Bergen - et sant eventyr

«Boken har moret meg med mangt et historisk tema. En begeistret springmarsj gjennom Bergens historie».

Morten Hammerborg. Bergenser og professor i historie.

© Fønix Forlag 2024

Redaktør: Jan Hervig

Design: Sølvi Hervig

Trykk: Baltikum

ISBN 978-82-8387-046-6

www.fonixforlag.no

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaver, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsbildet:

Prospekt av Bergen, tegnet av Hieronymus Scholeus.

Samme bilde i s/h til høyre: Hieronymus Scholeus var en prospekttegner av ukjent nasjonalitet (det antas at han var tysker eller nederlender) som i 1581 tegnet den første kjente tegningen av Bergen, den eldste kjente fremstillingen av en norsk by.

(Universitetsbiblioteket i Bergen) Bildet på tittelsiden: Hansakogg

InnHOLD

Forord

Bergen – et sant eventyr!

Svartedauden kom til Bryggen i 1349

Bergenserne – en samling av alle nasjoner

Hekser ble brent levende på Nordnes

Horene ble pisket på Torget

Ble hengt to ganger

Bymann og stril – kontrastene var enorme

På samfunnets skyggeside

Dramatisk sjøslag på Vågen

Jørgen Thormøhlen: Bergens første «japp»

Prostitusjon eneste utvei

Ludvig Holberg: Verdensmann og kjuagutt

Bybrannen i 1702 – den verste noensinne

Strilekrigene

«Bergensbenken» krevde norsk selvstendighet i 1814

Epidemier plaget bergenserne

Første helnorske teater etablert

Telefon og elektrisitet gjorde hverdagen lettere

Bak fasaden til Wilhelm F. K. Christie

Bergenskunstnere med særpreg

Ole Bull – Bergens verdenskunstner

Edvard Grieg – et geni

Amalie Skram – brøt smertegrensen

Folkeflytting over Atlanteren

Buekorps – bare for stolte gutter?

Gabriel Finne – en desperat bergenskunstner

Trang fødsel – men Bergen ble industriby

Bergen ble storby

Moderne sentrumsskoler erstattet fattigskolene

Statskirken ble utfordret av lekpredikantene

«Når man skal hygge sig i Bergen holder man sig hjemme»

De første partiene etableres

Christian Michelsen – arkitekten bak unionsoppløsningen Armauer Hansen – en pioner innen legevitenskapen

«Ned med Quisling!»

Bombeangrep drepte hundrevis av sivile

Kråke eller kanin til middag?

Endelig kom freden!

Rosenkrantztårnet, tegnet av kulturhistoriker Johan Christian Koren Wiberg (1870-1945). Koren Wibergs plass er en gate mellom Øvregaten og Wesenbergsmuet, like bak Bryggen og Schøtstuene.

Forord

Bergen – For en by!

Fiskeeksporten gjorde Bergen til en Europeisk viktig og attraktiv by. Stedet hadde sterkere bånd til markedene ute i Europa enn til sitt eget land. Bergen knivet på 1100-tallet med Trondheim om å være den viktigste eksporthavnen. Fisken fra Lofoten trengte en mellomhavn før den ble sendt sørover i Europa. Bergen lå lengst unna Lofoten, men desto nærmere dem som kjøpte fisken. Kongen stod på bergensernes side i denne konkurransen og i 1294 ble det bestemt at tyske kjøpmenn hadde forbud mot å seile lengre nord enn Bergen. Denne bestemmelsen ble utvidet til å gjelde utlendinger i 1310.1 På denne måten forstår man at det var viktig for bergenserne å hindre opprettelsen av nye byer nord for seg. I Bergen var det også stor aktivitet innenfor annen varehandel. Hanseatene satte sitt preg på stedet, men etter at tyskerne forsvant fortsatte Bergen å være by nummer 1 i Norge.

Bergen har en eventyrlig historie. Helt fra 1100tallet og frem til Norge fikk sin egen grunnlov 17. mai 1814, var Bergen Norges desidert største by. I middelalderen yret det av liv og i perioder var det like mange utlendinger i byen som det var innfødte bergensere. I årene 1568–1660 var 54 % av nye borgere født i utlandet. På 1600-tallet var det en overvekt av utlendinger, men det ble mindre av dem. I 1730-årene var det 27 % utlendinger

av de som ble registrert som nye borgere. Som Ludvig Holberg en gang skrev; bergenserne er en samling nasjoner. Dessuten var det på 1600-tallet bare 17 % av de nye borgerne som var innfødte bergensere; mange av de nye bergenserne kom fra omliggende bygder. Ser man på mer moderne tider, for eksempel fra 1875 til 1910, var bare 1,5 % av nye borgere i Bergen utlendinger.2

Innføringen av eneveldet i 1660 forsterket Bergens tilknytning med København. Bergenserne var ikke så opptatt av det øvrige Norge. Så lenge de fikk eksportere fisk fra Nord-Norge og kunne opprettholde sin handelsvirksomhet, var de for alvor blitt – «nokke for seg». Det er ingen som vet nøyaktig når utsagnet «Eg ekje fra Norge, eg e fra Bærgen» har sin opprinnelse. Det kan være eldgammelt, men landets første dampskipskatastrofe fra 1855 virker troverdig: To hjuldampere, med navnene Norge og Bergen, kjørte på hverandre. Norge sank. Ikke alle ombord ble med skipet til bunns, men 40 personer druknet. Ved opptellingen var det en matros fra Bergen som hadde rotet seg inn blant de fra Norge. Han fortalte da han ble ropt opp: «Men eg e ikkje fra Norge, eg e fra Bærgen».3 Man skal huske på at bergenske skip i århundrer førte sitt eget handelsflagg, mens andre norske skip hadde regulært dansk flagg. Etter å ha lest de mange små

2 Hammerborg, Morten. Bergenseren, en historisk analyse. 2020. Side 65.

3 Hammerborg, Morten. Bergenseren, en historisk analyse. 2020. Side 127

fortellingene i denne boka, vil du sannsynligvis forstå mer av bakgrunnen for at noen bergensere på ramme alvor mener at de ikke er en del av Norge.

Hva var det som skjedde i det som for Norge er blitt kjent som miraklets år, 1814? Hvorfor er dette året begynnelsen på Oslo sin storhetstid? På denne tiden var Oslo (Christiania) og Trondheim jevnstore. De hadde cirka 9000 innbyggere, mens Bergen var dobbelt så stor. Bergen hadde vært og var helt suveren som ledende norsk handelsby også på denne tiden. Christian Fredrik ønsket at Stortinget skulle være i Bergen, men det var Nicolai Wergelands stemme som ble hørt: all makt ble lagt til Christiania. Merkelig nok ble det ikke stemt over at Christiania skulle bli landets hovedstad. Det bare ble slik. Etter 1814 ble Bergen politisk, kulturelt og økonomisk satt til side.

I 1811 fikk Christiania universitet. Fra 1814 ble også Storting, Høyesterett, Regjeringen og departementene plassert i hovedstaden. Bergen skulle etter hvert innta rollen som Christiania hadde hatt; å bli en provinsby. Bergenserne øynet faren og var de sterkeste motstanderne av å gå i union med Sverige. «Et fritt Norge, eller døden», var parolen. Det holdt ikke. For å understreke hvor irriterende og urettferdig dette måtte være for bergenserne, kan vi nevne at Christiania på denne tiden ikke hadde noen form for arkitektur eller bygningsmasse som tilsa at de skulle overta tronen fra Bergen. I 1825 var det bare tre bygninger i Christiania med mer enn to etasjer.4 Hver gang bergenserne søkte om å få sitt eget universitet, ble det møtt med negativ respons. På Østlandet var man redd for at det ville stjele ressurser fra hovedstaden. Så sent som i 1885 kunne man lese i Aftenposten at statstilskudd til et universitet i

Bergen var uaktuelt: «Først må universitetet i Kristiania udrustes rigeligere...».5 Etter 1. verdenskrig var det stor optimisme blant bergenserne. Nå mente de at tiden var inne for at de endelig skulle få sitt universitet. De hadde samlet inn både private og kommunale midler, men manglet en godkjenning og tilskudd fra staten. Og «staten» satt i Oslo (Christiania). Heller ikke nå ble de hørt. Bergens stilling ble slik Norge var under dansketiden. Et lydrike under hovedstaden. 9. april 1946 ble det endelig vedtatt i Stortinget at Bergen skulle få sitt universitet. Historien om byggingen av Haukeland Sykehus er ikke særlig bedre. På 1990tallet ble det besluttet å bygge ut Rikshospitalet for milliarder, mens Haukeland knapt fikk en krone til vedlikehold. Historien gjentar seg.

Da det første ordinære Storting i 1816 skulle bestemme hvor Norges Bank skulle ha hovedkontor, var Christiania favoritt, fordi sørlendingene og østlendingene dominerte. Saken måtte avgjøres i Stortinget og her vant Christiania med 48 mot 36 stemmer. Det var drøy kost for bergenserne, men det skulle vise seg at det meste av statlige arbeidsplasser ble prioritert i den nye hovedstaden. Nå hører det med til historien at det gjenstod en liten kamp, nemlig om Trondheim kunne være alternativet. Når man skulle stemme, hadde mange av de sønnenfjelske representantene latt være å møte opp, med det resultat at Norges Banks hovedkontor ble lagt til Trondheim. Det sies at det var stortingspresident Christie, som var bergenser på sin hals, som la inne denne «krøkfoten». Norges Bank ble værende i Trondheim helt frem til 1896, men da sørget et stortingsvedtak for at den ble plassert der den hørte hjemme, i Christiania.

Det er på denne bakgrunn man også kan forstå noe av årsaken til at Bergensbanen ble påbegynt så sent og at det tok så lang tid å få den ferdiggjort. Det første toget som gikk mellom Christiania og Eidsvold, var i 1854. Bergensbanen stod klar først i 1909. Det er mulig at bergenserne selv hadde delvis skyld i denne «utsettelsen». De ønsket ikke for enhver pris særlig kontakt med østlendingene. Bergenserne hadde i 700 år liten forbindelse med Oslo eller Østlandet. Det tok tid å dra sjøveien og det tok ikke noe mindre tid å reise med hest og kjerre. Fremfor alt var det liten handelsvirksomhet mellom de to byene. Bergen handlet med utlandet, ikke innlandet. Av nye borgere, som ble født i Bergen, var det kun unntaksvis at det dukket opp noen fra Østlandet.

Ved århundreskiftet var forholdene snudd på hodet. I år 1900 hadde Christiania flere innbyggere enn de neste åtte byene i Norge til sammen. Hovedstaden fungerte som en magnet på folk. All makt ble samlet i denne by. «Snart er Kristiania hele Norge»6, sa Arne Garborg. 17. mai, eller «den søttendes», som det heter i Bergen, feires like mye her som i hvilken som helst annen by i Norge. Bare i enda sterkere grad. Bergensere er eksperter på å feire seg selv. 16. mai er nesten like viktig for de som bor mellom de syv fjell. Da spiller nemlig Brann hjemmekamp på stadion. Resultatet fra denne kampen blir dratt med inn i borgertoget. Vinner man, er laget helter. Taper man, er den store dagen ødelagt. Supporterne i Brann har også fått med seg at Bergen har blitt neglisjert av folket på andre siden av fjellet. Da laget hadde hjemmekamp 16. mai 2014, hadde fansen laget et banner der det stod: «200 år é nok. Vi krever egen grunnlov»!

Hvilken by i Norge har egen nasjonalsang? Det er kun Bergen det. «Nystemten» blir sunget ved alle festlige anledninger. Den ble skrevet av biskop Johan Nordahl Brun og heter «Sang til Bergen – Udsigter fra Ulrikken». Sangen kom godt med etter det famøse året 1814. Da Kong Haakon 7. kom seilende inn Oslofjorden for å motta sitt kongerike i 1905, var det ikke «Ja, vi elsker dette landet», han fikk høre. Irma, som tilhørte Det bergenske Dampskipsselskap, med sin bergenske besetning var på plass. De sang, med Christopher Michelsen og hans svoger statsråd Lehmkuhl til stede, Nystemten.

Bor du i Bergen og er bergenser, eller ønsker å bli en, da må du være lojal overfor byen. Du må forstå at du er på «hellig grund». Du må også forstå at byen har blitt forsøkt ydmyket mange ganger fra de høye herrer på andre siden av fjellet, eller av «Oslostatens asfaltbyråkrater», som Georg Johannesen kalte dem. Du bør forstå at bergenserne dyrker seg selv. Det er bergensernes måte å overleve. Det gjør de til 20 i stil og til østlendingenes misunnelse. Denne byen er ikke bare Norges vakreste, den er uten tvil den mest betydningsfulle siden den ble grunnlagt, av Olav Kyrre i 1070.

Noen år etter at Ernest Hemingway hadde flyttet fra Paris skrev han: «Hvis man noen gang har bodd i Paris, vil den alltid være savnet.» Det samme kan jeg si om Bergen. Bli med på en historisk reise og forstå hvorfor.

Bergen 3. februar 2024

Aage G. Sivertsen

Denne boka er en redigert og forbedret utgave av boka «Bergen under lupen», som kom ut i 1997. Eivind Simonsen hadde skrevet heftet «Byen mellom fjellene», som var grunnlaget for å skrive boka «Bergen under lupen». Deler av det som stod i Simonsens hefte er identisk med det som står i denne boka, men det er gjort en rekke endringer i språket, samt at flere artikler er mer omfattende.

Det var Aage G. Sivertsen som også den gang hadde det historiske ansvaret, med hjelp av professor Anders Bjarne Fossen og Karsten Alnæs. Særlig Fossen gjorde en grundig jobb både faktamessig og språklig. Boka «Bergen under lupen» hadde to hovedforfattere, men Ørjan Brattetveit og i særlig grad Geir Gerhard Greger bidro.

I «Bergen – et sant eventyr», er artiklene av Ørjan Brattetveit (Amalie Skram, Gabriell Finne og Ludvig Holberg) samt artiklene av Geir Gerhard Greger, (Heksene, Jørgen Thormøhlen, Armauer Hansen og Buekorpsene), beholdt stort sett slik de ble skrevet i 1997.

Greger gjorde et grundig research-arbeide, som denne utgaven også har hatt nytte av. Store deler av kildematerialet er innhentet av Greger: Han kommuniserte med professor Anders Bjarne Fossen om sine egne artikler, professor Ole Jørgen Benedictow, som har doktorgrad på Svartedauden, Dr. Philos og statsarkivar Hans Eyvind Næss om hekseprosessene, Ole Bull Akademiet, Cathrin Olsen Løvfald ved Teaterarkivet i Bergen, Svein Haukaas om den historiske skolepolitikken, Olav og Knut Kavli ved det allmennyttige fond om Bergenhus, Einar Gjessing om bybrannen i 1703, Den kongelige danske ambassade

vedr. Ludvig Holberg, samt Ludvig Holbergs stiftelse, overlege Carl W. Janssen ved Haukeland Sykehus

vedr. Leprabassillen. Anne Randi Gjerstad ved Norges statsbaner om Bergensbanens historie.

Vi takker også forfatter Svein Aage Knudsen for gode råd om kapitlene som er skrevet om krigen.

En spesiell takk til professor Morten Hammerborg, som skrev den utmerkede boken Bergenseren. Den ga inspirasjon i arbeidet med denne boken.

Øvrige kilder: Se litteraturliste bak i boken.

Olav Kyrre (1050- 1093) var Norges konge fra 1067 til sin død i 1093. Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Olav var sønn av kong Harald Hardråde (norsk konge 1046-1066). Etter tradisjonen ble Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene».

Slaget på Bergens våg under den andre anglo-nederlandske krig i 1665. Slaget stod mellom en engelsk og en nederlandsk flåte. De dansk-norske styrkene stod på nederlandsk side. Dette er eneste gang Bergenhus festning har vært i kamp og slaget endte med nederlandsk seier. Kolorert stikk av Arnold Bloem (1670).

Bergen – et sant eventyr!

I utenlandske nedtegnelser er stedet omtalt som by så tidlig som i 1135. Biorgvin, senere kalt både Bjargvin, Bergvin og så Bergen, fikk formelt sett bystatus i 1070. Beliggenheten gjorde det naturlig å slå seg ned inne i Vågsbunnen. En lun havn som gir ly mot uvær. Den var også dyb slik at store skuter kunne ankre opp inne i Vågen. Mens mange steder langs Norges kyst er befolket ut i selve havgapet, slik som for eksempel de som bor langs Mørekysten, er Bergen beskyttet av sine syv fjell og ligger innerst inne i en fjord. Først og fremst den nære tilgang til havet gjorde at folk samlet seg her. Det er noe symbolsk, noe magisk over tallet 7. Og minst like magisk er det å være omkranset av syv fjell. Det finnes titalls byer i hele verden som er stolte over at de er bygget på syv høyder. Bergen er plassert mellom fjellene.

Olav Kyrre er kjent som grunnleggeren av Norges flotteste by. Han var Bjørgvins første byplanlegger. Kongen hadde eiendomsretten til området og hadde retten til både å selge det eller leie det ut til hvem han ville. Olav Kyrre sørget for salg og utleie av tomter og lot en ombudsmann ta seg av det administrative. Han innhentet leie og sørget for bøter til dem som opponerte. På denne måten fikk ombudsmannen en viss rettskontroll over hvordan samfunnet skulle fungere.

For at Bjørgvin skulle utvikle seg til å bli et større samfunn, en by, kunne man ikke bare livberge seg på jordbruk og fiske. Varehandel var nødvendig. Og

det var her byen mellom fjellene gikk fra å være et ladested til å bli et knutepunkt både for norsk og internasjonal handel. Handelsaktiviteten økte etter at vikingetoktene på 1000-tallet tok slutt. Europas folketall økte og varehandel var en forutsetning for at små steder utviklet seg til å bli byer. Dette skapte store muligheter for norske varer. Særlig fisk var en etterspurt vare.

Kjøpmennene som skulle drive handel på Bryggen i Bergen måtte ha hjelp til å bygge boliger, lager, brygger, naust og kontorer. På denne måten kom håndverkere og andre arbeidsfolk til byen. Den fungerte som magnet i å tiltrekke seg folk, ikke bare fra det fattige Norge, men også fra utlandet. Jordeiere fra hele Vestlandet slo seg ned i byen og fikk selge både tømmer og jordbruksvarer. Vertshus som kunne tilby overnatting, salg av mat- og drikkevarer ble en del av hverdagen. Etterhvert som folk ble fastboende vokste behovet for håndverkere, prester, lærere og etterhvert en administrasjon som skulle holde det hele under kontroll.

Bergen ble bispesete og kongen hadde sin residens her. På denne tiden var Oslo helt ukjent. Det var først under danskekongen Kristian IV på 1600-tallet at Oslo utviklet seg til å bli noe mer enn et landsted. Det samme kan man si om Nidaros, dagens Trondheim. Mens Bergen vokste til å bli Nordens største by på et par hundre år, var Oslo, Kristiansand, Stavanger og Nidaros små tettsteder.

Bergen var på 1200-tallet blitt Norges første hovedstad og hadde allerede blitt en stor handelsby i Europeisk målestokk. Skip fra alle verdens land kom til Vågen og Bryggen for å losse og laste varer. Denne internasjonale markedsplassen hadde handel fra Grønland i vest, fra Russland i øst, men store deler av skutene gikk til og fra Middelhavet. Den store eksportvaren var tørrfisk. Skip fra Island, Færøyene, Shetland (Hjaltland), Orknøyene, Irland, Skottland og særlig England var faste «kunder». Etterhvert var det tyske byer som dominerte handelen med Bergen. Nordtyske byer som Lübeck, Rostock, Bremen og Hamburg ble faste kunder av bergenske handelsmenn. Svensker og dansker var også på hyppige visitter. På denne tiden hadde ikke steder som for eksempel Fosna (Kristiansund) og Molde kjøpstadrettigheter. De fikk bystatus først i 1742. Slike steder måtte derfor, frem til at de fikk bystatus, levere sine varer til byene Nidaros og Bergen, som igjen kunne selge dem til utlandet. Tørrfisken ble ført fra Lofoten og sørover, men skulle den selges ut av landet, måtte man innom Nidaros eller Bergen.

Kjøp og salg som foregikk i Vågen var ikke alltid til begeistring for dem som skulle holde oppsyn over at alt gikk riktig for seg. Kong Sverre (1177–1202) var ikke like blid på de store utenlandske skutene, gjerne fra Tyskland, som var søkklastet med øl og vin. Det var vanlig å bytte alkohol med norske varer til kongens fortvilelse. De fikk sild og tørrfisk i bytte, men utlendingene kunne også komme med viktige forbruksvarer som salt, tekstiler, keramikk

og redskaper. Innførselen av alkohol mente kongen bare førte til at folk ble både fattigere og fullere.

På 1100-tallet ble eksport av fisk stadig viktigere for folk som bodde langs kysten. Det var ikke uvanlig at små samfunn som Grip og Veidholmen, som lå rett utenfor tettstedet Fosna, hadde langt flere innbyggere enn selve tettstedet. Store deler av kystfolket levde av fisk. Etterspørselen av skrei og sild var stor ute i Europa. Derfor var det mange som spesialiserte seg på fiskerinæringen og tørrfisken ble Norges viktigste handelsvare. Bergenserne var tidlig ute med å monopolisere tørrfiskhandelen, slik at man måtte til Bergen for å få solgt varene. Store jekter med tørrfisk ble fraktet inn i Vågen. Kjøpmennene kunne på sin side tilby korn, mel, øl og vin. Lofotfiskerne ble dermed tvunget til å handle med landets hovedstad.

Norge ble på midten av 1200-tallet avhengig av utenlandsk korn. Etterhvert som folketallet økte i Norge, kunne ikke jordbruksproduksjon tilfredsstille det nye behovet. Korn kom fra området sør for Østersjøen og det var tyskerne som kontrollerte importen til Bergen. Bergen var ikke bare Norges ansikt utad, den var også den viktigste handelsplassen for nordmenn. De var landets pulsåre og hjerte. På denne måten ble det mer og mer attraktivt å være kjøpmann i Bergen og mange ble velstående. Dette førte til at kjøpmennene ble en del av en overklasse, som også bestod av kongemakten og de geistlige. Nederst på rangstigen var en rettsløs underklasse.

1600 gjester da Håkonshallen ble innviet

Bergens internasjonale handelsposisjon førte til at Håkon Håkonsson, som var konge i Norge fra 1217 til 1263, forhandlet om handelstraktater med mange land for å forbedre de økonomiske vilkårene for norske kjøpmenn. Det var heller ikke uvanlig å inngå ekteskapsavtaler som hadde kommersielle hensikter. Ekteskapet mellom Eirik Magnusson og Aleksander 3.´s datter Margareta var et slikt eksempel. Bakgrunnen var å få utbetalt resterende avgifter for Shetlandsøyene og Man, noe som Magnus Lagabøte måtte avstå til kongen av Skottland i Perth i 1266.

Kirkens stilling ble også styrket på grunn av Bergens sterke posisjon i Norge. Klosterbevegelsen er et eksempel på det. Den fikk fotfeste i byen på 1100-tallet. På kort tid fikk byen flere klostre: St. Mikaelklosteret, også kjent som Munkeliv på Nordnes, Nonneseter ved Ålrekstadvågen, Jonsklosteret og det mest kjente av alle; Lysekloster på Os. Kongen bidro med å avse jordeiendommer, mens biskopen tok initiativet til etableringen. På denne tiden var kongemakten og kirken gode venner. Branner og manglende vedlikehold sørget for at mange av klostrene og kirkene måtte bygges opp igjen etter reformasjonen i 1536.

Bergen fungerte på mange måter som et eget «land» i Norge. De hadde sine egne lover, vedtekter, rettsvesen og finanser. Bymennene kom sammen til bymøter tre ganger i året og behandlet praktiske forhold slik at bysamfunnet fungerte best mulig. For å delta her måtte man helst eie fast eiendom. Kongen var sjef over både Bergen og resten av landet, men han delegerte myndighet til utvalgte personer. Sysselmannen var kongens fremste representant, mens «Gjaldkeren», som

senere fikk navnet «byfogd», gikk over til å bli den høyeste kommunale tjenestemann. De utvalgte fikk også ansvaret av å forsvare byen. Litt slik som i det gamle Romerriket. De utvalgte skulle være krigerske. Å stille til våpentrening utstyrt med spyd, øks og skjold var ikke uvanlig. Kvinner var selvsagt ikke en del av denne styringsformen. Nå vet vi at stemmeretten så sent som i 1814 lignet litt på praksisen i Bergen på 1100 og 1200-tallet: Kun 25 % av mannfolkene hadde stemmerett og det var kun embetsmenn eller de som eide eiendom som kunne stemme. Det var først i 1898 at det ble innført alminnelig stemmerett for menn og kvinner fikk som kjent stemmerett først i 1913.

Byloven dikterte i detalj hvor håndverkerne skulle bo. De skulle selge sine varer mellom Korskirken og Mariakirken. Ulike typer håndverk fikk sine egne små områder. De som hadde behov for ild ble plassert utenfor tettbebyggelsen. Frykten for brann var bygget på bitre erfaringer. Derfor inneholdt også byloven brannvedtekter og oppholdssted for håndverkerne. På denne måten var Bergen en velorganisert by allerede på 1200-tallet.

I Bergen var de veldig langt foran resten av landet i utvikling. Uttrykket «Eg e´kje fra Norge, eg e fra Bærgen», er derfor ikke tatt ut av ingenting, det kan rett og slett ha sin opprinnelse fra denne storhetstiden. I den travle byen bodde man tett innpå hverandre.

Kjøpmennene stiftet lag og foreninger. Det samme gjorde håndverkerne. Arbeidsfolk som jobbet med samme håndverk ordnet sine egne laug. Hvis man bruker fantasien litt, kan man si at disse arbeiderlaugene var fagforeningenes forløpere.

Borgerkriger raste gjennom nesten hele 1100tallet. Kongene slåss mot hverandre for å oppnå eller beholde makten. Bysamfunn eller tettbebygde strøk

Håkonshallen. Ærverdig, vakker og historisk.

ble sentrum for disse kampene. Makten lå der kongen bodde. Kongene etablerte seg i byene, mens det ikke var uvanlig at én konge kunne ha residens i flere byer samtidig. Bergen ble etterhvert foretrukket som residensby, selv om erkebiskopen hadde sitt sete i Trondheim fra 1152. Bergen ble en krigsskueplass og mange konger ble gravlagt her: Harald Gille, Sigurd Slembe, Sigurd Munn, Magnus Erlingsson og kong Sverre. Bergenserne sympatiserte med vestlandshøvdingene Erling Skakke og sønnen Magnus Erlingsson i kampen mot Sverre Sigurdsson. Siden kongene søkte seg til Bergen ble byen enda mer sentral. Magnus Erlingsson ble kronet her bare fem år gammel, i 1163. Prominente gjester både fra Norge og utlandet deltok. Fra denne tid, eller mer nøyaktig fra slutten av 1170-årene, kan man anta at Bergen fungerte som landets hovedstad.

Kong Sverre truet landets biskoper med å krone ham sommeren 1194 og slik fortsatte Bergen å ha sin dominerende stilling. De viktigste politiske avgjørelser ble tatt her og alle kroninger fra 1163 til 1240 fant sted i den praktfulle byen. På riksmøtet i 1223 ble det vedtatt at Håkon Håkonsson hadde retten til Norges trone og i 1270-årene ble den nye tronfølgeloven vedtatt. Den skulle gjøre det slutt på all strid om landets trone. Andre vedtak som ble fattet gjaldt ikke bare for Bergen, men for hele landet. Da Håkonshallen ble innviet i 1261 var det 1600 gjester tilstede. Selvsagt ble Håkonshallen for liten da Magnus Lagabøtes bryllup og kroning fant sted, så man utvidet festplassen til å gjelde «hele byen». Magnus Lagabøte er den kongen som er kjent for å innføre lover på 1200-tallet. Lagabøtes innføring av by – og landslov har gitt ham et historisk navn. Lagabøte betyr lovforbedreren og han sammenfattet de gamle landskapslovene til landsloven i 1274, som var den første i Norden. For kjøpstedene ble

det laget egne bylover. Disse lovene førte til at det øverste lag av folket fikk ytterligere privilegier. Det var Håkon Håkonsson som etablerte regjeringskvartalet i området rundt Bergenhus, som tidligere ble kalt Holmen. Magnus Lagabøtes bylov ble vedtatt på det første bylagsmøtet i Bergen 22. januar 1276. Bergenhus hadde ansvaret for å forsvare byen. På 1100-tallet bygget kong Øystein Magnusson Kongshallen på Bergenhus og i 1160-årene ble Kristkirken reist. Steinkirken var domkirke for hele Vestlandet. I denne perioden ble det også bygget bispegård på Bergenhus. I dag er Bergenhus bare et minnesmerke, men det ligger mye makt, rikdom og ære i historien. Det var byens viktigste forsvarsverk helt frem til 1814.

Da kong Eirik Magnusson døde 13. juli 1299, overtok hans bror Håkon 5. Han bodde i Oslo og fra denne tid ble aldri Bergen residensstad for kongen. Slik ble Oslo landets hovedstad og slik kom utenrikspolitikken i hendene på danskene. Den norske kongemakten ble slukt av et dansk stormansvelde og ble offer for utenlandske interesser. Bergenserne maktsentrum så ut til å falle fra hverandre, men så kom hanseatene.

Noe av det bergenserne er mest stolte av er den usedvanlig flotte Håkonshallen. Når det er noe spesielt som skal feires er det denne bygningen som er valgt ut. Det var Håkon Håkonsson (1217–1263) som satte i gang en storstilt utbygging av Bergenhus. Den gamle Apostelkirken, ble erstattet av en ny, bygget i stein og stod klar til Håkonssons kroning i 1247. Det var også han som bygde Håkonshallen. Magnus Lagbøte fikk reist et festningstårn, som senere ble en del av det kjente Rosenkrantztårnet, mens hans to sønner, Eirik og Haakon 5., fortsatte utbyggingen av kongsgården. Rosenkrantztårnet ble opprinnelig oppført som et ringmurstårn

på midten av 1200-tallet. I 1273 ordnet Magnus Lagabøte et kapell i tårnet. Tårnet ble herjet av en brann i 1513, men slottsherre Jørgen Hanssøn restaurerte det og ti år etterpå var det som nytt. Da kruttkammeret eksploderte i 1530-årene, ble det rasert enda en gang. Christoffer Valkendorf satte det delvis i stand noen år etterpå, men det var først når Erik Rosenkrantz ble slottsherre på Bergenhus at det ble noe å være stolt over. Han bygget opp tårnet i 1562 og innredet det likegodt til å bli residens.

Av ukjente årsaker sørget høvedsmann Eske Bille å rasere de kirkelige bygningene på Bergenhus i 1529–1531. Det skulle visstnok være av militære årsaker og i dag er det kun rester igjen av disse. Kongsgårdens hovedbygninger står der den dag i dag, men har vært under ombygging og restaurering flere ganger. De hvitkalkede bygningene ble først bygget i begynnelsen av 1700-tallet.

Kong Sverre bygget Sverresborg i 1180-årene. Det ble rasert av baglerne i 1207, men Håkon Håkonsson gjenreiste festningen to ganger, siste gang etter bybrannen i 1248. I dag finnes det ikke spor etter denne middelalderfestningen. På midten av 1600-tallet ble det reist et fort på Sverresborg og i 1767 var den i såpass dårlig forfatning at den ble vurdert nedlagt. Det skjedde ikke. Under Napoleonskrigene i 1897–1814 ble den totalt ombygget og borgen fikk det utseende den har i dag. Den var i bruk frem til 1872 og ble brukt som underoffiserskole etter det, frem til 1940.

Fredriksberg Festning på Nordnes ble bygget til å forsterke forsvaret av byen etter slaget på Vågen i 1665. Den ble oppført i 1666–1667 og er oppkalt etter kong Fredrik 3. Senere har festningen fungert som brannvakt og kanonene var brukt som brannalarm. Fredriksberg ble nedlagt i 1872 og er i dag kun et historisk minnesmerke.

Upopulære Hanseater løftet Bergen

«Det tyske samfunnet» på Bryggen, også kalt «Det hanseatiske kontor» eller bare «Kontoret», ble dannet rundt 1360. Men lenge før det, allerede på 1200-tallet inntok tyske kjøpmenn byen. De slo seg ned på Bryggen og leide eiendommer av rike norske familier eller av geistlige institusjoner. Innflytterne fikk kontroll over handelen med Nord-Norge og dermed over tørrfisken, som var landets viktigste eksportvare. De fikk også kontrollen over saltog kornimporten. Det var et «lite tysk samfunn» som invaderte Bergen. Fra 1200-tallet og helt frem til 1630 dominerte de handelen og i realiteten styringen av byen. Det gikk riktignok tilbake med «Kontoret» etter reformasjonen i 1536, men det fortsatte sin aktivitet helt frem til 1750-årene. Først på denne tiden hadde norske kjøpmenn overtatt stuene på Bryggen. For en tid!

Under Hansatiden brant bygninger ned flere ganger, siste gang i 1702, men de ble hver gang bygget opp igjen – og selvsagt i gammel stil. Kongemakten ble tvunget til å gi hanseatene særfordeler, riktignok mot god betaling. Tyskebryggen er et ord som brukes den dag i dag. Det var et organisert tysk samfunn som levde atskilt fra bergenserne. De hadde kontroll over Mariakirken og Martinkirken. De hadde til og med en egen domstol for de som var medlemmer ved Kontoret. De tyske håndverkere var organisert i laug. De var ikke medlemmer av Kontoret, men de stod ofte sammen mot norske myndigheter. Selv om mange av dem var velstående, var det på ingen måte alle tyske kjøpmenn som levde noe luksusliv. Om sommeren var det ikke uvanlig at mange utlendinger reiste rundt på bygdene og byttet til seg varer som de solgte i byen.

Hanseatisk kogge som ble brukt til å hente blant annet tørrfisk i Bergen fra slutten av 1100-tallet. Koggen er et seilskip som er bred, høy og kort. Navnet kommer av det tyske ordet «Kugel», som betyr kule.

Tyskebryggen var ikke enestående. Etablering av tyske «samfunn» var vanlig rundt om i Europa. De hadde handelsstasjoner i England, Danmark, Sverige og Nordvest-Russland. Hanseatene ble derfor en enorm politisk og økonomisk maktfaktor i Nord-Europa. De hadde nøkkelen til Nord-Europas kornkamre. Det fikk kongemakten i de fleste land til å være forsiktig med å opponere. Korn var en livsnødvendig vare for alle, inklusiv folket i Bergen. Hanseatene lånte kongen penger og dermed var avhengighetsforholdet etablert. Fra 1397 ble Norge en del av en nordisk union, Kalmarunionen. Først sammen med både Danmark og Sverige og når den ble oppløst i 1523, gikk Danmark og Norge i union. Alle de tre landene var avhengig av korn og dermed var de også avhengig av hanseatene.

Kongen hadde en utfordring. Han måtte holde seg inne med hanseatene samtidig som han skulle skjerme de norske kjøpmennene i Bergen. Kongen ga privilegier både til hanseatene og hollendere. Det førte til dramatiske konflikter. Det var ikke uvanlig at bergenske kjøpmenn fikk sine stuer rasert. Som villmenn fór de gjennom byen og utførte både hærverk og drap. I 1455 gikk det riktig ille for seg. Da ble slottsherren på Bergenhus, Olav Nilsson, tatt livet av. Nilsson var kjent for å være på parti med bergenserne. Det hadde seg slik at tyskerne tvang kongen til å avsette ham fra sin stilling på Bergenhus. Da gjorde han opprør og plyndret tyske skip. Selvsagt måtte han gi tapt for overmakten. Det førte til at ikke bare han ble drept, men også biskopen i Bergen og 60 andre personer. Siden kongen ikke foretok seg noe for å straffe tyskerne, sørget Nilssons familie for hevn mot hanseatene. Det endte til slutt med at tyskerne måtte betale erstatning.

Fra midten av 1400-tallet avtok handelen med vesterhavsøyene. Noe av årsaken til dette var at hanseatene fikk konkurranse fra engelskmenn og senere også hollendere. Hanseatene fryktet aller mest at den islandske tørrfisken skulle overta markedet på kontinentet slik at prisen på den norske tørrfisken ble presset nedover. Hanseatene fikk byttet korn for tørrfisk på Island og greide på denne måten å temme konkurrenten. Selv om det var mange engelskmenn og hollendere som slo seg ned på Bryggen, greide de aldri å overta makten. Den store taperen var likevel de norske kjøpmennene som måtte leve i skyggen av Kontoret. Nordmenn etablerte seg langs vestsiden av Vågen og levde i et motsetningsforhold til tyskerne som nesten aldri ville ta slutt.

Tyskerne ble nektet å gifte seg med norske damer, men det var ikke noe forbud mot å ha kjønnslig omgang med dem. De forsynte seg derfor rikelig ved å finne seg norske friller eller elskerinner. Dette skjedde i hovedsak bak gårdene i Øvregaten.

Da de tyske medlemsbyene begynte å konkurrere med hverandre, startet det hanseatiske forbundet å slå sprekker. Kontoret på Bryggen ble styrt av hanseater fra Lübeck, men de fikk etterhvert konkurranse fra andre hansabyer som Hamburg og Bremen. Disse overtok stadig flere handelsstuer ved Kontoret, og på 1500-tallet viste det seg at de fikk full kontroll. Motstanderne nå var fortsatt nordmenn, skotter, engelskmenn, hollendere og utbrytere fra Kontoret. Folketallet vokste, innvandringen økte og trusselen mot den tyske overmakten ble stadig sterkere. Dessuten ble det mulig å skaffe seg korn utenfor Hansaforbundet.

Ved reformasjonen i 1536 endret mye seg både økonomisk og politisk. Dette året markerte et skille i norsk historie. Bruddet med Roma fikk følger. Maktbalansen ble forskjøvet. Både kongemakten og den verdslige stat ble styrket. Kirken og store deler av kirkens eiendommer ble lagt under kronen. Dette førte blant annet til at kongen fikk større inntekter, noe som igjen førte til at han ble langt mindre avhengig av hanseatene. Kongen fikk bygget opp en sterk militærmakt, noe som fungerte like mye som en trussel overfor hanseatene. De prøvde seg med handelsblokader uten at det hjalp. Da hanseatene mistet kontrollen over kornet var timeglasset ebbet ut. På denne måten, med kongelig hjelp, begynte bergenserne å kjøpe opp handelsstuene fra Det tyske Kontoret.

Kontoret var aldri formelt godkjent av kongemakten. Etter mer enn 200 år med nærmest uinnskrenket makt, måtte hanseatene nå begynne å betale skatter og avgifter. Mange tyskere «desserterte» fra Kontoret og giftet seg med norske kvinner. Disse ble godt tatt imot av bergenserne, men av sine egne ble de sett på som forrædere. Det tyske Kontor skiftet navn i 1754, til Det norske Kontor. I 1767 var alle stuene eller handelshusene på Bryggen havnet på norske hender. Noen av dem som kjøpte stuene var tyskere som hadde skiftet borgerskap. Likevel havnet ikke overskuddet lenger i utlandet og hansatiden var endelig slutt.

Frederik 1, konge av Danmark og Norge 1524–1533.

Tyskebryggen. Et fantastisk maleri av Nikolai Astrup, 1914.

svartedauden kom til Bryggen i 1349

Ingen bergensere ante at det var et pestbefengt skip de losset sommeren 1349. Selv om det var mange døde om bord i den engelske koggen, så det ikke ut til at noen tok notis av dette. Så snart varene var kommet opp i byen, spredte pesten seg med lynets hastighet. Folk fikk byller over hele kroppen, spydde blod og ble dødssyke. Bare i løpet av en dag kom det 80 lik til en av kirkene i Bergen. Blant dem var det 14 prester og seks diakoner. Som med så mange andre sykdommer, mente folk at også svartedauden var Guds straffedom. Dette førte til at store folkemengder strømmet til kirkene. Her søkte de hjelp og trøst – og ba om tilgivelse for sine synder i livet. Etter ordre fra biskopen i Bergen ble det holdt messer og prosesjoner mot pesten. Slike store folkeansamlinger gjorde at smitten bredte seg enda raskere, og det gikk spesielt hardt ut over de geistlige. Prestemangelen ble så stor at kirken ikke så andre utveier enn å ordinere gutter helt ned i 18-årsalderen.

Svartedauden var utvilsomt den verste av de mange pestene som herjet landet i middelalderen. Det er samtidig den største katastrofe som noensinne har rammet Norge. Grunnen til at pesten fikk navnet svartedauden, var den blålige hudfargen og de blodfylte byllene ofrene fikk.

Det finnes ingen sikre kilder, men forskning tyder på at nærmere halvparten av landets befolk-

ning strøk med. 150 år tok det før folketallet var på samme nivå igjen som før katastrofen. Men det er feil at pesten først kom til Norge via Bergen. Gode kilder forteller at den først ble registrert på Østlandet, året før den kom til Bergen.

Ingen vet med sikkerhet hvor epidemien kom fra. Det man antar er at den spredte seg vestover fra Krim i 1346 og Konstantinopel i 1347. Derfra brukte epidemien bare to år på å spre seg over store deler av Europa. Noen områder slapp unna, bl.a. Island, på grunn av sin geografiske beliggenhet. Sykdommen artet seg som bylle- eller lungepest med blodstyrtninger og sterke smerter. Svært få overlevde sykdommen, og døden inntrådte som regel i løpet av 3–5 dager.

Rottepest

Svartedauden var forårsaket av bakterien «yersinia pestis» og ble spredt via lopper på gnagere, fortrinnsvis rotter. Det var den sorte rotta, «Rattus Rattus», som førte pesten til Norge. Denne rotta så ut til å forsvinne fra Norge i siste del av 1700-1800 tallet, den sorte rotta har visstnok vært observert også i våre dager. Pesten artet seg på to måter, enten som lungepest eller som byllepest. Byllepesten spres gjennom loppebitt og fører til at lymfeknutene svulmer opp i armhulene, i lysken og på halsen.

Ny forskning

Svartedauden, som er det norske navnet for «Black Death», stammer fra det latinske «mors atra», der «mors» betyr død og «atra» betyr forferdelig eller svart. Svartedauen er også kalt digerdøden eller den store manndauen. Kildene for hvordan den kom til Norge og hvordan den spredte seg er beskjedne, men tross dette er det ikke i noe annet land i Europa forsket så mye på pesten som akkurat her i landet.

P. A. Munch (1810-1863) var den første seriøse forsker på svartedauen i Norge. Flere har fulgt i hans spor, men først i 1992 skulle det skje noe som vakte oppmerksomhet. Professor Ole Jørgen Benedictow kom da ut med boken «Plague in the late Medieval Nordic Countries». Han brukte ti år

på denne doktorgradsavhandlingen og resultatet er oppsiktsvekkende. Han konstaterer gjennom veldokumentert bevismateriale, at pesten kom til Østlandet før den kom til Bergen! Likeledes mener han at spredningen skjedde fra Tønsberg eller Oslo og nordover mot Gudbrandsdalen. En tilsvarende spredning skjedde langs sørlandskysten i retning Stavanger.

Svartedauden kom også til Norge med skip via England, der den herjet på forsommeren i 1348. Det antas at den kom til Norge i slutten av mai eller begynnelsen av juni dette året. Dokumentasjon på dette er hentet fra testamenter fra denne tiden. I første rekke gjelder det skrifter fra biskop Halvard av Hamar.

Jøder brennes levende under Svartedauden, 1493.

Både Sverige og Danmark hadde alvorlige pestepidemier, så sent som i 1710. På denne tiden ble det ryddet et belte på fem km langs svenskegrensen, slik at folk måtte flytte for å unngå at pesten skulle spre seg her til lands. Norske væpnede tropper ble satt opp langs grensen og de hadde ordre om å skyte hvis noen svensker prøvde å komme seg over grensen.

Jødene fikk skylda

Svartedauden var slett ikke den eneste epidemien i middelalderen. I 1359-60 gikk en ny pest over Norden og Østersjølandene og denne gangen var det barna som fikk lide. Pesten ble da også rettmessig kalt «barnedauden». Pestbølgen fortsatte sine herjinger i andre halvdel av 1300-tallet, og i 1371 rullet en ny byllepest over Norge, som også krevde mange liv. Det samme gjorde pesten i 1391–92. Alt i alt fikk pestbølgene som herjet fra midten av 1300-tallet, katastrofale følger for landet.

Overtro hadde sterke røtter blant folk i middelalderen. Sagnene forteller at folk trodde pesten var en stygg gammel heks, som for som en trøtt og sliten bøddel over landet. De forteller også at folk ble begravd levende. Sannhetsgehalten i sagnene er det selvsagt umulig å måle, så vi får ta dem for det de er. At en del av det er sant, må man dessverre regne med. Ute i Europa fortelles det at jødene fikk skylda. Det var viktig å finne syndebukker. Jødene ble beskyldt for å ha forgiftet drikkevannet, og det antas at tusener av jøder ble brent på bålet.

Sammenbruddet

Det er vanskelig å si noe helt sikkert om hvilke konsekvenser pestbølgen fikk for Bergen. At den var en katastrofe for landet er sikkert. Bergen hadde en fremskutt posisjon og var sterkt knyttet til utlandet. Dette kan ha ført til at byen kom seg raskere på fote igjen enn landet forøvrig. Likevel ble de innfødte bergenskjøpmennene sterkt skadelidende. De ble svekket både økonomisk og i antall.

Det var flere grupper som utnyttet situasjonen, og en av dem var hanseatene. De fikk som følge av svartedauden enda mer økonomisk kontroll i Bergen etter 1350.

På landsbygda var det jord og gårder nok til dem som overlevde pestbølgen. Fattigfolk og leilendinger kunne flytte på seg, bli friere og bedre sine livsvilkår.

Men det ble få igjen til å betale skatter og avgifter, noe som førte til sterk inntektssvikt for kongemakten og den jordeiende overklassen. Dessuten gjorde ikke kongens stridigheter med nabolandene situasjonen noe bedre. Kongen mistet oversikten, og makthaverne i de andre nordiske landene oppdaget at Norge var et land med svakt styre. Den gamle statsmakten vaklet, og svartedauden fremskyndet sammenbruddet. Slik gikk den norske staten sakte, men sikkert i oppløsning. Til slutt hadde makteliten verken evne eller vilje til å berge Norges selvstendighet.

Travel aktivitet langs Bryggen i 1740-årene. De fleste av de gamle tyske handelsstuene på Bryggen hadde på denne tiden fått norske eiere. Prospekt over Bergen ca. 1740.

Bergenserne – en samling av alle nasjoner

Innvandring er slett ikke noe nymotens fenomen. Helt siden middelalderen har innvandrere satt farge på bysamfunnet Bergen, og det fins vel knapt den bergenser som ikke har innvandrerblod i årene. Litt overdrevet kanskje, men likevel. Innvandrere fra Tyskland, Danmark, England, Skottland og Holland var sterkt delaktige i byens utvikling. De tilførte ikke bare bysamfunnet nye impulser og ideer, de førte også an i oppdragelse og kulturliv.

De nye borgerne har mye av æren for Bergens utvikling som sjøfartsby, og det hersker liten tvil om at utlendingene ikke bare har satt sitt preg på vestlandets hovedstad; de har vært med på å forme den. For å danne oss et noenlunde bilde av hvor bergenserne stammer fra, må vi gå tilbake til begynnelsen av 1600-tallet og studere hvor de som tok borgerskap hadde sitt opphav.

Bergensdialekten skiller seg sterkt ut fra de andre dialektene i Hordaland. Bymålet utviklet seg før og under 1200-tallet, og synes sterkt påvirket av innvandrere fra inn- og utland. Fra slutten av 1500-tallet opplevde Bergen en konjunktursyklus, som gjentar seg i flere århundrer. Byens næringsliv bar preg av en treg start i begynnelsen av hvert århundre, for så å ta seg kraftig opp mot slutten, og høykonjunkturene var ofte ledsaget av innvandrerbølger. Det er ikke tvil om at innvandrerne tilførte byen nye impulser. De kjente til markedene i utlandet, så nye

muligheter og realiserte ideer som fikk stor økonomisk betydning for Bergen.Særlig kom det mange innvandrere fra Tyskland, mens de lavere gruppene i bysamfunnet ble rekruttert fra bygdene på vestlandet.

Borgerskap

I Bergen var det slik at det var kun de som tok borgerskap, som ble nedtegnet i byens bok. Fra 1614 fikk vi bedre kunnskap om dem som løste borgerskap i byen, noe som betydde at vi fikk vite mer om opphavet til viktige befolkningsgrupper. Det ble stilt klare kriterier før en person ble innvilget borgerskap. Arbeidere, tjenere, kvinner og andre fattigfolk fikk selvsagt ikke innvilget borgerskap. En enke kunne aller nådigst bruke sin manns kjøpmannsskap. Hun kunne også drive videre på hans håndverk, men i slike tilfeller lå det faglige ansvaret hos en mestersvenn. Nei, søkeren måtte overfor byens råd dokumentere nødvendige faglige og økonomiske kvalifikasjoner for å drive borgerlig næringsvirksomhet, dvs. handel, håndverk eller virke som sjøkaptein eller skipper.

For å beskrive den sterke innvandringen fra utlandet, kan vi fortelle at i perioden 1614–50 var det 1300 utlendinger og 1000 nordmenn som tok borgerskap i Bergen. Det betyr at det var utlendingene som førte an, og en må derfor anta at det var de

som i stor grad formet byen. Mot slutten av århundret var det færre innvandrere som tok borgerskap, men fortsatt var tilstrømningen fra utlandet såpass kraftig at byens utvikling bar preg av det. I perioden 1651-1700 var det 870 utlendinger og 1230 nordmenn som tok borgerskap. Hele århundret sett under ett viser et ganske jevnt tilsig av utlendinger og nordmenn, henholdsvis 2200 utlendinger og 2300 nordmenn.

Hvor kom de fra?

Innvandrerne som kom til Bergen var som nevnt først og fremst fra Tyskland, og da særlig fra Nord-Tyskland. Men det var også mange dansker som slo seg ned i Bergen og tok borgerskap. Fra andre land var innvandringen svært beskjeden i dette tidsrommet. Hollendere var det imidlertid mange av i byen, så mange at byens befolkning klagde over dette. Men det spesielle med hollenderne var at de fleste ikke tok borgerskap. Dette kan vel kanskje komme av at de vurderte tilhørigheten til hjemlandet sterkere enn til Bergen, og vendte gjerne tilbake dit på sine eldre dager. De norske innflytterne kom for det meste fra bygdene nord for byen. Uvisst av hvilken grunn kom det bemerkelsesverdig mange fra Nordfjord før 1680. Fra bygdene i Nordhordland var det få som løste borgerskap, men underklassen ble i stor grad rekruttert derfra.

Strilene

Strilene fra Nord-og Midthordaland var et betydelig innslag i bysamfunnet. Det var som regel fattigfolk som tok forskjellig slags arbeid i byen. Mange tok hyre på byens skip, og mange endte opp som tjenere hos borgerskapet. Den gang som nå, var

ikke alle like glade for alle strilene som kom til byen.

Bygningshåndverkerne klaget over at de ufaglærte strilene tok deres levebrød, men byggmestrene fant det formålstjenlig å ansette billige, ufaglærte striler. Av naturlige årsaker var det få striler som løste borgerskap i Bergen. For det første var de fleste for fattige til å oppnå slik status. For det andre var det ulønnsomt å løse borgerskap for dem som var kvalifiserte til dette. Den korte avstanden til byen gjorde at de fikk utrettet det de skulle der, uten å løse borgerskap og de forpliktelser dette medførte. Likevel forekom det at iherdige striler løste borgerskap og jobbet seg opp som håndverksmestre.

Folkevandring

Den store innvandringen til Bergen var et resultat av den store folkevandringen i Europa på 1500- og 1600-tallet. Folk var på leting etter nye muligheter, og nye verdensdeler ble oppdaget. Det var urolige tider i Europa med religionskriger, og særlig i Tyskland var det turbulens etter reformasjonen. Ressurssterke personer søkte derfor nye muligheter i andre land, og noen av dem havnet i Bergen. Dette førte til at byens øvre sosiale lag var dominert av innvandrere og deres barn. Selv om innvandringen etter hvert avtok, beholdt utlendingene sin sterke posisjon fra slektsledd til slektsledd. Borgere med urnorsk avstamning gjorde seg ikke særlig gjeldende før utpå 1800-tallet. Likevel kan vi ikke si at bergenserne manglet patriotisme, verken når det gjaldt byen eller landet. Interessant er det å merke seg at bergensere av utenlandsk avstamning gjerne skrøt mest av byen og ble nasjonale ledere i sin tid. «Bergen er en samling av alle nasjoner», sa Ludvig Holberg.

Hekser ble brent levende på nordnes

«Dra te’ Bloksberg». Uttrykket er velkjent og stammer fra heksene, som dro til fjellkjeden Bloksberg i Tyskland. Det ble fortalt at heksene møttes her Valborgnatten, natten til 1. mai, for å holde kontakt med djevelen. Lokalt var trollkjerringenes samlingssted Lyderhorn og Fløyen. Ellers i landet var Blåkollen ved svenskegrensen, Dovrefjell og andre lokale berg eller åser møtested.

I Bergen møttes heksene sankthansaften og julaften. Her skrev de kontrakt med djevelen og fikk ordrer om hvilke ulykker de skulle sørge for. Heksesabattene ble avsluttet med store sexorgier. Etterpå dro heksene hjem, og utførte den djevelskap de var pålagt.

Anne blir brent på bålet

Prest Absalon Pederssøn Beyer (1528–1575) var en mektig mann i Bergen. Han var Norges ledende humanist, lektor i teologi, en flittig historieskriver og sønn av byens første protestantiske biskop, Gjeble Pederssøn. Like før sin død, i 1575, kom Absalon i strid med borgermesteren og byrådet.

Striden skulle koste hans kone livet. Prosessen mot Anne Pedersdotter skulle bli en av landets mest omtalte. Stort sett var det enslige middelaldrende kvinner fra lavere sosiale lag som ble utsatt for de grusomme hekseprosessene, men for første gang

skulle øvrigheten møte et ressurssterkt menneske.

I 1570 ble enken tiltalt for trolldom. Hun holdt en gnistrende forsvarstale og ble frifunnet. Bevismaterialet var for tynt. 20 år senere ble Anne Pedersdotter, nok en gang anklaget for trolldom i Bergen. Anklagene haglet mot henne. Hennes datter var blitt forelsket i en gutt, og guttens far beskyldte Anne for å ha forhekset hans spanske kone slik at hun døde. Han beskyldte henne også for å ha drept hans mor, Tollichen. Tollichen hadde nemlig på dødsleiet anklaget Anne for å ha forårsaket hennes sykdom. Og på denne tid, hadde man spesiell tiltro til utsagn som kom fra folk som lå på dødsleie.

Guttens foreldre nektet imidlertid noen forbindelse mellom sønnen og datteren til Anne Pedersdotter. Når Anne var beskyldt for å være heks, så måtte det vel være noe i det? I retten påstod den tidligere tjenestepiken hennes, Eline, at Anne hadde vært til stede under en sabbat hvor de planla å utløse flere naturkatastrofer. Dette skulle blant annet ramme alle skip som anløp Bergen i 1590. Eline fortalte også at Anne Pedersdotter red på henne til sabbat på Lyderhorn, og at det under denne sabbaten ble besluttet å brenne Bergen. Anne ble til slutt dømt for å ha drept fem mennesker, deltatt på sabbat, og planlagt ødeleggelsen av Bergen. Hun ble bundet til en stige og brent levende på Nordnes i 1590.

Barbariske straffemetoder

Straffemetodene for trolldom var barbariske. Når trusler ikke førte frem, ble tiltalte torturert mens selve prosessen pågikk. En av metodene som ble benyttet var «vanntorturen». Man åpnet tiltaltes munn, og helte i store mengder vann, slik at «hendes maveseæk udblåses uhyrlig».

Mer raffinert var «den gylne pære». Dette var et torturinstrument, som av form minner om en moderne vinopptrekker. Med en pære sentralt i «opptrekkeren», blir dette torturinstrumentet plassert i munnen på heksen og skrudd nedover i halsen.

Fordi trolldom ble vurdert som majestetsforbrytelse, tillot kongen og de som styrte landet, bruk av tortur. Dette var med i en egen lov i DanmarkNorge fra 1687. De som handlet mot kongen kunne tortureres uten at dom var falt.

Trolldomssaker var vanskelig å bevise. Derfor var det svært viktig å få en tilståelse. Siden tilståelser var vanskelig å oppnå, aksepterte øvrige myndigheter, at tortur kunne benyttes for å fremtvinge tilståelse. Myndighetene mente det var viktig å få en tilståelse for å redde sjelen til heksene. Anklagerne benyttet som regel 30 spørsmål, og fra gamle rettsprotokoller kan man lese at omtrent alle tilståelser er like: De har inngått pakt med djevelen, fløyet på kosteskaft, forårsaket uvær eller spist små barn!

Selve henrettelsen av trollfolk foregikk på flere måter. Noen ganger ble de domfelte levende brent, etter at de var bundet på en stige som ble veltet inn i bålet. Offeret fikk drikke seg sanseløs på vin, før det ble levende brent. Noe heldigere var de som ble benådet til halshugging, men henrettelsene foregikk i full offentlighet. Dette skulle skremme folket fra å gjøre forbrytelser.

I pakt med djevelen?

Trolldomsforbrytelsene besto av tre hovedtyper:

Diabolisme, Maleficium og Signeri. Ofte ble personer anklaget for å ha utøvd flere av de tre kategorier samtidig.

Diabolisme kaltes den type forbrytelse, hvor folk tok kontakt med djevelen. Under sabbater hendte det ofte at flere deltakere søkte djevelen. Dette førte ofte til kjedeprosesser, hvor hele grupper ble anklaget. Diabolsk betyr forøvrig djevelsk eller ondskapsfull.

Maleficium gikk ut på at den anklagede hadde gjort seg skyld i skade, som for eksempel skipsforlis, brann og naturkatastrofer.

Signeri var en positiv handling hvor den anklagede ble beskyldt for å ha forsøkt å lindre sykdom og smerter. Dette kunne gjøres ved at man laget salver av urter, jord, negler eller hår som pasienten ble smurt inn med. Denne virksomheten ble drevet inntil slutten av 1900-tallet. Signekjerringa Anne Brannfjell drev med magisk folkemedisin i Oslo helt til hun døde i 1905. Å signe betyr egentlig å gjøre korstegn med fingrene. Folketroen antok at djevelen skydde korstegnet, slik at ved å gjøre dette kunne man holde ulykker borte. Heksene pleide å gjøre korsets tegn, samtidig med at de uttalte trylleformularer.

Startet i Europa

Forfølgelsen av heksene har sin start på 1300–1400 tallet. Italia var den gang sentrum for trolldomssaker. Hekseprosessene avtok i Europa i perioden 1570–1650, og den siste hekseprosess vi kjenner til i Europa var i Polen i 1793. Frem til denne tid antar man at mellom 20.000 og 40.000 hekser ble dømt

og henrettet. Noe nøyaktig tall er umulig å oppdrive da rettsprotokoller eller annen dokumentasjon er gått tapt. I mange tilfeller eksisterte det vel heller ingen protokoller, derfor blir tallene på hekseprosesser bare antakelser. Av de vel 1400 hekseprosesser som

har vært i Norge, regner man med at 350 måtte bøte med livet. Omtrent en av fire som var anklaget for hekseri ble altså dømt til døden. Det har foregått hekseprosesser over hele landet, men i områdene Rogaland, Hordaland og Finnmark var det flest.

Mellom 1578 og 1695 ble 350 mennesker henrettet som trollfolk i Norge. Bergenskvinnen Anne Pedersdotter (cirka 1530–1590) var en av dem. Hun ble brent som heks på Nordnes 7. april 1590.

Tvilsomme bevis

I Norge kjenner man bare til en hekseprosess før 1560. Dette var så tidlig som i 1325, hvor Ragnhild Tregagås i Bergen ble stilt for biskopdomstolen. I sjalusi hadde hun utøvet kjærlighetsmagi for å ha hindret et ekteskap. Hun ble dømt til «livsvarig faste og 7 års pilegrimsferd». Vi vet ikke når den siste henrettelsen ble avsagt i trolldomssaker i Norge, men man kjenner en dødsdom så sent som i 1681. Etter denne tid er det registrert flere pro

sesser, men ingen dødsdommer. Hekseprosessenes opphør skyldes endring i bevisvurderingen. Etter 1650-årene ble dommene mildere som en følge av at fagdommerne var mer kritiske. Sopelimen var det vanligste rideredskapet. Men man kunne også ri på husdyr eller mennesker. Det ble sagt at heksene hadde evne til å omskape seg til fugle- og dyreskikkelser. På selve heksestevnet var det en høytidelig del med opptakelse av nye

Tegningen viser heksebrenning i Amsterdam i 1685.

medlemmer gjennom djevelpakten. Her gav heksene avkall på sin kristendom og lovet djevelen troskap. Etterpå ble det drukket, spist og danset. På kontinentet var det vanlig å avslutte festen med seksuelle orgier, men dette var mer sjelden på norske heksestevner.

Inkvisisjonen

Inkvisisjonen var en forløper til hekseprosessene. Inkvisisjonen, av latin inquisitio, som betyr undersøkelse eller strengt forhør, ble som kirkelig institusjon opprettet i 1231. I første rekke var det kjettere, eller personer som hadde annen religiøs oppfatning enn den katolske kirke, som ble forfulgt og dømt. Domstolene gikk frem med barbarisk strenghet, og fra 1252 ble det anvendt tortur for å få de anklagede til å tilstå. Etter at tiltalte hadde tilstått under tortur, måtte de tilstå en gang til – frivillig.

Om de nektet, ble de truet med å bli ført tilbake til torturkammeret. I rettsprotokollene stod det: Tilstod sin synd uten tortur…

Mens inkvisisjonen var svært utbredt i søreuropeiske land som Spania og Italia, synes det som om de skandinaviske land ble spart for denne ubarmhjertige forfølgelse. Men i en dansk lov, som også var norsk lov inntil 1814, heter det: «Befindes nogen trollmand eller trollkvinne at have forsvoret Gud og sin hellig dåb og kristendom og hengivet seg til djævelen, den bør levende kastes på ilden og oppbrændes».

I Norge var det altså først når en hadde hengivet seg til djevelen, at denne loven ble satt i kraft.

Hekseprosessene ble støttet også av pave Innocens 8. Hans egentlige navn var Giovanni Battista Cibo. Han er kjent som en uverdig renessansepave, som fordømte heksene og utstedte

i 1484, samme år som han ble innsatt som pave, et dokument mot trolldom og hekseri. Pavens utgangspunkt var Bibelens 2. Mosebok 22,18, hvor det står : «En trollkvinne skal du ikke la leve». Med dette sendte paven ut et brev der han befalte at alle hekser skulle letes frem og drepes. Den katolske kirke gikk altså i spissen for folks overtro, og på denne måten ble hekseforfølgelsene satt i system. Tre år etter kom en lærebok ut om hvordan man skulle behandle heksene. Forfatter Jacob Sprengers kalte boken «Heksehammeren», og innholdet gir inngående beskrivelse av hvordan heksene skulle tilstå, gjennom utstrakt bruk av tortur.

Hekseri

Det ble sagt at den som forsvarte en heks, var selv en heks. I de første hekseprosesser fikk derfor de som ble anklaget for hekseri, ingen forsvarer i retten. Hekseri var noe av det verste man kunne bli anklaget for. Den det angikk, var derfor opptatt av å begrense skadevirkningene for barn og nære slektninger. Fra moderne tid kan en kanskje sammenligne det å være anklaget for hekseri med en alvorlig landssvikdom.

I Bergen ble det ført en rekke prosesser i årene 1590-1594. På denne tid hadde også heksene fått forsvarere, og det finnes eksempler på at dyktige forsvarere kunne vinne en trolldomssak. I 1680 ble Tyri Lillesund fra Karmøy, beskyldt for maleficium, d.v.s. at hun hadde gjort seg skyld i materielle skader som skipsforlis, branner eller lignende. Hun fikk en lærd og rettskyndig forsvarer. Da bevisene var for dårlige, ble hun frifunnet på alle punkter. Innvandrede tyskere og dansker med stor myndighet, men med minimal juridisk kunnskap, var ansvarlig for straffeforfølgelsene i Norge. Men etter klager

fra bøndene ble det i midten av 1630-årene ført kontroll med disse menn og deres virksomhet.

Vannprøven er det mest kjente bevismiddel i de norske trolldomsprosesser. Prøven bestod i at tiltalte ble bundet på hender og føtter. Sank man, var man uskyldig – og druknet. Fløt man, var man skyldig og måtte straffes!

Vektprøven er mindre kjent, men den var vel utbredt og ble regnet som svært effektiv. Siden hekser kunne fly, mente folk at hekser måtte ha en svært lav kroppsvekt i forhold til høyden. Vektprøven bestod i at en person skulle anslå tiltaltes kroppsvekt, og hvis hun veide mindre enn hun så ut til, betød det at hun var en heks. Av dette har vi også uttrykket «veiet og funnet for lett».

I Oudewater i Nederland fikk keiser Karl 5. satt opp en offentlig vekt der folk kunne få utstedt sertifikat på sin virkelige kroppsvekt. På denne måten fikk de som var mistenkt for å være hekser et bevis for at de ikke kunne være i djevelens tjeneste. Det var mange som reiste til Nederland for å få et slikt sertifikat.

Alminnelig folkemening var at trolldom førte til mange ulykker. Heksene ble regnet som djevelens tjenere. I svært mange tilfeller ble de anklagede beskyldt for å ha forårsaket skipsforlis og naturkatastrofer. Behovet for syndebukker var stort. Bergens kjøpmenn og skippere som eide skutene, la skylden på fattige koner. Disse kvinnene var i de fleste tilfeller ikke i stand til å forsvare seg, og ble derfor et lett bytte under rettssakene.

1. Heksebrenning fra Baden i Sveits i 1585.

2. Nykirken er fra 1621. Samtidig håndkolorert litografi.

3. Illustrasjon fra «Magnus Berrføtts saga», Heimskringla 1899, «Egil vert hengd».

Horene ble pisket på torget

Fattigdom og kriminalitet har til alle tider gått hånd i hånd. På 1500- og 1600-tallet fikk lovovertredere en nådeløs behandling. Prostitusjon er av latinsk opprinnelse og betyr «å stille frem offentlig». Ingen vet når og hvor prostitusjon oppsto for første gang i Norge. Det man imidlertid vet er at behovet for prostituerte øker med befolkningsøkningen. Da Hanseatene inntok byen, økte behovet kraftig for det som er kalt verdens eldste kvinneyrke.

Samfunnets holdning til prostitusjon varierer fra kultur til kultur. F.eks. hos det semittiske folk fantes en religiøs tradisjon i at unge piker ble gitt til templene som sjøger for at mennene gjennom seksuell omgang med dem skulle komme i kontakt med guddommen. I oldtidens Roma var prostitusjon under offentlig kontroll, og noen keisere opprettet bordeller som skulle fungere til inntekt for staten.

I de kristne samfunn førte prostitusjon til strenge straffer gjennom hele middelalderen – og i Bergen gikk man så langt at man pisket horene offentlig. Andre kriminelle ble henrettet på de mest bestialske måter. I 1599 ble f.eks. en forbryter partert levende på Nordnes.

Sosial elendighet førte også til mange mord og selvmord. Av ulike årsaker, og særlig hvis fødsler fant sted utenfor ekteskap, drepte fortvilte kvinner sine egne barn. Offentlig tigging og stor fattigdom

blant folk flest førte til en god del kriminalitet, og myndighetene valgte å samle det meste av byens lettere klientell i Øvregaten. Slik ville makteliten ha det. Øvregaten var byens gledesstrøk, og dermed et spesielt belastet strøk, men myndighetene ønsket å samle kriminaliteten på én plass og få en viss kontroll over den.

Horer i grått

Horene var lett synlige i gatebildet. Det var forbudt for byens løse eksistenser å kle seg i finere klær. De måtte strengt holde seg til de grå antrekkene de var påbudt å bære. På denne måten kunne alle se hvem som var med i organisert prostitusjon i Øvregaten. På 1600- tallet kan vi nevne følgende kjente horer i Bergen: «Karen Pompekieste», «Svarte Ravns datter», «Den lille Sergen», «Tyske Thrine», «Skrutønnens datter», «Birgitte i den høye sal», «Den tyske engel», «Skorsteinen» og «Trondhjemssilden». Kallenavnene kan tyde på varierende kvalitet på de tjenester disse kvinnene hadde å tilby. Spesielt travelt må Anne Goessen ha hatt det. Hennes trafikk ble honorert med fem bøter i løpet av 12 dager i det Herrens år 1652. Hun hadde så stor pågang, at hun senere ble satt i fengsel og forvist fra byen. Hun kom stadig tilbake, men ble gjentatte ganger forvist.

Pisket offentlig

Det ble slått hardt ned på all utenomekteskapelig aktivitet. Den gang som nå, falt folk fra alle samfunnslag for horenes fristelser. Både prester og borgermestre mistet sine embeter. Men at horer ble pisket offentlig på Torget, førte til at prostitusjonen gikk noe ned. Det viste seg at frykten for en slik pinefull fornedrelse også til en viss grad dempet kjønnsdriften.

Det man kan ha i minne er at prostitusjon gjerne var den eneste måten å overleve på for de aller fattigste kvinnene. Når det gjaldt tyveri, uansett størrelse, førte dette alltid til fengselsstraff eller dødsstraff. I tiden 1621–1644 ble 8 tyver henrettet ved henging i Bergen og henrettelsene foregikk i galgene på Nordnes, Hospitalmarken, Tjuvholmen i Sandviken, nedenfor reperbanen på Nøstet og på Sydneshaugen.

Partert levende

Mord ble alltid straffet med døden, og mange av henrettelsene ble utført på den mest barbariske måte. Flere ganger ble mennesker partert levende, men vanligvis nøyde bødlene seg med å halshugge morderne. I 1599 ble Jon Jempt henrettet på denne grusomme måten, og som fremste tilskuer fant vi selveste kong Kristian 4. Om han var til stede for fornøyelsens skyld, eller for å lære noe nytt, vites ikke. Noe av det mest tragiske var mødre som drap sine egne barn, ofte på grunn av bunnløs fattigdom og fortvilelse eller mentale forstyrrelser. Alt dette vitner om hvor vanskelig hverdagen må ha vært for de aller svakeste – for mennesker som levde på samfunnets skyggeside.

Tørrfisken var gull verdt

Bergenskjøpmenn og hanseater kjempet gjennom senmiddelalderen en innbitt kamp om kontrollen over tørrfiskmarkedet. Tørrfisken var landets viktigste eksportvare, og den var Bergens økonomiske ryggrad. Det var stort behov for tørrfisk på kontinentet og spesielt før reformasjonen, da tørrfisken var omtrent det eneste folk spiste i fastetiden. Derfor måtte tørrfiskmarkedet sikres for enhver pris. Det var nøkkelen til velstand og lykke. Den store taperen ble fiskeribefolkningen i Nord-Norge, som ble ofre for hensynsløs utbytting.

Bergenskjøpmennenes og hanseatenes handel med fiskerne i Nord-Norge hadde sine dystre sider. Tørrfiskhandelen, som var byens økonomiske ryggrad, ble ikke bare skapt ved dyktig forretningsvirksomhet, men også gjennom primitiv utbytting av fattige fiskere. Knivingen mellom bergenskjøpmenn, hanseater og senere også borgere i Trondheim – gikk ikke ut på å vinne markedet gjennom sunn konkurranse. Fremgangsmåten var, for å bruke fotballterminologien, å ta mannen i steden for ballen. Privilegier og monopolisering var de beste våpnene i kampen om landets viktigste eksportprodukt. Etter at bergenskjøpmennene feide konkurrentene til side og erobret handelsmonopolet, viste det seg at bergenskjøpmennene var vel så store «blodsugere» som hanseatene. Nordlands- og finnmarkshandelen var et både óg for fiskerne i Nord-Norge og forholdene bedret seg ikke før et stykke ut på 1800-tallet.

Fiskemottak for tørrfisk i Bergen.

Tyskebryggen i Bergen. Historisk rekonstruksjon.

Bergenskjøpmenn

Vi vet at det var mange utlendinger som tok borgerskap i Bergen og ble norske borgere. Dette var for det meste engelskmenn, skotter, tyskere og nederlendere, som ikke stod under kontroll av Hansaforbundet. Etter hvert som Kontoret mistet grepet og gikk i oppløsning, var det også mange hanseater som tok borgerskap i Bergen.

Bergenskjøpmennene var derfor en sammensatt gruppe og deres utnytting av fattige fiskere var slett ikke noe enestående fenomen. Her var bergenskjøpmennene i godt selskap. De samme metodene ble nemlig brukt av kjøpmenn i andre norske byer innenfor f.eks. jordbruk og trelasthandelen. Privilegier og monopolisering som maktmidler i næringslivet var nedarvet fra øvrigheten og den gamle overklassen, adelen og geistligheten.

Avhengighet

Fiskerne i Nord-Norge hadde tidligere levd etter selvbergingsprinsippet der naturalhusholdning var den eneste måten å livberge seg på. På 1100-tallet ble det et voksende marked for tørrfisk ute i Europa, og det var ikke vanskelig å bytte tørrfisk mot korn og andre livsnødvendige varer. Siden havet var fullt av fisk, reiste fattige bønder fra innlandsbygdene ut til kysten og slo seg opp på fiske. Mange syntes det var mer forlokkende å bytte tørrfisk mot korn, enn å livberge seg ved å pløye den skrinne jorda.

Det ensrettede næringsgrunnlaget basert på fiske, gjorde at befolkningen ble stadig mer avhengige av fisken som vare. Men fisken hadde liten verdi hvis den ikke kunne byttes mot nødvendige varer som f.eks. korn. Dermed førte dette til et varig

avhengighetsforhold både til korngrossistene i Bergen og konjukturene ute i Europa.

Måtte selge

Fiskerne kunne ikke velge og vrake. De måtte selge fisken til Bergen, som hadde monopol på handelen. Men det var også andre grunner til den sterke avhengigheten da fiskerne måtte ha utstyr for å ro fiske i sesongen: Båt, klær og fiskeredskaper. Sesongen om vinteren var slik at de måtte ruste ut om høsten, og først neste sommer kunne de selge fangsten.

Fiskerne hadde ikke selv midler til å skaffe seg nødvendig utstyr og bergenskjøpmennene gav derfor kreditt mot sikkerhet i neste års fangst. På denne måten kom fiskeren i gjeld til kjøpmannen.

At fiskeren ikke klarte sine forpliktelser var vanlig, og det bekrefter bare det faktum at det var kjøpmannen som hadde bukten og begge endene. Han kunne selv bestemme prisene, og på denne måten klarte ikke fiskeren å betale sin gjeld. Mens mange måtte friste en kummerlig tilværelse ute i fiskeværene, levde kjøpmennene gode dager i byene.

Desperate kjøpmenn

Med den systematiske utbyttingen som fiskerne ble utsatt for, var de dømt til nød og fattigdom. Dette varierte hyppig. Nøden blant fiskeribefolkningen i Nord-Norge ble ofte så stor at de klaget til kongen uten at det var til stor hjelp. Når fisket slo feil, vokste armoden, og mange ble nektet kreditt. Dette kunne ikke vedvare uten at også bergenskjøpmennene fikk merke nedgangstidene.