boka lettere for leseren. Seriens univers gjør det mulig å utdype intensjoner og motiver i form, språk og innhold. Det er ikke noe nytt at barnelitteraturen har den største avstanden mellom forfatter og leser. Serielitteraturen er med på å gjøre denne avstanden mindre. Forfatternavnet eller forfatteridentiteten kan gå fra å være vesentlig (serier der forfatteren identifiserer serien) til mindre vesentlig eller helt overflødig. I alle tilfeller er det selve serien som veier tyngst, og leseren finner lettere fram til serieboka hun eller han vil ha. Kva? Kvalitet? Dette korte risset i historie og kjennetegn peker mot problemstillinger som er kjente, men som på grunn av en stadig sterkere massekultur kanskje trenger stadig justering: Er ikke svært mye av barne- og ungdomslitteraturen i en eller annen forstand underholdningslitteratur? Er det ikke slik at seriene gjør det bra i voksenlitteraturen også, fra tunge innslag av Proust og Knausgård til en flom av rutinepreget seriekrim i bok og på skjerm? Er selve underholdningsbegrepet og populærkulturen så differensiert og innvevd i den øvrige kunsten og kulturen at begrepet «serie» gir mindre mening? Eller: Hvor skarpt kan skillet være mellom børs og katedral i en bokbransje der kommersialiseringen er blitt så sterk at den preger alle litterære sjangere? Er det i det hele tatt mulig å definere serielitteraturen som «bare» serielitteratur? Kan serie også være «kvalitet»? Kanskje er det slik at deler av serielitteraturen ikke bare forfekter konvensjoner, men også utfordrer dem? Trengs det skapere kvalitetsbegreper, der funksjon og språklig sjangerpresisjon defineres tydeligere enn bare det ulne begrepet «kvalitet», slik at det blir mulig å trekke fram seriebøker som er gode?


94

Tredje boka i den fantastiske serien om Lottie Biggs

Bør ikke leses etter mørkets frembrudd! Tom sendes nordover for å trenes av Bill Arkwright, en annen skrømtvokter. Når Den Onde sender sin egen datter, en av de mektigste heksene, for å ta livet av Tom, tar Arkwright en beslutning som tvinger Tom til å møte sin fi ­ ende alene. Vokteren og Alice skynder seg til unnsetning. Kan de klare å få has på en så mørk fiende sammen? Og hva er det for et skjebnesvangert feiltrinn Arkwright har begått – som truer med mørkets totale overtagelse?

Akkurat da ting begynte å gå bedre for Lottie, raser alt sammen igjen. Mamma maser mer enn noen gang, bestevenninnen har bestemt seg for å bli skolenerd, og Lottie nærmer seg enda en eksistensiell krise. Det er bare én ting å gjøre – komme seg vekk! Men løser det Lotties problemer å rømme hjemmefra? Eller skaper det bare nye? Lottie innser at hun har vært en smule selvopptatt i det siste …

JOSEPH DELANEYs evne til å kombinere folkesagn og mytologi med grøsserelementer har gjort bøkene om Den siste lærling til internasjonale bestselgere. Og nå blir det film også – med Jeff Bridges, Julianne Moore og Ben Barnes i hovedrollene.

Hayley Long Lottie Biggs – alt annet enn tragisk 279,– 9788203255229 Oversatt av Kjersti Velsand

3

HAYLEY LONG er britisk og har skrevet bøker for både voksne og ungdom. Når hun ikke skriver, underviser hun i engelsk ved en videregående skole i Cardiff. Tilgjengelig som e-bok

2

Joseph Delaney Den siste lærling 5 Vokterens feiltrinn 299,– 9788203255496 Oversatt av Morten Hansen

5

1

4

Tilgjengelig som e-bok

3

1

2


95

Livsviktig fellesskap settes på prøve i annen bok om Åndejegerne

Dramatisk avslutning på Solstorm-trilogien Kaoset er totalt, og Gabriella er hardt skadet. Ungdommene kommer seg ut på gården til Mortens besteforeldre. De danner et lykkelig samfunn og klarer seg gjennom vinteren. Langsomt vender livet tilbake til folk i byen også. Og strømmen kommer tilbake. Men Maya tenker at hun egentlig likte seg godt mens de måtte klare seg uten strøm. Livet ble mer ekte og virkelig da. Hun er usikker på om hun ønsker at alt skal bli som før. Gjennom krisen hun har gjennomlevd, har Maja modnet veldig, såpass mye at hun kanskje har vokst forbi Andreas. Hun har en annen innstilling til livet og seg selv og er ikke den samme som hun var før solstormen. MAY GRETHE LERUM er en av Norges mestselgende forfattere. Den første boken i Solstorm-trilogien, Himmel­slør, ble nominert til Uprisen, årets ungdomsbok 2011. Nymånenatt kom i 2012.

1

MAGNE HOVDEN debuterte i 2010 med romanen Sameland, som fikk strålende kritikker. I 2011 kom MGP. Hovden har også skrevet barnebøkene Puggs dagbok og Planetjakten. Første bok i serien Åndejegerne kom i 2012.

2

May Grethe Lerum Solstorm 3 Morgengry 279,– 9788203255779

Gunther, Lizzy og Eirik besitter en helt særegen makt, men de må stå sammen for å kunne bruke den. Dermed er de i stor fare da fienden klarer å splitte dem. Gunther blir lurt bort fra de andre, og Eirik og Lizzy må alene fronte guden Mahnans disipler. Denne gangen må de dermed ikke bare kjempe mot ånder, de blir truet av mennesker også. Eirik og Lizzy blir sendt til Israel, der Mahnan var yppersteprest i en kult for to tusen år siden. Mahnan er i Mellomverdenen, han har alliert seg med to av sine døde disipler, og sammen klarer de tre åndene nesten å drepe åndejegerne og utslette hele Jerusalem.

3

Kampen mot dødsenglene fortsetter Ida, Mikkel, Noor og Peder følger etter dødsenglene til USA. Her blir de kidnappet av organisasjonen Lasarus, som vet alt om jakten deres. Våre helter havner etter hvert i Normandie, på det som skal vise seg å bli D-dagen for de allierte styrkene under 2. verdenskrig i 1944. De havner midt oppe i krigshandlingene og skilles fra hverandre. Samtidig skjønner Mikkel at dødsenglene er i nærheten … STEFFEN R.M. SØRUM har skrevet en rekke bøker for voksne og barn, blant annet serien Korsfarerne. Han jobber som forlagsredaktør i Oslo.

Steffen Sørum Dødsengler 2 299,– 9788203255311

Magne Hovden Åndejegerne 2 Dødelig gjenkomst 249,– 9788203255809

2

Tilgjengelig som e-bok

2 Tilgjengelig som e-bok

Tilgjengelig som e-bok

1

1


96

Er det pinlig å skrive bok? TEKST Tyra Teodora Tronstad

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland Det blir pinlig uansett 279,– 9788203255823

Tilgjengelig som e-bok

To av Norges beste ungdomsbok­ forfattere skriver bok sammen! Susanne pleier å ta samme buss som Elias. Men plutselig en dag gjør hun ikke det lenger. Hvor er hun? Hva har skjedd? Heldigvis har Elias sett epostadressen hennes på permen hun alltid hadde med seg, og han sender henne en e-post. Og – lykke over all lykke – han får svar! Hun forteller at den blå permen hennes har blitt stjålet, og hun er redd for hva som skjer med den. Mye av livet hennes er nemlig samlet i den permen. På heltemodig vis klarer Elias å stjele permen tilbake for henne. De utvikler et e-postforhold, og en dag avtaler de å møtes …

Denne boken er et samarbeid mellom BJØRN SORTLAND, prisbelønt og erfaren ungdomsbokforfatter, og TYRA TEODORA TRONSTAD, som bl.a. har skrevet ungdomsromanen Hvis det er flere som juger nå, som var nominert til Kulturdepartementets litteraturpris.

Da vi begynte å skrive denne boka, kjente jeg ikke Bjørn. Vi hadde ikke engang tatt en kopp kaffe sammen. Jeg skriver det fordi en kopp kaffe pleier å være et slags minimumsopplegg for å kunne si at man kjenner noen (vagt). Men nei. Bjørn ringte og spurte om vi skulle skrive bok sammen, og jeg fant ut at jeg bare skulle si ja. Etterpå sa jeg nei, men det glemte jeg å si til Bjørn. Jeg var dessuten akkurat ferdig med et annet manus, det var vår og sola skinte, og det kjentes plutselig mulig og kanskje til og med bra å begynne på noe helt nytt. Bjørn og jeg diskuterte ikke noe på forhånd. Vi planla ingenting. Ringte ikke og snakka om hva vi ville gjøre. Jo – én telefonsamtale var det. Det var da vi ble enige om at vi ikke trengte å snakke om noe først. Ikke tenke bok, ikke tenke manus og i hvert fall ikke utgivelse, bare se om vi klarte å bygge opp en historie ved å sende hverandre e-poster. Og ellers føle oss så fri som mulig. Med en gang vi hadde startet, gikk det i et rasende tempo – en gutt og ei jente utleverte seg selv i en stri strøm av e-poster. De levde sine egne, hårsåre liv. De var flaue og skjøre. Det var umulig å la være å tenke på dem. Jeg kjente dem igjen, men visste ikke fra hvor. (Fra meg selv? Hjelp.) Jeg vet at jeg ofte så meg omkring på t-banen for å se om jeg kunne få øye på dem. Jeg tror jeg så dem flere ganger, og jeg ble i det hele tatt så revet med at jeg tenkte på dem døgnet rundt. På det tidspunktet da Mari Retvedt Røed, redaktør i Aschehoug, fikk overlevert råteksten, var jeg blitt sjuk. Det skjer med meg i intense skrive­ perioder. Det går over stokk og stein. Da Bjørn og jeg snakket i telefonen rett etter at vi hadde levert manuset, beskrev han seg selv som «heilt ADHD». Og han har virkelig et annet tempo enn meg. Jeg vet ikke hva han er laget av hvis han jobber som dette året rundt. Og det har jeg fått en følelse av at han gjør. Boka er litt pinlig. Jeg håper leserne vil føle på den flauheten jeg selv kjente så godt da jeg skrev. Det er det jeg håper aller mest. Jeg er glad for de rødmerøde bokstavene på omslaget, og for at Bjørn ringte og at vi kom i gang uten snakk, planlegging, kaffe. Kanskje man alltid er litt friere da? Uansett har jeg vært skikkelig redd for å levere fra meg dette manuset. Men det hører med. Det er som så mange andre ting i livet: Pinlig, uansett.

Vår største utfordring TEKST Mia Bull-Gundersen

Jostein Gaarders nye roman er en fabel om klodens klima og miljø med handling fra både vår tid og fra fremtiden. Vi møter unge Anna i 2012 og hennes oldebarn Emma i 2082. Da er Jorden ikke lenger den samme.

Mitt håp er at litteraturen kan stå i fremste rekke også når det gjelder kampen for menneskets forpliktelser.

– Hva slags bok er Anna – en fabel om klodens klima og miljø? – Jeg har forsøkt å skrive en ungdomsroman om dette som er menneskehetens største utfordring i vår tid: Hvordan skal vi klare å bevare livsgrunnlaget på denne planeten? Hvis vi klarer å møte denne utfordringen, er det ingen tvil om at kunsten og kulturen vil komme til å spille en viktig rolle. Det kan likevel se ut til at slike spørsmål nærmest er fraværende i dagens kunst og litteratur. Jeg har reist verden rundt og snakket om klodens tilstand, men nå benytter jeg altså skjønnlitterære virkemidler. Jeg legger ikke skjul på at Anna, på samme måte som Sofies verden, først og fremst er et didaktisk prosjekt. Jeg mener til forskjell fra alle de andre romanene jeg har skrevet. – Hvem har du skrevet boken for? – Da jeg skrev Sofies verden, sa jeg at den var for alle voksne over 14–15 år. Det kan jeg kanskje si om Anna også. Det er en ungdomsbok, men den kan leses av alle voksne. Å skrive om klima og miljø kan lett oppleves som moralistisk eller politisk korrekt. Derfor har jeg grepet til det surrealistiske. Jeg lar en rekke visjoner springe ut av en ung jentes bevissthet. Hun opplever et sterkt nærvær av de som skal leve på Jorden etter oss. – Hvor alvorlig ser du på klodens tilstand? – Det er overveiende sannsynlig at hvis vi ikke tar skjeen i en annen hånd, så beveger vi oss mot en katastrofe for vår sivilisasjon og for kloden vi lever på. Tidligere var det vanlig å snakke om hvordan vi skulle beskytte naturen mot sivilisasjonen. Men situasjonen er blitt så prekær at vi må spørre oss hvordan vi best kan beskytte sivili-


97

Foto: Niklas Lello

sasjonen mot naturens revansj. Vi er for tiden på kollisjonskurs med naturens tåleevne. – Hvorfor er det så vanskelig å få menneskene til å reagere? – Jeg tror det har med menneskets natur å gjøre. Det ligger dypt i vår natur som levende vesener å favorisere våre egne gener. Men vi er ikke fra naturens side utstyrt med en evne til å beskytte våre egne gener fire eller åtte generasjoner fram i tid. Det er noe vi må lære. – Hva kan kunsten og litteraturen bidra med? – Litteratur er intet mindre enn en feiring av menneskets bevissthet. Skulle ikke forfatterne derfor være de første til å forsvare menneskets bevissthet mot tilintetgjørelse? Hvis vi kaster et blikk bakover, ser vi hvordan forfattere har utgjort en avantgarde i kampen for menneskets rettigheter – og til dels med stor offervillighet. En av filosofiens og litteraturens største triumfer

så langt har kanskje vært FNs universelle menneskerettighet­s­ erklæring fra 1948. Den ble ikke tatt ut av luften eller gitt oss av høyere makter; erklæringen var et resultat av flere tusen års menneskelig modning. Ikke minst ble menneskerettighetene drevet fram av skrivende mennesker, av intellektuelle og forfattere. Mitt håp er at litteraturen kan stå i fremste rekke også når det gjelder kampen for menneskets forpliktelser. Det gir ikke lenger mening å ha et ensidig fokus på menneskets frihet og menneskets rettigheter uten samtidig å trekke inn menneskets ansvar og forpliktelser. Mia Bull-Gundersen er redaktør i Aschehoug.

Jostein Gaarder Anna En fabel om klodens klima og miljø 279,– 9788203353505 Tilgjengelig som e-bok og lydbok

Denne romanen finner sted både i vår tid og i fremtiden. Det er en fabelaktig historie som løper lett mellom tidsrommene og de to hovedpersonene Anna og Emma. Den spennende fortellingen krysser grenser for hva som er mulig – og hva som er naturlig. Samtidig er dette en usedvanlig alvorlig beretning om hvordan det kan gå med Jorden hvis vi ikke besinner oss og tar tak i oss selv som forbruksmennesker. For det er ikke for sent. Er det vel? Vi kan vel få en sjanse til? JOSTEIN GAARDER har i flere år holdt foredrag verden rundt om klimaet og miljøfarene. Han er svært godt orientert på dette området.


98

Tom Egeland Katakombens hemmelighet 299,– 9788203255830

Tilgjengelig som e-bok og lydbok

Gamle myter, mørke katakomber og mystiske forbindelser. Med Katakombens hemmelighet har Tom Egeland skrevet vårens mest spennende bok! TOM EGELAND er kongen av norsk kodekrim. Han har hittil skrevet fire bøker med arkeologen Bjørn Beltø i hovedrollen, der Nostradamus' testamente (2012) er den siste. Egelands bøker er oversatt til 21 språk.

Foto: Niklas Lello


99

Nye mysterier Dypt under Romas gater, i en mørk katakombe, leter 14-årige Robert fra Norge etter en vei opp og ut. Men alle gangene er like, dekket av hode­skaller og mystiske symboler. Plutselig får Robert øye på ferske fotavtrykk. Og de er ikke hans egne. TEKST Johanne Askeland Røthing

Slik starter Tom Egelands første spenningsbok for ungdom, Katakombens hemmelighet. Her veves romerske myter sammen med vikingenes plyndringsferder. Arkeologiske funn får fatale konsekvenser, og vår 14-årige helt svever flere ganger i livsfare. ­Uutholdelig spennende? Ja. Og slik må det være når forfatteren sikter mot nye lesere. – Hva likte du selv å lese da du var ung? – Jeg elsket bøker med spennende og eventyrlig handling. Jeg levde meg inn i dem, og jeg lot meg rive med. Ett av mine mål som forfatter er å skape den samme følelsen i mine egne lesere. Den beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at bøkene mine er umulige å legge fra seg. Men for å bli glad i å lese, glad i litteratur, er det viktig å starte tidlig. Unge må skjønne at en bok kan være vel så spennende som filmer, dataspill og tv-serier. – Hvordan skiller prosessen med en spenningsbok for unge seg fra arbeidet med Bjørn Beltø-bøkene? – Arbeidet med Katakombens hemmelighet har vært akkurat som vanlig. Først gjør jeg masse research, der jeg setter meg inn i temaene boken handler om. Så planlegger jeg nokså nøye bokens handling og personene som skal være med. Deretter skriver jeg teksten. Til slutt samarbeider jeg med forlaget og redaktøren min om forbedringer av teksten. Selve tenke- og skrivejobben er altså i bunn og grunn den samme, men jeg føler til en viss grad at jeg kan ta meg større friheter når jeg skriver for unge. Jeg våger mer. Unge lesere er gjerne mer

lekne, mer åpne. Så for meg har det vært et litterært friminutt å skrive Katakombens hemmelighet. Det betyr ikke at det har vært lettere – langt derifra – men på en eller annen måte føler jeg meg friere. – 14-årige Robert klarer ikke la være å undersøke hva de mystiske symbolene han finner i katakomben betyr. Han oppsøker eldgamle professorer, pløyer støvete bibliotekshyller og havner i større kniper enn de fleste gutter på 14. Hvem er Robert? En ung Bjørn Beltø? – Bjørn Beltø er arkeolog, og Robert drømmer om å bli arkeolog. Så på én måte kan du si at Robert er en ung versjon av Bjørn Beltø. Samtidig har Robert et helt annet vesen enn Bjørn. Likhetene handler nok mer om fascinasjonen for arkeologi, for alt som er gammelt og mystisk. Og skummelt. Dette er temaer som fascinerer meg grenseløst, så det er ikke tilfeldig at jeg valgte å forbli i arkeologiens verden da jeg gikk i gang med ungdomsboken.

Jeg våger mer. Unge lesere er gjerne mer lekne, mer åpne. For meg har det vært et litterært friminutt å skrive Katakombens hemmelighet.

– Robert oppdager hemmelige forbindelser mellom katakomben i Roma og Borgund stavkirke i Norge. Vi følger ham altså ikke bare gjennom Europa, men også bakover i tid, der mysteriet starter. Hvor krevende er det å skape et historisk bakteppe som dette? – Veldig mye av forarbeidet har jeg egentlig gjort fra før – til Bjørn Beltø-bøkene. Jeg har vært mye i Roma, jeg har vært nede i katakombene, jeg har besøkt stavkirker rundt om i Norge, så mye av kunnskapen var allerede på plass. Men det dukker naturligvis opp nye spørsmål underveis, og da

jobber jeg som en amatørforsker – jeg forsøker å finne svarene der de er å finne. En ambisjon med Katakombens hemmelighet – rent utover å skrive en spennende og underholdende bok – er å dele min egen fascinasjon for fortiden og historiens gang med unge lesere. Historie og mytologi er kjempespennende! Jeg håper min fascinasjon over disse temaene vil smitte over på leserne av Katakombens hemmelighet. – En gammel legende om en smykke­vokter setter Robert på sporet av en rekke symboler og skrifter, som alle peker mot en dommedagsprofeti. Myter, skikker og tradisjoner veves sammen med Roberts historie. Hvor mye av stoffet er diktet? – Veldig mye av det jeg skriver om, er basert på virkelig historie. Og så dikter jeg videre og overdriver litt her og der, men overraskende mye i bøkene mine er sant. Når jeg begynner å planlegge en ny bok, er det nærmest en dokumentar jeg forbereder. Da jobber jeg journalistisk med å finne fakta. Og så begynner jeg å dikte videre og skape en ny «virkelighet» – i alle fall en virkelighet som finnes mellom bokas permer. – Klarer Robert å holde seg unna flere mysterier i fremtiden? Eller rettere sagt, klarer du å holde ham unna? – Først får jeg se om leserne vil være med på leken. Jeg er en forsiktig mann som sjelden planlegger mer enn én bok om gangen. Men for å si det sånn: Det vil ikke overraske meg om Robert dukker opp igjen! Det har vært morsomt å skrive Katakombens hemmelighet og å bli kjent med Robert. Jeg håper bare at leserne der ute fryder seg like mye over resultatet som jeg gjorde da jeg skrev boken. Johanne Askeland Røthing er redaktør i Aschehoug.


100

– Sekstenåringer med stemme­rett ville blitt en trussel mot folke­styret.

– På samme måte som menigheten er under­ordnet Jesus, skal kvinnen forholde seg til mannen. I menigheten er kvinnen kalt til å være den som lærer, ikke den som lærer bort.

– Hvorfor ønsker vi egentlig å fylle marsj­støvler med lyse lokker, pupper og lår?

– 800 elever per helsesøster. Ikke rart vi blir syke.

– Men hun sa nei? – Nei. Jo. Hun sa det, men hun mente det jo ikke! – Hva mente hun ikke? – Hun mente jo ikke nei. Hun ville det jo, sier jeg!

– Det bør være lov å male graffiti i underganger, på offentlige parkeringshus, strømbokser (…) og lignende fargeløs offentlig eiendom.»

– Jeg har tenkt på mulig­ heten for innleggelse, men jeg vet ikke om jeg orker det. Det blir på en måte en belastning, det blir slitsomt. Dette fordi jeg konstant kommer til å gå rundt og tenke på om jeg er «syk nok».


101

«Ikke bruk ordet demokrati. Det er tørt og lukter pensum.» Beskjeden fra ungdomsgjengen var like klar som høstkvelden da jeg møtte dem på en kafé i hovedstaden i 2011. Jeg hadde lokket dem hit med løfter om kaffe latte og lavkarbo-kaker for å høre deres tanker om en debattbok jeg var i gang med. Oppdraget kom fra Stortinget og Regjeringen. De hadde funnet ut at trikset for å få flere førstegangsvelgere til å benytte seg av stemmeretten fremfor å drive virtuell gårdsdrift på Facebook 9. september 2013, var å lage en bok. En bok som skal oppmuntre til debatt. Min største utfordring, mente ungdommene rundt kafébordet, var å skape en leseopplevelse som ikke minnet om å bli tvangsforet med tran. For gir man ungdom streng beskjed om å engasjere seg, er oddsen temmelig høy for at de vil gjøre det stikk motsatte. Som ansvarlig for ungdomsdebattsiden Si ;D i Aftenposten tilbrakte jeg flere timer daglig med å lese e-poster fra meningssterk ungdom. Noen var brennende engasjerte i ytringsfriheten til russiske journalister, mens andre irriterte seg over medelevers «dissing» av Justin Bieber. Ulike fokusområder til tross: Meninger var sjelden mangelvare. Og det var ikke bare vidunderbarn med toppkarakterer i samfunnsfag og norsk som sendte innlegg. Det kunne like gjerne komme fra 16-åringen som aldri før hadde skrevet en debattekst, men som ble så provosert over at han ikke kom inn på konserten med favorittbandet sitt fordi ølsalget tvang arrangørene til å sette 18-årsgrense, at han tok til tastaturet. Jeg mener at ungdom er engasjerte. Men ikke i absolutt alt. Og ikke i de samme temaene. Noen vet ikke engang at de har egne, sterke meninger – helt til det plutselig dukker opp et tema som treffer. Noe som får det til å dirre under huden, som ikke slipper taket i hjernebarken, noe de bare ikke kan la ligge. Kanskje dukker ett av disse temaene opp i Sånn er det bare. Noen av landets dyktigste forfattere, journalister, bloggere og illustratører har sluppet seg løs og levert bidrag som jeg håper får noen til å smile og andre til å slenge boken i veggen. Sånn er det bare skal irritere, glede, provosere, berøre og skape høylytt krangling. Og selvfølgelig har vi brukt ordet demokrati. Det er nemlig ikke bare ungdom som liker å gjøre det motsatte av det de får beskjed om. Annette Münch er redaktør, journalist og forfatter.

Klar, ferdig, krangl! Kaster du denne boken i veggen, blir jeg veldig fornøyd. TEKST Annette Münch

Annette Münch (red.) Sånn er det bare 249,– 9788203239571

Bruk stemmeretten! I 2013 er det 100 år siden det ble allmenn stemmerett i Norge. I den anledning har Stortinget og Regjeringen gitt oss i oppdrag å lage en debattbok. Sånn er det bare er en gave til norsk ungdom og deles ut til alle landets 2. og 3. klassinger i videregående skole. Boken opp­ fordrer spesielt førstegangs­velgere til å bruke stemmeretten.

Bidragsyterne

Harald Rosenløw Eeg Olaug Nilssen Mariangela Cacace Di Fiore Peder Kjøs Tore Rem Siri Dokken Ingelin Røssland Øyvind Holen Helga Flatland Pedro Carmona-Alvarez Emil Johansen Mona Høvring Kristian Magnus Youngblom Åste Dokka Cecilie Mosli Silje Bekeng Jorun Hanto-Haugse Kristin Solberg Silje Lundberg Vantina Andreassen «Nicholas» Norges Pelsdyralslag Hilde Marstrander Jørgen Lorentzen Ingrid Treborg Caroline Halvorsen Marie Brudevold Lars Lauvik Dag Sørås Opplysningskontoret.org Warsan Ismail Zofies Verden Aslak Borgersrud Silje Sandmæl


102

Fatalt og fantastisk Christian Valeur Sprengt Monster 279,– 9788203255878 Det er så mange jenter som trenger å bli funnet. En av jentene i klassen har en pupp. Det sprenger ikke i dem som i meg. Se på kroppen min! De tomlene har hun tatt seg selv på brystvortene med. Den vakreste av dem alle er Charlotte, for buksene hennes sitter så lavt, så lavt. Du har så mange fordeler i livet, din fantastiske krøpling. Her har beina til Marianne vært som kyllinglår i kyllingskinn. Kablam! Hånd på rumpe! Hånd på rumpe! Jeg har fjorten gode øyne og planer om å kjøpe kikkert. Lille speil på gulvet der, hvem er naknest i landet her? Den første kvinnen jeg elsket het Marianne. Kjærligheten er kaos! Det smel ler fra smil og fra tenner o g fra lepper. Tenk hvis hun sover i gallakjole!

Tilgjengelig som e-bok

Sprengt Monster er fortellingen om Monster. Monster blir forelsket i alle han møter. Det får fatale og fantastiske følger. Monster er like kåt og forelsket som alle andre, men han er den eneste som har vett nok til å ta kåtheten og forelskelsene på alvor. Hva gjør du når du blir forelsket i alle du møter? Du kliner til! CHRISTIAN VALEUR er forfatter av romanene Steffen tar sin del av ansvaret (2009) og Pusling!!! (2012). Sprengt Monster er hans første ungdomsbok.

Utdrag

Det er mandag morgen og gymtime. Jeg får røde, myke baller kastet i hoften. De største guttene treffer meg og treffer meg, og så er det opp i ribbeveggen hvor jeg henger som en vaffel. Men det gjør ingenting! For snart skal vi dusje, og i gymbagen ligger et speil. Snart skal jentene dusje kroppene sine med vann som kommer fossende gjennom blanke rør, og jeg har en blank flate som kan speile. Sigve har selvfølgelig ikke gym. Han får komme senere på mandager, men det er det ingen som protesterer på, for tålmodige mennesker prøver å gymme med de svake musklene til Sigve både lørdag og søndag og alle andre dager i uken. Sigve har en hel haug med gymapparater hjemme i huset sitt. Smell! Hør hvordan stemmene smeller i veggene mens jeg henger i ribbeveggen og løfter lårene som sitrer. Som jeg sitrer! Hver mandag morgen sitrer jeg, for jentene vokser, og jeg har pakket et håndkle ned i en bag. Jeg har aldri glemt et håndkle eller en shorts, og de gangene jeg har glemt det, har jeg løpt hjem så fort jeg klarer. Det er ikke langt. Jeg bor like ved skolen, i et hus omgitt av luft. Vi bor i et hus, og håndklærne våre lukter mat. Jeg lengter etter den aller siste fløytelyden! Lyden fra gymlæreren som setter strek for hurlumheien. Foreløpig har gymlæreren fløyten dinglende rundt halsen, som vanlig, og buksekanten hans er høyt over navlen. Han sliter med flass, men er neimen ikke mye streng. Jeg har sett ham i vanlige klær, men da så han bedrøvet ut, og hvis han må bruke bilen sin, vet vi at noe er alvorlig galt. Helt plutselig er det duket for hjørne­fotball og fare for knær. Jeg sparker når det er på sin plass og roper hvis jeg lykkes. Den lodne, grønne ballen er en pute med snert, vi triller den hardt og jentene får guttene til å falle. Når det nærmer seg avslutningen på gymtimen, må jeg løpe med stormskritt, for jeg har lyst til å kunne si at jeg er svett. Jeg trenger en grunn til å gå i dusjen, selv om det er påbudt. Jeg vil være svett og vaske meg ren, og så skal vi bruke speilet og håndklærne, og de største guttene skal rope til hverandre hva de har sett. I klassen vokser det fjorten jenter. De spirer og gror, vi kan høre huden deres knitre. De knitrer og jeg sitrer,


103

det er vel derfor det sprenger når de gir meg en klem. Alle jentene er like fantastiske, med unntak av Line, for hun har hareskår, og jeg tror hun er veldig klar over akkurat det. Jeg sier til Line at hun godt kan bli med meg hjem, og at hun godt kan fjerne hånden når hun smiler, men hun svarer at hun mye heller vil gå lange turer på skogsveier. Line er en sprinter, en løper, en tynn atlet. Derfor knitrer huden hennes på en annen måte, og derfor er hun ikke like fantastisk. Men herregud, jeg tenker da på henne også. Jeg tenker på at hun løper naken på grus og på gress, at hun konsentrerer seg og er splitter naken i et splitthopp.

pende lår må gå oss hus forbi. Det er mandag, og dette er helgens høydepunkt. Speilet, roper guttene, så jeg tenker ikke på at jeg ikke må kutte meg selv. Ingen andre av guttene har turt å ta med seg speil. Det er jeg som er rekvisittøren, jeg har den største sekken, og faren min trives på loftet. Dessuten er guttene feige. Jeg vet det, og de vet det. De kommer fra møblerte hjem, og ereksjonene deres er milde og lavmælte, nysgjerrige, ja, men de er ikke sprengt, det sprenger ikke i dem som i meg. Jeg er den eneste som har baller nok til å knuse glass og knekke plast. Det er sluket som er muligheten.

Den vakreste av dem alle er Charlotte. Hun har nok ingen rumpesprekk. For buksene hennes sitter så lavt, så lavt, og vi kan ikke få nok av korsryggen til Charlotte. Hun har korte topper i gymmen, og korte topper i norsken, og når været er kaldt og vinteren er lang, så har hun korte topper under toppen. Den vakreste av dem alle er Charlotte. Hun har nok ingen rumpesprekk. For buksene hennes sitter så lavt, så lavt, og vi kan ikke få nok av korsryggen til Charlotte. Hun har korte topper i gymmen, og korte topper i norsken, og når været er kaldt og vinteren er lang, så har hun korte topper under toppen. Og så er det de to tvillingene. Rhonda og Wonja. De er vanskelige å skille fra hverandre, for de er like skranglete, men jeg ser på Wonja at hun liker utetime bedre enn Rhonda, og det vil nok føre til at Wonja kommer til å være mer naken enn Rhonda i årene som kommer. Rhonda er interessert i klær, og hun er fregnete, akkurat som Wonja. Alle disse skal jeg snart se nakne! Vi må bare få sparket denne ballen nok! Dunk! Og mål! Og hit! Og dit! Jeg prøver å svette og får det til. Maiken har fletter. Sohailas smil smitter. Fløytelyd, fløytelyd, fløytelyden! Der setter den strek, men setter i gang de virkelige bevegelsene, det meningsfulle løpet. Jeg later som om det er førstemann ned i dusjen, og det er det jo, vi må løpe om kapp, vi må komme på plass, vi kan ikke gå glipp av en eneste tå, ikke et dråpedryp-

Det er der vi kan titte inn til jentene. Rett over sluket i hjørnet er det en åpning, ikke stor nok til å kunne se mer enn føtter på den andre siden, og det er vel derfor åpningen fortsatt eksisterer. Nakne føtter har verken nakne gutter eller nakne jenter vondt av, men det de ikke tenker på, de innskrumpede damene på lærerværelset, er at det kan være skadelig å presse ansiktet sitt ned i sluket, slik vi har gjort i alle år. Er ingen bekymret for at vi skal få fotsopp i ansiktet, sier vi til hverandre i friminuttene. Jeg har ligget med kinnet i sluket utallige ganger og håpet at en distré jente skal stille seg innerst, borterst, der man kan få et inntrykk av ikke bare fot, men legg, og kne, og et lår hvis den glemsomme også er kort. Men jentene er ikke glemsomme, de oppspilte stemmene våre minner dem på at de er bytter, de har knær som kan stjeles, hofter som kan synes. Og nå vet de ingenting om speilet mitt. Speilet har en logo. Logoen er SMIL. Vi har nettopp vært på en skjokoladefabrikk, og da jeg fikk speilet, tenkte jeg på hud. Det er det minste speilet jeg har eid, men også det største. Så stort er det, at det har verket på skrivebordet mitt siden jeg fikk det. Jeg måtte knekke av den oransjegule

plasten, speilet kunne være bare en flate, det måtte la seg manøvrere, så tynt, så tynt må det være, dette speilet, for det skal brukes i en sprekk. Du kan tro at guttene maser. Jeg sitter på kne, og de maser, de roper og fjaser, men jeg tar meg tid, dette er mitt speil og min kirurgiske presisjon. Det må ytes og det må nytes. Jeg kan ikke slurve med vinkel og glipp. De prøver alle å få et glimt, en refleksjon, men bare jeg, speilkongen, kan få se det hele og det fulle, bare jeg har tilgang til de riktige vinklene. De andre guttene må stole på flaksen. Vi har hud mot hud nå. Men jeg er for oppspilt til å få ereksjon. Lille speil på gulvet der, hvem er naknest i landet her? Jeg glir speilet under, jeg vipper og vrir. Og der! Der er det. Et skrik! Mange grusomme skrik. Jentenes jentete skrik. Og akkurat idet jeg får et glimt, rømmer jentene i dampen. Jeg trekker speilet tilbake. Det er duggete. Jentenes varme har dugget til speilet, selv dampen ønsker å holde dem skjult, selv vannet i luften gjemmer bort hud. Men jeg fikk et glimt. Jeg fikk et glimt! Så du noe, Monster, spør de. Jeg svarer at jeg fikk et glimt. Én av jentene i klassen har en pupp.


104

Et funn for fantasien Kenneth Bøgh Andersen Himmelherren 299,– 9788203255274 Oversatt av Astrid Urdal

Utdrag

Peter snudde hodet raskt til siden. Knep øynene sammen og stirret opp mot den gamle ruinen som lå på høyden bak kirkegården. Det var rart. Et kort sekund syntes han det hadde sett ut som … som … som hva da? Peter visste ikke. Hver eneste dag gikk han denne veien, nedover den samme kjedelige gata, hjem fra den

Et tungt skybelte hadde lagt seg rundt hele byen, som om den var omringet av en hær som langsomt marsjerte nærmere.

Tilgjengelig som e-bok

Danmarks største fantasysuksess for ungdom! Peter er en ganske alminnelig gutt. Han syns hverdagen i den lille byen der han bor, er nokså kjedelig, men heldigvis har han en livlig fantasi. Dermed blir livet straks mer fargerikt. Inspirert av en ny jente i klassen har han begynt å skrive et eventyr om en bortført prinsesse. Samtidig har Peter begynt å se forunderlige ting, små sprekker i virkeligheten. I et voldsomt uvær bytter fantasi og virkelighet plass, og Peter blir hovedpersonen i sitt eget eventyr. Nå må han skrive fortellingen om livet sitt. KENNETH BØGH ANDERSEN er en av Danmarks fremste barneog ungdomsbokforfattere, og den største stjernen på den danske fantasyhimmelen. Han har vunnet Orla-prisen (danskenes svar på Arks barnebokpris) tre ganger.

samme kjedelige skolen, gjennom den samme kjedelige byen. Men for et øyeblikk siden … Det hadde vært noe som forstyrret i øyekroken, noe ved landskapet hadde virket annerledes. Noe borte ved den gamle ruinen. Han hadde kikket opp og i brøkdelen av et sekund fått et glimt av … Av ingenting. Ruinen så ut som den pleide, steinblokkene lå som de alltid hadde ligget, og fortalte med sine lydløse stemmer om glemte tider. «Ruinen var en gang et gammelt slott,» hvisket Peter til seg selv og så for seg et imponerende byggverk som reiste seg på bakkekammen. Det var vakkert dekorert med pyntete gesimser og runde balkonger. Fargerike slyngplanter snodde seg oppover de loddrette murene og fikk det til å se ut som om slottet var bygd av nyutsprungne blomster. Forskjellige steinfigurer – pegasuser, griffer, svane­drager – var hogd inn i de sju tårnene som hadde spir som strakte seg rett opp i himmelen. Høyt, høyt oppe kunne Peter se de røde vimplene vaie, og bak brystvernet travet kongens soldater fram og tilbake. «Slottet var oppført av en dyktig trollmann, som hadde støpt den hvite magien sin inn i de tjukke murene. Når natten senket seg og månen sto opp, rev steindyrene seg løs fra soklene, og sammen med soldatene holdt de vakt over kongeparets eneste datter, prinsesse Cora. For det gikk rykter om at onde krefter hadde

begynt å røre seg i nord, og at prinsessen var i fare. I skogen hadde hvisketrærne begynt å snakke om mørke tider, og en sen sommernatt ved elva der flodfolket bodde, hadde det skjedd noe forferdelig. Et av slottets steindyr – en pegasus – ble drept, og en av pegasusens magiske fjær ble stjålet …» En fjern buldring avbrøt Peters tanker, og han myste med øynene mot himmelen. Så sperret han øynene opp og snudde seg måpende rundt. Et tungt skybelte hadde lagt seg rundt hele byen, som om den var omringet av en hær som langsomt marsjerte nærmere. Det kom uvær fra alle fire verdenshjørner. Og det så ut som om de kom til å brake sammen rett over byen.

«En svimlende historie med dobbeltbunn og full fart. Himmelherren er et funn for fantasien.» Politiken

«Det er en spennende, tankemessig utfordrende og usedvanlig presta­ sjon. Helt topp for så vel fantasyelskere som for de som liker litterære eksperimenter.» Weekendavisen


105

Tilbake til fremtiden Tenk deg at E.T går på kino igjen 30 år etter at du så den første gang. Tenkt deg at du tar med deg datteren din på 8, og at dere kjøper inn rikelig med popcorn og smågodt. Idet filmen skal starte, oppdager du at fjortis­kjæresten din kommer inn i salen med sin datter og setter seg på stolen ved siden av deg. Han du fikk ditt aller første kyss av. Og så viser det seg at du har tatt plassen hans. Det føles både absurd og riktig på én gang. Som om du var med i Tilbake til fremtiden. Hvor var du som 14-åring? Vi har spurt et knippe forfattere om hva de leste og hva de var opptatt av. Du vil kjenne deg igjen – uansett alder.

Jørn Lier Horst (f. 1970) Dette leste jeg: Begynnelsen av tenårene var for meg en brytningstid mellom å lese bøker som var beregnet for barn og litte­ ratur for voksne. Jeg befant meg frem­ deles i et univers som bestod av Hardy-gutter, De fem, Frøken Detektiv og tordivler som fløy i skumringen. Det var spennende bøker, som ga meg lyst til å lese mer – og som ikke minst har inspirert meg til å skrive for den samme aldersgruppen. Mest inntrykk gjorde nok Maria Gripe sin fantastiske fortelling om tre ungdommers mystiske opplevel-

Jeg var veldig til­ trukket av tanken på å være et selv­­stendig «superbarn»

Jenny Skavlan (f. 1986)

ser, romantikk og overtro.

Dette leste jeg:

kriminalgrøsserne, som Hunden

Som 14-åring, eller kanskje

fra Baskerville, Jernvognen,

det var litt før, i 11-års­

og André Bjerkes De dødes

alderen, var jeg veldig opp-

tjern og Døde menn går i land.

tatt av Roald Dahl. Jeg stir-

Sistnevnte må anses som en

ret i hjel ting i håp om at

av verdens ypperste kriminal­

de skulle sveve, som ­ Mathilda

grøssere og er uten tvil en

gjorde. Og jeg var manisk

av de mest spennende bøkene

etter å se etter spor på ­

jeg har lest. Med et snedig

kvinner som kunne avsløre om ­

oppbygd plott, mesterlige

de var hekser – lange hansker

naturskildringer og helt

og at de klødde seg i hodet.

spesielle rammer rundt hand-

Jeg leste Dustene, Verdens

lingen, sniker historien seg

største fersken, ­ Mathilda,

inn under huden på deg. Bøker

Heksene, SVK, ­ Charlie og

som har satt spor etter seg

sjokolade­fabrikken gang på

i mitt eget forfatterskap.

gang og var helt oppslukt i fantasi­ verdenen til Roald Dahl. Barn har mye makt og krefter i bøkene hans, og jeg var veldig tiltrukket av tanken på å være et selv­stendig «superbarn». Så jeg tror nok Mathilda gjorde størst inntrykk.

Samtidig introduserte en gammel tante meg for de klassiske

Dette var jeg opptatt av – Ghostbusters – Pusur – Pat Sharp – den tøffeste fyren på TV – Min første LP-plate: Deep Purple: Perfect Stranger – Å gå med hvit t-skjorte med stor smiley og teksten

Dette var jeg opptatt av

«don't worry, be happy»,

– Rollerblades

men hadde som regel dyttet

– Gutter

en rosa Poco Loco-genser langt

– Keramikk (gikk på

nedi den utvaska dongeribuksa

keramikkurs)

– Å skrive drittsekk på

– Sying (sydde dukkeklær og

skolesekken og synes det

fikk begynne med symaskinene

var ganske morsomt

til mor da jeg var 11–12) – Hubba bubba og generelt fargerikt, helst amerikansk, godteri


106

Agnes Ravatn (f. 1983) Dette leste jeg:

Eg saknar denne sida ved meg sjølv, i dag føler eg meg kynisk og desillu­sjonert.

Harald Rosenløw Eeg (f. 1970)

Jonas av Jens Bjørneboe. Ikkje

Dette leste jeg:

spesielt orignialt, men Jonas

Jeg leste Stephen King da

var starten på eit mange år

jeg var fjorten. På engelsk.

langt intenst forhold til

Stephen King var ikke noe

Bjørneboes bøker. Det er ikkje

særlig oversatt til norsk på

feil å kalle det ein beset-

den tida. Fikk en ny kompis

telse. Bjørneboes forfattar-

som introduserte meg for King.

skap vekker til liv rettferds-

Og vi begynte å pushe engel-

trongen og innlevingsevna i

ske Stephen King-pocketer til

eit ungdomshjarte på ein måte

hverandre. Bøkene var spennen-

som er uvurderleg. Eg saknar

de, grusomme og veldig tjukke.

denne sida ved meg sjølv, i

Føltes som om jeg hadde en

dag føler eg meg kynisk og

hemmelighet jeg bare delte

desillusjonert. Men denne

med én (sjøl om King solgte

ofte gjentatte påstanden om

i millioner ute i verden).

at Bjørneboe er umuleg å lese

En veldig bra følelse.

som vaksen, er eg uenig i, han vekker stadig noko av det same

Dette var jeg opptatt av:

i meg når eg les han no.

– Depeche Mode – Jenter

Dette var jeg opptatt av:

– Epleslang

– Eg var psykotisk opptatt

– Piggsko

av R.E.M. og førte lange fantasisamtalar med Michael Stipe dagleg (på engelsk) – Postordrekatalogen frå Yves Rocher – Volleyball – Anskaffelse av rusmiddel – Danse slow til R. Kelly

Bøkene var spennende, grusomme og veldig tjukke.


107

Linnéa Myhre (f. 1990) Dette leste jeg: En shopoholikers hemmelige drømmeverden. Jeg vet ikke hvor mye den betydde for meg, men det var den første litt tykke boken jeg leste. Jeg prøvde å overbevise meg

Takket være den leste jeg ikke noe nytt på veldig mange år.

selv om at jeg var en jentejente som elsket shopping og overfladisk drit, og at denne boken var som skrevet til akkurat meg. Men så snart jeg hadde lest den, angret jeg på at jeg i det hele tatt hadde brukt tid på den, og bestemte meg for å gi opp bøker. Takket være den leste jeg ikke noe nytt på veldig mange år.

Dette var jeg opptatt av: – Jean Paul (som i klesmerket) – Tetris – Polarbrød med Nugatti – Tomrommet Ungdomsklubb. Diskotek. – MSN

Aslak Nore (f. 1978)

Dette var jeg opptatt av:

Dette leste jeg:

jakke, som var det aller

Litt kjedelig å svare Beatles,

råeste da. Det var bittert.

er det ikke? Men den betydde

Så i grunnen veldig lite tv

utrolig mye. Jeg leste den

i den alderen, etter at jeg

hundre ganger og identifiserte

ble nektet å se på Twin Peaks

meg alltid med Kim når han var

fordi jeg ble tatt for stje-

jevnaldrende med meg. Husker

ling. Hehe. Så det gikk mest

at en kompis og jeg snakket om

i fotball. Jeg har aldri hatt

å drikke oss fulle i Nordmarka

noen hobbyer, for fotball var

sammen første gang vi leste

praktisk talt livet mitt da.

den på slutten av barneskolen.

Det er egentlig merkelig hvor

Vi stjal også bilmerker, di-

lite jeg husker fra tiden før

rekte inspirert av boka. Siden

jeg begynte på videregående.

– Jeg fikk aldri Chevignon-

med ungdomsskoletiden, med gymnaset, med hippiegreiene og politisk engasjement. Det var i grunnen ganske vemodig da jeg ble eldre enn det Kim Karlsen er på slutten.

Jeg har aldri hatt noen hobbyer, for fotball var praktisk talt livet mitt da.


108

For alle og for ingen Den som skriver en historie, skriver noe som kan leses av alle. Men hvis du skriver en historie for barn, hvem skriver du for da? Hva innebærer det å skrive for barn, og hvordan leser jeg selv bøker som kanskje ikke er skrevet for meg? TEKST Geir Gulliksen

Det er noe av det merkeligste med skjønnlitteratur, synes jeg, at det hviler en forventning og et lys rundt den om at den skal være allmenn. At den er for alle. At den handler om noe som er grunnleggende menneskelig og likt for alle. Eller – ikke likt likevel, for det du leser om, bør helst være spesielt, og det kan gjerne handle om måter å være på som du aldri har hørt om før og aldri har tenkt deg. Men så, når du leser det, skal du kunne gjøre det til ditt. Og det kan godt være vanskelig å forstå, og du kan måtte bruke litt tid på å ta det til deg, som når du første gang leser Marguerite Duras' Elskeren, som forresten ikke virker vanskelig i det hele tatt, bare litt skjev, eller ufullstendig, som om selve perspektivet historien blir sett fra, har fått seg en trøkk og det er noe som mangler, noe du ikke får se. Og dette som virker skjevt og ufullstendig er naturligvis det som før eller siden kan slå opp i deg som en sannhet, opplyst og helt gjennomlyst, som den eneste gyldige måten å fortelle historien på. Og da har det blitt ditt, og da har det blitt sant, på en måte du kanskje kommer til å glemme igjen, og ofte kan du ikke bruke det til noe som helst, men det finnes likevel, som et slags lys, eller som en mørk prikk i alt det andre som lyser i minnet. Det merkelige er at dette gjelder alt som skrives og leses og tenkes på som skjønnlitteratur: At den skal være for alle, at hvem som helst skal kunne ta den til seg fordi den handler om det menneskelige, om det som er felles. Innimellom kan det føles fristende å si at den eller den typen litteratur kanskje passer best for spesielt interesserte. Og likevel er et hvilket som helst dikt eller en hvilken som helst historie prinsipielt sett skrevet for alle. En hvilken som helst historie handler prinsipielt sett om det menneskelige, det som er felles for alle, det som alle kan ta til seg, uansett hvor store forskjeller det er mellom oss. En hvilken som helst historie skal ha gyldighet for alle, uansett hvor få som i virkeligheten kommer til å lese den og ta den til seg. Men hvis du skriver en historie for barn, da har du spesialisert deg. Da henvender du deg til et avgrenset sjikt, et helt bestemt utvalg av befolkningen. Fortsatt er det vel slik at det som er skrevet for barn, handler om

noe som er felles, nemlig det emosjonelle registeret som nesten alle har tilgang til. Men en historie for barn er likevel liksom en forenklet utgave av det som gjelder alle, en popularisert og derfor litt mindre vedkommende behandling av det som kan kalles «allmennmenneskelig». Derfor hefter det noe ved barnelitteraturen, ser det ut til, en begrensning. Den kan være så god den vil, men den henvender seg prinsipielt sett ikke til alle. Når du leser en god barnebok, kan du oppleve en gjenkjennelse som ikke er banal, men tvert imot pinefull eller undrende eller opprivende eller full av eksistensiell trøst. Og som iblant kan utvide forståelsen av hva det menneskelige er. Likevel lider de bøkene vi kaller barnelitteratur under at vi tenker oss den eksistensielle appellen som mindre akutt. Den handler bare om barn og barns verden, tenker vi oss, og det finnes ikke en bibliotekar i verden som kan endre på den fordommen. Nå har jeg hatt barn i huset i tjue år, men det å være barn går jo merkverdig fort over, og nå er de eldste av dem voksne. Men jeg lever fortsatt sammen med et menneske jeg kan lese høyt for. Det passer ikke alltid så godt for henne, dessverre, hun har så mye annet å gjøre. Dessuten vil hun ikke alltid høre de bøkene jeg vil lese. Enkelte bøker får hun nok av etter å ha hørt dem én gang, mens jeg gjerne vil lese de samme bøkene om og om igjen. Nå har hun begynt å lese selv, og derfor foretrekker hun ofte å gjøre det i stedet. Hun ligger i senga med en bok foran ansiktet når jeg kommer inn for å finne en av de bøkene jeg liker. «Kan du ikke heller lese for deg selv,» sier hun. Men jeg liker å lese for henne, og jeg liker å lese høyt, og noen av de bøkene hun har stående på rommet sitt, er skrevet slik at det føles godt å ta ordene i munnen, uttale dem høyt, gi dem stemme. Både hun og jeg tror at jeg leser bare for henne, for at hun skal ha det hyggelig og interessant og få noe nytt å tenke på. Men jeg leser jo også for min egen skyld. Enkelte av de bøkene hun har på rommet sitt, leser jeg om igjen alene, for min egen skyld. Det gjelder for eksempel noen av de bøkene Ulf Stark har skrevet. De bøkene liker heldigvis den yngste datteren min også, selv om hun ikke liker dem på akkurat samme måte som jeg. Hun vil ikke høre

Geir Gulliksen er forfatter av romaner, diktsamlinger, skuespill, essays og barne- og ungdomsbøker. Hans siste bøker er romanene Forenkling (2010) og Bøyde knær (2012) og bildeboka Iben og forvandlingen (2012), som ble nominert til Brageprisen.


109

dem om og om igjen, slik hun ville med Ludde-bøkene da hun var yngre, for eksempel, og ofte er hun litt i tvil når jeg foreslår at vi skal lese Kan du plystre, Johanna eller Da pappa viste meg verdensaltet. Men det skjer noe i rommet mellom oss når jeg leser disse bøkene. Jeg er ganske sikker på at det ikke bare skjer i meg, men i henne også, og på en merkelig ladet måte mellom oss. Jeg tror det er en slags utveksling av erfaringer. Ofte er vi litt stille etterpå, og det er en slags oppløftet stillhet, tenker jeg meg, eller en mild og opprørt vantro. Den følelsen oppsøker jeg ofte, merker jeg, og jeg vet ikke helt om datteren min har det på samme måte. Men det er interessant for meg å utforske den følelsen sammen med henne, fordi hun og jeg er forskjellige, og fordi jeg merker at hennes opplevelse, som hun ikke alltid kan eller vil forklare, likevel smitter over på min. Vi er i det samme rommet, emosjonelt sett, selv om vi opplever det forskjellig. Vi går inn i det sammen, fra hver vår kant. Det er lett å tenke seg at bøker som skal leses for barn, må handle om barn, og at de helst skal handle om barn som er på samme alder som det barnet man leser for. Det er lett å tenke at det å identifisere seg med en annen, handler om at den andre ligner på en selv i ett og alt. Og det er lett å tenke at særlig barn kan ha vanskelig for å identifisere seg med folk som er forskjellige fra dem selv. Men hovedpersonen i Da jeg var på besøk i himmelen (2000) er en femtisju år gammel mann som heter Ulf. Han finner en skadet svale på bakken, tar den med seg hjem, legger den i en skoeske og dytter bomull rundt den kalde kroppen. Da han har lagt seg den kvelden, tenker han at svalen antakelig kommer til å dø i løpet av natten, og så lurer han på hvordan det er i himmelen, dit svalen kanskje skal. Han tenker på moren og faren sin, som han ikke har sett på mange år, fordi de er døde, og lurer på hvordan det ville være hvis han kunne besøke dem i himmelen. Da han sovner, synes han at han hører fuglen hviske at det bare er å bli med. Så lett og lemfeldig og likevel overbevisende forsvarer han den reisen til de dødes rike som denne boka handler om. Og så er vi i gang. I himmelen kan man være så gammel man vil, og faren hans liker best å være en

gutt på seks-sju år som kan leke, slik han visstnok aldri lekte den gangen han var en levende liten gutt. Han var alltid så alvorlig som liten, og som voksen også, står det. Men nå har faren kortbukse og matrosbluse, han blir barnslig og selvopptatt og utålmodig, slik mange av de som er barn hos Ulf Stark blir. Og Ulf selv er altså en voksen mann som må passe på faren sin og leke med ham. Og noe av det merkeligste – eller selvfølgelige? – er at de fleste som leser denne boka, barn eller voksne, nok identifiserer seg mer med sønnen som er voksen, enn med faren som er et barn. Det gjelder datteren min også, merker jeg, at hun identifiserer seg mest med den voksne Ulf. Kanskje fordi den sjuåringen som faren til Ulf er, går litt for langt. Han er et selvopptatt og litt selvrettferdig barn. Hun som selv er sju år, identifiserer seg med han som er femtisju, og det er ikke så overraskende, for han er like overveldet av det som skjer som hun er. Det føles fristende å si at Ulf Stark er en forfatter som ikke frir til leseren. Han skriver historier som virker personlige og nødvendige, og de er liksom skrevet for alle. Eller for ingen. For dette er historier som vil gi inntrykk av at forfatteren har skrevet dem for seg selv. Det forsterker følelsen av nødvendighet, av eksistensielt alvor. Noen ganger kan Ulf Stark være ganske kokett i det han skriver, han kan gjøre seg søt og dum og barnslig, men ikke på den dumme måten, det er som om han kjenner sine egne gode og dårlige sider og viser dem frem for leseren, eller for seg selv: se på meg, her er jeg igjen, med alt mitt. Men han virker oppriktig og ubestikkelig i det oppdraget han har gitt seg selv. Det kan være å tenke seg et møte med sine egne foreldre, å se for seg hvordan de har det nå, lenge etter at de døde. Eller det kan være å fortelle historier som ser ut til å være bygget på personlige minner, som i Da pappa viste meg verdens­ altet (1998) og Min søster er en engel (1996). Hovedpersonen i Da pappa viste meg verdensaltet er en gutt som heter Ulf. Han har en pappa som er tannlege. En dag sier pappaen at han vil vise Ulf verdensaltet. Og hva er det? Det er hele universet, sier faren. Der finnes alt. De går lenge, det blir mørkt. De hopper over ei grøft, og så er de ute på ei


110

eng som Ulf synes han har sett før. Er det ikke denne enga folk går på for å lufte hundene sine? Men nå står Ulf der med pappa, og de tygger høytidelig på tyggegummiene sine. Og så sier pappa: «Ser du?» «Og jeg så selv om det var nesten mørkt. Jeg så en snegle fra verdensaltet som krøp på en stein. Jeg så et gresstrå som vaiet for universets vind. Der vokste det en blomst som het tistel. Og der var pappa som stirret mot himmelen. – Ja, pappa, hvisket jeg. – Jeg ser. Alt dette var verdensaltet! Jeg syntes det var det peneste jeg hadde sett. Da så pappa ned på meg. – Ikke vær dum, Ulf, sa han. – Du skal se opp.» Faren ser på stjernene. Han viser frem stjernehimmelen for sønnen sin, og sier: «Kjenner du hvor rolig man blir?» Han forteller hva stjernebildene heter. Han løfter opp Ulf for at han skal se bedre, og da får han noe på støvelen. Hundedritt. Da går de hjem igjen. Det var en mislykket tur, sett fra farens side. Han ville vise sønnen sin noe stort, noe vakkert som han kunne huske i all evighet. Men Ulf hadde ikke skjønt at han skulle se på himmelen engang, og nå hadde faren fått hundedritt på støvelen. På veien hjem er faren dyster, han sier: «Du var nok for liten likevel.» Men Ulf er fornøyd. Han forteller moren sin at i verdensaltet er det både pent og morsomt. Og han var ikke for liten, for han har husket på den turen i all evighet, må vi tenke oss, siden gutten heter det samme som forfatteren, og siden forfatteren skriver denne boka når han selv er femtifire år gammel. Faren til Ulf er litt belærende og selvopptatt. Selv om han er velmenende og sikkert vil det beste for sønnen sin, blir han fort fornærmet og selvrettferdig. Men i Eva Erikssons illustrasjoner har faren til Ulf fått et oppriktig ansikt, lysende og undrende som et barn, selv når han er irritert. Det forsterker opplevelsen av at Da pappa viste meg verdensaltet er en reise tilbake, en gjenfortelling av en liten hendelse som far og sønn opplevde svært forskjellig, og som sønnen nå kan se fra sin egen side, som den han var som barn, men også fra farens side, han som


111

skulle være voksen, men som fortsatt var et barn. Slik minner han om faren som ble et barn igjen i Da jeg var på besøk i himmelen. Det er ikke sikkert boka handler om den virkelige Ulf, eller den virkelige faren hans, selv om vi tror det. Poenget er at historien later som om den er sann, og det er bare slik den blir som en reise tilbake for den leseren som er voksen, og det er slik den oppleves som helt sann av både voksne og barn, og det vil vi jo gjerne tro at den er. Det viktige er ikke om den er sann, men at den må leses som om den var det. I Min søster er en engel heter hoved­ personen også Ulf, og også her har han en far som er tannlege. Ulf tenker seg at han har en søster som aldri ble født, hun døde i mammas mage tre år før Ulf ble født. Iblant når de drakk kakao om kvelden, kunne Ulf se at mamma kikket ut av vinduet, mot furuene. Det var som om hun ventet at jenta skulle komme inn gjennom den åpne verandadøra. Men Ulf tenker seg at hun er der allerede, at hun sitter på stolen ved siden av ham, at han har en usynlig søster. Hun er en slags engel, håret hennes ser ut som englehår. Dette er altså en historie om et barn med en usynlig venn, og det finnes jo mange slike historier, men denne er annerledes. Ulf ønsker seg en hund og en parykk med langt lyst hår. Han tror ikke lenger på Gud, fordi han har bedt og bedt om alt han ønsker seg, og aldri har han fått noe av det. Søsteren hans hvisker at han skal be for noen andre. Da ønsker han at moren skal få en hund, og det får hun selvfølgelig ikke, men det ender med at Ulf får den lyse parykken han har ønsket seg. Han tar på seg parykken, og han tar på seg en av kjolene til moren, og da blir han søsteren sin: «Det var et magisk øyeblikk da jeg prøvde parykken. Det var en søndag. Jeg hadde på meg en av mammas kjoler som hun hadde vokst fra, en jeg hadde klippet av så den ikke skulle slepe i bakken. Og i skapet hadde jeg funnet et par sko med høye hæler. Jeg sto på badet og dro på meg parykken. Og så smilte jeg til bildet i speilet. Jeg ville bare se hvordan søsteren min hadde sett ut, om hun ikke hadde dødd før hun ble født.

Jeg syntes hun så guddommelig ut! Håret lyste som en glorie i skinnet fra lampa over vasken. Hun smilte strålende mot meg. Og jeg kjente hvordan hun liksom tok plass i kroppen min, under den røde kjolen. – Kom, så går vi, hvisket jeg. – Nå går vi ut og ser på Stureby. Da ingen så det, listet jeg meg bort fra huset. Jeg trippet frem over Sturebys gater og viste søsteren min alt.» Ulf går omkring med kjole og parykk. Han oppsøker kameratene sine for å vise dem frem for søsteren sin. Den ene blir ganske ubekvem når Ulf ringer på døra utkledd som jente, den andre rister bare på hodet. Neste dag får foreldrene til Ulf høre at han har gått omkring i byen med parykk og kjole, og faren må snakke alvorlig med ham. De blir enig om at det kanskje bare var et innfall. Etterpå prøver Ulf parykken igjen, og hun som er søsteren hans, ser på ham fra speilet og sier at hun må dra, at hun har andre ting å gjøre. Og så blir hun borte, tenker han seg, og da ser ikke parykken ut som englehår lenger, den ser bare dustete ut. Han går ut og lufter hunden til naboen. Hva er dette, og hva handler det om? En gutt som kler seg ut som jente, og som tenker seg at han blir sin egen søster som aldri har levd. Og hva handler det om å skrive slike bøker? Å være en voksen mann som henter opp hendelser fra lenge siden og skriver om dem, og gjennom skrivingen finner igjen det barnet faren hans var en gang, selv om han var voksen og selv om han var far? Eller å være en voksen mann som finner igjen den jenta han selv var, én enkelt dag, mens han var gutt? Og hva handler det om å lese disse bøkene, enten som voksen eller som barn? Det handler vel blant annet om å bli til gjennom de andre, også de som ikke finnes. Det handler om noe som kan bli sant for nesten alle.

När pappa visade mej världsalltet Tekst © Ulf Stark, 1998 Illustrasjon © Eva Eriksson, 1998 Bonnier Carlsen Bokförlag Utdragene fra Ulf Starks bøker er oversatt av Kjersti Scheen. Essayet kan leses i sin helhet i BU1202 – Skriftserie om barne- og ungdomslitteratur, utgitt av NBU november 2012.


112

Turen går til hele verden!

Turen går til på dansk 60 reisemål 249,–/199,–

Fra kilometerlange sandstrender, karneval og pulserende millionbyer i Brasil til Islands ­mektige geysirer og uvirkelige landskap. Timer som smelter i varmen mens praten går i Tyrkias mange tehus. Tenerife med Teide, det høyeste fjellet i Spania. Berlins fornyende arkitektur og kunst. Thailands mangrove­skoger, gummiplantasjer og øyhav med skinnende strender. London, der det veksles kjapt mellom jamaicansk-kreolsk, cockney, bengali og Oxford-engelsk mens de svarte drosjene ligger som en bass under gryntingen fra de røde bussene.

Verden er bare en reise unna.

Turen går til på norsk 43 reisemål 199,–/249,–

Turen går til Reiseparlører

Brett ut en by med Gatelangs! Gatelangs-serien er små, hendige storbyguider med guide og kart i ett. Byen er delt inn i områder som presenteres detaljert på utbrettskart med severdigheter, restauranter, barer, kafeer, markeder og butikker. Ti-på-toppoversikten foran forteller deg hva du for all del ikke må gå glipp, mens lev som lokalbefolkningen gir tips til deg som vil føle deg hjemme i storbyen. Ideelt for helgeturer eller når du vil ha med deg det viktigste fra byen. Nyheter 2013: Bilbao & San Sebastián, Dubai og Warszawa

36 språk 149,–

Kompakte og nyttige par­ lører til bruk før og under reisen. Inneholder 240 sider, tematisk inndelt med fargekoder. Her finner du nyttige ord og setninger, ordlister, miniordbok, ut­ tale, grammatikk, reisetips og praktisk informasjon.

Turen går til-bøkene har vært mange nordmenns trofaste reisefølge i over et halvt århundre og dekker i dag over 100 reisemål over hele verden. Guidene gir en grundig og oversikt­ lig presentasjon av landets eller byens historie, politiske utvikling, kultur og severdigheter. Forfat­ ternes tips til steder å bo, spise, shoppe eller nyte er hentet fra egne erfaringer. Guidene er organisert etter reisemålets områder og gir forslag til aktiviteter for både store og små. Bøkene har kart og en nyttig mat-parlør når menyen skal tolkes.

6 språk 159,– pr bok

Lonely planet. Den utrolig (u)nyttige guiden.

Barnas guide før og under storbyreisen. Masser av funfacts.

London, Paris, New York, Roma 129,–


113

Ord på reisen Aschehougs reiseordbøker er hendige små guider med alle de ordene du trenger på reise eller opphold i utlandet. 4000 oppslagsord på fremmedspråket og på norsk samt temaordlister. Kort innføring i språket og språkområdet.

Verden er en bok, og de som ikke reiser, leser bare én side.

Christine Baglo Lofoten og Vesterålen 249,–

St. Augustin

6 språk 139,– De magiske øy­rikene er kanskje Norges beste reise­ mål. Fantastiske strender under stupbratte fjell, idylliske fiskevær og det store uutgrunnelige havet. Natur, kultur, severdig­ heter, spisesteder og en rekke tips til aktive i alle aldre. Store klaffer med oversiktskart over begge øyrikene.

100% Storbyguider

100% områdeguider

Moderne guider for kjennere med klassiske attraksjoner og lokale hemmeligheter. Oppdag byen gjennom seks vandringer med alle attraksjonene tegnet inn på kartene. Guidene har også løse bykart.

Store omfattende guider med løse bilkart, tips fra lokalkjente og unike adres­ ser som kan lastes ned til bilnavigasjon. Seks gode turforslag er trykket på løse kort du kan ta med deg på vandring eller sykkeltur. Guidene inneholder også flere tematurer for familier og kultur- og naturelskere.

10 storbyer

Anders Johansen Engelsk fotball – 2012/2013 249,–

179,– Andalucia, Provence og Toscana 299,–

Alle foto: Niklas Lello

Alle 116 lagene i de fem øverste nivåene i fotballens mekka. Lagene, banene og pubene presenteres utførlig med historikk, prestasjoner, veibeskrivel­ ser, pub- og overnattings­ tips. Boken er basert på 2012/13-sesongen. Forord av Drillo.


114

Forfatterregister

Tittelregister

SAMFUNN

NORSK SKJØNNLITTERATUR

LIVSSTIL, HELSE

NORSK SKJØNNLITTERATUR

Bergan, Aleksander

8

Hammer, Anders Sømme

60

Fantombildet

8

Kreft ga meg kraft

69

Brodersen, Marit Bolsø

9

Johansen, Kristina

64

Forestillinger om et hjem

10

Snåsakoden

66

Fortun, Marthe Ramm

14

Naveen, Mala

63

Fortellingen om sju bål

18

Stalsberg, Linn

68

Politi 12

Gunnes, Gyrid

14

Halle, Mariken

14

Post-it 9

LEDELSE

Johannesen, Hedvig Skonhoft

14

Reisen til Bella Cola

9

Ledelse på apestadiet

67

14

Beslutningsboken

67

14

LIVSSTIL, HELSE

Mjønes, Johan

18

Askvik, Lise

69

Moi, Toril

14

Gundersen, Kristian

66

Nesbø, Jo

12

Nyborg, Karine

14

Nygaard, Kari

9

LEDELSE

Radkje, Maja S.

14

Berggren, Ola

Ravatn, Agnes

14

Rottem, Line

Lydersen, Asta B.

Stemmer

KOKEBØKER

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR

Plenty 70

Adam og Eva

28

Den fortrolige

56

67

Den siste greker

25

Krogerus, Mikael

67

Don Juan

24

BARN OG UNGDOM

10

Lundberg, Tommy

67

Du forsvinner

59

Alvin Pang på rømmen

Skjelsbæk, Inger

14

Tschäppeler, Roman

67

Døden to ganger

38

Anna 96

Thorstvedt, Charlotte

14

Fjellgraven

44

Den siste lærling 5.

Gothams guder

45

Grand finale i svindlerbransjen

34

Her og nå

57

KOKEBØKER Ottolenghi, Yotam

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR

70

Adler-Olsen, Jussi

40

Ingen kunst

25

Auster, Paul

57

Knokkelkors

49

Avallone, Silvia

32

BARN OG UNGDOM

Bazell, Josh

38

Andersen, Kenneth Bøgh

Marco-effekten 104

40

Nattlys 52

38

Baugstø, Line

83

NW 37

Calvino, Italo

25

Bertling, Berit

89

Når de døde våkner

44

Coetzee, J.M.

57

Cowell, Cressida

84

På øya

30

Delacourt, Grégorie

48

Delaney, Joseph

94

Ekman, Kerstin

34

Egeland, Tom

Esterházy, Péter

25

Farah, Nuruddin

Cain, Chelsea

78

Vokterens feiltrinn

95

Det blir pinlig uansett

96

Dødelige drager

84

Dødsengler 2

95

Filmhistorier. Utrolig, men sant!

91

Forelska forever

81

Himmelherren

104

Jaget 88 Kaja og Stine og gutten

som forsvant

83

Katakombens hemmelighet

98

Stål 32

Lottie Biggs – alt annet enn tragisk

94

98

Våre forfedre

25

Eriksen, Endre Lund

78

Wild Thing

38

Mesterdetektiv Tim & Co. Påskemysteriet

88

49

Godø, Mikael

91

Ære 29

Milla og sommerfuglgåten

89

Faye, Lyndsay

45

Gaarder, Jostein

96

Ønskelisten

Skremme-Frida

80

Fioretos, Aris

25

Hagerup, Hilde

88

Solstorm 3. Morgengry

95

Graves, Tracy Garvis

30

Hagerup, Klaus

88

Sprengt Monster

102

Grémillon, Hélène

56

Hovden, Magne

95

KULTUR

Sånn er det bare

100

Hjorth, Michael

44

Lerum, May Grethe

95

Om menneskets frihet

24

Åndejegerne 2. Dødelig gjenkomst

95

Jacobsen, Steffen

44

Lindell, Unni

81

Camilla Collett. Engasjerte essays

11

Jungersen, Christian

59

Long, Hayley

94

Molière 24

Münch, Annette

100

O'Connor, Joseph

52

Normann, Natalie

88

SAMFUNN

Paasilinna, Arto

28

Sager, Mari

80

44

Singh, Anan

88

Den globale baby. Det norske surrogatieventyret i India

63 68

Rosenfeldt, Hans

48

Shafak, Elif

29

Sortland, Bjørn

96

Er jeg fri nå?

Smith, Zadie

37

Sørum, Steffen

95

Frykten har et ansikt

64

Tronstad, Tyra Teodora

96

Heia Kabul!

60

Valeur, Christian

102

Samtiden

72

KULTUR Schelling, Friedrich W.J.

24

Selboe, Tone

11


Kommunikasjonsansvarlig Aschehoug Litteratur Mona Ek T: 22 400 442 M: 97 73 21 70 mona.ek@aschehoug.no

Markedsansvarlig Aschehoug Skjønnlitteratur og Dokumentar Mette Solberg Fjeldheim T: 22 400 365 M: 95 94 17 29 mette.fjeldheim@aschehoug.no

Salg- og markedsavdelingen Aschehoug Litteratur Salgs- og markedssjef Even H. Kaalstad T: 22 400 414 M: 90 93 88 44 even.h.kaalstad@aschehoug.no

Markedsansvarlig Aschehoug Barn og ungdom Cathrine Nilssen T: 22 400 446 M: 99 26 77 13 cathrine.nilssen@aschehoug.no

Storkundeansvarlig Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl T: 22 400 420 M: 95 75 66 12 annemargrethehummelsgard. aandahl@aschehoug.no Salgskonsulent Siv Helen Andersen T: 22 400 420 M: 98 474 838 siv.helen.andersen@aschehoug.no Salgskonsulent Vegard Bye T: 22 400 422 M: 41 68 80 25 vegard.bye@aschehoug.no Salgskonsulent (vikar) Maren Hanetho T: 22 400 439 M: 90 72 87 80 maren.hanetho@aschehoug.no Salgskonsulent Asbjørg Engebø Rystad M: 47 40 02 89 asbjorg.engebo.rystad@aschehoug.no FOTO, FORFATTERPORTRETTER

Digitalkonsulent Henrik Njaa T: 22 400 398 M: 92 45 49 92 henrik.njaa@aschehoug.no

Forside (Jo Nesbø)

Niklas Lello

s. 8

(Aleksander Bergan)

Mathias Fossum

s. 9

(Marit Bolsø Brodersen)

Marit Bolsø Brodersen

s. 9

(Kari Nygaard)

Meling Media AS

s. 10 (Linn Rottem)

Studio Vest AS

s. 15 (Karin Stoltenberg)

Paul Paiewonsky/Scanpix

s. 26 (foto fra bokens forside)

Bettmann/Corbis

s. 31 (Tracey Garvis Graves)

Ryan Towe

s. 32 (Lucchini Pionbino)

Viktor Mácha

s. 41 (Jussi Adler-Olsen)

Phillip Drago Jørgensen

s. 46 (Lyndsay Faye)

Melinda Caric

s. 55 (Oscar Wilde)

Aschehougs bildearkiv

s. 55 (Gravmonument James Joyce) Mette Solberg Fjeldheim s. 56 (Hélène Grémillon)

Claude Gassian

s. 56 (J.M. Coetzee)

Bert Nienhaus

s. 59 (Christian Jungersen)

Jan Grarup/NOOR

s. 76 (Harald Rosenløw Eeg)

Geir Aarum

s. 88 (Hilde og Klaus Hagerup)

Hanne Hagerup

s. 96 (Bjørn Sortland)

Janne Solgaard

Studio West AS

(Tyra Teodora Tronstad)


Fra Harald Rosenløw Eegs prolog ved Bragepris-utdelingen 2012 Se hele prologen inne i magasinet

Noen av oss skriver for oss sjøl. Noen skriver til kjæresten. Noen skriver for hordene av lesere. Noen aner ikke hvem de skriver for. Noen av oss skriver for barn. Og noen av oss skriver for ungdom. Det kan være vanskelig nok å være forfatter, så hvorfor skrive for ungdom? De som nesten ikke kan lese engang? De som hater bøker? Et publikum som er i målgruppa bare noen få år før de vil gjøre alt de kan for å løpe valpefettet og nybegynnerfeila av seg. Hva er det med oss? Hva er det med oss som gjør at vi har trua på at vi kan gjøre det? Å skrive om ungdom er å skrive om ting som skjer for første gang. Det er å skrive om skjørheten i å oppdage alt dette nye, det som er livet. Reisen inn i det uoppdaga, det uutforska. Du er så full av mot, samtidig så akutt redd for å drite deg ut. Du er verdensmester på det ene feltet, og fullstendig blank på det andre. Alt er mulig og ingenting går. Det er dette spriket du balanserer på hver eneste dag. Som om hele oppveksten handler om å klare å bygge ei slags bru over dette gapet, slik at hvis du er heldig så blir du en person og ikke bare ei diger revne.

7 071436 380588

Aschehoug Litteratur vår 2013  

Les intervjuer, artikler og bokomtaler om aktuelle forfattere og bøker fra Aschehoug våren 2013.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you