Aschehoug Litteratur høst 2014

HØST 2014

Aschehoug Litteratur VERA MICAELSEN OPPDRAG DISCOSATAN. HVA ER DU VILLIG TIL Å SELGE SJELA DI FOR?

JOHNNY CASH – LIVET. MUSIKK. KJÆRLIGHET. GUD. FEDRELANDET. FOLKET. RYTMEN.

IDA JACKSON MORFAR, HITLER OG JEG.

UNNI LINDELL I KATAKOMBENE PÅ GAUSTAD SYKEHUS. DEN TIENDE BOKEN OM CATO ISAKSEN ER KLAR!

CARL FRODE TILLER

SIRKELEN ER SLUTTET

Ansvarlig

Magasinredaksjon

Form

Mona Ek

Nora Campbell

Eller med a

Kommunikasjonssjef

Forlagsredaktør Skjønnlitteratur

Redaktør

Vibeke Kjærstad Engen

Christine Melbye

Backlistredaktør Barn og Ungdom

Trykkeri

Webredaktør/Tekstforfatter

Kroonpress AS H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) A/S

Mette Solberg Fjeldheim Bilderedaktør

Markedsansvarlig Skjønnlitteratur og Dokumentar

Bjørg Ringstad Salgs- og markedskoordinator

Sehesteds gate 3 0164 Oslo

Cathrine Nilssen Markedsansvarlig Barn og Ungdom

Postboks 363 Sentrum 0102 Oslo

Johanne Askeland Røthing Forlagsredaktør Barn og Ungdom

Telefon: 22 400 400 www.aschehoug.no

INNHOLD

3

Høstens debutanter Maria Kjos Fonn s. 28 , Fredrik Høyer s. 30 , Stian Johansen s. 27 , Lise Grimnes s. 1 13 og Audhild Solberg s. 106 dekker alle skjønnlitterære sjangre: noveller, roman, lyrikk og ungdomsbøker. Bedre blir det ikke.

De sterke stemmene Bjarte Breiteig s. 14 , Ingrid Storholmen s. 18 og Lars Petter Sveen s. 10 er alle klare med roman i høst. En begivenhet!

s. 20

En annerledes familie Toril Brekkes Marmor er en slektsroman utenom det vanlige om galskap og normalitet, om spesielle foreldre og underlige barn.

KRIMELITEN UNNI LINDELL s. 34 , TOM KRISTENSEN s. 32 , ASLAK NORE s. 37 OG TRUDE TEIGE S. 40 kan spenning. Brudekisten, Dødspakten, Oslo Noir og Jenta som sluttet å snakke vil alle holde deg våken langt ut i de små timer.

Hendelser ved vann Sara Stridsbergs debutroman Happy Sally kommer endelig på norsk. Hva er prisen for å følge drømmen?

s. 45

4

s. 56

Å skrive livet

Maleren Vincent van Goghs brev er som en usensurert selvbiografi – de tar for seg livet, kunsten, drømmene og nederlagene. De er visuelle og poetiske, kunnskapsrike og litterære.

EN SKY FRI H IMM EL

s. 72

Fortellingen

IFØLGE STATSMINISTER GUNNAR KNUDSEN VAR DEN POLITISKE HIMMEL SÅ GODT SOM SKYFRI VINTEREN 1914. S EKS MÅ N ED ER S EN ER E BA RK E T DE E UROP E IS K E S TORM A K T E NE SA MMEN I EN K RIG SOM S KUL L E OV E RGÅ A L L E T IDL IG E RE KR IG ER .

om Norge

s. 76

Hvorfor ser landet vårt egentlig ut som det gjør? Reidar Müller tar oss med på en reise gjennom 2902 millioner år med personlige oppdagelser og forunderlige fakta.

F A R L I G O PP D R A G

Hvordan går det når to gutter begir seg på jakt etter diamantsmuglere? Aslak Dørum følger opp sin debutbok En flåte av gull med Et hjerte av glass. s. 1 17

Hvem er den neste som blir hengt på Mars?

R

R

s. 126

Pierce Browns fantasy ED ISING har tatt verden med storm. Møt helvetesdykkeren Darrow som jobber under jorda på Mars.

5

Historiene som fortjener mange lesere

I HØST UTKOMMER Carl Frode Tillers Innsirkling 3, siste bind i trilogien. Da jeg leste den, kjente jeg meg innimellom avkledd, røntgenfotografert, tankelest – og det selv om Tiller overhodet ikke skriver om meg. Men han skriver fram de nyansene i tanke og tale vi alle har, men så lett tror vi er alene om.

De håpløse vendingene vi gjør i hodet, baksidene av alle medaljer vi aldri fikk. I Tillers romaner trer menneskene og verdenen de beveger seg i, fram med en tindrende klarhet. Det er ekte, nådeløst og fortærende gjenkjennelig. Det er besettende lesing. Og det er deilig å se hvordan flaue tanker og ufullkommen fremtreden er så allment utbredt at de færreste av oss har noe å skamme oss over. Tiller bretter oss ut, gjengir oss så presist at det er lite å tilføye.

Unni Lindell har en sjelden evne til å finne suggererende omgivelser, så også til handlingen i Brudekisten.

I denne tiende boka om Cato Isaksen maner Lindell fram Gaustad sykehus i Oslo, det tidligere sinnssykehuset. Dramaet som utspiller seg i gamle murbygninger og underjordiske korridorer er så intenst og overbevisende, at jeg vet hva jeg kommer til å tenke hver eneste gang jeg passerer de på utsiden vakre bygningene.

Her om dagen satt sjefen for oversatt litteratur, Gunn (Reinertsen Næss), på kontoret mitt. «I dag har jeg en av mine aller beste dager på jobb, noensinne.» Gunn skulle skrive om Johnny Cash-boka vi utgir. Når musikkhistorie blir til bøker vi higer etter å formidle, som høstens Cash-biografi, er det fordi bøkene forteller en historie som fortjener mange lesere. Cash engasjerte seg politisk, alltid på de svakes side, han levde så hardt at det nesten var et under at han holdt så lenge. Og han fikk oppleve den store kjærligheten, med stor K. Ida Jacksons historie handler om å lete fram. Hun skriver om en kjær bestefar med en fortid som har vært fortiet i familien. Jacksons ønske om å avdekke bestefarens bakgrunn som en sentral nazist under krigen,

forstå hans gjerninger og motiver, og erkjennelsen av at hennes egen opphavshistorie må skapes på nytt, blir til god sakprosa.

Som geolog tilhører Reidar Müller en profesjon som sjelden er representert på lister over høydepunkter i en bokhøst. Noe av det som skaper magi i den gode sakprosaen er det som skjer når historiske og fysiske fakta trer fram gjennom fortellergrep som både gir ny kunnskap og uforglemmelige leseropplevelser.

Det er et privilegium å skrive leder til magasinet Aschehoug Litteratur. Én ting er å lese og like en bok sånn helt for seg selv, det er deilig og ganske uforpliktende. Å lese og like en bok og så skulle si noe om den, kan være deilig og ganske skjerpende. Og faktum er at den gode følelsen etterpå, er sterkere når opplevelsen er nedskrevet. Jeg lurer på om jeg ikke her er i berøring med noe lærerne prøvde å innprente oss allerede i barneskolen: Når vi selv formulerer hva vi har lest, lært, sett og erfart, trer opplevelsen tydeligere fram.

(For ordens skyld: Det skal ingen lederartikkel til for å notere tanker om lesing, en liten notisbok holder fint.) Og ofte er det deiligste av alt bøker jeg må le av.

De kan godt være alvorlige, triste eller spennende i tillegg, men jeg må bare le – og akkurat en sånn bok er Discosatan av Vera Michaelsen. Den handler om Kine som elsker discojazz, men mangler talent. For å bli verdensmester må hun inngå en pakt med djevelen.

Du synes det er noe kjent med akkurat det motivet? Ja, da. Men akkurat denne varianten har du garantert ikke lest før!

Kari J. Spjeldnæs Forlagsdirektør Aschehoug Litteratur

6

Siden 2007 har norske lesere stilt seg ett spørsmål:

HVEM ER DAVID? I Innsirkling 3 nærmer vi oss et svar.

SIRKELEN ER SLUTTET TEKST Nora Campbell

MED UTGIVELSEN AV Innsirkling 3 fullfører Carl Frode Tiller det få er i tvil om at vil bli stående som et storverk i norsk litteratur: De tre bøkene om David som har mistet hukommelsen. I alle fall er det grunn til å tro at han har det. Premisset for trilogien er både sensasjonelt og enkelt. En annonse i avisen sier at David har hukommelsestap og ligger på isolat, og inviterer de som kjenner ham til å skrive til ham og fortelle hvem han er. I den første boken blir vi kjent med de første tre som svarer: Jon, Arvid og Silje. To ungdomsvenner og Davids stefar Arvid, som er prest. I Innsirkling 2 forteller og skriver de to svært forskjellige mennene Ole og Tom Roger, barndomsvenner, samt den gamle og begynnende demente sykepleieren Paula, som fra sengen på pleiehjemmet antyder at David kanskje ble forbyttet ved fødselen. Slik sirkler Carl Frode Tiller inn et menneskeliv, flere menneskeliv, i et unikt univers, ikke rundt og rundt, men i en spiral som borer dypere og dypere inn i karakterene, og i livshistorien til David.

Innsirkling 3 er siste del av innsirklingen av David og hans liv. Tre nye stemmer bærer teksten frem: Marius, som David ikke kjenner, og Susanne, en tidligere kjæreste og medstudent. Og så kommer David selv til orde i siste del, et valg forfatteren ikke hadde tatt ennå da bok to var fullført. Vi får også noen svar: Om det er

et reelt hukommelsestap eller ikke, om det er et reelt babybytte som har funnet sted. I brevene kommer vi dessuten tettere på hvem David var da han var student.

Der Innsirkling 1 forteller oss mye om Davids ungdomstid, og Innsirkling 2 kanskje fokuserer mest på barndommen på 70-tallet, er vi i Innsirkling 3 i et mer urbant miljø, og nærmere vår egen tid. Vi møter ham i studenttida og tidlig voksenliv og på backpackertur til Mellom-Amerika. Og ellers er vi i Trondheim i 2006, hos mennesker «Fiksjonen er et sted der i 30-årene med relasjonelle problealt kan sies, et sted hvor det mer og eksistensielle avgrunner, og i øyeblikk som er både smertefulle, verste kan bli fortalt. Det er et demokratisk aspekt i det.» rørende, pinlige og morsomme.

Minneforvalteren – Fiksjonen er et sted hvor alt kan sies, sier Tiller, – et sted hvor det verste kan bli fortalt. Det er et demokratisk aspekt i det: Man finner en stemme som ellers ikke ville kommet på trykk. Du tør å skrive hva som helst når du skriver fiksjon.

Og Tiller borer dypt i menneskesinnet når han skriver, er ikke redd for å gå tett på våre innerste, hemmeligste følelser. De store eksistensielle spørsmålene kan gjerne belyses gjennom hverdagslige situasjoner,

7

Alle elskar Tiller Carl Frode Tiller er ikkje berre ein kritikarrost og prisløna forfattar. Han har òg svært dedikerte lesarar. Vi har spurt eit knippe begeistra lesarar om kvifor dei gler seg til Innsirkling 3.

«Han er Norgesmester i den vonde dialogen. Der hvor det egentlig er uutholdelig, fortsetter Carl Frode Tiller, eller Carl Frode Driller, som jeg kaller ham.»

Jo Nesbø, forfatter «Hvor tar han det fra? Carl Frode Tiller har et utrolig raffinert blikk for mikropsykologien i våre senmoderne og akk så komplekse sinn og besværlige relasjoner.

Ambivalensen dirrer. Og vi har ikke kontroll selv om vi tror det.»

Finn Skårderud, psykiater «Jeg husker jeg leste Skråninga da jeg var 16 og ønsket at jeg kunne skrive sånn. Så intenst og mørkt og samtidig tilgjengelig og gjenkjennelig. Etter det har jeg lest og likt alle bøkene hans, spesielt Innsirkling 1 og 2, og jeg gleder meg til Innsirkling 3!»

Helga Flatland, forfatter «Jeg har forelsket meg helt i Tillers bøker!

Han har en unik fremdrift, jeg er så hundre prosent til stede fra første skrevne ord. Det er så hinsides mørkt, på en utrolig vakker måte. Jeg gleder meg som et lite barn til Innsirkling 3.»

Lisa Tønne, komiker

Marius skal gifte seg med Julie, men set alt på spel. Han sender eit brev til David, som har mista hukommelsen, der han avslører ei hending som har fått store konsekvensar for dei begge.

Davids ekskjærast Susanne kjenner seg svikta av David, og tar eit oppgjer med han og si eiga fortid i brevs form. I denne boka møter vi også David sjølv, nokre sommardagar i 2006 og på kontoret til psykiateren han går til.

Med Innsirkling 3 er eit storverk i norsk litteratur fullført. I tre bøker har Carl Frode Tiller sirkla inn ein mann som ikkje veit kven han er, og dei som har skrive til han. Gjennom ei rekke røntgenblikk på det psykologiske spelet mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Tiller skapt eit usedvanleg rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikkje berre svaret; den vil også snu opp ned på alt du trudde du visste om David.

Carl Frode Tiller Innsirkling 3 379,9788203357688 Utk. medio august Tilgjengelig som e-bok

Carl Frode Tiller er blant dei aller fremste forfattarane i norsk samtidslitteratur. Han har motteke ei rekke litterære prisar for dei fire romanane sine, Skråninga (2001), Bipersonar (2003), Innsirkling (2007) og Innsirkling 2 (2010).

Han fekk Brageprisen og Kritikerprisen for Innsirkling og blei nominert til Nordisk råds litteraturpris for både Innsirkling og Innsirkling 2. Romanane hans er selt til seksten land.

8

hvor parmiddager, eller fargen på gardinene, eller et legebesøk ingen har spurt om hvordan gikk, kan være utgangspunkt for store eksistensielle dramaer.

Innsirkling handler om å hjelpe David til å få tilbake hukommelsen. Brevskriverne skildrer sine liv, og David sitt, slik de kjenner det. Og jo mer de skriver om David, jo mer avslører de også om seg selv. Men kan vi stole på dem?

– Til en viss grad, så klart. Minner er jo som oftest til å stole på, men så finnes jo også minneforskyvning, eller ren løgn. Når folk forteller om fortiden, er det en kilde til innsikt. Også når man lyver, er det en grunn til at man gjør det, og det kan være kilde til interessant innsikt om verdiene til den som lyver. Med minneforskyvning er det også slik: Man trekker sammen, fortrenger. Selv om noe ikke stemmer overens med fakta, trenger det ikke være uinteressant. Men som regel anstrenger man seg jo for å huske riktig. Men når jeg husker tilbake på 90-tallet, eller 70-tallet for den saks skyld, så surrer jeg det jo sammen. Om noe skjedde i ’76 eller ’78, eller ’90 eller ’95, husker jeg ikke sikkert.

Men det er kanskje heller ikke det mest interessante.

Det interessante, i hvert fall i denne sammenhengen, er hvordan minnene settes sammen, og hvilket bilde de tegner, både av den som skriver, og av David, som de skriver om.

Innsirkling er et verk Carl Frode Tiller har levd med så lenge han har vært forfatter. De første tekstskissene, som senere er blitt til indianerleken i Innsirkling 2, var noe av det første han skrev på nynorsk, lenge før debutromanen Skråninga ble utgitt i 2001.

Dikter du fortsatt videre på fortellingen?

– Nei. Jeg er hundre prosent ferdig med bøkene nå.

Jeg har ikke engang bladd i Skråninga etter jeg ble ferdig med den. Slik er det med Innsirkling også.

Det begynte med hovedoppgaven i historie om sagbruksarbeidere i Namsos, og interessen for hvordan de konstruerte sine historier. Hvordan de tenkte og fortalte om seg selv ble en inspirasjon. Og Innsirkling handler i stor grad om det: Hvordan forteller vi om fortida? Hvordan rekonstruerer vi minner?

– Brevene i Innsirkling er skrevet ut ifra minner. Minner er ikke noen konstant størrelse, de forandrer seg med tiden. Du husker upresist, og minnene blir fortellinger som skal skape mening og sammenheng i ditt eget liv, og som skal uttrykke noe. Formidle normer og verdier som er viktige for deg eller den kulturen du er oppvokst i. Minner er kilde til veldig mye kunnskap, ikke bare om enkeltindividene, men også samfunnet.

Det har jeg tenkt mye på når jeg har jobbet fram Innsirkling og disse brevene. Det er ikke bare minner om noen liv, det er også en måte å kommunisere verdier på for dem som skriver.

Og nå står han på den andre siden av nesten 1200 sider med dyptpløyende situasjoner og minnegranskning. Sirkelen er sluttet. Og verket har kanskje også endret ham som forfatter.

– Jeg har blitt mye tryggere på fortellingen, på fortellingens kraft, på fortellergleden. Jeg er trygg på at fortellingen, hvis den er god, har nok interessant stoff i seg uansett. Jeg trenger ikke klekke ut noe, analysere, bestemme hva jeg skal fortelle i et litterært språk. Når jeg forteller, blir det en snøball som tar med seg mye underveis. Tematikker som jeg ikke er hundre prosent klar over mens jeg jobber, kommer frem.

Uvillig orakel I våre dager sies det gjerne at forfattere skal stå foran bøkene sine, trives på scenen, glitre i sosiale medier.

By på seg selv. Carl Frode Tiller er ikke en slik forfatter.

Han blir stressa av forventningene. Han er ikke glad i å snakke foran publikum, forventningen om at forfatteren skal forklare verket. Følelsen av at når han skal begynne å snakke, strekker ikke språket til.

– Jeg har det kanskje som veldig mange av de litterære karakterene mine, at jeg får veldig blikk på meg selv. Man blir ganske selvkritisk når det står ting på spill og man skal selge boka. Når jeg sier jeg har lært meg til å gjøre dette, er det vel det at jeg har avvent meg med å være selvkritisk i øyeblikket, slappe av.

Selvrefleksjonen kan godt komme litt etterpå. I møte med journalister opplever jeg at det forventes at man nesten skal være et orakel på bøkenes vegne. Det er jeg jo ikke i det hele tatt, jeg føler ikke at jeg strekker til når jeg skal oversette litteraturen til sosiologispråk eller psykologispråk. Jeg vet at det er mange som kan gjøre det veldig mye bedre enn meg.

For forfatteren er det ikke der det begynner, ikke med noen klar idé om hva han vil si, eller en samfunnsanalyse, men snarere med eksperimentering og språklig lek, og tekster som endrer karakter underveis.

– Det er ikke slik at jeg har noe på forhånd som jeg vil formidle til leseren. Jeg ser ikke på meg selv som noe klokere enn folk flest. Men hvis jeg skriver så gode karakterer som mulig, og forankrer dem i norsk virkelighet, vil jeg klare å skrive fram problematikker og sette i gang fruktbare assosiasjoner i leseren. Jeg har tro på at det fungerer. Men så er det jo også slik at underveis i prosessen har jeg skrevet fram så mange karakterer at jeg har skrevet fram noe som er mye større enn dem, som blir et bilde av Norge i den 40-årsperioden jeg forsøker å belyse. Når jeg har jobbet med 3’eren, har jeg sett at det kan være fruktbart å tydeliggjøre litt.

En såpeopera om olje-Norge For Innsirkling 3 er en roman som blant mange andre innfallsvinkler også kan leses politisk, den sier noe om norsk historie sett gjennom ett menneskeliv, eller noen få liv. Man kan også lese det som en roman om olje-Norge, et moderne Espen Askeladd-eventyr om folket som oppdaget oljen og fikk en kollektiv klassereise og halve kongeriket på kjøpet. Et søkkrikt kongerike. Omslaget til Innsirkling 3 viser en silhuett med en oljeplattform som en krone på hodet. Det må da også

«Språket er det vi har.»

«Jeg ville skrive en slags røverhistorie, gi meg hen til fortellingen, fortellergleden.»

9

Innsirkling 1

Innsirkling 2

gi mening å se Innsirkling som et samfunnsportrett?

– Det kan være en innfallsvinkel, som sikkert er fruktbar, sier Tiller. – Både David og jeg er født i 1970, omtrent samtidig med at oljen ble oppdaget. Når jeg har skildret disse karakterene, og plassert dem i en tid der oljepengene gjennomstrømmer det norske samfunnet, føler jeg meg ganske sikker på at det har påvirket oss, mentaliteten vår, på en måte som også gir avtrykk i bøkene. Dette har jeg også tenkt underveis, men jeg har ikke hatt noen klar plan om det. Men jeg ser også at livet til hovedpersonen min speiler denne utviklingen. Han kommer fra kummerlige forhold, og møter en større rikdom. Det er mange som vil peke på at vi har vunnet noe, mistet noe.

Men olje-Norge var altså ikke utgangspunktet. Da er det kanskje mer nærliggende å se på den 90-tallsestetikken som preget både den unge Tiller og hans hovedperson. Blandingen av høyt og lavt, av mistillit til språket og en følelse av at ingenting er på ordentlig, alt er fiktivt, uautentisk og uekte. Innsirkling 3 viser også at karakterene har behov for å tro på noe, å tro på at fortellingene de skaper, er sanne. Trilogien handler om dette, samtidig som den er et forsøk på å legge 90-tallet bak seg.

– Selv om alt er heftet med fiksjon, er ikke alt fiksjon.

Når mine karakterer sitter og snakker med noen, tenker de: «Hva mener han nå?» De tror at den egentlige meningen alltid er et annet sted enn i det som sies, i stedet for at man faktisk kan ha tillit til, og tro på, det som blir sagt. Jeg ville ha frem det.

Men det er ikke alltid det lønner seg for Tillers karakterer å fortelle sannheten. Det oppstår jo noen temmelig vonde konflikter gjennom disse fortellingene.

Det er vel ikke alltid det lønner seg å snakke om ting?

– Nei, det er jo ikke så enkelt. Og alternativet er jo ikke at man skal stole på alt. Men alt man lærte på 90-tallet, om dekonstruksjon av utsagn og det å avsløre, det er veldig positivt. Det lærer deg å avsløre manipulasjon, folk som prøver å lure deg, men det er noe med å bevare balansen, ikke la det gå for langt, ha grenseløs mistillit. Men ofte blir man jo utsatt for manipulasjon, enten det er fra politikere, kjærester eller

hvem det skal være, og da må man ha en viss evne til å gjennomskue. Man skal jo ikke bli naiv.

Hukommelsestap, babybytte, koma, melodrama.

Trilogien er full av det mange ville regne som klassiske såpeopera-elementer. Tiller er kjent for å granske de nære øyeblikkene mellom mennesker, de uuttalte spenningene mellom folk som snakker sammen. Likevel er teksten full av spektakulære hendelser, et skikkelig plott, dette er pageturner-litteratur. Nesten såpeopera.

– Da jeg begynte å skrive mer eksplisitt om oljeeventyret, begynte jeg å se den parallellen. Jeg fikk en magefølelse om at det betydde noe. Vi lever i en uvirkelig rikdom uten at vi klarer å se det selv. Sammenliknet med andre land, og sammenliknet med folk i Norge før oss. Der så jeg den parallellen mellom at du lever i en såpeopera, et eventyr, uten å tenke særlig over det før man tar et skritt til siden. I den sammenhengen så jeg den turen til Mellom-Amerika, for karakterene er det et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om de lever i 90-tallets uvirkelighet, har de en konstant lengsel etter noe virkelig.

Mye norsk litteratur fra de siste tiårene handler da også om denne lengselen. Det store med Innsirkling, er at Tiller viser en vei ut av det, at den virkeligheten vi trenger, er her allerede. Den er i relasjonene våre, i språket vi bruker.

– Språket er det vi har, sier Tiller.

I forberedelsene til utgivelsen har ett av de vanskelige spørsmålene for forlaget vært å avgjøre hvor mye vi skal si. Det er så mange spørsmål de trofaste leserne gleder seg til å få svar på, spørsmål som aller helst bør besvares i møte med teksten, ikke i et intervju. Utfordringen har vært å snakke om Innsirkling 3 uten å røpe for mye om Innsirkling 3. Derfor har dette intervjuet også vært en balansegang for å la leseren vite minst mulig, kunne møte teksten med åpne øyne, og få mest mulig ut av opplevelsen.

– Det er også en del av 90-tallsestetikken, sier Tiller.

– Det er lov å bruke thriller-grep, det er lov å bruke såpeopera, det er lov å være spenningsforfatter og samtidig være alvorlig. Jeg ville skrive en slags røverhistorie, gi meg hen til fortellingen og fortellergleden. Tidligere har jeg diskutert med meg selv, lest for eksempel Brecht og verfremdung-teknikk, du skal ikke la leseren leve seg inn i teksten, du skal ikke forføre leseren, for det står liksom i veien for innsikt og refleksjon. Men etter hvert har jeg valgt å gi blaffen i alt det. Jeg elsker litteratur og kunst og filmer som jeg kan la meg oppsluke av. Jeg har ingen problemer med å skru av, og så reflektere etterpå. Innsirkling er nok en konsekvens av at jeg har skrevet det jeg selv har lyst til å lese, har ikke prøvd å være verken klokere eller dummere enn jeg er.

Nora Campbell er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug

10

Lars Petter Sveen Guds barn 349,– 9788203357718 Utk. ultimo august Tilgjengelig som e-bok

Lars Petter Sveen mottok strålande kritikkar for dei to første bøkene sine, novellesamlinga Køyre frå Fræna (2008) og romanen Eg kjem tilbake (2011). Han har motteke Tarjei Vesaas' debutantpris og andre prisar og vore festspeldiktar på Dei nynorske festspela.

Guds barn begynner i Betlehem da Jesus ble født og følgjer tida fram til etter hans død.

Romanen fortel om kjærleik og vennskap, om tru og håp. Vi møter soldatar og røvarbandar, profetar og disiplar, små barn og spedalske, som alle blir dratt mellom gode og vonde krefter.

Dei mange historiene blir til ein vev, der det fantastiske og skremmande, det vesle og det store, går hand i hand.

Offiseren Cato tviler på om han gjer rett når han følgjer kong Herodes' ordre.

Far til Jakob fryktar at sonen er merkt av det vonde fordi han stammar. Anna leitar etter Andreas, men finn Jesu følgje.

Røvaren Nadab prøver å verne om det vesle lyset han ber på. Og Peter får ikkje sove i frykt for kva som ventar dei alle.

Mektige krefter kjempar om makta i Guds barn. Lars Petter Sveen har skrive ein roman utanom det vanlege. Dette er historier ingen har lese før, frå ei verd alle kjenner til.

11

Guds barn foregår i Israel på Jesu tid. Idet vi åpner boka, forflyttes vi to årtusener tilbake.

Likevel fjerner vi oss ikke så langt fra vår egen samtid. For romanen omhandler det som har berørt mennesket til alle tider. Kampen mellom godt og ondt.

TEKST Benedicte Treider FOTO AKAM1K3

Gjøre godt «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje.»

GUDS BARN er en n roman, og er samtidig mer enn en roman. Den er bygget opp av et nettverk av fortellinger, noen kan framstå som lignelser, noen som fabler.

Ulike hovedpersoner forteller og forsvinner og dukker opp igjen. Vi møter romerske soldater, røvere, disipler, kvinner og barn. Boka utforsker menneskene i tiden og fortellinger fra Bibelen, fantasy-elementer benyttes også, og en mørkets representant er allestedsnærværende. Det finnes en underverden, og det finnes undergangsmotiv, men først og fremst en himmelhvelving med lys. Og det er fullt mulig teksten lar seg lese som et bilde på vår egen tid.

Det er et brutalt univers som trer fram i Guds barn. Det hellige landet er okkupert, makthaverne og prestene i tempelet samarbeider med romerne, soldater terroriserer befolkningen, ulike opprørsgrupper kjemper mot okkupantene og røverbander herjer. Mange har et lettvint forhold både til det å ta liv og å se liv bli tatt.

Lemlestelse og vold gjennomsyrer hverdagen til folk.

Dette er rystende lesning. Samtidig har brutaliteten sin absolutte motsats i boka. Det gode eksisterer side om side med det onde.

I alle de fjorten kapitlene har det gode en plass. I den voldeligste framferd kan det ligge et forsiktig ønske om å leve helt og rent – være god eller utrette noe

godt. Som i det første kapitlet i romanen, «Små barn», der leseren blir brakt rett inn en mytisk-historisk massakre. Vi følger fire romerske soldater. Herodes har hørt at en Messias skal være født i Betlehem og har leid inn de fire for å drepe alle små guttebarn i byen.

Soldatene utfører de grufulle drapene, men plutselig kaster lederen deres opp. Offiseren Cato blir syk av hva han som menneske er i stand til å utføre, og en dyp skyldfølelse fester seg i ham.

Mørket har en motsats i lyset, natten må gi etter for dagen, brutalitet kan gli over i medmenneskelighet.

Gud finnes også i det skitne, vansirete og stygge. Jeg er en sekulær leser med en ateistisk oppdragelse, og likevel føler jeg øyeblikk av hellighet når jeg leser Lars Petter Sveens nye roman, små åpenbaringer. Det er som om jeg i glimt står foran den ytterste menneskelighet.

Det gode og det lyse er kraftfullt til stede, selv der malstrømmene av mørke krefter, vold og grusomhet beveger seg. I det dypeste mørket ligger det alltid et håp i kim. Alt er fortalt så sanselig og nært. Guds barn er et forsøk på å gå inn i et kjent univers, og skrive seg tett innpå de grunnhistoriene som er med oss hele tiden.

Som når soldaten Cato føler slik skyld at han bruker alderdommen på å sone, når røveren Nadab vil gjøre opp og vende et liv levd i ondskap til noe godt, når misbrukte og prostituerte Anna finner den livslange kjær-

12

«Du trur eg er vond, du trur eg er sjølvaste herskaren over flammar og demonar og alle slike ting som de finn på.

Men eg er ikkje vond. Eg er berre det som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad.»

«En sjelden og meget spennende roman. Ambisiøs. Flott komponert, poetisk og sanselig.»

Jan Kjærstad

ligheten i Andreas – og når Marta vinner over den onde i konkurransen om hvem som kan fortelle den mest overbevisende historien.

Kampen mellom det onde og det gode rår i hele romanuniverset. Det ondes problem blir ledemotiv i fortellingene. De gode kreftene har rifter, kjærlighetens vilkår er skrøpelige. Representanten fra den mørke siden er stadig på banen. I skikkelse av en gammel mann befinner han seg overalt og griper på ulike måter fatt i hovedpersoner og bipersoner. Han er lett å få øye på med sitt refreng: «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje.»

Og selv om han påstår at han ikke er djevelen selv, lokker og lurer og frister han Cato, Jakob, Nadab og Ester med flere som en hvilken som helst annen sjelesanker fra underverdenen. Hos dem som er sterke i troen, leter han fram brister. Når Nadab og Cato forsøker å gjøre godt, blander han seg inn og forsøker å lede dem helhjertet mot det vonde. Han bringer tvilen fram i alle som kommer hans vei: «Du trur eg er vond, du trur eg er sjølvaste herskaren over flammar og demonar og alle slike ting som de finn på. Men eg er ikkje vond. Eg er berre det som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad.»

Den gamle mannens hovedredskap er fortellingen.

Han forsøker å styre og skape historien til dem han møter, slik de greske skjebnegudinnene spant livsløpet for ethvert menneske ved fødselen. Han vet at den som definerer historien, har makten. Når Cato er full av skyld og skam i første kapittel, forsøker den gamle å gjøre om på historien om barnedrapene. Han sier at Cato handlet på befaling, og at det er hans plikt å følge ordre. Den onde smører ordene med honning for

å rettferdiggjøre uretten og få Cato til å tro på at han handlet slik enhver god offiser ville gjort. Men den onde opererer ikke alene. Troen, kjærligheten og det gode er samtidige drivkrefter i Cato, og i andre av den gamles ofre. Den onde møter motstand og må stadig slåss mot enkeltmenneskets vilje til det gode, menneskets tro.

«Alt var fortalt kvar for seg, og alt høyrte saman,» sier Andreas et sted om måten kjæresten Anna forteller om fortiden sin på. Og det utsagnet kan også stå som en kort, oppsummert poetikk for Guds barn. Den tradisjonelle, episke fortellermåten blir brutt. Bevegelsen fra fortelling til fortelling er ikke lineær, snarere spiralformet, den utvides og vender tilbake, dreier seg om seg selv, og kan bli ustyrlig, som en tornado. Synsvinklene er lagt til forskjellige personer: Den som forteller i en historie, kan bli betraktet i en annen. Kronologien er også oppløst.

Med disse grepene skaper Lars Petter Sveen et rom for refleksjon, for å stille grunnleggende etiske og eksistensielle spørsmål. Dette er historier som ingen har lest før, fra en verden alle kjenner til. Dette er historier om kjærlighet og vennskap, om tro og håp. Og som røveren Joasj sier i siste kapittel: «Slike historier, der godt ikkje døyr, eg trur dei bind følgjarane saman. Slik historier bind oss alle saman.»

Benedicte Treider er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug

13

Aasne Linnestå er en poet som også skriver romaner. Og når hun skriver romaner, er det alltid poeten som får siste ordet.

Den krevende barmhjertigheten

Aasne Linnestå Opphold 349,– 9788203357657 Utk. medio august

Tilgjengelig som e-bok

Aasne Linnestå er forfatter, freelansskribent, litteraturanmelder og driver kurs i kreativ skriving. Hun skriver dikt, skuespill, eksperimentelle tekster, romaner og noveller.

Forfatteren påstår at det er umulig å ta kontroll over hva slags sjanger den neste utgivelsen vil strekke seg mot. Det er som om sjangrene bestemmer seg på egenhånd og tar styringen, helt uavhengig av hva forfatteren selv måtte mene om dette.

Bøkene til Linnestå lekker inn i hverandre. Ikke bare tematisk, men også i måten tekstarbeidet presenteres på. De to siste diktsamlingene, Stanislaw. En forestilling og Morsmål, er begge underlagt en narrativ struktur. Og alle de tidligere romanene – Utland, Krakow og Hagesang, innehar sekvenser der teksten slår ut i dikt.

Hennes nye roman Opphold bryter med noe av dette ved å forholde seg relativt «lydig» til den tradisjonelle romansjangeren og en noe mer handlingsdrevet og fortettet dramaturgi. Samtidig tar romanen opp i seg noe av temperaturen og tematikken fra både Hagesang og Morsmål, idet alle disse tekstene forsøker å sirkle inn hva som gjør oss mennesker så ulike, midt i et påført fellesskap.

Og oppi dette finnes spørsmålet om hvorfor det å vise barmhjertighet, og å sette barmhjertigheten ut i handling, er så vanskelig.

Linnestås forfatterskap er blitt beskrevet som risikabelt og ambisiøst, men også med rom for sensibilitet og sårbarhet. Det vakre og det aggressive står ofte side om side i tekster som veksler mellom å bevege seg fra det konkrete og avklarte til områder uten svar, og med en slags klang, kanskje, av noe vi ikke ennå vet hva er.

Romanen Opphold er en frittstående oppfølger av den kritikerroste Hagesang fra 2011. Der Hagesang handlet om Sylvia, er det mannen hennes, Mikkel, som fører ordet denne gangen.

Ingen vet hvor Sylvia er. Ingen vet om hun kommer tilbake. Mikkel og barna venter – og venter ikke. Dagene blir mørkere, det blir høst, og i nabohuset, som kalles Gjennomtrekket, bor en familie som søker asyl. De to familiene søker gradvis sammen.

Opphold er en roman om kjærlighet og død, om ansvar og ansvarsfraskrivelse, om voksne og om barn, og om et uutholdelig fravær. Og kanskje er dette aller mest en fortelling om hvordan vi lever livet vårt, alene og sammen, der den krevende barmhjertigheten blir satt på prøve, igjen og igjen.

14

Når en av Norges fremste novellister debuterer som romanforfatter, er det grunn til å skru opp forventningene. Og Bjarte Breiteig innfrir når han tegner et portrett av en mann full av kjærlighet, men også av et stort mørke. Breiteig viser oss farsrollen slik vi aldri har sett den før.

TEKST Øyvind Pharo FOTO Oda Berby

En fars ensomhet Bjarte Breiteig er tilbake med roman!

Hvordan har du opplevd overgangen fra å skrive noveller til roman?

Egentlig hadde jeg ikke lyst til å skrive noen roman i det hele tatt.

Det første kapitlet var opprinnelig tenkt som en novelle. Jeg slet lenge med den og greide ikke å finne noen slutt. Det handler om hovedpersonen Martin, som får besøk av to politifolk hjemme hos seg selv. Jo mer jeg bearbeidet dette møtet, desto flere andre ting begynte det å handle om – og for en gangs skyld orket jeg ikke være den strenge novellisten som skulle stryke og utelate. Så hadde jeg valget: kaste eller fullføre, og valgte det siste.

Men det tok meg fryktelig lang tid å forstå hvor fundamentalt annerledes romanen er fra novellen. Mange sier at den eneste forskjellen er at romanen er lang, og novellen kort, men det er bare tull. For meg har i alle fall novellen alltid vært blyg og ærbar: Den vil gjemme seg, aller

helst på et hemmelig sted inne i seg selv, og den vil gjerne ha med seg leseren inn dit. Når jeg skriver noveller, er hver setning et søkende skritt inn mot dette stedet. Romanen, derimot, vil hele tiden videre, til et annet sted, og den må være stolt og selvsikker for å lokke leseren med seg på ferden. Mens novellen sier «verken eller», sier romanen «både og». Romanen kan med fordel motsi seg selv, og bør slett ikke være så stødig og stabil som novellen, tvert imot har den godt av å snuble og vakle innimellom.

Som novelleforfatter har jeg dyrket kunsten å gardere meg. Det ble en nesten uoverkommelig utfordring å skulle fri seg fra dette. Men jeg forsto at det aldri kom til å bli noe av denne teksten, hvis jeg ikke slapp kontrollen fullstendig og kastet meg ut i det. Jeg våget det vel, håper jeg, til slutt.

Har du villet skrive noe om den norske farsrollen?

Ikke på den måten at dette var noe jeg planla. Men jeg hadde da begynt å skrive om Martins to små sønner og måtte etter hvert ta konsekvensen av det. De ble fort veldig levende, disse sønnene. Jeg kjente at dette var noe jeg ville dykke ekstra dypt ned i.

– Romanen kan med fordel motsi seg selv, og bør slett ikke være så stødig og stabil som novellen, tvert imot har den godt av å snuble og vakle innimellom.

Jeg opplever nok at den «nye» norske farsrollen ennå er nokså ubehandlet i norsk litteratur – altså den rollen hvor man som far deltar like mye som partneren. Og der dette er beskrevet, synes jeg nesten alltid

15

Bjarte Breiteig har tidligere markert seg som en av våre fremste novellister. Han fortsetter nå sin eksistensielle dybdeborring i et større format.

Det er grunn til å knytte store forventninger til Breiteigs første roman.

det er en underliggende lengsel bort fra denne rollen. Jeg ville skrive om en mann som hadde lyst til å gå inn i farskapet, med hele seg: en som gjerne ville være en god og tilstedeværende far. Det opplever jeg at Martin vil.

Døden, ensomhet og mangel på kontakt er temaer fra novellene – Martin vil det beste, men han ender med å bli overgriper. Kan du si noe om dette?

Litteraturens viktigste oppgave er å gi oss et refleksjonsrom for det vi ellers ikke greier å ta inn over oss – de ubehagelige innsiktene: forgjengeligheten, ondskapen, utilstrekkeligheten. Nå er det heldigvis ikke sånn at litteraturen må handle om smerte, overgrep, død og hat for å kunne åpne et sånt rom. Tvert imot kan denne typen tematikk ofte lukke av dette rommet. Mine fem år som far er heller ikke primært en bok om

Martin ligner en hvilken som helst far.

Han har to sønner i barnehagealder og er gift med den pene og ambisiøse Gina. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. Han har også omsorg for sin nedbrutte ekskjæreste og hennes datter Selma.

En ettermiddag kommer politiet hjem til ham i stua. Selma kan ha vært utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt.

Gradvis avdekkes et liv helt annerledes enn hva overflaten viser.

Med ømhet og innsikt undersøker romanen skremmende avgrunner i det tilsynelatende trygge.

overgrep. Martin er ingen «pedofil» sånn jeg ser det. Hans overgrep er snarere symptom på noe annet, som stikker enda dypere i ham enn en avvikende seksuell trang.

På hvilken måte har den nye livsfasen din som småbarnsfar hatt noe å si for Mine fem år som far?

La meg gjøre det helt klart at det ikke er mine egne år som far jeg skriver om. Riktignok er det på mange punkter stor nærhet mellom mitt biografiske jeg og Martin i romanen, men på andre punkter er det stor avstand. Jeg kan vel si det sånn at det selv å være far, har gitt meg en naturlig tilgang til stoff om dette. Øyvind Pharo er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug

Bjarte Breiteig Mine fem år som far 349,– 9788203357671 Utk. primo oktober Tilgjengelig som e-bok

16

Utdrag

– HAR DET skjedd Selma noe? spurte jeg.

– Svar på spørsmålet, sa hun.

Jeg rynket øyenbrynene, gjorde meg bekymret, så ristet jeg på hodet og huffet meg, liksom oppgitt over at de ikke ville si mer. Jeg sa at jeg visste godt hvem Selma var, at hun var datter av Ginas bestevenninne Lillian.

– De er ofte på besøk hos oss, sa jeg.

– Ikke dere hos dem? spurte hun.

– Jo selvfølgelig, sa jeg. – Det også.

– Når så du Selma sist?

– Er hun blitt borte?

– Bare svar.

– På lørdag, sa jeg. – Da var vi hos dem på pizza.

Borgen spurte: – Stemmer det at du og Lillian Strøm tidligere var et par?

Jeg så fra den ene til den andre av dem. I likhet med de få andre gangene i løpet av livet jeg hadde hatt noe med politiet å gjøre, kjentes det avgjørende at jeg oppførte meg så alminnelig som mulig, og nettopp derfor kom det noe kunstig over alt jeg sa og gjorde.

Som albuen jeg nå liksom henslengt la på bordkanten: Jeg tok den til meg igjen, noe som bare forsterket det kunstige – Jeg kan bekrefte det du sier, sa jeg.

Det var sånn de fikk meg til å snakke: bekrefte. Jeg fortalte dem at Lillian og jeg ganske riktig hadde vært kjærester i noen år. Hun het ikke Strøm da, sa jeg, men Andersen, Lillian Andersen. Vi hadde gått i samme klasse på videregående og begge vanket i det kristelige ungdomsmiljøet, og vi hadde holdt sammen en stund etter det. Som studenter ved høyskolen, hadde vi også vært samboere et par år.

– Helt til du forelsket deg i venninna? sa Borgen.

– Det var ikke så enkelt, sa jeg.

– Det er aldri enkelt, sa kvinnen. – Jeg er selv skilt.

– Jeg er også skilt, sa Borgen. – Det er ikke enkelt.

Ute på gangen hørte jeg guttene hviske sammen.

Gina måtte ha latt dem gå fra middagsbordet, og nå kom de smygende opp mot utsiden av døra. De fant fram til det ruglete glasset ved siden av dørkarmen, og der presset de panne og nese flate mot dørkarmen i et forsøk på å se inn. Kvinnen noterte noe i en blokk hun hadde foran seg på bordet. Det overrasket meg at jeg ikke hadde sett dette allerede, at hun noterte fra samtalen. Hun skrev også nå, mens jeg tidde. Øverst på siden kunne jeg lese navnet mitt og dagens dato, men punktene nedenfor var uleselige fra der jeg satt.

Hittil hadde jeg lykkes i å bevare en slags nøktern ro, men nå, ved synet av denne rableskriften som liksom skulle avspeile meg, var det noe som brast inni meg, og spørsmålene kom som i et ras, og med altfor høy stemme: Var jeg mistenkt for noe? Hadde de noen anmeldelse å vise til? Hvorfor hadde de ikke bare ringt meg, i stedet for å komme brasende inn foran kona og barna mine på denne måten? Jeg hørte redselen i min egen stemme og forsto at jeg med dette bare røpte noe de var ute etter å finne, men greide ikke stoppe.

– Er dere klar over hva dere gjør? sa jeg. – Er dere klar over at sånt som dette kan ødelegge en familie?

Vet dere hvilke rykter som kan begynne å gå?

De lot meg holde på. De satt tause, som to psykologer, analyserte meg, ventet til jeg hadde tømt meg ut.

Og da jeg endelig tidde og kvinnen tok ordet igjen, var det varme i stemmen hennes: – Vi vet at dette er ubehagelig for deg, sa hun. – Men så lenge du ikke har noe å skjule, har du heller ingenting å være redd for.

– Du glemmer ryktene, sa jeg. – Rykter kan ta knekken på et menneske.

– Vi har taushetsplikt, sa Borgen og dro en usynlig glidelås over sin egen munn. Jeg så på ham. Det var et eller annet i blikket hans som sto i kontakt med noe dypt inni meg, og jeg lurte på om jeg ikke likevel hadde sett ham før. Kunne han ha vært en del av menigheten

17

– Helt til du forelsket deg i venninna? sa Borgen.

– Det var ikke så enkelt, sa jeg.

– Det er aldri enkelt, sa kvinnen. – Jeg er selv skilt.

Lillian og jeg hadde tilhørt – en av disse trauste mennene som ikke stakk seg fram, men som på sin tildelte søndag trofast sto i døra og delte ut programheftene, for så, mot slutten av gudstjenesten, å komme nedover benkeradene med kollekthoven? Var han en av disse solide menighetsborgerne, med sine fromt overvåkende blikk, som jeg allerede da, mens jeg ennå var kristen, hadde følt sånn forakt for?

– Hva vil dere vite? spurte jeg.

– Fortell fritt og åpent om hva du gjorde søndag kveld, sa han.

– Fritt og åpent? sa jeg.

– Begynn med hvor du var.

– Jeg var her, sa jeg. – Hjemme.

Jeg tenkte meg om. Så sa jeg at jeg forresten hadde vært en tur hos min mor søndag kveld. Jeg forklarte at hun var pleietrengende, at hun bodde i den nye blokka med tilrettelagte boliger ute i Kulleråsen. Jeg pleide å besøke henne der hver søndag, sa jeg, og ofte ellers også.

– Når var du hos henne? spurte Borgen.

– Fra cirka åtte til kanskje elleve, sa jeg.

– Brukte du bilen?

– Å ja, det er for langt å gå.

– Du kunne ha syklet, sa han. – Du liker jo å sykle.

– Jeg tok bilen, sa jeg.

– Hva sier du til at bilen din ble observert et helt annet sted klokka halv ti søndag kveld?

– Hvor skulle det ha vært? spurte jeg.

– Ved boligen til Lillian og Selma Strøm.

– Det stemmer ikke.

Borgen pekte på øynene sine.

– Den ble observert, sa han.

– Det må ha vært en bil som ligner, sa jeg.

– Du har en grå Corolla?

– Ja, sa jeg. – Det er en veldig vanlig bil.

– Og et klistremerke i bakruta der det står barn i bilen?

Jeg svarte ikke. Dette klistremerket hadde kommet i posten mindre enn en uke i forveien, fra trafikklubben guttene var med i. Jeg hadde tatt dem med ned i garasjen for at de selv skulle få klebe det fast. Skjevt og fullt av bobler var det blitt.

– Kan din mor bekrefte dette besøket? spurte kvinnen.

– Jada, sa jeg.

– Vi kommer til å snakke med henne.

– Å, sa jeg. – Ikke bland mor inn i dette!

– Vi har ikke noe valg.

Jeg reiste meg. Jeg stilte meg ved vinduet som vendte ut mot verandaen. Jeg prøvde å fokusere på regndråpene som traff de nylagte gulvbordene utenfor, men det var for sent: Den var der allerede, den gamle svien bak øynene – denne svakheten som hadde gitt meg så mange ydmykelser opp igjennom, og som heller ikke skulle spare meg nå: Vått og varmt rant det nedover kinnene og halsen, mens jeg strevde for å kontrollere pusten, som nå kom i skjelvende støt. Bak meg hørte jeg kvinnens penn mot notatblokka.

18

DA SLAGSKIPET TIRPITZ BLE SJØSATT I 1939, VAR DET VERDENS STØRSTE. «IKKE NOE ANNET MÅL KAN SAMMENLIKNES MED DET», SKAL CHURCHILL HA UTTALT I BEGYNNELSEN AV KRIGEN. MEN SKIPET VAR KNAPT I KAMP, FØR DET DEN 12. NOVEMBER 1944 BLE BOMBET VED HÅKØYA I TROMS. 971 UNGE, TYSKE MARINEGASTER OMKOM. I ÅR ER DET 70 ÅR SIDEN BRITISKE BOMBEFLY SENKET TIRPITZ. TEKST Inger Elisabeth Hansen

TIRPITZ FORTELLER Hvorfor fikk et så stolt skip en så ensom historie? Hvorfor befant det seg aldri i begivenhetenes sentrum? Det kan militærstrateger og krigshistorikere svare på. Ingrid Storholmens vil noe annet i Her lå Tirpitz. Hun ønsker ikke å beskrive blodige slag, strategiske valg eller fascinerende våpen, det er selve skipet og mennene om bord som står i fokus.

Tirpitz ble kalt «den ensomme dronningen» og var et flytende samfunn, en tilsidesatt krigsmaskin og et opplagt mål for de allierte. Hver av de 2500 mennene som var om bord hadde sin historie. Det er disse mennene som snakker til oss med nærværet sitt, hver med sin stemme, sin stemmes kropp, sitt navn, sitt hjemsted, sin klasse, sin kjærlighet. Her lå Tirpitz utgjør et kor av stemmer, stemmene til de som døde og de som vendte hjem. Alle var de fanget i Tirpitz: mausoleet over krigen som tap, og mulighetene som går tapt under uniformen.

Da Tirpitz var klargjort for innsats, ble det sendt til Fættenfjorden ved Trondheim i all hemmelighet. Da det ankom den lille fjordarmen i januar 1942, skrev 1. offiseren: «Moralen er god, gastene glade. Vi er klare. Beredt til hva som helst.» Men de var ikke beredt på det som faktisk skjedde. De ble liggende isolert i norske fjorder og vente. Verdens største slagskip fikk ingen vesentlige oppgaver i krigen. Gastene ventet på å bli satt i kamp, og etter hvert ventet de på å bli bombet. De var satt ut av

«Sov godt.

Ikke dø i natt.»

funksjon, et par tusen unge menn på «Hitlers stolthet» lå stille og ventet.

Her lå Tirpitz er en stor fortelling på tre ord, et slags refreng fra Ingrid Storholmens barndom. «Sjå onga, her låg Tirpitz!» sa moren hennes hver gang de kjørte langs Fættenfjorden på vei til Trondheim.

Som voksen har Ingrid Storholmen oppsøkt det hun kaller «minnekraften» på det stedet der Tirpitz lå.

Har Tirpitz ladet dette stedet med en egen betydning? Hva kan denne betydningen være?

I denne boka er det menneskene som er betydningen. Det er menneskestemmer som fyller boka, det handler om krigens følger i oss. Og hver enkelt stemme får ha sitt eget jeg som snakker direkte til oss ut fra sitt øyeblikk. Det er Otto og Rolf og Carl og Gottfried og Kaspar, det er mange som har et jeg som insisterer på at de finnes, på å være mer enn en soldat, et redskap.

Så godt som alle som får komme til orde, er fiender av Norge: Det er krig, de er okkupanter, de er tyske soldater. Men hva slags fiendebilde er det vi får se? Disse «fiendene» blir avkledd den vanligste vernedrakten mot identifikasjon: uniformen.

Disse fiendene snakker ikke med hverandre, de diskuterer ikke ideologier og strategier. Det de får si i boka, er det de ikke får si høyt, det de må undertrykke. Ordene deres når oss direkte fra det klaustrofobiske rommet krigen er for den som

Ingrid Storholmen har skrevet fire kritikerroste diktsamlinger, en barnebok samt prosaboken Tsjernobylfortellinger (2009). For sistnevnte ble hun nominert til Brageprisen og Kritikerprisen, og hun ble tildelt Bokhandlernes forfatterstipend 2010, Sultprisen 2010, Ole Vig-prisen og Tanums kvinnestipend 2011.

Boken er også oversatt til engelsk, hindi og estisk.

19

ikke har skapt den. Disse unge mennenes indre liv er underlagt tvang, men tvangen skaper også fluktruter, veier ut gjennom drømmer, minner, gudsopplevelser, sansninger av farger, lys, landskap, musikk, ord. Å leve innesperret i konstant fare for å bli bombet, presser dem mot en grense: De glade gastene som var «beredt til alt» da de ankom Fættenfjorden, får innsiden vrengt ut mens de venter, uten at dette blir en apokalyptisk bok om sammenbrudd.

De får beholde en verdighet gjennom tilknytningen til verden, til et plommetre i Pommern i barndommen, til den «rolige roen rundt store dyr», til smaken av asparges om våren i Berlin, til smaken av kjæreste og synet av en knekt far. De får beholde sitt særpreg, sin historie.

Det er han som ville ut i krigen, og han som ikke ville. Det er fanatikere og tvilere, bondesønner og studenter. De er ulike, og alle er preget av Tyskland, av Tirpitz.

«Det lukter håp, synes jeg, overlevelse, hjemkomst,» sier gasten Fritz da han får øye på og kan lukte landet rundt Fættenfjorden. Men den norske naturen blir aldri «hjem», den beholder sin fremmedartede skjønnhet, den blir opplevd med blikket til de som forblir fremmede.

Naturen gir gastene opplevelsen av å være okkupanter, de kan stjele seg til litt av den, men den og menneskene i den støter dem fra seg.

De forblir tyske og må vende tilbake til Tyskland. Og hva er så Tyskland i Her lå Tirpitz? Tyskland er menneskene i landet. Det er kvinnene som var hjemme under krigen, det er Hedwig, Elisabeth, Elsa og følgene det fikk for dem at kjæresten, sønnen, faren til barnet deres satt fast på slagskipet Tirpitz.

Slik spinner boka et nett. Vi hører stemmene til Kaspar, Heinrich, Gustav, Rolf med flere, og vi får se dem gjennom synsvinkelene til kvinnene og familiene som måtte være igjen hjemme.

Dette nettet av livssammenhenger strekker seg helt opp til nåtiden, til veterantreffet i Berlin, der Ingrid Storholmen var og snakket med noen av de overlevende gastene fra Tirpitz. Disse samtalene ligger under og gir fylde til boka hennes, uten at den blir dokumentarisk. Hun foretar heller ingen analyse av utviklingen i Tyskland etter krigen fram til i dag. Veteranene møtes i Det forente Tyskland, noen kom fra øst, noen fra vest, men det visste de ikke da de var sammen på Tirpitz. Livene deres blir like forskjellige som dem.

Men de forblir forbundet av samme «Schicksalsgebiet», samme skjebneområde. Her, i dem, ligger Tirpitz.

Inger Elisabeth Hansen har skrevet sju diktsamlinger samt noveller og essays og artikler og er også gjendikter og oversetter.

Ingrid Storholmen Her lå Tirpitz 369,– 9788203358067 Utk. primo oktober Tilgjengelig som e-bok

«Hvor var det jeg la igjen meg selv, vil jeg noen gang finne meg tilbake?»

Tirpitz, Tysklands største slagskip, hadde en besetning på om lag 2500 mann.

Dette er fortellingene til skipets marinegaster og offiserer før, under og etter krigen. Under store deler av krigen var Tirpitz i Norge. I november 1944 ble skipet bombet, og det kantret ved Håkøya utenfor Tromsø. 971 mann mistet livet.

Vi møter stemmene til de om bord og det indre dramaet som utspiller seg. For hva skjer med unge menn når forventningene til krigen og livet blir satt på vent, eller knust?

Det er sjelden at et tysk krigsskip og tyske soldater står i sentrum i norsk krigslitteratur. Romanen undersøker hvordan det kunne gå så galt med en kulturnasjon som Tyskland, og hvordan utviklingen i landet og selve krigssituasjonen opplevdes av vanlige folk. I Her lå Tirpitz finnes det ingen helter, ingen fiender, bare mennesker.

Boken er et kaleidoskop: Stemmene til mennene utgjør et kor som lar krigens veldige omkostninger komme til uttrykk.

Dette er et poetisk antikrigsdokument, som dessverre er altfor aktuelt.

20

Marmor ER EN ROMAN OM GALSKAP OG NORMALITET, OM ANNERLEDES FORELDRE OG UNDERLIGE BARN. TORIL BREKKE HAR SKREVET EN SLEKTSROMAN UTENOM DET VANLIGE. TEKST Toril Brekke

En annerledes familie Bestemor Gudny er død. Carla sitter i Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo og tenker på den lange, lange fortellingen som var Gudnys liv.

Og hun tenker på bestemoras krav til henne selv da hun var tenåring: Ikke få barn, Carla. Lov meg det!

Vi må stanse arven etter dem gærne ittaljenera!

Hva var det med disse italienerne?

Den første kom fra fjellandskapet mellom alpene, fra en liten landsby ved foten av Monte Rosa, han kom til Norge på slutten av 1800-tallet og bar med seg hemmeligheten bak håndverket å lage kunstig marmor.

Han ble en gründer i et selskap som reiste vakre søyler. Og han fikk et eget hus, en hel bygård ved Akers-

elva, der han plasserte søyler i hver etasje i oppgangen og dessuten i sin egen stue. Søylegården, ble huset kalt av noen som hadde fått kikke inn og se det. Eller Marmorhuset.

Lille Gudny fra Torvbakkgata på oversida av Nybrua er en av dem som får et glimt av det vakre, og det holder henne oppe gjennom en barndom underlagt en jævel av en far.

Gudny blir gift med gründerens sønnesønn. Hun er lykkelig i murgården, der de nygifte unge får en leilighet i tredje etasje med utsikt over elva. Hun er lykkelig over skjønnheten som fins i huset, kunsten i svigerforeldrenes stuer, søylene som står i oppgangen.

Gudnys ittaljenere er døtrene

hennes, tvillingene Fanny og Rakel.

De er ikke som andre barn, mener mora. De likner ikke hennes egne småsøsken som hun måtte ta seg av som jentunge. Hun hadde ingen vansker med å lære søsknene å gjøre som hun ba dem. Men hennes egne døtre hører ikke etter. De enser ikke mora. De skyver Gudny unna, de lugger henne, de kaster skjeer og mat i fjeset hennes, og når de ikke er sinte, kan de le en skingrende latter som likner måkeskrik. De er tunge og klossete, er sent ute med å lære å gå, og da de endelig finner balansen, vagger de mellom veggene og velter alt som kommer i veien. Som en dyretemmer prøver mora å få døtrene til å overvinne klossetheten, og opp-

21

veksten blir til et voldelig kaos av skrik og skrål.

Men de har et rikt indre liv, sier faren og farfaren.

De dissekerer insekter. De smaker interessert på halve humler. De kan falle i staver over mønsteret i et gulvteppe. Og de kan mer enn den store gangetabellen da de begynner på skolen.

Toril Brekke Marmor 379,– 9788203358081 Utk. primo september

Carla er tvillingen Fannys datter. Da bestemor Gudny ba Carla om ikke å få barn, var det nok for henne å se på mora for å skjønne at det var rett.

Stakkars mamma, greier hun likevel å tenke der i kirkerommet. Ville Fanny blitt en annen uten moras ordrer og mas og skjellsord? Hun ville i hvert fall blitt mindre redd. Det er panikken som får Fanny til å stivne når det skjer noe hun ikke fatter, da blir hun til stein eller is, som de fortapte foran isdronningens slott.

Og Carla sitter i bestemor Gudnys begravelse og fylles av dette hun ikke våget å fortelle den gamle før hun døde: Hun er gravid. Dessuten tenker hun at underligheten i slekta kanskje likevel ikke stammer fra italieneren.

Toril Brekke skriver brede episke romaner og har en imponerende rekke utgivelser bak seg. Med sine tre bøker om den norske utvandringen til Amerika og de historiske romanene Sara og Brostein samt steinhoggerromanen Granitt har hun et stort nedslagsfelt hos publikum.

Tilgjengelig som e-bok

«Som en dyretemmer prøver mora å få døtrene til å overvinne klossetheten, og oppveksten blir til et voldelig kaos av skrik og skrål.»

22

Lars Ove Seljestad Kjære bror 349,– 9788203357909 Utk. medio august

Tilgjengelig som e-bok

BREV TIL EIN BROR

UTDRAG

Lars Ove Seljestads nye roman Kjære bror er ei klok fortelling om det sårbare livet, men aller mest er dette ei vakker skildring av kjærleiken og samhaldet mellom to brør som veks opp saman i ein liten by på den vestnorske regnkysten.

Eg har lenge tenkt at eg skulle skriva dette brevet til deg, men eg har ikkje fått det til før, mange gonger har eg prøvd, utan å lykkast, kanskje lykkast eg ikkje denne gongen heller, men eg må prøva, kanskje er det aller siste gongen eg får gjort eit forsøk på å få ut dei orda eg har gått og bore på så lenge.

Du var storebroren, du var den som gjekk føre og viste veg, eg var den som dilta etter, ein rævadiltar ville vel bergensarane noko forakteleg ha kalla meg.

For meg var det heilt greitt at du var den som gjekk føre og viste veg, og at eg var den som følgde etter, dei to åra mellom oss var, i seg sjølve, grunn god nok, dessutan var det noko spesielt med deg, du var ein Suveren, ikkje berre var du suveren i det du gjorde i livet, men du førte deg òg som ein, ingen var i tvil om kven som hadde det siste ordet når du var med på leiken.

Aller minst eg.

Veslebroren.

Læresveinen, som du brukte å kalla meg, og, ja, eg var din læresvein, ikkje berre var det slik at eg var døypt Svein, men eg var også yngsteguten og dermed den som hadde å innordna seg og læra av deg, storebroren, som bar det stolte namnet Arne.

Det var ikkje få gonger du poengterte overfor meg at du var den første og største av oss, du var òg den som bar det sterkaste namnet, ja, du var ørna i flokken, mens eg var guten og læresveinen.

Men etternamnet bar vi likt, Rossnos, frå gammalnorsk hross, hest, og nos, nase, Arne og Svein Hestenase, som ungane i den nye gata vår prøvde å klistra på oss, då vi flytta inn i firemannsbustaden i Eidesdalen, men det var ikkje eit namn som vart sittande lenge fast ved oss, det sørgde du for alt den første dagen i det nye grannelaget vårt, då du utfordra den mest framfuse av Eidesdalingane til tvikamp og sende han heim med det seige, mørke blodet rennande frå hans eiga nase.

Kva var det eigentleg som skjedde då Arne vart borte på tjueårsdagen?

Kva var det faren eigentleg meinte med det han sa til sonen? Kvifor kom Arne aldri heim igjen frå arbeidet på fabrikken? Kva var det som rørte seg i storebroren den natta alt gjekk galt? Desse spørsmåla har følgd veslebroren, Svein, gjennom heile vaksenlivet. Med den vaksne mannens livserfaring prøver han, endå ein gong, å gå igjennom det som hende den gongen for så lenge sidan då han, brått, ikkje lenger var ein veslebror.

Lars Ove Seljestad er ein av de fremste forfatterane i sin generasjon med ei sterk og tydeleg røyst. Brev til bror er den femte romanen hans i eit prosaforfatterskap som har vakt stor merksemd. I 2013 debuterte han som lyrikar med Fabrikkdikt, ei utgjeving som fikk mange og glitrande meldingar.

Kjære bror,

23

Var eg ein Gud, ville eg skapa ei stillare verd.

Der skulle alle elske.

TOR JONSSON

Vi var brørne, Arne og Svein Rossnos, namna etter det høgste og brattaste fjellet i Odda-dalen, og meir enn meg levde du opp til dette bratte og framfuse i etternamnet vårt, sjølv kunne eg godt heitt Jordal, Eide eller Almerket, eit jamnare og flatare topografisk namn ville ha kledd meg godt, Bakke, kunne eg òg ha heitt, Svein Bakke hadde vore heilt fint.

Eg ville vera på det jamne, aldri stikka meg fram, eg ville vera som alle andre, følgja flokken, gjerne stå midt i, lytta til dei andre sine synspunkt, svara ja når dei framfuse sa sitt, skifta meining når den sterkaste fekk viljen sin og det viste seg at eg hadde valt feil ståstad.

Så lite ein slik væremåte passa deg, du ville alltid vera heilt fremst, eller heilt utanfor, det var ingen mellomting med deg, anten stod du på toppen og var den som bestemte, avgjorde og styrte. Eller du gav jamt faen.

Eg veit det var mange som beundra deg for dette, denne evna til å visa vilje, til å vinna, til å nå heilt til topps.

Til å vera den som avgjorde det.

Mor sa alltid at du hadde ein vilje av stål, og det skal gudane veta, det var slett ikkje lett å vera veslebroren din og ha avvikande meiningar.

Difor slutta eg òg med det, eg visste at du visste best, og at du kom til å få viljen din til slutt, for meg var det ikkje så viktig å få rett, det viktigaste for meg var å få vera på lag med deg.

Mange gonger såg eg deg samla saman ein handfull kvist, når du ville overtyda flokken vår om at vi måtte stå saman.

Står vi kvar for oss, knekk vi som denne kvisten, sa du og braut sund den tynne kvisten du heldt i handa, berre saman er vi sterke, sa du og viste korleis det var umuleg å knekka fleire tynne kvistar når dei var bunta saman.

Den kan prøva den som vil, prøv du, sa du og gav kvistbundelen vidare til meiningsmotstandaren din, og det vart som du ville, vi stod saman.

Under din vilje.

Minnet mitt er ein einsam roar på gløymslas store elv, tida og gløymsla renn fortare og fortare, eg ror og ror for å halda kapp.

Og eg veit at eg ein gong kjem til å tapa, at også eg ein dag kjem til å mista alt, og bli borte, slik du blei borte for meg.

Ein dag reiste du deg frå stolen, gjekk opp på rommet ditt, henta arbeidsbagen din og kjørte på jobb.

Eg hugsar det godt, det var tjueårsdagen din, du hadde gledd deg lenge til denne dagen.

Endeleg vaksen, som du sa.

Eg veit du hadde prøvd det du kunne for å få bytta vekk nattskiftet du skulle ha på Røsteanlegget denne kvelden, men du fekk det ikkje til, ingen ville bytta vekk ei frihelg mot eit nattskift på ein fredagskveld, og for det andre skiftlaget som hadde storspring same helga som du gjekk småspring, var det uaktuelt å bytta.

Du kom ikkje fri.

Eg veit det plaga deg, tjueårsdagen var ein stor dag for deg, du hadde gledd deg til å feira med ein skikkeleg fest, men småspringhelg og nattskift sette ein effektiv stoppar for det.

Og så var det noko far sa til deg før du drog på jobb, de var saman inne i stova, og eg var akkurat inne på kjøkkenet ein tur.

Eg fekk ikkje riktig tak i kva det var, men eg trur det var eit forsøk på å slå ein spøk på at du måtte gå nattskift på tjueårsdagen din.

Eg veit at du ikkje svara han, at du beit det i deg, at du vart stille, så ulikt deg, som alltid brukte å ta igjen.

Du sprang opp på rommet ditt, henta arbeidsbagen din og fauk ut døra utan å ta farvel, utan seia god natt, slik du brukte å gjera når du skulle på nattskift.

24

«Nå ligger blomsten i hånda di og visner så sakte at det fortsatt ligner liv.»

«Nå ligger blomsten i hånda di og visner så sakte at det fortsatt ligner liv.»

25

ROMAN

H J E M LØ S

Demian Vitanza har pakket med seg skrivesakene og valgt et liv i bobil. Nå kommer han med sin andre roman, Sub rosa. Karakterene han skriver om, er like rotløse som ham selv. TEKST Benedicte Treider FOTO Ingvil Skeie Ljones

Demian Vitanza Sub rosa 349,– 9788203358074

Allerede i Demian Vitanzas kritikerroste debutroman urak (2011) var rotløshet og uvisshet sterkt tilstede, men i årets roman befinner vi oss i selve hjemløsheten som sådan.

Sub rosa består av to forskjellige fortellinger som begynner i hver sin ende av boken. Omslaget er identisk på begge sider, og man får ingen indikasjon på hvilken av de to fortellingene som bør leses først.

Den ene kan leses som en motsats av den andre, som om romanen har en dagside og en nattside, begge styrt av en egen forunderlig logikk.

Den ene fortellingen omhandler en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, der han har sittet for uaktsomt drap på sin mor. Han streifer rastløst omkring i byen, på leting etter et nytt liv, på jakt etter noe som kan bryte gjennom hans følelsesmessige nummenhet. Men jobbannonsene i avisen minner ham om dødsannonser, og andres konvensjonelle liv framstår som utilfredsstillende ikke-liv. Det eneste som et øyeblikk får ham til å føle at han lever, er en jente som er like rotløs som ham selv.

Den andre fortellingen begynner med en mann som våkner opp i en myr, uten å vite hvordan han endte der. Han reiser seg og prøver å finne veien tilbake til byen, men virkeligheten rundt ham er ugjenkjennelig.

Alt han finner, er en uendelig skog og et falleferdig hus hvor det bor en gammel dame. Hun kvier seg for å gi slipp på ham igjen, og det er uvisst om det finnes noen vei tilbake.

De to fortellingene finner slektskap i følelsen av hjemløshet og også i en slags overspent søken etter en morsfigur.

Forfatteren Demian Vitanza har det siste året bodd i bobil og kontinuerlig reist omkring i Europa. På våren kom han til Norge med nesten ferdig manus. Vi møttes for å snakke om romanen og om livet på reisefot.

– Du har valgt å leve i en bobil. Hvordan påvirker det skrivingen din?

– Jeg har skrevet på Sub rosa i nesten tjue forskjellige land. Jeg parkerer i byer eller i naturen eller ute ved havet. Man ser ting. Noterer. Men skrivingen har også sin egen reise. Man

må følge hvor teksten vil gå, uansett hvor man selv befinner seg. En av de beste skriveøktene hadde jeg på en bensinstasjon langs motorveien i Tsjekkia mens bilene suste forbi.

– Er det noen sammenheng mellom Sub rosa og debutromanen din urak?

– Da jeg var ferdig med å skrive urak, gikk det opp for meg at ingen av de voksne hovedkarakterene hadde noe hjem. De bodde på hytte eller i bobil eller under en bro. Sånn har det også blitt i Sub rosa. Jeg skriver om flanører og hjemløse. Det er ikke noe jeg tenker på når jeg begynner å skrive, men det har nok sammenheng med at jeg selv er en av dem som aldri føler seg hjemme noe sted.

– Vi har valgt å kalle Sub rosa en roman, men vi kunne kanskje kalt den en fabel, en lignelse eller et mareritt.

Hvordan vil du beskrive romanen?

– Det er anmeldernes problem. Selv liker jeg å tenke på denne boken som et timeglass, bare at sandkornene er byttet ut med bokstaver. Man leser til det er tomt for bokstaver, så

Demian Vitanza er forfatter og scenekunstner. Han debuterte i 2011 med den kritikerroste romanen urak. Året etter ga han ut skuespillet Londinium, som har blitt oversatt til dansk, fransk og kinesisk. Som scenekunstner har han blant annet jobbet med Papirløse fortellinger på Nationaltheatret og med skrive-

Utk. primo september

prosjektet Stemmer fra innsiden for fengselsinnsatte. Han er for tiden engasjert som husdramatiker på Dramatikkens hus.

Tilgjengelig som e-bok

26

vender man timeglasset og leser den fra motsatt ende.

– Romanen din kan sies å tre inn i en symbolsk litterær tradisjon, eller kanskje ikke, føler du at måten du skriver på knytter deg til en spesiell tradisjon eller til noen spesielle forfattere?

– Jeg følger ikke noen bestemt tradisjon, men ingen litteratur kan oppstå i et sterilt rom. Jeg har tydelige referanseverk som jeg lar meg smitte av. I den ene fortellingen, den i byen, har jeg latt meg inspirere av Tyvens dagbok av Jean Genet og Sult av Hamsun. Det er noe kompromissløst i disse bøkene som jeg har beundret siden jeg lærte dem å kjenne.

I fortellingen fra skogen har Woman of the Dunes av Kobo Abe vært en stor inspirasjon, for ikke å snakke om filmatiseringen fra 1964 som vant Palme d’Or i sin tid. Den handler om en mann fra Tokyo som fanges av en kvinne som bor nede i et dypt hull i en sanddyne. Han prøver ulike strategier for å komme seg vekk derfra, helt til han gir opp og hengir seg til kvinnen. Det tok litt tid før jeg innså hvor mange paralleller det var til min egen roman, og etter det måtte jeg lese boka igjen.

– Det er to fortellinger i Sub rosa, men de følger ikke hverandre verken kronologisk eller lineært. Vil du forklare hvordan boka kan eller skal leses?

– Nei. – Hvordan vil leseopplevelsen endre seg ut fra hvilken fortelling leseren velger å lese først?

– Det vil nok gjøre forskjell. Men det gjør også forskjell om du leser boken på en strand eller i en fengselscelle.

Dette med at det er to fortellinger med identiske forsider, burde gjøre det tydelig for leseren at man må ta ansvar for sin egen lesning.

– Hva knytter de to fortellingene sammen?

– Tekstene oppsto parallelt og skulle egentlig være uavhengige, men så innså jeg at de hadde samme røtter.

Jeg tror de to tekstene fødte hverandre langt der nede under jordflata et sted. De er hverandres mødre.

– Skogsdelen er eventyraktig eller mytisk. Hovedpersonen våkner i en myr og finner ikke veien tilbake.

Han kommer til slutt til et hus langt inni skogen der det bor en gammel kvinne som tar ham imot, men som ikke vil slippe ham igjen, en situasjon vi kjenner igjen fra mange eventyr. Hva ønsker du med å sette realismen til side?

– Realisme er bare en av mange metoder for å beskrive virkeligheten, og denne metoden er akkurat like fiktiv og forskrudd som dadaisme eller nyhetene på CNN. Spørsmålet er gjennom hvilken fiksjon vi ønsker å se virkeligheten. Da jeg skrev delen i skogen, valgte jeg å se på virkeligheten med blindhet som fiksjonsapparat. Jeg tenker ofte på Un Chien Andalou av Buñuel og Dalí, da kvinnens øye skjæres over med barberkniv. Jeg vil se med dette snittet i øyet. Som Dovregubben til Ibsen. Eller den skamfulle Ødipus.

Stian Johansen Jeff Tweedy, liksom 299,– 9788203358098 Utk. ultimo august Tilgjengelig som e-bok

– Du har tidligere arbeidet med politiske prosjekter som Papirløse fortellinger og Stemmer fra innsiden. Er samfunnskritikk viktig i denne boken?

– Arbeidene jeg gjør, handler om språklig følsomhet. Jeg spør meg selv med hvilket språk vi skal nærme oss en et annet menneske, en hendelse eller et objekt. Jeg har tro på det litterære språket, og jeg har tro på poesien. Dette gjelder enten jeg skriver en roman, jobber med papirløses fortellinger eller holder skrivekurs i fengsel. Men vi har kanskje kommet dit hen at å tro på poesi i seg selv, betraktes som samfunnskritisk eller politisk?

Er det politisk å leve i bobil også?

Eller å drømme litt?

Benedicte Treider er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug

Stian Johansen driver Det stille forlaget sammen med Ola Jostein Jørgensen. De utgir bøker i lite format og små opplag. Her har Stian gitt ut Dikt om Odd i 2011.

Han har hatt mange dikt på trykk i antologier, tidsskrifter og aviser.

Han er journalist i Bok og Samfunn.

27

Full av spreke gitarriff, backstage-latter, noe krangling og mye barbeque-os. En og annen dame også.

SOM EN MUSIKKDOKUMENTAR EN SEN TV-KVELD

avstanden mellom hus etter Håkon Øvreås

JEFF TWEEDY, LIKSOM er boka for vinyl-kjøperne, de som ser musikkdokumentarer og synes Bruce Springsteen er det beste som kommer fra USA. De som diskuterer om Radiohead eller Wilco er det beste bandet siden R.E.M. Kort sagt – ikke for all verden, men for noen svorne.

Jeff Tweedy er født i 1967 i Belleville, Illinois, og er en høyst levende person. Han er sanger og frontfigur i det amerikanske bandet Wilco. På 90-tallet var Tweedy med i countrybandet Uncle Tupelo. Han er gift med Susan og har to barn og bor nå i Chicago.

I 70-åra sykla unge Jeff rundt i Belleville. Gjorde halsbrekkende øvelser. Barbeque-osen lå lavt over byen. Jeff hørte på punk. Sex Pistols.

Det gjorde også kameraten Jay Farrar. Som 6-åring begynte Jeff å spille gitar. Han og Jay starta band i garasjen. Kopierte band de hørte på, og fikk det til å låte ganske bra. Ga seg ikke. Levde i musikken og fikk snart spillejobber litt rundt omkring – også utenfor Belleville. Faren til Jeff kjørte dem.

De grodde til, spilte hele tida og lengta ut av Belleville. For «jo mer banjogrent man bor, jo større er sjansen for at man tar risker langs bilveiene, og at man som ung voksen flytter ut av dette helvetes hølet».

Denne boka er skrevet av Stian Johansen. Han er trofast fan av Wilco og Jeff Tweedy. Jeff Tweedy, liksom er en blanding av dikt, noter, prosatekster, fiktive intervjuer og scener fra dokumentarfilmer om Wilco. Boka er en tenkt forestilling om Tweedys liv som guttunge, sanger, låtskriver, kamerat, sønn, far, ektemann, og backstagesliter. En stemning av amerikansk beat og litt sliten hverdag.

WILCO Jeff Tweedy danna Wilco på restene av Uncle Tupelo i 1994.

Medlemmer: John Stirratt (94–) Glenn Kotche (00–) Mikael Jörgensen (02–) Nels Cline (05–) Pat Sansone (05–) Ken Coomer (94–00) Max Johnston (94–96) Brian Henneman (94–95) Jay Bennett (95–01) Bob Egan (95–98) Leroy Bach (98–04)

fattern sa musikk skal være som en tirsdag ettermiddag marsjøvelse før uavhengighetsdagen vinglete trompeter barnefjes som gjør noe for første gang voksne som viser vei muttern sa musikk skal være som en lørdags natt skjørtet som løfter seg jenta swingt rundt nylakkerte sko, en åker med åpne kalesjer noe blankt på colaflasker sangen skal løfte ekteskap og barn du ikke vet hva du skal gjøre med tuting du ikke vet om du skal danse eller grine av bruttern sa en sang starter ofte med et smell siden utvider det seg finn ut om det finnes intelligent liv andre steder de sto sammen på trappa da jeg ble henta til min første konsert utenfor belleville: gjør som vi sa og usa vil være grei mot deg når du blir femti vil kanskje senatoren nevne navnet ditt fra scenen i ryan auditorium

28

MENNESKER FINNES I MANGE STØPNINGER. DET FINNES DE SOM ER INNENFOR, DE SOM ER UTENFOR, OG DE PÅ RANDEN.

Dette har jeg aldri fortalt til noen «Kan du ikke bare ha et litt mer normalt problem?

Kan du ikke bli deprimert eller få bulimi eller begynne å drikke eller noe?»

Fra novellen «Småting»

I novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen er ingen innenfor, ingen har funnet sin plass, ingen forstår de sosiale lovene det er vanlig å følge. Her møter vi unge mennesker med mye fortid og lite framtid, som alltid ødelegger for seg selv eller andre.

Hver novelle inneholder situasjoner der hovedpersonene blir stilt til veggs. De blir krenket, de blir brukt, de gjør sitt eget ubehag til andres straff, og de andres straff til egen avgrunn. Men mest av alt søker de etter en forståelse og kjærlighet som ingen er villige til å gi dem, aller minst dem selv.

Novellene til Maria Kjos Fonn inneholder en rå og brutal virkelighet, og hovedpersonenes selvdestruktive, såre og iblant sykelige atferd er gjengitt hensynsløst, presist og usentimentalt. Dette er patologisk realisme med vidd.

Maria Kjos Fonn Dette har jeg aldri fortalt til noen 299,– 9788203357725 Utk. medio august

Tilgjengelig som e-bok

Maria Kjos Fonn (f. 1990) har vokst opp på Årvoll. Hun studerer på Universitetet i Oslo og går på Aschehougs forfatterskole. Dette har jeg aldri fortalt til noen er hennes første bok.

29

«Brutalt om unge mennesker med mye fortid og lite framtid.»

«Sjanger: patologisk realisme.»

UTDRAG FRA NOVELLEN «ALARM»

JONATHAN SKULLE IKKE få hente tingene sine uten at kroppen min var en del av det.

Jeg tømte glasset og så meg i speilet en siste gang.

Jeg liker øynene mine når de glir ut av fokus. Jeg ser uovervinnelig forsvarsløs ut. Det får meg til å ligne litt på Edie Sedgwick. Hun var modell, men mest berømt for å være fucka. Hun brant nesten inne på Chelsea Hotel fordi hun måtte sminke seg før hun kunne gå ut.

Det kaller jeg en kvinne med prinsipper.

Jeg kledde av meg. Da jeg hørte at han låste opp ytterdøra, svelget jeg den første tabletten. Jonathan brukte en evighet på å rote rundt i stua. Det lignet ikke ham. Jeg har alltid ment at folk som bruker lang tid på ting, fortjener å bli påkjørt i gangfeltet. Jeg la tablettene på tungen, én etter én, og svelget dem mens jeg telte grunnene til at det ikke gikk an å forlate meg. Jeg var pen og jeg var pen og jeg var pen.

Jeg var oppe i tjue tabletter da jeg hørte skrittene utenfor soveromsdøra. Jeg lukket øynene og sank ned i senga, tilfeldig, henslengt, som en blomst som hadde blåst ut av en bukett på et ulykkessted. De peneste er de som ser ut til å være glemt.

– Å, unnskyld, sa en stemme. En kvinnestemme.

– Å unnskyld, vi trodde ikke du skulle være hjemme.

Jeg åpnet øynene. Det første jeg så var en signalgrønn fleecegenser, deretter en hestehale. Jeg prøvde å holde øynene åpne. Det sved, som om jeg stirret på sola.

– Sov du? sa jenta. – Unnskyld. Vi prøvde å ringe deg.

Jeg skal bare hente de siste tingene for Jonathan.

Jeg prøvde å heise meg opp i senga.

– Hvor er Jonathan? sa jeg.

– Å, herregud, sa hun. – Å, herregud, går det bra med deg? Har du tatt noe? Hører du meg, hører du meg?

– Ja, for all del, sa jeg.

– Hvor mye har du tatt?

Hun så på nattbordet. Jeg hadde lagt fram tre tomme pillebrett i tillegg til de to jeg hadde tømt.

– Å, herre. Bare ligg stille, jeg ringer en ambulanse.

Bare ligg helt stille.

– Jeg har ikke tenkt meg noen steder, sa jeg. Stemmen min var i slow motion, som på film.

Hadde Jonathan vært her kunne han løftet meg opp i armene sine, og jeg kunne åpnet øynene veldig sakte mens han kysset meg til live igjen.

Hun gikk ut, og jeg tømte resten av Sobrilbrettet i én munnfull. Jeg begynte å føle meg veldig smart, et sikkert tegn på at de begynte å virke. Ingen kunne vite når Jonathan kom og hentet meg, jeg trengte å holde meg colafin i mellomtiden. Jeg åpnet sminkepungen min på nattbordet og dro ut tregramsposen med kokain.

Jeg smøg den ene hånda inn i trusa og dyttet posen inn mellom beina.

Jeg rakk så vidt å trekke hånda ut igjen før hun var tilbake.

– Du har jo nesten ikke klær på deg, sa hun. – Se her.

Hun dro av seg genseren. Den signalgrønne fleecegenseren.

– Ikke gjør det, sa jeg. – Ikke gjør det.

Men jeg hadde tapt. Hun løftet meg opp som om jeg var et lite barn, dro genseren nedover armene mine.

Sobrilen gjorde meg for tung til å gjøre motstand. Det var ikke første gang jeg mistet kontrollen, men det var første gang det ikke gikk som planlagt.

30

Det var liksom oss to

Sårt og gjenkjennelig om sorg.

TEKST A. Audhild Solberg FOTO Synne Øverland Knudsen

«De aller største havmåkene, enorme, med vingespenn som albatrosser, griper tak i kjeledressen til fatter’n. Så letter de noen meter opp i været og er langt over terrassen, med faren min sprellende under seg.»

En trivelig bråtebrann hjemme i hagen utvikler seg til et mareritt i Fredrik Høyers debutroman Månehund & fatter’n. En flokk måker går plutselig til angrep og drar med seg fatter’n. De stiger, svever, snart er han bare en liten prikk mot himmelen. Tilbake sitter en fortvilet og forvirret sønn.

Som leser blir man også litt i stuss. En fyr som blir tatt av måker?

I et boligfelt i Drammen!? Det tar imidlertid ikke lang tid før man forstår. Dette er slett ingen fantasy-

31

roman om mordermåker. Månehund & fatter’n er en nydelig skildring av tapet av en kjær far.

Ikke voksen nok Fredrik går siste året på videregående da faren får uhelbredelig kreft.

Hans måte å takle farens sykdom på er å late som om alt er som før. Han tilbringer mesteparten av tiden med kjæresten, unngår hytteturene med familien.

Flere år senere sitter Fredrik i leiligheten sin i Oslo og tenker tilbake på tiden da faren var syk. Han tenker på hytta i Sverige, farens paradis.

Det var her han ville tilbringe den siste tiden, det var her han sovnet inn. Fredrik tenker på samtalene med fatter’n, alt han gjentok til det kjedsommelige, de gode kommentarene. Vanene hans, at han nærmest begynte å snakke svensk til slutt der nede på hytta. De hadde et nært forhold, det var liksom de to.

Hvorfor var han ikke mer til stede for faren før han døde? «Jeg dreit meg ut,» tenker han. «Jeg besøkte ham for lite, ringte ham for sjelden – i stedet gjorde jeg alt mulig annet.»

Den dårlige samvittigheten lå der allerede den gangen: «Sorgen over faren min var også den over at jeg ikke var voksen nok til å begripe det.»

Et plutselig savn Å miste mor eller far i ung alder er et tap som aldri helt slipper taket. I Månehund & fatter’n bruker Fredrik fantasien som en måte å bearbeide det på. Fredrik er en drømmer, en månehund. Samtidig som han tenker tilbake på den siste tiden med fatter’n, legger han ut på leting etter ham i dagdrømmene sine.

Det er i denne verdenen faren blir tatt av måker. Her er han ikke død, han er bare ført et annet sted. Det er opp til Fredrik å finne ham. På veien møter han blant annet vekteren Franz og poeten Hermesianax, han kommer over en epantomagraf på biblioteket i Drammen, en mystisk messingmaskin som regner med mening. En seildrosje tar ham med til en privatpraktiserende innen epantamatisk veiledning, som forteller ham at meningen med livet er å lære seg å gi slipp.

Disse originale magisk-fantastiske passasjene fungerer som en slags bro mellom Fredriks indre og den virkelige verden, der sorgen fremdeles setter ham ut: «Jeg kan kjenne

det ennå. Så mange år etter. Og det kan komme når som helst. Et plutselig savn. Ikke som en sort sky, ikke som noe som plager meg, men noe tomt, et sluk, et fravær som ikke kan fylles opp.»

Kjærligheten forsvinner ikke Fredrik Høyer er 26 år og debutant, men skriver modent, varmt og personlig om forsøket på å skape en sammenheng i det følelsesmessige kaoset sorg er.

Løsningen for ham har vært og er å skrive: «I virkeligheten er fatter’n borte, men ved å skrive om ham er fatter’n liksom ikke borte for godt allikevel. Kjærligheten forsvinner ikke. Og det er en, om enn mager, trøst – fatter’n vil for alltid være med meg, her inne, i hjertets egen fantasi.»

I Månehund & fatter’n lar Høyer minner, dagdrømmer og fantasier leve side om side. Resultatet er blitt en særegen roman om sorg. En roman som alle som har mistet noen vil kjenne seg igjen i.

A. Audhild Solberg er nordist, skribent og forlagsfrilanser.

Fredrik Høyer (f. 1988) er fra Drammen. Han har gått på tekstforfatterlinja på Westerdals School of Communication og studerer for tiden litteraturvitenskap.

Han er også en erfaren slampoet og holder kurs i kreativ skriving for ungdom. Månehund & fatter’n er hans første roman.

Fredrik Høyer Månehund & fatter’n 349,– 9788203357695 Utk. medio august Tilgjengelig som e-bok

32

Motstandsdikteren ERLING KITTELSEN skriver dikt og fabler. Hans anerkjennelse som lyriker strekker seg langt utover Norges grenser. Han er også romanforfatter og dramatiker. Soveren er det tredje skuespillet i en trilogi som Kittelsen startet med På himmelen (2000) og videreførte med Fortell det ikke (2009).

I På himmelen gikk fabeldikteren og poeten Erling Kittelsen presist sammen i et drama der han balanserte ustøtt og stilsikkert på grensebroen og viste fram verdens underside – en del av tilværelsen vi alle skulle forholde oss til. Stykket fikk mye omtale, ble spilt i arabiske land med stor suksess og ble dessuten utsatt for en fatwa.

I Fortell det ikke var Kittelsen både brutal i sin disseksjon og poetisk inderlig for å følge personene. Skuespillet var plassert midt i verden i et slags her og nå, samtidig kunne man gjenkjenne aktuelle steder, blant annet Midtøsten. Selv om handlingen foregikk på ulike tider og steder, var personene de samme og utviklet seg gjennom stykket. «Noe av det mest interessante ved dette skuespillet er forfatterens dramaturgiske kommentarer og forklaringer, som kommer gjennom hele stykket. Her deler han viktige tanker om teater, samfunn og om skuespillet, samtidig som han forklarer noe av sitt eget prosjekt,» skrev Karen Frøsland Nystøyl i Vårt Land.

Soveren binder trilogien sammen i en intens tekst om å bli opplevd som truende fordi utfordringen du kom-

GRAFIKK Tom Gundersen

Erling Kittelsen Soveren 299,– 9788203358401 Utk. medio september Tilgjengelig som e-bok

mer med, er for stor. De tre kvinnene Amrita, Henriette og Santra kommer til et teater og tilbyr en forestilling der Amrita skal spille seg selv. Dette vil bety en slags revolusjon, og teatret nøler og nøler til det plutselig blir bestemt at stykket skal settes opp.

Men i det øyeblikket prøvene skal begynne, er Amrita forsvunnet, rømt – eller i alle fall borte.

Soveren går som en utfordrende skikkelse gjennom teksten. Han sover helst ute, hvor som helst. Ikke fordi han er i nød eller i rus, men fordi han har valgt det. Og da blir han plutselig en trussel.

Erling Kittelsen er kalt motstandsdikter, at han kommer med nødvendig motkraft til vår økonomiserte kultur. Samtidig finner han innganger til mytologi og urgammel erfaring som bærer og viderefører vår menneskelighet. Det mørkeste sted er der det skjer, midt i verden, sier han.

Kittelsen skaper fabelverdener i alle sine tekster. Gjennom landskap og skikkelser som minner om vårt og oss, speiler han vår verden og vår tid, uten å si det direkte. Kittelsen legger få føringer på fortolkningen, men er desto rausere i sin invitasjon til leseren om å dikte med, tenke selv – og kjenne seg igjen i sin verden.

I tillegg har han gjendiktet, sammen med språkeksperter, latvisk folkediktning og klassiske tekster fra persisk, sumerisk og koreansk.

Sentralt i forfatterskapet står hans litterære dialoger med egne gjendiktninger av norrøn poesi. Han har fått en rekke priser og utmerkelser.

– Hva skal vi si hvis verden flytter inn i en teaterbygning?

33

«Imponerende. Med hver ny lesning øker beundringen for forfatterens særegne begavelse, der det krystallklare og det irrasjonelle møtes i konkrete beskrivelser og paradoksale formuleringer. En mer enn godkjent debut,» skrev Arne Hugo Stølen i VG om Tommy Skoglunds Våkne som en del av naturen i 2009.

En etterlatt sønn

Og nå har Tommy Skoglund beveget seg fra prosadikt til roman, en roman preget av dødsens alvor og svart humor. Fra ensomhetens lønnkammer er beretningen til en middelaldrende enstøing som siden tenårene har nektet å snakke, etter å ha fått Bibelen og det tilhørende fellesskapet i vrangstrupen. I en eneste lang, indre monolog kommer vi tett på en sønns desperate forsøk på å komme til enighet med tilværelsen.

Tommy Skoglund Fra ensomhetens lønnkammer

«PÅ SØNDAG DØDE FAR. Det gir meg arve­retten til et ubrukelig småbruk som alt i alt billedliggjør den innvendige tomheten jeg nå sitter igjen med. Jeg ser derfor ingen annen utvei enn å flytte inn, i et forsøk på å fylle tomhet med tomhet.»

Tommy Skoglund er fra Åsnes.

Han debuterte i 2009 med prosadikt­ samlingen Våkne som en del av naturen,

299,– 9788203358210 Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

som han fikk mange svært gode anmeldel­ ser for. Fra ensomhetens lønnkammer er Skoglunds første roman.

34

Og denne visa skulle altså handle om livet

ODD BØRRETZEN – forfatter, illustratør, oversetter, kåsør, humorist, samfunnskritiker, holdningsrefser, kontroversiell, folkekjær, båtelsker, anti-moralist, anti-rasist, lun, sjenert, lavmælt, popstjerne …

Odd Børretzen var en av de store.

Gjennom et langt liv rakk han å sette merkbare fotavtrykk etter seg, på flere ulike vis. Han var en viktig stemme i Norge i mange år – og særlig i de siste to tiårene. Han var kunstnerisk original, og tekstene hans hadde varme og humor og en enkelhet som gjorde at svært mange mennesker kjente seg igjen og tok dem til seg. En lun humorist, ja, men tekstene

hans manglet aldeles ikke politisk brodd og samfunnskritikk. Og ingen kunne som Børretzen skrape borti mange av våre svakheter og fordommer. Han var uredd og frittalende og provoserte gjerne i den gode hensikts tjeneste.

Odd Børretzen utvidet begrepet sanglyrikk med sine lange, ofte u-metriske, tekster. På sin egen, annerledes måte kan han med rette kalles en av Norges første «rappere», både i form og innhold.

«Da sier vi alt dette!» pleide Børretzen å avslutte sine telefonsamtaler med.

Derav tittelen på denne boken med hans samlede sanglyrikk og andre utvalgte tekster. De fleste av dem har ikke stått på trykk noe sted – før nå!

Lars Ulseth (red.)

Odd Børretzen.

Da sier vi alt dette!

Lars Ulseth har stått for innsamlingsarbeidet og redigeringen av denne boken. Siden 1990 har Ulseth vært selvstendig næringsdrivende

Samlet sanglyrikk & utvalgte tekster 1967–2012

innen musikkbransjen og vært prosjektleder for ulike kulturprosjekter. Han var medeier og ansatt i Forlaget Press 1998–2001.

399,– 9788203358395 Utk. medio september

Tilgjengelig som e-bok

35

men om jeg aldrig kan vinde did jeg kjender dog Lokkesangen som alltid henter meg til tussmørket til grenseområder som nå i brattskogen mellom fløysvingene jeg støter mot faktiske veband i skallen salmenynner korser meg diskret når joggere passerer trollgreinsfingre grafser jeg søker desperat friske skudd i sjelekrattet en vår uten trollenes komme en dobbeltforstands soloppgang en salme en hvit slått jeg prøver febrilsk å rikke jeg prøver febrilsk å flytte gjerne velte grensesteinene i hodet merkesteinene i hodet flerre tussmørket langt der inne langt langt der inne langt der inne i trollskogens ville

Å krysse grensen til det hellige

Erlend O. Nødtvedt Trollsuiten 279,– 9788203357831 Utk. medio september

Erlend O. Nødtvedts tredje diktsamling, Trollsuiten, refortolker og gjenerobrer norsk mytologi og sine dikteriske røtter.

«Jeg blir så rørt av de gamle ting,» bekjenner dikterjeget tidlig i Trollsuiten, Erlend O. Nødtvedts tredje diktsamling, som i nødtvedtsk stil blander det gamle med det nye, det arkaiske med det nåtidige og umiddelbare. Trollsuiten trekker veksler på gamle tekster som Haugtussa, middelalderballader og folkediktning, men det er Olav Nygards Ved vebande fra 1923 som sterkest klinger med gjennom denne ekspe-

rimentvillige samlingen som preges av et gnistrende språklig overskudd.

Vestlandsnærheten er sterk i Nødtvedts tekster, det samme er tilknytningen til norsk natur og mytologi.

I denne samlingen møter leseren et avgjort bergensk jeg som lengter etter å frigjøre seg fra sitt indre troll og krysse vebandet, gjerdet rundt det hellige, i tussmørke sommernetter der hulderen danser og fossegrimen venter på sin elev.

Tilgjengelig som e-bok

Erlend O. Nødtvedt er en av våre viktigste unge lyrikere. Debutsamlingen Harudes (2008) og Bergens beskrivelse (2011) fikk svært god mottagelse. Nødtvedt har vunnet flere priser, deriblant Bjørnsonstipendet 2012.

Trollsuiten er hans tredje diktsamling. Forfatteren bor i Bergen.

36

TOM KRISTENSENs thrillere har vært salgs- og kritikersuksesser helt fra han debuterte i 2001 med En kule. Han fikk Rivertonprisen i 2006 for Dødsriket. Dødspakten er hans niende roman.

SKRIV I EN SJANGER DU SELV LIKER Å LESE

TEKST Vidar Strøm Fallrø FOTO AKAM1K3

En kule ( 2001) Norges første finansthriller. Brukte mye kunnskap fra sine 20 år i næringslivet.

Hvitvasking (2002) Hvitvasking av penger i kunstmarkedet, terror og rasisme. Ville ha et helt nytt tema. Var sikker på at En kule skulle bli refusert, så denne var godt på vei da En kule utkom.

Freshwater (2003) Finans og svindel i bistandsindustrien.

Kjente seg igjen i hovedpersonens tanker: Var dette virkelig alt, var det verdt det?

Tom Kristensen Dødspakten 379,– 9788203358456 Utk. primo oktober Tilgjengelig som e-bok

Profitøren (2005) Krigsseilere og krigsprofitører under andre verdenskrig. Faren til Tom var krigsseiler.

Dødsriket (2006) Om islamsk terror som treffer Norge.

Brukte erfaringer fra 1½ år i SaudiArabia.

Dragen (2008) Svindel i bistandsindustrien. Ble tipset om konkrete personer. Kjente tematikken godt fra tidligere. Var nærmere virkeligheten her enn i Freshwater.

Dypet (2010) Om nordsjødykkerne på begynnelsen av 80-tallet, nordsjødykkernes pionertid.

Korsbæreren (2012) Om den japanske mafiaen Yakuza.

Inspirert av en biografi om en amerikansk journalist som gikk inn i miljøet.

Dødspakten (2014) Om Norges krigføring i Afghanistan, om en norsk soldat som ser noe han aldri burde ha sett.

DET ER VINTEREN 2009. Jahn Christoffersen – nyutdannet vognfører og grenader i Telemark bataljon – skal sammen med femti andre norske soldater eskortere en lastebilkolonne med nødhjelpsforsyninger gjennom et av de farligste områdene nord i Afghanistan. De blir overrasket av et voldsomt angrep, lasten blir stjålet, og to norske soldater dør under angrepet. En av dem er Oskar, Jahns beste kamerat.

Jahn får en psykisk knekk og blir sendt hjem til Norge.

Rykter begynner å spre seg blant soldatene i Camp Meymaneh i Afghanistan, og de når etter hvert Jahn. Hva var det egentlig lastebilene fraktet, hvem angrep kolonnen, og hvorfor ble lasten stjålet?

Hva var det de norske soldatene ofret sitt liv for?

Jahn drikker seg full på kirkegården, og ved kameratens grav legger han ned tomhylser fra skudd han skjøt på fienden.

Der og da bestemmer han seg – han inngår dødspakten.

Felles for romanene Profitøren, Dypet og årets Dødspakten er at de handler om nordmenn som var villige til å ofre livet for fedrelandet, og om et Norge som svikter dem.

Tom Kristensen er tydelig engasjert når han forklarer at hans nye roman på mange måte avslutter en trilogi.

I Dødspakten skal vi til Afghanistan.

Tom Kristensen innførte finansthrilleren i Norge da han i 2001 debuterte med En kule. Siden har det kommet en rekke thrillere – om bistandsmidler på avveier, krigsseilere under andre verdenskrig, nordsjødykkerne og den japanske mafiaen. Vi følger ikke noen helt eller hovedperson igjennom bøkene, det er temaene som står i fokus.

– Hvorfor valgte du å skrive på denne måten?

– Da jeg begynte å skrive som 41-åring, leste jeg mange bøker om nettopp det å skrive bøker. Flere av disse ga ett tydelig råd: Forsøk å skrive i en sjanger du selv liker å lese. Da jobbet jeg i næringslivet, var stadig på reise og konsumerte mye flyplasslitteratur. Jeg likte å lese internasjonale thrillere som tok opp stadig nye temaer, med ulike miljøer og karakterer. Jeg respekterer de som holder seg med samme hovedperson i bok etter bok, og hvordan de klarer ikke å gjenta seg og ikke kjede leseren. Men slik skriver ikke jeg. Den første redaktøren min, Øyvind Pharo, sa jeg skrev politiske thrillere. Det var jeg uenig i, men han hadde rett, det er faktisk det jeg gjør. Jeg velger meg politiske, gjerne betente temaer, i hver ny bok. Det må være ting som tenner meg, og som får opp adrenalinet mitt.

37

– Jeg blir oppgitt og forbannet når jeg går inn i dette og ser et offentlig Norge som regelrett sviker dem som ofret alt.

– Og hva skal til for å få opp adrenalinet ditt?

– Ta min nye roman Dødspakten. For meg er det en tredjebok i en trilogi sammen med Profitøren (2005) og Dypet (2008). I Profitøren skrev jeg om krigsseilerne under andre verdenskrig. Dette berører meg spesielt, siden min far var krigsseiler. Jeg blir oppgitt og forbannet når jeg går inn i dette og ser et offentlig Norge som regelrett sviker dem som ofret alt. Jeg ønsket å fortelle historiene om disse menneskene. Så også med Dypet, der jeg skriver om nordsjødykkerne. De var med på å bygge oljenasjonen og rikdommen vi lever av i dag, men behandlingen de har fått, er skammelig. I Dødspakten skriver jeg om norske soldater i Afghanistan. Om hvordan vi sender unge gutter ut i krigen, og hvordan vi tar dem imot når de kommer hjem.

– Selv med så tydelige temaer har du valgt fiksjonen og thrilleren. Dette kunne like gjerne vært spennende dokumentarbøker?

– Jeg har helt bevisst valgt å bruke thrilleren. Både fordi dette er en type sjanger jeg selv liker å lese, men også for å kunne forlenge historiene inn i fiksjonen. Jeg skriver ikke om

virkelige hendelser, men jeg tar utgangspunkt i fakta og lager et fiktivt univers rundt dette. Det gjør at jeg også får en unik tilgang på informasjon, fordi personene jeg snakker med for å skaffe meg kunnskap, vet at jeg ikke vil benytte stoffet slik en journalist ville gjort – jeg bruker ikke reelle navn eller konkrete hendelser som kan spores tilbake til mine informanter. Jeg opplever at folk snakker friere med meg enn om jeg skulle skrevet en dokumentar om det samme temaet. Jeg ønsker å nå flest mulig lesere, og jeg tror det er lettest ved å bruke spenningssjangeren. Selv om jeg skriver fiksjon og dikter opp en historie, ligger det grunnleggende engasjementet rundt temaene i bunnen, og jeg tror og håper leseren føler det på samme måte når de leser bøkene mine.

– Hvordan bruker du all informasjonen du får til å sy sammen en thriller?

– Jeg har et ganske fast mønster når det gjelder hvordan jeg jobber fram en roman. Jeg bruker ca. 1½år til research. Da skaffer jeg meg all den bakgrunnsinformasjonen jeg kan, jeg leser masse bøker, intervjuer folk, reiser og observerer. Jeg

er veldig opptatt av å kunne det jeg skriver om. Spøkefullt pleier jeg å si at jeg tar en bachelorgrad i alle temaene før jeg begynner på selve bøkene. Og det er overraskende enkelt å få snakke med de riktige menneskene. 99 % av dem jeg kontakter, er positive. Etter research-arbeidet sitter jeg igjen med ca. 70 sider og omtrent 100 scener, som et stort synopsis. Deretter dikter jeg opp karakterene og hvordan de skal flettes inn i historien. Fram og tilbake, jeg kryssjekker og prøver å finne flyten.

Dramaturgiske grep er et håndverk jeg forsøker å lære best mulig. Når alt dette er på plass, skriver jeg ut hele manuset i ett rush, 4–6 måneder. Først da kommer karakterene ordentlig til live. Det blir alltid annerledes enn jeg først hadde tenkt, jeg holder meg ikke slavisk til synopsis. Versjon én, eller førsteutkastet, leses av redaktører på forlaget. Jeg hører mye på tilbakemeldinger.

Knar videre. Jobber og skrur. Det er mye mikk-makk som skal til før et manus kan kalles ferdig.

Vidar Strøm Fallrø er markedsansvarlig for norsk og oversatt litteratur i Aschehoug

38

Bak Gaustads murer

– Jeg visste ikke at det var katakomber under bygningene på Gaustad sykehus. Eller at pasientene i gamledager flettet sine egne kister der.

TEKST Unni Lindell FOTO AKAM1K3

JEG VISSTE IKKE at det var katakomber under bygningene på Gaustad sykehus. Eller at pasientene i gamledager flettet sine egne kister der. Jeg visste ikke at pasientarkivet befant seg i kjelleren, at det på loftet, ved foten av vindeltrappen opp til tårnet, fortsatt den dag i dag ligger halvknuste lampekupler som ble skiftet ut for hundre år siden. Jeg visste ikke at det gikk rykter om at Fyrhuset ble brukt som krematorium. Jeg ante ikke at det var så skummelt og skremmende der oppe eller at sykehusparken var så vakker. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet – alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt.

Alt dette er sant, men det er også det eneste. Med dette som ramme begynte jeg å dikte frem Brudekisten. Tolv år gamle Maike Hagg døde i arkivkjelleren på Gaustad i 1988. Hun var datter av Werner Hagg, en

psykiatrisk pasient som holdt til på sterkavdelingen.

Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at hun falt og slo hodet i gulvet. Det var det selvsagt ikke. 25 år senere møtes to av Maikes venninner for å snakke om det som skjedde den gangen. Den ene vet noe hun ikke burde vite, og et nytt drap skjer. Cato Isaksen og Marian Dahle blir satt på saken. De vet selvsagt ikke at ikke alle bygningene ble tømt den gangen – én flyttet nemlig aldri ut.

Litteratur er å skape følelser i leseren.

For meg er krimsjangeren den ultimate sjangeren. I tillegg til å skape spenning, overraskende slutt og driv må man ikke glemme at det også er litteratur. For meg er litteratur det å skape følelser i leseren, lage bilder i hodet på dem, pirke borti nervene og skape gjenkjennelse. I Brudekisten er mye av fokuset på barn av psykiatriske pasienter.

39

Jeg klyper meg fortsatt i armen, 18 år etter at den første krimboka mi kom ut. Jeg klyper meg og klyper meg, for da jeg leverte manuset til Slangebæreren i sin tid, var jeg veldig engstelig for at det ikke skulle holde mål. Bare å bli antatt var stort, og så tok det helt av. Jeg var temmelig satt ut lenge. Først tre år senere kom neste Cato-bok, Drømmefangeren, ut. Den fikk jeg Rivertonprisen for. Så ble det TV-serie, i alt 18 episoder av 6 bøker. Og siden har Cato Isaksen og jeg altså

klart å klore oss fast og beholde leserne våre. Jeg er litt stolt over å ha hengt med så lenge. Vi er stolte av det begge to, både Cato og jeg, eller alle tre kanskje heller, for Marian Dahle henger jo på oss som en klegg.

Og hun har tenkt å bli. Hun har foreslått at Brudekisten bør være den siste boka med Cato som hovedperson.

Hun vil gjerne selv ha den plassen. Så hvem vet. Hun er viljesterk, den dama!

40

Trangen til å fortelle historier går på helsa løs.

Veien frem til en bok er lang. Riktignok er prosessen herlig til å begynne med; komme på en idé, lage personportrettene og finne navn og intrige. Men å komme i mål, å fullføre, er et maratonløp uten sidestykke.

For meg er det å skrive på mange måter et behov med minustegn. Denne trangen til å fortelle historier kan gå på helsa løs. Mange sier at jeg er heldig som kan skrive, men jeg føler ikke at det er slik, for det handler mye om vilje og ork til å ta den enorme jobben det er.

Skriveprosessen er en prøvelse både for meg og familie og venner. Rett og slett fordi jeg må isolere meg fra omverdenen for å klare å tyne fortellingen ut fra hjernen.

Jeg er privilegert, har stort kontor hjemme i huset på Høvik og en egen skriveleilighet i byen. Alt er lagt til rette. Men denne gangen fikk jeg altså dessverre «los» i en krok på soverommet hjemme, det var der jeg måtte skrive. Smal Ikeapult ble satt opp ved fotenden av senga på høyre side, der mannen min sover. DER og bare DER måtte Brudekisten skrives. Hele soverommet fløt av papirer og rot i månedsvis. Min tålmodige mann var i eksil, forvist fra sitt søvnkammer mens de grusomste scener fra Gaustad tvang seg frem langs den nedre kanten av dyna hans. Der vokste miljøet på Gaustad seg frem. Aud, Maike, Jan og Piet; det sårbare i å være barn av psykiatriske pasienter. Vakre Emmy, datteren til psykiateren, Berit Adamsen, hans sekretær, som plutselig befant seg i en annen rolle enn hun var komfortabel med. Sykehuspresten Norma Winther og pasientene Werner og Johnsen. Og Cato Isaksen og Marian Dahle som jobbet som gale for å hindre et nytt drap og for å oppklare det gamle. Galskap? Ja, helt klart!

Men de er ute av soverommet nå, alle sammen.

Dyna er ristet og drapsvåpenet fjernet. Mannen min er tilbake!

Unni Lindell er en av Norges mestselgende forfattere. Kriminalromanene om Cato Isaksen og Marian Dahle er oversatt til en rekke språk og er solgt i nærmere 2 millioner eksemplarer bare i Norge. Brudekisten er den

– Denne gangen fikk jeg altså dessverre «los» i en krok på soverommet hjemme, det var der jeg måtte skrive.

Unni Lindell Brudekisten 389,– 9788203357732

10. romanen i serien. Lindell har fått flere høythengende priser for sitt forfatterskap.

Utk. medio august Tilgjengelig som e-bok

41

FOTO AKAM1K3

Aslak Nores Oslo Noir viser deg 90-tallet slik du aldri har lest om det før.

Ecstasysommeren Alle elsker en god tilblivelseshistorie, en opprinnelsesmyte. Der helten blir den han er, eller et vanlig menneske blir helt fordi omstendighetene krever det ham. Og den beste delen av mange heltehistorier er når helten blir bevisst sine egenskaper, blir den han er ment å være.

Oslo Noir, Aslak Nores andre bok om Peter Wessel, er en slik opprinnelsesfortelling. «En spion blir til» kunne godt vært bokens undertittel. I En norsk spion (2012) møtte vi etterretningsagenten Peter Wessel på oppdrag i Dubai og Afghanistan.

I Oslo Noir skal vi closer to home, til Oslo, og til Peters ungdomstid. Det er sommeren 1997, det er hetebølge, lyse tropenetter og et nytt Oslo de voksne ikke forstår, og Peter Wessel må bli voksen i en by som er langt

mer brutal enn mange kanskje husker det.

To barneranere finner en pose ecstasy på en hjemme alene-fest på Oslo vest. Like etter blir den ene av dem funnet død av en overdose. På Grünerløkka banker en latinamerikansk gangster opp lillesøsteren sin.

16 år gamle Ida knipser E for første gang. Og storebroren, vår mann Peter Wessel, kommer over en pose med narkotika han ikke vet hvor han skal gjøre av. Når posens eiere forstår at dopet er på avveie, må Peter ta noen vanskelige valg, han må vise hvem han er.

Det begynner å bli noen år siden Lars Saabye Christensens Beatles.

Vi har lest mange oppvekstskildringer fra Norge, og Oslo, men de

har gjerne vært lagt til 60-, 70- eller 80-tallet. Med Oslo Noir skaper Aslak Nore litteratur av et tiår som til nå har vært lite omtalt litterært: Om de som ble voksne i Oslo like oppunder årtusenskiftet.

Nore tar leseren med tilbake til en tid som er gjenkjennelig, men samtidig fjern. Oslo Noir handler om nye penger, gamle penger og svarte penger – jakten på ecstasyen tar leseren sømløst fra narkodealere på gateplan og oppover i samfunnshierarkiet. Denne romanen er både hardkokt narkokrim og en fortelling om å vokse opp på 90-tallet, skrevet med en energi og fortellerglede som få i Nores generasjon kan oppvise maken til.

FOTO AKAM1K3

42

43

Aslak Nore Oslo Noir

Aslak Nore er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene Gud er norsk (2007) og Ekstremistan

349,– 9788203358104

(2009). Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn

Utk. medio september

thrilleren En norsk spion (2012) var Nores første roman om

Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no. Den kritikerroste Peter Wessel.

Tilgjengelig som e-bok

«FÅRANSAKEDEG,» SA ISMA. Sossene visste godt hva det betydde på Mogadishunorsk.

Abdul stod med hoftefest i midtgangen av t-banevognen og ristet på hodet. Banen slynget seg oppover mellom eplehagene mot Frognerseteren. Guttene satt med senkede hoder, som om de var i begravelse, eller gisler.

«Se på meg når jeg prater til dere,» ropte Isma.

Etter noen sekunder våget den ene sossen å face ham.

«Hvaerdetduserpå?» ropte Isma da.

Damn me if you do, damn me if you don’t: Det var ranernes prinsipp.

«Det er bare politiet som har myndighet til å ransake folk,» svarte sossen, som endelig mannet seg opp. Han var en slackersoss, med pique-skjorte, utgåtte 501, slitte Vans og et himmelblått pannebånd.

En smart-ass, tenkte Abdul oppgitt. Nå er vi i gang.

Isma løftet opp gutten og slang ham over ryggstøtten så han ble liggende og jamre på gulvet i neste bås. Isma nikket truende til den andre gutten. «Liker skoene dine,» sa han.

Svarte, med Nike-logoen i hvitt på sidene og flammer på hælen. De var rå. De var black power.

«Hvilken størrelse bruker du?»

Gutten begynte å hikste før han svarte.

Abdul ristet på hodet, både av Isma og denne selvtil-soss-å-være ynkelige fjortisen.

«Grine kan du gjøre etterpå, hvis du ikke gir meg joggeskoa dine,» sa Isma.

«Størrelse 44,» hvisket gutten. «De er helt nye.

Kjøpte dem i dag.»

«Så liten gutt, så store sko,» lo Isma og fiket til gutten i trynet. «Og telefonen din.»

Abdul sa ingenting. Skjelvende tok gutten av seg joggeskoene og rakte ham telefonen. De brede lissene var knyttet rett. Somalieren stakk telefonen i lommen.

Skoene holdt han granskende opp foran ansiktet, kjente på den ubrukte sålen. Gutten hulket. Abdul gikk bort og satte seg ned ved siden av ham, mens han

la armen rundt de smale skuldrene. Gutten skalv.

«Ok, hør her: Kompisen min er litt hissig.» Abdul hevet øyenbrynene og etterliknet stemmen til en sosionom, eller lærer, han visste altfor godt hvordan sånne folk snakket: «Han har hatt en vond barndom.

Ingen mannlige rollemodeller.»

Han smilte til den barføtte sossen. Gutten syntes ikke det var morsomt: «Men gjort er gjort, kompis.

Her er hva vi gjør. Du får de gamle skoene hans, så har du noe å gå hjem med. Faren din kjøper helt sikkert nye til deg i morgen.»

Isma tok av seg de gamle, utslitte skoene og kastet dem i fanget på gutten mens han tråkket ned i de nye med et smil.

«Vi er framme,» sa Abdul. «Huset er rett oppe i gata.»

Da de stod ved utgangen, kom en eldre kvinne bort til dem. Hun var sikkert mellom seksti og sytti, men iført sportsklær og gikk med spreke bevegelser.

Hun liknet en av rektorene Abdul hadde vært mange ganger på kontoret til. Gikk sikkert mye på ski, tenkte han. Hva var greia med nordmenn? De nektet å bli gamle. Gamlinger skulle chille.

«Dette opptrinnet finner jeg meg ikke i!» ropte hun.

«Dere burde skamme dere.»

«Og hvor er skammekroken?» flirte Abdul.

«Jeg kommer til å ringe politiet så snart jeg er hjemme. Jeg er ingen rasist. Jeg har stor respekt for andre kulturer. Jeg har selv besøkt flere muhammedanske land. Og lært at en drittsekk er en drittsekk, uansett bakgrunn. Jeg er for gammel til å bli redd for dere.

Men vet dere hva?» fortsatte kjerringa, «i gamle dager var ikke kollektivtransporten i øst og vest forbundet.

Du måtte gå mellom National og Østbanen. Da slapp vi pøbel som dere her på trikken vår.»

Isma brøt inn: «Hold kjeft, fittekjerring.»

«Du lever i feil tid, rektor,» sa Abdul rolig. «Ingen snakker som deg lenger.»

«Hva behager?»

I det samme åpnet skyvedøren seg.

«Det heter ikke trikken. Det heter t-banen.»

44

SMAK. LUKT. LYD. LYS. TRUDE TEIGE HAR FLYTTET KAJSA COREN HJEM. HJEM TIL VESTLANDET. OG HER ER DE BEGGE TYDELIG PÅ HJEMMEBANE. TEKST Mona Ek

TEIGE PÅ HJEMMEBANE Jeg har fulgt TV-reporter Kajsa Coren helt siden Trude Teige debuterte som krimforfatter i 2009 med Noen vet. Siden er det blitt flere bøker om den nysgjerrige journalisten som dumper borti hemmeligheter, løgner, fortielser – og ikke minst – drap.

Med sin bakgrunn som journalist bruker Teige sine erfaringer til å ta opp temaer som ryster og engasjerer.

I Jenta som sluttet å snakke har Kajsa tatt seg et friår fra Kanal 4 og flyttet tilbake til barndommens Losvika i Møre og Romsdal med familien etter at ektemannen Karsten ble hardt skadd. De trives i bygda, selv om Karsten ikke orker å jobbe og strever med å ta tak i livet sitt. Da en kvinne i bygda blir funnet slått i hjel, får imidlertid både Kajsa og Karsten mer enn nok å henge fingrene i.

Kvinnen er datteren til en predikant som ble torturert og drept et år tidligere. Når Kajsa Coren begynner å grave i kvinnens og farens fortid, setter det i gang en rekke hendelser i bygda.

– Jeg liker godt at du har flyttet Kajsa hjem til Losvika!

– For meg er det mye lettere å skrive fra et lite bygdemiljø på Vestlandet enn fra en storby på Østlandet. Her kjenner jeg karakterene, og jeg kan i mye større grad bruke den dramatiske vestlandsnaturen. Det er så utrolig mye mer vær i Losvika enn i Asker. Jeg bruker også naturkreftene og geografien til å skape et lukket rom der både ofre og gjerningspersoner befinner seg. Det grusomme forsterkes av været, og når dramaet tilspisser seg, er den første store vinterstormen på vei inn fra havet.

– Er Kajsa ferdig som journalist?

– I utgangspunktet ønsker hun seg en pause. Hun er lei av det mannsstyrte miljøet – av arbeidspresset og av å føle seg urettferdig behandlet.

Når Karsten blir alvorlig skadd, er dette er gyllen anledning til å roe ned og rydde opp i livet. Men så får hun tilbud om et frilansoppdrag som hun ikke klarer å si nei til.

– I alle krimromanene dine tar du opp et tema. Barnehjemsbarn, eldreomsorg, svik og overgrep. I din nyeste roman handler det om vold og overgrep i familien.

– Jeg tar opp temaer som jeg vet noe om eller som engasjerer meg. Jeg ønsker å sette i gang noe hos leseren og håper at temaene jeg skriver om, skal skape refleksjoner og gi større innsikt. Der egner krimsjangeren seg godt. Jeg kan sette ting på spissen. Det handler om liv og død. I forbindelse med en rekke foredrag jeg har holdt på Vestlandet, har flere lesere brukt uttrykket «krim med mening» om bøkene mine. Helt uavhengig av hverandre. Og det gjør meg glad og ydmyk. Jeg opplever at temaene jeg skriver om, åpner opp og setter lesernes opplevelser inn i nye kontekster. Det sterkeste er når folk kommer til meg med sine egne historier – at det jeg skriver setter noe i gang i dem.

– Hva leser du selv av krim?

– Jeg sluker krimbøker. Men jeg foretrekker krim som handler om hverdagsmennesker, ikke store internasjonale thrillere. Jeg liker fortellinger fra miljøer der alle kan kjenne seg igjen. Jeg er veldig glad i

Henning Mankell. Han fremstiller vanlige mennesker, men så skjer det forferdeligste. Det samme gjør Unni Lindell og Karin Fossum. De skriver krim som også er gode fortellinger, og de tar meg med inn i en verden jeg kan tro på. Som Sjöwall og Wahlöö som skriver fortellinger om forbrytelser.

– Hverdagsmennesker som velger feil?

– Ja, vi har alle godt og ondt i oss. Og noen ganger havner vi i situasjoner der vi må velge. Og så velger vi feil.

De valgene kan bli fatale.

– Fortellingen i Jenta som sluttet å snakke er lagt til et bedehusmiljø – et for mange lukket og pietistisk miljø.

– Jeg har vokst opp på bedehus.

Det vet jeg en hel del om. I starten vegret jeg meg for å ha bedehus på omslaget av romanen, for jeg tar ikke avstand fra bedehusmiljøet. Jeg har mange gode minner derfra. Men det kan være mye dobbeltmoral i religiøse miljøer, og overgrep foregår også der. Jeg kjenner overgripere, jeg kjenner jenter som har blitt misbrukt. De føler ofte skam, og jeg har vært interessert i å finne ut av hva denne skammen kommer av. Jeg tror at ofrene føler seg medskyldige.

At noen til og med kan ha kjent en seksuell lyst som i disse rammene blir veldig skitten.

– Når den unge jenta, Tone, forsvinner står hele bygda på for å finne henne. Samtidig er hun utsatt for et svik. Hun er et mobbeoffer, og ingen har grepet inn.

– Det grusomme forsterkes av været, og når dramaet tilspisser seg, er den første store vinterstormen på vei inn fra havet.

45

– Det skal utrolig mye til før vi bryr oss nok til å gripe inn, ta belastningen. Selv om mange vet, er det ingen som sier noe. Folk er redd for at det skal få konsekvenser for deres eget liv. Men når det er krise, står de sammen. Også den drepte kvinnen, Sissel, har vært utsatt for en rekke overgrep – både fysisk og psykisk – uten at noen grep inn, selv om alle visste. Sitt voksne liv brukte hun på å observere andre, og hun tar tak i uretten på sin egen måte. Konsekvensene er katastrofale.

– Jeg har vokst opp på bedehus. Det vet jeg en hel del om.

– Er du like nysgjerrig som Kajsa?

– Jeg er ekstremt nysgjerrig. Aller mest på folks historier. Men Kajsa er nok mer ubetenksom enn meg.

Hun handler av og til uten å tenke.

Hun vet at hun ikke bør gjøre det, men gjør det likevel. Men det hun gjør, må være sannsynlig. Jeg bruker en politietterforsker jeg kjenner til å vurdere de forholdene som har med etterforskningen å gjøre. Er det mulig for Kajsa å forsere et forseglet hus? Ja, det hender at når den taktiske etterforskningen er over, glemmer de å forsegle huset på nytt.

Dette er feil politiet kan gjøre. Videre har jeg blant annet forhørt meg med rettsmedisinere. Hva skjer med et lik som blir liggende i et hus i ti dager?

Jeg bruker mye av mine egne erfaringer og historier, men lar Kajsa gjøre det som journalister skal gjøre. Hun er en gravende journalist som kjemper for de svakeste i samfunnet.

Trude Teige Jenta som sluttet å snakke

– Både du og Kajsa virker glade for å være tilbake på Vestlandet?

– Det er helt fantastisk å skrive om det miljøet der jeg vokste opp.

Jeg kjenner vinden – jeg kjenner smaken, lyset og lukten. Det er som å komme hjem, selv om jeg sitter i Asker eller på seilbåten på Svenskekysten og skriver. Losvika er en søvnig, idyllisk kystby der alt ser ut til å gå bra. Folk har god økonomi, de er vellykkede. Men så pirker du litt i overflaten og oppdager at man er ikke lykkeligere her enn andre steder. Vi venter at det ikke skal være så lett å skjule ting i små, gjennomsiktige samfunn. Men menneskenes evne til å fjerne seg fra det ubehagelige, er den samme overalt.

I Jenta som sluttet å snakke skriver Trude Teige frem et miljø jeg får lyst til å være i. Jeg liker innblikket jeg får i bygda, i familiene, i konfliktene og i samholdet. Det er et miljø jeg kjenner, selv om jeg aldri har vært der. Det er en sterk fortelling om vold og overgrep. Men det vanskeligste er kanskje sviket. At ingen griper inn når de mest sårbare blant oss – barna – utsettes for overgrep av omsorgspersoner. Jeg får lyst til å handle. Forsvare. Det er ikke alle fortellinger som holder meg våken til klokken tre om natta!

Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur

Trude Teige vokste opp på Sunnmøre og er utdannet oversetter og journalist. Hun har jobbet som politisk reporter, nyhetsanker og programleder i TV2

349,– 9788203357664

siden starten i 1992. Krimromanene om TV-journalisten

Utk. ultimo august

(2010) og Svik (2012) – har fått god mottakelse og

Kajsa Coren – Noen vet (2009), En hjelpende hånd vunnet mange lesere.

Tilgjengelig som e-bok

46

Har du lest S Ø N N E N ?

«Readers in several countries are well-acquainted by now with the formidable talents of Norse author Jo Nesbø, mostly through his books featuring loosecannon police detective Harry Hole. But Mr. Nesbø's latest work to be translated from the Norwegian, The Son, is a stand-alone novel in which those talents seem to be on even brighter display. (…) Religious symbolism gives this thrilling book a veneer of higher seriousness; well-drawn characters in crisis tug at the mind and heart; and sheer storytelling brilliance keeps the pages turning at a speed reader's pace.»

Wall Street Journal (US) «Every bit as intricately disturbing is Jo Nesbø's The Son with its creepy, sinister, purgatorial cops and crooks in an extravagant universe you keep waiting to see light poking through. The characters pour forth in a Dickensian torrent. And as you'd expect from the Norwegian crime author of the moment – perhaps the crime author of the moment, period – Nesbø presents Oslo as a dwindling star that disappoints its Oslovians. The city reflects their private miseries.»

New York Times Book Review (US)

«A cat-and-mouse chase between a young prisoner and a troubled detective, this is a tense, violent and hugely absorbing walk on the murky side of Oslo.»

Sunday Mirror (UK) «Nesbø is a master storyteller, intertwining multilayered, clever and suspenseful plots, unveiled at a frantic pace, keeping readers guessing until the last page.

However, The Son is all this and more, standing out as a truly remarkable achievement. As Nesbø's fans have grown to expect, it is an expertly plotted, compelling and gripping white-knuckle ride with unexpected twists to savour (...) Yet The Son also contains beautifully written passages about love, guilt and redemption and its characters are impressively developed. (...)

With The Son, the author has shown that he no longer needs Harry Hole to weave a masterpiece. He deserves to be crowned the king of all crime thrillers.»

Sunday Express (UK) «A deftly plotted novel that probes the deepest mysteries: sin, redemption, love, evil, the human condition. (…) One of Nesbø’s best, deepest and richest novels.»

Kirkus Reviews (starred review)

FOTO AKAM1K3

47

«Sandheden er, at nordmandens krimier er langt mere fransk flamboyante og fantasmagoriske i anslaget end den nøgterne tone, de nordatlantiske og nordiske krimier plejer at dyrke.»

Bo Tao Michaëlis, Politiken

❤❤❤❤❤

«Den nye boken til Nesbø får all forhåndshypen til å minne om falsk beskjedenhet og er rett og slett en glitrende spenningsroman. (...) Først og fremst er dette en intelligent, fabelaktig medrivende historie som det er plent umulig å legge fra seg.»

Ola Hegdal, Dagens Næringsliv «... en original og stærkt anbefalelsesværdig thriller og en meget vellykket erstatning for forfatterens fremragende Harry Hole-serie, som han holder en lille pause fra. Det er sjældent, at krimier er så fermt fortalt og samtidig er så meget mere end ren underholdning.

Men Nesbø er en mester ...»

Merete Reinholdt, Berlingske Tidende ★★★★★ «Riktignok er vi i begyndelsen av året, men det skal godt gøres hvis noen skal vippe Sønnen fra pallen som årets bedste kriminalroman. Og så helt uden Harry Hole.»

Marie Louise Toksvig, Ekstra Bladet

«Ingen norsk krimforfatter er som Nesbø i stand til å klekke ut og turnere komplekse krimplott. Ingen norsk krimforfatter er som Nesbø i stand til å turnere slike komplekse krimplott uten at det går utover årvåkenheten for detaljer. Nesbø er høyt og lavt i sitt eget manus, kan man kanskje si, og det er en av de viktigste årsakene til at de hever seg over det meste andre som skrives i sjangeren.»

Torbjørn Ekelund, Dagbladet «Ingen på våre breddegrader kan gamet som Nesbø.

Ingen er i nærheten av krimhåndverk med så internasjonalt snitt.»

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

48

Helena S. Paige Hun går i et bryllup

HELVETET PÅ JORDA

149,– 9788203219979 Oversatt av Ragnhild Eikli Utk. august som e-bok

Opplev ditt eget erotiske eventyr HUN GÅR I et bryllup er en sjarmerende oppfølger til Hun går inn på en bar av den spenstige forfattertrioen bak navnet Helena S. Paige. Bli med på leken, du bestemmer selv hvor eventyret skal ende.

Din beste venninne skal gifte seg. Du skal være brudepike, så du har mye å forholde deg til: utdrikningslaget, brudens førbryllupsnerver og hennes kjolevalg – som du ikke er spesielt begeistret for. Men det er jo ikke deg dette handler om, eller er det det?

Når den den store dagen kommer, strømmer gjestene – og mennene til. Og kanskje åpner det seg nye muligheter for deg. Hva med å stifte nærmere bekjentskap med forloveren? Eller den tatoverte DJ’en?

Eller kanskje du skal velge din barndoms plageånd, som plutselig ikke er så irriterende lenger?

Uansett hvilket valg du tar, vil alle veier og omveier føre til et uforglemmelig møte. Du har selv fullstendig kontroll i denne interaktive, velg-din-egen-skjebneromanen.

Helena S. Paige er pseudonym for tre venninner: PAIGE NICK har vunnet priser som tekstforfatter innen reklamebransjen og for sine romaner. HELEN MOFFETT er frilansskribent, poet, redaktør, aktivist og akademiker med undervisningserfaring fra Trinidad og Alaska. SARAH

«I VÅRE DAGER må man betale staten ni tusen yuan for å bli født og to tusen yuan for å dø,» sier Far mens han tar av seg solbrillene og gnir seg i de trøtte øynene. «Helvetes port er ikke et sted dypt under oss. Det er her på jorda.»

Ma Jian regnes som en av de viktigste og modigste stemmene i samtidig kinesisk litteratur. Denne systemkritiske forfatteren har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt spesielt med bøkene Rødt støv og Beijing koma. I Den mørke veien går han løs på den svært omdiskuterte kinesiske ettbarnspolitikken. Det er blitt en sterk roman.

Vi befinner oss langt ute på landsbygda i hjertet av Kina. Her går livet slik det har gjort i generasjoner, med ett unntak: «normale» foreldre får bare lov til å få ett barn.

Vi møter Meili, en ung bondekone som er gift med Kongzi, skolelærer og fjern etterkommer av Konfucius. De har datteren Nannan, men Kongzi ønsker mest av alt en sønn som kan føre hans navngjetne slektnings familietre videre. Meili blir derfor gravid igjen, uten tillatelse fra myndighetene. Når kadrene fra familieplanleggingskontoret stormer landsbyen for å ta dem som har forbrutt seg mot den offisielle ettbarnspolitikken, flykter mor, far og datter i en skrøpelig husbåt nedover Yangtze-elva.

Det er en mørk vei som venter dem.

Yangtze er som en flytende gravlund av kropper, forurensning og avfall, like rød og ram som muggen Oolong-te.

Den mørke veien gir oss et gripende og uutslettelig bilde av tragediene som rammer kinesiske familier på grunn av den strenge ettbarnspolitikken. Samtidig forteller boken om modig kamp mot urettferdighet og umenneskelighet og menneskets evne til å utholde selv den mest brutale grusomhet.

DEN KINESISKE ETTBARNSPOLITIKKEN ble innført i 1979, og hensikten var å begrense befolkningsveksten i verdens mest folkerike nasjon. Politikken ble strengt håndhevet, og ekstreme metoder ble tatt i bruk som tvangsabort og tvangssterilisering. Kinesiske myndigheter anslår at fram til 2011 hadde man forhindret 400 millioner fødsler. De siste årene har det vært innført flere lettelser i denne omstridte politikken.

Ma Jian dro i 80-årene tre år rundt i ukjente deler av Kina, Myanmar og Tibet – en reise han senere beskrev i boken Rødt støv (på norsk i 2002). I 1987 slo han seg ned i Hong Kong, men dro stadig tilbake til Kina. Han var en aktiv støttespiller for de prodemokratiske studentene på Tiananmenplassen i 1989. Beijing koma (på norsk 2010) er Ma Jians mesterverk, et dramatisk møte med Kinas samtid. Han lever i dag i eksil i England.

LOTZ er manusforfatter og har skrevet urbane skrekkromaner under pseudonymet S.L. Grey.

Ma Jian Den mørke veien 379,– 9788203219443 Oversatt av Egil Halmøy Utk. ultimo august

← Vi minner om: Hun går inn på en bar

Tilgjengelig som e-bok

49

Hendelser ved vann Sally Bauer. Hun går i land her i Dover i triumf.

Mennesker trykker hendene hennes, noen hjelper henne å tørke bort konsistensfettet. Det regner da vi kommer i land, et tynt og mildt sommerregn.

Det siste stykket har du sittet i båten sammen med oss. Et pledd over skuldrene, favnen full av nederlag.

Det regner i de urolige ansiktene til dragebarna.

Jeg har lurt på hva som var forskjellen på deg og Sally? Jeg har lurt på hva det var som ødela denne verdensromviljen du skulle hatt. Jeg har lurt på om det var min feil.

Kanalen kan ikke svare på det. Ikke Doverhimlene.

Her i Dover krysset veiene deres seg, jeg tenkte at jeg kanskje ville forstå noe hvis jeg dro tilbake hit og så kanalen en gang til. To kanalsvømmersker. En er Sally Bauer. Den andre er du. Sally Bauer krysser Den engelske kanal, du har svømmerarmene fulle av dragebarn, du svømmer din vei. Kommer aldri tilbake.

SVØMMING. DOVER. SOLEN og skyene. Salt og kaldt. Det eneste Ellen kan tenke på, er kanalen. Å svømme over den, slik Sally Bauer gjorde i 1939. Men hva er prisen for å følge drømmen?

Happy Sally er en fiktiv beretning om to kvinner som er besatt av prestasjoner og store ideer. Den ene er Sally Bauer, 1930-tallets store langdistanse- og kanalsvømmer og den første skandinav som svømte over Den engelske kanal. Den andre er Ellen som, femtito år senere, forsøker å gjenskape Bauers triumf.

Ellen lager en avtale med mannen sin. Klarer hun å svømme over kanalen, får hun ubegrenset svømmetid, en loftsleilighet i Paradisgatan, svømmebasseng i hagen. Klarer hun det ikke, blir det Atlanterhavsreise med seilbåten og ubegrenset leketid med de to barna.

Kanalens magiske tiltrekningskraft er ødeleggende. Fra det rent konkrete om hvor vanskelig det er å svømme når det er fullmåne, til Ellens avvisning av alle som står henne nær. For sønnen H får stadig tristere øyne, og datteren ønsker intenst at mamma ikke skal klare det. For Ellen finnes det ikke noe annet alternativ enn å lykkes. Konsekvensene blir fatale.

Alt eller ingenting. Det var det du skrev.

Sara Stridsberg våger å ta opp vanskelige temaer. Kan barn stå i veien for en mammas lykke?

Det handler om å satse alt – og med det – de ofrene det krever.

For prisen er høy.

Sara Stridsberg Happy Sally

Sara Stridsberg debuterte i 2004 med Happy Sally. For Drømmefakultetet fikk hun Nordisk Råds litteraturpris i 2007.

349,– 9788203370397

Darling River kom på norsk i 2011.

Oversatt av Monica Aasprong

stykker, bl.a. Medealand (2013).

Utk. ultimo august Tilgjengelig som e-bok

Stridsberg har også skrevet flere teater-

50

En stor forfatter avslutter sitt verk

Donnybrook er en tredagers kampturnering langt ute på bondelandet sør i Indiana.

20 personer kjemper i en slags boksering ute på et jorde, og vinneren er den siste som står på beina. Publikum er dopa på alt som er tilgjengelig, og folk legger inn sine veddemål om hvem som vil komme seirende ut av kampen.

Jarhead er en desperat ung mann som vil gjøre alt for å klare å fø sine barn.

Han er den beste slåsskjempen i hele Kentucky og er overbevist om at en billett til denne kampen er løsningen på alle hans problemer.

Chainsaw Angus er på sin side ikke så interessert i å ta imot flere slag. Derfor har han startet produksjon av metamfetamin sammen med søsteren. Det går etter hvert så bra at søsteren vil ha alt for seg selv. Det er ikke heldig for søskenforholdet.

Mens vi reiser gjennom diverse bakevjer mot Donnybrook, møter vi et persongalleri som er villig til nærmest hva som helst for å få seg et skudd, sex, dop, penger eller ære.

Philip Roth Nemesis 349,– 9788203219436 Oversatt av Tone Formo Utk. medio august Tilgjengelig som e-bok

I DEN KVELENDE heten i Newark, New Jersey, sommeren 1944 truer en polioepidemi med å lamme hele byen. Det er barn og unge som rammes, og hvordan takler det sammensveisede lokalmiljøet de mange og vanskelige utfordringene dette fører med seg?

Dette er det overraskende temaet i Philip Roths nye bok, hans siste ifølge ham selv. Nemesis er en roman om det å ta moralske valg, og om hvordan disse valgene kan bli fatale nesten uansett hva en velger.

I sentrum for fortellingen finner vi den 24-årige pliktoppfyllende og energiske Bucky Cantor, som er fritidsleder for skoleungdommen denne sommeren. Han føler det som et stort nederlag at han som den eneste av vennene i nabolaget er blitt dimittert som soldat på grunn av sitt dårlige syn. Til gjengjeld gjør han sitt beste i jobben han har påtatt seg.

Men når epidemien sprer seg i bydelen der Bucky jobber, er det lite han har å stille opp med tross sine gode intensjoner. Snart er flere av guttene han har ansvaret for, døde.

Foreldrenes hjelpeløshet, den katastrofale mangelen på informasjon, og sykdommen som raskt sprer seg,

fører til stadig mer mistenksomhet og angst blant folk. Og plutselig vender foreldrene seg mot Bucky og anklager ham for ikke å ta skikkelig vare på barna deres.

Så når muligheten byr seg, velger Bucky Cantor å dra opp i fjellene der han kan få jobb i sommerleiren der kjæresten Marcia underviser. Hun har hele tiden ønsket å få ham vekk fra byen og epidemien. Men å forlate barna i Newark gjør bare hans avmaktsfølelse enda større. I motsetning til sine venner som kjemper mot nazistene i Europa, har han ikke gjort sin plikt.

På en mesterlig måte makter Roth å gjenskape følelsene av redsel, panikk, sinne, maktesløshet og sorg som rammer menneskene i dette samfunnet – og samtidig å skildre en ung manns kamp for å bevare sin ære, en ung mann i strid med seg selv.

Philip Roths romaner mottas med strålende kritikker, og han er tildelt det som finnes av litterære priser i USA. Nemesis er

VELKOMMEN TIL DONNYBROOK!

FRANK BILL er en forfatter som skriver fra gølvet om det livet han kjenner. Han gir oss et sterkt bilde av dagens white trash Amerika.

Debutboken Forbrytelser i Southern Indiana vakte oppsikt og høstet mange gode anmeldelser – romanen Donnybrook er like rå, vill og sprø.

Frank Bill Donnybrook 349,– 9788203219450 Oversatt av Knut Ofstad

hans 31. bok. Roth er den eneste nålevende forfatteren som får sitt samlede forfatterskap utgitt i en kritisk og definitiv utgave i Library of America.

Utk. medio august Tilgjengelig som e-bok

51

BLI MED PÅ EN KAMP TURNERING PÅ

UTDRAG

De kretsa rundt og puffa til hverandre som rovdyr. Menn med talkumtenner, hud pløyd opp av arr. Håret fletta, sleika eller strittende. Kort eller glattbarbert. Skjegg eller stubber. Høye. Lave. Slanke, harde eller ølmaga. De kom i allslags framtoninger. Kledd i snekkerbukser eller olabukser like fillete som støvlene de hadde snørt på føttene. Dette var bondelandets knokkelkjempere.

Noen stakk høl på stjælte freonbeholdere. Putta dem i plastposer.

Lukka posen. Stakk trynet sitt inn i åpningen etter tur. Sugde. Holdt gassen inne til svimmelheten slo høl på sansene, lagde ekko på stemmene i nærheten, slo krøll på synet. Andre snorta eller skøyt meth. Kjente dopaminrushet flerre gjennom hjernen som ei kule.

Dette karnevalet av karakterer spredde seg ut foran plattingen og venta på at en mann skulle klyve opp på det grånende tregolvet og rope opp de første tjue nummerne så det første av seks masseslagsmål med bare never kunne begynne.

Rundt omkring på grastjafsene var det mange nok bulka, møkkete og rustne kjøretøyer til å fylle ti fotballbaner, kanskje flere. Ut av dem kom tilskuere med campingstoler og proviant. Slo leir. Bålene fylte skogslufta med røyk og lukta av de hele kyllingene eller hjortesteikene, kjøttet av geit, ekorn, kanin eller vaskebjørn som ble grilla. Dette

skulle de gjøre de tre neste dagene.

Selge maten til andre. Sitte og skylle ned piller og krystall med bourbon eller hjemmebrygga. Se tjue mann gå opp i en ti ganger ti meters ring med piggtråd rundt og slåss til én mann sto igjen. Så ble de neste tjue nummerne ropt opp til den neste møljeslåsskampen. Til søndag, da vinnerne skulle kjempe til én mann sto blodig og tannlaus og venta på prispenga sine.

Veien inn og veien ut fra knokkelkampfestivalen var én og den samme: en drøy kilometerlang grusvei flankert av furuer på begge sider. En sprinkelport av stål delte veien i to. Ved sida av porten sto et svartmalt treskur med grå karmer og blikktak. Ut av skuret kom fire karer med langt, fett hår ned til skuldra.

Tjukt skjegg. Pilotsolbriller med speilglass foran øya. De var kledd i falma T-skjorter, gamle jeans, støvler. Huden dems var tatovert med hjerter – MAMMA med pil gjennom – eller MIGHTY MOUSE eller WHITE PRIDE. Alle fire var bevæpna med hagle. Utafor skuret sto to mørkebrune kjøtere. To svarte og brune walkere. To lysebrune blodhunder.

De fire karene ville vite om du skulle slåss eller se på. Skulle du slåss, tok de deltageravgiften din og ga deg et nummerskilt av plast. Ga beskjed om at du og treneren din skulle sove i stallen oppe ved Bellmont McGills løe som lå ovenfor piggtrådringen.

Adskilt fra tilskuerne, som betalte hundre dollar for å se på, vedde, campe og selge mat, brennevin eller dop hele helga.

Ingen dro derfra før stevnet var slutt. Det hadde McGills bestemt. Å trosse han betydde å bli en del av de fire tusen målene med vilt og ukjent land han eide. Bli sådd ned i jorda.

Tråkka på av den neste gruppa menn som skulle prøve lykken under neste års Donnybrook.

Frank Bills novellesamling Forbrytelser i Southern Indiana (2012) ble skrevet mellom nattskiftene på malingfabrikken der han jobber. Den ble oppdaget av en stor amerikansk agent, og derfra var veien kort til en rekke europeiske utgivelser. Bill fikk det franske litterære magasinet Lires pris for beste novellesamling for boken. Donnybrook er hans første roman.

52

Musikk. Kjærlighet. Gud. Fedrelandet. Folket. Rytmen.

Dette handlet Johnny Cash' liv om.

Hor. Utroskap. Rus. Svik. Fengselsopphold. Løgn. Sykdom. Smerte.

Dette handlet også Johnny Cash' liv om.

S U N DAY M O R N I N G CO M I N G D O W N TEKST Gunn Reinertsen Næss

PARADOKSENE VAR SÅ mange. Johnny Cash kjempet hele livet med de onde og gode kreftene i seg selv. Motgangen møtte han allerede som barn, da broren Jack døde i en ulykke og faren utbrøt: «Hadde det enda vært du som døde, John!» Moren sang salmer mens familien jobbet på bomullsmarkene, hun skjønte tidlig at John hadde «The Gift» – selve Gaven. Både salmene og morens tro på ham bar Johnny gjennom et liv med store oppturer og dype nedturer. Han tapte mange slag underveis, men på tross av sine store svakheter står han i dag, 11 år etter sin død, fjellstøtt som et musikkikon av Guds nåde. Bokstavelig talt.

Sunday Morning Coming Down. Denne vakre, såre, skeive låten fylte huset vårt hver søndag morgen på 60og 70-tallet mens far utførte sin ukentlige dont – å lage frokost til familien. Låten har fast plass i sjelen min.

Far og jeg var uenige om det meste, men dette kunne vi enes om: Johnny Cash er en stor artist. Bob Dylan, Neil Young, Led Zeppelin, Joe Cocker, Carly Simon, Joni Mitchell – jeg lyttet intenst, klimpret på gitaren, sparte til LP'er. Men Sunday Morning satt i, selv om jeg lenge var en skap-Cashfan, for foreldregenerasjonens musikk var absolutt ikke innafor i mine kretser.

Åttitallet kom, Johnny Cash spilte for en håndfull mennesker på Bærums Verk, jeg var nyslått mor og kom meg ikke av gårde. Kunne jeg gjort noe om igjen … I 1994 spilte en venn den første American Recordingscd'en for meg. Bird on a Wire. Why Me, Lord. Delia's Gone. Barytonen var rusten, full av levd liv, insisterende, sikker, sliten og allikevel så full av kraft. Jeg trodde ikke mine egne ører, det var gåsehud, tårer, hårene i nakken reiste seg.

Så kom albumene, låtene, som perler på en snor: One. Mercy Seat. I Won't Back Down. Hurt. Danny Boy. I Don't Hurt Anymore. The Man Comes Around. Can't Help But Wonder Where I'm Bound. I 2003 vandret han, noen måneder etter June.

Jeg har vært ute av skapet lenge, nå. Kjærligheten til Johnny Cash deler jeg med mange, fra dansebandfolket til de aller kuleste musikkfolka. Og så opplever jeg å få privilegiet å utgi Robert Hilburns Johnny Cash.

Livet. Jeg elsker å være redaktør for oversatt litteratur, og noen ganger elsker jeg det mer enn andre ganger.

Akkurat nå.

Gunn Reinertsen Næss er sjefredaktør for oversatt litteratur i Aschehoug

53

– Moren sang salmer mens familien jobbet på bomullsmarkene, hun skjønte tidlig at John hadde «The Gift» – selve Gaven.

Robert Hilburn Johnny Cash.

Livet

Robert Hilburn var musikkredaktør og sjefskritiker i Los Angeles Times i mer enn tre tiår. Hilburn, som også er forfatteren bak bestselgeren Cornflakes with John Lennon, har skrevet utfyllende

399,– 9788203219405

artikler om de fleste av popmusikkens storheter, som Bob Dylan, John Lennon, Elton John, Michael Jackson, Bruce Springsteen og U2.

Oversatt av Vibeke Saugestad

Hilburn kjente Johnny Cash godt og intervjuet ham og kona

(vokalist i Yum Yums)

June Carter for siste gang bare noen måneder før de døde i 2003.

Utk. primo oktober

Tilgjengelig som e-bok

54

Da Cash kom til Folsom den morgenen, l책 fengselet stille som en kirkeg책rd.

Det var som om de solide steinmurene kunne hindre hver minste lyd i 책 slippe ut til verden utenfor.

55

UTDRAG

Folsom Prison

Cash visste hvordan det var å være i fengsel, å stå foran sine kjære iført håndjern, å tråle byens mest snuskete områder på jakt etter stoff. Han kjente den dype smerten ved å knuse sin mors hjerte og den lammende verkingen ved ikke å øyne et fnugg av håp. Han kjente seg igjen i det autoritetsfiendtlige raseriet hos dem som følte seg urettferdig behandlet i rettsapparatet. Han mente selv at han var lurt i en felle i El Paso – gjort til målskive fordi han var berømt – og han hadde følt seg hjelpeløs overfor retten i skilsmissesaken.

Marshall Grant skjønte at Cash mente alvor da han ordnet det slik at alle, også The Tennessee Three og The Statler Brothers, ankom Sacramento en dag før konserten for å øve i bankettsalen på El Rancho Hotel.

«Det gjorde et enormt inntrykk på oss, for John hadde vanligvis ikke tålmodighet til å øve,» sa Grant.

Tilfeldighetene ville det slik at guvernør Ronald Reagan arrangerte en kampanjemiddag til 500 $ kuverten på hotellet, og mange av gjestene kikket inn på La Fiesta Room for å se hva som bråkte sånn. Da Reagan selv stakk innom for å hilse på, benyttet Cash anledningen til å presentere ham for faren sin. Han forsøkte fremdeles å vise Ray at han var blitt til noe.

Da Cash kom til Folsom den morgenen, lå fengselet stille som en kirkegård. Det var som om de solide steinmurene kunne hindre hver minste lyd i å slippe ut til verden utenfor. «Trener» Lloyd Kelley, fengselets fritidsleder, geleidet Cash og turnéfølget hans – som alle var kledd i stilige sorte dresser – gjennom en rekke porter inn på en diger gårdsplass, der lange rader med innsatte, kledd i blå olaskjorter og -bukser, sto og ventet. Flere nikket eller vinket idet Cash gikk inn i en provisorisk garderobe. På veien kikket han inn i kantina der de skulle spille. Rommet minnet om en flyhangar, med skråtak og betonggulv, og i stedet for de langbordene man så ofte ser i fengselsfilmer, satt fangene ved firemannsbord som var boltet fast til gulvet. På et banner foran scenen sto det: Velkommen Johnny Cash.

Det var fremdeles to timer til den første av to konserter skulle begynne klokka 09.40.

Inne i garderoben advarte Kelley Cash mot å bekymre seg for at fangene ikke likte konserten selv om de ikke reiste seg eller stormet scenen. Forholdene ved Folsom var en smule anspente for tiden fordi noen innsatte bare to uker tidligere hadde truet en vakt med kniv, og alle hadde fått streng beskjed om at konserten ville bli stanset dersom noen reiste seg fra stolen sin.

Vakter med haglegevær skulle overvære konserten fra et observasjonsbur oppe under taket.

Mens Carl Perkins varmet opp publikum med Blue Suede Shoes noen minutter senere, sto Cash lent opp mot en av veggene i kantina, der han kunne se Perkins og få en følelse av stemningen i salen.

«Jeg visste at øyeblikket var kommet, at dette var min sjanse til å gjøre godt igjen for alle de gangene jeg hadde sviktet,» fortalte han meg siden. «Jeg håpet bare at stemmen min ville holde. Så kjente jeg meg med ett helt rolig. Jeg så mennene som kikket bort på meg, og noe i øynene deres sa meg at alt kom til å gå bra. Det kjentes som om jeg hadde noe de trengte.»

Cash’ følelse av velvære kom ikke helt av seg selv – den var også kjemisk fremkalt.

Mens han sto på scenen og ventet på Cash, var Marshall Grant engstelig, for han visste at alt presset hadde fått John til nok en gang å ty til piller før han forlot El Rancho. Han så det i det fjerne blikket til Cash, og selv om det ikke var like ille som på hans verste dager, var det bekymringsfullt.

Johnston så det også mens de kjørte til fengselet sammen.

«Akkurat idet vi svingte av fra motorveien,» mintes han, «passerte vi et skilt der det sto noe sånt som at alle besøkende ville bli ransaket, og da jeg kikket bort på John, så jeg at han rotet febrilsk i lommene sine, så jeg skjønte at han hadde hatt med seg noe. Da jeg siden spurte ham om det, sa han: ‘Jeg tok flere piller den morgenen enn jeg noen gang hadde gjort.’ Han var redd.»

56

E N S TO R M A L E R S FA N TAS T I S K E B R E V KO M M E R E N D E L I G U T PÅ N O R S K . R I K T I L LU S T R E R T.

Å skrive livet

Allerede i 1908 utkom den første boken med Vincent van Goghs utvalgte brev, og siden er de blitt lest fra Tyrkia til England og fra Portugal til Russland. Bare i Norge har vi av en eller annen merkelig grunn ikke utgitt dem. Det er ikke mindre enn en sensasjon at dette nye utvalget nå endelig foreligger på norsk.

Van Goghs brev er som en usensurert selvbiografi – de tar for seg livet, kunsten, drømmene og nederlagene. De er visuelle og poetiske, kunnskapsrike og litterære. Maleren fremstår som en intelligent og følsom forfatter. Van Gogh er blant de kunstnerne som skriver aller best om sitt liv og virke. Brevene viser hvordan han over en periode på under ti år klarer å utvikle seg som kunstner, og hvordan han på under fem år maler alle de bildene som vi kjenner og verdsetter så høyt i dag.

Men det skjedde ikke uten kamp.

Han slet med å finne sin vei som ung og var gjennom dype religiøse grublerier før broren Theo, som skulle bli hans viktigste støtte, penset ham

inn mot malingen. Deretter slet han med alt fra økonomi til alvorlige psykiske problemer. Samtidig malte han det som skulle erobre verden først etter at han hadde tatt livet av seg 37 år gammel i Auvers-sur Oise i 1890.

Boken Å skrive livet inneholder hans fineste brev og 110 originale skisser 1872–1890.

En

brev roman

Jeg er fristet til å si at jeg har lest van Goghs brev

helt siden jeg ble født. Ingen vil jo tro det, men på et vis har jeg forholdt meg til disse brevene allerede få uker etter at jeg så dagens lys.

I tjueårsalderen fant jeg bevis for det. En dag jeg som ofte ellers snokte i mine foreldres bokhyller, kom jeg over et utvalg av brevene hans i en belgisk bibliofilutgave fra 1945. Forrest i boka sto det svart på hvitt at dette var en gave til mor fra far og meg.

God smak hadde jeg åpenbart helt fra starten. Jeg plukket boka ut fra hylla den gangen og har siden lest med stadig voksende interesse.

Brevene viser seg å være like intense og engasjerende som hans malerier.

De flommer over av hans ønsker om å nå det målet han har satt seg: å bli en av de store banebrytende kunstnerne i sin tid. Og for å nå dette målet må han forsake mye. Det er evig

jakt etter penger for å overleve. Han har store problemer med å bygge opp et stabilt forhold til en kvinne, og for den saks skyld til kunstnervenner. Men det handler først og fremst om en manns drøm om å ofre alt for å lykkes. Noe han knapt nok gjør mens han lever. Det er bare en liten klikk av unge kunstnere og avantgard-kritikere som ser ham, og det er ennå færre som kjøper bildene hans. Vi som leser disse brevene tar del i hans oppturer og nederlag og ikke minst i hans nesten alltid svært nære forhold til sin kjære bror Theo, kunsthandleren som hadde alt å si for at han kunne leve ut sine drømmer.

Van Goghs brev kan nærmest leses

som en brevroman, og det er kanskje ikke så rart at tankene også kan gå til en norsk forfatter som nylig satte seg ned for å skrive sitt liv og sin kamp gjennom seks store bind. Van Goghs brev er fulle av livserfaring, de er vonde, fargerike og livsbejaende.

De er liv og en kamp for livet.

Nylig besøkte jeg van Gogh-museet i Amsterdam igjen, og det er helt spesielt hvordan brev og bilder utfyller hverandre. Med denne fantastiske utgivelsen på norsk, håper jeg mange flere vil ha glede av å dykke ned i malerens korte og dramatiske liv.

Asbjørn Øverås, redaktør for oversatt litteratur i Aschehoug

58

«Jeg er god for noe, uansett! Jeg føler jeg har en raison d'être!

Jeg vet at jeg kunne vært en helt annen mann! Hva kunne jeg da vært til nytte for, hva kunne jeg utført!

Det er noe inni meg, men hva er det!?»

Vincent van Gogh Å skrive livet Hans fineste brev 1872–1890 499,– 9788203219467 Oversatt av Eve-Marie Lund

Om

V

van Goghs brev

Ketil Bjørnstad Veien til Mozart 399,– 9788203357640

Å LESE VINCENT van Goghs brev er en merkelig opplevelse, fordi vi kommer så nær et menneske som kjempet nesten desperat for å lære seg selv å kjenne.

Han var så avgjort en begavet ung mann, språkkyndig og belest, levende interessert i både kunst og litteratur – og kyndig på begge områder. Likevel finner han seg ikke tilrette i verden.

Han har prøvet seg i mange yrker – som kunsthandler, lærer, teologistudent og predikant, og mislyktes i alle. Og dette førte til at man betraktet Vincent som en døgenikt, en døgenikt som i tillegg hadde et vanskelig temperament og en egen evne til å komme på kant med sine medmennesker. Han skriver i et langt og rørende brev til broren Theo i juli 1880 at han ikke er en døgenikt i vanlig forstand, fordi han verken er doven eller karaktersvak: «Jeg er god for noe, uansett! Jeg føler jeg har en raison d'être! Jeg vet at jeg kunne vært en helt annen mann! Hva kunne jeg da vært til nytte for, hva kunne jeg utført! Det er noe inni meg, men hva er det!?»

Like etter dette brevet tar han en avgjørende beslutning – han vil bli kunstner. Og de mange brevene fra 1880 til han tar sitt liv i juli 1890, handler om hvordan han litt etter litt klarer å finne seg selv som en egenartet kunstner.

Det som gjør inntrykk når man leser disse brevene, er at han uttrykker seg så presist, har en så godt utviklet evne til å analysere bildene sine – og ikke minst seg selv og sin egen situasjon. Men han hadde også andre sider, som han selv beskriver slik i et brev til Theo fra 1880: «Jeg er en lidenskapelig mann, i stand til og tilbøyelig til å gjøre mer eller mindre gale ting som jeg av og til angrer på.»

Disse sidene av van Gogh opplevde mange av dem som støtte på ham, og de så på ham som en gjennom rå og udannet person – en voldsom, ubehøvlet og vanskelig kar som ofte gikk til ytterligheter. En art bondetølper, slik han også fremstiller seg selv i noen av selvportrettene. Ja, han ønsket jo å være en bondemaler, og argumenterer godt for hvorfor han vil det.

Slik stiger det frem av brevene et bilde av et motsetningsfylt menneske som i sin oppførsel ofte kan være «bondsk», men som samtidig skriver som en lærd forfatter og kunstskribent – og med en selvinnsikt som mang en psykolog kan misunne ham. Vincent van Gogh hadde tro på seg selv som kunstner, men uten noen form for selvhevdelse og heller ingen bitterhet over sin vanskjebne. Han ville ha blitt forbauset inntil vantro over den stjernestatus han har fått i dag.

Utk. medio august

Gunnar Danbolt, professor em. Universitetet i Bergen

Aldo Ciccolini

Tilgjengelig som e-bok

KETIL BJØRNSTAD

Mozart VEIEN TIL

Ketil Bjørnstad har skrevet romaner, skuespill, debattbøker og dokumentarromaner. I 2008 fikk han den ærerike franske Prix des Lecteurs for romanen Til musikken (2004) og ble to år senere nominert til The Independent Foreign Fiction Prize. De to neste bøkene i trilogien er Damen i dalen og Elven, og bøkene er utgitt i en rekke land til storslagen mottagelse. Deretter har Bjørnstad skrevet De udødelige, Verdens ende og Ensomheten.

«Mozart gjør meg godt.

Han hjelper meg å leve.»

Utk. primo september

59

Knapt noen komponist er mer omskrevet, fortolket og myteomspunnet enn W.A. Mozart.

Nå har også Ketil Bjørnstad beskrevet komponistens liv, med en litt annen og original vri.

TEKST Mona Levin

Musikken i vårt liv I Veien til Mozart dokumenterer Bjørnstad både Mozarts liv og deler av sitt eget, noe som ved første øyekast kan virke som oppskriften på hybris. Men det er en umusikalsk feilslutning å tro at Bjørnstad sammenligner seg med den uforlignelige Wolfgang Amadeus. Snarere er det tvert imot: Bjørnstads egenfremstilling er mer et uflatterende kontrapunkt til musikkhistoriens kanskje største geni enn noen form for selvforherligelse.

For det første liker han ikke Mozarts musikk engang, unntatt koloraturarien til Nattens dronning i Tryllefløyten. Han elsker Tsjaikovskij. Det Bjørnstad skildrer, gjennom beskrivelsen av seg selv som «bløtaktig og nytelsessyk», er den lange veien frem til Mozart. Frem til ørene hans for et års tid siden endelig åpnet seg for dybden i musikken, den han tidligere avfeide som enkel og grunn.

Historie og kultur Ketil Bjørnstad trekker trådene bakover, til Mozarts barndomstid og sin egen, gjennom musikk og historie, politiske strømninger i 1700-tallets Salzburg og Europa for øvrig, og i Norge nærmere 300 år senere.

Bjørnstad behandler kunstens og kunstnerens plass i samfunnet da og nå, og med fornøyelige observasjoner plasserer han kritikere og musikkvitere.

Mozarts far, Leopold, utnytter sine to barn, Wolfgang og Nannerl, på det groveste i alle år og gir aldri noen anerkjennelse. Som tidenes antagelig mest fabelaktige vidunderbarn turnerer W.A. Mozart fra han er fem år gammel som pianist, fiolinist og komponist – det finnes ikke gammel musikk, alt må være nytt. Han spiller for keisere, konger, erkebiskoper,

alene eller med sin søster. Han sjarmerer alle, hopper opp i fanget til keiserinne Maria Theresia som seksåring i Wien.

Reisene går med hest og vogn på gjørmete veier til alle årstider gjennom hele Europa, til og fra alskens hoff. Makten og pengene tilhører aristokratiet og kirken. Den frie kunstner finnes ikke. Mens barna sliter, ødelegger Leopold for dem med sin grådighet og sine tiggerbrev. Sønnen blir hans sirkusartist.

I årevis. I voksen alder er Mozart mye syk, ofte bankerott, han bryter omsider med sin far, det blir smertefullt, men han komponerer uten stans. Musikken er alt for ham.

Den er hans liv!

Vidunderbarn Bjørnstad var selv et vidunderbarn, men tykk og lat ifølge seg selv, og han forsøker å være usynlig der han ligger på sofaen, drømmer, spiser og eser ut. Men familien støtter ham hele veien, mor, far og bror. Steinerskolens lærere tar seg av den unge Ketil, han spiller hos selveste Amalie Christie, han er velkommen hos Robert Riefling – alt ligger til rette for en stor pianistkarriere.

Når Ketil plutselig bryter med den klassiske musikken, tar av nærmere 60 kilo og blir jazzmusiker, visekomponist og ikke minst forfatter, går et jordskjelv gjennom norsk musikkliv. Jeg husker det godt. Tenk å «kaste bort» sitt talent på den måten!

Ungdommens pianomester flere ganger. Strålende debut. Invitert tilbake til Oslo-Filharmonien. Og så hopper han bare av! Hva var det som skjedde? Hvorfor gjorde han det?

Mona Levin er journalist, forfatter og teaterkritiker

«Å skrive på liv og død.

Hva skriver man når man har mistet sin kjære far?

Mon très cher Père? Jo, da skriver man Ein musikalischer Spass (KV 522) og deretter Eine kleine Nachtmusik (KV 525).

Den lyseste, letteste og mest innsmigrende musikk som finnes. Dyp og ekte glede. De mørke gardinene er endelig dratt bort. Alt er dagslys. Solen flommer inn gjennom vinduet. Pappa er død, og det er vår.»

Ketil Bjørnstad vil dele sin Mozart med leserne, og gjør det ved å dele sitt eget liv.

60

2014 markerer 100-årsjubileet for Alf Prøysens fødsel. Aschehoug gjenutgir i den forbindelse Ove Røsbaks prisbelønte biografi om dikteren.

Et lite kjærtegn tel

Alf Prøysen TEKST Maj Britt Andersen ILLUSTRASJONER Illutora

EN ANNERLEDES PRØYSEN Ove Røsbaks bok inneholder noen av de vakreste skildringene i norsk biografilitteratur: barndomsårene på Rudshøgda, Alfs forhold til moren, ungdomssårhet, ønsket om å finne sin egen vei som dikter. Og – lyset og mørket i Alf Prøysens voksne liv, kampen for å få være seg selv i en verden som kanskje ikke var klar til å akseptere ham.

Ove Røsbaks Prøysen-biografi er en bok om undertrykkelse og opprørstrang, bygdeflir og gapskratt, og om lengselen etter et annet miljø, et annet liv, et publikum.

Ove Røsbak Alf Prøysen Blåklokkeviku og slipsteinsvæils 349,– 9788203356544 Utk. ultimo september Tilgjengelig som e-bok

Ove Røsbak er en forfatter med mange skjønnlitterære utgivelser bak seg.

Hans biografier om Alf Prøysen og Rolf Jacobsen har mottatt flere priser.

«Hæin Alf gjør øss jinten så sterke,» sa a bæssmor, det var itte så vanlig å gjøra det på den tia.

«Å gå i Alf Prøysens fotspor, det er en smal, bratt stig, og overalt er det så mange jordbærblommer. Kvite, skjøre, med en liten gul knapp inni, et løfte om et rødt kyss om ei stund, ei sødme på tunga. Du tråkker ikke på dem, de skal bli røde små kjærlighetsunger når juli kommer,» skrev Ove Røsbak i sin biografi om den store dikteren vår. «Hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på …» sang je. Å synge Prøysens viser har je gjort sia je var lita jinte på Toten på slutten ta femtitallet. «Hæin Alf gjør øss jinten så sterke,» sa a bæssmor, det var itte så vanlig å gjøra det på den tia. Bæssmora mi var stolt ta «arbeiderdikteren» vår. Vi syns liksom at vi kjinte'n og at'n var litt våres, sjøl om'n kom helt fra den æindre sia ta Mjøsa.

Hæin tala nesten som øss, hæin hadde vøksi opp i det såmmå læindskapet, rik på vakker natur, men fattig på mye ænna, og likevæl lykkelig.

Prøysen hadde nemlig ei bæssmor som var sjølve «lyset» i livet hass, og hu var akkurat som bæssmora mi, opptatt ta å finne «tona» i livet. «Rør æiller verket som laga låten, nei, slike ting har vi ittno med, men er du stille og følgje takta, så har du tona i ny og ne.»

Je gret fysste gongen je sang Spelldåsen, det var ei lita helsing frå lykkens grend, og det var minnene fra sin egen barndom Alf Prøysen skildret så vart og fint.

61

Hæin glømte ældri røttene sine, og fattigdommen som hæin levde i, sette sitt preg på Prøysens diktning.

Det var nok grunnen tel at a bæssmor syns «stemma hass Alf» var så viktig for øss alminnelige folk å lytte tel. Hu skrudde opp volumet på radioen når'n Alf sang, mens gardbrukera på flatbygdene skrudde ned volumet, så itte arbeidsfolket deres skulle få griller i hugu ta å høre på denna griskokken, som hadde vørti så populær.

Det er rart å tenkje på at detti er over femti år sia, og mange ville nok itte tru at visene tel Prøysen skulle vara aktuelle for øss i dag, men je trur at dom er minst like aktuelle nå, for det er mange måter å vara fattig på, sjøl om vi bor i et av vælas rikeste læind.

«Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer'n hæin sa nei! Du ska få en dag i mårå,» sang je for å trøste gutten som itte fekk tegne. Sjøl var je så heldig å ha ei lærerinne som hadde tru på at det var like viktig med tegning, som med regning. Synge fekk vi også lov tel, hår eneste dag, og vi åpnet gjerne skoledagen med ei Prøysen-vise.

På midten ta seksti-tallet fekk vi fjernsyn, og da vart vi kjent med Alf Prøysen som «Romeo Clive» og Anne Cath. Vestli som «Kanutten». Det var to kunstnere som spredde mye glede, og som tok øss onga på alvor. Ja, det er godt vi har tatt vare på minnene, for de første åtte ta elleve episoder i denni serien har vørti slette i NRK for lenge sia.

Je slutte å høre på Prøysen da je gikk inn i tenåra, det var mye «kulere» å synge Aretha Franklin og hennes soul-låter da. Men je måtte tørke bort ei tåre i auvkroken, da Alf, sjølveste barndomshelten min, sovnet stille inn ei novembernatt i 1970.

Etter mange år «møtte» je dikteren att, denni gongen på Det Norske Teatret i Oslo. Året var 1988 og je skulle få spelle «Prøysen-jinte» for fysste gong. Je var stolt og glad for rollen je hadde fått og tenkte at je kunne min Prøysen. Det kunne je slettes itte, det var mye ta forfatterskapet hass je itte hadde hørt om. Såpass mye at je gikk tel biblioteket for å låne «Prøysens samlede verker». Der fant je ukjente tekster, som det itte var skrivi melodi på fra før, og «lordags-stubbene» med skildringer fra barndomsåra tel Prøysen, hadde je heller itte lest så mye ta. Hæin skreiv om dom som hadde minst i samfunnet, og heltene hass var æilltid onger, de små, og de rare. Je vart kjent med en «ny» dikter gjennom

ukjente viser og historier. Je oppdage en Prøysen som hadde mange lag i tekstene sine, såre og vemodige.

Veldig forskjellig i uttrykket fra de humoristisk kjente sangene je hadde vøksi opp med. «Å, je er så lei ta kjærlighet og evig din og gyllen ring og ærlighet. Je vil stå i sno og vind, fryse blå i sjel og sinn. I mitt hjertekammer slepper ingen inn. Et lite kjærtegn fra en som går forbi, kæin varme den som står igjen,» sang je med nyskrevet melodi og var lykkelig for at je hadde oppdage denni skatten.

«Det er mange slags kjærtegn, det er itte bære å skubbe kjaka og småkysse. Det er itte bære å slokke lyset og legge seg i hopes. Å, nei … et kjærtegn kæin vara så mye rart det,» formidle je tel æille som ville høre om «småjinta som støtt hadde vøri så gla’ i far sin og takknemlig for lite.» Je vart nysgjerrig på det je oppfatte som en mer «lyrisk Prøysen», og etter hvert fant je mange «ukjente» tekster, som ble tel min første Prøysen-cd. Åssen hadde mitt forhold vøri tel den store dikteren idag, hvis je itte hadde oppdage denni skatten? Je vil tru at je fremdeles hadde vøri gla’ i min «barndoms» Prøysen, slik je var da je var lita jinte på Skreia, men je er takknemlig for at je fekk gå i dybden ta diktningen hass, slik at je skjønte hvor viktig «stemma tel Prøysen» er, som a bæssmor sa. Vi får håpe at onga som veks opp i dag, også har ei bæssmor som kæin åpne opp kista si med Prøysens skatter i.

Kjære Alf, takk for «Gode minner, gærne minner, hele væla er bære minner, finn et strå og træ dom på …» ska’ vi synge inn i hundreårsåret, vi må ta vare på denni arven etter deg. Je vil fortsette å videreformidle «lordags-stubbene» og synge visene dine, men det blir ittno jubileum i Prøysenstua, hvis itte æille blir med å syng: «Blåklokkevikua – den var lykka for meg. Blåklokkevikua – som je lengte mot deg.»

62

ET UNIKT INNBLIKK I EN FORFATTERS SINN, BARNDOM, OPPVEKST OG SAMTID.

EN INDRE REISE MOT ET KJENT MÅL Paul Auster står ved terskelen til sitt livs vinter og reflekterer over livets opp- og nedturer. I 2011, det året han fylte 64, skrev han Vinteropptegnelser – en uortodoks, virtuost komponert granskning av sitt eget liv, sett gjennom hans egen kropps historie. Den nye boken, Rapport fra det indre, er en naturlig oppfølger.

Begge bøkene gir et inngående bilde av mannen og forfatteren Paul Auster. Men i Rapport fra det indre er det ikke den fysiske Auster som står i sentrum. Nå er det hans erfaringer med sin egen utvikling som vies oppmerksomhet gjennom møter med hans indre jeg og den ytre verden.

Rapport fra det indre er Austers personlige historie, som også blir en allmengyldig historie om en tid og en kultur. Boken gir et inngående bilde av forfatterens moralske, politiske og intellektuelle utvikling fra etterkrigstidens 50-tall til det turbulente 60-tallet. Han gjenkaller lyder, lukter og berøringsfornemmelser som preget hans tidlige liv.

Han beskriver bildene som kom til ham, også via filmmediet (han elsket tegnefilmer og filmer generelt), inntil boken forlater prosaen og går over til rene bilder: Siste del rekapitulerer de tre første delene, fortalt gjennom et album med bilder. En helt spesiell form for selvbiografi.

Paul Auster Rapport fra det indre 389,– 9788203219313 Oversatt av Thorleif Sjøgren-Erichsen Utk. medio august Tilgjengelig som e-bok

Paul Austers store gjennombrudd var New York-trilogien, som kom i 1987. I tillegg til sine romaner, har han skrevet lyrikk, essays og filmmanus samt flere selvbiografiske bøker.

Han er oversatt til en rekke språk og har mottatt flere litterære priser for sitt arbeid.

«Auster bør ses på som en av de store amerikanske prosastilister i vår samtid.

Hans selvbiografiske arbeider er perfekt slepne juveler, glødende små bøker.»

The New York Times Book Review

«Gjennom hele mitt skrivende liv har jeg følt en trang til å skrive selvbiografier. Rapport fra det indre er egentlig den femte jeg har skrevet, og jeg tror at jeg har gjort det fordi jeg er interessert i å snakke om hva det betyr å være et menneske, hva det betyr å være i live. Jeg er virkelig ikke interessert i meg selv.

Jeg syns det er et svært kjedelig tema. Det jeg ønsker, er å prøve å erindre ting fra livet mitt som på en eller annen måte kan ha en forbindelse med ting som andre mennesker har erfart.»

Paul Auster

63

Pioneren OLE VIG Ole Vig hadde et klart blikk og et varmt hjerte for sannheten, skrev O. Arvesen i Norsk Folkeblad i 1868.

Ole Vigs visjon var utdanning for alle. Han var folkeopplysningsmann og nasjonsbygger og regnes av mange som den norske folkehøyskolens far.

Navnet er kort og til å huske. Livet var like kort.

Ole Vig levde i 33 år. Ti år etter grunnlova er han født, i 1824, og han dør i 1857.

debuterte han som forfatter med den kritikerroste biografien Kristofer Uppdal. Ein mot

Vig var en av den nye statens unge ånder, en idealist som drømte om et opplyst folk med tilgang til kunnskap og dermed makt, om vi forutsetter at kunnskap er makt. I de godt tretti årene han fikk leve, rakk han å være husmannsgutt, elev ved seminaret, huslærer, lærer, forfatter, foredragsholder, lærertillitsvalgt, redaktør i flere opplysningstidsskrifter, og til slutt styreleder ved et teater. Han var for si samtid et kjent åndsmenneske med en usedvanlig virketrang og en brennende iver etter å forandre menneskelivet til det bedre. Vigs grunntanke var at fulle demokratiske rettigheter for alle borgerne forutsatte at samfunnets nederste økte sin kunnskap, så de kunne bli opplyste, gagns mennesker. Gjennom skolegang og alfabetisering ville dette skje. Deretter kunne de få stemmerett.

Ole Vig er et produkt av 1814. Han viser et ekstraordinært talent, og vi kan bare ane hvordan livet kunne blitt. I sine få produktive år rakk han å skrive seg inn i nordmenns bevissthet som en kristen, liberal, nasjonal og språkradikal samfunnsbygger. I hans tanke står begrepet om liberal frihet sentralt, og 'folkeånden' skulle stige fram og levendegjøres i en nasjonal restaurasjon etter 400 år med dansk overherredømme i landet.

Ole Vig omtales som nasjonal strateg og pedagogisk pioner. Lærerorganisasjonene har holdt hans minne ved like heilt opp til våre dager. De har lagt vekt på Vigs idealistiske engasjement for å føre opplysning ut til alle, til bygd som til by. Til den fattige og den som lite hadde, var det ikke minst viktig å spre kunnskapens lys. Ole Vig huska hvor han kom fra. Skolegang skulle være en veg ut av fattigdommen.

alle. To år senere redigerte han et utvalg av Uppdals sakprosa under tittelen Kamp.

Arild Bye

Ole Vig vokste opp i et fattig småbrukerhjem i Stjørdal. Med prestens hjelp kom Vig til seminaret i Klæbu i 1841, og han var ferdigutdannet lærer i 1843, nitten år gammel. Sommeren 1851 fikk han mulighet til å komme til Sorø Akademi i Danmark, der han møtte den danske presten og skolemannen N.F.S. Grundtvig. Etter hvert ble Vig en del av det fremvoksende nasjonale kulturlivet i hovedstaden, og han var redaktør av bladet «Folkevennen» fra 1851 til 1857.

Det enorme arbeidspresset Ole Vig påla seg selv – kombinert med usle levekår – gjorde ham svært utsatt for sykdom. Ole Vig hadde rukket å ta farvel med sine venner før han døde av tuberkulose i adventstiden 1857 i Christiania. Mange av hans visjoner ble realisert etter hans død.

I Arild Byes biografi kommer vi nærmere Ole Vig enn vi tidligere har gjort, og vi får et sjeldent innblikk i det Norge som vokste fram etter 1814.

Arild Bye Folkevennen Ole Vig 399,– 9788203294600 Utk. ultimo september Tilgjengelig som e-bok

Arild Bye er journalist og tidligere redaktør i NRK Nord-Trøndelag. I 2010

64

Arkitekten bak den norske kulldriften på Svalbard, Robert Hermansen, fikk ny adresse 72 år gammel: Tromsø fengsel.

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg

REDNINGSMANN OG SYNDEBUKK

349,– 9788203292743

Det var den totale nedturen for «Røde Robert», han som hadde vært profilert og avholdt direktør i Kirkenes, i Narvik og i Odda, og ikke minst på Svalbard, der han nesten alene fikk æren for det som med rette er blitt omtalt som «industrieventyret».

Kanskje er det ingen andre som har vært viktigere for denne på så mange måter svært utsatte delen av norsk industri. Over alt hvor han kom, handlet det om å begrense nederlagene, om å unngå den totale næringsmessige katastrofe, eller i det minste å utsette den i det lengste, slik at omkostningene ble minst mulig for hele lokalsamfunn.

Robert Hermansen var den politiske aktivisten, industrilederen som alltid satset på det gode i medarbeiderne, direktøren som utfordret direktørene, elsket og mislikt, mannen som ingen stilte seg likegyldig til.

Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

Her er hele historien – om oppveksten sammen med bror Tormod i Vestfold, om de elleville studieårene i Trondheim, praksisen i Sulitjelma, direktørlivet, de falske anklagene fra etterfølgeren i Store Norske på Svalbard, om den urimelig harde dommen og livet etterpå. Ingen går umerket gjennom det Robert Hermansen ble utsatt for. I den grad han i dag fortsatt klarer å skjule konsekvensene av det, er det mer enn rettsstaten fortjener. 74-åringen har fortsatt mye ugjort!

Otto Ulseth er journalist, fotballtrener og forfatter. Han er særlig kjent for sine idrettsbiografier, som Oddvar Brå – det lange løpet (1988), Med Drillo i Premier League (2000), Bortekamp – med Drillo i Midtøsten (2008) og Petter Northug – Jakten på dyret (2010). Ulseth er i dag knyttet til konsulentselskapet Avantas.

Otto Ulseth Røde Robert Hermansen Redningsmann og syndebukk 379,– 9788203293993 Utk. ultimo september Tilgjengelig som e-bok

Ida Jackson har skrevet sakprosa og barnebøker siden 2008. Hun har vært en aktiv blogger og samfunnsdebattant, og jobber som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon. Hun har arbeidet med Morfar, Hitler og jeg i fem år.

65

Jeg fant ut at morfar var nazist ved å google meg selv.

Jeg var 21 år og selvopptatt.

MORFAR, HITLER TEKST Ida Jackson

OG JEG Jeg skrev alle tenkelige varianter av navnet mitt for å se om noen hadde skrevet noe spennende om meg.

Da jeg inkluderte pikenavnet mitt, Tjøstland, dukket det opp en bitteliten Wikipedia-artikkel. Det stod: Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.

Under artikkelen stod det: Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Morfar, Hitler og jeg er mitt forsøk på å gjøre nettopp det: Utvide en mangelfull biografi. Morfar døde i 2004. Ingen sa et ord om at han hadde vært norsk soldat på Østfronten.

Ingen nevnte jernkorset, SS-uniformen og de ideologiske lederartiklene han skrev i SS-avisen Germaneren. Ingen sa noe om at han hadde sittet i fengsel i fem år etter krigen.

Familien min ville klippe ut årene 1939 til 1949 av morfars livshistorie. Jeg har skrevet en bok der jeg limer de årene inn igjen.

SS-mannen Per Pedersen Tjøstland var en politisk ekstremist som var villig til å ofre livet for det han trodde på.

Han var en totalitær nasjonalsosialist som mente det var riktig å ty til vold for å bekjempe den jødisk-bolsjevikske konspirasjonen han mente truet det «germanske folk». Og han var en smart, omsorgsfull og talentfull mann. For ikke å snakke om verdens beste morfar.

Jeg har skrevet denne boken fordi vi trenger å forstå at ekstremisme, rasisme og totalitære ideologier ikke er noe fremmed. Det er en del av norsk historie vi ikke liker å snakke om. Jeg har ikke skrevet denne boken for å ta avstand. Jeg har skrevet denne boken for å ta nærhet.

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren.

Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet.

Morfar, Hitler og jeg handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys.

Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

66

UTDRAG

Innbruddet i Frimurerlosjen

ÅRET ER 1939. Per Pedersen er 22 år. Det er sent på høsten, og han er i ferd med å bryte seg inn i Nedre Vollgate 19 – Frimurerlosjen i Oslo. 1939 har vært året der ulike nasjonalistiske bevegelser og stater har vunnet seier etter seier verden over. Franco har vunnet den spanske borgerkrigen. Japanerne forsøker å okkupere Kina. Tyskland har invadert Polen. Fra et nasjonalsosialistisk perspektiv må 1939 ha fremstått som året da alt var mulig. De såkalt gode kreftene var på fremmarsj, og Per må ha vært sikker på at de ville seire.

Derfor er Per Pedersen og vennene hans i ferd med å gjøre sin egen nasjonalsosialistiske mini-invasjon: De vil ta seg inn i Frimurerlosjen og avsløre den jødiskfrimureriske konspirasjonen en gang for alle. Jeg forsøker å se for meg innbruddet i detalj. Det må ha vært mørkt, vått, kaldt. De må ha kjent pulsen banke i hele kroppen.

For å finne ut hvor de kan ha stått, har jeg lusket rundt Frimurerlosjen mens jeg grublet over hvordan jeg ville brutt meg inn. Jeg har hatt begrenset informasjon om planleggingen og gjennomføringen av innbruddet. Men det kan ikke ha vært så mange måter å bryte seg inn i Nedre Vollgate 19 på. Jeg laget noen innbruddsscenarier og sorterte dem i «dum» og «litt mindre dum», for deretter å satse på at bestefaren min ikke var så dum. Det fikk meg til å konkludere med at Per og kameratene ikke ville være særlig smarte om de gjorde noe mistenkelig mens de var synlige fra Wessels plass, den åpne plassen mellom Stortinget og Halvorsens Konditori som ligger rett foran losjen. Der er det altfor mange som kunne sett dem, selv i et Oslo som var mindre folksomt enn det er i dag.

Det er mer sannsynlig at de stod i Prestegata, et lite smug av en vei som ligger mellom Stortingsgata og Rosenkrantz’ gate. Baksiden av Frimurerlosjen ligger inn mot denne gata, og hvis de knuste et vindu her, ville det ikke bli oppdaget øyeblikkelig. Og hvis du var sterk, sprek og hadde en søppelkasse å ta sats fra, ville det være mulig å komme seg inn. Så det er her jeg antar at bestefaren min er i 1939: I Prestegata, klar til å gjøre noe kriminelt for å bevise den jødisk-frimureriske verdenskonspirasjonens eksistens. For det var det som var målet med innbruddet: å finne definitive bevis og bruke dem til å få flere til å støtte den nasjonalsosialistiske saken.

Jeg kommer ofte tilbake til morfars innbrudd i Frimurerlosjen fordi det er den eneste historien om fortiden hans som frontkjemper og SS-mann han fortalte meg om mens han levde.

Alt det andre jeg har funnet ut om morfars krigsdeltagelse, har vært nytt for meg; det har vært fremmedlegemer i familiehistorien. Jeg har slitt med dem og jobbet hardt for å få dem til å henge sammen med bildet jeg hadde av ham fra før. Men jeg har alltid hatt en bestefar som hadde brutt seg inn i Frimurerlosjen. Jeg har hørt historien fra både morfar og mamma. De fortalte det som en artig og uskyldig anekdote, og det var tydelig at morfar fremdeles var stolt av innbruddet. I begge versjonene av historien bryter morfar seg inn hos frimurerne for å avsløre hemmelighetene deres. Verken morfar eller mamma fortalte historien i sammenheng med andre verdenskrig eller okkupasjonen.

«Hva fant du?» spurte jeg morfar da jeg var barn. Jeg ville også få vite hemmeligheten. «Vi åpnet et skap,» sa han til meg. «Vi knuste noen glassmontre.» Han fortalte at de hadde funnet en stor passer og en vinkelmåler i messing og lagt dem ut på bordet. Historien fikk meg til å se for meg morfar som en slags Indiana Jones, på jakt etter hemmelige og magiske gjenstander.

Verken mamma eller morfar brukte ordet nasjonalsosialisme når de skulle forklare hvorfor den unge Per Pedersen hadde begått innbruddet. Mamma forklarte at Per hadde vært opptatt av «hvordan det skulle gå med Norge» og at han var «spesielt opptatt av bøndenes posisjon i samfunnet». Det førte til at jeg som barn plasserte ham i samme kategori som farmor, som ledet Senterpartikvinnene i Østfold. Hun kjøpte egg rett fra bonden og hadde tapetsert kjøleskapet med «Ta Norge i bruk!»-klistremerker. Å forstå at kombinasjonen av innbruddet i Frimurerlosjen, nasjonalisme og bønder egentlig betydde nasjonalsosialisme, krevde en idéhistorisk innsikt jeg ikke hadde i oppveksten. De fortalte meg nesten om morfars krigsdeltagelse, men ikke helt.

Noe annet verken mamma eller morfar inkluderte i historien, var hvor dårlig innbruddet hadde gått.

Per og kameratene ble arrestert og dømt til seks måneders betinget fengsel. Jeg antar at de fikk betinget

67

– Å avsløre familiehemmeligheten har vært som å bli gjort oppmerksom på en optisk illusjon: Jeg har bare måttet flytte blikket noen millimeter, og plutselig er det som pleide å være usynlig, blitt vanvittig klart.

og ikke ubetinget fengsel fordi det var første gang de gjorde noe kriminelt, og fordi innbruddet ikke kunne kalles vinningskriminalitet. Per fikk en prøvetid på to år der han ville slippe soning om han ikke begikk noe kriminelt i mellomtiden. Men av noe man må kalle historiske grunner, var det ingen som kontrollerte om Per overholdt prøvetiden. Etter at tyske tropper hadde marsjert gjennom Oslos gater 9. april 1940, ble Frimurerlosjen i Oslo rekvirert av Nasjonal samling, som omdøpte bygget til Partihuset. De tyske troppene hadde anti-frimurerutstilling i losjen der de viste frem de såkalte hemmelighetene Per var villig til å gå i fengsel for å avsløre.

I den nye NS-staten var ikke Pers forbrytelse regnet som en forbrytelse. Da morfar kom tilbake etter å ha vært frontkjemper fra 1941 til 1943, søkte han om å få slettet dommen fra strafferegisteret. Søknaden ble godkjent, og dommen ble slettet fra rullebladet hans.

Innen nasjonalsosialismen var frimurerne og jødene to sider av samme sak, og Pers lovbrudd var blitt forvandlet til en viktig politisk markering. Han hadde vist seg som en som ville gå til drastiske skritt for å avsløre nazistenes såkalte hovedfiende.

Jeg har måttet pusle sammen innbruddet i Frimurerlosjen fra to separate kilder: Den betingede dommen og slettingen av den er beskrevet av Per i papirene fra rettsoppgjøret. Der står det imidlertid bare at Per Pedersen Tjøstland hadde vært «dømt for innbrudd».

Det står ikke hvor han brøt seg inn. Mens historien om innbruddet er nærmest mytologisert i familien min.

Det kan selvfølgelig være at unge Per Pedersen ble dømt for å bryte seg inn et annet sted, og at han faktisk forsøkte seg på litt mislykket vinningskriminalitet før krigen brøt ut. Familiemyter er skjøre greier, og for alt jeg vet kan det være at historien om innbruddet i Frimurerlosjen ville vært noe unge Per hadde skrytt på seg tidlig i SS-tiden og fortsatt med langt inn i alderdommen. Men jeg har noen litt flere håndfaste bevis på at innbruddet faktisk fant sted. Å avsløre familiehemmeligheten har vært som å bli gjort oppmerksom på en optisk illusjon: Jeg har bare måttet flytte blikket noen millimeter, og plutselig er det som pleide å være usynlig, blitt vanvittig klart. En av tingene jeg gjorde underveis i skriveprosessen, var

å invitere Terje Emberland på middag hos foreldrene mine. Jeg tenkte det ville være fint for mamma å ha muligheten til å stille en del spørsmål om Per til en forsker som visste hvem han var. Å ha med Terje på middag var også å låne Terjes blikk for en dag. Jeg ble ikke skuffet. Da innbruddet i Frimurerlosjen kom opp i samtalen, tok faren min ned et horn fra veggen.

Jeg hadde ikke lagt merke til det før. Det hadde hengt der som pynt, mellom barnebilder av søstrene mine og meg og malerier mormor og morfar har laget. Det viser seg at vi fikk hornet av morfar da han fordelte arven mellom mamma og tantene mine etter at mormor døde. Pappa gir hornet til Terje Emberland. Terje begynner å le. Han viser meg hornet. På baksiden står det: «Den norske frimurerorden». Vi har hatt Pers tyvegods på veggen store deler av oppveksten min. Det gjør meg utrolig satt ut. Foreldrene mine vet at de har pyntet stua si med en suvenir fra Pers ideologiske fortid – fra Pers krigsforbrytelse, strengt tatt. De har bare ikke sagt noe før jeg spurte.

«Han fikk med seg et beger i kobber også,» forteller foreldrene mine. «Det fikk tanten din.» Neste gang jeg besøker tante, ser jeg etter frimurer-begeret. Det viser seg at hun bruker sin del av «frimurernes hemmeligheter» som blomsterpotte. Gjenstander jeg har sett på som nips og loppisfunn var egentlig en del av Per Pedersen Tjøstlands plan om å avsløre Verdenskonspirasjonen med stor V. Arrestasjon eller ikke: Han eller noen av vennene hans må ha greid å raske med seg noen gjenstander politiet ikke fikk tilbake. Per kvittet seg med jernkorset og de andre medaljene fra Østfronten. Han tok ikke vare på noen av sine egne tekster fra krigen. Men gjenstandene fra Frimurerlosjen ga han videre til barna sine. Han må ha vært stolt av innbruddet, selv som gammel mann. Et innbrudd som plasserer ham i et ideologisk landskap der jødene styrer verden, og som gjør det logisk å melde seg frivillig til Waffen-SS.

68

« EINE KÜNSTLERIN VON RANG »

69

Kirsten Heiberg hadde utvilsomt en av norsk teater og films mest omdiskuterte karrierer. Hun stod på høyden av sin berømmelse da Joseph Goebbels’ filmindustri var på sitt mest fremgangsrike i Europa. Men hvem var egentlig Kirsten Heiberg, og hvorfor er hun i dag så lite kjent i norsk offentlighet?

KIRSTEN HEIBERG DEBUTERTE som skuespiller på Den Nationale Scene i Bergen i 1929, og i første halvdel av 1930-årene spilte hun i flere norske og svenske filmer. I 1937 reiste hun til Wien for å være med i en operette. Her traff hun den tyske filmkomponisten Franz Grothe. Han var nazist, men hun giftet seg med ham etter bare noen måneders bekjentskap. De bosatte seg i Berlin og ble stjerner i den nye tyske filmindustrien, ledet av propagandaminister Joseph Goebbels.

Kirsten Heiberg sitter i garderoben. Hun venter.

Stemningen i Europahaus i Berlin er oppløftet og spent. Ved siden av henne sitter hennes gode venninne Ilse Werner. De lytter begge oppmerksomt til det som foregår ute i den store salen. Applausen bølger, propagandaministeren har akkurat trådt ned fra scenen. Luftwaffes musikkorps spiller på nytt en fengende marsj, og programlederen introduserer de neste gjestene for publikum: En rekke sjømannskoner som hilser til sine ektemenn og forloveder i havner og på krigsfartøy rundt i Europa. Kirsten skulle overfor sin venninne gjerne ha kommentert noe av det hun hører fra scenen, men de må være stille og konsentrerte. Programmet overføres direkte i tysk radio, og nå er neste artist Ilse Werner. Kirsten blunker og smiler til henne; hun reiser seg på stikkord og går ut på scenen.

Bjørn-Erik Hanssen Glamour for Goebbels Historien om Kirsten Heiberg 399,– 9788203294754

Det er 11. mai 1941. Tyskland marsjerer fram på alle fronter, tonen i programmet er positiv og optimistisk. Kirsten hører applaus fra salen, og Ilse som synger en av sine populære slagere, 'Sing ein Lied, wenn du mal traurig bist'. Så kommer det faste humorinnslaget 'Ankerspiel', og publikum ler høylytt av vitsene. Programlederen introduserer nå sin bursdagsgave til publikum, Kirsten ranker seg: Eine Künstlerin von Rang, mit einem besonders guten Klang.

Ihr fragt gespannt, wer ist die Dame?

Kirsten Heiberg ist ihr Name!

Kirsten trer ut på scenen. På første rad i den feststemte salen sitter Joseph Goebbels.

Var det slik at Kirsten Heiberg som skuespillerinne fylte rollen som medløper for Hitlers og Goebbels’ politikk – eller var hun tvert imot en markant motstander av nazismen og motarbeidet tyske myndigheter i hemmelighet? Kanskje var Kirsten Heiberg helt upolitisk og havnet gjennom et tilfeldig kjærlighetsmøte nærmest uforskyldt i historiens mest velsmurte propagandamaskineri? Spørsmålene knyttet til den vakre og mystiske skuespillerinnen er mange.

Bjørn-Erik Hanssen har forsøkt å besvare flere av disse i sin bok, og han har gjort svært oppsiktsvekkende funn. Ved å sette sammen ulike kildeelementer skaper han et bilde av Kirsten Heibergs rolle i en meget spesiell epoke av filmhistorien.

Bjørn-Erik Hanssen er forfatter og dramatiker.

Hans produksjon spenner fra barne- og ungdomsbøker til lyrikk og dokumentarromaner, filmmanuskripter og teaterstykker.

Han har bl.a. skrevet Lukkøye. Historien om Ole Klemetsen (2002) og manus til dramadokumentaren Blod & ære (2008), om boksetreneren «Big John» Klemetsen og hans forhold

Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

til sønnen.

70

Kampen om sannheten handler om ytre dramatikk og indre spenninger i en ultrahemmelig motstandscelle på Sørlandet under annen verdenskrig, og om en krigshelts årelange kamp for å renvaske seg etter falske beskyldninger.

Dette er den dramatiske historien om to motstandsmenn som arbeidet nært sammen under annen verdenskrig, men som endte som bitre fiender: Oluf Reed Olsen og Arne Borgersen.

Reed Olsen kom til Norge i 1943 som hemmelig agent for britisk etterretningstjeneste etter å ha blitt trent i utlandet. Hans oppgave var å overvåke nazistenes aktiviteter på Sørlandet. Han sendte mer enn 600 telegrammer til London, og etterretningsopplysningene fikk han for det meste fra Arne Borgersen og hans motstandsgruppe. Dette var livsfarlig arbeid, mange ble fengslet og torturert av Gestapo, flere måtte flykte til Sverige, noen ble drept.

Oluf Reed Olsen ble en av Norges mest dekorerte menn etter krigen.

Men medaljene hans har en bakside.

Det handler om maktkamp og falske påstander.

HVEM FORVALTER SANNHETEN – OG HVORDAN?

I 1944 oppsto en alvorlig uenighet mellom Oluf Reed Olsen og Arne Borgersen om spørsmål knyttet til strategi og økonomi. Sikkerheten til Borgersens menn og hans familie spilte også inn. Resultatet ble altså konflikt.

Reed Olsen sendte til slutt en telegrafisk melding til London om at Borgersen ikke var til å stole på. Han påsto at det var fare for sabotasje og angiveri og avskrev hele Borgersengjengen. Saken ble enda verre for Borgersen etter krigen, da Reed Olsens bok Contact kom ut i 1946. Her fortalte Reed Olsen i detalj om etterretningsarbeidet under krigen, til tross for at han var underlagt streng taushetsplikt, også i fredstid. Borgersen mente at boken inneholdt en rekke feil og mangler, og han reagerte på grove beskyldninger som ble fremsatt mot ham selv og hans gruppe.

En lang rekke frivillige hjelpere på Sørlandet ble glemt etter krigen. De ble utelatt fra krigshistorien og følte seg sveket, men kunne ikke gjøre noe. Krigen var et avsluttet kapittel, offentlig kritikk av heltene var utenkelig. Dette gikk verst ut over Arne Borgersen selv. Kampen for rettferdighet ble for tung for ham.

Reed Olsens påstander fra 1944 ble fullstendig trukket tilbake tolv år etter krigens slutt, men da var Borgersens liv allerede ødelagt.

Arne Borgersen og de andre hjelperne ble offer for dårlig behandling og har ikke fått den respekt de fortjener. Denne boken er skrevet for å rette opp dette. Bjarne Borgersen

Bjarne Borgersen Kampen om sannheten Krigshelten og hans navnløse hjelpere

Bjarne Borgersen er jurist og leder for konsulentselskapet Borgersen & Partners AS. Han har lang erfaring fra toppledelse i norsk bankvirksomhet og er styreleder og -medlem i en

379,– 9788203294716 Utk. primo oktober Tilgjengelig som e-bok

rekke større virksomheter. Kampen om sannheten er hans første bok.

71

Ragnar Vold

«Den er noe av det beste og mest direkte som er skrevet fra naziregimets første fase og tåler så absolutt å leses også i dag.»

Harald Stanghelle, Aftenposten, om Tyskland marsjerer

demokrat humanist informant

Dagbladets legendariske utenriksredaktør Ragnar Vold står som en av de sterkeste politiske skribentene i moderne norsk presse.

Allerede i 1934 varslet han om den nazistiske faren i sin reportasjebok Tyskland marsjerer. Nå utgir vi denne og oppfølgeren Mennesket søker fotfeste (1939) på nytt i ett bind.

Ragnar Vold (1906–1967) festet tidlig blikket på Adolf Hitler og Vidkun Quisling. I motsetning til mange andre, bortforklarte ham dem ikke, men tok deres budskap på dypeste alvor. Han så den nazistiske faren, han oppsporet den, dokumenterte den, analyserte den – og så tydelig at dette ville ende i en katastrofe.

Fram til krigen preget Vold i stor grad Dagbladets profil som den avis i Norge som sterkest talte Hitler midt imot. Avisen gikk under navnet «Krigsropet». Vold var «norsk presses ubestridt ledende anti-nazistiske penn gjennom hele tredvetallet,» skrev Arne Skouen.

Tyskland marsjerer og Mennesket søker fotfeste er de to bøkene som i norsk politisk litteratur på 1930-tallet yter den største motstan-

den mot de totalitære regimene som var på fremmarsj: Hitlers nazisme, Mussolinis fascisme, Stalins terrorkommunisme. Fram til slutten av 1930-årene var Ragnar Vold temmelig alene i Norge om å se faren i alle disse styresettene. Hensikten helliger aldri midlet, var hans forståelse. Terror underveis blir terror ved veis ende.

Tyskland marsjerer er en klassiker og et pionerbind innen norsk politisk reportasje og dokumentasjon, reisebrev og analyse. Mennesket søker fotfeste gir den humanistiske grunninnstillingen bak Ragnar Volds ideologikritikk av de totalitære regimene han uten å nøle kalte menneskefiendtlige. De to bøkene utgjør Volds politiske testamente.

Bøkene gjenutgis med nyskrevet forord av Jan Erik Vold og etterord av Harald Bache-Wiig og Bernt Hagtvet.

Ragnar Vold Tyskland marsjerer Mennesket søker fotfeste 399,– 9788203294945 Utk. november Tilgjengelig som e-bok

72

«Hvad er der paafærde? Det skulle være interessant at vite. For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfælde paa mange aar.» Disse ordene falt under trontaledebatten i Stortinget tirsdag 17. februar 1914 og skulle for alltid hefte ved mannen som uttalte dem: statsminister Gunnar Knudsen.

FOTO Th Jürgensen/Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

SKYFRI HIMMEL

Glemt er alt Gunnar Knudsen utrettet som regjeringssjef: fullføringen av Bergensbanen, innføring av åttetimersdagen, den første sykeforsikringen, barneloven og ikke minst konsesjonsloven som sikret statens hjemfallsrett til fossekraften. Listen er lang. Knudsen satt i to perioder, i den siste med ansvaret for å holde Norge utenfor den krigen som herjet rett ved landets grenser. Heller ikke det er blitt husket. Det er denne uttalelsen fra før ragnarok brøt løs høsten 1914, som står igjen. Og grunnen er nettopp det. Seks måneder etter at ordene falt i stortingssalen, barket de europeiske stormaktene sammen i en krig som skulle overgå alle tidligere kriger hva gjaldt død og lemlestelser, ødeleggelser – og konsekvenser. 10 millioner unge menn ga sitt liv i kampene, 6,5 millioner sivile ble uskyldige ofre for den, byer ble lagt i ruiner, enorme landområder forgiftet og ødelagt. Fire imperier gikk under, og landegrensene i Europa ble tegnet på ny.

Stille før stormen Sjelden har betegnelsen «stille før stormen», vært mer dekkende enn for de tre første ukene av juli 1914.

Sommerstillheten senket seg i regjeringskvartalene og militærkasernene. Ministre og generaler reiste på ferie og soldatene hjem for å delta i innhøstingen. Ved de populære luksushotellene og kurbadene i MellomEuropa møttes industriledere, politikere, diplomater og offiserer fra Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Russland og Østerrike i vennskapelige former. De spaserte i lag, spiste middag sammen, møttes ved bassenget, på tennisbanen, ved kortbordene og forlystelsesstedene, snakket om løst og fast, sikkert også om det forferdelige attentatet i Sarajevo. Men ingen snakket om at Europa befant seg på terskelen til krig. Drapene på Franz Ferdinand og hans kone tapte raskt nyhetsinteressen. De forsvant fra avisenes førstesider etter et par dager; de som ville følge den videre etterforskningen i Sarajevo, ble henvist til notisspaltene på sidene

73

Roy Andersen 1914 Inn i katastrofen

Roy Andersen er historiker og forfatter.

Han har bl.a. skrevet romanene Stein og jord (1986) og Fra Berger (1991), og biografiene Sin egen fiende:

399,– 9788203294327

Et portrett av Asbjørn Bryn (1992) og Henrik Angell: En nordmann på tvers (2000). Til 100-årsjubileet for unionsoppløsningen kom Roy Andersen med 1905:

Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

lenger bak. Et annet drap hadde større interesse: I Paris startet rettsaken mot Madame Caillaux, hustruen til tidligere statsminister Joseph Cailleaux. Hun sto tiltalt for drapet på redaktøren i Le Figaro, Gaston Calmette, etter at avisen hadde publisert ekteparets intime brevveksling. Saken hadde alt det sommerstille aviser og nyhetsbyråer begjærte – politisk skandale, sosietetssladder, kjærlighet, sjalusi og død i skjønn forening.

Ellers slumret Europa under sommerens døsige slør: «Feriegjestene lå på stranda under de fargerike teltene sine eller badet,» skriver Stefan Zweig fra sitt opphold i Ostende på den belgiske kanalkysten. «Barna satte draker opp i luften, foran de små kafeene danset ungdom på dikene. Alle tenkelige nasjoner blandet seg fredelig med hverandre, særlig ofte hørte en tysk, for hvert år pleide det å komme strømmende feriegjester til den belgiske kysten fra det nære Rhinlandet.»

Samme dag det østerriksk-ungarske ministerrådet besluttet å gå til krig mot Serbia, satte den tyske keiseren kursen for sitt norske ferieparadis, vestlandsfjordene og Balestrand. Han hadde foreslått å avlyse reisen som følge av den spente situasjonen, men Bethmann Hollweg hadde insistert på at den skulle gå som planlagt. En avlysning i siste sekund ville vekke internasjonal oppmerksomhet og utløse spekulasjoner om Tysklands fredelige hensikter, forklarte han keiseren og viste til at også generalstabssjef Moltke skulle på ferie.

En stor tysk flåtestyrke skulle jo dessuten drive øvelse utenfor Vestlandskysten, og den hadde keiseren lovt å følge.

Kan hende lå det også et annet formål bak insisteringen. Keiser Wilhelms sviktende dømmekraft, hans uberegnelige utspill og svulstige språk, var blitt et stadig større problem for Tysklands politiske ledelse.

I deres øyne var han en løs kanon på dekk, og det var derfor best at han befant seg på «Hohenzollern» langt inn i de norske fjordene og ikke fikk anledning til å blande seg inn i den særs krevende situasjonen de sto foran.

Spillet bak kulissene, og i 2011 utga han Redningsmenn og lykkejegere – norske pionerer i Alaska.

Etter en snarvisitt til Odda innerst i Sørfjorden, der keiseren beskuet den nye kraftstasjonen ved Tyssedalsfallene, ankom han Bergen på kvelden den 9. juli.

Dagen etter gikk han i land og tok en spasertur utover mot Nygårdsviken, «hvor han som vanlig gjestet paraplymaker Eriksen. Keiseren var under denne visitt i et utmerket humør», kunne Bergens Tidende rapportere.

Paraplymakeren hadde oppnådd keiserens gunst fordi han hadde heist flagg på sin eiendom på Laksevåg hver gang keiseryachten ankom Bergen. Wilhelm hadde besvart hilsenen med å oppsøke mannen, og det hadde utviklet seg et vennskap mellom de to.

På ettermiddagen var det selskap hos en annen av keiserens venner, konsul Conrad Mohr, i hans praktvilla «Stupet». Mohr var landets største kornimportør og hadde vært tysk konsul i over 25 år. Til stede var også en annen av keiserens gamle bekjente, Christian Michelsen. Der satt de og mimret, kanskje over den gangen for ni år siden da Michelsen pådro seg keiserens vrede for å ha kastet kong Oscar II fra tronen, og sendte Mohr til Tyskland for å blidgjøre ham igjen. Det hadde lyktes. Keiser Wilhelm hadde kort lunte, men også kort hukommelse. Mohr hadde reist tilbake til Norge med forsikringer om at keiseren hadde godtatt det som var skjedd, og at vennskapet med Michelsen og Norge ikke var forbi. Neste sommer satte han igjen kursen mot Vestlandet, og etter det hadde han vært en årlig gjest hos sine venner i Bergen.

Etter lunsjen med Michelsen og Mohr dro den keiserlige eskadren videre nordover og inn Sognefjorden.

Derfra kunne avisene melde at keiserens besøk som sedvanlig spredde liv og røre. Folk fra fjern og nær kom strømmende til Balestrand for å få et glimt av berømtheten på nært hold. Kviknes hotell hadde fullt belegg mens keiserbesøket sto på. Igjen ble det arrangert hagefester hos maleren Hans Dahl, som i likhet med Wilhelm hadde forlatt Tyskland for å finne fred og inspirasjon i de vestnorske fjordene. Dahl hadde atelier i Düsseldorf, hvor han tilbrakte vinteren med å male blonde, nordiske kvinner i bunadsklær mellom fosser,

74

FAKTA 1914

– 17. FEBRUAR Statsminister Gunnar Knudsen kommer med sin famøse uttalelse om «skyfri himmel» under trontaledebatten i Stortinget.

– 28. JUNI Erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru Sophie Clotek blir skutt i Sarajevo av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip.

– 23. JULI Østerrike-Ungarn overleverer sitt ultimatum til Serbia.

– 25. JULI Østerrike-Ungarn avviser det serbiske svaret. Keiser Wilhelm bryter opp fra sitt ferieopphold i Balestrand og reiser tilbake til Berlin.

– 27. JULI Utenriksminister Ihlen innkaller de militære sjefene for å forberede mobilisering. Statsminister Knudsen avbryter seilferien og drar tilbake Kristiania.

– 28. JULI Østerrike-Ungarn erklærer Serbia krig og bomber Beograd.

– 1. AUGUST Tyskland erklærer Russland krig. Norge erklærer seg nøytralt. Samtidig mottar regjeringen tilbud fra Sverige om en forsvarsallianse.

– 2. AUGUST Tyskland erklærer Frankrike krig. Norge mobiliserer marinen, festningsartilleriet og hæren til nøytralitetsvakt. Kong Haakon ber regjeringen søke britisk beskyttelse. Regjeringen innfører eksportforbud for korn, poteter, kull og koks og maksimalpriser for en rekke matvarer.

– 4. AUGUST Storbritannia tilbyr Norge, Belgia og Nederland en allianse, men trekker tilbudet tilbake noen timer senere.

Tyskland invaderer Belgia.

– 5. AUGUST Storbritannia erklærer Tyskland krig og innleder blokade av skipstrafikken til landet.

– 7. AUGUST En stor britisk flåte går inn i norske farvann ved Stad på leting etter tyske marinefartøyer.

– 11. AUGUST Britiske krigsskip går inn i Boknafjorden på leting etter en tysk ubåtbase.

– 20. AUGUST Britene skjerper blokaden i Nordsjøen og legger ytterligere hindringer i veien for skipstrafikken.

– 5. NOVEMBER Storbritannia erklærer Nordsjøen som krigsområde og forlanger at handelsskip går innom britiske havner for kontroll av lasten.

– 16. NOVEMBER Den tyske hjelpekrysseren «Berlin» dukker uanmeldt opp på Trondhjem havn. Skip og mannskap blir internert.

– 18. DESEMBER De tre nordiske kongene møtes i Malmø for å demonstrere samhold om nøytralitetspolitikken. Kong Haakon benytter anledningen til å tale regjeringen imot.

fjell og fjord. Det var bilder som falt i Wilhelms smak. Som Fritjof-statuen på andre siden av fjorden var de symboler på den norrøne stammens kraft og frodighet.

I hagen til Dahl ble det danset. Ferierende frøkner fra Bergen svingte seg med galante tyske offiserer til musikk fra keiserens militærorkester. Igjen var det utflukter til Fjærland og Jostedalsbreen og besøk hos lokale kunstnere. Igjen ble det arrangert roregattaer, middagsselskaper og dans på «Hohenzollerns» dekk. Alt så ut som det pleide å være, ja den 11. juli sendte keiseren til og med det årlige gratulasjonstelegrammet til kong Petar i Serbia i anledning hans fødselsdag.

I 1914 – Inn i katastrofen skildrer Roy Andersen den dramatiske historien om opptakten til første verdenskrig og dens tidlige fase. Vi følger den norske regjeringens kamp for å forsvare nøytraliteten overfor Sverige og Storbritannia – og også overfor kong Haakon, som mer og mer opptrer som britenes mann snarere enn som Norges konge. Vi får se et Norge på randen av statskupp: Her er oppsiktsvekkende stoff om kong Haakons konspirasjoner med Nansen og den britiske ambassadøren for å få fjernet Gunnar Knudsen som statsminister.

Imens ruller den tyske krigsmaskinen gjennom Belgia og Nord-Frankrike og involveres i voldsomme slag også på Østfronten. Gjennom soldatdagbøker og brev får vi et innblikk i krigens råskap – fra de blodige kampene ved Marne og Tannenberg til forbrødringen mellom skyttergravene i Flandern på julaften 1914. Samtidig rammes den livsviktige norske skipsfarten stadig mer av krigshandlingene.

75

Tyskland seiler frem som Europas suverene stormakt. Men vår kunnskap om det tyske preges fortsatt av det forrige århundrets begivenheter. Hvem er dagens tyskere, og hvordan vil de bruke sine politiske og økonomiske muskler? TEKST Sten Inge Jørgensen

TYSKLAND

– EN GJENOPPDAGELSE

Nordmenns oppfatning av en særlig nærhet til Storbritannia og USA bygger i større grad på disse landenes seier i andre verdenskrig enn på et sterkt kulturfellesskap. Fra de fleste synsvinkler ligner vi mer på tyskerne, og i et større historisk perspektiv er det i første rekke mot Tyskland vi har vendt oss. Språkopplæring i skolen er en talende indikator, hvor engelsk i tiår etter tiår har forskjøvet tysk som fremmedspråk.

Etter den tyske gjenforeningen, og spesielt på 2000-tallet, ble landet gjenoppdaget av unge norske kunstnere, som i all hovedsak fant seg til rette i det frihetsdyrkende Berlin.

Norske politikere erkjente samtidig at Tyskland var den stormakten i verden vi i størst grad hadde felles interesser med. Også nordmenn flest besøker Tyskland oftere enn før, men da typisk som turister, og gjerne med krigshistoriske severdigheter som reisemål. Men kontaktflaten til tysk kultur av i dag er marginal, og kunnskapene om landet mangelfulle. Norske journalister og forlag synes mer opptatt av å formidle krigshistorier enn av å forholde seg til samtiden.

I realiteten er Tyskland radikalt forandret. Nasjonen har tatt et kraftig oppgjør med sin fortid, og fremstår som et fremtidsrettet sam-

funn som ikke lenger kan forstås med gamle briller. Samtidig har Tysklands makt vokst så markant at alle som vil forstå den politiske utviklingen i vår verdensdel, bør fatte interesse for hvordan tyskere tenker.

Denne boken tar sikte på en bred presentasjon av landet, hvor både identitet, kultur, politikk, næringsliv og utenrikspolitikk er viet oppmerksomhet.

Blant de sentrale spørsmålene som stilles, er Tysklands betydning for overlevelsen av det vi kan kalle «en europeisk sivilisasjonsform».

Velferdsstatene har lenge vært truet av globaliseringen, og finanskrisen har ført til ytterligere nedbygging av velferdsgoder. I mange land er det ikke lenger en selvfølgelighet å ha gratis utdanning, og forskjellene mellom rike og fattige øker. De veivalgene Tyskland tar for å bevare sin sterke Sozialstaat, vil ha stor betydning for hvilke spilleregler som skal gjelde i fremtidens Europa.

Tyskere har problemer med å oppfatte seg selv som ledere, men de har sterk selvtillit når det gjelder sin evne til å bygge «det gode samfunn».

De er pragmatikere, alltid beredt til kompromisser, men klarer likevel å gjennomføre store reformer. Nå pågår den gigantiske Energiewende, hvor fornybar energi fases inn i et

Sten Inge Jørgensen Tyskland stiger fram

Sten Inge Jørgensen er utenriksjournalist i Morgenbladet med Europa og Tyskland som spesialfelt. Han er også bokanmelder og

349, – 9788203294587 Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

forrykende tempo for å nå målene fra FNs klimapanel.

Tyskland har Europas mest suksessrike økonomiske modell, hvor små og mellomstore bedrifter, spredt i hver avkrok av landet, er verdensledende i sine produktkategorier. Hele 60 prosent av landets unge tar sin utdanning som lærlinger, hvor de veksler mellom skolepulten og praktisk arbeid. Arbeidsledigheten er rekordlav.

Men tyskerne er ikke fornøyd med å ha et velfungerende samfunn. De dyrker fortsatt sin eksistensielle angst, publiserer tusenvis av bøker om filosofi hvert år, og kritiserer «amerikansk» kulturell forflatning.

De raser mot overvåkning, er ytterst skeptiske til bruk av militærmakt, og arbeider hardt for å styrke den internasjonale rettsorden.

Historisk sett har styrking av tysk selvtillit vært forbundet med noe negativt. I dag forholder det seg trolig motsatt. Spørsmålet er om Tyskland våger å fylle det politiske vakuumet USA etterlater seg i Europa, eller om de fortrekker å være et selvtilstrekkelig, «stort Sveits».

forfatter og har bl.a. gitt ut bøkene Vesten mister grepet og Globale utfordringer.

76

Hvorfor har vi hvit hud? Hva kan en trestokk funnet i en myr på høyfjellet fortelle om fortidens klima?

Hvorfor blir flyturen fra Oslo til New York 2 cm lengre hvert år? Når var det supervulkaner i Nordmarka?

Hvorfor endrer slaktevekten av lam seg fra Sør-Alvdal til Nord-Alvdal? Når var det like høye fjell som Mount Everest på Vestlandet? Vil vi snart få en ny istid i Norge? TEKST Reidar Müller FOTO Orsolya Haarberg

Bli med på tur i fortellingen om Norge

SÅ MANGE SPØRSMÅL, men finnes det noen svar?

Reidar Müller er nysgjerrig og tar oss med på opp­ dagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge – fra den spede starten for 2902 millioner år siden og frem til i dag.

Denne historien burde ha startet svevende over Norge, eller kanskje enda bedre, på en fjelltopp. Der jeg i poetiske vendinger hyller den norske naturen, «furet værbitt» med vakre fjorder, skarpe snødekte tinder og frodige daler. Så kunne jeg trekke inn et sitat fra vår litterære kanon Aasmund Olavsson Vinje: «No ser eg atter slike Fjell og Daler». Deretter, som kronen på verket, kunne jeg ha undret meg over «Hvordan fikk vi denne naturen? Hvem er egentlig nordmannen?»

Men jeg skal heller trassig starte denne historien i Norli bokhandel i Oslo. Jeg passerer hyllemeter på

hyllemeter med kokebøker, vinbøker, skjønnlitteratur og fancy fotobøker. Jeg finner til slutt turistbøkene et stykke inne i bokhandelen. Her starter mitt lille forsk­ ningsprosjekt.

Hva forteller egentlig disse bøkene om Norge? Jeg tenker at her finner vi essensen, den kortfattete sann­ heten om Norge presset inn mellom to permer. I møtet med turistene tvinges vi til å skjerpe sansene og skape en fortelling om landet vårt. For hva er egentlig spesi­ elt ved Norge? Hva skiller seg ut? Vi har ikke noe Eiffel­ tårn, Big Ben eller Pradomuseum. Forlagene har selv­ sagt skjønt det. Turistbøkene om Norge er fullspekket av fjorder, fjell og fosser. Norge er lik natur, med andre ord. Jeg har selv stått og skrytt av den norske naturen til utlendinger. Sist fikk jeg frysninger nedover ryg­ gen da jeg viste bilde av nordlys fra Finnmark til en nigerianer på jobben. Jeg er derfor ikke overrasket.

77

Den norske naturen selger som lettkledde damer i et herremagasin. Men hva står det egentlig om vår natur i turistbøkene? Forteller de noe om hvorfor vi har slik storslått natur i Norge?

Bøkene er fulle av svada og ingen forklarer hvorfor vi har nettopp slike fjell, breer og fjorder. Det står selvsagt ikke noe om at de spisse tindene på de ytre delene av Lofoten består av granitt som størknet nede i dypet av Norge for 1800 millioner år siden, og som senere ble slipt av isen. Det hoppes elegant over hele vår lange forhistorie. Med andre ord, de 2902 millionene av år som jeg skal fortelle om. Den lange tiden da landskapet i Norge ble meislet ut.

Typisk norsk, naturen er noe vi tar for gitt, likevel dras vi mot den. Vi skal på fjellet og i marka for å slappe av, koble ut fra hverdagen. Turistforeningen melder om stadig flere medlemmer. Vi ser til og med på tv i timevis på Hurtigruta som drar seg gjennom norske fjorder og forbi bratte tinder. Den polske professoren Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo kaller den norske tilhørighet til naturen for «geofromhet» i sin bok Norske naturmytologier. Det er en følelse av nær og dyp tilknytning til et landskap og dets tradisjoner. Geofromheten skaper «erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm», skriver hun. Men til tross for vår geofromhet, naturen er likevel noe som bare er, noe mange av oss ikke er opptatt av å forstå. Det er som å lytte til et vakkert musikkstykke gang på gang uten å bry seg om hvem som har skrevet det eller hvilken epoke det tilhører. Vitner det om kunnskapsløshet hos nordmenn? Er det en slags ignoranse? Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?

Jeg kan fortsatt kjenne følelsen jeg kunne sitte igjen med etter møte med humaniorastudentene på øvre Blindern. De to kulturene (humaniora og naturvitenskapen), som Charles P. Snow snakket om allerede på 1950-tallet, levde i aller høyeste grad. Humanistene var de kule. Vi var nerdene, en lavkaste som drev med naturvitenskap. Skillet har ikke alltid vært der, og mange av naturforskerne du vil møte i denne boken, var ikke bundet til verken humaniora eller naturvitenskap. De

Reidar Müller Det som ble Norge Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år 349,– 9788203294693 Utk. medio september Tilgjengelig som e-bok

første som utforsket naturen i Norge var geistlige, slik som presten Hans Strøm og biskop Erik Pontoppidan.

En av de markante skikkelsene på 1800-tallet i norsk geologi, Theodor Kjerulf, utga diktsamlinger samtidig som han var en av de store pionerene innen faget. Vi må selvsagt ikke glemme multitalentet Frithjof Nansen som i det ene øyeblikket sirkulerte i de politiske kretser, og i det andre kunne skrive dyptpløyende om vår jordklodes historie. I Europa leflet også de store filosofene som Gottfried Leibnitz og Immanuel Kant med jordens historie, og forfatteren Wolfgang von Goethe skrev om alt fra mineralogi til istider. Goethe mente selv at han i fremtiden ville være mest kjent for sine vitenskapelige avhandlinger, ikke sine dramaer og dikt.

Selv om de fleste turistbøkene (og mye annen litteratur om norsk natur) elegant hopper over vår eiendommelige naturs tilblivelse, er en fantastisk fortelling om vårt lands forhistorie snekret sammen de siste 200 år.

Denne historien er fortalt gjennom bøker, kart, nettsider, rapporter og tusenvis av forskningsartikler. Det kan med andre ord fråtses i kunnskap – hvis du finner den. Den norske naturen har likevel stått frem som noe fremmed for meg. Selv med fullført doktorgrad, har jeg kun en skjematisk og overfladisk kunnskap om dens historie.

Jeg ga meg derfor selv et oppdrag: Norge skulle oppdages på nytt. Jeg skulle forstå landet vårt – sett med en naturviters øyne. Dette er derfor også en personlig beretning. Jeg har vært på en dannelsesreise omkring i Norge sammen med noen av de fremste forskerne i Norge. De har vist meg de skjulte fortellingene i landskapet. Jeg burde kanskje stoppet der og kun gitt meg hen til mitt eget fagfelt, geologi. Men jeg har av dyp undring og nysgjerrighet kastet meg inn i det ukjente.

Jeg gjøv løs på «den yngste og mest foranderlige skapningen» ifølge Goethe: mennesket. Hvorfor er jeg hvit?

Hvorfor er jeg blond? Dette var noen av de fundamentale spørsmålene jeg stilte meg. Jeg kastet meg også over planter og dyr i Norge, mest på grunn av min nærhet til skogen. Når fikk vi egentlig granskog? Har den alltid vært der?

Reidar Müller har en doktorgrad i geologi fra universitetet i Oslo. Han er også utdannet journalist og har jobbet i Aftenposten.

Han er i dag geolog i det private næringsliv.

Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Norge vil aldri være det samme etter du har lest denne boken.

78

I 2004 ble forfatter og journalist Bibiana Dahle Piene sendt til Sør-Sudan for å rapportere om konflikten for Norsk Telegrambyrå. Det var det siste stedet i verden hun ønsket å dra til.

TEKST og FOTO Bibiana Dahle Piene

Bibiana Dahle Piene er journalist med bakgrunn fra blant annet NRK, Bistandsaktuelt og NTB. Hun har en mastergrad i journalistikk fra Universitetet i Oslo, der hun undersøkte den norske pressens blikk på Sudan gjennom et hundreår. I 2002 laget hun dokumentarfilmen Bad Money: The War

PÅ BUNNEN AV SOLA Gulu, Nord-Uganda, ved grensen til Sør-Sudan, 1966: En ung norsk reporter møter en sørsudansk prest som er på flukt fra en krig nesten ingen vet noe om. Møtet setter spor, det blir begynnelsen på et bemerkelsesverdig forhold mellom to land, et forhold som langt ifra er over. For det finnes neppe noe sted i verden der nordmenn er like populære som i Sør-Sudan. Enda så få av oss har vært der.

– Jeg grudde meg veldig. I hodet mitt var Sør-Sudan bare krig og menneskelige skjeletter. Men så viste landet seg å romme så mye annet, det var noe der som grep meg veldig sterkt. I Sør-Sudan er alt så stort – lidelsen, nøden, brutaliteten, men også latteren, medmenneskeligheten og generøsiteten. Kanskje det er sånn at livet oppleves så sterkt fordi døden er så nær. Og kanskje oppleves det ekstra sterkt fordi man kommer fra verdens rikeste land og har en returbillett i lomma.

Siden den gang har forfatteren fulgt utviklingen i Sudan og det som etter hvert ble verdens yngste nasjon, Sør-Sudan, tett. Etter hvert kom tanken på å skrive en bok krypende.

– Det begynte med at jeg skrev en masteroppgave i journalistikk om trender i norsk utenriksjournalistikk gjennom et hundreår, med Sudan som «case». Under arbeidet kom jeg over flere ukjente historier om nordmenn i Sudan, som for

on Bribery i samarbeid med Visions AS.

eksempel legen fra Telemark, Halvor Nordskog, som tidlig på 1970-tallet vandret rundt med geriljasoldater fra den første opprørsbevegelsen i Sør-Sudan, Anya-Nya, i tre måneder, noe som helt hadde gått i historiens glemmebok. Det viste seg at han hadde skrevet utførlige dagbøker under hele turen, som jeg fikk låne av familien. Disse viste seg å være et helt fantastisk historisk kildemateriale.

Men egentlig var det en ung sørsudaner, James, som satte meg på tanken om å skrive boka. Det var like etter folkeavstemningen i 2011, og sørsudanerne var helt euforiske over tanken om at nå skulle de endelig får sitt eget land. James spurte meg om hvorfor det var så mange nordmenn i Sør-Sudan, og så begynte jeg på en lang og omstendelig forklaring. James begynte å le, og så slo han meg på skulderen og sa: Bibiana, du burde skrive en bok!

Og sånn ble det.

NORGE – SUDAN Hva er det som gjør forholdet mellom Norge og Sudan, og det som senere ble Sør-Sudan, så spesielt?

– Det er mange ting. For eksempel vokste både Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp seg store som organisasjoner i Sør-Sudan. Dette ble en slags bistandens misjonsmark, som organisasjonene også knivet om.

Satsingen ble i stor grad drevet fram av enkeltpersoner, som den legen-

Bibiana Dahle Piene Norge i Sudan På bunnen av sola 379,– 9788203294488 Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

79

– Boka er skrevet for et allment interessert publikum som leser dagens reportasjer om Sør-Sudan, men som mangler konteksten, bakgrunnshistorien. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under skrivingen, var alle beretningene jeg leste om krigen, om hvordan folk led. Jeg var på stedet der Norsk Folkehjelp drev de såkalte Triple A-leirene på 1990-tallet. I dag har jungelen tatt over, og man kan bare forestille seg hvordan hundretusenvis av mennesker klumpet seg sammen der, nesten uten mat, uten beskyttelse.

Det var så mange som døde. Det må ha vært helt forferdelig.

Det er mange som sier at uten Norges engasjement ville SørSudan trolig ikke vært et eget land i dag.

dariske hjelpearbeideren Egil Hagen i Folkehjelpen, mens journalisten Øystein Stabrun fikk med seg både Kirkens Nødhjelp og daværende utenriksminister Knut Frydenlund og startet det som etter hvert ble norgeshistoriens største bistandsprosjekt i Sør-Sudan, «Little Norway» i Hilieu. Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsons rolle i å få på plass fredsavtalen mellom Sudan og Sør-Sudan i 2005, er jo vel kjent.

Men det de fleste ikke vet, er at et norsk fredsinitiativ startet lenge før, i 1994, med en ultrahemmelig bakkanal, á la Oslo-prosessen. Det er mange som sier at uten Norges engasjement ville Sør-Sudan trolig ikke vært et eget land i dag.

Hva var det som drev de menneskene du skriver om?

– Å, det er et stort spørsmål! Mange ting, tror jeg, både eventyrlyst og ambisjoner, men jeg tror en fellesnevner er håp – ønsket om å gjøre en forskjell, om å bidra til noe som er større enn en selv. Og mange ble nok, i likhet med meg selv, grepet av sørsudanernes skjebne, av urettferdigheten som var blitt dem til del. Men det er tankevekkende at i dag er det kanskje ikke lenger rom for folk som Øystein Stabrun og Egil Hagen. De var noen sluggere som tenkte og handlet på tvers av rådende politikk, men likevel greide å få gjennomslag.

PÅ BUNNEN AV SOLA Norge i Sudan. På bunnen av sola er bygget opp som en reise gjennom både Sudans historie og norsk bistandshistorie, krydret med personlige opplevelser og observasjoner.

Forfatteren har gravd seg gjennom hauger av tidligere hemmeligholdt arkivmateriale og intervjuet et stort antall mennesker for å få greie på Norges egentlige rolle i Sudan. Er det for eksempel noe hold i de gamle påstandene om at norske hjelpearbeidere smuglet våpen til den sørsudanske geriljaen?

– Ofte er det sånn at når enkelthistorier settes i sammenheng, så trer en annen historie fram. For eksempel ble drapet på fotografen Helge Hummelvoll i Sør-Sudan i 1992 aldri fordømt av norske myndigheter. Det var heller ingen reell vilje til å finne hvem som sto bak drapet. Hvorfor? Det viste seg at i UD hadde en liten gruppe opprettet en superhemmelig bakkanal for å få i gang en fredsprosess i Sudan. Det passet vel dårlig å gå ut og fordømme de samme som man prøvde å overtale til fredssamtaler.

Og nå er sørsudanerne i krig igjen, denne gangen med seg selv?

– Det er ufattelig trist. Igjen lyder alarmklokkene om en sultkatastrofe i Sør-Sudan. Egentlig er det ubegripelig at ingen så det komme.

Mange vil nok si at verdenssamfunnet og særlig giverlandene, deriblant Norge, som hadde lovet å hjelpe verdens yngste nasjon over de første kneikene, har vært utrolig naive.

Tittelen på boka, På bunnen av sola, hvor fant du den?

– Den er en strofe fra en eldgammel sørsudansk hymne som brukes ved høvdingers begravelser. Jeg synes den er veldig poetisk, dessuten gir den jo umiddelbart assosiasjoner til noe som brenner. Noe mørkt.

Har sola en bunn, var det en som spurte meg en gang. Så kan man også spørre, har tiden en ende? Hvor slutter det bunnløse? Har Sør-Sudan en framtid?

80

Maria Magdalene er fremstilt som hore, helgen, demonbesatt, angrende synder, salverske, disippel, kjæreste, mor til Jesu barn.

Men hvem var hun egentlig? TEKST Kristin Brandtsegg Johansen

Maria Magdalena Fødselsår ukjent. Det antas at hun kommer fra byen Magdala som ligger på vestbredden av Genesaretsjøen, bare noe kilometer sør for Kapernaum.

Marias evangelium er tilskrevet Maria Magdalena og ble funnet i Achmim i Egypt i 1896, men først offentliggjort i sin helhet i 1955.

Hvem var

MARIA Magdalena?

I den katolske helgenkalenderen er hun oppført som vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ullvevere, fanger, elever og studenter, for barn som har vanskelig for å lære å gå, for det kontemplative liv, for Magdalenerinnene, mot øyelidelser, mot uvær og skadedyr.

I kunsten er hun avbildet med salvekrukke og langt utslått hår.

Noen ganger også en åpen bok, kors og hodeskalle.

ALLE VET HVORDAN historien slutter. Han blir pint under Pontius Pilatus. Korsfestet død og begravet.

Men hvordan gikk det med henne? Hun som vandret sammen med ham, gjennom hele Galilea, helt til Jerusalem den skjebnesvangre påsken for snart to tusen år siden. Hun som fulgte ham hele veien og satt hos ham ved korset, den lange fredagen, og som gikk tilbake for å se til ham i graven. Hva var det hun så den morgenen i den vakre hagen? Først trodde hun det var gartneren. Hun skjønte ikke at det virkelig var ham. Det er forfatteren av Johannesevangeliet som har skrevet inn den merkelige lille misforståelsen. Før han sier navnet hennes, Maria! Og da forstår hun.

Her begynner en ny historie. Historien om kristendommen. Og Maria Magdalena er den første han viser seg for, den første som møter ham, og den første som formulerer det kristne oppstandelsesmysteriet. Og en-

Kristin Brandtsegg Johansen Maria Magdalena Disippelen Jesus elsket 399,– 9788203294617 Utk. ultimo august Tilgjengelig som e-bok

81

Pietro Perugino

Carlo Crivelli

ten vi tror det er sant, at han virkelig sto opp fra de døde, eller ikke, så er det på tide at hun – Maria Magdalena får en annen plass i fortellingen om kristendommens begynnelse.

Kristin Brandtsegg Johansen er idéhistoriker.

Hun har tidligere skrevet om Sigrid Undset som polemiker og debattant i sin tids kvinnesaksdebatt, Hvis kvinner ville være kvinner (1998).

Alle evangeliene i Bibelen, og mange apokryfe og gnostiske tekster fra samme periode, forteller at det var kvinner i følge med Jesus. Maria Magdalena nevnes flere ganger ved navn og gis en fremtredende plass blant dem. Hennes deltakelse i de filosofiske og teologiske samtalene tyder på at hun har hatt både autoritet og en sentral posisjon i de første kristne menighetene.

Men det var ikke uproblematisk. Ved flere anledninger møter disiplene Maria Magdalena med vantro og sjalusi. De tror ikke på henne. De stiller seg uforstående til at han valgte henne: «Hvorfor elsker du henne mer enn oss alle?» spør de Frelseren i Filipevangeliet. Han

svarer med et spørsmål og et talende bilde: «‘Hvorfor elsker jeg ikke dere som henne?’ En blind og en seende som er sammen i mørket, skiller seg ikke fra hverandre. Men så snart lyset kommer, ser den seende det, men den blinde blir værende i mørket.»

Likevel ble Maria Magdalena utpekt som den hellige syndersken, Bibelens femme fatale. Det er Gregor den store som er tilskrevet skylden, etter at han i en homilie i år 591 slo Maria Magdalenas navn sammen med Maria fra Betania, samt den ikke navngitte synderinnen i Lukasevangeliet. Gregor var nok ikke alene om å ta grep for at bildet av den oppstandnes guddommelighet skulle bli plettfritt. Uansett ble Maria Magdalena degradert og tildelt en lastefull fortid, etter hvert ble hun selve ikonet for alle syndefulle kvinner. Hva hennes synder besto i, står det ingenting om i Bibelen,

82

men at hun var en kvinne med en syndefull fortid, ble slått fast.

Som den angrende syndersken har Maria Magdalena vært høyt elsket og verdsatt opp gjennom århundrene. Den falne ble opphøyet fordi hun hadde fått alle sine synder tilgitt. Gjennom henne var det håp for alle.

Hennes syndefulle fortid ble gjentatt så mange ganger at det ble en faktoide, en påstand fremsatt som fakta, selv om det ikke finnes kildegrunnlag for det.

Hvis du googler navnet hennes i dag, dukker det opp en salig blanding av helgenbilder av den angrende synderinnen med salvekrukken, og referanser til den tyske popartisten Sandra som hadde megahiten (I’ll Never Be) Maria Magdalena på 80-tallet. I populærkulturen er selvfølgelig forestillingen om den guddommelige horen en uslåelig kombinasjon av forførelse og botferdighet og en utømmelig kilde til forargelse og fascinasjon. Mens historien er full av kvinner som ble gjort til enten horer eller madonnaer, klarte Maria Magdalena å oppfylle begge kriterier. For eksempel iscenesatt av Yvonne Elliman som Maria Magdalena på Broadway i Jesus Christ Superstar som sang så dvelende med sin nasale stemme om alle mennene hun hadde hatt, og at Jesus for så vidt bare var enda en, som hun ikke desto mindre var så uforklarlig tiltrukket av i I Don’t Know How to Love Him. Da hun avsluttet med det åpne spørsmålet: What’s it all about? fikk det ikke bare unge pikehjerner til å kverne og pikehjerter til å bevre. Vi som gikk på skolen på 70-tallet fikk se filmversjonen i kristendomsundervisningen, og vi satte selvfølgelig stor pris på at det dukket opp en kvinne i universet av mannlige disipler, tollere, skriftlærde og fariseere. Dessuten var det så forunderlig uhørt å sette de unge pikene på tanken om at det skulle være tillatt å tenke erotisk om den pene, senete kroppen som vi ellers bare hadde sett hengende, lidende på korset. He’s a man, He’s just a man. Og hvem i all verden var Maria Magdalena?

Store respekterte, nobelprisvinnende forfattere og mindre respekterte forfattere har skrevet bøker hvor de slurer og spinner videre rundt den vakre horen som ganske sikkert elsket Jesus. Og leserne både ønsket og håpet at det var sant. At de fikk hverandre. Han som måtte gjennom så ufattelig mye lidelse. Flere store filmer fulgte, der kjærlighetsforholdet mellom de to ble iscenesatt mer eller mindre eksplisitt. Martin Scorseses Last Temptation of Christ (1999), Mel Gibsons The Passion of the Christ (2003) og Hal Hartleys The Book of Life. Førstnevnte var en filmatisering av Niko Kazantzakis roman med samme tittel, i tillegg kommer José Saramagos Jesusevangeliet, men de som har trukket dette forholdet lengst, er selvfølgelig forfatterne av Hellig blod, hellig gral, etterfulgt av Dan Brown i boken og den påfølgende filmen Da Vinci-koden.

Tiziano Vecellio

For evig og alltid er forestillingen om den angrende syndersken, den guddommelige horen, den hellige prostituerte hugget i marmor, skåret i treverk og malt inn i altertavler. Gjennom alle århundrene som har passert, har både de mest berømte og mindre kjente kunstnere ønsket å male hennes botferdige, forføreriske, feminine kraft. Caravaggio har valgt henne som yndet motiv i flere store verk, og det har også Tiziano, El Greco, Botticelli, Rubens, Rembrandt, Bernini, Tintoretto, Blake, Chagall, Rossetti – for bare for å nevne noen.

Jeg begynte å samle på biter av fortellingen om henne.

Hva går det an å vite om denne kvinnen som levde for to tusen år siden? Hva er blitt lagt til fortellingen om hvem hun var? Det var ikke lite. Det måtte bli en lang historie. Jeg har reist til de stedene fortellingene om henne er skrevet inn i landskapet, til området rundt Genesaretsjøen, den lille byen Magdala, og Kapernaum som bare ligger et par kilometer lenger nord, og selvfølgelig til Jerusalem. Jeg har lest kilovis med gammel teologi og prekentekster fra middelalderen. En så stor fortelling blir man aldri ferdig med, men nå er boken her – og kanskje aller viktigst: De får hverandre til slutt.

83

S J A K K André Bjerke om kjærligheten til kongenes spill «Originalene blir færre, iallfall blant kunstnere er de i ferd med å dø ut. Jeg vet bare om én kunstart hvor man fortsatt finner en god del vaskeekte raringer, bohemer og villsjeler blant utøverne. Jeg sikter til dem som dyrker sjakkspillet.»

Høsten 2013. Magnus Carlsen blir verdensmester i sjakk. I forlagets arkiver ligger en – nesten – godt bevart hemmelighet. Århundrets beste sjakkbok ifølge www.sjakk. no. Spillet i mitt liv av André Bjerke ble utgitt første gang i 1968, og nå kommer originalutgaven ut på ny.

Både språket og deler av innholdet vil oppleves som en kuriositet for nye og yngre lesere.

Her skildrer Bjerke sine egne erfaringer ved sjakkbrettet. Han var en ivrig spiller, hadde sjakkprogrammer både i radio og på TV og ble norgesmester to ganger. I boken

skriver han blant annet om Landsturneringen i 1951: Et glansparti! Jeg var den gudebårne som ingen mester mer kan overliste! Så gjorde jeg et trekk. Og mistet tårnet. Moralen her er fyndig bibelstreng: At de som tror seg først, skal bli de siste. Og dermed høstet Bjerke null poeng.

Bjerkes oppdagelsesreise på de 64 feltene henger nøye sammen med hans egen livsskjebne. Sjakkspillet hadde en eksistensiell betydning i den store dikterens liv og er det nærmeste han kom til å skrive en selvbiografi. Samtidig gir boken oss et spennende tidsbilde.

«En av tidenes mest underholdende sjakkbøker på norsk – fra en av sin tids mest leseverdige norske forfattere» Hans Olav Lahlum

Sjakk. Spillet i mitt liv, som nå er tittelen, er ingen lærebok i sjakk, men enhver nybegynner vil ha nytte av den som veiviser – ved å følge trinn for trinn hvordan forfatteren lærte seg spillet. Alt som forutsettes, er kjennskap til spillereglene og trekknotasjonen. Bokens siste del henvender seg til den erfarne spiller og den teoriinteresserte.

André Bjerke Sjakk. Spillet i mitt liv 249,– 9788203391156

André Bjerke (1918–1985) er en av de mest allsidige kunstnere i norsk litteratur, og hans produksjon rommer dikt, barnefortellinger, skuespill, noveller, kriminalromaner og polemiske

Utk. i august Tilgjengelig som e-bok

essays. Gjendiktningene av Goethes Faust og Shakespeares viktigste dramaer er blitt stående.

Anne Sofie Allarp Den nordiske modellen Samtaler om velferden, finanskrisen, innvandringen og verdiene 349,– 9788203294709 Oversatt av Henning Kolstad Utk. primo oktober Tilgjengelig som e-bok

Hvor går sosialdemokratiet?

Vil vår velferdsmodell overleve? Denne boken inneholder åpenhjertige samtaler med tre sentrale nordiske politikere.

De sosialdemokratiske partiene i Danmark, Sverige og Norge har vært avgjørende for utviklingen av den velferdsmodellen som har gjort Skandinavia til et forbilde for resten av verden.

Et møysommelig arbeid gjennom nesten 140 år har skapt resultater som de tre landene er stolte av. Men globaliseringen, utviklingen innenfor informasjonsog transportteknologi og finanskrisen setter velferdsmodellen under press og reiser en rekke spørsmål:

Hva blir de tre velferdsstatenes hovedutfordringer i fremtiden? Hva er de sentrale, ufravikelige verdiene for våre fellesskap? Hva er det sosialdemokratiske prosjektet i det 21. århundre? Hvordan skal den sosialdemokratiske bevegelsen fastholde sin posisjon som sjefsarkitekt i utviklingen av den moderne velferdsmodellen?

Dette er blant spørsmålene Anne Sofie Allarp i denne samtaleboken stiller til tre ledende skandinaviske sosialdemokrater: Mogens Lykketoft, Carin Jämtin og Jens Stoltenberg. Deres svar kan bli av vesentlig betydning for den videre samfunnsutviklingen i Norden.

Boken utgis samtidig i Sverige, Danmark og Norge.

Anne Sofie Allarp har vært politisk aktiv siden hun var 14 år. Hun er cand. jur. og har i mange år arbeidet med politikk og internasjonale forhold, blant annet som internasjonal sekretær for Socialdemokratiet i Danmark. Allarp har dessuten skrevet to romaner samt en barnebokserie.

84

Norsk mote PÅ ALVOR Norsk mote har i årevis bare handlet om champagne og kjendiser. Er det derfor det ikke finnes et norsk tilsvar til Acne eller Chanel? Hvorfor forblir norske designere famlende stjerner?

Året er 1994. Jeg har sommerjobb som journalist i Aftenpostens kulturavdeling. Det er en artikkel jeg brenner etter å skrive. En artikkel om joggesko. Joggesko som mote.

Ikke som tilbehør for joggere. På 90-tallet var joggesko fra Adidas og Nike obligatoriske markører for alle musikkinteresserte, især blant de som ivret etter hiphopkulturen.

TEKST Nazneen Khan-Østrem FOTO Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

My Adidas En av årsakene til dette fenomenet var den amerikanske rapgruppen Run DMC og hitlåten deres «My Adidas». Over alt på gatene i amerikanske byer hadde unge hiphop’ere iført seg hvite joggesko med sorte striper – Adidas Superstar, opprinnelig lansert i 1969 som basketballsko. Antrekket var ofte

supplert med tykke gullkjeder rundt halsen og korte, tettsittende jakker.

Joggeskoen var en integrert del av den musikalske identiteten, slik den svarte MC-jakken og Converse All Star hadde blitt en integrert del av den internasjonale punkscenen (jfr.

The Ramones). I løpet av 1990-tallet dukket også Puma opp som favoritten blant grunge-eliten. Joggesko var

85

med andre ord ikke bare joggesko, men populærkulturelle markører.

For det er i kunst- og musikkmiljøene de innovative skiftene i motebildet nesten alltid finner sted, for så å forplante seg videre til de store motehusene, skamløst på jakt etter det aller nyeste.

Men å få skrive om joggeskoens populærkulturelle betydning i Aftenpostens kulturbilag var ikke selvsagt. En solid porsjon ungdommelig påståelighet måtte til for å overbevise redaksjonssjefen. Et år senere ble Aftenpostens Puls-bilag (i dag OsloPuls) lansert, der motestoff ble et naturlig element. Jeg brant for motejournalistikken og i årenes løp ble det lettere å skrive om mote. Men med noen få unntak blant mine daværende kolleger forble motedekningen ikke mer enn ren tekstreklame. Det var sjelden at noen tok tak i de historiske linjene eller de underliggende strukturene i luksusindustrien.

Mote mer enn et klesplagg I dag er avisene og motemagasiner fylt med artikler om joggesko som mote. Mote er også blitt en viktig del av journalistikken. Men fortsatt er det langt mellom analysene. Dagens Næringsliv har gradvis utvidet sin dekning av luksusvareindustrien i takt med den stort sett gode børsstatistikken, og siden 2007 har avisen også gitt ut bilaget D2, et magasin viet til trend og motejournalistikk. VG og Dagbladet dekker også mote, men dekningen av eksempelvis nå nedlagte Oslo Fashion Week, har i stor grad handlet mest om kjendisene Tone Damli eller Pia Haraldsen – i stedet for design-

Jorun Sofie Fallmo Aartun er journalist i Dagens Næringsliv. Hun har i flere år vært en av Norges fremste reportere innen mote og økonomi.

erne som knapt får en setning med mindre de er venninne med en norsk filmstjerne. Store endringer har funnet sted i Norge de siste tjue årene – endringer som burde ha tvunget frem en mer interessant og kritisk journalistikk og faglitteratur om mote. Små tilløp har piplet frem, som tidsskriftet Personae, der for eksempel Gwen Stefanis image er blitt grundig analysert. Mote er mer enn klesplagg, mote er også kunst og branding – og ikke minst økonomi.

Det er ikke til å komme bort ifra at nordmenn har blitt storkonsumenter av klær, og luksusvarehusene er blitt en naturlig del av Oslos handlegater. Merker som Louis Vuitton, Hermes og Mulberry var knapt å oppdrive for tjue år siden i Oslo, selv i de fineste klesforretningene som Ferner Jacobsen. I dag er ikke merkene spesielt eksklusive.

Bak catwalken Men selv om nordmenns økonomiske muskler har vokst parallelt med Guccis stiletthæler, er det fremdeles et aspekt de fleste klesbevisste nordmenn nok ikke har tenkt så mye over: De hippeste klærne de kjøper, er designet av svensker og dansker. Nesten aldri av nordmenn.

Og hvis de har hippe klær designet av nordmenn i klesskapet, kan du vedde svela di på at det er en traktor involvert. Er bondelandet vårt eneste og sterkeste kort? Hvorfor har svenskene både kommersiell og designsuksess med merker som Acne og Cos? Eller danskene med sin Malene Birger og Ilse Jacobsen?

Hvor er de norske designerne som virkelig konkurrerer med disse merkevarene? I boken Avkledd av

Jorun Sofie Fallmo Aartun Avkledd På innsiden av den norske motebransjen

For tiden jobber hun som DNs journalist i London og skriver også for D2.

349,– 9788203294822 Utk. primo oktober Tilgjengelig som e-bok

Dagens Næringslivs-journalisten Jorun Sofie Fallmo Aartun skal nettopp dette gås etter i sømmene. Hvorfor klarer ikke norske designere, tross tilsynelatende enormt talent, å bli aktører å regne med på den internasjonale stjernehimmelen?

I løpet av de siste ti årene har flere norske designere markert seg i mediebildet. De fleste har fått med seg Fam Irvoll og hennes iøynefallende kreasjoner med fargesprakende cupcakes. Eller registrert Kristian Aadneviks sexy rumpekorte kjoler som selveste avdøde Peaches Geldof gikk med. De mest trendbevisste har nok også fått med seg den heteste aktøren FWSS. Men felles for de fleste designerne er at de ikke klarer seg økonomisk.

Noen ytterst få har fått det til. Peter Dundas, sjefsdesigner for det legendariske italienske motehuset Pucci, eller den Vogue-betrodde bloggeren Hanneli Mustaparta, og ikke minst Per Spook, en gang i tiden det eneste skandinaviske motehuset i Paris.

I Avkledd tar Aartun veien til dem alle og forsøker i løpet av reiser til Paris, New York og London å forstå hva som gjør at noen lykkes og andre ikke. Kan det være at vi endelig ser et gjennombrudd for norske designere – også kommersielt?

Avkledd er et forsøk på å ta norsk mote på alvor. Avkledd er en gave til enhver fashionista som virkelig bryr seg om mote.

Nazneen Khan-Østem er redaktør for dokumentarbøker i Aschehoug

86

Bananfluer. SI DET ÉN GANG TIL MED ALL DEN FORAKTEN DU KLARER Å OPPDRIVE. Bananfluer. FLUER DET ER SÅ INNI HELVETE VANSKELIG Å BLI KVITT. MED MINDRE MAN VET HVORDAN.

Bananfluenes død I 2012 startet Markus Lind og PerMarius Didriksen Livstriks. Ideen var deling av triks og tips på Facebook, og siden ble raskt svært populær. Og nå er det blitt bok. Den handler ikke bare om smarte triks, den gir også et innblikk i den uendelige kreativiteten som bor i hverdagsmennesket.

Denne boka kan du bruke som sitteunderlag, forhøyning til datamaskinen eller du kan skjære hull i sidene, montere en hengelås på omslaget og gjøre den om til en hemmelig kiste i miniformat.

Du kan også lage origamikunst av sidene eller sette bein på boka for å lage et snasent kaffebord. Men først av alt foreslår vi at du bruker den

Markus Lind Per-Marius Didriksen Livstriks Smarte triks som gjør hverdagen enklere

til å lære deg et par unike triks som gjør hverdagen både enklere og litt morsommere.

Livstriks handler også om en bærekraftig framtid. Hva er vitsen med å kjøpe et skistativ til garasjen hvis du kan lage et like bra stativ av den gamle gardinstanga? Og hvorfor kjøpe giftig insektmiddel når du kan blande eplecidereddik med litt Zalo for å ta knekken på de forbaskede bananfluene?

Ville ikke vært bananflue nå, for å si det sånn.

Bananfluefella Vi kan vel alle enes om hvor til de grader plagsomme bananfluene faktisk er. De formerer seg så raskt at man skulle tro det var et fluebordell med Viagra-automat i fruktkurven.

Når de i tillegg overlever rengjøringsmassakrer, fruktkasting og ryddesjauer, må man tenke nytt. Etter utallige utprøvninger og tester har vi funnet løsningen – en felle som har vist seg å bli fluas verste fiende. Hils på bananfluefella.

Ta et tomt glass og fyll det halvveis med eplecidereddik. Det er viktig at det er det og ikke vanlig eddik. Hell så en dråpe (bare én dråpe) med Zalo oppi glasset. Det som da skjer, er at de heslige fluene tiltrekkes av eddiken, men når de kommer ned til godsakene, sørger Zaloen for at overflaten brytes, og djevelskapen drukner og synker til bunns. Bananflua: 0 – Mennesket: 1.

FAKTA Bananflua gjør sitt inntog på høsten, elsker gammel frukt og flaskerester (spesielt rødvin og øl), legger masse egg og synes det er herlig å oppholde seg i for eksempel sluket i vasken.

249,– 9788203294884 Utk. medio september Tilgjengelig som e-bok

Markus Lind jobber med konseptutvikling i reklamebransjen og er kreativ leder i Apt.

Per-Marius Didriksen er fotograf.

87

Spisepinneklypa Du elsker Sushi og føler deg litt spesiell når du bruker spisepinner.

Problemet er bare at du ikke fikser de forbaska pinnene. Du kløner og krangler, søler og skjemmes.

Fortvil ikke, med et enkelt grep (og en liten snarvei) får du sort belte i spisepinner.

Du tar simpelthen bare en klesklype og har litt trelim på sidene.

Deretter fester du spisepinnene på klesklypa og venter til limet har tørket. Trefargen på klesklypa utgjør en perfekt kamuflasje, og hvis du blir oppdaget, er det verste som kan skje at du blir tatt for å være et kreativt geni siden du tenkte ut noe så smart.

FAKTA De upraktiske spisepinnene stammer fra Kina og kan dateres så langt tilbake som til Shang-dynastiet som regjerte fra 1766 til 1122 før Kristus. Bruce Lee kunne tilintetgjøre et helt regiment bare ved hjelp av spisepinner.

Hvitløksristing Dette trikset er så latterlig enkelt og effektivt at du kommer til å humre i munnvikene når du viser deg frem for middagsgjestene.

Ta to runde boller, hiv hele hvitløk oppi, og sett bollene mot hverandre slik at de danner et stort hulrom. Rist som en gal i fem til ti sekunder og voilá: glatte pene hvitløksfedd kjemisk fri for skall. Og har du mange fedd igjen etter middagen, er det bare å putte dem i en lufttett kopp, så har du ferdigrensede hvitløk så lenge det varer.

Visste du at du kan gni hendene på innsiden av vasken for å få bort hvitløkslukten av fingrene? Stålet i vasken nøytraliserer nemlig lukten mer effektivt enn noe annet. Gjelder også for skalldyr og andre ting som lukter.

FAKTA Denne luktholdige herligheten har vært med oss i tusenvis av år. Som mat, men også som medisin. Hvitløken er full av sunne ting og har en positiv virkning på blant annet kolestrolnivået. Dessuten holder den vampyrer borte fra kjøkkenet.

Cherrytomat-kutter’n Du har middagsgjester og litt knapt med tid, og det tar jo evigheter å kutte cherry-tomatene som skal i salaten. Løsningen er like enkel som den er genial. Du tar bare to helt vanlige plastlokk, runde eller firkantet, det spiller ingen rolle. Legg den dypeste siden opp på det ene lokket, og plasser tomatene oppi. Legg så det andre lokket over, og press ned.

Bruk en skarp kniv, og kutt på tvers, og du har halverte tomater på 4,6 sekunder.

FAKTA Tomater er jordas røde gull og kroppens beste venn. Det er så mange gode stoffer inni denne kraftfrukten at bare det å se på den får deg til å føle deg sunnere.

Prøv forresten å varme halve tomater med litt fetaost oppå, og krydre disse.

Det er nemlig når de oppvarmes at smaken og de gode stoffene frigjøres.

88

MARIANNE BEHNS VARME HENDER Jeg er tilbake på kontoret og står her og kjenner etter. Er jeg varm? Er jeg svimmel?

Har jeg hjertebank? Grunnen til at jeg gjør dette, er rosenterapeut og forfatter Marianne Behn. Hun – og de varme hendene hennes. TEKST Mette Solberg Fjeldheim FOTO Ask Bjørshol

DET ER MANDAG, og jeg har avtalt å møte Marianne Behn kl. 13.15. Jeg surrer litt rundt i gatene ved Karl Johan, før jeg litt forsinket finner frem til riktig bygg.

Behns behandlingskontor ligger i 2. etasje. En enkelt hvit stripe merket med Marianne Behn i sort hinter om at jeg er ved riktig dør. Innenfor er det tente lys. På et fat ligger noen krystaller. Behandlingsrommet er lyst, nesten hvitt. Blondegardiner, mykt lys og kunst med triangler og krystaller pynter veggene. Selv er hun kledd i mørke bukser og en lett grålig jakke. Hun spør vennlig om jeg har lyst på en kopp te, jeg takker ja. Men den koppen blir det aldri noe av. For jeg fyrer løs med spørsmål, og hun svarer. Det går etter hvert mer over i prat, samtale, en dialog om behandlingen hun utfører, og hva rosenmetoden egentlig er. Teen har vi glemt for lengst.

Marianne Behn er utdannet rosenterapeut og driver med behandling i tillegg til å undervise og veilede andre. Jeg spør henne: – Hvordan jobber en rosenterapeut?

– En rosenterapeut leser klientens kropp ved å gjenkjenne kroppens spenninger, men også ved å kjenne på spenningene gjennom berøring. Jeg «leser» også klientens pust, hvordan den beveger seg gjennom kroppen, og på denne måten kan jeg hjelpe klienten til å oppleve bedre bevegelighet, og dermed også økt frihet. Alle terapeuter har sitt eget særpreg. Selv om metoden er felles, er hver behandling, og den som gir behandlingen, unik. Dette gjør rosenmetoden til en spennende terapiform.

– Kan hvem som helst bli rosenterapeut?

– Ja, i bunn og grunn kan de det. Noen starter utdannelsen fordi de ønsker å finne ut mer om seg selv, mens andre går hele veien og blir ferdig behandler.

Dette er en lang og kvalitetssikret utdanning, der studenten forløser mye av egne traumer og sår. Dermed kan man også kalle det en erfaringsbasert utdanning.

– Klientene dine kommer til deg for å få hjelp med smerter i kroppen som ikke har noen åpenbar forklaring, er det slik?

– Ja, det kan du si. Dersom du har opplevd noe traumatisk som liten, kan dette ha skapt muskelsammentrekninger, og disse blir som en spenning i kroppen. Det kan være undertrykte følelser og emosjoner som har satt seg i muskulaturen. Ved behandling kan disse smertene bli opphevet. Det samme gjelder ved fysiske skader. Hos meg jobber vi med avspenning, slik at musklene slipper mer opp.

Da frigjøres mer energi til annet enn å holde musklene i sjakk.

Vi sitter på hver vår stol ved tekjøkkenet på kontoret, like overfor hverandre. I bakgården er det arbeidere som jobber med fasaden. På en behandlingsbenk ligger hennes forrige bok, Stjerner og krystaller, oppslått.

Mens jeg noterer, tenker jeg på artikkelen jeg skal skrive, på at det kanskje ville vært fint å få prøvd behandlingen på meg selv.

Så jeg kaster meg ut i det og spør om hun vil prøve behandlingsformen på meg. Og vips, så befinner jeg meg på benken i naborommet.

89

ROSENMETODEN er en kroppsbehandling som kan føre til dyp avspenning og bevisstgjøring. Den er utviklet fra erfaringen om at vi ubevisst spenner muskler i kroppen for å holde følelser tilbake. På sikt kan dette føre til begrenset pust, kroniske muskelspenninger og smerte. I behandlingen benytter terapeuten en myk og direkte berøring. www.rosenmetoden.no

Rommet er svalt, og jeg får et teppe over meg.

Det varmer umiddelbart. Men det som varmer enda mer, er hendene hennes. Hun flytter dem rundt på kroppen min, først holder hun tærne mine, knærne, hoftekammene og til sist den vonde skulderen. Jeg har fortalt henne om ulykken jeg hadde i skibakken for noen måneder tilbake. Om en skadet arm og opptrening hos fysioterapeut.

Vi tar ikke full behandling, og jeg beholder klærne på under teppet. Jeg får altså mer et innblikk i behandlingen enn en full runde. Akkurat slik jeg ønsker.

For som jeg forteller henne: Jeg er nysgjerrig, men skeptisk. Jeg innbiller meg at hun har hørt det før.

Marianne holder hendene sine i ro, lenge, flytter dem punktvis rundt på armen min. Det er varmt. Det er behagelig. Behandlingsformen er rolig. Mer rolig enn massasje. Mer behagelig enn massasje også, til å begynne med. Men så blir jeg lett ør i toppen.

Jeg kjenner at muskulaturen rundt skulderbladet begynner å jobbe. Det er ikke vondt, men litt ømt, kanskje. Det er godt mulig varmen har trigget noe, at musklene mine jobber.

Marianne Behn Hjertebank Inspirert av Rosenmetoden 349,– 9788203239052 Utk. primo september Tilgjengelig som e-bok

– Er det healing du gjør nå, eller er det behandling?

– Jeg får svare som Marion Rosen svarte på det spørsmålet: «No, but healing takes place.» Det er mer en behandlingsform som legger til rette for at kroppen helbreder seg selv.

– Du skriver et sted i boka at rosenmetoden er en prosess fra den du tror du er til den du egentlig er.

Hva mener du?

– Det er mange som går rundt og ikke er i kontakt med seg selv. Ved hjelp av rosenmetoden kan de bli mer kjent med seg selv.

– Et siste spørsmål: Hvorfor har du valgt å kalle boka Hjertebank?

– Hjertebank er en respons, en økt puls som ofte skjer under behandlingen. Hjertebank er en bok om glede og sorg og alle de andre følelsene som er en del av oss, fordi vi er mennesker. Dette er en bok om livet og den magiske reisen til sjelens indre. Hvor gullet og edelsteinene bor.

Vel tilbake på kontoret står jeg lett fortumlet og kjenner etter. Jeg er litt svimmel. Jeg analyserer videre.

Jeg føler meg rolig, litt varm. Og jeg verker lett i skulderen, der Mariannes varme hender nettopp lå.

Kanskje har de varme hendene hennes kickstartet musklene mine, slik at skulderen min blir raskere bedre. Man vet aldri.

Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur.

Marianne Behn var med på å starte Norske Rosenterapeuters Forening i 1997. I tillegg til å undervise og veilede er hun praktiserende terapeut. Hun driver også Krystallakademiet. I 2009 utga hun boken Stjerner og krystaller, og hun har også vært programleder i TVFems «Fra den andre siden».

90

I senere år har en svensk 100-åring gjort bokfurore etter å ha klatret ut gjennom vinduet.

En annen svenske har markert seg boksterkt ved å finne ut svært mye om hvordan man oppnår en så høy alder og samtidig lever et godt liv. TEKST Eirik Myhr

HVOR GAMMEL VIL DU BLI?

HENRIK ENNART HAR med boken Aldringens gåte – metodene som forlenger livet ditt gitt oss en tankevekkende og ikke minst underholdende bok om et spørsmål som har opptatt folk helt fra da 25-åringer ble sett på som oldinger: Hvordan kan vi finne ungdomskilden og oppnå evig liv?

Den prisbelønte helse- og matjournalisten lurer på hvor gammelt et menneske faktisk kan bli, og han har oppsøkt, intervjuet og korrespondert med en rekke av verdens fremste eksperter på aldring. Han tar effektivt livet av mytene om folk som er blitt langt over 122 år gamle, men han har samtidig kommet over påstander om at det første mennesket som vil runde 150, allerede er født. Og forskerne utelukker ikke at medisinske landevinninger, sunn livsførsel, velvillig arvemasse og gode gener vil gi oss langt flere eldre mennesker som i høy alder vil være spreke i både kropp og sinn.

Oldinger i verdens blå soner I enkelte såkalte «blå soner» blir mennesker mye eldre enn folk andre steder. Dette er ofte områder der folk har levd et nøysomt liv i fattigdom, og der de av nødvendighet har fått i seg atskillig mindre mengder kalorier enn myndigheter i de vestlige landene mener man bør innta. Samtidig har de spreke oldingene arbeidet fysisk som bønder og gjetere til de er langt forbi norsk pensjonsalder, og de har deltatt svært aktivt i familie- og samfunnsliv i stedet for å være stuet

vekk på gamlehjem og sykehus.

De blå sonene er blant annet øyene Okinawa i Japan og Sardinia i Italia, mens en populær reklame for yoghurt skapte den noe usanne myten om mange gamlinger i Kaukasus. Noen få andre steder med superoldinger finner man litt usystematisk spredt.

Forskerne har det ikke lett når de må innse at oldingenes livsstil og levekår slett ikke har så mye til felles at slikt kan gi et begripelig svar på aldringens gåte. Men de jobber intenst med saken ...

Komplekst og ubegripelig Henrik Ennart har gått løs på den ganske formidable oppgaven med krum hals – fra å fortelle om naboen som sent i livet reiste vekk for å lære seg nye språk, skaffet seg en internasjonal venneskare og var sprudlende vert i sin 104-årsdag, til å sette seg inn i ubegripelig medisinsk vitenskap og kompleks kostholdsdebatt for å skape systematikk i den allsidige kunnskapen på et vanskelig og til dels uoversiktlig felt.

I New York kom han over en gjeng beslektede jøder som til tross for en høyst usunn livsstil, med tobakk og alkohol som daglige ingredienser, i høy alder var så vel yrkesaktive og foretaksomme som livsglade og sprudlende samtalepartnere. Fra Sør-Amerika fikk han høre om en liten dvergvokst menneskegruppe som aldri ble rammet av kreft eller hjerte- og karsykdommer. I genene sine hadde disse et element som forskere fant også i noen små rundormer. De levde

mye lenger enn det var grunn til å regne med – overført på mennesker ville alderen vært rundt 500 år! I det hele tatt er det i dyrenes verden flere aldersmerkverdigheter som kan gi menneskene godt håp om lange liv.

Forskere med hele livet som innsats Det blir sagt at hvis amerikanere bruker like mye penger på medisinsk forskning som på å produsere våpen, ville de fleste sykdommene allerede vært utryddet. Noen slanter går likevel til de institusjonene som interesserer seg for aldring, og det er nærmest utrolig hva vitenskapsfolk har avdekket i senere år, og de har raust delt sine tanker og teorier og ikke minst fortalt om laboratorieforsøk, søking etter aldersgener og samarbeidsprosjekter som skritt for skritt fører oss nærmere flere svar på mange innfløkte spørsmål.

Men Henrik Ennart stopper ikke med dette, for i sin helspennende bok klarer den dyptgravende journalisten å forklare det nær sagt uforklarlige som foregår når ihuga forskere følger en stor gruppe amerikanere gjennom hele livet for å avdekke hver minste side ved livsførselen deres for å finne ut når og hvorfor døden rammer, mens han blant demografer tar del i nitid folkekartlegginger som kan bli sammenlignet med å telle sandkorn i Sahara. Midt i sin verdensomspennende utrettelighet tar han seg tid til å rote fram en bitte liten del av den svenske landsbygda, der det fattigslige Småland kan oppvise en gruppe eldgamle mennesker som bør bli betraktet som ikke noe mindre enn en verdenssensasjon.

Hvor gamle ønsker vi å bli?

I Aldringens gåte treffer Henrik Ennart en skare forskere som har spesialisert seg på aldring. De har alle den samme konklusjonen: Vi, og ikke minst våre barn og våre barnebarn, kommer til å leve betydelig lenger enn det vi ser for oss som vanlig i dag – 1000 år er i

Henrik Ennart Aldringens gåte Metodene som forlenger livet ditt

fremtiden ingen umulighet! Hvorfor er det slik? Forbedret livsstandard og optimale levevilkår spiller inn, og det gjør også livsstilen vår. Rådene fra ekspertene er mange: Stå oppreist når du arbeider, ha korte fasteperioder med regelmessige mellomrom, og spis mindre kjøtt og sukker. Den mye omtalte 5:2-dietten vil beviselig gjøre deg slankere, men den fører også til at du blir sunnere, friskere i hjernen – og eldre!

Disse livsstilvalgene – og mange andre – påvirker aldringen til cellene i kroppen, og når forskerne bare har funnet fram til hvilke gener som styrer livslengden, og de deretter har lært seg hvordan man kontrollerer dem, blir det enkle spørsmålet: Hvor gamle ønsker vi egentlig å bli? Det vi imidlertid må huske på, er at det er vel ungdommen vi vil forlenge – ikke alderdommen.

Eirik Myhr er redaktør, oversetter og forfatter.

Henrik Ennart har bakgrunn som journalist, nyhetssjef og sjef for innenriksredaksjonen i Svenska Dagbladet. Han har etter hvert etablert seg som en av Sveriges fremste skribenter

379,– 9788203294532

når det dreier seg om stoff som er knyttet til mat, helse og

Oversatt av Eirik Myhr Utk. primo september

skrevet den kritikerroste boken Döden i grytan – om vår rädsle

Tilgjengelig som e-bok

aldring. Sammen med Mats-Eric Nilsson har han tidligere för riktig mat (2010).

92

Tove Jansson (1914–2001) var finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler. Mest kjent er hun for bøkene om Mummidalen.

Hun skrev til sammen ni bøker om de kjente og kjære figurene derfra.

93

9. august 2014 ville den finsksvenske forfatteren, billedkunstneren og illustratøren Tove Jansson ha fylt 100 år. Dette markeres over hele verden. TEKST Sverre Henmo

100 år

VI I ASCHEHOUG forlag er veldig stolt av at det er vi som utgir de originale Mummibøkene. De bøkene som er skrevet av Tove Jansson selv. Høsten 2013 tyvstartet vi feiringen av 100-årsjubileet med å utgi Den store Mummiboka. I år markerer vi med å gjenutgi flere av Mummibøkene med originalt design.

Tove Jansson er først og fremst kjent for Mummibøkene. Og disse fantastiske bøkene treffer fremdeles både barn og voksne over hele verden.

I 1945 kom den første boken om Mummiverdenen, Småtrollene og den store oversvømmelsen. Janssons internasjonale suksess kom med den tredje boken, Trollmannens hatt, fra 1948. Hun skrev til sammen ni bøker om de kjente og kjære figurene.

Tove Janssons bøker er oversatt til mer enn 34 språk. I tillegg til sine egne utgivelser illustrerte hun bøker av forfattere som J.R.R. Tolkien og Lewis Carroll.

Mummitrollet ser aldri ut til å gå ut på dato. Figurene fra Mummidalen er en milliardindustri. Vi finner figurene på tallerkener, kopper, klær og til og med på passasjerfly. Og det er stadig utvikling. Nylig åpnet den første Mummi-butikken på NK i Stockholm.

Mummiuniverset har blitt en referanse for oss alle.

Det viser fødselsannonser, konfirmasjonstaler, offentlige taler og nekrologer. Vi identifiserer oss med de ulike karakterene i Mummidalen. Tove Jansson viker ikke unna for de store, vanskelige temaene.

Så benytt anledningen til å gjenoppleve noen av barndommens store leseropplevelser. Viderefør dem til egne barn. Eller les bøkene fordi de er noe av det beste som har vært skrevet de siste hundre år. Og da mener jeg ikke bare for barn.

Se side 94–95 for mer informasjon om bøkene.

Sverre Henmo er forlagssjef i Aschehoug Barn og Ungdom

94

Tove Jansson Den store Mummiboka

ET SKATTKAMMER AV EN BOK

399,– 9788203256370

I Den store Mummiboka finner du både bildebøker, fortellinger, tegneserier og sanger – til og med noen av Mummimammas oppskrifter er med!

Er utk.

Sitater fra

Mummidalen

Gratulerer med dagen, !

Det er 100 år siden Tove Jansson ble født.

Vi feirer med å gjenutgi flere av bøkene hennes i flotte utgaver.

Sitater fra Mummidalen

Sitater fra Mummidalen

et.

«ALT ER MEGET

SitaterSITATER fra FRA

USIKKERT, OG DET

ER NETTOPP DET SOM

Sitater fra

Mummidalen

Mummidalen

er her! BEROLIGER MEG.» ennes hadde gjort, r enig i det.

ort,

SitaterMummidalen fra

Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

MUMMIDALEN

Mye klokt er tenkt og sagt i Mummidalen.

I denne lille boken er alle de beste sitatene samlet.

Sitater fra Mummidalen

ppt, og det er nettopp

g.

Tove Janssons bøker om den utrolige Mummidalen har vært elsket av store og små gjennom generasjoner. Hvem har ikke latt seg fengsle av historiene om Mummitrollet, Mummimamma og Mummipappa, Snorkfrøken, Snusmumrikken, Filifjonka og lille My, Hemulen, Sniff og alle de andre? I Den store Mummiboka møter du dem, alle sammen!

Mye klokt er tenkt og sagt

Flykt! Roptei Mummimamma.

Politiet er her!I denne Mummidalen.

Hun visste ikke hva Mummitrollet hennes hadde gjort, lille boken alle men hun var helt sikker på at huner var enig i detde . beste

sitatene samlet.

www.aschehoug.no

Tove Jansson Sitater fra Mummidalen

ISBN 978-82-03-25794-0

9 788203 257940

149,– 9788203257940 Oversatt av Gunnel Malmström Utk. primo august

«DET ER SYND AT IKKE MAMMAER OGSÅ FÅR LOV TIL Å STIKKE AV NÅR DE HAR LYST, OG SOVE UTE. ISÆR MAMMAER KUNNE TRENGE DET AV OG TIL.»

«FLYKT! ROPTE MUMMIMAMMA. POLITIET ER HER! HUN VISSTE IKKE HVA MUMMITROLLET HENNES HADDE GJORT, MEN HUN VAR HELT SIKKER PÅ AT HUN VAR ENIG I DET.»

KLASSIKERE I ORIGINALT DESIGN

Tove Jansson Trollmannens hatt

Flykt! Ropte Mummimamma.

149,– Politiet er her!

9788203257704 Hun visste ikke hva Mummitrollet hennes hadde gjort, av Gunnel Malmström men hun var helt sikker påOversatt at hun var enig i det.

Er utk.

Sitater fra Mummidalen

Mye klokt er tenkt og sagt i Mummidalen.

I denne lille boken er alle de beste sitatene samlet.

Mummid 95

SOMMERIDYLLEN SLÅR SPREKKER Det er solskinn og munter stemning i Mummidalen. Alle fryder seg over at det endelig er sommer igjen, og Snorkfrøken gjør sitt livs største strandfunn.

Men ingen idyll varer evig. En tryllehatt, skyer man kan sveve på og skumle forvandlinger gjør sommeren ganske så farlig.

www.aschehoug.no ISBN 978-82-03-25794-0

Tove Jansson Trollvinter

9 788203 257940

149,– 9788203257674 Oversatt av Gunnel Malmström Er utk.

MUMMITROLLENES FORUNDERLIGE VERDEN Det usynlige barnet er en samling fortellinger om livet i Mummidalen. Her møter vi Snusmumrikken som lager en vårvise, Filifjonka som tror på katastrofer, og Mummitrollet som finner verdens minste og siste drage. Et usynlig barn blir synlig igjen, Hatifnattenes hemmelighet blir avslørt, og julen blir sett på med litt uvanlige øyne.

ALT ER IKKE SOM MAN TROR Mummifamilien ligger alltid i hi om vinteren. Da er det ikke så greit for Mummitrollet å våkne i januar! Til å begynne med er han forferdelig ensom, for alt er så rart og fremmed. Snøen og kulda. Mørket. Alle vesenene som hører vinteren til. Særlig Too–tikki, som viser seg å ha en varm sjel under den tøffe overflaten. Kanskje det ikke er så fryktelig å være våken om vinteren, likevel?

Tove Jansson Farlig midtsommer 149,– 9788203257711 Oversatt av Gunnel Malmström

Tove Jansson Det usynlige barnet 149,– 9788203257964 Oversatt av Gunnel Malmström Utk. august

Er utk.

FORVIKLINGER I MUMMIDALEN Mummifamilien og vennene deres opplever jordskjelv og oversvømmelser og redder seg om bord i et flytende teater. Her innvies de i teaterlivets mysterier. Et av høydepunktene er oppførelsen av mummipappas tragedie i gresk stil, med Misa som lykkelig primadonna. Snusmumrikken dukker også opp med pipe og hatt og 24 adoptivbarn.

96

tt og sjefete Hva er stort, blå tert? uten å være invi lt e h r e m m ko – og

Sj a r m e re n d e N O R A Fargerikt, lekent og gjenkjennelig for de aller minste.

Med bøkene om Nora har Irene Marienborg skapt et helt nytt småbarnsunivers.

Gjennom gjenkjennelige hverdagsfortellinger og lekne farger kan du bli med Nora når hun plasker i sølepytter, baker kaker, ser på stjernene, går i barnehagen og lærer nye ting.

Irene Marienborg Jeg må tisse! sier Nora 149,– 9788203257759 Utk. medio september 2+

IRENE MARIENBORG er grafisk designer og illustratør.

Nora-bøkene er hennes første bøker for barn.

INN VI M

ER OM

!

Når det ringer på døra, får Sam det travelt. Det er ikke bare, bare å ha besøk av en elefant!

David Walliams En ganske irriterende elefant Illustrert av Tony Ross 199,– 9788203257919 Oversatt av Sverre Knudsen Utk. primo oktober 3+

97

Bøkene om Tim & Co er et spennende samarbeid mellom far og datter Hagerup.

Denne gangen finner Tim og Jenny skumle spor i snøen utenfor hytta. Dette må de undersøke nærmere.

Nissemysteriet er den femte boken om mesterdetektiv Tim & Co, og den er som de tidligere full av drama, spenning og humor. Ella K. Okstad er mester for illustrasjonene.

Nissemysteriet er den femte boka H I L D E H A G E R U P og K L A U S H A G E R U P gir ut sammen. Ella K. Okstad har illustrert alle bøkene.

Hagerup & Hagerup Mesterdetektiv Tim & Co 5.

Nissemysteriet Illustrert av Ella K. Okstad 229,– 9788203257988 Utk. primo oktober 8+

FLERE BØKER OM MESTERDETEKTIV TIM & CO:

Mesterdetektiv Tim & Co 1.

Mysteriet med den forsvunne diamant

Mesterdetektiv Tim & Co 3.

Pil og bue-mysteriet

Mesterdetektiv Tim & Co 2.

Påskemysteriet

Mesterdetektiv Tim & Co 4.

Bursdagsmysteriet

98

Lykken er å lese selv!

Når barna begynner på skolen, trenger de bøker de kan lese selv.

Da er det viktig at bøkene er tilrettelagt og at historiene fenger ferske lesere. ASCHEHOUGS LESEHESTER er skrevet spesielt med tanke på denne lesergruppen.

HVORFOR KAN IKKE DE VOKSNE BARE SI DET DE MENER!

Kjærlighet, Syden – og små spanske strandløver UNNI LINDELL

og ble atter

ene

UNNI LINDELL

UNNI LINDELL

Love, du liksom

akken med både til meg. rittjente! ndstoler. men til Ella. rta mi, gråt ellet.

Ella og Christina er i Syden på ferie. Det handler om kjærlighet og atter kjærlighet!

Love, du liksom er den sjette boka i serien om Ella, og også denne er illustrert av Lars Rudebjer.

har stor suksess med sine kriminalromaner, og også hennes barnebøker er svært ettertraktet. Historiene om Ella kommer i stadig nye opplag.

år.

Jonatan er 6 år og bor sammen med pappa. Noen ganger sier pappa ting Jonatan ikke skjønner.

For eksempel da han ber Jonatan om å ta med seg døra når han går.

Jonatan lurer fælt, men finner fram skrujern, og begynner å skru ned døra. Så galt kan det gå når barn gjør akkurat det de får beskjed om!

Henning Lystad har illustrert boka.

G U N N A R O P S TA D Unni Lindell Love, du liksom

FLERE BØKER OM ELLA:

Illustrert av Lars Rudebjer

Kjæresten om natten

179,– 9788203358418 Utk. primo september

Kyss meg på tirsdag Elsker deg av hele mitt jærte

debuterer som forfatter med Ta med deg døra når du går.

Gunnar Opstad Ta med deg døra når du går Illustrert av Henning Lystad

Rødt for kjærlighet Forelska forever

179,– 9788203257995 Utk. medio august

99

Lena drømmer om å bli en ekte prinsesse. Det gjør Hege Susan også. På aktivitetsskolen kan det bare være én prinsesse. Kampen om tronen er i gang.

Lena blir prinsesse er den tredje boken om Lena, morsomt illustrert av Hilde Hodnefjeld.

Ida Jackson Lena blir prinsesse Illustrert av Hilde Hodnefjeld 179,– 9788203258220 Utk. primo september

I D A J A C K S O N er informasjonssjef og nettansvarlig i Store Norske Leksikon (snl.no) og en av Norges fremste eksperter på nett og sosiale medier.

Hun debuterte som barnebokforfatter i 2012.

FL

E ER

BØK

ER OM LENA:

Lena lager parfyme Lena farger håret

Karin Kinge Lindboe Sam og Noa i revehulen

SKUMMELT OM Å SPIONERE

Illustrert av Elisabeth Moseng 179,– 9788203256820 Utk. medio august

FLERE BØKER OM SAM OG NOA:

Sam og Noa og papegøyen Papaya Sam og Noa vil fange en hoggorm

Sam og Noa spionerer på de store guttene. Men så blir de oppdaget, og de blir bundet i en av de gamle revehulene. Der hører de noe som tusler og tasler i mørket.

Er det kanskje en sulten rev?

Elisabeth Moseng har illustrert alle bøkene om Sam og Noa.

KARIN KINGE LINDBOE har skrevet en rekke bøker for barn og ungdom. I 2011 fikk hun Kritikerprisen for ungdomsromanen Etterpå varer så lenge.

100

Noen ganger er de voksne egentlig litt i veien Vakkert om VENNSK AP OG FORELSKELSE

En tirsdag ble Joel forelsket.

Han hadde ikke vært det før.

Han visste ikke at han skulle bli det heller.

Han sto bare ved døra på skolen og ventet.

Han visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel.

Inga og Dorte og Hebe kom løpende. De så ikke at Joel var der. De løp forbi.

Snart skulle det ringe inn. Joel så ut mot skolegården igjen.

Nesten alle var større enn ham. Bare førsteklassingene var mindre.

Alle kom to og to, eller tre og tre. Alle ble til en stor mørk flokk.

En dag møter Joel Io. Io er litt eldre, men Joel synes de godt kan leke sammen likevel. Io er ikke enig. Hun må bli kjent med de andre jentene, sier hun. Likevel er de litt sammen, og Joel er forelsket. Men plutselig en dag skal Io flytte!

Boken er humoristisk illustrert av Anna Fiske.

Men da kom en han aldri hadde sett før.

Han så henne på lang avstand.

Hun hadde mørke øyne og pannelugg.

Joel hadde også pannelugg, men øynene hans var blå.

Hun kom inn gjennom porten sammen med pappaen sin.

Hun gikk i den mørke morgenen.

Hun gikk i det hvite hviskende regnet.

Hun gikk med grønn jakke og høye gule støvler.

Hun gikk over skolegården og nærmet seg døra.

Joel sto ved døra og ventet på at hun skulle gå forbi ham.

Hun kom opp trappa. Hun så rett inn i ansiktet hans. Øynene hennes var store og mørke. Når hun smilte ble øynene smale.

Inni det smale var det noe stort, og inni det mørke var det et lys. Og når hun så på Joel var han inni alt sammen.

– Hei, sa hun.

– Hei, sa Joel.

Geir Gulliksen Joel og Io En kjærlighetshistorie Illustrert av Anna Fiske 249,– 9788203258206 Utk. medio september 6+

GEIR GULLIKSEN er forfatter og forlagsredaktør. Han har skrevet dikt, essays, skuespill, romaner og barnebøker.

ANNA FISKE er illustratør, barnebokforfatter og tegneserieskaper med imponerende stor utgivelsesliste. Sammen lagde hun og Geir Gulliksen godnattfortellingen Iben og forvandlingen, som ble nominert til Brageprisen 2012.

101

DAV I D WA L L I A M S ’

ROALD DAHLS

barnebøker topper bestselgerlistene i Storbritannia. Han er flere ganger nominert til Roald Dahl Funny Prize.

ARVTAGER Med sine elleville og hysterisk morsomme bøker har David Walliams tatt barna med storm.

Men som alltid: Ingenting er ordentlig morsomt hvis det ikke ligger en kime av alvor bak.

Mange vil dra kjensel på David Walliams fra tv-serien Little Brittain. Sammen med Matt Lucas gjorde han stor suksess med sine erkebritiske sketsjer – ofte kledd i dameklær. Kjenner du igjen sitatene «I'm a lady» eller «The computer says noooooo»? Da er sannsynligheten stor for at du har sett på Little Brittain.

Heldigvis for alle som setter pris på gode bøker for barn, har Davis Walliams tatt med seg sitt unike, komiske talent over i litteraturens verden. Walliams er en mester i å skape klassiske barnehelter og actionfylte historier med humor, satire – og kjærlighet. Bøkene hans er proppfulle av situasjonskomikk, absurde situasjoner og gode replikker, og persongalleriet er mildt sagt fargerikt. Men det er aldri noen tvil om hvor Walliams' sympati ligger. Han er alltid på barnas side.

Hovedpersonene i bøkene hans er gode, omsorgsfulle og smarte barn. De voksne derimot, de får så hatten passer: De er egoistiske, late og mest opptatt av reality på TV. Minner det om en annen stor, britisk forfatter? David Walliams har aldri lagt skjul på at Roald Dahl er hans store litterære idol, og anmelderne sammenligner ofte disse to. Årets bok, Rotteburger, er nok en vanvittig historie fra forfatteren som skriver bøkene barna elsker.

Den rikeste gutten i verden

«Her er alt fornorsket på samme måte som i Harry Potter-serien og Rampete Robin-bøkene. Det gjør det enda lettere å anbefale boken for unge lesere, også de som til vanlig ikke er bokslukere.»

Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad

LE

S

OG

SÅ

Gangster-bestemor

PRØV EN ROTTEBURGER. DU VIL IKKE ANGRE! David Walliams Rotteburger Illustrert av Tony Ross 249,– 9788203257773 Oversatt av Sverre Knudsen Utk. ultimo august 9+ Tilgjengelig som e-bok

Men det er bare én ting å gjøre dersom du faktisk er en rotte og møter Birger Burger: LØP!!!

Sol synes ikke livet er helt på topp.

Faren jobber altfor mye, stemoren er så lat at Sol må hjelpe henne med å pille seg i nesen og skolens bølle gjør det hun kan for å plage henne.

Men det verste av alt er at Birger er ute etter kjæledyret hennes.

Sol skal avsløre kanskje verdens ekleste hemmelighet noensinne.

«Uhøytidelig og hjertegod barnebok som praktisk talt leser seg selv. (...) Boken er full av ellevill situasjonskomikk og absurde personer, strålende gjenskapt av illustratør Tony Ross.»

Kristine Isaksen, VG

102

V I T K E T E D EN N E E U Q A M DRA

– Jeg planter helt bevisst spor i teksten slik at den våkne leser kan være detektiv underveis.

– Det er så gøy å skrive, sier Kate Pankhurst, hjernen bak Kine Cox og Detektivjentene, humoristiske detektivdagbøker for barna. TEKST Evy Tillman Hegdal

– Kine Cox har katten Watson.

Jeg hadde Holly, som levde et langt og lykkelig liv. Hun døde gammel og glad. Og så var det Chip og Honey.

Og Jessie. Jeg ville egentlig ha hund som barn, men det fikk jeg ikke, så det har jeg skaffet meg nå. Olive er en god venn som går tur med meg hver dag. Og så må jeg ikke glemme hunden til en venninne. Han har vært en stor inspirasjonskilde for en av bøkene mine.

Det er ingen tvil om at Kate Pankhurst er opptatt av dyr. Hun har nesten alltid hatt kjæledyr. Katter, kaniner, hunder og marsvin.

– Dyr inspirerer meg, sier den blide og energiske illustratøren og forfatteren. Hun prater mye, ikke bare om dyr, aller mest liker hun å prate om det å skrive og tegne for barn. Og hvordan hun bobler over av ideer.

– Jeg tegner hele tiden, sier hun og viser meg skisseblokken. Faktisk er det slik at jeg alltid starter arbeidet med en bok med å tegne. Jeg må se karakterene for meg. Jeg lager profiler, prøver å finne ut mest mulig om karakteren ved å visualisere. Og jeg lager alltid omslaget til boken først. Det er da historiene kommer til meg.

Sterk heltinne Jeg har illustrert mange barnebøker, og faktisk var det en jobbsøknad som førte til bøkene om Kine Cox og Detektivjentene. Jeg var på jakt etter illustrasjonsoppdrag og sendte illustrasjonene mine til flere forlag.

Så fikk jeg spørsmål om jeg ikke kunne tenke meg å skrive en historie også. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken, men da jeg satte i gang, gikk det overraskende greit. Jeg ville skrive om en vennegjeng, og jeg var bestemt på at jeg ville ha en sterk heltinne i hovedrollen. Vennegjengen ble til Detektivjentene, og heltinnen ble Kine Cox. Britisk krimtradisjon Kine har nok et snev å være dramaqueen, en detektiv-dramaqueen.

Hun setter seg selv i sentrum av hendelser og har et ekstremt fokus på det å være detektiv. Hun ser noe mystisk i det meste. Og så er hun litt av en utstyrsfreak. Hun er ganske bossy, ler Kate. – Selv likner jeg nok mer på Agnete. Hun er litt mer redd for ting.

Det er så gøy å skrive, sier Kate som har planlagt å skrive åtte bøker om Kine og Detektivjentene. Bøkene ligger tett på den britiske kriminallitteraturen, og hovedpersonen Kine er som snytt ut av nesen på både

Sherlock Holmes og Miss Marple.

– Jeg planter helt bevisst spor i teksten slik at den våkne leser kan være detektiv underveis. Det skal ikke være vanskelige mysterier. Håpet er at leseren synes det er både spennende og morsomt.

Enkle hverdagsmysterier Jeg tror mange barn har sin detektivperiode, fortsetter Kate. – Selv hadde jeg et hemmelig hovedkvarter under sengen. Jeg husker hvor utrolig viktig det var for meg å holde lillebroren min unna alt det jeg holdt på med. Her likner Kine på meg. Hun er ikke grei med lillebroren Arthur, hun liker absolutt ikke at han blander seg for mye inn i sakene hennes.

Sånn er det for mange søsken. For meg, som for Kine, handler nok det å være detektiv om å skape spenning i en trygg hverdag. Det er i alle fall slik jeg tenker om bøkene mine.

At det skal være enkle hverdagsmysterier. Jeg tillater meg å leke også.

Det eneste detektivaktige med katten, er navnet. Watson. Egentlig vil Kine ha en hund. Er man detektiv, passer det best med hund, synes Kine. Jeg er vel egentlig enig i det, sier forfatteren og ler høyt.

Evy Tillman Hegdal er redaktør for barne- og ungdomsbøker i Aschehoug

Kate Pankhurst Kine Cox og detektivjentene.

Oppdrag: Muffinsgåten 199,– 9788203256783 Oversatt av Hege Mehren Utk. medio oktober 8+

103

NY SAK FO R D E T E K T I VJ E N T E N E !

Hun er smart, uredd og sjarmerende.

Hun er 100 % detektiv.

Hennes navn er KINE COX.

Kine Cox, 9 år og litt til, elsker å løse mysterier sammen med vennene Sarah Holmes og Agnete Christie. Sammen utgjør trioen Detektivjentene.

Når noen prøver å sabotere den store bakekonkurransen «Hele landet baker!», tar Detektivjentene saken. Greier de å hindre at konkurransen blir en skikkelig muffinskatastrofe og et kjøkkenmareritt?

Kine Cox og Detektivjentene er gjennomillustrerte og humoristiske detektivdagbøker som tar opp arven etter den britiske detektivtradisjonen.

FØRSTE BOK OM KINE COX OG DETEKTIVJENTENE:

K AT E P A N K H U R S T har illustrert en rekke barnebøker og holder workshops for barn og unge for å skape entusiasme rundt lesing, skriving og tegning. Oppdrag: Muffinsgåten er hennes andre bok i serien om Detektivjentene. Kate Pankhurst bor i England.

Kine Cox og detektivjentene.

Oppdrag: Marsvingåten

104

Langt fra eventyrland Torun Lian er tilbake med en helt ny serie om 8 år gamle Alice Andersen. Her forteller hun om Alice, om å være redd for hunder men ikke for mørket, om å ha god fantasi og om å jobbe med en illustratør for første gang.

Hvis du spurte moren til Alice Andersen hvem Alice er, ville hun sagt at Alice er det mellomste av de tre barna våre og ganske stille av seg. Sjenert.

Faren hennes ville sagt: jente, åtte år, blå øyne, lyst hår. Hun har arvet håret mitt, og det er hun ikke fornøyd med, for det henger så rett ned at det er vanskelig å få det til å holde seg bak ørene. Det glir fram igjen med det samme. Og du skulle ikke alltid tro det, men hun får med seg det meste som skjer, selv om hun ikke sier så mye.

Broren til Alice ville sagt at hun er bare en av de irriterende søstrene mine. Og en pyse også, redd for alt mulig.

Søsteren til Alice ville sagt, å, hun Alice? Hun er storesøsteren min og bare overlegen. Hun er ikke kilen engang, men hun liker i hvert fall pizza, så hun er ikke helt unormal.

Hvis du spurte Alice Andersen selv, ville hun lurt, kanskje resten av dagen, og fått på følelsen at hun er noe helt spesielt selv om hun ligner på veldig mange andre. De fleste hun vet om, i grunnen. Du vet, to armer, to bein, øyne, nese, munn og klær på når du går ut. Det er det som er så rart, ville hun tenkt og tenkt, være så lik og føle seg så forskjellig fra de andre likevel. Så adskilt.

Alice Andersen er ikke redd når hun er hjemme hos seg selv, men hun begynner å merke det når døra slår igjen bak henne. Hun synes det er rart at andre ikke er redd for alt du kan møte på ute i verden. Alice er redd for de lilla jentene i fjerde og kvisete gutter på sykkel og gamle damer som spør om veien helt

105

«Øyvind tegner sånn at jeg synes jeg husker hvordan det var å være åtte år og sitte på kjøkkenbenken og dingle med beina.»

plutselig. Og hvis det er mulig, gjemmer hun seg hvis hun ser en nabo på avstand, for naboer snakker i vei akkurat som om de kjenner henne. De gjør ikke det. Og det gjør ikke fjerne slektninger heller.

Fjerne slektninger er verre enn naboer, for de tror de har rett til å klemme barn selv om de aldri har sett dem før og faktisk er helt fremmede.

Alice er særlig redd for fremmede folk når de er i flokk som i skolegården, eller på tivoli, eller på badestranden der de ser rart på deg hvis du ikke går i bikini og bader hele tida, men heller vil ligge under et håndkle og lese. Alice er redd for fremmede fordi du aldri vet hva de kan finne på.

Hun er redd for de som skriker i gymmen og kaster baller rett på deg.

De kaster snøballer også, og ingen kan vite om de har puttet en stein inni dem. De som kjefter på deg selv om du ikke visste at du sto i veien.

De ler høyt, og du vet aldri om det er deg de ler av.

Men Alice Andersen er ikke alltid bekymret. Hun er ikke redd for mørket om natta for eksempel. Hun er ikke redd for å være alene hjemme.

Hun er ikke redd når det blir skummelt i en bok eller en film, for hun vet at det går bra til slutt.

Den første boka om Alice Andersen handler om å være litt redd og stikke sin vei for å komme unna, men så bare havne i en verre knipe og bli mye reddere og gjemme seg, men

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter 249,– 9788203258213 Utk. primo oktober 8+

da blir det enda verre. Da blir det farlig. Og sånn fortsetter det helt til Alice skulle ønske hun ikke fantes lenger. Når alt håp er ute, går alt bra på en måte det ikke gikk an å forestille seg på forhånd, enda så god fantasi hun har.

Da jeg var barn, sa alle jeg var et sjenert barn. Jeg kunne ikke vite at jeg bare var innadvendt og ikke den eneste på jorda heller. Omtrent halvparten av alle mennesker er innadvendte.

Jeg likte å være for meg selv. Jeg likte å tegne og lese og tenke. Jeg trengte lang tid på å bli kjent med folk, og det var ikke alle jeg hadde lyst å bli kjent med. Jeg tok livet alvorlig. Det var viktigere for meg å prøve å finne svar på hvor evigheten sluttet eller om Gud fantes, enn å være med på sirkus eller tivoli. Jeg likte ikke fødselsdagsselskaper heller, men jeg ville blitt fryktelig lei meg hvis jeg ikke hadde blitt invitert. Jeg likte best å være sammen med én av gangen og snakke om ting. Jeg følte meg utenfor når jeg var sammen med mange. Jeg følte at den lille plassen jeg sto på bare ble mindre og mindre og til slutt kunne jeg like gjerne gå hjem.

Jeg fikk følelsen av at det var meg det var noe galt med. De andre syntes jo alt var fint. De som snakket høyt, var morsomme, lo mye, syklet fort i flokk og hoppet fra høye steder eller ut i kaldt vann uten å tenke seg om, var de normale. Jeg visste at sånn kunne jeg aldri bli.

Jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg da jeg var barn at det var like

T O R U N L I A N er forfatter, dramatiker og filmregissør, og hun har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for sine arbeider. Hennes bøker Frida og Frida – med hjertet i hånden, Bare skyer beveger stjernene samt Ikke naken, ikke kledt er blitt kritikerroste filmer.

Ø Y V I N D T O R S E T E R er prisvinnende og kritikerrost illustratør, billedkunstner, tegneserieskaper og forfatter.

fint og like normalt å være født innadvendt som å være født utadvendt. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at de innadvendte er like verdifulle og viktige som de utadvendte, for verden. Vi trenger begge deler like mye.

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at å være innadvendt ikke er det samme som å være sjenert.

Det var først da jeg ble voksen at jeg forsto at å være innadvendt ikke er noe å skamme seg over. Nå vil jeg ikke bytte det mot alt i verden.

Fortellingene om Alice ble til da jeg tenkte, hva vet jeg mest om? Og bestemte meg for å skrive om det.

Alice Andersen er nok, selv om hun er innadvendt, en forlengelse av alle de andre jeg har skrevet om: Frida i bøkene om Frida, Maria i Bare skyer beveger stjernene og Selma i Ikke naken. Et felles trekk er at de ikke er redde for å stå alene. Men aller mest ligner nok Alice på Adam i boka Adam den tredje i fjerde.

Han som ikke tør å snakke i offentligheten. Alice springer på mange måter ut av Adam, men går videre på egne veier. Øyvind Torseter illustrerer bøkene om Alice Andersen. Det er første gang mine bøker blir illustrert. Det var underlig å se de første tegningene av en annen persons oppfatning av en jeg hadde skrevet om. Jeg måtte smile. Jeg hadde ikke trodd det var sånn hun så ut, og likevel kjente jeg henne igjen. Jeg tenkte – det må Øyvind også ha gjort, da han leste. Øyvind tegner sånn at jeg synes jeg husker hvordan det var å være åtte år og sitte på kjøkkenbenken og dingle med beina. Han minner meg på hvordan det var å se seg i speilet og lure på hvem som kikket tilbake og spørre, hvem er jeg? Jeg tror Øyvind vet mye om å fantasere om en verden der menneskene ligner på sånne som oss, og forstår hvordan vi har det. Vi innadvendte og litt sjenerte.

Egentlig tror jeg de fleste vet, i hvert fall litt, om hvordan Alice har det innerst inne. Det er det som er så fint med bøker, at vi kan kjenne igjen små eller store deler av oss selv en kjedelig sommerferiedag, hjemme fordi vi er forkjøla eller alene i senga en kveld. Og så er vi plutselig ikke så alene likevel.

TEKST Torun Lian

106

The Revenge of Helen Keller Jeg er tolv år og sitter i en lyserosa skaisofa foran tv-en, det er bare noen sekunder igjen til det begynner. Ti … ni …

Lårene klistrer seg til sofatrekket. Tre … to … én … og der lyder den velkjente kjenningsmelodien. Jeg svelger lørdagspizzaen med skrekkblandet fryd.

TEKST A. Audhild Solberg FOTO AKAM1K3

NRK-serien «Forelska 87» gikk rett i fletta på meg da den rullet over norske tv-skjermer for tjuesju år siden. Hver uke fulgte jeg storøyd med på kjærlighetslivet til en gjeng kule jenter og gutter i hovedstaden – litt på samme måte som man lar seg fascinere av fantasy fra en annen verden. Tenk å ha det sånn! Tenk å bo i Oslo! Tenk å ha kjæreste! Jeg så hver eneste episode.

Jeg var faktisk over halvveis i arbeidet med Kampen mot superbitchene før jeg innså det åpenbare: Jeg var i ferd med å skrive en bok jeg selv ville ha elsket da jeg var ti–tolv år.

Å være ung er for jævlig Når det gjaldt bøker, derimot, var jeg langt ifra like raus. Bøkene rettet mot oss som var tweens og tenåringer på 1980-tallet – sosialrealistiske fortellinger om opprørske skilsmissebarn, gryende sexliv, klining og narkotika, bøker som liksom skulle skildre oppveksten vår slik den faktisk var – dem skydde jeg som pesten.

Da jeg fikk Vigdis Hjorths Gjennom skogen, «et portrett av en ung jentes oppdagelse av sin egen seksualitet», av tanten og onkelen min til tolvårsdagen, ble jeg så satt ut at jeg rett og slett måtte legge meg litt nedpå. Jeg bodde i ei lita bygd i indre Telemark, spilte i korps og var med i 4H, jeg hadde ennå to år igjen på søndagsskolen. Én ting var å se «Forelska 87» på tv; det var ren virkelighetsflukt.

Men å lese om jevnaldrende jenter

som eksperimenterte med både det ene og det andre – nei, der gikk grensen.

Sjelevenner Ikke det at jeg ikke var forelska da jeg var tolv. Min utkårede het Helge og var ett år eldre enn meg. Men å fortelle ham hva jeg følte, var aldri aktuelt, det var ikke noe jeg vurderte engang. Jeg foretrakk å stirre intenst i bakken og kjenne rødmen skylle over fregnene hver gang jeg så ham.

Felles for bøkene jeg leste på denne tiden, var at hovedpersonen var ei jente som ville ha reagert på nøyaktig samme måte. For meg var litteratur et sted for gjenkjenning, et sted der jeg opplevde at jeg ikke var alene. Mine heltinner var som meg, de var jenter jeg kunne kjenne meg igjen i og identifisere meg med.

De het Anne fra Bjørkely og Jane

Eyre, de hadde fregner, rødt hår, musebrunt hår, dustete foreldre, ingen foreldre, kjipe venner, ingen venner, briller eller tannregulering – helst alt på en gang. Ukysset var de naturligvis også. De var jenter som aldri ville ha blitt castet i «Forelska 87».

Sjelevennene mine fantes også i historiebøkene. Madame Curie og Florence Nightingale, som jeg leste om i de lettleste «Historien om»biografiene, var to av dem. Men min (og oppsiktsvekkende mange andre jenters) favoritt var den døvblinde forfatteren og politiske aktivisten Helen Keller. Hun var den ultimate underdogen. Hun var mitt idol.

Det hjalp ikke hva barne- og ungdomsbokforfatterne på 80-tallet forsøkte å fortelle meg. Jeg ønsket meg verken til Slottsparken, Oslo S eller Bahnhof Zoo. Jeg drømte om å gå rundt i kjoler med puffermer, deklamere dikt og stå på barrikadene.

Skal jeg være ærlig, drømmer jeg om det ennå.

Mot alle odds Jeg var faktisk over halvveis i arbeidet med Kampen mot superbitchene før jeg innså det åpenbare: Jeg var i ferd med å skrive en bok jeg selv ville ha elsket da jeg var ti–tolv år.

Bokas tolvårige forteller Anne Bea er rett og slett en bebrillet kombo av min barndoms heltinner Anne, Jane og Helen. I likhet med dem er hun både smart og snill, men det er ikke til å komme forbi at hun er rimelig ukul. Og hun har mer enn fregner å slite med; Anne Bea er født med albinisme og ser så dårlig at hun både tryner på flatmark og går rett inn i bruskassetårn. For ikke å snakke om at hun ser annerledes ut og går i klasse med en gjeng bertejenter av verste sort.

Men, er det noe man vet etter å ha lest en drøss med bøker om ukule jenter, så er det at ting har det med å ordne seg til slutt. Man blir kanskje ikke den kuleste i klassen, eller nobelprisvinner, men våger man å være seg selv og er utstyrt med en god porsjon selvironi, kan selv den søteste gutten få øynene opp for en.

Happy ending Helge? Han ble sammen med ei annen jente i korpset. Men ikke før det hadde gått en del år. Da hadde jeg heldigvis rukket å bli forelska i en annen. Og han så meg.

107

A. AUDHILD SOLBERG har jobbet i forlagsbransjen i mange år. Kampen mot superbitchene er hennes første bok.

A. Audhild Solberg Kampen mot superbitchene 249,– 9788203258176 Utk. september 10+ Tilgjengelig som e-bok

Møt Anne Bea. Tolv og et halvt, en racer i matte og humor – og den nestnest verste å være venn med i sjuende klasse.

Enda godt at bestevennen Nils ikke har svikta, ellers hadde livet vært totalt krise. For ikke bare tryner Anne Bea inn i pulter og får stygge blikk i gangene og er lysår unna sjans på Magnus. To uker før høstens største happening, Talentkampen, havner hun også midt i skuddlinja til Thea, Ronja og Shirin!

Kampen mot superbitchene er en spennende, søt og hylende morsom bok om bertejenter, toppligagutter, bollesveisnørder, pingler, losere og freaker. Å være annerledes er ingen spøk. Men har man en bestevenn, en kul tante og et skjult talent, kan man klare seg rimelig bra likevel.

108

Hilde Hagerup Spøkelsene på Frostøy 4 Hvite mareritt 279,– 9788203256837 Utk. primo oktober 8+ Tilgjengelig som e-bok

Hvite mareritt er den fjerde boken i den skumle serien om Spøkelsene på Frostøy.

Tror du på spøkelser? Tror du på gjenferd i gyngestolen og monstre under senga? Tror du på kjettinger som rasler om natten? Før du sier nei, må du lese om Jens og alt han opplever i den skumle Frostøyskogen.

Jens har oppdaget at hele familien hans er spøkelser. Og de er ikke like snille alle sammen. Nå har han også fått en forferdelig hemmelighet – et lite pust fra Den kalde vinden har tatt bolig i ham, og han kjenner dragningen mot det onde spøkelset Johannes. Jens drømmer om Johannes og leiren han har skapt, og han oppsøker Johannes i Frostøyskogen.

Men makten har sin pris …

LES MER OM SPØKELSENE PÅ FROSTØY:

Bak dødsfjellet

Den kalde vinden

Ulvene kommer «Intens spenning.»

Anja Rålm, VG

HILDE HAGERUP

«Hårreisende Hagerup.»

har skrevet flere kritikerroste barneog ungdomsbøker. Hun har mottatt en rekke priser for sine bøker.

Vilde G. Havrevold, Fredriksstad Blad

Fredrikstad Blad

109

Ny fantasy-serie:

Lykkeravnene TEKST Evy Tillman Hegdal

Skrivestuen var tidligere hønsehus, i lommen ligger det alltid en liten porselensfrosk. Den skal visstnok bringe lykke. Paul Durham har lagt alt til rette for et liv som forfatter.

Paul Durham Lykkeravnene 249,– 9788203257780 Oversatt av Jan Chr. Næss Utk. i september 10+ Tilgjengelig som e-bok

– JEG ER utrolig glad og samtidig svært ydmyk, sier Paul Durham. Han har nylig lansert debutboka Lykkeravnene i USA og har så vidt rukket å kjenne på forfattertilværelsen. Han har alltid drømt om å gi ut bok.

– Helt siden jeg var ganske liten har jeg drømt om å gi ut romaner, sier han. – Jeg kunne gå i bokhandelen og se for meg mine egne bøker stå i hyllene. Nå som boka mi er ute, føles det som å gå på månen. Samtidig vet jeg jo at Lykkeravnene bare er første skritt på det jeg håper skal bli en lang reise for meg som forfatter.

Lykkeravnene utgis i USA, England, Nederland og Norge i løpet av dette året, og forfatteren synes det er fantastisk at boka leses i flere land enn hjemlandet.

– Jeg tror barn, og kanskje særlig lesere fra 9–10-årsalderen, ikke er så ulike uansett hvor de bor. En god historie gjenkjennes på tvers av kultur og nasjonalitet, og jeg håper jo at Lykkeravnene er en slik historie som finner lesere over hele verden.

Helter og skurker Boktittelen Lykkeravnene er også navnet på de beryktede og utstøtte skurkene i boka. Folk i landsbyen tør ikke engang si navnet høyt. «Hvem? Har aldri hørt om dem,» er det typiske svaret du får dersom du spør inn-

P A U L D U R H A M debuterer med Lykkeravnene. Han er utdannet jurist og bor i New Hampshire, USA.

110

byggerne i Svartlågsbyen. Lykkeravnene har vært borte i ti år når boka starter. De forsvant plutselig, samtidig med de farlige monstrene som den gang herjet landsbyen. Forfatteren har skapt en til tider mørk verden, verken hovedpersonen i boka eller leseren vet alltid hvem som er helter og hvem som er skurker.

– Jeg har alltid vært interessert i anti-helter, sier Durham. – Jeg ville skrive en bok hvor grensene mellom helter og skurker er uklare. Jeg synes de mest interessante karakterene er de som ikke bare er svarte eller hvite, men som er nyanser i grått. Utgangspunktet mitt var «noen ganger skal det en skurk til for å redde deg fra monstrene», og historien om Lykkeravnene utviklet seg derfra.

Må-lese-bok Allerede før Lykkeravnene ble lansert, var amerikanske anmeldere begeistret. Boka fikk stjerne av amerikanske Kirkus Reviews og ble beskrevet som en målese-bok.

– Jeg var så heldig å få noen gode anmeldelser før Lykkeravnene kom ut, og det er jeg utrolig takknemlig for. Men disse anmelderne er jo voksne. Jeg setter kanskje mest pris på tilbakemeldinger fra barn som har lest. Jeg har inntrykk av at de sluker boka, og jeg hører fra både barn og foreldre at de ikke greier legge den fra seg når de først er i gang med lesingen. Den beste kommentaren jeg har fått så langt, er: «Jeg vil være en Lykkeravn!»

Det var ikke opplagt at Paul Durham skulle skrive barnebok. I mange år trodde han det var samtidskrim han skulle gi ut.

– Krimromaner er ikke akkurat passende god natthistorier for døtrene mine. Det som satte i gang Lykkeravnene, var en forespørsel jeg fikk fra den eldste datteren min. Det var vinter og det nærmet seg jul, og hun spurte om jeg ikke kunne skrive en historie til henne som julegave.

Som sagt så gjort. Første juledag leste han historien høyt for hele familien samlet foran peisen. Dette skulle bli første kapittel i Lykkeravnene, og i løpet av de neste tre månedene fullførte Durham romanen. Hver uke skrev han et nytt kapittel, og hver uke leste han kapitlet høyt for det lille og entusiastiske publikummet sitt.

– Jeg hadde i utgangspunktet ingen planer om å skrive barnebok. Nå kan jeg ikke forestille meg å skrive noe annet, sier han.

Tidløs fortelling Amerikanske Kirkus Paul Durham ville skrive en tidløs fortelReview beskriver Lykkeling. Samtidig var han opptatt av at alle skal ravnene som en måkunne kjenne seg igjen i den. lese-bok.

– Det er en trend at mange bruker de tradisjonelle eventyrene når de skriver, men jeg ville skape en egen verden med helter og skurker som er komplekse og med dybde. Det er også viktig for meg å fortelle en historie om det å være en familie. Barnelitteraturen er full av modige, foreldreløse barn, men jeg finner ikke så mange bøker i fantasysjangeren som utforsker gleden og utfordringen det er å være familie.

Hovedpersonen Siv i Lykkeravnene bor sammen med moren og lillesøsteren, faren har hun bare hørt om.

111

HUSREGLER Husregel nummer én: Møter du en maskekledd mann, skal du aldri stoppe og snakke med ham.

Husregel nummer to: Skygge kan leke og ligge og stå, men ut av huset må han aldri gå.

Husregel nummer tre: Når svartmånen stiger, låser du døren og åpner den først med sollyset neste morgen.

Husregel nummer fire: Gå med kjedet både natt og dag, Kvedenes rune får du aldri ta av.

Husregel nummer fem: Hvis reglene svikter og Slaskene kryper frem, skal du bryte dem alle, sier regel nummer fem.

Siv lever i en verden preget av undring og mysterier, men utfordringene og bekymringene hun har, skiller seg egentlig ikke så mye fra det dagens barn opplever.

Siv er en 11- åring som ofte mislykkes, men som alltid reiser seg. Hun bor i en landsby som til tider kan være ganske mørk, dyster og skremmende, men sammen med vennene greier hun å fylle hverdagen med latter og moro. Hun er ganske sta, og Paul Durham beundrer utholdenheten hennes.

– Siv er en heltinne, og jeg tror ikke nødvendigvis at særtrekkene hennes er kjønnsspesifikke. Jeg tror at både jenter og gutter kan kjenne seg igjen i henne.

Forfatteren understreker at ingen av karakterene i Lykkeravnene er virkelige personer, men han innrømmer gjerne at han inspireres av folk rundt seg. Som eksempel nevner han scenen der Siv og bestevennene Folly og Kasper løper over hustakene. Den skrev han etter å ha observert datteren leke med venner i nabolaget.

– Heldigvis har barna mine, så vidt jeg vet i alle fall, aldri klatret på hustak. Det er vel også riktig å si at Siv og lillesøsteren Lotte minner meg om to små jenter som står meg svært nær.

Født til å skrive Paul Durham mener han må være født til å skrive.

Han pleier å spøke med at han «skrev» før han faktisk kunne skrive.

– Fra jeg var rundt fire, fem år gammel, tegnet jeg historier og fortalte dem til moren min, som så igjen skrev ned ordene for meg. Dersom jeg er født til å gjøre noe, må det være å skrive og fortelle historier.

Det er ingen tvil om at den amerikanske forfatteren trives med valg av yrke. Han har pusset opp et gammelt hønsehus i hagen og innredet det som skrivestue med alt det et skrivende menneske trenger, mener han. En god arbeidsdag begynner med at han følger døtrene til skolen, drar hjem og lager kaffe, går den korte strekningen på 30 sekunder ut til skrivestuen, og bruker

dagen til å skrive. Kun avbrutt av den faste gåturen på fem kilometer.

– Det som virkelig gjør en arbeidsdag perfekt, er når karakterene mine begynner å leve. Det er helt magisk å være i flytsonen når man skriver. Jeg elsker det.

Fantasy Paul Durham har alltid lest mye. For tiden leser han kun barnebøker, og fantasy er det han liker best.

– Jeg foretrekker bøker som tar meg til et sted jeg aldri har vært før. Jeg liker fantasy-sjangerens måte å skape nye verdener på. Fantasy er tidløs og har ikke de begrensningene som en moderne eller realistisk fortelling må ha. Jeg tror forfattere som skriver fantasy har større frihet, at de lettere kan skrive bøker som står seg over tid.

Durham har definitivt ambisjoner om å skrive flere bøker. Han har mange ideer og regner med at han fortsetter å skrive fantasy for barn. Men først vil han konsentrere seg om å fullføre trilogien om Siv og Lykkeravnene, noe han regner med å bruke et par år på.

– Jeg skriver for fullt på oppfølgeren. I neste bok tar jeg med Siv, familien og vennene hennes til et nytt sted, nærmere bestemt til morens fødested. Der er det både barskt og vakkert, og stedet bærer preg av hemmeligheter og eldgamle tradisjoner. Også her har Lykkeravnene gjennom mange år satt sine spor.

Jeg har ikke skrevet den tredje boka ennå, men jeg vet hvordan det vil ende, det er en godt bevart hemmelighet. Ennå.

Evy Tillman Hegdal er redaktør for barne- og ungdomsbøker i Aschehoug Forfatterens hjemmeside www.pauldurhambooks.com

112

Daniel Gudding får muligheten til å vise hva han kan når sjakklaget inviterer ham og faren med på en far–og–sønn–turnering.

S J A K K PÅ L I V O G D Ø D DANIEL HAR ALLTID trodd at faren ikke har snøring på sjakk – at han er en sjakk-pudding – og han kan ikke forstå hvorfor lagkameratene vil ha dem med.

Men så finner han ut sannheten.

Som tenåring var faren hans en av de mest lovende unge sjakkspillerne i Amerika, men presset ble fort for stort. Nå, tretti år

senere, vender Herr Gudding tilbake til sjakkmiljøet hvor han møter en gammel konkurrent og de samme mørke demonene han flyktet fra.

Hva var det egentlig som skjedde med faren i ungdommen?

Hemmelighetene Daniel avdekker, tvinger ham til å gjøre overraskende trekk …

DAV I D K L A S S har skrevet 40 Hollywood-manus og mange ungdomsbøker.

Oversetter Silje Bjerke er rangert som en av Norges beste kvinnelige sjakkspillere og har tittelen som kvinnelig internasjonal mester (WIM). Hun er også redaktør for Norsk Sjakkblad. Høsten 2014 spiller hun under sjakk-OL i Tromsø.

David Klass Stormesteren En sjakk–thriller 279,– 9788203258145w Oversatt av Silje Bjerke Er utk.

10+ Tilgjengelig som e-bok

113



BERGTATT I Kaoshjerte tar jeg utgangspunkt i det som skjuler seg i dype myrhull og tung granskog en norsk skumringsnatt. TEKST Lise Grimnes FOTO Kari Løvaas

Da jeg var 17 år, satte jeg inn en annonse i Bondebladet for å få meg sommerjobb. Jeg er fra Oslos tjukkeste østkant og hadde knapt tatt på ei ku før. Det resulterte i fire somrer på en seter i Valdres med alt som hørte med: melking, traktorer og bygdegutter. Jeg forelska meg i fjellene, skogene og det som gjemte seg i de mørke skyggene. I debutboka mi utforsker jeg møtet mellom norsk folketro og urban virkelighet.

Stovner, en dæsj av Iran og et par John Deere-traktorer – det er stikkord for kontrastene i Kaoshjerte.

Jeg har vært opptatt av huldra hele livet. Hun er sterk, selvstendig og står ikke tilbake for noen. I min verden er huldra et kaosvesen, verken god eller ond – skapt for å lokke menn inn i berget. Hun har en tiltrekningskraft som får deg til å snuble når du står stille, hun drar deg inn i fjellet, ned i underjorden, og der må du bli til verdens ende. Huldra er umåtelig vakker selv om hun har både kuhale og innhul rygg. Hun er den sterkeste, kan rive trær opp med røttene og rette ut hestesko med bare hendene.

I arbeidet med Kaoshjerte ønsket jeg å være tro mot huldra slik hun er framstilt i gamle norske sagn. Samtidig ville jeg bearbeide henne til å passe inn i en roman fra 2014. Jeg har jobbet med boka i flere år, og bygger på de historiene jeg kjenner til i arbeidet mitt som forteller og kulturformidler.

Underveis ble jeg nysgjerrig på den mannlige huldraen. Han er det fortalt mindre om. Haugmannen eller huldrekallen; ofte er han beskrevet som et lite grått troll med lang nese og plirende øyne. Jeg syntes det var rart. Hvorfor skulle den kvinnelige huldra være en erotisk bombe, mens mannen var et grått garnnøste? Det måtte da finnes

andre historier? Og jeg fant, jeg fant.

En liten passasje i et eventyr som heter «Berthe Tuppenhaugs fortellinger» nedtegnet av Peter Christen Asbjørnsen i 1836. Der fant jeg noe som satte i gang tusen kverner i hodet mitt – og historien om Minja ble født.

Minja er 16 år og fra Stovner i Oslo.

Hun henger stort sett i Peris Shop, butikken til bestekompisen, Josef.

Minja er råsterk, hun kan løfte en bil uten problemer. Dette er krefter hun har brukt et helt liv på å skjule.

Det er ikke normalt, og hun føler seg annerledes. Minja bor sammen med mamma, det er bare de to, samt en forbudt mormor hun aldri har truffet.

Boka starter med at Minja våkner hjemme i leiligheten, forslått og uten hukommelse. Hun husker hele livet sitt, men ikke de to siste ukene.

Hun begynner å lete, og svarene hun finner er urovekkende. Hun husker en gjengrodd asfaltvei, en håndlaget kniv, en mann som er vakrere enn stjernehimmelen, en blå moped og et møkkete hotellrom. Minja hjemsøkes av mareritt, og etter hvert blir hun usikker på om hun egentlig vil huske, for det er en mørk historie som rulles fram. Sentralt står den forbudte mormoren og Minjas eget svik. Minja forstår at det finnes hemmeligheter ingen har fortalt henne, og til slutt husker hun at denne sommeren har hun tapt alt som binder livet hennes sammen. Nå må hun rydde opp. Men klarer hun å stå imot det som lokker i skyggene? Er hun sterk nok til å ta i bruk det som bor i bunnen av henne selv? Og hvem kan hun stole på, og hvem bør hun flykte fra?

Kaoshjerte er en fortelling som balanserer mellom virkelighet og mystikk, og som handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte 279,– 9788203257971 Utk. primo oktober 13+ Tilgjengelig som e-bok



Lise Grimnes har vært student ved NBIs forfatterutdanning. Hun lever av å være forteller.

Kaoshjerte er hennes første bok.

114

Gjenoppliver gutteboka

115

«Det er viktig å fortelle unge mennesker, både gutter og jenter, at ungdomsbøker ikke er tran.» Johan B. Mjønes

Ungdomsbokforfattere vil vekke lesegleden blant unge gutter med spenningsfortellinger fra havet. TEKST Dag Eivind Undheim Larsen FOTO Anniken C. Mohr

– Det er hardt å skrive for dem som hater bøker, sier forfatter Harald Rosenløw Eeg. På mange norske gutterom har nå tradisjonelle bokserier som «Hardyguttene» og «Bobsey-barna» blitt ryddet ut av hyllene. Nå er det flatskjermer og spillkonsoller som teller. Og det virker unektelig som om boka er i ferd med å tape terreng i kampen om guttas oppmerksomhet.

Men nå ser det ut til at den tradisjonelle gutteboka har fått seg noen våpendragere. Høsten 2013 ga forlaget Aschehoug ut tre bøker som synes å ha norske gutter som målgruppe, og Klassekampen samlet forfatterne til en prat om gutter og lesing.

– Jeg prøvde å finne tolvåringen i meg og skrive en historie om noe jeg selv fikk et kick av den gangen, sier Aslak Dørum, som har skrevet røverromanen En flåte av gull, som forteller historien om to unge gutter som blir viklet inn i dramatiske begivenheter under en reise med et skoleskip.

Maritimt Den maritime tematikken blir fulgt opp av forfatterne Johan Mjønes i boka Død manns kiste og av Harald Rosenløw Eeg med romanen Den hvite døden.

– Er det sjøen og havet som skal trekke de unge gutta tilbake til litteraturen?

– Jeg tror ikke det er noen forfattere som legger handlingen til havet fordi det er spesielt kult i seg selv.

Det handler nok mer om at livet på sjøen spiller på forestillinger om frihet og eventyr, sier Rosenløw Eeg, og han får støtte av Aslak Dørum.

– Jeg innså tidlig i skriveprosessen at hvis det først skulle være et eventyr, så måtte sjøen være med i en eller annen form, sier Dørum, som til daglig trakterer bassen i rockebandet DumDum Boys.

Johan Mjønes trekker fram at havet inviterer til spenning, noe han mener kan være en inngang til å fordype seg i et litterært univers.

– Sjøen er både uregjerlig og farlig, og jeg tror ikke det er tilfeldig at vi alle tre har valgt å skrive om det.

Gjennom spennende beskrivelser opplever de unge noe annet enn den kjedelige hverdagstralten som består av skole og lekser. Bøkene kan dermed bli et sted hvor de kan reise tilbake til et annet sted og en annen tid. Derfor tror jeg det er viktig å fortelle de unge at det faktisk eksisterer en slik tidsmaskin, sier Mjønes.

Han forteller at han har vært inspirert av boka Skatten på sjørøverøya av Robert Louis Stevenson.

Harald Rosenløw Eeg mener også

116

FAKTA om gutter og lesing: − Forskning slår fast at gutter leser mindre enn jenter og scorer dårligere på leseprøver. − Høsten 2013 kom det ut tre bøker på Aschehoug med gutter som målgruppe. − Forfatterne Harald Rosenløw Eeg, Johan Mjønes og Aslak Dørum tror spennende handling i bøkene kan føre til at gutter i større grad vil fordype seg i et litterært univers.

det er viktig at de unge faktisk kan kjenne seg igjen i bøkene. – Det handler om spenning, og det handler om identifikasjon. Bøkene vi skriver, forsøker også å belyse spørsmål som de unge er opptatt av. Selv om mange ungdomsbøker spiller mye på spenning og eventyr, har de også et dypere lag, sier han.

Gode guttebøker?

Mjønes trekker fram bokserien Twilight av den amerikanske forfatteren Stephenie Meyer, som eksempel på god ungdomslitteratur med et dypere lag.

– I disse bøkene er det en grunntone av gryende seksualitet, men temaet blir ikke behandlet eksplisitt. Det må være fengende for unge mennesker som er nysgjerrig på seksualitet. På 1950- og 1960-tallet satset forlagene på å spisse profilen på sine ungdomsbøker, og Gyldendal gjorde stor suksess med sine serier Gyldendals Gode Guttebøker (GGG) og Gyldendals Gode Pikebøker (GGP).

– Forsøker dere nå å gjenopplive trenden med reine guttebøker?

– Nei, ikke for min egen del. Betegnelsen «guttebøker» er en gammel sjangerdefinisjon, og jeg er overbevist om at jenter har like stort utbytte av å lese disse bøkene, sier Dørum, og får støtte av Eeg. – Det er vel undersøkelser som viser at jenter leser det meste, mens gutter har større problemer med å lese «jenteting».

Mjønes påpeker at det fenomenet var årsaken til at Harry Potterbøkene ble gitt ut under den kjønnsnøytrale signaturen J.K. Rowling.

– Det var bevisst fra forlagets side, de var klar over at gutter ikke

leser kvinnelige forfattere. Derfor tenker jeg at det ikke er så farlig om forlagene vil markedsføre en del av ungdomslitteraturen som guttebøker. Jentene får man forhåpentligvis uansett.

Scorer dårlig Fagboka «Gutter og lesing», redigert av språkforsker Kåre Kverndokken, slår fast at gutter leser mindre enn jenter og scorer dårligere på leseprøver.

– Det er åpenbart et problem at unge gutter leser lite. Hva skal til for å få dem til å lese mer?

– Jeg tror det er viktig å fortelle unge mennesker, både gutter og jenter, at ungdomsbøker ikke er tran. Jeg hører ofte hvor viktig det er å få unge gutter til å lese, men det er viktig at dette ikke utvikler seg til et lesekrav. At de må lese. Da er det bedre å fortelle dem at ved å lese en bok kan du forsvinne inn i en annen verden og ha det utrolig fett.

– Unge gutter har ikke lyst på tran, og vi vil ikke være tran. Jeg tror vi må få dem til å åpne bøkene, slik at de kan kjenne det kicket det faktisk er å lese en roman. Men dette er en interaksjon som krever mer av deg enn et tv-spill hvor det bare er å trykke på en knapp.

– Har bøkene tapt kampen mot spillkonsollen?

– Jeg håper ikke det, og jeg vil ikke være noen dommedagsprofet. Det er mye verdifull læring å hente ut av tv-spill, sier Johan Mjønes.

Harald Rosenløw Eeg er heller ikke redd for at boka skal miste terreng i konkurranse med tv-spill som Grand Theft Auto, eller GTA som det heter blant kjennere.

– Dette handler mer om hva et

menneske har plass til i livet sitt, og det er en mer eksistensiell utfordring enn det er en bokutfordring.

Johan Mjønes appellerer til en noe mer resolutt holdning. – Foreldre må overprøve barna i dette spørsmålet og kjøpe guttebøker i stedet for GTA til poden.

Sakprosa Selv om gutter kommer dårlig ut i lesestatistikken, mangler de ofte ikke interesse for fakta. Noe som blant annet slår ut i sterk fascinasjon for alt fra dinosaurer til fotball og motorsykler.

– Kan det være en idé å satse mer på sakprosa for unge for å stimulere flere gutter til å lese?

– Dersom det er snakk om bøker som tar opp mye historie eller biografier, så tenker jeg at det er noe de får pumpa ørene fulle av i løpet av en skoledag. Samtidig er det vel slik at fotballbøker selger bra, men det er også mange gutter svært opptatt av, sier Aslak Dørum.

– Min erfaring er at gutter er veldig opptatt av historie. De er opptatt av ting som faktisk har skjedd og lar seg fascinere av krig, konger og spioner. Og for oss som skriver skjønnlitteratur, tror jeg det ligger et stort potensial i dette stoffet. Rett og slett at det kan integreres i de skjønnlitterære ungdomsbøkene, sier Rosenløw Eeg. Dag Eivind Undheim Larsen er kulturjournalist i Klassekampen. Artikkelen har stått på trykk i Klassekampen høsten 2013.

117

G I L R A F G A R D O PP Aslak Dørum Et hjerte av glass 279,– 9788203258152

Hvordan går det når to gut ter begir seg på jak t et ter diamantsmuglere?

Utk. primo oktober 13+ Tilgjengelig som e-bok

Amir og Olav er på vei til Teheran for å lete etter Amirs far, som er forsvunnet, sannsynligvis kidnappet av diamantsmuglere. Men i Den persiske bukt blir skipet kapret av pirater, og de blir tatt til fange.

Piratene vil kreve løsepenger for dem.

Dette har ikke Olav og Amir tid til. Med hjelp fra Olavs onkel og Amirs mor rømmer de fra piratene, og jakten på faren til Amir fører dem til India og Nepal og videre til Katmandu. Men i den nyvunne friheten venter nye farer.

GSÅ: LES O

En flåte av gull

«Splitter pine for en bok!»

Tom Egeland, VG

A S L A K D Ø R U M er bassist i DumDum Boys. En flåte av gull (2013) var hans første bok.

«Dørum forteller med glimt i øyet og et varmt hjerte, mens maskinpistolkulene suser. Det hjelper på den gode røverhistoriestemningen.»

Mette Hofsødegård, Aftenposten

118

Tom Egeland Skatten fra Miklagard 299,– 9788203258237 Utk. ultimo september 12+ Tilgjengelig som e-bok

V I KI N G S K AT TE N Tom Egeland kombinerer actionfylt spenning med historiske gåter og kodeknekking for yngre lesere.

Det er sommerferie, og Robert blir med moren til Vestfold, der hun og arkeologteamet hennes har funnet en vikinggrav.

Nyheten om et revolusjonerende funn sprer seg raskt – hvis den eldgamle Njåls saga snakker sant, kan denne graven romme store skatter. Samtidig begynner Robert å få merkelige drømmer. En vikinggutt som heter Ulv, snakker til ham i drømmene hans. Ulv vokter en stor skatt, men skattens skjulested kan bare avsløres hvis Robert klarer å tyde et sett med gamle runer. Kappløpet er i gang – Robert må finne skatten før den havner i gale hender.

I denne frittstående fortsettelsen til Katakombens hemmelighet retter Tom Egeland søkelyset mot uløste gåter fra vikingtiden og tar oss med fra Norge til vikingtidens Istanbul – Miklagard.

T O M E G E L A N D s bøker er oversatt til 24 språk. Katakombens hemmelighet (2013) var hans første ungdomsbok og er blitt en stor suksess. Den vant Arks barnebokpris og ble nominert til Uprisen.

LES

OGS

Å:

Katakombens hemmelighet «Fulltreffer for ungdom!»

Frid Feyling, VG

119

FORRYKENDE EVENTYR I ISKALDE ALASKA 16 ÅR GAMLE Leif deltar i verdens tøffeste hundeløp Iditarod. Plutselig skjer det ting som kaster ham ut i en kamp på liv og død.

Johan B. Mjønes Blodspor i Klondike 279,– 9788203258251 Utk. medio oktober 13+ Tilgjengelig som e-bok

J O H A N B . M J Ø N E S har tidligere skrevet tre kritikerroste romaner for voksne. Blodspor i Klondike er bok nummer 2 i trilogien om Leif og Paul. Det er en frittstående fortsettelse av Død manns kiste (2013), som var Johan B. Mjønes' første ungdomsbok.

LES

OGS

Å:

Død manns kiste «Kalde dykk og isnende uhygge bør skremme vannet av unge lesere. Det er en anbefaling!» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

Iditarod er verdens lengste og tøffeste hundesledeløp. Det går fra Anchorage i sørøst til Nome i nordvest i Alaska.

Leif er på vei mot en sensasjonell plassering, men så slår været om, og det blir en voldsom storm. Leif er brått alene i vinterødemarken.

Det handler om hundekjøring, om å overleve i ødemarken og om gull-

eventyret i Klondike, men det handler også om å ta vare på jorden. For Leif blir vitne til miljøkriminalitet som gjør at sterke krefter ønsker å hindre ham i å komme tilbake til sivilisasjonen.

Inspirert av Jack Londons bøker fra Alaska og Når villdyret våkner har Mjønes skrevet en iskald thriller om en kamp på liv og død.

120

Stein Morten Lier Skuddet

Stein Morten Lier fortsetter sin actionserie med tøffe 14-årige Tinius i hovedrollen.

Tinius liker å ta sakene han kommer over i egne hender. Men han er en fersking når det gjelder etterforskning og politiarbeid, noe som fører til at han kommer opp i farlige situasjoner.

Tinius og bestevennen Sander vedder om hvem som har det som skal til for å bli politi. Veddemålet går for langt, de låner tjenestepistolen til Tinius' mor og avfyrer et skudd i skogen. Dagen etter finner politiet en død mann ikke langt fra der guttene skjøt.

For å bevise sin uskyld, starter Tinius sin egen etterforskning og vikles snart inn i et kriminelt nettverk det blir vanskelig å komme seg ut av.

En Tinius-thriller 249,– 9788203258244 Utk. medio oktober 13+ Tilgjengelig som e-bok

S T E I N M O R T E N L I E R debuterte i 2002 med en bok om faren, privatetterforsker og tidligere politiinspektør Leif A. Lier. Siden krimdebuten med Catch i 2004 har han skrevet åtte ulike politithrillere og spenningsromaner.

Med Rookie (2012) skrev han sin første thriller for ungdom.

FLERE TINIUS–THRILLERE:

Rookie Pyro

Harlan Coben Jegeren 299,– 9788203256806 Oversatt av Ina V. Steinman Utk. primo september 14+ Tilgjengelig som e-bok

H A R L A N C O B E N er en internasjonal forfatterstjerne kjent for sine bøker om Myron Bolitar, onkelen til Mickey.

Bøkene er prisbelønte, oversatt til over 40 språk og solgt i 50 millioner eksemplarer på verdensbasis. Beskytteren (på norsk 2013) var hans første ungdomsbok.

INTENS OPPFØLGER FRA HARLAN COBEN

FØRSTE BOK I TRILOGIEN OM MICKEY BOLITAR:

Beskytteren

15 år gamle Mickey Bolitar er villig til å gå svært langt for å beskytte sine nærmeste. Men hva skal han gjøre når han ikke vet hvem eller hva han skal beskytte dem mot?

Mickey bor hos sin onkel Myron Bolitar etter at faren døde i en trafikkulykke og moren befinner seg på rehab. Han jakter etter spor som kan fortelle mer om organisasjonen Abeona Shelter og det mystiske dødsfallet til faren. Men når noen skyter mot klassevenninnen Rachel og moren hennes, befinner Mickey og vennene Ema og Spoon seg midt i et skremmende mysterium som viser seg å ha tråder helt tilbake til annen verdenskrig. Mickey må finne ut hvem som skjøt Rachel – uansett pris.

«Slutten er spektakulær og man vil egentlig bare lese videre med én gang.»

Elise Weseth, Oppland Arbeiderblad

121

Forvandlerne er en humoristisk, mystisk og spennende bok, med en overnaturlig tvist, om det å være fanget i en ukjent kropp.

Har du drømt om å være en annen?

Ethan er en typisk tenåringsgutt som er glad i å skate og han skulle gjerne hatt litt bedre drag på jentene. Men den dagen han skal begynne på High School, våkner han opp i kroppen til Drew, en blond, over middels søt jente. Det viser seg at han er en Forvandler, en gammel menneskerase som er skapt for å gjøre verden til et bedre sted. Det betyr at hvert av de fire årene han går på High School, vil han leve i fire ulike kropper. Bare hjernen hans er den samme. Livet som jente byr på mange utfordringer: Mensen, pupper, venninnetrøbbel og oppmerksomhet fra gutter.

Forvandlerne er en roman om å finne sin identitet og ikke minst kjønnsidentitet.

For hva er det egentlig som avgjør hvem du er?

T Cooper og Allison Glock–Cooper Forvandlerne 299,– 9788203258121 Oversatt av Ina V. Steinman Utk. i august Tilgjengelig som e-bok

Bokens forfattere, A L L I S O N

G L O C K – C O O P E R og T C O O P E R , er gift og har skrevet boken sammen.

T C O O P E R ble født som kvinne, men er nå en heterofil mann. Han er også en bestselgende forfatter av boken The Baufort Diaries.

122

BSURD

LVOR

Discosatan. Bare smak på tittelen. Satan. Den der er morsom, tenkte jeg.

Dette er noe for meg. Og når forfatteren heter Vera Micaelsen, er det ingen tvil.

Siden det er mye jeg kan tenke meg å spørre Vera om, er oppdraget mitt.

Oppdrag Discosatan. TEKST Mona Ek

KINE GÅR I syvende klasse og elsker å danse, men hun har ikke råd til å trene sånn som de andre jentene. Kine er desperat. For å bli verdensmester i discojazz, inngår hun en avtale med djevelen.

Men prisen blir høy. For å selge sjelen sin til djevelen koster.

– Discosatan. For en idé! Hvordan kom du på den?

– Jeg starter alltid med en situasjon. Hva om en ung jente selger sjelen sin for å bli verdensmester i discojazz? Det er en absurd situasjon. Jeg har alltid likt stor dramatikk, og jeg liker godt tanken på satan. Bare tenk på Bildet av Dorian Gray, Mesteren og Margarita, Den flyvende hollender og selvfølgelig Faust. Også Ariel i Den lille havfruen selger sjelen sin for å bli menneske. Og så har jeg sett en hel del på discojazz, nettopp fordi jeg synes det er en så absurd idrett. Og samtidig veldig fascinerende. Egentlig dukket ideen til romanen opp mens jeg satt og så på et mesterskap.

Vera Micaelsen tar opp temaer vi alle kan kjenne oss igjen i, men hun setter dem definitivt inn i en ny sammenheng. I fjor kom romanen Hyperpubertet.

Om tretten år gamle Camilla Larsen som ikke har noen ordentlige venner og ingen pupper. Men på en klassetur skjer det noe merkelig, og plutselig går hun inn i en hyperpubertet. Vera bruker latteren til å ta opp alvorlige og viktige ting. Usikkerhet, vennskap, misunnelse, frykt og tilhørighet. Kine er en søt

og morsom jente, men i sin iver etter å være som de andre og passe inn, går hun for langt.

– Også i denne romanen er det noen kjipe venninner som gjør livet vanskelig for hovedpersonen?

– Ja, både Anastasia og Marina oppfører seg ganske dårlig. Jeg ønsker å skrive om at i den alderen er du veldig alene, selv om du har venninner. Du er opptatt av å finne ut hvem du er, og det er vanskelig å stole på noen. Også dine beste venninner. Og du er ikke særlig trofast som venninne, du heller, i den perioden. En som har vært sjef gjennom hele barneskolen, kan miste statusen på ungdomsskolen uten at noen riktig skjønner hvorfor. Det snur veldig fort. I oppveksten er du veldig prisgitt hvem du bor i nærheten av og hvem du havner i klasse med. Det skaper en interessant arena. Ungdomstiden handler i stor grad om å ta valg. Hvem vil jeg være? Hvordan skal jeg forholde meg til omverdenen, og hvordan skal jeg reagere på det som skjer rundt meg? Og så handler det selvfølgelig om å sette grenser.

– Et bi-tema i boken er penger. – Ja, det er utrolig mye penger i omløp, og mange barn har mange dyre ting. Det er ikke uvanlig å ha jakker til over 5000 kroner når man går i syvende klasse. Det kan være veldig vanskelig å leve opp til dette. Kines mamma er alenemor og har verken råd eller lyst til at Kine skal ta privattimer. Draktene i discojazz koster mange tusen kroner, og bruker du samme drakt i to konkurranser

VERA MICAELSEN er faglig leder for Den kulturelle skolesekken. Hun har skrevet flere bøker for og om barn. Høsten 2013 kom Hyperpubertet.

123

på rad, blir du trukket i poeng. Mammaen til Kine synes denne idretten er noe ordentlig tøys. Men for Kine er dette livet, og mamma er bare bråk i systemet.

Når satan kommer og tilbyr henne alt hun ønsker seg – også førsteplass i verdensmesterskapet i Blackpool – er hun solgt.

– Vi har det vel alle i oss? – Vi har det alle i oss at vi vil bli sett og anerkjent. Fra å være usynlig, blir Kine sett. Djevelen sier: Jeg ser deg. Jeg ser hvor god du er og jeg skal hjelpe deg til å få det du ønsker deg.

Hun treffer Kine på det mest sårbare. Og prisen for det hele virker slettes ikke avskrekkende. For hva er egentlig sjel? I pant får satan den ubrukelige pappaen til Kine. Men Kine går seg vill i sitt eget ønske. Alt hun vil er å danse, men så blir hun sugd inn i lyset, musikken, alt glitteret og stæsjet. Discojazz er en idrett som ikke sparer på noe. Barna kommer hjem med pokaler så store at de kan smeltes om til biler. Kine glemmer at det er dans det handler om.

– Ja, for hun blir ikke så sympatisk når hun får suksess. – Nei, selger du sjelen din til djevelen, korrumperes den. Kine får alt hun ønsker seg av penger og anerkjennelse, men hun mister det felleskapet og tilhørigheten hun ønsket seg. Selv dansingen er redusert til nesten ingenting. Det er bare tittelen som står igjen. Kine vet ikke lenger hva hun vil ha. Men det er viktig å poengtere at selv om Kine velger helt feil og alt går på trynet, går det bra til slutt likevel. Det er lov å feile, og det er mulig å rette opp feilene. Det er aldri for sent.

– Er det noe du ville solgt sjelen din for? – Ja, faktisk. Hvis jeg hadde fått muligheten, er jeg rimelig sikker på at jeg ville solgt sjelen min for å bli J. K. Rowling. Hvis noen hadde kommet til meg og sagt: Jeg ser hvor god du er. Jeg ser hva du kan, og jeg skal gi deg verden. Vis meg den personen som ville sagt nei til det.

LES OGSÅ:

Vera Micaelsen Discosatan 279,– 9788203258169 Utk. primo september 10+ Tilgjengelig som e-bok

Hyperpubertet

«… en klok, velskrevet og humoristisk roman som sier noe vesentlig om hvilke utfordringer unge står overfor i vår tids reality-virkelighet.»

Gro Jørstad Nilsen, Barnebokkritikk

Vera Micaelsen får meg til å gjenoppleve mange av følelsene jeg hadde i ungdomstiden. Frykten for ikke å være god nok, vellykket den ene dagen – utrolig mislykket den andre. Og det intense ønsket om å være god – være best – i noe. Problemene med å sette grenser. Og hvor vanskelig det er å si ifra. Hvor grusomme tenåringer kan være mot hverandre. Hvor sårende det er å være utenfor. Hvor lett det er å bytte side, fordi ønsket om å være innenfor er så intenst. Gleden over å stå imot – være trygg på at det valget du tar, er riktig.

Alt dette formidler forfatteren – morsomt og med et stort alvor.

Og du – ta en titt på hjemmesidene til verdensmesterskapet i discojazz i Blackpool. Det er absurd. www.worldfreestylechampionships.webs.com Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur.

J E N N Y J Ä G E R F E L D er psykolog og jobber med ungdom.

Hun ble tildelt både Augustpriset og Stora Läsarpriset for romanen Det er ikke så farlig med meg, som kom på norsk i 2012.

Jenny Jägerfeld Jeg er så jævla easygoing!

299,– 9788203257933

«Før i tiden ville jeg redde verden. Alt jeg vil nå, er å forlate rommet med en smule verdighet.»

Oversatt av Nina Aspen Utk. medio oktober 14+ Tilgjengelig som e-bok

18 år gamle Joannas hjerne er som et tivoli i høysesongen, en analog twitter.

Man kan også kalle det ADHD, og så lenge Joanna tar medisin, er det ikke noe

særlig problem. Men når pengene hun tjener på å selge kondomer utgått på dato ikke strekker til, trøbler hun det skikkelig til for seg. Men selv det å bli truet på livet er ingenting sammenliknet med det å være forelsket i Audrey.

Få kan som forfatter Jenny Jägerfeld skrive så heftig om det å være ung. Hennes helt særegne skrivestil har fått betegnelsen «jägerfeldsk» og er beskrevet som heftig, ekspressivt, street smart, skarpt, hardt og fartsfylt.

125

UTDRAG

FiNDERS KEEPERS Jeg ble liggende i senga og se meg rundt. Som om jeg så alt for første gang. Bildene av meg som barn, liten, blek og blond, blåbærsflekker rundt munnen. Bildet med den vakre japanske dama som røyker en sigarett, skarpe negler røde som blod. Avisutklippet av Tank Girl-sitatet festet med nål på veggen: «I'm an anarchist, you motherfucker!»

Nemlig. Anarkist. Det var jo det jeg var.

Lengselen etter Audrey verket i meg. Jeg hadde begynt på nesten tjue SMS-er som jeg slettet. Alt jeg skrev, ble så kleint og dumt og uskyldig. Og dessuten ville jeg og det bankende hjertet mitt ingenting annet enn at hun skulle gi lyd fra seg. Hun! Jeg trengte det. Jeg trengte bekreftelsen.

Men jeg trengte Audrey enda mer.

Jeg vet at det høres altfor dramatisk ut, men jeg kunne faktisk ikke forestille meg et liv uten henne, jeg kunne ikke gå tilbake til det livet jeg hadde hatt før, jeg ville ikke, jeg nektet. Jeg utsto ikke tanken på å miste henne, om jeg nå hadde henne i det hele tatt. Men noe hadde vi, og jeg hadde aldri følt noe sånt for noen før. Aldri. De dype hjerteslagene når hun tok på meg. Ilingen som forplantet seg i kroppen bare jeg tenkte på henne. En nesten kroppslig materialisert lengsel etter henne. Det var som om kroppen min trengte henne slik en heroinist trenger sprøyta.

Da slo det meg. Da slo det meg som en hammer i hodet!

Jeg var blitt forelsket. Jeg var blitt ordentlig forelsket for første gang i livet. Det var et sjokk. Å shit! Hva skulle jeg gjøre? Hva skulle jeg gjøre med en så svimlende livsfarlig erkjennelse?

Jeg var så redd for å ødelegge alt sammen. Jeg var så redd for at freakshowene i hjernen ikke skulle holde seg der inne, at de syklende dvergene, skjeggete damene og rustne, skakke pariserhjulene skulle komme seg ut. At det eksperimentelle jazzorkesteret skulle overdøve alt, at de skabbete gamle bjørnene, de ulykkelige elefantene og innavlede ulvene skulle rømme fra dyreparken.

Hvis de kom seg ut, ville de

ødelegge alt som kom i deres vei.

For sånn ble det når jeg ikke tok medisinen min. Redselen for det paralyserte meg, gjorde kroppen stiv og stum.

Jeg måtte fikse medisinen, tenkte jeg, jeg bare måtte. Jeg ville ikke fucke opp dette, kunne ikke!

Risikoen var stor nok fra før av, men uten medisinen ... det ble for mye av meg. Jeg pratet for mye, bevegde meg for mye, tok for mye plass. Jeg som allerede var for mye i medisinert tilstand, ville bare bli enda mer.

Folk orket meg liksom ikke.

Og den offisielle, kjærlige familiespøken som ikke var vondt ment overhodet og som bare sved litt, litt som et skrubbsår lengst ute på det ytterste hudlaget: «Joanna krabbet jo tidlig og hun gikk jo tidlig og hun begynte å snakke tidlig og da hun hadde begynt å snakke, sluttet hun aldri.»

Kunstpause med latter.

Men så.

Så kom jeg plutselig på mailen til Valle. Rev til meg mobilen igjen og klikket fram bildene, ett etter ett. Og da jeg hadde bladd igjennom dem et par ganger, fikk jeg overblikk over hele brevet. Satte ordene sammen i hodet.

17 500 skulle han få, den jævla voldsmannen, den helvetes hooliganen, den satans forbryteren.

17 500.

Jeg hadde absolutt trengt 17 500.

Var det noe jeg trengte, så var det det.

Og var det noen som trengte det, så var det jeg.

For å få ut medisinen, for å beholde verdigheten og kanskje få beholde Audrey. For å nå opp til ideen om et slags liv.

17 500 var jo ikke akkurat en million. Nei, 17 500 var jo 17 500. Men en million var uoppnåelig. En vanvittig fantasi. 17 500. Det var liksom noe jeg kunne se for meg. Noe jeg kunne forholde meg til, forstå.

Hold an her nå.

Jeg satte meg så fort opp i senga, som om noen hadde helt en bøtte med iskaldt vann over meg.

For en liten, ondskapsfull plan hadde plutselig dukket opp i hjernen, hadde plinget der inne som en uventet, men velkommen SMS. Og jeg hvisket lavt til meg selv: – Finders keepers, losers weepers.

FRA SOM TIL JEG

LISTA: 9 BØKER HAR FÅTT MEG Å LE HØYT MENS LESTE.

«Denne boka har ikke engang kommet på norsk enda, men vi får håpe at forlaget som ga ut Det er ikke så farlig med meg, tar til vettet og oversetter denne også.

Jeg leste den ut i går kveld, og det er lenge siden jeg har ledd høyt så mange ganger i løpet av en bok.

Språket er så drøyt at man av og til gisper litt sjokkert, men humoren, varmen og spenningen i denne boka er helt uten sidestykke.

Jeg prøvde å finne et godt sitat for å vise hvor bra boka er, men for det første så klarer jeg ikke å velge fordi det er så mye bra, og for det andre så er de fleste av sitatene ikke helt slikt som egner seg (som nevnt, mye drøyt språk). Det er ikke så lett å kontrollere språket når man har 52 kanaler på én gang i hodet, slik som hovedpersonen her har.

ADHD, altså. Bedre beskrevet enn noe jeg har lest før.

Les den!»

Nina Aalstad, redaktør i Ubok.no

126

Red Rising-trilogien har tatt verden med storm. I september kommer første bok ut på norsk. Forfatter Pierce Brown tror norske lesere vil «bloodydamn love it!» TEKST Inga Semmingsen

Pierce Brown Red Rising 1 299,– 9788203258138 Oversatt av Thorleif Sjøgren-Erichsen Utk. i september Unge voksne Tilgjengelig som e-bok

RED RISING – Endelig på norsk!

Leggene brant og lårene stivnet.

Pierce Brown var på vei oppover et fjell sammen med to venner. Kun et tau holdt dem samlet. Han kjente at kroppen protesterte.

– Det var helt forferdelig. Jeg tenkte at dette hadde vært mye lettere om jorda hadde hatt mindre tyngdekraft. Jeg begynte å tenke på mars, som bare har en tredjedel av tyngdekraften på jorden, forteller han. Og der, oppe i fjellveggen, fikk han ideen som ble til suksessromanen Red Rising.

Rødt og Gull I Red Rising møter leserne Darrow, en 16 år gammel helvetesdykker som jobber under jorda på mars.

Menneskene er delt opp i et kastesystem basert på farger, og Darrow hører til den laveste kasten, Rød.

Han og de andre Røde jobber for å gjøre mars' overflate levelig for menneskene. Men ikke alt er som

det ser ut som. Den øverste kasten har levd i sus og dus på overflaten i hundrevis av år, mens de Røde har slavet under jordskorpa. Herskerne, de Gylne, har skapt et terrorregime der de andre fargene lever for å gjøre livet til de Gylne enklere.

Når kona til Darrow blir hengt, gjør han opprør. Han blir en del av motstandsbevegelsen, og gjennom en ekstremforvandling vil Darrow infiltrere overklassen i et forsøk på å ødelegge systemet fra innsiden.

– Historien handler først og fremst om å sprenge grensene andre har satt for deg. Og så handler det om ondskap – og ondskap er i bunn og grunn grådighet, sier Brown.

Stort univers Det er ikke bare Røde slaver og Gylne herskere på mars. De Rosa er der for andre menneskers nytelse, de Brune lager mat og gjør vaktmesterjobber, og de Grå utgjør militære

og politi. De Oransje er tenkerne, de Lilla er kunstnerne, de Grønne kan teknologi, de Gule er leger og psykologer, og de Blå er matematikere. De Gylnes nærmeste støttespillere er Hvite prester, Kobberfargede byråkrater og advokater og, ikke minst, de Sølvfargede økonomene.

– Det morsomste og mest utfordrende for meg var å lage en verden som støttet fargesystemet. Hva betyr det økonomisk? Hva betyr det sosialt? Hva betyr det for hvordan de forholder seg til og snakker med andre farger fra dag til dag? sier Brown.

Dersom forfatteren hadde vært del av sitt eget univers, ville han ikke vært på toppen av pyramiden. – Jeg ville nok vært Lilla, en av de kunstneriske. Jeg er for empatisk til å være en av de Gylne og for rampete til å være Rød. Så da får jeg være en drømmer.

127

UTDRAG

Det første du bør vite om meg, er at jeg er sønn av min far. Og da de kom for å hente ham, gjorde jeg som han ba om. Jeg gråt ikke. Ikke da Samfunnet overførte arrestasjonen direkte. Ikke da de gylne stilte ham for retten. Ikke da de grå hengte ham.

Som takk fikk jeg en ørefik av mor. Det var broren min, Kieran, som skulle være den beherskede av oss. Han var den eldste, jeg den yngste. Det var liksom jeg som skulle gråte. I stedet sippet Kieran som en jentunge da lille Eo stakk en amaryllis i fars venstre arbeidsstøvel og løp tilbake til sin egen far. Søsteren min, Leanna, mumlet en klagesang ved siden av meg. Jeg sto bare og så på og tenkte det var synd at han døde dansende, men uten dansesko.

På mars er det ikke mye tyngdekraft.

Så man må dra i føttene for at nakken skal brekke. Den jobben overlater de til de sørgende.

Suksess Da Red Rising kom ut i februar, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste. Rettighetene er solgt til over 20 land, og flere av Hollywoods største selskaper var i budrunde for å sikre seg rettighetene til filmadapsjonen. Det er Brown selv som skriver manuset, og World War Z-regissør Marc Forster skal regissere.

– Arbeidet med filmen har vært veldig spennende så langt. Marc har en fantastisk visjon, sier Brown.

All suksessen kommer som en stor overraskelse for forfatteren. Før Red Rising hadde han skrevet andre manuskripter, som aldri ble utgitt.

– Det er utrolig spennende og gledelig å se den responsen boka har fått. Dette er virkelig en drøm som går i oppfyllelse.

På sosiale medier deler leserne sine opplevelser og diskuterer det spesielle universet.

– Jeg ville at leserne skulle se at det fantes andre verdener og steder man kan flykte inn i. Hvis jeg har klart det, er jeg fornøyd, uavhengig av hvor bra boken selger, sier han.

Inga Semmingsen er rettighetsredaktør Barn og Ungdom i Aschehoug

Som liten flyttet Pierce Brown mye, og han var ofte den rare gutten i gjengen.

Dette førte til at han tilbrakte mesteparten av tiden i skogen. Han utforsket, gravde i jorda og satt opp feller. Mens han lekte for seg selv, fant han på nye historier om helter fra favorittbøkene sine.

– Det var dette som gjorde meg til forfatter, sier Pierce.

128

D O N ' T YO U F O R G E T ABOUT ME For litt siden gikk jeg forbi en bokhandel og kunne ikke tro mine egne øyne. Selveste Rob Lowe skulle signere. Rob Lowe.

Symbolet på 80-tallet. St Elmo's Fire. For ikke å glemme The Breakfast Club og Judd Nelson! Plutselig befant jeg meg i kjellerstua til Tove. Tove som hadde både svøm-

mebasseng og MTV. Og en kjellerstue med bar. Det eneste vi manglet var Rob Lowe. Og Judd Nelson. Selv om Aftenposten skrev at St Elmo's Fire var en rotete og meningsløs tenåringsfilm, hadde det ingen betydning. Vi leste ikke Aftenpostens anmeldelse. Vi elsket filmen. Og når

jeg forsøker å huske hva jeg leste da jeg var 14 år, ser jeg at jeg ikke hadde særlig respekt for hva andre måte mene om de bøkene jeg elsket. Prøv selv.

Mona Ek

IDA JACKSON Hva leste du?

Da jeg var 14 år, var jeg veldig alvorlig. Jeg leste så mange britiske, romantiske poeter som Blake, Keats og Coleridge at jeg hadde laget meg en William Blake-veske med utvalgte dikt i blanco.

Jeg leste alt jeg kom over av tegneserier – Neil Gaiman og Alan Moore var favorittene. Så var det Ringenes Herre og Harry Potter, selvfølgelig. Og alt som var mystisk, okkult, religiøst: Jeg leste alt fra Tao Te Ching til Helena Blavatsky, uten at jeg nødvendigvis forstod så mye av det.

Hva var du opptatt av?

1. At det skulle skje noe. Vennene mine og jeg loket mye rundt på kjøpesenteret og ventet på at det skulle skje noe spennende. («Spennende» var nok kodeord for «øl».)

2. Skriving. Jeg kjøpte en notatbok og skrev Veldig Alvorlige Dikt som het ting som Vakuum, Trykk og Kjærlighetens brus.

3. Klining. Jeg var så forelska at jeg trodde jeg skulle dø, og så fikk jeg kline med den jeg var forelska i! Det var kjærlighetens brus, det.

4. Å skille seg ut. Jeg var ekstremt opptatt av å være rar og spesiell/mislike alle som jeg så på som «vanlige».

5. Spille rollespill. Jeg brukte store deler av ungdomskolen på å jakte på en ond heks hjemme hos Erlend fra klassen min, mens jeg lot som om jeg var Wanda, den maniskdepressive trollkvinnen. FIREBALL!

129

UNNI LINDELL Hva leste du?

Da jeg var 14 år, leste jeg Heidi-bøkene, Evy Bøgenes, Frøken Detektiv, Les Miserables av Victor Hugo og dikt. André Bjerke og Arnulf Øverland. Det var en miks av bøker i alle sjangre. I tillegg leste jeg selvsagt blader som «Romantikk» og «Mitt Liv» og lånte bøker på biblioteket om kvinnekroppens utvikling, om romanteknikk og om store kunstnere.

Jeg gikk på malerkurs og tegnet og tegnet.

Hva var du opptatt av?

Jeg var opptatt av gutter selvsagt, var alltid intenst forelska, en slitsom tilstand egentlig, samtidig som jeg lekte med dukker omtrent til jeg var tretten. Jeg var tamburmajor i Høvik skolekorps, men likte best å sitte alene i fred på mitt bittelille rom og klippe, lime, tegne, skrive og dikte. Jeg diktet noen heftige pompøse dikt som jeg bandt inn i små diktbøker og broderte hjemmelagde omslag til. Jeg leverte stiler på rim til min fortvilte lærer, og jeg var litt venneløs. Jeg var nok en raring.

CARL FRODE TILLER Jeg var veldig glad i å skrive i de tidlige tenåra, både på skolen og ellers, men jeg leste egentlig ikke så mye. Var mest opptatt av å spille fotball, henge med venner og høre musikk, spesielt tungrock. Men i 1984, det året jeg fylte 14, kom Beatles av Lars Saabye Christensen ut, og for første gang leste jeg en roman jeg virkelig følte angikk meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste den boka.

Sikkert sju, åtte. Kim, Gunnar, Seb og Ola ble nærmest gode venner av meg etter hvert, og først da jeg leste Hamsun noen år senere, fikk jeg en like sterk litterær opplevelse.

130

ASLAK DØRUM

MARIANNE

Hva leste du?

Da jeg var fjorten, hadde jeg lest de fleste guttebøkene vi hadde flere ganger og var på vei inn i voksenavdelingen i bokhylla. Starten var myk med Jack London, John Steinbeck og ikke minst Henri Charrières Papillon. Den leste jeg første gang som tiåring og leste den om igjen sikkert en gang i året etter det. I tillegg leste jeg Morgan Kane, hele rekka. Det er aldri feil med Kane.

Hva var du opptatt av?

Rocken tok meg som tolvåring, og da jeg var fjorten var musikken ganske altoppslukende. Jeg var elendig i all slags idrett og var overlykkelig da det gikk opp for meg at man strengt tatt ikke behøvde å holde på med det. Så enten leste jeg, hørte på plater, eller så prøvde jeg meg som vokalist i band.

Dette var sånn ca. midt i stemmeskiftet og må ha vært interessant å høre på …

BEHN

Hva leste du?

Jeg lærte å lese da jeg var 6 år, og fra da av ble bøker et must. Og jeg leste mye. Det ga meg ro og skjerpet fantasien. Det å lese på sengen om kvelden ble en god vane. Astrid Lindgrens barnebøker likte jeg godt , og Mummitroll-bøkene til Tove Jansson var også en favoritt.

Jeg var hekta på å lese serier, og jeg leste meg gjennom serie etter serie.

Jeg startet med Gulltopp bøkene, fortsatte med Bobsey-barna bøkene, gikk så over til Fem-bøkene av Enid Blyton for så å toppe interessen for bokserier med Frøken Detektiv og Hardy-guttene – for å nevne noen.

Så kom puberteten, og som 14-åring ble kriminteressen min dekket av bøkene til Agatha Christie. Jeg leste Anne Franks dagbok, og hennes historie gjorde et dypt inntrykk på meg. Min mor anbefalte meg å lese Odysseen av Homer, og jeg drømte meg inn dette mytiske og eventyrlige stoffet. Tapte horisonter av James Hilton ble også en av favorittene dette året. Det fasinerte meg å lese om det utopiske landet i den hemmelige hellige dalen midt inne i Tibet.

Jeg begynte å besøke biblioteket i Halden hyppigere enn før, og jeg likte godt å sitte på lesesalen og lese. Det var på biblioteket jeg første gang så National Geographic, og jeg likte både bildene og artiklene i dette magasinet. I det hele tatt var det kanskje som 14-åring at horisonten min utvidet seg og interessen for det mer globale startet.

Hva var du opptatt av? − Dans – turn – ballett. − Teater. Både å se teaterstykker og å spille teater selv. − Gode venner. − Samtalene. − Gutter. − Musikk. − Bøker. − Sommer og salt sjø. − Skigåing om vinteren.

131

Hun kalles Little Apple og Mini-New York. Hun er et fristed i Midtøsten, hvor det meste er tillatt. For ikke langt unna konfliktområder som Gaza-stripen og Syria ligger Tel Aviv og lokker med strender, uteliv og senkede skuldre.

TEKST OG FOTO Mette Solberg Fjeldheim

Tel Aviv – Midtøstens fristed

Undgdomsdiscoen som ble bombet i 2001 har stått slik siden – som en konstant påminnelse om det som hendte

– IT’S LIKE being in a camp, sier servitøren vår. Hun står foran meg på en kafé sentralt plassert på livlige Rothschild Avenue og forteller om livet som militær.

Eller mer presist, hun forteller om de mange frihelgene tilbrakt i Tel Aviv gjennom de to årene hun avtjente i militæret. Som så mange andre kvinner og menn som tjenestegjør i den israelske hæren, dro hun jevnlig tilbake til Tel Aviv for å slappe av og ta seg en fest.

U T E L I V S BY E N For det er ikke uten grunn at Tel Aviv ofte omtales som Little Apple og Mini-New York. Her er nattklubbene åpne natten gjennom, og her finner vi døgnåpne restauranter. Til tross for at vi befinner oss i Midtøsten og bare en times tid unna den betraktelig mer konservative byen Jerusalem, er Israels administrasjonshovedstad å regne som Midtøstens gay city. Her arrangeres gay pride parade week en gang i året, og her finner vi klubber og barer og en egen del av stranden dedikert homofile.

132

Jerusalem ligger bare en og en halv times biltur unna Tel Aviv.

U N E S C O - BY E N

FRISTEDET

Tel Aviv har mer enn 4000 Bauhaus-bygninger, og har med dette blitt tildelt Unesco-status. Stilfull arkitektur til tross, byen virker i stor grad uplanlagt, der høyhus strekker seg i været med store glassflater midt imellom lavere stilrene bygninger som så sårt trenger oppussing. Der noen har forbarmet seg over de avflassende bygningene, trer vakre linjer og en arkitektur á la Miamis South Beach frem. Så er da også dette litt uvørne arkitektoniske bildet noe av sjarmen synes vi, der vi rusler rundt, fortrinnsvis i området Neve Tsadek.

At det ble Tel Aviv som har blitt israelernes fristed, er neppe tilfeldig. Den lange separasjonsmuren holder palestinerne utenfor Tel Avivs strender og gatebilde. Nærmest bare et steinkast unna konfliktområder som Gaza, Syria og Egypt har Tel Aviv vært utsatt for en rekke angrep, deriblant selvmordsbomberen som 1. juni 2001 slo til på ungdomsklubben ved stranden, drepte 21 tenåringer og skadet over 100 mennesker. Denne hendelsen skal for alltid prege bybildet – bygningen står fortsatt utbombet til minne om det som hendte.

S H O P P I N G BY E N Kaféliv og shopping preger gatebildet. I gaten Shalom Shabazi ligger en rekke små interiørbutikker, klesbutikker og gallerier på rekke og rad. Men selv om dette er en storby, er det ikke mye eksos i gatene, og duften av blomster er sterkt tilstedeværende. Det er også de mange fuglene som ser ut til å stortrives i trærne langs Rothschild Avenue; fugleskitten rammer bygninger så vel som spaserende, undertegnede inkludert.

U T B R Y T E R BY E N Selv er vår servitør nylig ferdig med sin to år lange tjenestetid og har flyttet hjem igjen til den 4000 år gamle nabobyen Jaffa. Denne oldtidsbyen, som hundreåringen Tel Aviv brøt ut av, blir i økende grad en integrert del av Tel Aviv. Nå jobber vår pendlende servitør her, ved havet, i byen som ser ut til aldri å ville legge seg.

Mette Solberg Fjeldheim er markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur.

Kontrasten er stor mellom nybygg og eldre bebyggelse i Tel Aviv.

133

Klippedomen i Jerusalem.

Bak muren p책 Vestbredden.

134

M AT BY E N T E L AV I V Mattilbudet florerer i Tel Aviv. Her kan man jakte på verdens beste hummus på små, eksotiske kaféer, eller søke internasjonal cuisine av høy standard på trendy restauranter. Dette er ikke stedet for å telle kalorier.

Cocktails serveres over alt, gjerne til lunsj.

Israelsk vin er i verdensklassen, men her i byen finner du også de beste vinene fra Frankrike, Spania og Italia.

FEM RESTAURANTANBEFALINGER: Mizlala Chef Meir Adoni kombinerer innovativ kokekunst med tradisjonsrik israelsk matlaging.

Adresse: Nahalat Binyamin 57 mizlala.co.il/en Tapas 1 Haam Chef Yonatan Roshfeld har laget en meny av klassisk tapas, meze og sashimi. Industrielt preg, men koselig. Åpent kjøkken.

Tel Aviv sett fra nabobyen Jaffa.

LES MER: TUREN GÅR TIL ISRAEL OG PALÆSTINA Boken omfatter Tel Aviv og Jaffa, Jerusalem og omegn, Haifa og Nordkysten, Galilea og Golanhøydene, Dødehavet, Negevørkenen og Eilat samt Vestbredden med særlig fokus på Ramallah. Du får innblikk i dagliglivet i Israel og Palestina og får forklart politiske og religiøse problemstillinger.

En rekke artikler tar for seg kunst og kultur, mat og drikke, historie, natur og geografi.

Dessuten er boken rikt illustrert med fotos og kart.

Dansk utgave 229,– 9788740007848

Adresse: 27 Ahad Ha’am St. www.almahotel.co.il/en/tapas-1 -haam-restaurant Benedict Israelere er glade i sine egg – og her serveres egg og frokost døgnet rundt. Bistro-konsept som tilbyr all verdens frokost, uansett tid på døgnet.

Adresse: Rothchild 29 benedict.co.il/he/home/default.aspx Restaurant Montefiore Brasseri i kolonistil med vietnamesisk touch over maten som serveres. Tilbyr business-lunsj til god pris. Elegant og hyggelig.

Adresse: 36 Montefiore st. www.hotelmontefiore.co.il/restaurant Mantaray Ved sjøkanten finner vi denne buede bygningen som tilbyr meze og sjømat. Velg blant et utall ferdiglagde skåler med meze, og du er mett før hovedretten. Uslåelig utsikt over stranden, havet og til Jaffa.

Adresse: Alma Beach www.mantaray.co.il

Flere tips til reisen finner du på www.reiselykke.com

I Betlehem. Dette er stedet det blir antatt at Jesus Kristus ble født.

135

VÅ R E REISEGUIDER

GATELANGS 35 reisemål Hendige storbyguider med guide og kart i ett. Byen er delt inn i områder som presenteres med detaljert utbrettskart og omtale av områdets severdigheter, spisesteder, barer, parker, teatre, butikker og markeder. Egne sider med topp 10 severdigheter.

TUREN GÅR TIL 40 reisemål på norsk, 60 på dansk Norges største reiseguideserie.

Moderne, innholdsrike og praktiske guider. Inneholder severdigheter, historie, kultur, shopping, overnatting, spisesteder og uteliv, tips for barnefamilier, stemningsfulle bilder og informative tematekster.

100 % OMRÅDEGUIDER Store guider fullspekket med nyttig informasjon. Eget veikart i målestokk 1:500 000, samt kart over enkeltområder og bydeler inni boken.

Gode turforslag på løse kort som er praktiske på vandring eller sykkeltur.

Serien omfatter Andalucía, Provence og Toscana.

TUREN GÅR TIL – REISEPARLØRER 6 språk Kompakte og hendige parlører til bruk før og under reisen. Tematisk inndeling med fargekoder. Nyttige ord og setninger. Ordlister, miniordbok, uttale, grammatikk. Reisetips og praktisk informasjon.

ORD PÅ REISEN 6 språk Inneholder ordene du trenger når du er på reise. 4000 oppslagsord spesielt valgt ut. Ordlister, temaordlister, innføring i språket og landet som reisemål, reisetips og kart.

REISE FOR BARN: DEN UTROLIG (U)NYTTIGE GUIDEN …

Rikt illustrerte storbyguider for barn med kule historier og fascinerende fakta om menneskene, stedene, historiene og kulturen i våre mest spennende storbyer. Serien omfatter London, New York, Paris og Roma.

NORGES BESTE REISEMÅL: LOFOTEN OG VESTERÅLEN Innholdsrik og praktisk reiseguide til Lofoten og Vesterålen. Attraksjoner og tips til turer, opplevelser, aktiviteter, spise- og overnattingssteder.

Rikt illustrert. Skrevet av den erfarne reisejournalisten Christine Baglo.

136

Forfatterregister NORSK SKJØNNLITTERATUR

88

Aldringens gåte

90

Ennart, Henrik

90

Hjertebank

88

14

Brekke, Toril

20

HOBBY

Fonn, Maria Kjos

28

Bjerke, André

Høyer, Fredrik

30

Johansen, Stian

26

Kittelsen, Erling

32

Lindell, Unni

36

HELSE, LIVSSTIL

Behn, Marianne Breiteig, Bjarte

Kristensen, Tom

Tittelregister

HELSE, LIVSSTIL

NORSK SKJØNNLITTERATUR Brudekisten

38

Dette har jeg aldri fortalt til noen

28

83

Dødspakten

36

Livstriks

86

Didriksen, Per-Marius

86

Fra ensomhetens lønnkammer

33

Sjakk. Spillet i mitt liv

83

Lind, Markus

86

Guds barn

10

Her lå Tirpitz

18

REISE

131

38, 98

HOBBY

BARN OG UNGDOM Alice Andersen

104

Jeff Tweedy, liksom

26

Blodspor i Klondike

119

Jenta som sluttet å snakke

44

Den store Mummiboka

94

22

Det usynlige barnet

Innsirkling 3

6

13

BARN OG UNGDOM

46

Brown, Pierce

126

Nore, Aslak

41

Coben, Harlan

120

Marmor

20

Discosatan

Nødtvedt, Erlend O.

35

Cooper, T

121

Mine fem år som far

14

En ganske irriterende elefant

96

Seljestad, Lars

22

Dørum, Aslak

117

Månehund & fatter'n

30

Et hjerte av glass

117

Skoglund, Tommy

33

Durham, Paul

109

Odd Børretzen. Da sier vi alt dette!

34

Farlig midtsommer

95

Storholmen, Ingrid

18

Egeland, Tom

118

Opphold

13

Forvandlerne

121

Sveen, Lars Petter

10

Glock-Cooper, Allison

121

Oslo Noir

41

Jeg er så jævla easygoing!

124

Teige, Trude

44

Grimnes, Lise

113

Soveren

32

Jeg må tisse! sier Nora

6

Gulliksen, Geir

100

Sub rosa

24

Jegeren

120

Ulseth, Lars (red.)

34

Hagerup, Hilde

97, 108

Sønnen

46

Joel og Io

100

Vitanza, Demian

24

Hagerup, Klaus

97

Trollsuiten

35

Kampen mot superbitchene

106

Jackson, Ida

99

Kaoshjerte

113

Jägerfeld, Jenny

124

Kine Cox og detektivjentene

102

Linnestå, Aasne Nesbø, Jo

Tiller, Carl Frode

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR

Kjære bror

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR

95 122

96

Bill, Frank

50

Jansson, Tove

92

Den mørke veien

48

Lena blir prinsesse

99

Ma, Jian

48

Klass, David

112

Donnybrook

50

Love, du liksom

98

Paige, Helena S.

48

Lian, Torun

104

Happy Sally

49

Lykkeravnene

50

Lier, Stein Morten

120

48

Mesterdetektiv Tim & Co.

49

Lindboe, Karen Kinge

99

50

Red Rising

126

Marienborg, Irene

96

Rotteburger

101

Micaelsen, Vera

122

BIOGRAFIER, ERINDRINGER

Sam og Noa i revehulen

99

62

Mjønes, Johan B.

119

Alf Prøysen

Bye, Arild

63

Opstad, Gunnar

98

Hanssen, Bjørn-Erik

68

Pankhurst, Kate

102

Hilburn, Robert

52

Solberg, Audhild

106

Røsbak, Ove

60

Walliams, David

96, 101

Ulseth, Otto

64

Roth, Philip Stridsberg, Sara BIOGRAFIER, ERINDRINGER Auster, Paul

SAMFUNN, HISTORIE

Hun går i et bryllup Nemesis

109 97

60

Sitater fra Mummidalen

94

Folkevennen Ole Vig

63

Skatten fra Miklagard

118

Glamour for Goebbels

68

Skuddet

120

Johnny Cash. Livet

52

Spøkelsene på Frostøy

108

Rapport fra det indre

62

Stormesteren

112

Røde Robert Hermansen

64

Ta med deg døra når du går

98

Trollmannens hatt

95

Trollvinter

95

SAMFUNN, HISTORIE

Allarp, Anne Sofie

83

1914

72

Andersen, Roy

72

Den nordiske modellen

83

Borgersen, Bjarne

70

Det som ble Norge

76

Jackson, Ida

64

Kampen om sannheten

70

Jørgensen, Sten Inge

75

Morfar, Hitler og jeg

64

Müller, Reidar

76

Norge i Sudan

78

Piene, Bibiana Dahle

78

Tyskland marsjerer.

Vold, Ragnar

71

Mennesket søker fotfeste

71

Tyskland stiger frem

75

KULTUR Aartun, Jorun Sofie

84

KULTUR

Bjørnstad, Ketil

58

Avkledd

84

Johansen, Kristin Brandtsegg

80

Magdalena

80

van Gogh, Vincent

56

Veien til Mozart

58

Å skrive livet

56

137

Kommunikasjonsavdelingen Aschehoug Litteratur Kommunikasjonssjef Mona Ek T: 977 32 170 mona.ek@aschehoug.no Markedansvarlig Skjønnlitteratur Vidar Strøm Fallrø T: 478 15 893 vidar.strom.fallro@aschehoug.no Webredaktør og tekstforfatter Christine Melbye T: 465 46 874 christine.melbye@aschehoug.no Digital kommunikasjonskonsulent Henrik Njaa T: 924 54 992 henrik.njaa@aschehoug.no

Salgs- og markedsavdelingen Aschehoug Litteratur Salgs- og markedssjef Even H. Kaalstad T: 909 38 840 even.h.kaalstad@aschehoug.no Storkundeansvarlig Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl T: 957 56 612 anne.margrethe.h.aandahl@aschehoug.no Salgskonsulent Vegard Bye T: 416 88 025 vegard.bye@aschehoug.no Salgskonsulent Erlend Dreiås T: 901 11 848 erlend.dreiaas@aschehoug.no Salgskonsulent Asbjørg Engebø Rystad T: 474 00 289 asbjorg.engebo.rystad@aschehoug.no Markedskonsulent Dokumentar Siv Kvarekvål T: 466 30 797 siv.kvarekval@aschehoug.no

Markedsansvarlig Aschehoug Barn og Ungdom Cathrine Nilssen T: 992 67 713 cathrine.nilssen@aschehoug.no

FOTO Forsideillustrasjon

Aina Griffin

s. 7 (Carl Frode Tiller)

AKAM1K3

s. 18 (Ingrid Storholmen)

AKAM1K3

s. 21 (Toril Brekke)

Niklas Lello

s. 22 (Lars Ove Seljestad)

Niklas Lello

s. 26 (Stian Johansen)

Studio Vest AS

s. 28 (Maria Kjos Fonn)

Håvard Bøhm

s. 35 (Erlend O. Nødtvedt)

Erik Reitan

s. 45 (Trude Teige)

Benedicte Treider

s. 64 (Ida Jackson)

Erik Dyrhaug

s. 97 (Hilde og Klaus Hagerup)

Monica Strømdahl / Aftenposten / NTB Scanpix

s. 101 (David Walliams)

Simon Emmett

s. 117 (Aslak Dørum)

Siri Ekker Svendsen

s. 124 (Jenny Jägerfeld)

Robert Nordgren

s. 127 (Pierce Brown)

Joan Allen

#detdumĂĽlese

Leseøyeblikk

Følg oss pü Instagram @aschehoug

#detdum책lese

7 071436 380618