Tørst vår 2014 norsk

JAKTEN PÅ MENING: ­Døden erstatter Gud UHELBREDELIG: ­Pasientene på Hospice Lovisenberg skal snart dø SISTE ÅNDEDRAG: Buddhisten, presten og filosofen om slutten

tørst Vår 2014 Et magasin utgitt av

TEMA: Døden

Karin Fossum – døden er høy og mørk

Dei døde si makt Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.org Annonser: Tlf. + 47 23 33 17 00 Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.no Bidragsytere i dette nummeret: Solveig Schanke Eikum (redaksjonsansvarlig), Kristine Hovda, Tone Leksbø Walgermo, Tine Poppe, Christofóros Schuff, Tom Andre Håland, Thomas Reinertsen Berg, Håvard Krogedal og Alf Gjøsund Design/Grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Fredrik Arff/ Cappelen Damm

Når nokon døyr, kan det kjennast som om grunnen forsvinn under føtene. Dei som har sett foreldre mista barnet sitt, eller ein vaksen sin beste venn, veit at eit sørgjande menneske er noko av det mest sårbare som finst.

Huda blir så tynn. Minnene fyller sansar og sinn. Plutseleg kan ein få eit glimt av ein kjend skikkelse i folkemengda, eller i augnekroken. Når ein snur seg, er det ikkje ho likevel, det er ein annan – eller ingen i det heile. For nokon skjer det meir: I England og USA meiner nesten halvparten av sørgjande at dei har hatt kontakt med ein død.

Om ein av dei skulle oppsøkja ein psykoterapeut, vil ho mest sannsynleg fortelja pasienten at kontakten kun skjer i hovudet hans. Om den sørgjande heller spør eit «medium», vil ho mest sannsynleg fortelja at kontakten er reell og metafysisk. Den døde ønskjer kontakt og bør få det, noko mediet kan formidla så lenge ein har pengar.

For Den norske kyrkja har opplevingar av kontakt med døde vore vanskelege å handtera. Kva skal ein meina: er det reelt, eller berre innbilning? Dei siste åra har ho blitt betre til å romma folk sine ulike åndelege behov i møte med døden. Ho har til dømes fått eit ritual som kan brukast ved uforklarleg uro i hus. I minneritual viser ho tydelegare enn før at kyrkja er ein fellesskap av levande og døde i Kristus. I liturgi byggjer ho bru mellom den åndelege og den sanselelege røynda.

Men den kristne kyrkja har alltid åtvara mot å aktivt søkja kontakt med døde. Slikt kan fort binda i staden for å setja fri. For eit par år sidan såg eg ei ung enke på eit tv-show med kjendis-mediet Liza Williams. Enka blei fortalt at den avdøde mannen hennar var hjå henne heile tida og venta på henne «på andre sida». Då gret ho av glede og sakn. Men kva opplevinga gjorde med moglegheita hennar til å bli fri og komma videre, kan ein berre tenkja seg. Ei slik makt bør ikkje dei døde ha.

I denne Tørst-utgåva har Solveig Schanke Eikum hatt hovudansvaret for innhaldet. Stor takk til henne!

leder

Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo

Ann Kristin van Zijp Nilsen

Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Derfor er Sturla Stålsett medlem

Les mer på areopagos.no

2 tørst VÅR 2014

«Areopagos er for meg en møteplass for en jordnær, engasjert og nysgjerrig spiritualitet. Svarene er ikke gitt en gang for alle. Men retningen er tydelig. Å leve er å gløde for noe, tro på noe, ha et oppdrag. Å være åpen for andre, og hva de gløder for, er avgjørende for å bli meg selv. Og for å bygge fellesskap. Dette er for meg viktige sider ved troen på Kristus. Areopagos løfter dem fram! Den er en organisasjon på Sturla J. Stålsett, sogneprest høyde med vår tid. Derfor er jeg medlem.»

Meld deg inn på areopagos.no Magasinet er klimanøytralt.

Foto: Kirkens bymisjon

Areopagos er en organisasjon som arbeider med religionsdialog og -studier, kristen åndelighet og bistand. Vi startet med det i 1922, og nå arbeider vi i Norge, Danmark, Kina og Hongkong.

Foto: Tone Leksbø Walgermo

STEDET: På Hospice Lovisenberg lindres de siste store smertene.

12

«En langsom død er det beste.» Ani Kônchog, buddhistisk nonne, side 24

tørst vår 2014 4 VOX POPULI: Hva skjer etter døden? ..............................................................................................................................................

8 VANNHULL: Trebarnsfaren lever videre med dødsdommen ..............................................................................................

20 ANBEFALT: Døden i musikk, bøker og filmer ...............................................................................................................................

22 AREOPAGOS: Hva gjør kristne når de er kristne? ..................................................................................................................... 28 TIL JORD SKAL DU BLI: Karin Fossum fascineres av likene under jordskallet .........................................................

Få gratis abonnement på

torstmag.no

tørst VÅR 2014 3

«

Det går an å komme i en situasjon som er så ekstrem at du gjør det du er nødt til å gjøre.

MORDERINSTINKT: Mange har mistet livet i Fossums bøker, og forfatteren mener at man kommer nær det å være menneske gjennom drapet.

4 tørst VÅR 2014

I farlig selskap Når Karin Fossum lufter hunden, spaserer hun sammen med en høy, mørk og mager mann.

Tekst KRISTINE HOVDA

: Foto FREDRIK ARFF OG ARILD SØNSTRØD/CAPPELEN DAMM

På veggen i huset til Karin Fossum henger et maleri av hennes yndlingsmaler, tyske Käthe Kollwitz. «Døden, med pike på fanget», heter bildet.

– For Kollwitz er døden en veldig mild mann. Slik er det nok for meg også. Jeg har stor ro rundt dette.

LIVSHJUL. Karin Fossum er en av Norges mest leste forfattere.

Døden er hennes spesialitet, utforsket i en rekke kriminalromaner.

I mars kom hennes nyeste bok, «Helvetesilden». Første scene i boken beskriver hvordan en mor og barnet hennes blir funnet i en gammel campingvogn en varm julidag, brutalt drept med kniv.

Selv var Fossum hjemmeværende i mange år, hun har vært vaskehjelp og drosjesjåfør og jobbet på sykehjem. Hun har også flere opphold bak seg som pasient på psykiatrisk institusjon.

Fossum skriver om hverdagsmenneskenes drama, det er det hun vet noe om. Men også de av bøkene hennes som ikke er krim, handler på en eller annen måte om døden.

– Døden er nødvendig. Vi dør hele tiden og fødes hele tiden, det er det store hjulet vi alle er en bitteliten del av. Men det er veldig stor forskjell på død. Av og til dør det småunger, andre ganger dør hundreåringer. Døden finnes i alle varianter. Jeg har aldri tenkt på døden som et mysterium. Den er en resirkulasjon som er kommet til på vår klode, etter det jeg liker å kalle kosmiske tilfeldigheter. Den er et livshjul som vi ikke nødvendigvis skjønner meningen med.

NÆRMER SEG. – Tenker du på at du selv skal dø?

– Ja, det er jeg veldig fortrolig med. Både faren og broren min døde av kreft, og det kommer jeg trolig selv også til å gjøre. Men jeg har vært her så lenge, og fått så mye. Når jeg faller fra, vil det ikke være et tragisk dødsfall. Og jeg har et veldig avklart forhold til hva døden er. Den er en endelig avslutning, og det er jeg også glad for.

Jeg er ikke sikker på om jeg vil over i en annen eksistens.

Fossum tror opplevelser tidlig i tyveårene har vært med på å forme den oppfatningen.

– I en alder av tjueto var jeg student på Ullevål sykehus. I løpet av den tiden så jeg mye elendighet og smerte og død, også blant små unger. Derfor sto det klart for meg at det ikke fantes noen tørst VÅR 2014 5

«

Den ravende dødsangsten vil ikke ramme meg. mening utenfor, ikke noe liv etterpå og ikke noen nådig Gud.

KARIN FOSSUM (59) Krimforfatter Aktuell med boken «Helvetesilden» Hennes bøker om politibetjent Konrad Sejer har et totalopplag på nærmere én million Oversatt til 25 språk Kåret til Norges beste krimforfatter av Dagbladet (2009) for «Elskede Poona» Har mottatt flere priser, blant annet Brageprisen og Rivertonprisen Oversatt til 25 språk Har to barn og er skilt

DRAPET OG LØGNEN. Hun vet ikke hvorfor hun er så opptatt av døden. Kanskje begynte det da hun som liten jente hørte om en mann i USA som var på tiltalebenken for å ha slått ihjel sin kone.

I rettssalen påsto mannen at han ikke husket noe av drapet. Det trodde ikke lille Karin noe på.

Løgnen, og selve drapet, gjorde sterkt inntrykk.

– Jeg er nok en person som alltid har vært veldig klar over døden, på en slik måte at jeg nesten har ham med meg når jeg går tur med hunden.

– Ham? – Ja, jeg har et veldig tydelig bilde av døden. Han er høy og svart og mager, kledd i lange, flagrende svarte klær. Jeg tror nok at jeg ville følt døden som mye mer skremmende om jeg ikke hadde dette tydelige bildet. For dem som ikke har dannet seg noen mening om døden, må den oppleves veldig skremmende. Jeg skal til evigheten, og evigheten har vært her mye lengre enn meg. Alle skal til evigheten. Det er ikke det verste stedet å være.

Hun har tenkt mye på dette, lest de store forfatterne og poetene, samtalt med venner. Fossum er kommet fram til at det ikke er noe etter døden.

– Hva gjør denne forestillingen med hvordan du lever livet ditt?

– Den gjør ikke stort med livet mitt. Men jeg kan noen ganger tenke, når jeg legger meg om kvelden, i undring: jeg er fortsatt her, og mine kjære også.

Det er ikke noen selvfølge. Jeg ser katastrofer rundt meg hele tiden.

Hun fortsetter: – Jeg har møtt så mange mennesker, reist, opplevd kjærlighet, å få egne barn og gode venner. Jeg har fått veldig mye, jeg har lidenskaper i livet mitt som gjør det verdt å leve. Om jeg skulle få beskjed om at jeg snart skal dø, vil jeg nok bli veldig trist, men den ravende dødsangsten vil ikke ramme meg.

– Hva handler tristheten om?

– Mest det å forlate mine. Den avskjeden som døden tross alt er.

NÆRKAMP. Karin Fossum blir ofte spurt om hva det er med døden og drap som opptar henne slik.

Hun snakker om drapene hun har sett i omgangskretsen, noe av det på veldig nært hold. Men kanskje er det også det at man gjennom drapet kommer så nært dette å være menneske.

– Et drap kan være så mange ting. For noen

6 tørst VÅR 2014

er veien frem til drapet veldig lang, noe som manifesterer seg når vi er relativt små, en form for kynisme overfor andre mennesker. Men den kan også være kort, et drap kan skje i øyeblikket, i kampens hete. De fleste drap skjer jo på den måten. Noen kan ikke holdes ansvarlige for det de har gjort, de har kanskje gått et helt liv og slitt med aggresjon de ikke har fått hjelp til å tøyle.

Hun forteller at hun ofte blir spurt om hun tror at alle mennesker er i stand til å drepe. Som om hun skulle kunne vite det.

– Men jeg har svart ja. For det går an å komme i en situasjon som er så ekstrem at du gjør det du er nødt til å gjøre. Men så har jeg innimellom tenkt at det er noen unntak. Noen mennesker vil i en slik situasjon la seg drepe, for å skåne andre.

– Hva slags mennesker er det?

– Det har jeg tenkt mye på. Det må være de som har et avklart forhold til døden. Skrekkelig mange er jo villige til å ofre seg for barna sine. Det er det som gjør oss mennesker til enestående vesener. Og som gjør at vi stiller helt andre krav til hverandre enn til andre vesener.

Hun tenker igjen.

– Men så kan du diskutere begrepet fri vilje, som jeg også har problemer med. Jeg tror ikke egentlig den er så veldig fri.

– Hvorfor ikke?

– Å tro at vi er frie sjeler er uendelig naivt. Alle ting påvirker oss, mørke og lys og temperatur, andre mennesker. Til og med månen spiller inn.

Alle andre vil noe med oss, alle lever i et hav av forventninger, alle tar hensyn for å oppnå fordeler.

De som styrer unna dette går det dårlig med.

KOSMOS. Når Karin Fossum ikke skriver bøker eller går tur med hunden, ser hun gjerne TV-serien Cosmos på National Geographic, som tar for seg temaer som melkeveien, evolusjon, lyset og planetene. Den synes hun alle burde se, for å få orden på livene sine.

– Vi burde innse hvor betydningsløse vi er, så vi konsentrerer oss om de viktige tingene.

– Som er?

– Det kan være om du bør skaffe deg en gud, eller melde deg ut av kirken, som jeg har gjort.

Hun føler seg ikke hjemme i kirken, og mener det er like greit å stå for det.

– Det kan være om du er villig til å bli organdonor. Og så handler det om respekt for alt liv, for andre som ikke er som deg.

TVIL: – Jeg er ikke sikker på om jeg vil over i en annen eksistens, sier Fossum.

Fossum fascineres av tanken på alle de døde som befinner seg under jordskallet, både planter og dyr, og på stjerner som slukner, på universets enorme dimensjoner.

– Universet er en kjempestor organisme der det foregår veldig mange ting. Og så kommer noen drassende med Gud, som liksom har skapt universet.

Hun ler.

– Jeg har aldri kalt meg ateist, men jeg føler meg ikke komfortabel i Den norske kirke. Jeg har absolutt

en flik åpen. Men den er veldig veldig liten.

– Om Gud har skapt universet kan jo ingen egentlig vite?

– Nei, det kan vi ikke. Det er helt sant.

Hun tenker.

– Folk er fryktelig forskjellige. Jeg har venner som har helt andre meninger enn meg selv. En god venninne av meg mistet et barn. Da ble hun en troende. Det ble hun nødt til. Hun måtte treffe det barnet igjen. Jeg kan ikke si for sikkert hva noe slikt hadde gjort med meg. tørst VÅR 2014 7

vox populi

Kva skjer når du døyr?

USMAN RANA, muslim, lege og Aftenposten-spaltist Døden er for meg starten på noko større enn livet, det vil seie starten på det evige livet. I tillegg er døden skremmande fordi eg ikkje kan vere sikker på om gjerningane mine har vore gode eller dårlege. Eg håpar at møtet med Gud går i min favør. På dommedag blir ein anten straffa for dårlege gjerningar eller kjem til himmelen eller paradiset viss ein har overtal av gode gjerningar, og Gud tilgir dei dårlege.

Foto: Håvard Krogedal/Luther Forlag

BARBRO RAEN THOMASSEN, visuell kunstnar og forfattar

8 tørst VÅR 2014

«Eg håpar at møtet med Gud går i min favør.»

Usman Rana

Foto: Kjetil Ree/Wikipedia

I den katolske messeteksten for dei døde – som mange av oss kjenner gjennom Mozart, Verdi eller Faurés requiem – vert det beden ei bøn om at den døde må få evig kvile og eit lys som aldri sloknar.

Det er ein famnande og trøystefull tanke, boren av tru og tillit til ein Gud som ventar og tek imot oss. Vår rastløyse skal ein dag forvandlast til fullkomen ro. Som ein av mine såkalt «utviklingshemma» vener sa ved faren si gravferd: «No har han funne den evige kvila, veit du».

Foto: Privat

ERVIN KOHN, forstandar i Det Mosaiske Trossamfund Oslo

Eg trur at vi lever etter den fysiske døden. Når døden inntreff, går sjela vidare, medan den fysiske kroppen er det vi gravlegg her på jorda. På bakgrunn av dette oppsøkjer pårørande medium for å få kontakt og informasjon frå sjelene på den andre sida.

Det kan bli veldig sterke og givande møte. Eg trur ikkje på reinkarnasjon, og at sjelene flyg opp og ned som ein jojo.

Mange som trur på det, tenkjer at dei får ein ny sjanse, eller bortforklarar ting med at det er konsekvensar frå tidlegare liv. Eg tenker at vi må ta ansvar her og no.

Jødedomen har veldig få tankar om livet etter døden.

Ingen er unt å vite noko som helst, og difor er det ikkje vits å bruke energi på det. Vår oppgåve er å gjere det beste ut av tida vi har på jorda, og det som kjem etterpå overlet vi til Herren. Eg er trygg på at når eg er ferdig med oppgava her, skal eg bli til støv igjen.

Og sitje ved Herrens trone. Eg har hatt to rundar med kreft, og det viktigaste er relasjonen til mine kjære. Kreften gjer at eg tenkjer meir på det. Ein har liksom vore og helsa på følelsane og det som ventar.

Og det er ingenting.

x

EIRIK MYRHAUG, samisk sjaman

Foto: Per Inge Østemoen

Omgrepa død og fornying er viktige for meg. Menneskekroppen er lånt og går inn i det økologiske systemet att. Det same skjer med sjela. Vi låner den frå ei universell bevisstheit, og den går tilbake dit. Mykje tyder på at vi kjem inn i denne dimensjonen på nytt.

Eg veit ikkje om individ kan seia at dei har levd før, eller om det er ei meir kollektiv erfaring. Eg har vore alvorleg kreftsjuk to gonger og kjent på frykten. Den er reell, men eg trur at eg vil gi meg over og akseptere døden når det ikkje er nokon veg tilbake.

Som sjelepleiar har eg hjelpt mange over.

Då handlar det om å trygge mennesket i den siste fasen om at livet er evig og at det ikkje er noko å frykte. Døden er ei stor fornying.

Foto: Schjødt AS

WENCHE TØMMERVIK, spiritualist og medium

Eg vil møte min trufaste Gud ein stad som er vakrare enn eg kan førestille meg, og kjenne enorm kjærleik og glede. Der fins ingen stengsle mellom menneske, ingen urett eller svolt. Der er alt fullkomme.

Foto: Lars Åge Kamfjord/wikipedia

Eg trur ikkje at alle band blir brotne når eg døyr. Kanskje heng energien min igjen i stolen min eller på kjøkkenet, så ånda mi (chi) kan ha ei kopling til folk eg er glad i. Mor mi døydde like før ho blei fødd. Eg opplever at ho og dotter mi deler ein slags essens. Eg trur ikkje på reinkarnasjon, men på ubroten samanhang i familien. Eg er kristen nå, men eg er nok påverka av buddhisme og særleg konfusianisme. Eg er ikkje så opptatt av kor eg hamnar når eg døyr. For meg handlar Guds rike og evig liv mest om her og nå.

Foto: Privat

Foto: Privat

Tong Wing-sze , leiar for utvekslings- og dialogavdelinga ved Tao Fong Shan i Hongkong

INGER LISE HANSEN, markeds- og innsamlingsleiar i Misjonsalliansen

CATO SCHIØTZ, advokat og antroposof Eg finn reinkarnasjonstanken rimeleg og godt begrunna, og klart muleg å sameina med kristendommen.

Det ein gjer her i livet får konsekvensar for seinare liv, i form av føringar for den enkelte sin skjebne. Eg prøver å forhalde meg til at alt ein gjer får konsekvensar i ein større samanheng. Elles veit vi ikkje med sikkerheit kva som skjer når livet er slutt.

Den som døyr, får sjå.

tørst VÅR 2014 9

Den absolutte grensen Er døden blitt vår tids gudserstatning? Areopagosdirektør Raag Rolfsen har skrevet doktoravhandling om det moderne menneskets jakt etter mening.

Tekst SOLVEIG SCHANKE EIKUM

RAAG ROLFSEN (51) Direktør i Areopagos Prest med med filosofisk doktorgrad Tidligere kapellan i Bragernes menighet i Drammen og sjef for fagavdelingen i Feltprestkorpset Leverte doktoravhandlingen «Only Death Can Save Us?» ved Teologisk Fakultet høsten 2010. Den handler om hva Emmanuel Levinas sitt opphold i fangeleir betydde for hans filosofiske utvikling

10 tørst VÅR 2014

– Døden har vært en kulturell megatrend i mange år, sier areopagosdirektør Raag Rolfsen. Han tror tabuets tid er forbi, og viser til utstillinger med lik på formalin, dødsromantikk i videospill og filmer, og fokuset på døden i kunst og kultur. Såkalte dødskaféer hvor folk samles for å snakke om døden er blitt et internasjonalt fenomen, og mange trår nær grensen i ulike former for ekstremsport – ikke for å dø, men for å komme tilbake enda mer levende og tilstede.

–Den tyske filosofen Martin Heidegger snakket om livet mot døden. Han mente at det var først når du erkjente livets endelighet og korthet at du kunne oppleve autensitet og ekthet i tilværelsen her og nå, sier Rolfsen.

Han tror denne tankegangen går igjen i vår tid.

– Døden er blitt en slags gudserstatning.

TAPT GUD. Inne på direktørkontoret til Areopagos i Oslo står en rekke hvite rygger med tittelen Only Death Can Save Us?. Doktoravhandlingen på nesten 600 sider tar for seg det moderne menneskets søken etter mening i tilværelsen.

– Tidligere, i den førmoderne fasen, var det uendelige en naturlig horisont i forhold til alt. Det vakre var vakkert fordi det stod i relasjon til det uendelig vakre, og ting var begrensede fordi de stod i relasjon til det ubegrensede. På ett eller annet punkt forsvinner denne horisonten, og tapet av Gud, av det uendelige i menneskets bevissthet,

: foto Hanna Maria van Zijp og Eric Chan/Flickr CC

fører til at menneskene må orientere seg på nytt.

Det er her døden, endeligheten og ikke uendeligheten, blir løsningen i en desperat jakt på noe som står fast, sier Rolfsen.

– Det er som om vi tror at livet får mening hvis vi anerkjenner døden som det absolutte. At hvis vi ærlig og oppriktig tar på oss døden, kan vi leve autentisk og genuint. Avhandlingen min stiller spørsmål ved om det er mulig. Om denne nakne fremstillingen er tilstrekkelig til å gi mening.

DEN ANDRE. En annen filosof, jødisk-litauiske Emmanuel Levinas, tilbrakte store deler av andre verdenskrig i en fangeleir i Tyskland. Opplevelsene fra leiren og massedrapene på jødene preget ham, og flere av medfangene døde. Slik vokste filosofien om den andres ansikt frem.

– Levinas mente at det ikke er døden som skal sette den grensen du kan vende tilbake fra, men den andres sårbare ansikt, sier Rolfsen.

Han synes det gir mening.

– Der står det skrevet at du ikke skal drepe. Den andres ansikt kan på en måte erstatte tapet av en tradisjonell gudsforestilling fordi det sier noe om meg som et ansvarlig subjekt. Det setter grenser for vold, drap og egoets frie utfoldelse, sier Rolfsen.

– Dette ansiktet kan være fattig, foreldreløst eller ensomt. Det gir innhold, mens dødsgrensen er mer formell og tom. Den sier bare at du må få et kick, for det er snart slutt.

Ekstremsport: – Man vil ikke dø, men komme tilbake enda mer levende, mener Rolfsen.

– Bruker vi ikke allerede den andres ansikt som en grense, slik samfunnet fungerer i dag?

–På det mest grunnleggende nivået har det vært der fra du så din mors ansikt for første gang, eller når du ser et menneske som har det vanskelig.

Det ligger der som en forutsetning for det å være menneske. På et annet nivå har du en kultur som bevisstgjør seg i forhold til hva som gir mening, og der holdes døden, det nøytrale og vitenskapelige, opp på mange arenaer. Slik fortrenger vi den mest grunnleggende meningsgivende hendelsen, altså møtet med den andre. Vi løfter opp noe som er mer uforpliktende og formelt, mener Rolfsen.

LØFTET BLIKK. Han tenker det er viktig å erkjenne livets endelighet, men tror ikke at det kan fylle tilværelsen med mening.

– Døden er noe vi kan se på, erkjenne, og så vende oss bort fra. Hvis du bruker anledningen til å løfte blikket og se på den andre, så kan du finne mening, sier han.

– I den andres ansikt møter du døden på nytt, men på en helt annen måte. Du møter den andres mulige død – den andres sårbarhet, og den gir både innhold, retning og grenser for din egen

«

handling, for det er den andres død du skal forhindre.

KIRKEN. At folk ønsker å fylle et tomrom etter den metafysiske Guds død, kan være en mulighet for kirken, mener areopagosdirektøren.

– Men søker ikke mennesker i dag til det åndelige og religiøse?

– Det finnes en dyp åndelig lengsel i dag. Det er selvsagt ikke sånn at alle vender seg mot døden i denne situasjonen. Mange vender seg bakover til tradisjonen – til mystikk, kontemplasjon og meditasjon, men også til rus, lek og rock’n roll.

Poenget er at tanken om Gud som det absolutte punktet i tilværelsen ikke er like selvfølgelig i vår tid, sier Rolfsen.

– Som troende og kirke må vi ta denne situasjonen alvorlig. Vi må lese evangeliet på nytt.

Evangeliet handler om en Gud som røres, som beveges, ut av seg selv og mot det fortapte og sårbare mennesket. Det er denne bevegelsen som preger alt det Jesus gjør, helt fram til han selv, Gud selv, står der avkledd og gudsforlatt. På samme måte kan vi se spor av Gud i den andres sårbare ansikt.

I den andres ansikt møter du døden på nytt, men på en helt annen måte.

Litteraturtips Raag Rolfsen anbefaler: For mange virker postmoderne filosofi kanskje vanskelig. Det trenger det ikke å være. Har du lyst til å lese en kort artikkel om endringen fra førmoderne, via moderne til post-moderne virkelighetsforståelse, så anbefaler jeg det konsise appendikset i Gilles Deleuze sin bok om Michel Foucault. Det heter Om menneskets død og overmennesket.

Spesielt overgangen fra det førmoderne til moderniteten er tankevekkende. Det finnes en svensk utgave fra 80-tallet, men den enkleste utgaven å få tak i er den engelske (side 102-110 i Gilles Deleuze, Foucault, Continuum, New York, 2006). tørst VÅR 2014 11

stedet

Nest siste hvilested Pasientene på Hospice Lovisenberg i Oslo vet at de ikke kommer levende fra det. Innenfor disse veggene inhaleres de store spørsmålene om liv og død.

Tekst SOLVEIG SCHANKE EIKUM

:

Foto Tone Leksbø Walgermo

– Hun ville så gjerne leve.

Fysioterapeut Britt Carlsen holder et begravelsesprogram i hendene. Hun forteller den hvitkledde flokken på personalrommet om en vakker seremoni til minne om kvinnen som drømte om å kunne løpe og svømme.

Mot slutten var beina hennes som to tømmerstokker. Likevel var livsgnisten så sterk at de rakk å bli godt kjent med henne.

– Hun fikk aldri den siste turen hjem.

Det skulle vi ha hjulpet henne med.

Carlsen noterer til neste gang, men for hvert menneske som kommer får de bare én sjanse til å gjøre ting riktig. Kvinnen som er gått bort fikk likevel det hun kom for. Carlsen ser bort på sykepleier Jette Nebel Jørgensen og minner henne på det.

– Hun takket for at vi hadde gitt henne ro i uroen.

UHELBREDELIG. Hospice Lovisenberg – Senter for Lindring og Livshjelp, ligger i vakre omgivelser rett ved siden av en stor park i Oslo. I søknadsbunken for å få plass her finnes historier om mødre og fedre, søsken og døtre. Felles for dem alle er at de

12 tørst VÅR 2014

har fått en uhelbredelig diagnose, og trenger hjelp med fysiske og eksistensielle smerter.

Tilbudet er en del av Lovisenberg Diakonale Sykehus. Sykepleierne, prestene, legene, kokkene og terapeutene jobber tverrfaglig for å dempe symptomene og hjelpe menneskene som kommer dit det siste stykket av livet.

HÅPETS HUS. – De fleste håper på noe, uansett hvilken fase de er i, sier konsulent Karin Skyrud i resepsjonen.

Hun er den første som møter pasienter og pårørende når de kommer. Skyrud må takle sinne, sorg og redsel, og havner ofte i samtaler om døden.

– Håpet kan være stort eller lite. Noen håper på smertelindring, andre på å leve til de får med seg en barnedåp, eller på en samtale for å få avklart ting før de dør.

På veggen bak henne henger tre lysestaker.

Hver gang noen har trukket sitt siste pust her, tennes et lys for den avdøde. Det andre lyset er for de pårørende, og det tredje for de ansatte.

Fra resepsjonsområdet, hvor lysene på veggen stadig er tent, strømmer det en besynderlig ro gjennom korridorene, forbi akvariet med fargerike fisker, pianoet

«Det pasientene står med av utfordringer er ikke for sarte sjeler.»

Sykepleier Jette Nebel Jørgensen

LINDRING: Pasientene som kommer hit kan få hjelp med både fysiske og eksistensielle smerter. De fleste har uhelbredelig kreft.

tørst VÅR 2014 13

DØDSSYK: – Jeg er ikke redd for å bli borte, men for å være syk, ha vondt og ikke greie meg selv, sier pasient Torun Haave Bentsen.

14 tørst VÅR 2014

som står over trappeavsatsen, bordet med kaffe, te og kopper, og videre ut til et rom som er fylt av bamser og leker. Her hender det at små jenter og gutter samler alle dukkene de kan finne, legger dem pent på rekke, og lar dem forlate livet på ulikt vis.

ET SPADESTIKK DYPERE. – Vi som jobber med dette hver dag går et spadestikk dypere, sier danske Jette Nebel Jørgensen.

Sykepleieren skulle være vikar i tre måneder, men fikk seg aldri til å dra igjen.

– Her kan vi virkelig gjøre en forskjell, både for pasienter og pårørende.

Med medisiner på brettet tar hun trappene opp til dagens første pasient. Torun Haave Bentsen stråler mot henne etter en god røykepause på verandaen. Hun synes det er deilig at ingen moraliserer her på huset.

Bentsen hadde ikke røyket på flere år da hun fikk vite at hun hadde uhelbredelig lungekreft. 70-åringen ser opplagt ut. En uke med tilpasning av medisiner har gitt henne noe hun ikke trodde hun kunne få. I går kveld var hun på teater. Og hun har kjøpt både støvler og nytt antrekk uten å se på prislappen. I dag skal Bentsen flytte hjem igjen.

– Jeg er et nytt menneske nå som de grusomme smertene er borte. Jeg trodde jeg skulle ha det sånn, sier hun.

Bentsen sov i halvannet døgn da hun kom, fullstendig utslitt.

– De har kunnskap om sykdommen her, og så liker jeg holdningen. Jeg håper ikke dette stedet blir nedlagt før jeg dør, sier hun.

Slutten på livet er både fjern og veldig nær akkurat nå.

– Jeg tror ikke det blir så lenge til, men jeg fatter det ikke.

– Hva tror du skjer når du dør?

– Jeg trodde en gang på reinkarnasjon, men jeg vet ikke. Jeg er ikke redd for å bli borte, men for å være syk, ha vondt og ikke greie meg selv. Jeg har alltid klart meg selv, sier Torun Haave Bentsen.

VARER IKKE EVIG. Inne på rom 430 ligger en annen pasient. Anne-Elise Andersen (83) fikk vite at hun hadde eggstokkreft for et år siden.

– De sier at det tar lengre tid med eldre mennesker.

Jeg har hatt et langt og godt liv og er takknemlig for det som ligger bak.

Andersen har mann, barn og barnebarn. De snakker åpent om det som skal skje. Andersen har blant annet tilbrakt flere år på Madagaskar som misjonær, og den kristne troen gir henne trygghet.

– Jeg tror på et liv etter døden, men hva det går ut på, tror jeg ikke hodet og hjernen har mulighet til å

fatte. Presten bruker å si at de overgir den døde i Guds forvaring, og jeg er trygg på at det er noe godt som venter meg. Livet har tross alt en begynnelse og en utgang, sier hun.

– Det varer ikke evig for noen av oss.

EKSISTENSIELLE SMERTER. De fleste som har fått innvilget opphold her har innsett at de skal dø snart.

For noen innebærer det voldsomme eksistensielle smerter, og det er ikke alltid at de selv skjønner hva det er. Da setter Nebel Jørgensen seg ned og spør om de er redde.

– Enkelte ting kan de ikke si til sin egen familie, fordi det vil påføre dem smerte. Jeg har stor respekt for mine pasienter. Det de står med av utfordringer er ikke for sarte sjeler. De klarer det flott, ofte bedre enn de pårørende.

– Er det mange som tror på et liv etter døden?

– Mange kristne her i Norge har det de kaller barnetro, men mange sier også at de ikke tror på noe som helst. At de skal i jorden, og så er det over. Det er også en form for avklarthet som kan gi en slags ro.

– Gjør ulike livssyn at de opplever dødsøyeblikket ulikt?

– Det blir tenkt mange tanker her som ikke vi blir delaktige i, men det ser veldig likt ut. Pasienter som dør av kreft, dør over lang tid. Min oppfatning er at den tiden de har fått til å avklare hva som skal skje,

gjør dem rolige. De er mer urolige for smertene, tanken om kvelningsdød, eller hvis de har en person de gjerne skulle sett. Tro eller mangel på tro er ikke det som oftest kommer opp. Men vi ser for eksempel at mange muslimer har en total skjebnetro. Vi kan ikke komme og si at nå skal du dø, for det er det bare Allah som kan si. Når de dør, er det også ok. For det er Allahs vilje.

DØD OG LIV. Etter at Nebel Jørgensen begynte å jobbe med døende, har det blitt viktigere å koble av på fritiden.

– Her på jobben inhalerer vi de store spørsmålene om liv og død, så når jeg kommer hjem, vil jeg heller se «Friends» på TV, sier hun og ler.

– Hvordan reagerer folk når du sier hvor du jobber?

– Hvis jeg er på fest, daler stemningen flere grader.

Det er deilig at de er nødt til å forholde seg til det.

Jeg skulle av og til ønske at de fikk se det jeg ser, sier Nebel Jørgensen.

– Da ville de slutte å utsette allting, og begynne å leve livet til det ytterste.

HOSPICE LOVISENBERG • Senter for lindring og livshjelp • En del av Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo • Lindrende døgnenhet som tilbyr behandling, pleie og omsorg til pasienter med alvorlig kreftsykdom • Ivaretagelse av pårørende og etterlatte er en del av behandlingstilbudet

Etter intervjuet hadde pasient Torun Haave Bentsen to gode uker før hun igjen fikk sterke smerter. Hun håper at legene kan hjelpe.

Anne-Elise Andersen døde etter kort tid, og reportasjen er trykket i samråd med de pårørende.

GIR SLIPP: De ansatte tenner lys i kapellet for hver pasient som er død den siste uken. Fysioterapeut Britt Carlsen (oppe i midten) illustrerer hvor glad en pasient ble for en røyk. Sykepleier Jette Nebel Jørgesen er nummer to fra høyre, og konsulent Karin Skyrud under. tørst VÅR 2014 15

Foto: Tine Poppe

NOTAT

Livet er den eneste måten å dekkes med løv på, hive etter pusten i sanden, stige til værs på vinger; å være en hund, eller stryke den over den varme pelsen; å skille smerte fra alt som ikke er det; å komme seg på innsiden av det som skjer, se noe fra flest mulige synvinkler, å strebe etter å trå minst mulig feil; En enestående sjanse til et øyeblikk å erindre en samtale som fant sted med lampen slått av; og i det minste en gang snuble i en stein, bli dyvåt når det bøtter ned med regn, legge fra seg nøklene i gresset; og å følge en gnist i vinden med øynene; og uten stans fortsette med å gå glipp av noe viktig

Wislawa Szymborska fra «Livet er den eneste måten, Dikt 2002-2012» Tiden Norsk Forlag 2013

Et magasin utgitt av

rikere liv Illustrasjonsfoto: Robert Ramirez, Flickr CC

TRU OG KUNST I september møtest Forum for kunst, teologi og kirke i Danmark, som samlar kunstnarar og teologar frå Kina, Hongkong og Skandinavia.

Forumet er starta av kultursenteret TCG Nordica i Kunming.

I samanhang med dette kjem kurator Luo Fei (bildet) og dagleg leiar Wu Yuerong til Oslo 21. september, for å halda eit seminar om kunst og kristen tru, og om kyrkjene i Kina. Tong WingSze, ny leiar ved Tao Fong Shan for Bridge and Dialogue i Hongkong, kjem også. Følg med på areopagos.no når det nærmar seg.

DEN ANDRE SIDA Har me ei udødeleg sjel? Kor er dei døde? Vil me møta dei igjen? Kan me få kontakt med «den andre sida»? Lærarar og trusopplærarar møter stadig slike spørsmål frå ungdom. Prestar møter i aukande grad menneske som har hatt paranormale erfaringar.

Areopagos og Institutt for Sjelesorg arrangerer seminaret Sjelens udødelighet – og forholdet til de døde på Modum Bad 12.–14. mai, med føredrag og erfaringsutveksling. Seminaret er ope for alle interesserte. Pris inkl. heilpensjon: kr 3200. Meir om programmet på areopagos.no.

PILEGRIMSMEDITASJON

RESTEPAPIRBLOKK Miljøtrykkeriet Grøset har nyleg lansert nettbutikk med uvanlege produkt: Skriveblokker, gavepapir og bokbind laga av rester. «Vi tok våre egne rester og lagde noe selv» i staden for å levera restpapiret til gjenvinning, skriv dei på nettsidene sine. Dei svanemerka produkta har blant anna nærbilde av låvevegger og bjørkebark. Denne blokka er 15x15 cm og omtrent 1,5 cm tjukk – avhengig av variasjonen i restene frå lageret. Pris kr 50 på groset.no/butikk.

«Drep ikkje fluga på panna til vennen din med øks.» Kinesisk ordtak 18 tørst VÅR 2014

Foto: thefuturustics, Flickr CC

Foto: Zhang Yongzheng

«Frå 27. juni til 27. juli arrangerer Areopagos, Ennead og Nidaros pilegrimssenter og med fleire ei fleirreligiøs meditasjons- og pilegrimsvandring frå Hamar til Nidaros. Arrangørane vil gjerne samla deltakarar med ulike livssyn. Ein kan vera med på heile eller deler av vandringa.

Undervegs blir det lagt vekt på samanhangen mellom kroppsleg erfaring og det heilage, og på å forstå seg sjølv i relasjon til andre. Det blir både kristne tidebønner og meditasjons-former inspirert av mystikk og visdomstradisjonar.

Deltakarane bestemmer sjølv i kva grad dei vil delta i dette.

Vandringa blir avslutta under Olavsdagene i Nidarosdomen.

Les meir på areopagos.no og ennead.no.

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

ASCENCION HOUSE Den vesle vandrarheimen på Tao Fong Shan i Hongkong var ein ynda overnattingsstad for ryggsekkturistar i tjue år. Etter nokre år med ulik bruk, står nå Ascencion House opp igjen som hostel eller gjestehus.

Backpackarane er velkomne tilbake på dialog- og spiritualitetssenteret grunnlagt av Areopagos, og prisen for overnatting er 150 hongkongdollar per natt. Ascension House er ope for alle, uansett alder, religion og nasjonalitet. Det har seks gjesterom, og vertane er skandinaviske volontørar sendt ut av Areopagos. Følg huset på facebook.com/ascensionhousehk.

KUNST ER LETT

«Den som er ute etter hemn må sørga for å grava to graver.» Kinesisk ordtak Foto: privat

MINDRE STRESS Den pensjonerte professoren i karkirurgi, Andries Kroese, er ein av hovudgjestene ved Areopagos sitt sommarstemne på Klækken Hotell 3.–6. juli, der han held føredraget Mindfulness-meditasjon: oppnå mer med mindre stress. Forfattaren og kurshaldaren har vore interessert i merksemdstrening i over 40 år og arbeidd fulltid ved Scandinavian Centre for Awareness Training sidan 2006. Han erstattar Bernard Durel, tidlegare annonsert føredragshaldar, som blei forhindra. Stevneprogram og meir informasjon på areopagos.no.

Kva gjer ein når ein kjøpt inn ei diger vannmelon og går lei?

Skjer resten i terningar og frys ned. «Bruk isbiter av melon i iste, fruktbowle og drinker. Du kan også kjøre melonisbitene i blender til en sorbet/melonsuppe som hvilerett eller dessert.

Smakssett med litt honning, mynte,og lime,» føreslår bloggaren Fru Lou, alias Louise Brunborg-Næss. På bloggen hennar, Restemat.no – Spis opp maten din!, finst det over 100 enkle oppskrifter som raskt tryllar vanlege matrester om til deilige små og store rettar. Kakesmular blir sachertochte-cakepops, middagsrester blir deilige supper. Bloggen har også Noregs tredje beste ostekake – med eple og nøttetopping.

Foto: Louise Brunborg-Næss/restemat.no

VANNMELON-ISBITAR

«Art is easy» meiner kunstnarane Hilmar Fredriksen og Anne Rolfsen, som arrangerte utstilling med dette namnet i Kunming i mars og april.

Den blei til gjennom kunstnaropphaldet på det kinesiske kultursenteret TCG Nordica, støtta av Areopagos og Oslo kommune si internasjonale kunstnarutvekslingsordning.

Fredriksen er kjend som ein av pionerane i norsk performance. Denne kunstforma var heilt ukjent for kunststudentane frå universitetet i Kunming, der undervisninga fokuserer på kopiering av gamle kinesiske mestarar.

Workshop med Fredriksen skapte stor begeistring blant studentar og publikum. Ekteparet Fredriksen og Rolfsen blir stemnekunstnarar på årets sommarstemne på Klækken hotell. Sjå bilde frå Art is easy og les om kunstnarane på areopagos.no.

tørst VÅR 2014 19

vannhull

FADER CHRISTOFÓROS SCHUFF er far, ektemann, ortodoks prest, småbrukar og musikar

Visseleg skal du døy Å vita at me skal døy ein dag er noko alle kan ta for gjeve. Å få melding om at ein skal døy tidleg – jau, ungt – det kan vera vanskelegare å svelga.

Tekst CHRISTOFÓROS SCHUFF

: Illustrasjon Tom Andre Håland/bontomme.com

Gjennom åra har eg innimellom tenkt på kva eg ville gjera dersom eg fekk melding om at eg kom til å døy innan seks månader eller eitt år. Ville eg velja å leva annleis, endra noko, framskunda nokre planar, hoppa i fallskjerm, slutta å tru…?

VENTA I LIMBO. Og so hende det ein novemberdag 2012. Ein spesialist på blodsjukdommar ringde frå kreftsenteret i Kristiansand. Heilt sidan eg fekk resultata av eit CT-bilete teke grunna store smerter nokre veker tidlegare, kunne eg ana kva som var på ferde, men andre prøvar laut stadfesta det endeleg. Me venta i spenning, i ein slags limbo – ei ventetid mellom uvisse og sanning. Kva kunne me seia til andre i mellomtida? Då nokre inkjeanande venleg spurde «går det bra?» svara eg til dømes «eg er litt sliten, men har det bra».

DIAGNOSEN. Stemma åt lækjaren tydde slutten på uvissa: Frå no av var eg vorten «kreftoverlevar», om dødsdagen so kom om ei veke eller om tjue år. Eg hadde fått follikulær lymfekreft. Krefttypen vert rekna som ulækjeleg, særleg om han vert oppdaga

20 tørst VÅR 2014

etter grad 1. Eg var allereie på grad 2–3 då eg fekk diagnosen. Ei slik melding gjev grunn til ettertanke. Å innsjå at eins eiga tid er avgrensa, kan kasta ljos over kva som i røynda er vesentleg – i høve til seg sjølv, til sine næraste eller til omverda. Ei slik erkjenning har både praktiske og tankemessige fylgjer når ein ser på eit livslaup.

«Kor mykje tid har eg att og korleis skal eg bruka ho?» vert eit naturleg spørsmål.

JENTENE. Eg er faren åt dei tre venaste jentene i verda. Det var dei eg tenkte på fyrst, då eg fekk den endelege meldinga. Ville eg få sjå dei veksa opp, få vera i bryllaupa deira?

Korleis ville dei hugsa meg som far? Slike spørsmål gjer alt strev etter det materielle, stilling og verdsleg heider meiningslaus.

Eg ville mykje heller berre vore der med og for dei, enn å ha ei god stilling, mykje pengar eller eit godt ord på meg.

ARVEN ETTER MEG. Lukka vert altfor ofte rekna utifrå økonomisk velstand. Pengar eller godar er ikkje problemet i seg sjølv, men strevet etter dei kan ta altfor mykje plass i liva våre. Me kan setja dei framfor

menneskja rundt oss her og no. Dauden får meg til å tenkja på andre verdiar – og eg trur dette gjeld for mange i same situasjon.

Endå meir vil eg etterlata meg andre ting enn dei som kan reknast i kroner og ører.

«Korleis vil dei hugsa meg som far?» har for lengst erstatta interessa for kva du som lesar måtte meina om det eg skriv. Kva om dette vart det siste eg skreiv? Skreiv eg det eg sjølv meinte var viktig eller berre det som eg trudde folk ville tykkja om? Dauden kan få fram sanninga i ein kvar – om ikkje for andre, so for oss sjølve.

FRIGJERING. Å koma i hug eins eigen daude skal vera ei dagleg, andeleg øving i den ortodokse tradisjonen, for visseleg skal eg døy, om eg vil eller ei. «Me bør allstøtt hugsa på dauden, for dette avsett all uro og fåfengd…» seier Heilage Hesychios, ein ortodoks ørkenfar. Denne øvinga og attervendinga åt tanken på dauden er det motsette av eit mørkt syn på tilveret – tvert imot, det er ei frigjering! Dauden treng ikkje vera noko å frykta. Ikkje på grunn av ei tru på eit betre liv etter dauden, men fordi dauden på dei fleste plan er utanfor

» Stemma åt lækjaren tydde slutten på uvissa

vår kontroll – utanom at ein kan velja å leva sunt eller ta sitt eige liv. Æva tek til her og no uansett. Livet med daudemelding går vidare med mange av dei same kvardagslege utfordringar og val. Eg er ikkje vorten ein annan, i beste fall er eg kan henda litt meir medviten i høve til kva eg vil med livet.

URO RIV NED. Sjølvsagt ynskjer eg å leva lenge! Sanneleg ynskjer eg å utføra ting: gjeva ut meir musikk, fremja godleik og skapa venleik. Men det å uroa meg for morgondagen, kapital, heider eller dauden riv ned, i staden for å byggja opp.

Framfor alt ynskjer eg å både leva og døy

«tilfreds». Tilfreds med det livet eg no lever, trass vanskar, og tilfreds med det eg har prøvd å utføra – sjølv om det vart mislukka. Og forsona meg med å gje slepp på det som «kunne ha vore». I møte med dauden, ser eg ingen annan veg. Og eg har det bra! tørst VÅR 2014 21

anbefalt

Tørst presenterer en forsmak på døden mens du ennå er i live.

V

ARIG KJÆRLEIK. Boka The Heart of Grief.

Death and the Search for Lasting Love (Oxford University Press 2002) inneheld mange historier frå røynda og handlar om meneske sitt møte med død og sorg. Ho er skriven i eit enkelt språk og har store djupner. Forfattaren Thomas Attig er ein ikkje-religiøs, amerikansk filosofiprofessor.

Eg trur boka vil gi meining for lesarar uansett ståstad.

JEFF TAK SHU, psykoanalytikar og leiar for det kristne dialogsenteret Tao Fong Shan i Hongkong

P

Å VEIEN. I filmen The Way (av Emilio Estevez, 2011) følger vi øyelegen Tom som blir røsket ut av sitt trygge liv i California, da hans eneste sønn dør på det første strekket av pilegrimsleden til Santiago de Compostela. Han bestemmer seg for å fullføre den historiske ruten for å ære sin sønn. Tom vil helst holde sorgen for seg selv, og er ikke forberedt på hvordan turen og medvandrerne hans vil utfordre ham. Filmen er en stille og vakker fortelling om sorg, sårbarhet og spiritualitet – og om hvordan livet kan føre oss på nye og overraskende veier. En liten advarsel: Ser du filmen er det stor sjanse for at du blir inspirert til å gå pilgrimsleden selv.

THEA ELISABETH HAAVET, informasjonsleder i Stefanusalliansen

«Det er litt av min trosbekjennelse at livet går i stykker.»

Thomas Sjödin, svensk pastor og forfatter til avisen Vårt Land

J

EG DØR IKKE. Rett som det er rykker døden nært innpå livet. Ukomfortabelt nær, for jeg vil jo ikke dø, jeg vil leve!

Ja, nettopp, sier den svenske karmelittmunken Wilfrid Stinissen da: Du vil leve, og døden er å gå inn i livet, for Jesus sier at «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør». Her er noen av temaene som utdypes i boken Jeg dør ikke, jeg går inn i livet – en bok om døden og evigheten (St. Olav forlag 2007, fortsatt i salg): Jesu oppstandelse beviser at vi ikke er skapt for døden, men for livet. Døden er en dør mellom to verdener.

Den er begynnelsen på det virkelige livet. Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Markus 4,35 i Bibelen), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv. Les Stinissen.

Han lærer deg «ars moriendi», kunsten å dø, og hjelper deg å nærme deg både livet, døden og evigheten som de mysteriene de er.

RAGNHILD H. AADLAND HØEN, kateket og skribent

Opnar aldri brevet Foto: Agnete Brun/Samlaget

Det var litt tilfeldig at eg kjøpte En birøkters død av Lars Gustafsson (Gyldendal 1978), på eit antikvariat i Mosjøen ein sommar. Den førtidspensjonerte læraren og forteljaren opnar aldri brevet med diagnosen, men han veit det er kreft. Det siste året av livet sitt tilbringer han isolert i Väster Våla i Sverige, med biene sine og hunden. Der skriv han ned tankar, observasjonar og minne, mange av dei originale, morosame. Sentralt i notatbøkene hans er smerta som svulsten forårsakar, og skildringa av denne gjer vondt langt inn i sjela å lese, trass i eit nøkternt språk.

AGNES RAVATN, forfattar og spaltist

22 tørst VÅR 2014

Musikalsk venn

S

LUTT. Fryktsomme, døende mennesker har aldri vært så intenst fotogene.

I Det syvende segl (Ingmar Bergman, 1957), ser Ingmar Bergman, gjennom hovedrolleinnehaver Max von Sydow, med ufravendt blikk på dødens absurditet og brå, stakkato tidssans. Von Sydows korstogsridder vender hjem til et land plaget av pest og religiøs panikk, og det er som om de dype, mørke sort/hvitt-bildene forsterker ansiktene til dem han møter, og gjør følelsen av hjemløshet og rådvillhet desto sterkere. Selv ender ridderen i det famøse sjakkpartiet med Døden selv der han kjemper for å holde seg flytende bare litt til, bare litt til – selv om han vet det har en slutt, og er usikker på hva som er forskjellen på om den kommer før eller siden.

INGER MERETE HOBBELSTAD, kulturjournalist og filmanmelder

diktet

«Så grønt vokser gresset i blodet til de som har dratt.»

Lars Haga Raavand, utdrag fra diktet «Døden i gresset» 2013 Foto: Matt Erasmus, Flickr CC

Foto: Privat

D

MIKAEL R. ANDREASEN, musiker i det danske pastorale folk-kollektivet KLOSTER

Foto: Per Bækgaard

YPFRYST. The Prospect of Immortality av den engelske fotografen Murray Ballard er en annerledes vri på dødstemaet, som overrasker og fascinerer. Over en periode på seks år har Ballard fulgt mennesker som er inspirerte av ideen om udødelighet her på jorden, og som ønsker å få frosset ned kroppen sin når de dør i håp om at den teknologiske utviklingen skal muliggjøre et nytt liv senere. Ideen om «cryonics» bygger på tanken om at en dypfryst kropp har større sjanse for å bli fornyet enn en som råtner i jorden, og at det om femti til hundre år kan finnes medisiner for det som i dag er uhelbredelige lidelser. Ballard har fulgt det internasjonale cryonics-samfunnet. I dag er rundt 200 avdøde mennesker lagret i flytende nitrogen, og rundt 2000 har avtalt å bli det når de er døde. Se mer på www.murrayballard.com.

For de fleste fremstår nok døden både som trist, grusom og meningsløs, mens den for andre kan være en befriende utgang fra en urettferdig og smertefull verden. For religiøse mennesker vil døden sikkert ofte ha noe håpefullt knyttet til seg, og i spesielle sammenhenger kan den kanskje til og med romme noe vakkert. For min del tror jeg at et fokus på døden rommer alle disse tingene, men kanskje mest av alt en hjelp til å bli bevisst på hva som er viktigst i livet frem til døden melder sin ankomst. For å hjelpe med den bevissheten er min beste musikalske venn akkurat nå Bill Fays Life is People (2012). Disse sangene berører liv og død og mening så ekstremt vakkert, og det er en av få plater som kan få tårer til å trille nedover kinnene mine.

JONAS BENDIKSEN, Magnum-fotograf

tørst VÅR 2014 23

samtalen

Du og jeg, døden Døden er noe alle mennesker har til felles, men vi har ulike syn på den.

Hva sier en prest, en buddhistisk nonne og en filosof om livets avslutning?

TEKST THOMAS REINERTSEN BERG

ANI KØNCHOG er ordinert nonne i den tibetanske buddhismetradisjonen og psykolog. Hun har praktisert buddhisme i over tyve år

ELSE WERRING er filosofisk praktiker og frivillig i Fransiskushjelpens sorggrupper

ANNE BORGEN er prest i Den norske kirke i Oslo sentrum

24 tørst VÅR 2014

:

FOTO HÅVARD KROGEDAL

– DØDEN ER EN av de mest verdifulle opplevelsene våre. Den er virkelig en mulighet du bare får én gang i løpet av livet.

Ani Kønchog, buddhistisk nonne, tillater seg å være galgenhumoristisk, og vi andre ler. Samtalen vår er ellers gravalvorlig nok – vi snakker om døden.

Anne Borgen er prest i Den norske kirke i Oslo sentrum, mens Else Werring er filosof, agnostiker og arrangør av dødskafeer. Mer om det senere. Ani Kønchog utdyper hva hun mener.

– I tibetansk buddhisme ser man dødsøyeblikket som en mulighet til å bli opplyst. Det er fordi vi da mister kroppen og kan se det åndelige mye tydeligere. Da kan man være del av altet, eller det de kristne kaller Gud og det vi kaller det absolutte, det som inkluderer alt. Dalai Lama har sagt han ser frem til døden, og forbereder seg så godt han kan på øyeblikket da den inntreffer. Jeg skal selv holde et kurs nå i slutten av april og begynnelsen av mai om det å forberede seg på å dø.

– Interessant. Dit vil jeg gjerne komme, eller er det bare for buddhister? spør Werring.

– Det er for alle. Bare vær forberedt på at det blir en del meditasjon, svarer Ani Kønchog.

DØDSØYEBLIKKET. Vi møtes på Paramita midt i Oslo. Det er et sted for buddhister, med et stort og stille og sparsommelig innredet rom som egner seg godt for meditasjon.

– En del av buddhistisk praksis handler om å meditere for å fjerne frykten for det som skjer når man mister kroppen og er helt avhengig av sinnet.

Fødselen, også et avgjørende øyeblikk, kan man ikke forberede seg på, men vi kan bli bevisste den overgangen som skjer når vi dør, sier Ani Kønchog.

– Men det forutsetter kanskje at en får en pleiende tid mot døden, at man ikke blir drept brått i en ulykke eller på andre måter, sier Borgen.

– Ja, en langsom død er det beste, medgir Kønchog.

– Er det noe man som buddhist kan gjøre for de

døende? spør Werring.

– Blant annet være til stede for dem, og tilhører man samme retning kan man praktisere sammen, hjelpe dem så de ikke er redde, men i stedet ser muligheten og dør så bevisste som mulig.

Alle de tre rundt bordet er enige om at det å snakke om døden beriker livet.

– Det gjelder også fra et filosofisk standpunkt, sier Werring.

– Filosofi skal jo handle om å lære seg å dø, noe både Cicero og Montaigne skrev om, og Martin Heidegger og eksistensialistene sa også at livet blir rikere med en ramme rundt. Mange av de som kommer på dødskafeene lurer på hva det å snakke om døden gjør med livet.

Dødskafeer er et fenomen som begynte i Frankrike i 2010, og siden er Death Cafe Movement blitt et internasjonalt fenomen. Else Werring arrangerte Norges første sammen med venninnen Katarina Zwilgmeyer etter at de leste en sak om fenomenet i Morgenbladet i fjor sommer. En dødskafé er et åpent arrangement med et begrenset antall deltagere som møtes for å spise sammen og snakke om døden. Til nå har de arrangert kafé tre ganger.

– Alle mulige mennesker kommer. Noen er midt i livet, de undrer seg over døden og føler et behov for å snakke, men merker at andre synes det er et skummelt og påtrengende tema å ta opp i hverdagen.

Andre kommer fordi de lider av dødsangst og vil sette ord på den, noen har har konkrete erfaringer med kreft eller vært nære døden på andre måter.

For Werring begynte interessen for døden med at hun skulle få barn.

– Kroppen ble med ett mye mer nærværende enn jeg hadde kjent tidligere – den føltes som et tog jeg ikke kunne gå av. Det var likevel fint, og det å amme er godt og meningsfylt, men døden fulgte med alle disse livgivende opplevelsene.

Man blir jo redd for å dø, for man kjenner seg så uunnværlig, og selvfølgelig er man

GRAVFERD: – Skal man ikke få ligge ved siden av ektefellen fordi den er jødisk og en selv er kristen? Prest Anne Borgen og buddhistnonne Ani Kønchog er enige om at det bør være fleksibilitet i gravferdspraksisen.

Jeg kan komme til en skole der en av elevene har dødd og snakke med dem, men det er gjerne når jeg lyser velsignelsen de takker meg Anne Borgen, prest i Den Norske Kirke tørst VÅR 2014 25

PÅ TRYGG AVSTAND: – Flere på dødskafeene føler at vi har distansert oss fra døden i samfunnet vårt, sier filosofisk praktiker Else Werring. Hun fikk selv øynene opp for døden da hun ble gravid.

I tibetansk buddhisme ser man dødsøyeblikket som en mulighet til å bli opplyst Ani Kønchog, buddhistisk nonne

26 tørst VÅR 2014

redd for at babyen skal dø, sier hun.

– Flere på dødskafeene føler vi har distansert oss fra døden i samfunnet vårt. Alt skal være så effektivt og vitalt, mens de verdiene som handler om å bare sitte og være, å ta med seg babyen ut for å se på stjernene og kjenne på den følelsen, de blir ikke verdsatt. Men det finnes en slags åndelighet også i det sekulære: det å kjenne på noe stort og ville gi det videre til andre.

RITENE. I sitt virke som prest blir Borgen ofte kalt på når folk nærmer seg døden. Det vanskeligste er, sier hun, å sitte sammen med folk hun kjenner fra før, enten fra vennekretsen eller arbeidet.

– Det å se disse vakre menneskene som er kroppslig forfalt eller går bort for tidlig er nådeløst. Samtidig er det et privilegium å samtale med disse som er forsonet med at livet er slutt og har fred. Det smitter.

Men slik er det jo ikke for alle. Noen vil ikke dø fordi de har barn. Jeg husker en alenefar som døde da han var i førtiårene. Han hadde en sønn som bare var 12 år gammel. Faren kjempet og kjempet, og idet han måtte gi livet fra seg, sa han «Åh faen!». Og det syntes jeg var så sterkt. Sønnen trøstet seg med disse sterke protestordene over at faren ikke ville dra fra ham. Å dø fra sitt barn eller miste barn til døden er nådeløst, og spontane, sterke ord må også til for å erkjenne splittelsen mellom levende og døde.

Hun erfarer at de fleste setter pris på de gamle og velprøvde ritene hun som prest forvalter.

– Jeg kan komme til en skole der en av elevene har dødd og snakke med dem, men det er gjerne når jeg lyser velsignelsen de takker meg. De rituelle ordene og formene bærer dypere enn samtalen i en hardt prøvet forsamling. Men av og til må de justeres, tilpasses litt etter hvor de brukes og hvem vi er når det gjelder alder, kultur og hva som utløste sorgen.

Borgen tror én av grunnene til at den tidlige kristendommen skjøt fart og bredte seg så raskt og vidt, var kristentroens kall til nærhet til syke og døden.

– Det ga de mange menneskene en verdighet de ikke hadde hatt tidligere. Den fattige, syke og døende kroppen hadde fått verdighet, og ble ikke foraktet eller forlatt. Riter ble skapt for å understreke Guds velsignelse for alle de som ikke hadde annet håp, sier hun.

Ani Kønchog er utdannet psykolog. Opprinnelig ønsket hun å arbeide med folk som hadde fått en dødsdiagnose eller en diagnose som på en annen måte forandret livene deres.

– Jeg var ferdig utdannet i 1998, men på den tiden var det ingen jobber i Norge for psykologer som ønsket å være på sykehusene. Derfor begynte jeg som frivillig i Fransiskushjelpen.

– Der arbeider jeg også nå, sier Werring.

Fransiskushjelpen er en katolsk organisasjon som

TRE DAGER: Ifølge den tibetanske dødeboken tar det tre dager fra et menneske er dødt til livskraften forsvinner, sier buddhistisk nonne og psykolog Ani Kønchog.

yter hjelp til alvorlig syke, døende mennesker og mennesker i nød. De driver blant annet Sorgtjenesten, som gir hjelp og veiledning i forbindelse med sorg etter dødsfall.

Både Ani Kønchog og Else Werring fikk oppgaver i Sorgtjenesten.

– Egentlig ville jeg bruke de filosofiske samtalene mine til å snakke med de døende, men de sa det var de etterlatte som hadde størst behov for å prate, så da ble det slik, sier Werring.

– Jeg fikk jobbe med døden på en annen måte enn jeg først hadde sett for meg. I dag er det vanlig med psykologer på sykehusene, blant annet fikk en på kullet mitt etter hvert arbeid på et kreftsenter, sier Ani Kønchog.

I hovedoppgaven sin intervjuet hun 18 kvinner som hadde brystkreft, hvorav halvparten gikk i gruppeterapi. Var de redde for døden?

– De aller fleste var ikke redde for å dø, men for å forlate familien, sier hun.

– Vi hører ofte det samme på kafeene. Folk er ikke redde for det å være død, men for en eventuell smerte i forkant og det å tenke at man har mye ulevd liv, forteller Werring.

GRAVLEGGING. Spørsmålet om hvem som skal gravlegges hvor er blitt viktigere etter hvert som Norge har fått et større innslag av andre religioner.

Ani Kønchog og Anne Borgen har diskutert dette sammen med gravferdsetaten.

– Vi vil at alle skal få ligge der de vil. Noen restriksjoner bør det være, men skal man ikke få ligge ved siden av ektefellen fordi den er jødisk og en selv er kristen? Det bør være rom for fleksibilitet i et land der man til og med har gitt en hest plass på kirkegården, sier Borgen.

– Hvem og hvor og når var det?

– Den ligger i Vinje. Hesten var så avholdt fordi den fraktet lik under Svartedauden.

Ani Kønchog sier buddhister ikke ser det som så viktig hvor de ligger.

– Vi har gjerne en seremoni i et kapell der en rekke personer som kjente den avdøde på ulike steder i livet snakker, deretter snakker en lama om døden fra et buddhistisk perspektiv. Vi har ikke et like definert opplegg for døden som det for eksempel jøder og muslimer har. I tibetansk buddhisme kan man begraves i ett av de fire elementene: Jord, vann, ild eller – det utenforstående kan se på som dramatisk – luft, som består i at kroppen kuttes opp og gis til fuglene. Men en regel har vi: Mennesket skal helst ikke røres i tre dager etter at det er dødt, for det er den tiden det tar før livskraften forsvinner.

Ifølge den tibetanske dødeboken kommer man til bevissthet etter tre dager og skjønner ikke at man har dødd. tørst VÅR 2014 27

areopagos Salig er tørsten • årlig «praksisdag

for det indre livet» siden 2009

• arrangeres av Areopagos og magasinet STREK • hadde 650 deltakere i mars 2014 • har seminarer om

ulike former for åndelig praksis, som bønn, meditasjon og bønnestillinger

ØVERST TIL VENSTRE: Kjersti Kristiansen (til venstre) og Mari Kolbjørnsrud konstaterer at Salig er tørsten fungerer best for voksne som ikke godtar de halve sannhetene. Under årets arrangement samlet forfatteren Magnus Malm (nederst til venstre) mange tilhørere.

28 tørst VÅR 2014

«Hvis jeg skulle tatt med noen som ikke kjenner kirken så godt, skulle det vært her» Mari Kolbjørnsrud

Trangt og salig – Hvis selvbildet og gudsbildet smelter sammen, er du i trøbbel, mener Magnus Malm. Forfatteren trakk fullt hus på Salig er tørsten.

Tekst ALF GJØSUND : FOTO HÅVARD KROGEDAL OG ALF GJØSUND

Den store forsamlingssalen summer av mennesker.

Voksne, men ikke gamle mennesker. En del er i trettiårene, de er de yngste. Noen kjenner hverandre fra lignende treff, andre er tilsynelatende alene.

De har allerede vært sammen på Salig er tørsten i fem-seks timer, spist suppe sammen og vært på seminarer om meditasjon, bønnestillinger og «Christfulness». Og de aller fleste har allerede hørt formiddagens to foredrag om bønn, av forfatteren og veilederen Magnus Malm.

MYSTERIET. Salig er tørsten er den årlige seminardagen om åndelig praksis som arrangeres av Areopagos sammen med magasinet STREK. Etter foredragene av Malm er det «nachspiel»: Seminaret Under treet er oppkalt etter den klassiske scenen der vismannen sitter og svarer på folkets spørsmål. Malms «tre» er mikrofonstativet. Han lytter oppmerksomt til en tilhører som forteller at hun opplever at Gud fyller henne, og at Kristus er en del av henne.

– Hvor langt inn i det mysteriet kan jeg egentlig gå? spør hun, før hun setter seg.

DYPERE RESPEKT. Forfatteren med det grå håret reiser seg og går fram til mikrofonen. Han har alt svart på flere spørsmål, som hvordan vi kan kjenne Gud i hverdagslivet, og om hva sann menneskelighet innebærer. Nå sier han at hvis selvbildet og gudsbildet smelter sammen, «then you are in trouble».

– Når et menneske sier «jeg er Kristus», eller «jeg er Gud», da kan hva som helst skje, sier han, før han svarer på selve spørsmålet.

– Du kan gå så langt som kjærligheten tillater.

Kjærligheten driver oss alltid til dypere og dypere forening, men også til dypere og dypere respekt for den andre. Sånn tror jeg det er med Gud også, sier han, før han slipper til neste spørsmål.

INTEGRERT TRO. Nede i benkeradene sitter Mari Kolbjørnsrud og Kjersti Kristiansen.

– Det er mye mer interesse for gamle tradisjoner nå. Det kan sees i retreat-bevegelsen, hvor jeg er frivillig engasjert. Meditasjon, østlige impulser og keltisk bønnepraksis er i ferd med

å få større plass, sier Kolbjørnsrud.

– Det var temaet bønn som trakk meg hit til Salig er tørsten, sier Kristiansen, som har vært på samme arrangement tidligere.

– I andre kristne miljøer sitter vi gjerne i et rom og snakker om hvordan vi skal praktisere troen vår når vi kommer ut. Malm sier at troen er integrert i hele livet, vi lever den ut hele tiden. Derfor er det på tide å ta tempen på hva du faktisk driver med.

LEI DET SAMME. – Er dette hardcore kristendom, som krever litt mer av deg?

– Kanskje på en måte. Jeg tror mange er her fordi de ikke lenger godtar de halve sannhetene, eller fordi man er lei kristne sammenhenger som maler på det samme, igjen og igjen. Her er det plass både for de vanskelige og dype spørsmålene og for det som galt, mener Kristiansen.

– Hvem ville dere tatt med hit?

Kolbjørnsrud mener at språket kanskje ikke er så lett å forstå.

– Men samtidig er det veldig nedpå, det er troverdig. Hvis jeg skulle tatt med noen som ikke kjenner kirken så godt, skulle det vært her, sier hun.

– Hvis jeg skulle tatt med noen, måtte det vært litt voksne folk. Du finner ikke tenåringene her, supplerer Kristiansen.

FORDOBLET. Tore Laugerud leder den norske avdelingen i Areopagos.Han innrømmer at gjennomsnittsdeltakeren er godt voksen.

– Men her er flere unge voksne i år enn før, det er en utvikling vi ønsker.

Laugerud har selv hatt et godt besøkt seminar om kristen meditasjon på samme arrangement. Han konstaterer fornøyd at oppslutningen om Salig er tørsten øker fra år til år, og er nesten fordoblet siden i fjor.

– Det møter tydeligvis et behov, en lengsel etter fordypning, stillhet og erfaring av Gud. Han mener at folk ønsker en kirke som er mer preget av dette.

– Kanskje skal vi også vurdere å lage tilsvarende arrangement i andre byer, sier han.

Magnus Malm • svensk forfatter, teolog og veileder

• har gitt ut 12 bøker • har påvirket nordisk kirkeliv i flere tiår gjennom bøker, retreater og veiledning

tørst VÅR 2014 29

Frivillig Samhold i kristen-Norge?

Velkommen til Kristen-Norges eget forsikringsselskap Forsikring innebærer å være en del av et felles-

tillitsvalgt eller har tjeneste som frivillig i

skap. Knif Trygghet eies av 55 ulike organisasjoner

Kristen-Norge – ta kontakt med oss for å få et

forsikringstilbud. Velg KNIF-fellesskapet og vær Nå kan du tegne dine privatforsikringer hos oss! med å styrke Kristen-Norge. syn og verdier. For oss er det viktig å tilby gode og kirkesamfunn, og deler deres kristne grunnforsikringsløsninger til en konkurransedyktig pris. gode Vi hjelper deg med Knif Trygghet tilbyr forsikringer til å avdekke hvilke konkurransedyktige priser.

Vi er 100 % av ikke har. All forsikringsbehov du har eid - og kristen-Norge.avkastning Overskuddet forblir i fellesskapet. fra forsikringsdriften forblir i KNIFfelleskapet, slik at på mest mulig ressurser kan Bestill forsikringene dine www.kniftrygghet.no tilbake arbeid. Er du ansatt, eller ringføres oss på 23 68til39kristent 00.

Bestill forsikringene dine direkte på www.kniftrygghet.no

Illustrasjonsfoto: Fotolia/ivolodina

Bøker til debatt og refleksjon

Henvisning er ikke nødvendig

TOR ØYSTEIN VAALAND

På stengte stier Tre vandringer gjennom dagens Israel og Palestina Boka tar leseren med til mennesker som bor under forskjellige politiske livsbetingelser og gjør ulike erfaringer ut i fra hvem de er.

Den viser at konflikten i området har ført til redusert bevegelsesfrihet. Overalt møter den reisende murer, gjerder, kontrollposter og stengte grenser.

Kr 298,-

LIVSUTFORDRINGER? Vi er profesjonelle samtalepartnere som kan hjelpe deg videre.

Du kan fritt velge mellom enkeltstående samtaler, lengre oppfølging – eller ha oss i bakhånd når det trengs.

HARALD OLSEN

Havets pilegrimer Som landets hovedfartsåre ble kystleia vår viktigste pilegrimsvei til Olavshelligdommen i Nidaros.

I middelalderen lå kirkene som perler på en snor langs kysten, og var valfartsmål i seg selv. Forfatteren skriver om de tradisjonene som er knyttet til Nidaros og nærmere tyve andre valfartsmål langs kysten. Boka er en dokumentasjon av våre maritime pilegrimstradisjoner. Rikt illustrert.

Kr 348,Bøkene kjøpes på www.bibel.no eller i din lokale bokhandel.

Torhild Hovdal

Hanne Dyrendal

Spesialfelt: depresjon og spiseforstyrrelser

Spesialfelt: identetitsspørsmål og eksistensiell dialog

torhildhovdal.no post@torhildhovdal.no, sms til 98 88 28 73

post@hannedyrendal.no www.hannedyrendal.no sms til 95 78 31 17

Lege med spesialisering i psykiatri tilbyr støttesamtaler, samtalebehandling og medisinsk-faglig oppfølging

Teolog med veiledererfaring og psykologikompetanse tilbyr livssynsåpen veiledning og sjeleomsorg

SENTER FOR TVERRFAGLIG PSYKIATRI AS – et lavterskeltilbud med spesialistkompetanse

Sentralt plassert ved Sandvika stasjon i Bærum

tørst VÅR 2014 31

«Verden

er ikke bare svart-hvit.

Religion er ikke bare himmel eller helvete. Vårt Land er en avis som forstår og formidler nyansene.»

Hadia Tajik Ap-politiker og Vårt Land-spaltist

Bestill Vårt Land i hele 8 uker for kun 199 kroner. Send 2MND til 1933.

Leveringen stanser automatisk etter endt kampanjeperiode.