Tørst høst 2017 norsk

tørst HØST 2017 ET MAGASIN UTGITT AV AREOPAGOS

« Jeg trengte et større prosjekt enn meg selv» Frank Kjosås

TEMA: SKJØNNHET BETONGTEOLOGI: Den moderne arkitekturens tolkning av tro JAPANSK HAGE: Bli med på meditativ teseremoni i Kongsberg DET VAKRE: Zenbuddhisten og lutheraneren trenger visuell stillhet

2 TØRST HØST 2017

DAGSLYSET, LYSET PÅ TING, RØRER MEG SLIK AT DET KJENNEST NESTEN SOM EIN «

ÅNDELEG KVALITET

»

KULTUR & NATUR: Arkitekten Peter Zumthor, side 21

Gratis abonnement på torstmag.no

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 3

«Vi ble kanskje ikke så gode ingeniører. Men vi ble veldig gode på te og filosofi», sier Svein Westad. STEDET, side 14

Høst 2017

PORTRETT: Teatermisjonæren Frank Kjosås Side 6

TEMA: SKJØNNHET

FOLK SVARER: Det vakreste jeg vet Side 10

MARGUNN SANDAL: Arkitektur preger oss Side 12

MERETE THOMASSEN: Speilet som blindsone Side 26

LUO FEI: Fotvask kan være kunst Side 36

SAMTALEN: Luthersk prestestudent og zenbuddhistprest Side 28 VANNHULL: Tips og opplevelser Side 34

4 I LEDER

Kunsten som Hitler hata Adolf Hitler elska det vakre og storslåtte. Han oppdaga den brusande kyrkjemusikken på klosterskulen som smågut. Kanskje derfor blei kjærleiken hans til Richard Wagner sine operaar nesten religiøs. Hadde Hitler komme inn på kunstakademiet i Wien då han var ung, ville kanskje historia sett annleis ut. «Du kan bli ein god arkitekt, men ikkje bildekunstnar», skal lærarane der ha sagt. Han måla helst kjende bygningar og vakre kulturlandskap, men allereie nå hadde modernismen fått fotfeste i kunsten. Pengane tok snart slutt, og i 1909 hamna han på asyl for bustadlause og kort etter på ein heim for fattige menn. Resten av livet såg han på seg sjølv som eit uoppdaga målartalent. ØYDELAGT KUNST. «Bravo, bravissimo» står det på eit lite maleri du finn øvst på side 24 i dette bladet. Det viser ein av operaane som målaren Charlotte Salomon elska. Ho var 18 år yngre enn Hitler og vaks opp i ein rik, jødisk familie i Berlin.

Ho rakk eit par år på kunstskule, før dei flykta til Frankrike etter Krystallnatta i 1938. Der skapte ho den enorme serien Liv? Eller teater? Eit syngespel med sterke fargar og kraftige strekar. Den skildrar eit liv med mange traume, som seksuelt misbruk og fleire sjølvdrap i familien – og kjærleik, kreativitet, Nietzche og Beethoven. I 1943 gifta ho seg med ein annan jødisk flyktning.

Like etter blei dei arresterte og transporterte til Auschwitz.

Kunstnaren blei gassa i hel straks ho var framme. Ho var 26 år og gravid i femte månad.

Dei 1325 bilda og teksten som utgjer kunstverket Liv? Eller teater? blei redda av legen hennar. Det blir kalla eit «wagnersk totalkunstverk» og fortener ein viktig plass i moderne kunsthistorie og tysk ekspresjonisme. For Hitler var moderne kunst «øydelagt», eit teikn på forfall. Den var både latterleg, uforståeleg og eit teikn på ein vondskapsfull, jødisk konspirasjon mot det tyske folket.

Nazistane ønskte like lite mangfald i kunsten, som i samfunnet elles. Så dei øydela samtidskunst og forfølgde moderne kunstnarar. Det tyske folket trong forståelege, oppbyggjelege bilde som var lette å lika, ikkje slike smørjeri som Salomon laga. I dag både likar me og er stolte av det mange i samtida kalla «smørjeri», til dømes van Gogh og Munch sine bilde. Folk flest forstod etter kvart at vakkert er meir enn solnedgang, elg og gamle kyrkjer, og nå tykkjer me at kunst laga på diktatur sine premiss er ganske stusseleg.

«KUNSTNAREN BLEI GASSA I HEL STRAKS HO VAR FRAMME. HO VAR 26 ÅR OG GRAVID I FEMTE MÅNAD»

FOR FOLK FLEST. Mao Zedong meinte også at kunsten måtte tena folket. Etter kulturrevolusjonen skulle kunstnarane laga oppbyggjelege framstillingar av bønder og industriarbeidarar.

I dette bladet møter du Luo Fei, som gir nytt innhald til Mao sitt omgrep «kunst for folket». Han gjer performance, den kunstforma som kanskje flest tykkjer er uforståeleg. Luo Fei vaskar føtene til folk, slik Jesus gjorde. Og kallar det kunst. Kva ville Hitler sagt om det? Og Jesus?

Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør

Print: GRØSET™ B

PR

IN T

ED MATT

48

N

RD

EL

O

01

IC E C O L A

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo (Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3) Annonser og andre henvendelser: + 47 23 33 17 00, areopagos@areopagos.no Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen, akn@areopagos.no Bidragsytere i denne utgaven: Simon Skreddernes, Erlend Berge, Hans Ivar Stordal, Skjalg Bøhmer Vold, Margunn Sandal, Håvard Nyhus, Liv Hegle, Arne Christian Konradsen, Guro Skeie Vik, Berit Hedemann, Mikkel Soya Bølstad, Erik Poppe, Inger Johanne Silgjerd Monstad, Merete Thomassen og Ida Marie Haugen Gilbert. Design og grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Simon Skreddernes Styling: Ella Guthushagen Trykt av Grøset på på Maxioffset, miljømerket papir. Gratis abonnement og adresseendring på torstmag.no 2041

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand.

Les mer på areopagos.no

ER

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 5

DET SOM GIR ET BILDE VERDI I fotografiets tidlige historie kunne det ta flere minutter å feste et bilde til film. Uansett om man satt stille nok til at kroppen ble skarp, var øyelokkene umulig å holde i ro så lenge. Derfor ble øynene alltid litt glassaktige. Det har inspirert dette portrettet av Frank Kjosås. Uttrykket blir annerledes og gir større rom for tolkning. Jeg tror det var derfor både han og jeg likte det aller best av bildene jeg tok til dette bladet. Skjønnhet er sjelden det jeg bruker som barometer for et bilde. Det som gir et bilde verdi, er om det har noe interessant å fortelle. Det vakre kan være klisjéfylt og kjedelig. Simon Skreddernes, fotograf

«MI OPPGÅVE SOM SKODESPELAR OG MENNESKE ER Å SKAPA EIT ROM SOM TRØYSTAR»

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 7

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO SIMON SKREDDERNES

FRANK KJOSÅS ER MISJONÆR PÅ DET NORSKE TEATRET FOR Å GJERA

NOKO HEILT MAKALAUST «Har alltid hatt ein draum om at den dagen eg møter Gud, så legg han handa på skuldra mi og seier: Du har gjort jobben din, dude», syng Frank Kjosås med korterma skjorte og slips på Det norske teatret sin hovudscene i Oslo.

Også denne kvelden reiser heile salen seg og trampeklappar straks musikalen er over. Kjosås, som fekk gjennombrotet sitt i Halvbroren på NRK, har hovudrolla som «Eldste Price», ein ung mormonmisjonær som vil gjera «noko heilt makalaust» i tenesta for Gud og Jesu Kristi Kyrkje av Siste Dagars Heilage.

ATEISTISK KJÆRLEIK. – Dei som har laga musikalen kallar han «eit ateistisk kjærleiksbrev til ein religion».

Skaparane er dei same som står bak South Park-teikneserien, og dei har parodiert religionen dei hadde rundt seg i oppveksten i Colorado. Det er ein genial musikalkomedie, som overraskar heile

tida. Heile stykket handlar om å visa kvarandre respekt og komma overeins.

Eg blir rørt kvar gong. Det er rett og slett ei lita kjærleikspille.

– Må ein vera ateist for å gjera slik religionssatire?

– Nei, det trur eg ikkje, men den religiøse må ha sjølvironi. Det er stereotypiane me gjer narr av. Fem ekte mormonarar såg stykket vårt og elska det, men dei sa «les boka, den er alltid betre». Nå deler misjonærar ut Mormons bok utanfor teatret etter showa. For meg er det viktig å ikkje latterleggjera andre sin religion. Folk hadde ikkje gjort narr av meg, viss eg hadde sagt at teatret er mi kyrkje.

– Eg har lese at du kjenner deg som ein misjonær for nynorsk og for teater.

– Ja, eg er veldig opptatt av at me må behalda det mangfaldet som det norske språket har, og nynorsken er essensen av norske dialektar. Eg tykkjer rett og slett

at nynorsk er vakrare også, både når ein les og høyrer det.

HUMANISTISK PROSJEKT. – Opplever du at teater er vakkert sjølv, når du står på scena?

– For ein del år sidan klarte eg ikkje å finna ut kven eg gjorde dette for og kvifor.

Det var press frå alle mulege kantar, frå agenten og teatret. Då fann eg ut at eg måtte definera eit større prosjekt enn meg sjølv – større enn å vera skodespelar og leva frå rolle til rolle, frå kompliment til kompliment. Mi oppgåve som skodespelar og menneske er å skapa eit rom som trøystar. Som kan visa folk at det finst håp. At livet kanskje ikkje er så jævleg som du trur. Eg hadde ikkje snakka med nokon om det, før ei dame plutseleg kom bort til meg på trikken ein dag, fordi ho hadde sett meg i teateret. Ho tok av seg brillene, la handa på skuldra mi og sa «eg vil berre at du skal vita at eg ser

8 I PORTRETTET

«JO MINDRE EG TENKJER PÅ KORLEIS EG SER UT, JO FRIARE ER EG»

ditt humanistiske prosjekt». Då var det som om noko brast inni meg, og eg tenkte «hæ, er det muleg, viser det?»

– Du snakkar på ein måte som minner om kristne misjonærar og prestar sine kall og ønskje om å skapa rom for trøyst og håp. Hadde du eit forhold til konseptet «misjonær» då du vaks opp?

– Ja då, det var jo fleire familiar heime i Øystese som reiste til Madagaskar for å misjonera. I min familie var ikkje folk meir religiøse enn vanleg. Eg hadde jo ei slags barnetru og gjekk i eit kristent ungdomskor, men eg fekk aldri til å bli kristen.

– Hadde du lyst?

– Eg prøvde iherdig, fordi eg blei veldig forelska i ei jente som var kristen, og då ville eg òg vera det. Men det funka ikkje. Så blei eg skodespelar, og då begynner ein jo å stilla store spørsmål om livet. Eg blir religiøs når eg tenkjer på universet, kor det endar. Når eg deler ein kiwi i to og ser kva naturen har skapt, kan eg begynna å grina. Men eg har ingen religion. Viss Bibelen var sann, burde han i alle fall nemnt ein dinosaur eller to. Mormons bok er nesten same historie som Bibelen, berre at det skjer i USA. Det er ei historie eg ikkje kjøper.

LÅNER VEKK SJELA. – Kva religion ville du hatt om du måtte velja?

– Viss nokon hadde halde ein pistol til hovudet mitt og sagt «velg ein religion», måtte eg nok blitt buddhist. Eg opplevde buddhismen då eg var på Bali på ferie.

Eller er det hinduisme?

– Eg trur dei er hinduar der.

– Eg likte heile haldninga dei fekk av religionen sin. Sjåføren som kjørte meg rundt sa at «viss eg gjer noko gale, går det ikkje utover meg, men utover barn og

FEM KJAPPE TIL FRANK KJOSÅS • Kor får du indre påfyll?

Det er ein magisk augneblink når eg slår av båtmotoren ein roleg stad i Oslofjorden, ser utover havet og ikkje gjer noko som helst.

Då blir eg menneske på nytt.

• Kva har du lyst til å gjera meir av?

Reisa og oppleva mange forskjellige land og folk, men det er eit klimadilemma. Kanskje interrail?

• Kva bok har du lyst til å lesa?

Først i køen nå er Nesten menneske, Alfred Fidjestøl sin biografi om Julius.

• Kva skjer når du døyr?

Anar ikkje, mest sannsynleg ingenting.

• Kva er det viktigaste du har lært?

At det er kult å vera snill.

barnebarn». Vonde handlingar får konsekvensar i to generasjonar. Eg opplevde Bali som eit lite valdeleg samfunn. Det var noko med stemninga, som gjorde at eg fekk ein kvilepuls på minus fem.

– Ser du noko vakkert i kristendommen du vaks opp med?

– Eg har jo spelt Jesus, og der er fine ting i hans religiøse retning. Den der kjærleiken som overvinn alt og omtanken for dei svake. Ei moglegheit til å ta vare på alle menneske, det tykkjer eg er nydeleg.

– Når folk seier at du er ekstra god til å spela roller i den meir motsette enden, dei typane ein ikkje veit kor ein har, korleis passar det med ideen om eit humanistisk prosjekt?

– Det passar heilt perfekt. Før eg begynner å spela, prøver eg å finna ut kor dette mennesket er på sitt aller lågaste punkt. Anten det er Fred i Halvbroren, Judas eller Hitler. Hitler følte seg alltid personleg angripen av alt. Spørsmålet blir «når er dette mennesket minst, og kva er det eventuelt som knekk det?».

Ein må vera villig til å finna ut kva som driv eit menneske til å gå i ei retning.

Når ein greier å få fram det sårbare og låna vekk ein bit av sjela si, då er det fleire ting som står på spel. Både for karakteren og for sjelelivet til meg og publikum. Det er det vakre.

BOTOX OG RESTYLAN. – Opplever du fysisk skjønnheitspress på jobb?

– Jo mindre eg tenkjer på korleis eg ser ut, jo friare er eg. Eg set pris på skodespelarar som jobbar med meining, retning og kraft, i staden for å vera flinke til å snu ansiktet slik at dei ser tynne ut.

Eg tykkjer det er problematisk at det begynner å bli «innafor» å ta Botox og Restylane i kjendismiljø i Noreg. Stadig fleire kallar det medisin for huda. Nei, det er nervegift! Det skal synast i fjeset at du har levd, i alle fall på skodespelarar.

Når ein skal intervjuast i TV2, for eksempel, blir ein spraya med airbrushpistol som jamnar ut alle skuggar, og du får eit heilt flatt fjes. Kvar gong eg ser meg sjølv slik, tenkjer eg at «det der er ikkje mitt fjes».

Eg har høyrt heile livet at eg ser så ung og androgyn ut, det er eg dritlei av, og eg gler meg til den dagen ansiktet forandrar karakter. Eg synest det er kult med vanleg alderdom.

– Gjeld det same for kvinner?

– Eg skjønar jo at det er vanskeleg.

Men ein må berre gønna på uansett.

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 9

FRANK KJOSÅS (36) • norsk skodespelar • frå Øystese i Hardanger • kjend frå roller i filmar og tv-seriar, særleg Halvbroren og Kampen om tungvannet • kåra som årets mannlege skodespelar under Gullruten 2013 • tilsett ved Det norske teatret sidan 2007, der han mellom anna har hatt roller som Peter Pan, Judas, Che, Jesus, Hitler, Ofelia og Sweeney Todd • aktuell med publikumssuksessen The Book of Mormon

MORMON-SUKSESS: Kristoffer Olsen og Frank Kjosås har hovudrollene i Book of Mormon, som to unge mormonarar på misjonsoppdrag i Uganda.

Musikalen har lenge gått for fulle hus på Broadway og i London, og framsyningane i Oslo er utselde fram til juni neste år. (Foto: Det norske teatret/Fredrik Arff)

Dei største forbilda mine er kvinnelege skodespelarar. Glenn Close, Judi Dench, Isabelle Huppert og Meryl Streep – sterke, råe damer over førti. Fordi dei er så emosjonelt tilgjengelege.

VIL FLY. – Kva er det vakraste du veit om?

– Havet. Eg elskar å symja og duva ute i ein båt. Det er noko med at det er så mektig. Ei flodbølge kan utsletta store landområde. Om du treff det høgt ovanfrå, er det hardt som asfalt. Likevel held det deg, ber deg og følgjer deg heile

vegen når du flyt. Det kan vera så mange sjatteringar av blått, svart og grønt. Å symja er det nærmaste eg nokon gong kjem det å kunna fly. Då eg fekk spela Peter Pan på Det norske teatret, og dei heiste meg opp i vaier første gong, så eg flaug rundt i lufta over hovudscenen, då sa eg ingenting. Den amerikanske instruktøren stod nede og ropte «how are you doing?», men eg greidde ikkje å svara, tårene berre rann. Følelsen av å fly var heilt magisk. Her ligg det paradoksale i meg. Eg seier at «eg får ikkje Bibelen til å gå opp, fordi her manglar det ei historie

om dinosaurar», og innerst inne så trur eg at menneske kan fly ...

– Og måten du skildrar havet på, det kan minna om truande sine skildringar av Gud, det er mektig og skræmande, samtidig held det deg oppe. Søren Kierkegaard snakka om at religiøs tru er å kasta seg ut på eit 70 000 famnar djupt hav, utan å vita om det ber deg.

– Det er derfor eg tør å seia at, ja, eg er religiøs, men eg har ingen religion.

Eg forstår godt kvifor det er deilig å ha det. Men kanskje min religion er havet, då. I alle fall førebels. •

10 I FOLK SVARER

Hva er det vakreste du vet?

Tørst stiller spørsmålet og lar disse menneskene ta det umulige valget.

NORA MEHSEN kriminolog, likestillingsbyråkrat og skribent

KÅRE WILLOCH politiker, forfatter og tidligere statsminister

Det vakreste jeg vet er familien min: kjæresten min, søsteren min og moren og faren min. Faren min kom til Norge som flyktning på 1980-tallet, så den lille familien min er alt jeg har her. Det betyr at den er desto viktigere for meg. Familien min er vakker fordi den er et sammensurium av bakgrunner, erfaringer og personligheter.

Den er et møte mellom tre kulturer og har opplevd alt fra dyp sorg til de lykkeligste øyeblikk. Den er et møte mellom klokskap, temperament, generøsitet, frustrasjon og varme. Jeg er så heldig som har fått vokse opp med denne skjønnheten som bare de som betyr aller mest for deg representerer.

– Det er vel helt umulig å si at noe er skjønnere enn alt annet. Så meget er vakkert på så mange områder – både i det materielle og i andre deler av tilværelsen.

Men må jeg velge noe, er det naturlig å nevne det jeg blir minnet om når jeg ser ut av vinduet akkurat nå: norske landskap – i mangfoldige flertall. Nå vil jeg nødig høres ut som en nasjonalist, en som synes at vårt eget er bedre enn alle andres. Slik mener jeg det ikke. Men det er vel ganske naturlig for mennesker å synes at ens eget lands landskap er spesielt vakre. Og her i Norge har vi fantastiske omgivelser, med veldige variasjoner fra skjærgård og fjorder til høyfjell.

JOSEF YOHANNES tegneserieskaper som står bak Norges første superhelt, «The Urban Legend»

Det vakreste jeg vet er å se alle mine nærmeste rundt meg friske og lykkelige – og se at verden går i en bedre retning. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn at de som trenger mest hjelp i verden får det de trenger, og at jeg selv kan være med å skape en positiv forandring gjennom The Urban Legend.

Drømmen er at ingen blir glemt og at alle får muligheten til å bli den beste de kan bli og lykkes i livet.

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 11

MARK MATHEWS mormonmisjonær («eldste») Det vakreste jeg har sett i mitt liv er nok tempelet. Ja, selv om jeg liker naturen. Det føles godt bare å tenke på det. Når jeg ser det, tenker jeg på Guds hus og på himmelen. Egentlig liker jeg alle templene som Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har rundt i verden, noen bedre enn andre.

Men tempelet hjemme i Mesa i Arizona er det vakreste jeg vet om.

MONICA CSANGO journalist, regissør og kommunikasjonsrådgiver

GRETHE RADDUM regionleder for Asia i Areopagos

Det er en historie fra jødedommen som jeg liker godt: «En mann kommer il Rabbi Hillel og spør: – Kan du forklare jødedommen mens du står på et ben.

Rabbineren står på et ben og sier (enkelt forklart): – Du skal ikke gjøre mot andre, det du ikke vil de skal gjøre mot deg.

Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» Det rammer nok inn det vakreste jeg vet: Folk som gjør ting av godhet.

Om høsten synes jeg det aller vakreste er gylne, modne kornåkrer som bølger i vinden. Helst i solskinn.

Jeg kunne sagt en blomstrende bokhveteåker, slike jeg ofte så da jeg bodde i Bhutan. Men det blir litt sært for de fleste nordmenn.

Jeg holder en knapp på åkrene året rundt, jeg. Landbruk er vakkert, for ikke å si skaperverket.

LUCIFER EL GRANDE, arbeidssøker og tidligere tatovør-lærling

AILI KESKITALO sametingspresident Å høre døtrene mine snakke samisk sammen er noe av det vakreste jeg vet. Det gikk jeg selv glipp av som barn. Når barna kan dele sine innerste følelser med hverandre på samisk, synes jeg det er stort både som mor og politiker. Hvis jeg skal velge det vakreste samiske ordet, vil jeg velge «muohtačalmmit» i dag, siden det akkurat har begynt å snø her i Kautokeino. Det betyr «snøfnugg» og er også tittelen på Sametingets tiltredelseserklæring denne perioden. Vi har lånt tittelen fra et over hundre år gammelt dikt av Pedar Jalvi. Diktet handler om at ett enkelt snøfnugg er ubetydelig og smått, men sammen har snøfnugg makt til å både dekke store fjell og områder, og når de smelter blir de en bekk, en elv og renner ut i det store havet. Det sier noe viktig om å være minoritet: Alene er en liten, men det er kraft i samhold og fellesskap.

Foto: Utrop/Bilge Öner, Cappelen Damm/Fredrik Arff, Ola Eggen, Kagge forlag/Sturlason, Areopagos og Norske Samers Riksforbund

Kan jeg svare noe personlig? I så fall er det barna mine. Det er litt vanskelig å forklare hvorfor.

Kanskje fordi de ligner en selv, på en måte.

12 I PERSPEKTIVET

Betongteologi for dagens kirkegjengere Gud rører oss gjennom sansene våre, og arkitekturen kommuniserer direkte med kroppene våre, mener presten Margunn Sandal.

– Jeg tror ikke vi kan forestille oss en gudstro som ikke er forankret i våre sansende kropper. Hva slags tro skulle det være, spør Margunn Sandal. Hun har forsket på «overskridende arkitektur i nye kirkebygg», eller betongteologi, som hun selv sier.

«VI ER KROPPER SOM ER ET STED, OG VI BLIR PREGET AV DET ROMMET VI ER I»

LYSETS GUD. – Det spesielle med arkitektur er at den kan uttrykke tanker om Guds nærvær på sitt språk, med form, materialer og lys. Den kommuniserer direkte med kroppene våre og sier oss hvor vi skal gå, hvor vi skal sitte, hvor vi skal se, forklarer Sandal.

– Hvilken rolle spiller det estetiske for gudserfaringene våre?

– Jeg tror det er slik Gud rører ved oss. Gud har jo skapt oss som sansende mennesker, sier presten og understreker at vi er innlemmet i alt det skapte som skapende og sansende kropper, og at dette har påvirket den kristne troen.

– Vi sanser for eksempel lysets skiftninger gjennom dagen og årstidene.

Når de første kristne ba, vendte de seg mot øst, der de ventet at Jesus skulle komme igjen med soloppgangen. For Sandal er nettopp lyset et sterkt bilde på hvordan Gud møter oss.

– Man kan ikke ha kontroll på det eller gripe det, nesten ikke forstå det.

Det kan endre materialer, få noe dødt til å leve. Som Gud er det noe som bare kommer til meg, men som kan forandre noe i meg.

– Er Gud skjønnhet, eller er det bare vårt språk for å gripe det uforklarlige?

– Det er vanskelig å si, for våre erfaringer og Guds handlinger er alltid vevd sammen. All kunst er jo et uttrykk for vår skaperevne, den vi har fra Gud, som skapte oss i sitt bilde som skapende mennesker. At vi prøver å skape noe, er «gudvillet», det er selve gudbilledligheten vår, sier Sandal.

I LANDSBYEN RONCHAMP: Ingen hadde sett en modernistisk kirke før arkitekten Le Corbusier tegnet Notre Dame du Haute.

NYSAKRAL. Kirkearkitekturen Sandal har studert, har et historisk bakteppe: For 100 år siden ble de fleste kirker kun brukt til gudstjenester og kirkelige handlinger, og «alle visste» hvordan en kirke så ut. Men så endret aktivitetene i kirken seg, og det ble behov for flere rom og mer fleksible lokaler. Teologer vektla at Gud ikke bare åpenbarer seg i det opphøyde og storslåtte. Modernismen gjorde sitt inntog i arkitekturen, sakrale former skulle nå «reformuleres».

– Det store bruddet kom med Le Corbusiers modernistiske kirke i Ronchamp i Nord-Frankrike i 1956.

Den så ikke ut som en kirke! Da begynte norske arkitekter for fullt å eksperimentere med nye former, forteller Sandal. Men økonomien rundt i bispedømmene tillot sjelden banebrytende bygg. Resultatet ble ofte såkalte «arbeidskirker». Det var fleksible og nøkterne bygg i retning av moderne bedehus, med skyvedører

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 13

Margun Sandal • Prest i Frogner kirke • Har doktorgrad (ph.d.) i teologi med avhandlingen Overskridande arkitektur. Ei undersøking av det sakrale i nyare kyrkjebygg (2014).

• Har jobbet i Mellomkirkelig råd, vært generalsekretær i Norske kirkeakademier og prosjektleder for kulturmeldingen «Kunsten å være kirke».

TEKST HANS IVAR STORDAL FOTO GROUCHO/FLICKR CC OG DEN NORSKE KIRKE

og linoleumsbelegg.

– Noen ganger ble kirkerommet trengt inn i midten av bygget, kanskje med skillevegger som kunne åpnes til «kirkekaffen». Noen kalte de nye kirkene «kaffedraler», og mange ville ikke gifte seg i dem, forteller Sandal. Så, omkring år 2000, skjedde en endring. Plutselig etterlyste stadig flere arkitektkonkurranser at det planlagte kirkebygget skulle ha et «sakralt preg».

– Men det var altså ikke teologer som definerte det sakrale, det var arkitektene, i sitt språk, sitt medium.

De måtte bruke sine egne erfaringer av ’det overskridende’. Da får vi også en større bredde i guddommelige erfaringer enn hvis bare teologer skal definere det, sier Sandal.

OVERSKRIDENDE. – Hva som regnes for vakkert, forandrer seg stadig.

Derfor liker jeg ordet «overskridende» for å beskrive de erfaringene av det guddommelige som estetiske opplevelser kan formidle.

Det kan være et nærvær, en fornemmelse av et eller annet som er mer enn logikk, mer enn fornuft og rasjonalitet, forklarer Sandal. Hun trekker fram estetikken i St. Hallvard, fransiskanernes kirke i Oslo. De vektlegger at Gud er nær hos de fattige, og at sann gudstjeneste er å tjene de fattige. Dette har fått prege kirkens arkitektur, med en omvendt kuppel som henger nedover

«ALL KUNST ER JO ET UTTRYKK FOR VÅR SKAPEREVNE, DEN VI HAR FRA GUD» i det sylinderformede kirkerommet.

– Du blir slått av det! Det du kjenner der, er nesten katakombeaktig.

Veggene omslutter deg, taket kommer ned over deg. Arkitekten hadde lyttet til teologien deres. Bygget uttrykker at jo lenger ned du bøyer deg mot det jordiske, jo nærmere kommer du Gud, sier hun.

IKKE HVOR SOM HELST. Ulike kirketradisjoner har forholdt seg annerledes til kunst og utsmykning. Mens den kroppslige dimensjonen ble tonet mer ned hos Luther, ser katolikkene ut til å ha tatt mer vare på sansenes rolle.

Dette tror Sandal kan ha å gjøre med den katolske nattverdslæren om at Kristus er reelt til stede i brødet og vinen, også etter messefeiringen. Det kan være en grunn til å oppføre seg med enda større ærbødighet der. Men de har også tradisjon for å utøve troen sin på en mer kroppslig måte, ved å dyppe ting, kysse, berøre, holde bønnekranser og slike ting.

– Luther sier at gudstjenesten kan være hvor som helst der ordet blir

forkynt, for der er Gud nærværende. Men dette stedet «hvor som helst» – det eksisterer ikke! Vi er kropper som er et sted, og vi blir preget av det rommet vi er i.

Liturgien i gudstjenesten er kanskje den samme overalt, men i virkeligheten spiller det konkrete kirkerommet med, forklarer Sandal.

Men Luther kastet for eksempel ikke ut all bildende kunst fra kirkene, slik enkelte andre reformatorer gjorde.

– Han var ambivalent til det estetiske. Luther tillot bilder hvis de hadde en pedagogisk funksjon, men de skulle ikke tilbes. Han var også tydelig på at ingenting ved kirkerommet er hellig i seg selv, og det har nok gjort oss lutheranere ambivalente til hva kirkerommet og kunst faktisk gjør med oss. Det er noe vi bør jobbe med i reformasjonsjubileet.

–Har det stygge noen plass i kirkerommet?

– Ja, men korsene i kirkene våre er så vakre at vi kan glemme at det egentlig var grusomt, heslig. Det at Gud velger å åpenbare seg på et kors, er et spenn vi må leve i, sier Sandal. Hun mener at det å ta inn noe grusomt i kirkerommene være en påminnelse, som da filmen Lilja 4-ever ble vist i en kirke i Trondheim for å skape en dialog om «de korsfestede i dag».

– Kunst i dag handler ofte om å få oss til å se på nye måter, og det er ikke alltid vakkert. •

14 TØRST HØST 2017

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 15

Ein hage for drøymarar Bak ein høg port finst gingkotre, tehus, kunstgalleri og kapell.

Svein Westad og Paula Fure har laga ein japansk hage midt i Kongsberg.

16 I STEDET

UN GETSU AN: «Det vesle huset under skyer og måne», betyr namnet som den japanske ambassadøren har gitt tehuset. Svein Westad har bygd det sjølv, med ein japansk ingeniør-venn som konsulent. Tradisjonelle terom har papir i dører og vindauge. Vindauget si sirkelform symboliserer det uendelege.

S

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO ERLEND BERGE

vein Westad vinkar velkommen over vadesteinane.

Teseremonien startar ved vassposten av bambusrøyr, med rituell vask.

– Skyl munnen med litt vatn frå bambusausa. Aus over eine handa, så den andre.

Hagen ligg skjult midt i den tette gamle, trehusbygnaden på Vestsiden i Kongsberg. Både hagen og tehuset med karpedammen får gjester – ikkje minst japanarar – til å måpa. Det er som å gå rett inn i ein japansk draum.

LIVSKUNST. Stien inn hit begynner ved det gamle bryggarhuset, der Paula Fure og han opna Galleri Åkern i 1983.

Det har blitt kalla eitt av landets fremste galleri for samtidskunst, med utstillingar av internasjonalt kjende kunstnarar som Anna Eva Bergman, Antoni Tàpies og Nobuo Sekine. Fure har i alle år arbeidd

med «det vakre», både som gallerist, lærar i kunstfag og forfattar. Ektemannen Westad var telekommunikasjonsingeniør før han blei pensjonist, men har vore mest opptatt av folkemusikk, austleg filosofi og te-tradisjonar sidan han var ung.

I Japan blir teseremonien rekna som ein meditativ veg til erkjenning, chadō – teen sin veg. Den oppdaga han som ingeniørstudent.

– Studiekameraten min og eg brukte helst tida på å diskutera Lin Yu Tang sin Smilende livskunst og slike ting, mens me prøvde forskjellig te kjøpt på Black Cat i Oslo. Me blei nok ikkje dei beste ingeniørane, men veldig gode på te og filosofi, humrar han.

Vegen til tehuset slyngar seg gjennom stadig nye grøne rom, forbi pagodeforma steinlykter, bort til ventebenken. Alle japanske hagar og tehus har ein slik benk, for at gjestene skal falla til ro før teseremonien. Her er det nesten heilt stille, berre litt fuglekvitter og sildrande vatn i karpedammen. Og eit støyt frå

hornet til oslotoget langt borte.

– Me sit her gjerne sjølv også, når me skal mata koi-fiskane eller filosofera litt, fortel Fure.

TESKULEN. Inne i tehuset skyver Westad fram eit lite fat med to flate småkaker.

– Kjenner du igjen det vifteforma bladet på kaka, spør han. Like utanfor står eit ungt ginkgotre med slike blad.

Gingko blir brukt som tempeltre i heile Aust-Asia og har eksistert på jorda i over 270 millionar år.

– Gingkobladet er symbolet for Urasenke teskule i Kyoto, eg har framleis nokre få kaker igjen derifrå.

På den skulen, som nå blir leidd av 16. generasjon stormeistar, har han studert teseremoni i til saman tre månader.

Kaka er søt, med eit hint av sjøgras.

Den søte smaken skal førebu munnen på den bitre, syrlege teen.

– Nå begynner det. Nå må du berre sitja stille og følgja med på det eg gjer. Ta inn opplevingane med alle sansane. Etter

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 17

JAPANSK ELEGANSE: Tatami-mattene og nesten alt teutstyret er frå Japan. Noko av det bør gjerne vera antikt. Den eldgamle støypejernsovnen med gryte fekk han kjøpt av ei japansk kvinne som hadde han med på flyttelasset til Noreg. Ovnen hadde berre blitt ståande på loftet hennar.

kvart håpar eg at du vil oppleva ein harmonisk fred ved å sjå på det som skjer. Du vil gløyma alle tankar og kva du skal spørja om.

TIDA STANSAR. Dei rolege rørslene glir over i einannan. Det er grasiøse bogar – nesten som kalligrafi – og med tydelege pausar. Han opnar lok, løfter bollar, auser vatn og måler opp grønt tepulver med ei smal bambusskei. Den vesle vispen, som er skoren ut av eitt einaste lite stykke bambus, blir ført ned i tekoppen. Og det einaste som finst i verda akkurat nå, er den mjuke lyden av visping og synet av lysegrønt skum.

Tida stansar, før den kraftige smaken av matcha-te eksploderer mot ganen.

Konsistensen er nesten som ei suppe, og kjensla i munnen blir tørr.

– Ja, du drikk heile teblada i pulverform, så det er kraftige greier. Du får ikkje sova på mange timar nå, humrar Westad og fortel at kinesiske munkar begynte å drikka denne teen allereie på 800-900-talet for å halda seg vakne

«EG KVILER I RØRSLENE MINE, DET ER SOM MEDITASJON» når dei mediterte utover natta.

MEDITASJON. Han skyljer bollen, reingjer vispen og brettar silkekluten, ein fukusa, for å tørka tepulveret av skeia.

– Slike ting er også del av seremonien, fortel han, og hendene glir inn i mønsteret av faste rørsler som gjesten sine auge skal kvila i. Ikkje ein einaste dråpe te blir sølt på tatamimattene denne gongen heller. «Heldigvis. Dei flekkene er umulege å få bort.»

– Kva gjer det med deg å utføra dette ritualet?

– Eg kviler i rørslene mine, eg også, det er som meditasjon. Den eine rørsla følgjer naturleg etter den andre. Ein

treng ikkje lura på «kva skal eg gjera nå». Det gir seg sjølv. Når du opplever noko skjønt, opplever du samtidig ein harmoni inni deg. Kanskje fred. Det er det Paula og eg strever etter. Alt her er gjort med tanke på å bringa fram skjønnheit som andre kan nyta og gleda seg over. Me ønskjer å dela det med dei: hagen, galleriet og teen.

– Er dette din misjon i livet?

– Ja, kanskje det. For meg har det med meditasjon å gjera: At eg-et ikkje blir så sterkt, at ein gløymer seg sjølv. Det er sentralt i all mystikk, eigentleg.

KAPELL I STALLEN. Både Westad og Fure høyrer til i Kongsberg kirke, og han leier ei meditasjonsgruppe der. I tillegg mediterer han på ei tatamimatte kvar kveld.

– Eg trur kanskje stilla er ein føresetnad for å oppleva det skjønne. Eit stille sinn er eit ope sinn.

Kona mediterer ikkje.

– Min religiøsitet er naturleg til stades heile tida, det er eit slags ope landskap

18 I STEDET

ROM FOR DRAUMAR: Dei har gitt glashuset namnet «Drømmeriet», fordi dei ønskjer at den tropiske stemninga gjer folk varme nok i trøya til å snakka om draumane sine. – Og så er det ein stad for å drøyma om og be for verdsfreden, seier Paula Fure.

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 19

SKRIVESTOVA: Paula Fure har skrive alt frå filosofiske essay og teoribøker i kunst og handverk til skjønnlitteratur. Nå skriv ho på ei bok om den modernistiske arkitekten Tadao Ando frå Japan. Noko av det vakraste ho veit er hans «Church of the Light» i Kyoto.

JAPANROMMET: Her kan gjester bli serverte te om vinteren og få intimkonsertar med folkemusikk. Munnharpevirtuosen Westad spelar mange instrument – også den store japanske kotoen, som har blitt spelt på ved det japanske hoffet sidan 700-talet.

20 I STEDET

GAMMAL STALL: Kapellet har ei ekte krybbe. Kvart år heng dei opp ei adventsstjerne der, og ei mannsgruppe kjem for å synga julesongar og lesa juleevangeliet.

inni meg. Begge tilhøyrer vel noko som er så stabilt og grunnleggjande, at me kan snakka med alle menneske utan å tenkja at dei må vera som oss, eller me må som dei. Tidlegare i livet betydde forskjellane noko. Nå ser eg berre ein stor himmel over oss, der det er plass til mykje, seier ho.

I den eine enden av galleri-huset, der den gamle stallen var, har dei innreidd eit lite kapell. Det er vigsla, slik at kyrkjelege handlingar kan føregå her.

På veggane heng ikon, og på golvet står ein ein antikk, belgisk Josefskulptur.

– Det er nok ikkje så mange galleri som har kapell, heller ikkje så mange kapell som har ei ekte krybbe som altar, seier Fure.

Drifta av sjølve kunstgalleriet blei lagt ned i 2014, etter meir enn tretti år, men paret arrangerer stadig konsertar og leiger ut lokala i den gamle låven til seminar og foredrag. Det gir inntekter til vedlikehald, og staden deira kan framleis bety noko for andre.

«TIDLEGARE I LIVET BETYDDE FORSKJELLANE NOKO» DRØYMARAR. Midt i gallerihagen har dei sett opp Drømmeriet, eit stort glashus med gullfiskdam i sanden, tropiske planter, dvergpapegøyar og tropelydar frå ein vekkgøymd CD-spelar.

– Me ønskjer at Drømmeriet kan inspirera alle slags besøkjande til å fortelja om draumane sine. Ikkje om ny bil eller hytte, men om å kunna realisera noko dei alltid har hatt lyst til, seier Fure.

Når snøen legg seg over hagen og tehuset, kan vintergjester drikka te i Japanrommet inne i våningshuset. Det er fullt av kunsthandverk og musikkinstrument frå asiatiske land. Westad er munnharpe-virtuos og speler mange andre instrument, også den store japanske kotoen, som har vore hoff-

instrument i Japan sidan 700-talet.

GAL NOK. Naborommet er kona si skrivestove. Det er fullt av bøker og oppslagsverk frå golv til tak om kunst og filosofi. Nå er ho «gal nok» til å skriva på ei bok om den modernistiske arkitekten Tadao Ando frå Japan. Då ho var der første gong, blei ho heilt overvelda i hans vesle «Church of the Light» i Kyoto.

– Eg blei ståande å berre gråta. Det var så stort å sjå det sterke lyset komma inn gjennom det krossforma vindauga.

Ho har skrive på boka i fleire år nå, om filosofien bak skjønnheita som Ando skaper.

– Eg opplever at mi oppgåve i verda handlar om å formidla det positive. Eg veit at verda kan vera grusam, så eg vil visa kunsten som ei positiv kraft, seier ho. Ho tar fram ei av bøkene sine, Keiserens drøm. På side 123 står det: «Kanskje var det slik at dette dype åndelige, dette vakre poetiske forhindret en verden som kunne være destruktiv og rå fra å gå helt til grunne?» •

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 21

Kultur&natur Fem sider med anbefalinger av vakker arkitektur, litteratur, film, musikk og naturopplevelser

ARKITEKTUR

SVEITS: St. Benedikt-kapellet ligg i den bratte grenda Sogn Benedetg i Sumvitg. Det blei bygt etter at det førre klosterkapellet blei tatt av snøras.

Foto: Felipe Camus, Flickr

«Dagslyset, lyset på ting, rører meg så djupt at det nesten kjennest som ein åndeleg kvalitet. [...] Eg forstår ikkje lyset.

Det gjev meg ei kjensle av at der er noko bortanfor meg, noko bortanfor alt vi kan forstå. Og eg er svært glad, svært takksam for at det finst noko slikt», skriv arkitekten Peter Zumthor i Atmospheres (2006). Mange av dei vakre bygga hans ligg utanfor allfarveg, mellom anna to små kyrkjer: St. Benediktkapellet (1988) i Sveits og Bruder Klaus-kapellet (2007) som blei oppført på eit jorde utanfor Köln, av ein tysk bondefamilie «som takk for eit godt og fyllt liv».

I Noreg finn ein Zumthor sine byggverk i Rogaland og Finnmark. Han har utforma sinkgruvemuseet i Allmannajuvet ovanfor Sauda og Steilneset minnested på Vardøya, der 91 menneske blei brende som hekser. Viss du får høve til å oppleva eit Zumthor-bygg – sjå etter lyset.

Margunn Sandal, prest og ekspert på moderne kyrkjearkitektur (sjå intervju med henne på side 12)

22 I KULTUR & NATUR

BØKER

Den vakreste boka jeg vet PROFESSOR ANDERSENS NATT

Foto: Francisco Munoz

Håvard Nyhus, aviskommentator

Jeg har hørt at litteraturprofessor Per Thomas Andersen har lært seg de femti første sidene i Dag Solstads Professor Andersens natt (1996) utenat – ikke fordi han heter det samme, men fordi starten på boka er de mest formfullendte setningene som noensinne er formulert på norsk. Det stiller jeg meg helhjertet bak. Og selv om jeg ikke er i stand til å resitere sidene selv, så har jeg lest dem utallige ganger. Hver romjul faktisk. Solstads bok har på en eller annen måte blitt min «Tre nøtter til Askepott»: det populærkulturelle ritualet som markerer at nå er det jul.

«VI REISER OSS OG EN AV HELVETES ENGLER LYSER VELSIGNELSEN OG TEGNER KORSET» Fra Hvis jeg har en sjel (2015) HVIS JEG HAR EN SJEL

Liv Hegle, prest og leder for norsk seksjon i Areopagos

Foto: Areopagos

Kjell Nyhus sin bok Hvis jeg har en sjel (2015) har jeg lest to ganger, og deler av den tre ganger. Den beskriver sommeren da åtte langtidsdømte fanger går i kloster i Halden fengsel, og spørsmålet som dirrer gjennom hele boka er: Kan et menneske forandre seg?

Nyhus skriver om ondskap og godhet, om håp og håpløshet, om ensomhet og vennskap, om skam og frykt, og om nådens og stillhetens forvandlende kraft. Og det er en av de fineste bøkene jeg har lest.

Jeg får en følelse av å være med på den klosteraktige retreaten sammen med de andre.

Med tillatelse fra de innsatte får jeg være med inn i samtalene mellom dem og presten, og i tanker og følelser de har alene på cellene sine. Dette berører meg. Jeg oppdager vår felles menneskelighet, og ser at vi ofte deler samme drømmer og lengsler.

Her er et utdrag, side 46-47: Det var Gøran som skulle dele ut nattverd denne kvelden. «Kristi kropp, gitt for deg», sa han og brøt en bit av det runde brødet og la i hånda mi. Det er første gang jeg har mottatt Guds nåde fra en drapsmann …

– Er det bare prester som har lov til å lyse Guds velsignelse? spør Kurt, med karriere i Hells Angels.

– Nei, hva tenker du på?

– Jeg vil gjerne lyse velsignelsen over gutta, og deg og Marit.

Vi reiser oss og en av Helvetes engler lyser velsignelsen og tegner korset. Det hender dager kommer med noe i fanget som du ikke har tenkt, noe du ikke kunne tenkt.

HOUSEKEEPING (1980) av Marilynne Robinson er en vakker, klok og underfundig historie, presentert i et enkelt og klart språk. Boka regnes allerede som en klassiker i den amerikanske samtidslitteraturen.

KVINNER SOM LØPER MED ULVER – myter og fortellinger om villkvinnearketypen. (1993) av Clarissa Pinkola Estés er ei bok som fekk meg til å vakne, med så mykje livsvisdom som er så vakkert og kunnskapsrikt skrive.

Eg hugsar så godt Pinkola i den boka.

SILKE Det er ikke så mange vakre bøker, men noen, og en av de vakreste er Silke (1996), en bitteliten roman av Alessandro Baricco. Sidene er så små og korte, og boka er så tynn, setningene er så fine, og historien som fortelles er så stor og forundrende. Man sitter igjen med en dyp opplevelse av livets kompleksitet.

Arne Christian Konradsen, programkoordinator og forlagsmann

Guro Skeie Vik, norsklærer

Berit Hedemann, forfatter og radiodokumentarist

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 23

NATUR

«EG JAKTAR PÅ LYSET. KVAR DAG. SJØLV I MØRKASTE NOVEMBER ER DET LETT Å FINNE» Inger Johanne Silgjerd Monstad

LYDEN AV EN ÅRE Det er i ferd med å bli kveld, og vi mangler bare de siste få hundre meterne ned til brygga da hun sier det. Vi holder på å avslutte en tur i kajakk på Numedalslågen. I stedet for å spise kveldsmat hjemme, har vi tatt pastasalaten i sekken, syklet ned til brygga og padlet oppover til den lille øya vi vet om. Der ute fant ikke myggen oss, og vi kunne sitte på det varme svaberget og spise, mens vi så på strømmen som tegnet mønstre på vannoverflaten rundt øya.

Ville hyl bredte seg utover vannspeilet etterpå, da jentene lekte seg i strømmen med kajakkene. Så pekte vi kajakkene sørover og padlet hjemover. Det gikk ikke lenge før vi så den første beveren.

Og det er da hun sier det, kort etter kveldens første bevermøte, mens vi siger stille og rolig nedover elva: – Lyden av en åre i vannet, jeg tror det er den beste lyden jeg vet.

Tekst og foto: Mikkel Soya Bølstad, forfatter, fotograf og foredragsholder (Teksten er et utdrag fra Vill glede 2013)

FILM

LYSET

Cinema paradiso (1988) kan man se mange ganger. Det er en veldig vakker historie. Den er gripende og i overkant romantisk fortalt om forholdet mellom ung gutt og en gammel kinomaskinist som dør. Filmen peker på en sentral verdi: kjærlighet i form av vennskap.

Jeg kan anbefale filmen på det varmeste, den er veldig populær hjemme hos oss.

Eg jaktar på lyset. Kvar dag. Sjølv i mørkaste november er det lett å finne. Ikke berre det openberre sollyset som leikar i haustlauvet eller over det støvete bordet. Men minuttane med rosa morgonlys, sjølv på overskya dagar, og sølvkanten på den svarte stormskya. Lyset er alltid der.

Erik Poppe, filmregissør

Foto: Filmweb

VAKKERT OM VENNSKAP

Tekst og foto: Inger Johanne Silgjerd Monstad, jordmor

24 I KULTUR & NATUR

MUSIKK

Den vakreste musikken

vle

d me

Ch

n

KLASSISK ø ristian Gr

Maleri: Charlotte Salomon (1917–1943)

ROSENKAVALEREN Hva er musikalsk skjønnhet? For meg er dette de øyeblikkene som griper tak og ikke slipper, som flommer over en som et vannfall, som selv når man tenker at man ikke orker mer, likevel vedvarer og tyner ens indre.

Ofte er de triste verkene de skjønneste.

Mange opplever at en melodi kan være vakker, andre en tekst – og de fleste begge deler. For meg er opera uten tvil en av menneskehetens sterkeste kunstformer.

Klang kom før ordet og krever dermed ingen forklaring. Klang taler for seg selv.

Nettopp det gjør at disse historiene blir, i motsetning til hva mange tror, enklere å forstå enn om man skulle fortelle den samme historien med ord alene. Musikken gir oss alle de emosjonelle nyansene som språket ikke makter.

Av det skjønneste som finnes i musikk vil jeg trekke frem den store trioen fra siste akt i Rosenkavaleren (1911) av Richard Strauss.

I denne operaen møter vi feltmarskalkfruen som på grunn av sin modenhet, stand og alder må gi slipp på sin unge forelskelse Octavian og la han få den unge Sophie.

I denne trioen opplever vi to motstridende menneskelige opplevelser i ett stykke musikk: Marskalkfruen og Octavian tar avskjed, samtidig som Octavian og Sophie endelig får uttrykke sin kjærlighet til hverandre. Den dempede musikken vokser til et enormt fortissimo, et musikalsk klimaks nesten uten sidestykke. Lamslått sitter vi i publikum tilbake og tenker «noe så vakkert» – nettopp fordi det også var så vondt.

Foto Cathrine Dokken

CHRISTIAN GRØVLEN er en klassisk pianist fra Bergen, utdannet i Oslo, Wien og København.

ACOUSTIC SOUL (2001) er det vakreste albumet jeg vet om, fordi stemmen til India Arie treffer meg på dypet av sjela hver gang jeg hører den. Og fordi musikken er jordnær, varm, og samtidig har en mystisk dimensjon.

Helga Sofia Aarvik, soulsanger med artistnavnet Sofia

PONTA DE AREIA (1975) med Milton Nascimento er en hyllest til en nedlagt togrute i Brasil. For meg har låta blitt en sørgesang over menneskers dårskap.

Men å så vakker.

Kåre Eriksen, seniorrådgiver og solist i bandet Oslo Oscillator

WALTZ FOR DEBBY (1964) med Monica Zetterlund og Bill Evans Trio er en utrolig vakker kombinasjon av jazz og visesang. Jeg har hørt på den platen non stop i to år.

Benedikte Kyvik, jazzsanger og prosjektleder

«KLANG KOM FØR ORDET. DEN TALER FOR SEG SELV» Christian Grøvlen DIKT

LYRIKK ER IKKE MATEMATIKK Det finnes så mange vakre dikt, men må jeg velge, velger jeg gjerne «Til hjertene» av Gunnar Reiss-Andersen (bildet), fra Kongesønnens bryllup (1926). Kjærlighetsdiktet begynner med «Glem aldri henne / du aldri møtte».

Jeg forstår det både som en påminning om å søke etter idealet og som en påminning om å passe på det man har. Men jeg klarer ikke helt å tolke det.

Jeg liker at lyrikk ikke er matematikk. Det gir meg en mystisk, uklar sinnsstemning som bare poesi kan gi. I den nye boken min «Ord som får voksne menn til å gråte», forteller menn, som er kjent for andre ting enn poesi, om et dikt som er viktig for dem. Veldig ofte er det fordi det er knyttet til en spesiell erfaring i livet deres. Selv er jeg en forbruker av dikt, det er et kontrapunkt til det jeg ellers driver med. På jobb er jeg fremoverlent og snakker om tøffe ting.

Mitt andre jeg har behov for å fordype seg og tenke på andre ting enn krig og regjeringskriser.

Ole Torp, journalist

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 25

NATUR

SPRÅKET SOM SYNGER

TRÆR

Ikke alle dikt, men noen – for noen dikt gjør noe med meg, virker inn, setter i gang tanker og følelser, overrasker – gir fysiske reaksjoner, gir støt tvers gjennom kroppen. Noen dikt flytter inn i hodet mitt og blir boende der, jeg kan dem utenat. Noen dikt setter taket på vidt gap og får meg til å sveve. Noen dikt kryper innunder i huden min, får meg til å grøsse helt fra leggen og opp nakken og hodebunnen.

Noen pustes inn og utvider seg i mellomgulvet. Og noen åpner en blomst i meg, en opplevelse av intens skjønnhet, slik som dette diktet av Catherine Blaavinge Bjørnevog. Hun har funnet opp språket på nytt, satt stavelsene sammen slik at de synger, gjort ordene til sine egne, fylt dem med klang, bare hør:

Gå ut og legg merke til trærne. Løvtrærne står bare der. De sier: Det er nødvendig med hvile. Gjennom sommeren har løvverket fanget en stor mengde sollys, som de lager sukker av. Om høsten er «vevtankene» helt fulle med næring. Da må produksjonen slås av.

Det gjør trærne ved å kaste bladene. Nå kan de hvile fra arbeidet.

Se godt på de nakne løvtrekronene. De har en egen skjønnhet. Og de er utformet slik at luftmotstanden blir minst mulig.

Ved å kaste bladene og forme grenverket aerodynamisk, unngår løvtrærne å bli et lett bytte for vinterstormene.

Se nøye på grana, de lange vintrenes mester.

Den beholder nålene for å kunne starte produksjonen straks de korte somrene begynner. For å hindre frost og væsketap lagrer de frostvæske i nålene og trekker et tynt vokslag over dem om vinteren. Men hvordan unngår de å knekke sammen under tyngden av snøen som nålene samler opp?

Bare se, de lager en snorrett stamme og lar grenene peke nedover så snøen lett glir av.

E elske hande ti onge mi Vetle hande Deu held verda kring imm aut um handi imme springe ei blome Meist dinna bloma kunst inkje leva fyrr de bi inkje sumar her Catherine Blaavinge Bjørnevog, Um sakne springe blome (2016)

Slik overlever trærne og bidrar til at mennesker og dyr får luft å puste i. Et hvert tre er et «livets tre», som det står om i 1. Mosebok 2,9. I Bibelen finnes det noen bøker som er særlig opptatt av hvordan vi kan få gode liv: visdomslitteraturen. Den påstår at kilden til det gode liv er visdom, og at kilden til visdom ligger i Guds skaperverk. «Spør dyrene, og de skal lære deg: spør fuglene under himmelen og de skal opplyse deg. Snakk med jorden og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle» (Jobs bok 12,7-8). I Det nye testamentet videreføres dette hos Jesus. Da han var ute og gikk med disiplene sine, oppfordret han dem stadig til å ha sansene åpne mot naturen som omga dem. «Se, fuglene der oppe». «Se, liljene der borte». «Se, åkrene er alt hvite». «Hva forteller det dere»? Han lærte dem opp til en kontemplativ livsholdning. Til å se alt de sto i livgivende sammenheng med og til å bli vise.

Tore Laugerud er prest i Areopagos og er ute så ofte han kan

Foto: Sigurd Rage/Flickr, Dreamstime, Areopagos

Foto: Maja Hattvang/Cappelen Damm

Gro Dahle, forfatter og dikter

dT r ore Lauge

Du la sikkert merke til det vakre spillet med farger før de kastet løvet? Da fører trærne reservestoffet sitt, klorofyllet fra bladene tilbake til stammen og røttene, for å kunne tilføre det det nye løvet neste vår. Når det grønne klorofyllet forsvinner, kommer de gule, røde og brune fargetonene fram. De har vært der hele veien.

E hug vél fysste gong e hell hude ti intilst me deu log atte byste So monge nette inntu

En dialekt som ikke fins, annerledes, men så nær at jeg nesten ikke får puste. Er det døden? Sorgen? Er det et savn? Et barn som er borte? Eller er det bare en mor som ser på barnet sitt? Og jeg forstår ikke helt, for det er formulert fordreid, men jeg forstår likevel, kanskje ikke med hodet, men med magen.

Det er en hel verden her inne. Og stemmen blir med meg, ligger i kjøttet, en sang som synger i ryggen på meg, spor av en drøm, en skjønnhet som virvler.

me

DIKT

UTENDØRS ud

«SNAKK MED JORDEN OG DEN SKAL LÆRE DEG, FISKENE I HAVET SKAL FORTELLE» Jobs bok 12,7-8

26 I FORDYPNING

Speilet som blindsone Skjønnhet? Det tenker jeg lite på. Eller, jo, når jeg tenker meg om, tenker jeg på det hele tida.

et starter om morgenen når jeg ser meg i speilet, sukker og registrerer nye rynker og ujevnheter. Eller, det starter egentlig kvelden før, når jeg legger meg og tenker på at jeg spiste for mye i dag også, og at jeg kommer til å angre når jeg går på vekta i morgen tidlig. Som en teologiens Bridget Jones vurderer jeg kontinuerlig mitt eget utseende og kropp mot et gitt skjønnhetsideal, vel vitende om at jeg har passert femti, og at markedsverdien bare er på vei nedover og snart ender i et børskrakk. Skjønnhet? Ja, jeg er smertelig klar over både nærvær og fravær av skjønnhet.

Eller skal det være så smalt som dette? For skjønnheten finnes jo et sted, uavhengig av meg. I visse våkne øyeblikk lurer jeg på hva det er jeg ikke ser, og hvorfor det nærsynte blikket så altfor ofte er det eneste jeg greier å anlegge på skjønnhet.

KVALITETSSTEMPEL. Det gjelder jo ikke bare meg. Mennesker har alltid vært opptatt av skjønnhet. Og de har strevd for å sjøl være vakre. Men det er ikke bare den menneskelige skjønnheten de har engasjert seg i gjennom tidene.

Mennesker har engasjert seg i kunsten som har blitt skapt, bygningene som har blitt oppført, naturen som ligger der,

musikken, poesien; en rekke former for estetiske uttrykk som vi sanser gjennom syn, lukt, hørsel og berøring. Skjønnhet og sivilisasjon hører sammen, enten det dreier seg om byplanlegging, parker og hager, eller vern av uberørt natur. En sivilisert kropp er en kultivert kropp; en kropp som ikke forfaller, men blir tatt vare på. Platon snakker om det skjønne, det sanne og det gode som er noe som er nært knytta til hverandre. Det usanne

«VI ER EN DEL AV KILDEN TIL ALL SKJØNNHET, SKAPEREN AV DET HELE, AV GUD» kan ikke være skjønt. Det uskjønne kan derimot bli skjønt i kraft av å være sant og godt. Skjønnheten virker på en måte som et kvalitetsstempel. Den sikrer troverdigheten ved det vi sanser.

ORDEN OG SYMMETRI. Men hva når idealene for skjønnhet endrer seg?

Det ser ut til at noen av idealene er tidsbestemte, mens andre er relativt stabile.

De store øynene som vi blant annet finner på portrettene av Mozart, de frodige Rubens-damene og de anorektiske Twiggy-modellene er idealer som var

typiske for sin tid. Likevel ser det ut til at det finnes et relativt stabilt ideal: Skjønnhet har med symmetri og orden å gjøre.

Det gjelder også mennesker.

Symmetriske mennesker oppfattes som skjønnere enn andre, på samme måte som en symmetrisk park kan oppfattes som skjønnere enn andre parker.

De fleste av oss er ikke symmetriske.

De fleste av oss ligger langt unna skjønnhetsidealene, det være seg de tidsbestemte eller de mer stabile. Likevel handler livet i svært stor grad om å søke etter skjønnhet. Det skjer når vi ser oss i speilet og prøver å forbedre det vi ser, når vi peser i vei i joggeløypa eller treningsstudioet, og når vi shopper klær som skal få oss til å bli den optimale utgaven av oss sjøl, så nært de gjeldende skjønnhetsidealene som mulig. Det skjer gjennom redebygging, når vi innreder og ominnreder det som er rundt. Det skjer på mange hold og plan: Vi leiter etter skjønnheten. Og likevel synes vi sjelden at vi finner den i oss sjøl.

Hva er det vi ikke ser? Hva er det vi ikke forstår?

VIL BLI ELSKA. Det er mangt å si om skjønnhetstyranni, kroppspress og sjølopptatthet. Dette skal vi ikke avfeie; i verste fall kan skjønnhetspress ta liv.

Når mennesker sulter seg til døde, presser kroppen så hardt at den svikter, og prøver ut ulike former for kjemiske og

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 27

Skrevet av Merete Thomassen. Hun er førsteamanuensis i liturgikk ved Universitetet i Oslo, feminist og har doktorgrad i teologi om kjønnsinkluderende liturgisk språk. Som prest har hun jobbet i menigheter, på sykehjem og ved Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.

Hun har skrevet flere bøker sammen med andre.

Foto: Syn og Segn, Trygve Indrelid

tekniske inngrep som er svært skadelige, da dreier det seg ofte om å gå til ytterligheter for å finne noe som handler om noe annet enn skjønnhet: Vi tror at vi vil bli mer elska hvis vi blir vakre nok.

For det er vel det vi mer eller mindre driver med, alle sammen, innenfor et langt kontinuum. Og det er et slit.

IMAGO DEI. Men hva med å begynne i en annen ende, å se skjønnhet som noe som ikke først og fremst er individuelt? For skjønnheten finnes. Den eksisterer, og vi er alle en del av eksistensen. Enda sterkere, vi er en del av kilden til all skjønnhet, skaperen av det hele, av Gud. «Imago Dei» er et av de aller viktigste teologiske begrepene som forteller oss hva det er å være menneske. Imago Dei betyr at vi er skapt i «Guds bilde». Ofte sagt i kirka, men sjeldnere forstått.

Hva betyr det egentlig å være skapt i Guds bilde? Det betyr det det sier, at vi likner på Gud: «Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» (….) Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.»

(Bibelen, 1. Mosebok 1, 26-27). Skapt i Guds bilde, det omfatter så mye mer enn vi vanligvis tenker over. Er Gud skjønn?

Vi er ikke vant til å bruke sånne ord om Gud. Men vi veit at Gud er hel. Hellig er avleda av ordet hel. Det hele, det

symmetriske og ubrutte er vakkert. Og Gud er hel, symmetrisk og ubrutt. Derfor likner vi på det som er helt, på Gud. Så er det dette underlige ved den kristne gudstroa, at den også innebærer at vi tror på en Gud som lot seg krenke, torturere og drepes. Er også dette en del av oss? Er dette en del av det å være skjønn?

SNEHVITS STEMOR. Ja. Vi er skapt

Der finner vi ikke andre svar enn dem Narcissus og stemoren til Snehvit fant.

Luther sa at menneskets hovedproblem er at det er «innkrøkt i seg sjøl», på latin «incurvatus in se». Det er en formulering han har fra kirkefaderen Augustin, men som han videreutvikler. Å være innkrøkt i seg sjøl er et uttrykk for hvordan mennesket isoleres i sitt eget indre, uten å være i stand til å se utover og se Guds handlinger og skaperverk med et åpent blikk, mener Luther.

«I SPEILET FINNER VI IKKE ANDRE SVAR ENN DEM STEMOREN TIL SNEHVIT FANT» i Guds bilde og likner på Gud. Det er en dyp kristen sannhet. En like dyp kristen sannhet er at Gud bestemte seg for å likne på oss ved å la seg bli påført skader og sår, skader som førte til døden.

Det er mye å grunne over. Våre brister, det slitne og det ødelagte er omfatta av det store og altomfattende Imago Dei. Skjønnheten finnes i hver enkelt av oss på grunn av dette. Både det hele og det brutte er en del av skjønnheten, fordi Gud både er hel og brutt. Det er ikke speilet vi skal stirre inn i for å finne skjønnhet. Speilet er en blindsone.

SE UTOVER. Å se meg blind på mitt eget speilbilde hver morgen for å finne skjønnheten, gjør meg mer innkrøkt og incurvatus. Det hindrer blikket mitt i å bli excurvatus – utadvendt. Når jeg løfter blikket bort fra speilet, ser jeg skjønnheten rundt meg. Jeg ser den i trengselen på 20bussen i rushtida. Jeg ser den langs en sliten oslogate som strever med å være veibane for alle oss som bor her. Jeg ser den i parkene, på himmelen, og i åsene langt der borte.

Jeg ser den på fjellet og ved sjøen, og jeg ser den på reise i andre land, i menneskemylder og ensomhet. Men aller mest merker jeg den når jeg går til gudstjeneste. Skjønnheten er der i musikken, i rommet, i stemmene som finner sammen i lovsang og klage, og i de evige orda.

Skjønnheten er her. Fordi Gud er her.

Fordi vi alltid, til alle tider, har del i Guds skjønnhet. •

28 I SAMTALEN

MARGRETE KVALBEIN (41) • Teologistudent og har jobbet som danser og koreograf i over 20 år • Prestevikar i Den norske kirke og frilanser som kursholder, skribent og klovn • Har skrevet boken «Henvendt. Overgitt – Kroppen i Guds hus» (2015) ANJUN REIMAN (41) • Nonne i Den Norske Sotozen Buddhist Orden i Kristiansand, har studert tre år i Japan • Første kvinnelige zenbuddhistprest i Skandinavia • Født i Nederland, oppvokst i Tyskland og var fabrikkarbeider der da hun kom til Norge i 2007 for å bli katolsk nonne

NESTEN-PRESTEN OG PRESTEN: Etter mange år som danser og scenekunstner, utdanner Margrete Kvalbein seg til å bli luthersk prest.

Søster Anjun Reiman ble ordinert som zenbuddhistprest desember i fjor.

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 29

TEKST IDA MARIE HAUGEN GILBERT FOTO SKJALG BØHMER VOLD

ZENBUDDHISTEN OG LUTHERANEREN ER ENIGE:

STILLHET OG ESTETIKK HENGER SAMMEN

30 I SAMTALEN

«ESTETIKK HAR EN EVNE TIL Å RYKKE OSS UT AV DET DAGLIGDAGSE KAOSET» Margrete Kvalbein

E

stetikk er viktigere enn vi tør å innrømme, sier Margrete Kvalbein.

Den kristne prestestudenten og scenekunstneren mener at hvordan ting ser ut er en sentral del av religiøs praksis. Uavhengig om det er en mer «opphøyd» estetikk eller ikke, så blir vi trukket mot steder gjennom inntrykkene vi får.

– For noen er estetikk mindre viktig, for andre har det stor betydning. Men om et tempel eller en kirke skal være noe spesielt, så er det viktig med estetikk, sier søster Anjun Reiman. Fremdeles er hun ganske fersk som Skandinavias første kvinnelige zenbuddhistprest.

RELIGIØSE KODER. De møtes for å snakke om «det skjønne» på taket av det som mange synes er et av hovedstadens vakreste bygg: Operaen. Reimans klesdrakt viser tydelig en religiøs tilknytning, der hun går med japansk klesdrakt bortover den hvite marmoren fra Italia.

Kvalbein er det kanskje ikke like lett å plassere religiøst utfra klærne, med fornuftig jakke og praktisk sekk med eksamensbøker på ryggen.

– Noe som ikke er vakkert i utgangspunktet kan bli det når det står i en sammenheng, sier Kvalbein og griper tak i t-skjorta fra Kirkens Bymisjon med påskriften «It’s never too late to be a rockstar».

– Dette er snarere anti-estetikk, noe som også er et bevisst valg fra Bymisjonens side. Det blir en egen estetikk, noe som sender signaler om hvem man er og vil være.

Hun ser på den sennepsgule kragen

som Reiman har over den sorte drakten.

PRESTEFARGEN. Gulfargen kom inn i buddhistnonnens liv sammen med prestetittelen.

– Først fikk jeg disse arbeidsklærne, sier hun om den svarte drakten, før hun griper kragen rundt halsen og peker på blomstersymbolene.

– De symboliserer de to hovedklostrene i Japan. Det viser at jeg har besøkt disse templene og gjennomført seremonien som er obligatorisk for å bli ordinert som prest.

Ringen på kragen symboliserer form og tomhet. I tillegg har den ingen begynnelse eller slutt – slik som evigheten.

Kvalbein synes den sorte arbeidsdrakten minner om det pilegrimer gikk kledd i, og hun tenker at Reimans svarte drakt forteller noe om religiøs disiplin.

– Det gule blir slående mot den svarte, disiplinerte bunnen. Når noe er vakkert er det ofte fordi det bryter med noe. For eksempel blir det enkle et brudd med det som er kaotisk. Estetikk har en evne til å rykke oss ut av det dagligdagse kaoset.

Anjun Reiman nikker. Hun synes det var godt å få litt farge på drakten.

Kragen hennes er et symbol på Buddhas kledebon og hans asketiske livsstil, kan hun fortelle. Da han levde, gikk han og munkene kledd i kapper som var sydd sammen av filler og tøystykker. Lappemønsteret lignet åkerlandskapet i India.

– Prestekragen er en symbolsk kappe, sydd sammen av små, firkantede

ARBEIDSKLÆR: Den gule fargen viser at Anjun Reiman er prest. – Symbolene forteller at jeg har gjennomført obligatoriske seremonier for å bli ordinert, forklarer hun Margrete Kvalbein.

tøystykker, sier hun og forklarer at under messene har prestene litt andre klær på og større krage.

– Noen munker går fremdeles i klær som er eldgamle, det er nesten så de ikke henger sammen.

Presten synes det velbrukte er vakkert.

Det forteller en historie.

BARBERT HODE. De rusler videre over det blendende operataket, mellom turister og unge jenter som poserer foran mobilkameraene.

– Lengter du tilbake til tiden med hår? spør Margrete Kvalbein.

– Nei, jeg gjør ikke det, hos oss har alle barberte hoder. Hva som er pent er dynamisk, det kommer an på hvem som ser og hva personen er vant til.

– Ofte er det slik at jo mer vi ser av noe, jo penere synes vi det er, sier Kvalbein og nevner muslimske Sana i tv-serien Skam.

– Vi får ikke se henne uten hijab, vi får ikke se et hårstrå. Dette er tydelig bevisst fra produsentenes side. Og jo mer vi ser, jo penere blir det med hijab.

VISUELL STILLHET. Mange nordmenn ser for seg en tykkfallen, gullfarget Buddha i en sky av røkelse, når de tenker på buddhismen.

– Det er i den kinesiske buddhismen vi ser denne typen estetikk. Vi bruker ikke den tykke Buddha-statuen. I zenbuddhismen er rommet og klærne våre enkle. Vi ofrer også røkelse, og det gir en egen følelse, forteller Anjun Reiman.

Kvalbein liker at den kristne bildekunsten ofte består av scener, kanskje fordi hun har bakgrunn som scenekunstner.

– Jesus ser nokså vanlig ut sammen med vanlige mennesker. Det det

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 31

32 I SAMTALEN

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 33

«DET KAN JO VÆRE AT DET STÅR EN GUD BAK DET. DET VET VI IKKE» Anjun Reiman

dreier seg om der, er hva som skjer mellom menneskene, sier hun.

Ordet «zen» forbinder hun med noe lyst og enkelt. Mens hun synes det er mye visuell støy i katolske kirker og noen buddhistiske kulturer, opplever hun det motsatte i hagene og templene til zenbuddhister.

– Jeg er glad i de enkle rommene. Det er en sammenheng mellom stillhet og estetikk. I zen-estetikken er det en slags bevegelse som appellerer veldig til meg.

Det er som om den tar utgangspunkt i det som er, og holder det litt.

Norge for å bli katolsk nonne i Larvik, men ble buddhist ganske raskt.

– Da jeg kom til Oslo i dag, så besøkte jeg domkirken. Og det luktet så godt!

Lukten der tok meg tilbake til da jeg var katolikk.

Kirken i Tautra Mariakloster ved Trondheim er et veldig vakkert trosrom, synes hun.

– Det er mye glass i taket og et stort vindu bak alteret, så vi kan se rett ut i naturen og på Trondheimsfjorden. Det er veldig pent der. Naturen som katedral er kanskje det beste rommet man kan være i.

HELLIGE ROM. Zenbuddhistene i Kristiansand leter etter et fast sted å være. På samme måte som nonnen tenker at gamle, velbrukte klær kan være vakre, liker hun også velbrukte rom.

– Hva er det egentlig vi prøver å gjøre når vi lager et hellig rom? spør teologistudenten ettertenksomt.

– Et hellig rom for meg er et godt rom å være i, svarer nonnen.

– Hva er det som gjør det til et godt rom å være i?

– Det bryter med stresset i hverdagslivet, det skaper en kontrast. Et hellig rom hadde mistet den kraften den har, om det hadde sett ut som vanlige rom.

Jeg kjenner det ofte med en gang jeg kommer inn. Kanskje er det fordi folk har bedt og meditert der i mange år, svarer hun. Så kommer hun på hvor viktig lukten er for henne.

– Vi ofrer røkelse, og det gir en estetikk som den ligner den som er i de katolske kirkene.

Det er lukten av det velbrukte, duften som bryter opp hverdagen i det man entrer rommet.

Tidligere var nederlandsk-tyske Reiman katolikk. Hun kom egentlig til

DISIPLINERT KUNST. For Kvalbein er de fineste rommene de som er utformet bevisst, der det ligger en disiplin bak. Og de er gjerne enkle.

– Jeg forbinder god kunst med det å økonomisere med virkemidlene, gjerne holde litt igjen. Det er kanskje det som gjør det litt eksklusivt – at det er disiplinert. Flotte kunstnere kan også finne på å pøse på, men da er det også et tydelig valg. Det er i hvert fall lett å tenke på dette når man er sammen med en som lever et klosterliv, sier hun og ser på buddhistpresten.

– Henger den enkle estetikken sammen med zenbuddhismens filosofi?

– Ja, det handler om at vi ikke må ha andre ting enn vi egentlig trenger, svarer Reiman og forteller om hvor enkle de japanske klostrene er. Der skal det ikke være mer enn det som er nødvendig.

Men tempelet i et kloster skal være pent.

– Der gjør vi alltid noe ekstra.

– Jeg tror alt synlig er veldig viktig

GUD: Margrete Kvalbein tror det står en skaper bak menneskets estetiske sans.

Anjun Reiman er mer i tvil.

for oss, sier Kvalbein.

– Hvis vi synes noe er hellig, er det viktig for oss å gjøre det ekstra pent. At alt er symmetrisk. Hun avbryter seg selv, hun greier ikke å definere det, for hva som er pent varierer med kultur.

– Hvor kommer så ideen om det skjønne fra?

– Jeg tenker at det ligger en skaper bak den. Noen ganger slår det meg at det knapt er mulig for kunstneres fantasi å overgå det som finnes et eller annet sted i naturen, sier Kvalbein.

Søster Anjun Reiman synes det er vanskelig å si om verden utelukkende har blitt til gjennom evolusjon eller om det står en skaper bak. Ideen om «det skjønne» tror hun først og fremst handler om hva mennesker synes er pent og ikke.

Det er veldig individuelt.

– Men for all del, det kan jo være at det står en gud bak det også. Det vet vi ikke.

NATURELEMENTER. Kvalbein tror at det som skapes av mennesket har en opprinnelse.

– Dette har vi ikke funnet opp helt selv, sier hun og peker på at operahuset kan sees på som en menneskeskapt forlengelse av naturen. Når de går over det hvite taket, gir lyset henne følelsen av å gå over en isbre. Og når de går inn, varmer treverket de buede veggene, bryter med muren rundt og under og gjør at det hele får noe mykt og organisk over seg.

– Jeg har en fornemmelse av at når vi lager noe som behager oss, så er det fordi det treffer en nerve, noe vi kjenner fra naturen. Naturlige elementer drar oss på mange måter tilbake der vi kommer fra, sier hun. For henne har det en trosdimensjon også.

– Det blir et vitnesbyrd om at Gud er i oss, sier Margrete Kvalbein. •

34 I TIPS

Vannhull langs vegen Her er redaksjonens tips om ting som kan gjøre livet rikere i høst – og i 2018.

TURER TIL KINA OG HONGKONG Stadig flere menigheter støtter Areopagos-prosjekter i Kina og Hongkong, og våren 2018 arrangerer Areopagos turer dit for medlemmer og ansatte i samarbeidsmenigheter.

Andre interesserte kan også melde seg på. Alle må betale reisen selv. Deltakerne får en unik mulighet til å oppleve steder og mennesker man ikke møter som vanlige turister.

2.–12. mars går turen til Tao Fong Shan (grunnlagt av Karl Ludvig Reichelt i 1922) i Hongkong og dagsenteret Home of Grace i Nanjing med Randi Dyrberg som reiseleder.

8–19. mars leder Raag Rolfsen en reise til Tao Fong Shan (TFS) og til kinesiske menigheter i Zhandong. 2.–16. april tar Grethe Raddum med en gruppe til Hongkong (TFS), kultursenteret TCG Nordica og vakre steder i Yunnan-provinsen. Interessert? Ta kontakt med Grethe Raddum, gr@areopagos.no.

DIALOG OG MISJON

Professor Paul Otto Brunstad (bildet) holder hovedforedraget «Å høre det uhørlige» når Magasinet STREK og Areopagos inviterer til den årlige seminardagen «Salig er tørsten» i Stavanger 11. november. «For å bli i stand til å høre det uhørlige og bli berørt av det urørlige, er passivitet og kjedsomhet en dyd, og inaktivitet og venting noe av selve veien til det gode livet», mener Brunstad. I tillegg til foredraget hans blir det workshops og smakebiter av klassiske kristne praksiser, blant annet «labyrinten som bønneverktøy».

Til våren blir det «Salig er tørsten» på Hamar, i Bergen (10. mars) og i Kristiansand (14. april).

4.–11. februar arrangerer Oslo biskop MisjonsUka 2018 i Oslo i samarbeid med Areopagos.

Fokuset dette året er forholdet mellom dialog og misjon. Kan vi lære noe erfaringene til kirkene i Hongkong og Kina? Areopagos inviterer presten Tan Gui-yun fra Weihai i Shandong-provinsen, direktøren for Tao Fong Shan Christian Centre (TFSCC) Tong Wing-sze og dialogsekretær ved TFSCC, Robia Mak Ming-sum (bildet) til MisjonsUka, og du kan høre og møte de tre kvinnene ved flere anledninger. Følg med på Facebook og areopagos.no, program kommer snart.

ENNEAGRAMMET – NY BOK OG FOREDRAG «Ditt sanne jeg – en kristen tilnærming til Enneagrammet» av Marilyn Vancil er nettopp kommet ut på norsk hos Verbum forlag.

Den amerikanske forfatteren er utdannet åndelig veileder, coach og enneagramlærer, og hun vil hjelpe andre med å leve «i sin sanne identitet som en unik refleksjon av Guds bilde».

Enneagrammet er en metodisk hjelp til å finne sin egen personlighetstype.

I april arrangerer Verbum og Areopagos foredrag med Marilyn Vancil i Norge.

Følg med på areopagos.no og Facebook.

NY PODKAST «Kulturmisjonen» er en ny podkast om bøker, kultur og teologi, som Areopagos er med å starte i disse dager. Fast inventar i studio vil være prest og skribent Ingrid Wågen Nyhus, prest og forfatter Maria Bjørdal Lervik og Arne Christian Konradsen som er bokmann og arrangementsansvarlig i Areopagos. Følg med utover høsten når den nye «podden» går på lufta.

Foto: Areopagos, NLA, Tao Fong Shan Christian Centre, Tomasgården, TCG Nordica og Norefjell Ski og Spa

«SALIG ER TØRSTEN»

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 35

«HVER ENESTE DAG SKULLE EN IALLFALL HØRE EN LITEN SANG, LESE ET GODT DIKT, SE ET UTMERKET MALERI OG OM MULIG SI NOEN FORNUFTIGE ORD» Johann Wolfgang von Goethe

TO AREOPAGOS-RETREATER Tomasgården retreatsted ved vakre Kornsjø på svenskegrensa arrangerer retreat i samarbeid med Areopagos 19.–22. april 2018. Temaet er åndelig lengsel, og Tore Laugerud underviser både om en Gud som lengter og hvordan «lengsel er ikke resignert avmakt, men en veldig drivkraft når mennesket våger å gi den rom og følge dens kompass». Det blir daglig meditasjonspraksis og mulighet for individuell veiledning/samtale. 31. mai–3. juni blir det «Salig er tørsten-retreat» på vakre Lia Gård i Koppang i samarbeid med Areopagos og magasinet STREK. Programmet blir en oppfølging av Salig er tørsten-dagene med undervisning, tidebønner og mulighet for samtale. Følg med på retreater.no og areopagos.no.

KUNSTNEROPPHOLD I KUNMING Hvert år legger Areopagos til rette mye av det praktiske og gir noe økonomisk støtte til kunstneropphold («artists in residence») på det kinesiske kultursenteret TCG Nordica i Kunming.

– Gjennom ikke-verbale møter i kunsten, kan vi nærme oss det eksistensielle på en annen måte enn gjennom samtaleformen. Kunst kan realisere fellesskap og gjensidighet der ord og språkbarrierer setter grenser, sier Raag Rolfsen, direktør i Areopagos.

Tidligere dette året har pianisten Rune Alver (bildet) og kunstnerne Sveinung Rudjord Unnerland og Svein-Arild Berntsen vært «artists in residence» på kultursenteret.

Fra midten av oktober oppholder bildekunsteren Martin Haarr seg der en måned.

Han skal samarbeide med lokale kunstnere og ha utstilling på galleriet.

AREOPAGOSFESTIVALEN Lengter du etter sommeren allerede? Da kan du begynne å glede deg til neste års sommerfestival den 28. juni–1. juli. Som i fjor finner den sted på Norefjell Ski og Spa. Også i år blir det kvalitetsforedrag, inspirerende workshops, fjellturer, kulturopplevelser og mange hyggelige mennesker.

Følg med i nyhetsbrevet vårt på epost, på areopagos.no og ikke minst facebooksiden vår.

«SÅ GODT KAN EIT MENNESKE VERA, AT DET BLIR VAKKERT AV DET» Olav Duun

LYS EPLEGLØGG 1 l ferskpresset eplejuice 6 nellikspiker 4 kanelstenger 1 vaniljestang, snittet på langs 1 tynn skive fersk ingefær evt. litt brunt sukker

Kok opp og la trekke i 30 minutter. Sil av og servér.

Du kan også variere med en liten sitronskive og en liten skvett mørk rom.

Gir 4 glass.

36 I AREOPAGOS I KINA

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO PRIVAT OG AREOPAGOS

L

Kunst for folket

Den kinesiske kunstnaren Luo Fei ser skjønnheit i å vaska føter.

UO FEI puttar stadig fleire papirark inn i munnen, forma som kremmarhus. Liknar ansiktet hans på ein blom, ein nellik? Eller ein samling lurar? Ropertar?

Den kinesiske performancekunstnaren sit i eit galleri i Lillesand, under kunstfestivalen «Forsoning og nåde» tidlegare i år, som var eit utvekslingsprosjekt som Areopagos og ulike samarbeidspartnarar stod bak. Performancen med papirarka heiter «Blomstring».

– Den handlar om følelsen min då eg kom hit. Det var vår og eg følte livet blomstra frå innsida, klart til å springa ut. Ein kan tolka det på ulike måtar, at det handlar om naturen. Men ein kan også tolka det i ei åndeleg retning, forklarar han.

RØRSLE I HJARTA. Til dagleg er han kunstnarisk leiar og kurator på kultursenteret TCG Nordica i Kunming i provinsen Yunnan, som samarbeider tett med Areopagos. Senteret har eit overordna mål om å få folk til å reflektera meir over mennesket sin verdi.

– Senteret vil stimulera til at noko skjer i folk sine hjarte og sinn. Det er ein viktig samanhang mellom kunnskap, følelsar og verdiar, seier han.

– Grunnleggjarane og leiarskapet ved senteret, inkludert eg, er kristne. Ikkje alle som jobbar der er det, men verdiane er baserte på det. Nokre slike verdiar er allmenne og er lette å akseptera som gode og fine i det kinesiske samfunnet, andre kan opplevast meir utfordrande for folk, fortel Luo Fei. Ein viktig del av jobben hans er å kommunisera på tvers av livssyn. Han meiner at det ikkje er noko

kulturelt tabu å snakka om religion i Kina.

– Eg snakkar for eksempel svært gjerne med vennene mine som er buddhistar om dei ulike måtane me praktiserer trua vår på.

GUDGITT EVNE. Som kristen ser han på mennesket sin evne til å skapa kunst som ein del av gavene frå Skaparen.

– Og kunsten speglar noko av det ein

TCG NORDICA • kultursenter i Kunming med galleri, scene, danseskule, kafé og turistprogram • oppretta i år 2000 • samarbeider nært med Areopagos om utveksling av kunstnarar mellom Kina og Skandinavia og volontørar • tar i mot norske kultur- og praksisstudentar gjennom den svenske folkehøgskolen Hyllie Park, sjå hyllieparkfolkhogskola.se/kinakurs

trur på. Men kunsten er sjølvsagt noko heilt eige i seg sjølv, ei eiga forteljing som ikkje er det same som religion. Den kan opna andre dører, byggja andre bruer.

Luo Fei har vore performance-kunstnar sidan 2002, men blei særleg inspirert då kunstnarparet Hilmar Fredriksen og Anne Rolfsen hadde kunstnaropphald på TCG Nordica støtta av Areopagos.

Fredriksen er rekna som ein pioner i norsk performance-kunst, og i Kunming hadde han fleire verkstadar og framføringar saman med Luo Fei og andre kunstnarar og studentar.

– Kunming har vore ein viktig åstad for utviklinga av moderne kunst i Kina, og nokre av dei første samtidskunstnarane

vaks opp her. Dei seinare åra har samtidskunsten gått frå å vera ei undersgrunnsrørsle til å føregå i det offentlege rommet og er blitt omfamna av byen, fortel Luo Fei. Han meiner at kunstmiljøet er meir avslappa og spreidd i Kunming enn i Beijing og Shanghai, og at kunstnarane i denne byen er særleg opptatt av det indre, emosjonelle livet og av naturen.

NOKO MORALSK. Naturen er det vakraste den kunstnariske leiaren veit, sjølv om han har budd i millionbyar heile livet.

– Å ta i mot skjønnheiten der er noko som ladar batteria i det indre livet mitt.

På TCG Nordica sitt galleri er samtidskunst det viktigaste, og dagens kunstteori prioriterer ikkje skjønnheit slik som klassisk kunstteori gjer. Men eg trur det er viktig å aktivera skjønnheit i dagens kunst også, på ein eller annan måte. Eg trur det er vesentleg for folk å oppleva det. Spørsmålet er korleis kan me visa det, undrar Luo Fei. For han er ikkje skjønnheit eit konkret objekt eller fenomen, sjølv om det også kan vera det.

Skjønnheiten er i flowen, i rommet, i tida.

– Det er noko abstrakt. Og faktisk også noko moralsk, som heng saman med godleik. Det kan vera noko folk ikkje ser at er vakkert, i alle fall ikkje ved første augekast.

MILJØ OG DYREVERN. I november vil TCG Nordica ha ei stor kunstustilling om miljøspørsmålet, som skal heita «Invisible Planet» (Usynleg planet).

– Eg er kurator og me har invitert meir enn tjue kunstnarar. Forhåpentlegvis får me med eit par norske også. I tillegg til utstillinga vil det bli to foredrag, eitt av den nederlandske kunstnaren Vera Regina om å sykla verda rundt og eitt av Li Ji, ein kinesisk kunstnar som har arbeidd med dyrevern i mange år. For

TØRST HØST 2017 SKJØNNHET 37

PERFORMANCEKUNST: «Blomstring» handla om følelsen Luo Fei hadde då han besøkte Lillesand i vår. Heime i Kina har han vaska føter som performance fleire gonger. Pioneren Hilmar Fredriksen (til høgre på bildet i midten) har vore til stor inspirasjon.

meg er dette skjønnheit og godleik saman.

VASKAR FØTER. SSidan 2007 har han gjort ein performance kalla «Kunst for folket» ved ulike høve. Det omgrepet er noko alle kinesarar kjenner til. Det handlar om Mao sitt syn på kunsten, som noko som burde tena folket. Etter kulturrevolusjonen skulle kunstnarane komma ned til arbeidarklassen og skapa skulpturar og bilde av arbeidsfolk, slik at det inspirerte og bygde opp samfunnet.

Når Luo Fei gjer performancen «Kunst for folket», vaskar han føtene til folk på landsbygda.

– I Kina har me ingen kulturell

tradisjon for fotvask, og folk kjenner ikkje til det kristne meningsinnhaldet i det å vaska føtene til nokon. Folk tykkjer

NOKO Å TENKJA PÅ?

Areopagos sender ut nye seniorvolontørar til TCG Nordica hausten 2018, og treng godt vaksne menneske med eventyrlyst, engasjement og erfaring frå kulturlivet, gjerne kunst eller musikk. Interessert? Ta kontakt med leiar for arbeidet i Asia, Grethe Raddum på gr@areopagos.no.

det ville vera ekkelt å gjera det, fortel han. Men for han, som har den kristne forteljinga med seg, var det noko han ønskte å gjera som kunstnar.

– Ei av dei eg vaska føtene til, var ei gammal kone i ei lita bygd. Folk der er bønder utan utdanning, og dei ser opp til oss som har studert. Då eg var ferdig å vaska føtene hennar, var ho så glad at ho ropte til andre: «Tenk, nå har ein ung mann med universitetsutdanning vaska føtene mine!» Bøndene kjende til det gamle uttrykket «kunst for folket», men dette var første gongen ein kunstnar hadde oppført seg som ein tenar for dei.

Det tenkjer eg at kan vera skjønnheit. •

38 I ANNONSE

Nyheter fra Verbum GEIR HELLEMO

MARIJKE TEN CATE, ILL / CORIEN ORANJE

MARILYN VANCIL

Livet i Salmenes bok

Let og finn

Ditt sanne jeg

40 betraktninger

Stor illustrert bildebok for barn (4-10 år)

En kristen tilnærming til Enneagrammet

Mange mennesker som har opplevd motgang i livet står likevel støtt.

Hvordan får de det til? Det er livets store spørsmål forfatteren er opptatt av i denne boka. Han henter fram innsikter som har hjulpet mennesker i møtet med de store utfordringene gjennom tusener av år.

Let i de store tegningene og bli kjent med personer og fortellinger i Bibelen.

Gjennom fortellinger, rimvers og korte tekster som formidler det viktigste fra historiene, kan små og store lære om bibelske personer.

Oversatt av Ann Kristin van Zijp Nilsen.

Enneagrammet er en hjelp til å finne sin egen personlighetstype og sitt indre jeg og et verktøy for personlig vekst. En innføring i Enneagrammets ni personlighetstyper med spesiell vekt på en kristen tilnærming. Oversatt av Ingvild Røsok.

Kr 328,-

Kr 269, -

Kr 348,-

Kjøp bøkene i din bokhandel eller på bibel.no

Vebjørn Horsfjord

Religion i praksis Spiser buddhister oksekjøtt? Hva spiser egentlig sikher?

Skal hinduer kremeres eller begraves i kiste? Når feirer ortodokse kristne jul?

Religion i praksis handler om hvordan befolkningen i dagens flerreligiøse Norge utøver sin religion.

KJØP BOKA: 329,-

: www.universitetsforlaget.no @: bestilling@universitetsforlaget.no : 452 27 865

Man kan løse mange utfordringer i møte med det religiøse mangfoldet hvis man vet litt om forskjellige skikker, og hvis man bruker egen dømmekraft, hevder Vebjørn Horsfjord.

Boka retter seg mot alle som møter det religiøse mangfoldet på jobb eller privat.

«Et imponerende arbeid som dykker ned i litteraturen, historien, religionen, språket som finnes i Bibelens tekster – og han gjør det med en fortellerglede og kunnskap som gjør både bibel og den røffe guiden til en sann fryd.» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad

FL O TT

G

ÅV

EB

O

K

!

Du vil også få en bedre forståelse av kunst­ historien, språket vårt, Martin Luther Kings taler, og broderiet på veggen til bestemor..»

Bjørn Stærk, Morgenbladet

«Dette er en pålitelig innføring for begynnere og den vil kunne berike viderekomnes tro.»

Karl Gervin, Vårt Land

«Det er ei bragd å skriva ei bok som denne, og Alf Kjetil Walgermo skal ha all ære for arbeidet han har gjort.»

Bård Hauge, Dagen Pris kr 369,–

«Walgermos blanding av ydmykhet og frimodighet til å gå til verket med vår tids synspunkter, er rett og slett befriende, opplyst og meget engasjert lesning.

Så: Gudskjelov for denne boka!» Jon Selås, VG

Foto: Evelyn Pecori

Vi vil skape en samtale på tvers av erfaringer, livssyn og trospraksis.

Vil du møte det som gir inspirasjon, det som gir motstand, det som kan utvide og fordype?

Prøv oss i 10 uker for 199 kr.

Send VL10UKER til 1933 Uforpliktende. Stopper automatisk.