Page 1

PILEGRIMSPRESTEN:­ Vil ikke lukke åpne rom PÅ VEG TIL BETLEHEM: Den eldste pilegrimsruten VANDRERNE: Kristen forfatter og muslimsk bankmann kjenner åndeligheten fysisk

tørst HØST 2016 ET MAGASIN UTGITT AV

Cecilia Samartin ble forfatter ved pilegrimsmålet

Tema: Pilegrim


Ein gjest i verda LEDER

PILEGRIMEN ER EIN FRAMAND. Ho høyrer ikkje til på staden ho er på veg mot. Det er i alle fall det ordet kjem av: Peregrinus (latin) tyder framand eller utanlandsk. Pilegrimen kjem alltid som ein gjest. Ho skal til eit mål og heim igjen etterpå.

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.no

Kvifor vil stadig fleire postmoderne menneske ut på pilegrimsvandring? Er pilegrimsbølga eit utslag av følelsen av å kjenna seg framand, som Sigbjørn Obstfelder skreiv om allereie i 1893: «Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt»? Mange pilegrimar seier at vandringa mot eldgamle valfartsmål gir dei betre kontakt med naturen og sin eigen kropp, med noko større enn dei sjølve og med historia.

Annonser: Tlf. + 47 23 33 17 00

I motsetnad til norske protestantar står norske muslimar i ein ubroten tradisjon der pilegrimsreiser er ei religiøs plikt. Slik er det for Zakaria Saaliti, som du møter i dette bladet. Men pålegget gjeld berre dei som kan reisa. Pilegrimar reiser eller vandrar fordi dei kan. Då eg spurde fotografen Rune Eraker om å bidra i bildespalta vår, fekk han temaet «pilegrim i vid forstand». Han sende eit fotografi av menneske som må reisa: flyktningar sør for Gibraltar.

Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.no

Design/Grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: John Andersen/Juritzen forlag Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Flyktningar har meir til felles med pilegrimar enn med turistar. Dei er framande, på ei strabasiøs reise og har gjort eit oppbrot med ønskje om noko anna. Men å bli jaga heimanfrå av krig og naud, og berre ønskja seg ein stad der det er mindre liding, er noko heilt anna enn det middelklassefenomenet mange pilegrimsreiser er. I Bibelen finn me fleire forteljingar om flyktningar enn om pilegrimar. Jesus var begge deler. For eksempel gjekk han til tempelet i Jerusalem som pilegrim då han var tolv, men starta livet sitt som flyktning til Egypt.

Foto: Tone L. Walgermo

Bidragsytere i denne utgaven: Pétur Níelsson, Ida Marie Haugen Gilbert, Erling Rimehaug, Liv Hegle, Rune Eraker, Anne Kristin Aasmundtveit, Tom André Haaland, Arne Berggren, Elizabeth Knox-Seith, Rune Alver, Harald Olsen og Dorthe Karlsen.

Det er ei allmenn erfaring å vera på veg. Og me har alle flykta frå noko ein gong, stort eller lite. Anten me går langs pilegrimsleier, fluktvegar eller berre skal ein omveg heim, er me alle undervegs. Som Erik Bye skreiv i Pilegrimssang mot år 2000: «Det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn.» Ann Kristin van Zijp Nilsen

Støtt Tørst fast Areopagos er en kristen organisasjon som arbeider med religionsdialog og -studier, åndelighet og bistand. Vi startet med det i 1922, og nå arbeider vi i Norge, Danmark, Kina og Hongkong.

Print: GRØSET™ N

IC E C O L A

B

EL

RD

01

PR

48

2041

2 tørst HØST 2016

GATEROM: Gå ut. Vær frivillig. Inviter. Vær gjest

Liker du Tørst? Ønsker du at flere skal få muligheten til å lese gratisbladet? Flere av dere lesere har støttet Tørst ved å gi en gave – og noen av dere gir ofte. Det setter vi enormt pris på, og det gjør det mulig for oss å fortsette å lage bladet og ta i mot flere abonnenter. (Og de blir flere hver uke, fordi dere stadig anbefaler det til andre!) Denne gangen er vi ekstra frimodige og spør: Hva med å støtte Tørst fast? Både sum og rytme er helt opp til deg. Hvis dette er noe du kunne tenke deg, sender du en sms med kodeord AGAVE AVTALE på 2434 eller en mail til areopagos@areopagos.no. Da tar vi kontakt med deg og ordner en avtale. Vil du heller gi en enkeltgave? Vipps en gave til TØRST 61583.

O

Les mer på areopagos.no

JAKTEN PÅ DET USÅRBARE: Vi vil være uovervinnelige

IN T

ED MATT

ER

Magasinet er klimanøytralt.

ÆRLIGE FORTELLERE: Sårbarhet som kontaktflate

tørst tørst

PSYKOLOGEN: «Samtidsskammen» handler om fasade

ROMA: Sant’Egidio skriver ned livene til de usynlige

VINTER 2014/15 Et maGaSIn utGItt aV

PRESTEN, ATEISTEN OG SIKHEN: Vi må tåle annerledeshet

HøST 2015 Et magaSin utgitt aV

Deeyah Khan prøver ikke lenger å overbevise verden om at hun er bra nok

TEMA: Sårbarhet

Ulrik Imtiaz Rolfsen – Premierer kler meg naken TEMA: Anerkjennelse


Foto: Dean Meyers, Flickr Creative Commons

STEDET: Presten i kirken over Jakobsbrønnen i Nablus forsegler flasker med hellig vann.

12

«Jeg skal være ærlig, vi bodde på femstjerners hotell» Bankmann og pilegrim Zakaria Saaliti, side 24

HØST 2016 4 VOX POPULI: Hvor ville du dratt på pilegrimsreise? ............................................................................................................... 8 VANNHULL: Veier til Gud og til meg selv ....................................................................................................................................... 20 ANBEFALT: Musikk, bøker og tv-serier for pilegrimer ........................................................................................................... 22 AREOPAGOS: Pilegrimsferd til Jizu-fjellet i 1939 ...................................................................................................................... 28 SJELEN: Forfatter Cecilia Samartin er mest opptatt av det indre når hun går .........................................................

FÅ GRATIS abonnement på

torstmag.no

tørst HØST 2016 3


«

NÅR JEG HAR GÅTT CAMINOEN, HAR JEG FØLT EN STERK FORBINDELSE TIL EN ANNEN TID

GUD: Cecilia Samartin mener at religionen inneholder en fantastisk innsikt i menneskets forhold til Gud. Her sitter hun i Mission San Gabriel Arcángel, et gammelt kapell i hjembyen San Gabriel i California.

4 tørst HØST 2016


Señora Pilegrim Det var på pilegrimskontoret i Santiago de Compostela at Cecilia Samartin første gang våget å kalle seg forfatter. TEKST PÉTUR NÍELSSON

:

FOTO JURITZEN FORLAG

– Du må være forberedt på å lide, sier hun. Cecilia Samartin skal på sin tredje pilegrimsreise. Det er i hvert fall det hun kaller den selv. Det er ikke sikkert særlig mange katolske prester ville ha vært enige med henne. Men hennes definisjon veier fort tyngre for mange nordmenn. SUKSESS. For om Samantha Fox, bandet Smokie og Horst Tappert alle kan kalles norgesvenner, må norske lesere kunne kalles Samartin-venner. Vi har kjøpt over 1,2 millioner av bøkene hennes. Norge har vært hennes klart beste marked, og hun har vært Juritzen Forlags største suksess. Spesielt pilegrimstrilogien Señor Peregrino, La Peregrina og Los Peregrinos som har fått beholde sine opprinnelige spanske titler i Norge, men som kan oversettes som Herr Pilegrim, Pilegriminnen og Pilegrimene. – Sko og sokker er viktig. Det kommer til å bli hovne knær og gnagsår på føttene. Siste etappe om kvelden, og første etappe om morgenen er gjerne de vanskeligste. Den kubansk-amerikanske forfatteren og psykoterapeuten vandrer rundt i stuen hjemme i California mens hun forteller om de praktiske forberedelsene til turen langs Hadrians Wall, muren som romerne bygget mellom England og Skottland. Hverken ved Nordsjøen i øst, eller ved Irskesjøen i vest finnes det noen helligdom. Ingen Canterbury, intet Mekka, ikke så mye som en Nidarosdom. Det er ikke engang noen lang tradisjon for å gå langs muren. SJELSTILSTAND. – En pilegrimsvandring trenger ikke noe offisielt vedtatt kart eller destinasjon. Det holder, mener hun, at den som går selv bestemmer seg for at vandringen skal ha betydning, og bruker den til å tenke over livet, og hva det betyr. – Det kan være en tur på butikken. Det er sjelstilstanden som avgjør. Sjelstilstanden er målet for forfatterens pilegrims-

vandring, langt mer enn hva som måtte befinne seg i enden. – Jeg går inn i en slags transe, en meditativ tilstand, hvor jeg er utenfor verden, men på samme tid enda mer tilstede i den. Det gir plass i hodet til de virkelige spørsmålene: Hvorfor er jeg her og nå, hva er formålet med livet mitt, er jeg tro mot meg selv, mitt kall og menneskene rundt meg? Hvordan kan jeg forbedre meg selv? Det er uavhengig av om veien går langs Hadrians Wall eller mot Santiago de Compostela. CAMINO. Samartin, som kommer fra en konservativ, tradisjonell kubansk familie, startet sitt pilegrimsliv i Europa – på «caminoen». El Camino de Santiago de Compostela, eller veien til Santiago, kalles pilegrimsleden som har grener fra hele Frankrike, samler seg nordøst i Spania, før den strekker seg tvers over landet til den spanske byen Santiago de Compostela ved Atlanterhavet. Katedralen skal være bygget over graven til apostelen Jakob. Sammen med Roma og Jerusalem var den det viktigste pilegrimsmålet i middelalderens Europa. Etter nesten å ha dødd ut har denne tradisjonen fått et voldsomt oppsving de siste tiårene, med flere hundre tusen pilegrimer hvert år. En viktig grunn til dette er bestselgerfabrikken Paulo Coelhos selvbiografiske bok Pilegrimsreisen, som ble gitt ut i 1987. Også Cecilia Samartins bøker kan ha inspirert nordmenn til å ta turen. Mellom 2004 og 2014 fikk rundt 7000 av oss sertifikatet for å ha gått minst de siste hundre, eller syklet de siste 200 kilometerne. – Det var på slutten av den første vandringen dit, da jeg skrev meg inn i registeret på pilegrimskontoret i Santiago de Compostela, at jeg første gang oppga «forfatter» som yrke. Det ble et løfte både til meg selv og til Gud som har fått meg gjennom vanskelige perioder. tørst HØST 2016 5


CECILIA SAMARTIN (55) • cubansk-amerikansk forfatter og psykolog • ble født på Cuba midt under revolusjonen i 1961 og flyktet med familien til USA • bor i San Gabriel, en småby i Los Angeles County i USA • er utdannet i par- og familieterapi og har i flere år jobbet med latinamerikanske immigranter • har skrevet sju bøker og er utgitt i 18 land, men er mest populær i Norge • vant kategorien for beste romantiske roman i «The International Latino Book Awards» i 2009

6 tørst HØST 2016

INSPIRERT. To ganger har Samartin vært blant de slitne som når målet. Og tre ganger har hun brukt caminoen som et sentralt element i bøkene nordmenn elsker. Parallelt med historien om den fattige meksikanske jenta som tar seg over grensa til USA og får jobb på psykiatrisk sykehus følger vi hennes pasients fortelling om sin ungdoms pilegrimsreise, og hvordan begivenheter langs ruten formet livet hans. Forfatteren bruker påfallende forskjellig språk til å fortelle de to historiene i samme bok: enkelt og funksjonelt om samtidens Los Angeles og et langt mer blomstrete språk når den gamle mannen forteller om sin ungdoms reise. Samartin sier hun ble inspirert av karakteren, men også av turen. – Både når jeg har gått caminoen, og når jeg har skrevet om den, har jeg følt en sterk forbindelse til en annen tid. Tankene går til alle menneskene som har gått langs leden tidligere, med de samme tankene og følelsene som meg. Sånn sett gleder jeg meg veldig til å gå langs Hadrians Wall som er enda eldre, og se hva som dukker opp. KATOLIKK. – Et av målene med vandringen langs en romersk grensemur nord i England er altså å oppleve et slags fellesskap med mennesker i en førkristen sivilisasjon og å tenke over eget liv. Er det i det hele tatt en troshandling? – For meg er det absolutt en troshandling. – Hvilken trosretning tilhører du? – Jeg er vel offisielt katolikk. Men jeg tror ikke at kristendommen har rett og at alle de andre tar feil. Jeg tror kristendommen omfatter alle de andre religionene. Jesu oppgave var ikke å fordømme, men å omfavne og tilgi, ikke bare dem som tror på en spesifikk måte. – Er det en kristen troshandling? Hunden bjeffer. Det ringer på døren. Cecilia Samartin kvitterer for en pakke og kommer tilbake med svaret. – Jeg tror Gud alltid er der, klar til å kommunisere med oss. Og jeg tror at i den transelignende tilstanden vi ofte opplever på vandring, kan vi lettere kommunisere med Gud. Før hadde man klart definerte ruter og skulle gjerne gjøre bot for synder eller forbrytelser. I dag står vi mye friere til å velge selv hva vi gjør en pilegrimsreise til.

IKKE SPIRITUELL. Med det mener hun ikke at hun har fridd seg fra religion. Hun er ikke blant dem som heller kaller seg spirituell. – Å si at du er spirituell er i mine øyne en enkel utvei. En politisk korrekt måte å si at du er åpen for å ha et forhold til Gud, men samtidig understreke at du ikke fordømmer dem som tror annerledes. Samartin er meget høflig, ordentlig og mild. Så hun fnyser ikke. Men problemet er ifølge henne den innebygde påstanden om at å bekjenne seg til en tro eller en religiøs doktrine innebærer at du er trangsynt og intolerant. – Organisert religion er ikke Gud, det er en menneskeskapt og derfor ufullkommen institusjon, men religionen inneholder en fantastisk innsikt i menneskets forhold til Gud, og hvordan samfunnet har utviklet seg med Gud. Det er noe vakkert, relevant og mektig å hente ved å studere skriften med de spørsmålene mennesker alltid har stilt seg og Gud. Det er religion. Kall det religion. – Er forkynnelse en del av forfatterskapet ditt også? – Forfatterskapet er definitivt min tjeneste. For meg er det viktigere å få dele Gud med leserne enn å selge en million bøker. YACHTKLUBB-VENNENE. Svært mange pilegrimer går uten noen form for religiøst utgangspunkt eller mål. Det er å gå glipp av mye ved reisen mener Samartin. – For meg blir det som å sitte midt i det mest storslåtte etegildet du kan tenke deg, med fantastiske retter fra hele verden, og spise brød og ingenting annet. Om du bare går på denne turen som et slags middelklasse-selvrealiseringsprosjekt eller bare for å kunne krysse det av på lista, er det i mine øyne mye mer begrensende enn religion noen gang kan være. Men reisefølget hennes, i tillegg til ektemannen, har vært nettopp ikke-religiøse vennepar fra yatchklubben. Ifølge henne selv er dette toppen av den moderne verdens overfladiskhet. Yatchklubben, altså, ikke vennene. – Vi fikk dem likevel til å be med oss. Vi tok dem med inn i disse eldgamle kirkene og leste bønner, og de elsket det. Foran den kommende turen skal Samartin kjøpe helgen-medaljonger til reisefølget. –Men de får velge selv om de vil bære dem.


«

JEG TROR GUD ALLTID ER DER, KLAR TIL Å KOMMUNISERE MED OSS

MEDITATIV TILSTAND: På pilegrimsvandring går Cecilia Samartin i en slags transe, hvor hun er «utenfor verden, men på samme tid enda mer tilstede i den».

tørst HØST 2016 7


vox populi

Viss ein skulle vore pilegrim Kor ville du tatt vegen om du skulle dra på pilegrimsreise?

Foto: Kjell Elvis Golden Voices/Kristian Jacobsen

KJELL (ELVIS) HENNING BJØRNESTAD, songar og Elvis-imitator Ei pilegrimsreise er ei slags heilag vandring, ein reiser på ein måte i fotspora til nokon som har vore spesielle. Hadde folk spurt meg for mange år sidan, ville eg nok sagt at draumen var Graceland. Eg har vore der fem gonger i samband med oppdrag, og på den tida var det karrieren som betydde mest. Men nå er eg heilt ferdig med å vera så opptatt av, ja, med å dyrka andre menneske. Eg vil ikkje vera den eg var før, sjølv om det har gitt meg eit levebrød. I dag ville draumen vore å reisa til Israel. Der har eg aldri vore. Eg ville besøkt dei plassane eg les om i Bibelen, der Jesus vandra. For eksempel Judea, Samaria og Golgata. Då ville eg kanskje fått eit djupare inntrykk av det eg les om. Ein dannar seg jo alltid bilde når ein har vore ein stad. Eg er veldig bevisst på at slike reiser er ytre ting, som ikkje vil gjera meg meir verdt eller til eit meir heilagt menneske. I følge Guds ord er det berre tru som frelser oss.

SØSTER ANNE LISE HADLAND, novisemester, skribent og omsetjar Foto: Katarinahjemmet

Kort svar: Jerusalem. Må det grunngjevast?

8 tørst HØST 2016


PAMELA HILEY, taiji-lærar

Foto: Vincent Hansen

Foto: Gyldendal forlag

Foto: Tørst

NOMAN MUBASHIR, programleiar i NRK

NANCY HERZ, jusstudent og aktivist

Eg ville reist tilbake til Nepal, der eg var på besøk i fjor. Landet er fullt av eldgamle hindutempel som eg drøymer om å sjå, for eksempel i den heilage dalen Muktinath som ligg 3600 m.o.h. Eg har lese om dei i bøker. Dei er noko heilt anna enn tempelet i Slemmestad. Eg er hindu frå Myanmar, og eg blei fødd på ein tysdag, som er guden Ganesja sin dag. Så eg ville nok besøkt eitt av templa til hans ære først.

Eg ville ha reist til Neverland i California, der Michael Jackson budde heilt fram til han døydde i 2009. Eg var og er ein hardcore Michael Jacksonfan, og det hadde vore fantastisk og sterkt å besøkja Neverland.

Viss eg kunne reist på «pilegrimsreise», ville eg dratt til ein varm stad langt vekke i eit par veker, utan Internett og telefon. Eg ville berre lese bøker, ete mykje god mat, drukke mykje god vin, og reflektert og skrive. I ein kvardag med mange distraksjonar er det viktig å kjenna på det som kjem innanfrå og ikkje berre alle inntrykka ein får frå verda utanfor.

«Hadde folk spurt meg for mange år sidan, ville eg nok sagt at draumen var Graceland» KJELL ELVIS MARIANNE BERGSJØ GAMMELSÆTER, dialogprest i Bergen

Foto: Kirkelig dialogsenter Bergen

Åh, nå må eg setja meg ned, for eg har så mange draumar i den retninga! Det er vanskeleg å velja, men drøymevandringa må nok bli til Roma eller til Storbritannia. Eg er veldig anglofil, så eg vil gjerne tilbake og gå meir der. Aller helst vil eg til øya Iona, men eg har ikkje funne ei god vandrarrute dit ennå. Elles er eg stadig på det eg sjølv kallar små pilegrimsvandringar i fjellet. Det er noko anna enn ein vanleg fjelltur, som eg går endå oftare. Som pilegrim vil eg vera i kontakt med Gud og meg sjølv på ein annan måte. Nokre gonger fokuserer eg på ting som er viktige i livet mitt og snakkar med Gud om dei.

LEVI FRAGELL, tidlegare leiar for Human-Etisk Forbund og International Humanist and Ethical Union Foto: Arnfinn Pettersen

Sidan pilegrimsreiser ofte blir knytte til livssynstradisjonar, må vel eg ta ein tur til Brandbu på Hadeland. Der blei stiftaren av Human-Etisk Forbund, Kristian Horn, fødd i 1903. Det han har betydd for eit sekulært Noreg og eit humanistisk alternativ til religion er undervurdert. Sidan humanister ikkje ber til avdøde, altså helgenar, får eg nøya meg med eit sukk når eg kjem fram – for at skulegudstenester framleis finst.

Foto: Norsk Taiji Senter

DURGA DHUNGANA, reinhaldar

Heile livet mitt er ei pilegrimsreise, og utgangspunktet er å vera heilt nærverande der eg er. Grunnen til at eg kom til Noreg var Ibsen og Peer Gynt, og så hamna eg i Gamlebyen i Oslo med alle dei gamle kyrkjene. Eg er på reise akkurat her, eg. Livet mitt er sterkt knytt til Dao (Tao), det er jo alt som er. For å utvikla meg i taiji (tai chi) har eg reist mykje til Kina og opphavs-stader som Wudang Shan og Chenlandsbyen. Men eg har vore ein del i Himalaya også, for eg er svært inspirert av Arne Næss si tenkjing om fjell. Nå for tida reiser eg mykje til norske fjell, som Preikestolen og Gudbrandsdalen, der eg legg igjen «seeds of silence» – frø av stille. Det er ei slags utveksling mellom naturen og mi personlege «koding», energivibrasjonen av den eg er.

tørst HØST 2016 9


Et åpent rom Pilegrimsprest i Nidaros, Einar Vegge, vil ikke forhåndsdefinere pilegrimer. TEKST IDA MARIE HAUGEN GILBERT

EINAR VEGGE (49) • ansatt som pilegrimsprest i Nidaros siden høsten 2012 • lang erfaring fra pilegrimsvirksomhet • bakgrunn fra bredt spekter av presteog teologistillinger i Den norske kirke

: FOTO PRIVAT/FLICKR CC, VÍCTOR NUÑO

– Det viktigste er å se vandringen som et åpent rom, åpent for ulike erfaringer. Mange vil nok si at de ikke går av religiøse grunner. Men når vi snakker med folk, så opplever de noe som jeg vil kalle religiøst. De går i en kristen arv, sier Einar Vegge. Det trenger ikke være en bestemt grunn til at man går. De som går pilegrimsvandring trenger ikke føle seg så forhåndsdefinert, heller ikke fra kirkens side. – Vi må ikke lukke det rommet som folk opplever som forholdsvis åpent. Vi må heller stole på at noe fruktbart kan skje på turen, når eksistensielle behov i vår tid møter arv fra teologi og kirkehistorie. UNGE PILEGRIMER. Presten ser mange grunner til å gå. Noen går for selvutvikling, for naturens skyld, eller for å skjerpe samfunnsbevisstheten. Andre går av interesse for kulturhistorie, kirkebygg og gamle veier, eller av religiøse grunner. Man kan gå i en bønn – og gå bevisst mot et hellig sted. Han ser stadig flere av unge pilegrimer, og det er talende for en internasjonal trend. Årlig går over 200 000 pilegrimer til Santiago de Compostela, og i juli dette året var 39 prosent av dem under 30 år. SAMFUNNSBEVISSTHET. De to siste årene har Vegge observert en utvidelse av dagens pilegrimspraksis: en bevegelse fra rent indre fokus til utadrettet samfunnsbevissthet. – Pilegrimsvandringen blir ofte fremstilt som et indre liv. Men de siste to årene har det blitt satt tydeligere fokus på samfunnsbevissthet, for eksempel under Kirkenes verdensråds overskrift «Pilgrimage of Justice and Peace», Pilegrimsvandring for rettferdighet og fred, forteller han.

10 tørst HØST 2016

Presten synes det er spennende at verdens fattige og rike kirker, med folk fra ulike kulturelle bakgrunner, går gjennom dette sammen. TROVERDIG. Kirkenes verdensråd ønsker det de kaller en «troverdig pilegrimspraksis» ved å binde sammen ulike tråder i pilegrimsbevegelsens historie, «den som handler om misjon, teologi og arbeid for kirkens enhet og den som handler om sosialt og politisk arbeid». Ved å knytte an til og fornye pilegrimstradisjoner understrekes sammenhengen mellom tro, spiritualitet, fellesskap og konkret arbeid for vår neste, i følge kirken.no. – Det er viktig at det er en bro her, mellom det indre livet og noe som strekker seg utover. Det dreier seg om en spiritualitet som både har det kontemplative eller meditative i seg og en form for samfunnsengasjement. HELHET. Hva som i dag er en troverdig pilegrimspraksis, mener han kan samles i tre punkter som sammen utgjør en helhet: Feire gavene, besøke sårene og forvandlingens mulighet. – Å feire gavene er å bli klar over skaperverket. Helheten vi er en del av og medmenneskene i den. I stedet for å besitte og eie – så blir du gjest, sier Vegge og mener at opplevelsen av naturen rundt oss kan fostre et engasjement for naturvern, altså en handlingsside. Når presten snakker om å besøke sårene, tenker han på en mulig personlig utviklingsside. Det handler om å besøke smertepunktene i eget liv, ikke forstille seg eller skjule det for seg selv. Som pilegrim er det lettere å tåle at dette kommer frem. – Vi bærer det til det hellige stedet, sier han.


UNGE PILEGRIMER: Årlig går over 200 000 pilegrimer til Santiago de Compostela, og i juli dette året var 39 prosent av dem under 30 år.

FORVANDLING. Vegge mener at en pilegrimsvandring har evnen til å forvandle mennesker på det personlige planet. – Dette kan medføre en holdningsendring, som igjen fører til engasjement og handling. Men så har også dette en kollektiv side, hvor vi spør oss hva som er smertepunktene i vår måte å ordne samfunnet på. Da kommer vi bort i det politiske også. Presten ønsker ikke at det skal bli det samme som et demonstrasjonstog, dette er ikke aksjonisme. – Det å gå pilegrimsferd skaper en undring, som jeg tror på sikt kan drive til handling. ET MER ÅPENT MENNESKE. Mange går sammen med andre mot disse stedene. På det beste utvikler man en genuin åpenhet for alle livets sider, mener Einar Vegge, som synes han blir et mer åpent menneske når han går pilegrimsvandringer mot Nidarosdomen. Man utvikler en følsomhet for det åndelige, men han tenker ikke at det alltid går

gjennom stillheten og det innadvendte. Det å gå mot et felles mål kan ses på som et samvær, selv om man går alene. I pilegrimspraksisen har derfor målet stor betydning. Helligstedene gir mulighet for forandring. JESU SPØRSMÅL. Pilegrimspresten trekker frem Martin Lind, som er biskop i Svenska kyrkan og som driver med pilegrimsteologi. – Lind er opptatt av historien fra Johannesevangeliet, da Jesus kalte disipler til reisefølge. Mens de går etter ham, så snur Jesus seg og spør: Hva søker dere? Det bruker Lind som utgangspunkt for all sin pilegrimsteologi: Hva søker du? Hva vil du? Det er et åpent spørsmål. Som pilegrimsprest kan Einar Vegge be de som deltar på vandringer med ham, om å se for seg Jesus kjærlige og åpne blikk. Det skaper et rom hvor man kan reflektere over det viktige spørsmålet: Hva ønsker jeg skal prege mitt liv?

«

Som pilegrim utvikler man en følsomhet for det åndelige

tørst HØST 2016 11


stedet

Pilegrimsvegen til Betlehem «Fotspora» til Maria og Josef går nedover Vestbreidden. TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN : FOTO MICHAEL MELFORD, LIV HEGLE, ERLING RIMEHAUG OG ORIENTALIZING/FLICKR CC

– Eg blei sitjande igjen i krypten under kyrkja etter at resten av pilegrimsgruppa hadde gått opp igjen. Eg måtte vera åleine litt, fortel Liv Hegle, som til dagleg er prest i Areopagos. Like ved den Jakobs-brønnen er det eit lite kyrkjeutsal, der ein eldre palestinsk mann sel ikon og religiøse suvenirar. – Han kom bort til meg med eit lunt smil og sa: «Du må ikkje seia noko til dei andre, men eg trur du skal ha med deg denne.» Så gav han meg ei lita forsegla flaske med vatn frå den heilage brønnen. OPPLYST SYNDARINNE. Kyrkja ligg i den palestinske byen Nablus, som på Jesu tid blei kalla Sykar. Den berømte brønnen i Sykar heiter framleis Jakobskjelda, Bir Ya’qub – oppkalla etter patriarken Jakob, som er viktig for både jødar, muslimar og kristne. Her ba Jesus ei samaritansk kvinne om vatn og fortalde henne om sitt «levande vatn». Gamle norske bibelomsetjingar kalla henne «syndarinna ved brønnen», fordi ho hadde hatt så mange menn. – Men teksten viser at ho var den første som forstod at Jesus var Messias, og ho fortalde folket sitt om han, seier Hegle. Den ortodokse kyrkja ser på henne som den første evangelisten og ein helgen. Tradisjonen seier at disiplane døypte henne og gav henne namnet Fotini, som betyr «den opplyste». – Under morgonbønna vår rundt brønnen, veit me at me står på nøyaktig same staden der denne forteljinga føregår. Mannen i kyrkjeutsalet heiser opp bøtta med vatn og viser kor djup brønnen er ved å slå ut litt vatn igjen. Det tar fleire sekund før me høyrer plasket. Me får drikka litt av det reine vatnet og syng salma «Jesus, det eneste, helligste, reneste». Då trillar tårene på

12 tørst HØST 2016


DET FARLEGASTE I DET HEILAGE LANDET ER TRAFIKKEN

«

ERLING RIMEHAUG

NABLUS: «Ikkje sei noko til dei andre, men eg trur du skal ha med deg denne,» sa selgjaren i krypten over Jakobsbrønnen. tørst HØST 2016 13


GJESTFRIDOM: Den erfarne turguiden Nedal Sawalmeh (nederst t.v.) leier pilegrimane langs vandringsvegen til Betlehem, der klosteret Mar Saba (t.h.) er ein stoppestad. I flyktningeleiren serverer han og kona palestinsk festfrukost til dei som overnattar heime hjå han. Erling Rimehaug (midten) og dei andre nordmennene blir stadig invitert inn til folk for å drikka te undervegs.

«Veien til Betlehem – en pilegrimsvandring» (Luther 2012) av Erling Rimehaug skildrar heile vandringsruta langs Nativity Trail.

14 tørst HØST 2016

folk, det er ei fortetta stemning. Folk vil nesten ikkje gå, og eg blir altså sitjande heilt til sist. For presten er dette ein heilag stad, der ho opplevde å bli berørt av Gud.

ingen skuggar å finna oppe i den bratte fjellsida, seier ho. I det bratte terrenget ville ei kvar gravid kvinne vore redd for å skada seg eller barnet, og for å måtta føda midt på stien.

FOTSPORA TIL MARIA. Nablus ligg langs «Nativity Trail», pilegrimsvegen i Maria og Josef sine fotspor frå Nasaret til Betlehem. Avisredaktøren Erling Rimehaug har hatt med seg pilegrimsgrupper langs denne ruta fem gonger, som blei tilrettelagt for turisttrafikk av dei palestinske styresmaktene i 2010. Den går sørover på Vestbreidden – gjennom åsane i Samaria, ned i Jordandalen og Judeaørkenen og opp til Betlehem. Ruta er lagt utanom bilvegane, som ofte går der dei gamle ferdselsvegane gjekk. – Om me ikkje går nøyaktig i Maria og Josef sine spor, går me iallfall ei rute som gir eit godt inntrykk av korleis turen var for dei, seier Rimehaug.

UR-PILEGRIMSMÅL. Det er i same dalen at Jesus plasserte historia om den miskunnsame samaritanen. På denne vegen gjekk Jesus saman med disiplane sine etter å ha gitt den blinde Bartimeus synet igjen i Jeriko. Og Sigurd Jorsalfar reid her, då han skulle bada i Jordan-elva. Kristne pilegrimar har reist til Det heilage landet sidan dei første hundreåra etter Kristus. Utanom Roma var Jerusalem og Betlehem sjølve ur-pilegrimsmåla. Her kunne føtene stå på den same jorda som Frelsaren hadde blitt fødd, døydd på og stått opp frå. Det er nettopp landskapet, der Jesus levde og alle dei bibelske forteljingane føregår, som gjer at Erling Rimehaug stadig kjem tilbake. – På same måte som oppveksten min i området rundt Hallingskarvet har forma meg, opplever eg å bli kjend med Jesus på ein annan måte gjennom landskapet som prega han.

Det var mens ho gjekk den smale, steinete stien gjennom Qeltdalen, at det verkeleg gjekk opp for Liv Hegle, kor vanskeleg ferda må ha vore for Maria. – Tenk å vera høggravid ein slik plass! Det er glovarmt i den steikande ørkensola og nesten

– Men er det ikkje farleg å gå gjennom desse områda som er så konfliktfylte nå?


«

EG VAR PÅ AKKURAT DEN MARKA DER GJETARANE SÅG ENGLANE LIV HEGLE

– Ikkje farlegare enn andre stader. Ein må oppføra seg fornuftig og høyra på dei lokale. Det farlegaste i Det heilage landet er trafikken, akkurat som andre stader. Den slepp du unna når du går, smiler han. Rimehaug har ikkje opplevd farlege situasjonar langs pilegrimsvegen, berre ubehagelege, som å hamna nær samanstøyt mellom palestinarar og soldatar. Då er det berre å halda seg unna. – Dei palestinske vertane er ekstemt opptatt av at me skal vera trygge. MUSLIMSKE BØNNER. Muslimske Nedal Sawalmeh har vore lokal førar på alle turane som Rimehaug har gått. Han bidrar med kulturelle og historiske perspektiv undervegs som utvidar både Israel- og Palestina-venner sin horisont kraftig. Sjølv bur Sawalmeh og familien i ein trang flyktningleir i Faraa, men har guida pilegrimar frå heile verda. – Eg er stolt over at dei kristne som starta Nativity Trail-programmet stolte på meg og let meg vidareutvikla det, seier han. Han minner om at Koranen påbyr muslimar å vera gode mot

kristne. Der står det at «nærast i kjærleik til dei truande (muslimane) er dei som seier: ’Me er kristne’». Under tidebønnene ser den norske gruppa at han går litt vekk og ber for seg sjølv. – Ja, eg ber for folka eg guidar ved kvar bønnetid. Eg ber Allah verna dei frå fare, anten det er israelske sjekkpunkt, flaum eller lommetjuvar, seier han. OPEN HIMMEL. Utan ulukker eller andre problem når gruppa teltleiren på Betlehemsmarka, ein av dei siste dagane av turen. For både Hegle og Rimehaug er det eit høgdepunkt. Ingen av pilegrimane vil vera inne i teltet, alle blir sitjande rundt bålet og synga. Når bålet er brent ned, blir det stjerneklart. Alle hentar soveposane og legg seg ute. Det blir stilt, bekmørkt og berre stjernehimmelen lyser, fortel Hegle. – Der eg låg i soveposen og kikka opp, visste eg at eg var på akkurat den marka der gjetarane såg englane. Eg var i berøring med noko heilagt. Nå visste eg at juleevangeliet aldri ville bli det same.

NATIVITY TRAIL (Pilegrimsvegen til Betlehem) • 160 km vandringsrute frå Nasaret til Betlehem • tar 11 dagar med dagsetappar på 1-2 mil, fleire i ulendt terreng • har umerka sti, difor og av sikkerheitsårsaker bør ein velja guida tur • er etablert av palestinske turiststyresmakter i samarbeid med Sirajsenteret for studium av Det heilage landet • kan mellom anna opplevast gjennom Vårt Lands leserreiser • I november 2016 er Tørstredaktør Ann Kristin van Zijp Nilsen med som leiar på pilegrimsvandring her

GJETARANE SI MARK: På turen til Betlehem møter pilegrimane mange gjetarar, som gutane til høgre, og familiar som hentar oliven. I ein av oliven-lundane leier Areopagos-presten Liv Hegle tidebønn. For henne var overnatting under stjernehimmelen eit høgdepunkt.

tørst HØST 2016 15


16 tørst HØST 2016


«Jag begär det orimliga: att livet skall ha en mening. Jag kämpar för det omöjliga: att mitt liv skall få en mening. Jag vågar inte, vet inte hur jag skulle kunna tro: att jag inte är ensam.» Dag Hammarskjöll i Vägmärken (1963)

Ved stranden i Tanger i Marokko sover flyktninger ut rusen på dagtid, for å prøve å komme seg over Gibraltarstredet nok en natt. FOTO: RUNE ERAKER

tørst HØST 2016 17


rikere liv

SKO-LUKT

Foto: Grimstad turistkontor

DET ER IKKJE BERRE pilegrimar som får vond lukt i skorne. Skor som ikkje tåler vask kan få eit nytt, luktfritt liv etter ein vask med fuktig klut og ein tur i frysaren over natta. Viss dei framleis luktar, kan ein prøva å drepa dei siste bakteriane med eddik. Fyll ei gammal sprayflaske med ei blanding av halvparten eddik og halvparten varmt vatn. Spray innsida av skorne. Viss dei luktar sterkt av eddik, kan du leggja ein rein bomullssokk fylt med kattesand eller ei blanding av 1/5 bakepulver og 4/5 potemjøl i skoen. Dette vil absorbera både fukt og lukt. Eit kjapt tips for luktfjerning i skor er å dryssa bakepulver inni skorne, og la dei stå over natta. Bakepulveret vil ta til seg fukt og redusera lukt. Husk å børsta ut bakepulveret før skorne blir brukte igjen. Fleire tips for luktfrie skor og korleis du kan forlenga livet til tinga dine finn du på tavarepådetduhar.no

BÅDE SEINHAUSTEN, vinteren og våren kjem med mange høve til fordjuping og ro. På Dømmesmoen (bildet) i Grimstad ønskjer Areopagos og Den norske kyrkja velkommen til «En hviledag for sjelen» laurdag 19. november. Der kan deltakarane læra sentrerande bønn av Hilde Sanden– Bjønnes, som står bak ei ny bok om denne meditasjonsforma. Praksisdagen «Salig er tørsten» med fokus på det indre livet blir arrangert både i Stavanger og Trondheim 12. november, i Kristiansand 11. mars og på Hamar 1. april, som eit samarbeid mellom Areopagos og magasinet STREK. På Prestegården ved Lindesnes blir det Areopagos-retreat 19.–22. mai. Temaet er «Fra barnetro til voksen og moden tro». På Utstein pilegrimsgard blir det retreat og Areopagossamling den 25. mai, med retreat etterpå, 26.–28. mai. Etter Kristus, praksisnettverket i Areopagos, tilbyr kurs som blir kalla «jesusdojo» i Oslo med jamne mellomrom. Meir på etterkristus.no/naar og areopagos.no/hva-skjer

SAMTIDSKUNST OM FORSONING FRÅ KINA KJEM kunstnarane Luo Fei (bildet), Su Yabi og Zhu Jiuyang til Lillesand for å stilla ut saman med dei norske kunstnarane Laila Kongevold, Gunnar Torvund og Julie Arntzen i 1.–16. april 2017. Temaet er «forsoning og nåde» og i følge kurator Barbro Raen Thomassen skal prosjektet mellom anna hjelpa oss å forstå kva forsoning og nåde betyr i ei heilt anna kulturramme enn den norske, og korleis desse orda er relevante og aktuelle for nye generasjonar i Noreg. Foto: Paul Rysz/Flickr CC

Prosjektet er ein del av Areopagos sitt kunst- og kultursamarbeid med kultursenteret TCG Nordica i Kunming og blir støtta av Fritt Ord. Det er også ein del av reformasjonsjubileet i Agder. Meir om programmet på lillesandkunstforening.no

«Lengsel er ikke resignert avmakt, men en veldig drivkraft når mennesket våger å gi den rom og følge dens kompass» TORE LAUGERUD, PREST OG LEDER FOR AREOPAGOS SITT ARBEID I NORGE

18 tørst HØST 2016


MOTVILLIG TRUANDE Foto: misthermorecetas.com

Foto: Oda Aunan/Vårt Land

DEN KJENDE danske journalisten Charlotte Rørth (bildet) var på jobb i Spania i 2009, då ho plutseleg fekk det ho kallar ei fullstendig, verkelegheitstru oppleving av Jesus – og seinare skriv om i boka «Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende». Onsdag 7. desember kjem ho til fagdagen på Det teologiske menighetsfakultet (MF) som Areopagos, MF og Institutt for Sjelesorg arrangerer saman: «Jeg møtte Jesus. Omvendelse i en sekulær tid.» Der bidrar også professorane Karl Olav Sandnes, Leif Gunnar Engedal og stipendiat Silje Kvamme Bjørndal. Les meir på areopagos.no og mf.no

TARTA DE SANTIAGO

«Bare den som vandrer finner nye veier» NORSK ORDTAK

Denne saftige, galisiske mandelkaka frå området rundt Santiago de Compostela blir servert langs pilegrimsruta i Spania.

KJEM TIL NOREG

SOMMAR I DANMARK

Foto: Libris Förlag

NESTE ÅR blir Areopagos sin sommarfestival arrangert 30. juni – 2. juli på Galleri Emmaus i Haslev. Staden ligg 65 km frå København. Den svenske forfattaren Tomas Sjödin (bildet) skal halda foredrag. Frå det tverrkyrkjelege Aiden og Hilda-fellesskapet på Lindisfarne, kjem den engelske presten Ray Simpson. Han er kjend for bøker om keltisk spiritualitet. Areopagos Danmark lovar «en weekend med masser av spændende input, interessante workshops, dejlig mad, smuk musik og masser af tid til hygge og afslapning». Meir informasjon kjem på areopagos.no

INGREDIENSER: 5 egg 250 g sukker 250 g malte, skolda mandlar finrive skal av ei sitron 1 ts kanel melis Foto: TCG Nordica

FIRE KINESISKE MUSIKARAR og tre dansarar besøker Noreg i veka før påske under namnet TCG Nordica i Skandinavia 2017. Gruppa blir leidd av Chen Jia (bildet), som er dansar og leiar av det nye danseinstituttet på kultursenteret TCG Nordica i Kunming, eit senter som blir drive i tett samarbeid med Areopagos. Gruppa på sju reiser saman med bilde- og videokunstnaren Zhu Jiang, blant anna til Ål i Hallingdal. Der skal dei spela saman med norske folkemusikarar på gudsteneste. Turnéprogrammet er ikkje lagt ennå, men når det nærmar seg kan du sjekka om gruppa kjem til ein stad nær deg på Areopagos si facebookside og areopagos.no.

Slik gjer du det: Bland sukker og malte, skolda mandlar i ein bolle. Ha oppi eitt og eitt egg og pisk kraftig, til du har ei fin røre. Bland i sitronskal og kanel. Smør ei rund form (22 cm i diam.) og dryss mjøl over. Ha i røra og steik på 180 grader i nedre del av omnen i omtrent 30 minutt, til kaka kjennest fast og er litt gylden. La kaka avkjølast i forma, dryss over melis. Tradisjonelt skal Santiagokaka dekorerast med ein sjablong av St. Jakobskrossen, som du finn ved å søkja på nett etter «plantilla de la cruz de santiago».

tørst HØST 2016 19


vannhull

Alle mine veier Les mer om Anne Kristin Aasmundtveit på side 24.

Det er ikke når man er fornøyd at livet er på sitt beste. Det er når man har lyst på litt til, bare litt til. TEKST ANNE KRISTIN AASMUNDTVEIT

«Du kjenner alle mine veier,» står det i Salme 139 i Salmenes bok i Bibelen. Denne salmen er en av de aller vakreste tekstene jeg vet. Den er rettet til Gud. Men om Gud kjenner mine veier, så gjør ikke jeg det selv. Ikke på forhånd. Jeg må begi meg ut på dem. Ut på min livsvandring og ut på min pilegrimsvandring. Når jeg så står midt i pilegrimsvandringen, er det dette som trer tydeligst fram: det som hindrer meg i å gå og det som hjelper meg framover. Det som gjør veien vanskelig og det som gjør den lett å gå. Pilegrimserfaringene befinner seg i spennet mellom disse. Og når opplevelsene setter seg i kroppen og blir bearbeidet, følger erfaringene med inn i hverdagslivet. Der vandringen er opphørt, men likevel fortsetter. I BEVEGELSE. Samtidig er vandringen mye, mye mer. Karin Boye treffer en pilegrimspuls i diktet «I rörelse» fra 1927: Den mätta dagen, den er äldri störst. Den bästa dagen er den av törst. Nog finns det mål och mening i vår färd – men det är vägen, som är mödan värd. Det bästa målet är en nåttlång rast, där elden tänds och brödet bryts i hast. På ställen, der man sover blott en gång, blir sömnen trygg og drömmen full av sång. Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.

20 tørst HØST 2016

: ILLUSTRASJON TOM ANDRÉ HAALAND/BONTOMME.COM

EVENTYRET. Det er ikke når man er fornøyd at livet er på sitt beste. Det er når man har lyst på litt til, bare litt til. Når veien ligger foran og lokker. Eventyret. Og på den andre siden: de åpne armene. Favnen som tar imot. Den dype tilliten til livet. En av de fineste fortellingene om dette er historien om «Sønnen som kom hjem». Tidligere het den «Den bortkomne sønnen». Det er Jesus selv som forteller den, fortellingenes fortelling har jeg hørt noen kalle den. Opp gjennom historien har mange, mange opplevd dette som fortellingen om dem selv: DRO TILBAKE. En mann hadde to sønner. Den yngste krevde arven på forskudd, og så reiste han ut i verden og sløste den bort. Da han ble fattig, forlot vennen ham, og det ble hungersnød i landet. Han ble grisepasser og ønsket bare å få mette seg med grisematen. «Da kom han til seg selv,» sier Jesus. Fantastisk setning. Han kom til seg selv og husket at til og med leiekarene hjemme hos faren hadde mer mat enn han hadde nå. Dermed bestemte han seg for å bryte opp, dra tilbake til faren og be om å få bli en av leiekarene hans. Men da han ennå var langt borte på veien, fikk faren se ham, og han fikk slik medfølelse for ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og mens sønnen kom fram med det ydmyke ønsket om å få komme i

farens tjeneste, ropte faren på tjenerne, ba dem skynde seg og ta på gutten de fineste klærne, ring på fingeren, sko på føttene og stelle i stand et festmåltid. «For denne sønnen min var død og er blitt levende igjen, han var kommet bort og er blitt funnet igjen.»Og så begynte festen og gleden. (Etter Lukasevangeliet 15, 11-24). FÅ ØYNENE OPP. Å komme til seg selv kan være en livslang prosess. Men her i fortellingen handler det om å orientere seg på nytt, få øynene opp for røttene sine, angre på at man har latt egenrådigheten styre og be om en ny sjanse. Selv om man ikke våger å ha store forventninger. Uten et forvarsel på hva som vil skje. Overraskende blir man møtt av en vidåpen favn. Å komme til seg selv er å komme dit. Når jeg tenker på ordet «pilegrimsvandring», befinner det seg i spennet mellom disse tekstene. Mellom gleden over å være underveis, midt i eventyret, og opplevelsen av de åpne armene som tar i mot. I reisen eller prosessen, der man underveis kommer til seg selv, der man lar tilliten til livet ta overhånd. Og i hvilen, i vissheten om at her hører man hjemme. Både i uroen og tryggheten. I spennet mellom det i meg som vil videre og det som er kommet fram. Denne teksten er et utdrag av boka Alle mine veier. En pilegrims vandringer av Anne Kristin Aasmundtveit. (Luther forlag 2013)


tørst HØST 2016 21


anbefalt

Pilegrimer i litteratur, serier og musikk Kulturelle innspill på pilegrimsveien

U

T FRA DØDSCELLEN. Rectify er en ukjent tv-serie, men kanskje noe av det beste som er produsert, på høyt kunstnerisk nivå. Daniel Holden slipper ut av death row etter mange år og gjenfødes i et samfunn han knapt kjenner. Hjemkomsten er problematisk for lokalsamfunnet, familien og ham selv. Jeg har knapt sett mer engasjerende kakakterer og skuespillere på tv (Netflix). Daniel Holdens reise er blitt en forunderlig serie, vakker og med sterke religiøse undertoner. De som sier tv-dramaets gullalder er over, tar veldig feil. ARNE BERGGREN, forfatter

B

Foto: Erlend Berge/Vårt Land

EGEISTRING. Peter Haldorfs bok Jungfrumark fra 1993 (på norsk: «Jomfrumark», Luther 2003) inneholder beretningen om hans første pilegrimsreise til Egypt. Men hele boka er egentlig et referat fra hans pilegrimsreise inn i den kontemplative tradisjonen. Her skriver han med nyoppdagerens begeistring om tema han senere har behandlet i større dybde. Pilegrimsvandringer hører til i dette knippet av åndelige disipliner, det er da det også blir en indre reise. «En gave til meg selv» har jeg skrevet inni. Den er en gave til mange. ERLING RIMEHAUG, redaktør og forfatter

E

N PERLE. Meditasjonsboken Naturens katedral (Libris 2016) en er liten perle. Hans-Erik Lindström har skrevet den mens han har gått tur i skogene utenfor Stockholm, der han bor. Datterens illustrasjoner er forsiktige og fine. Denne store pionéren i den svenske pilgrimsbevegelsen har nå blitt pensjonist og nyter stundene der han mediterer over alle de små fenomenene som finnes i skogen. Boken er vakker å ha med seg når man vandrer, som en påminnelse om alltid å se det store i det små. ELIZABETH KNOX-SEITH, dansk pilegrimsprest

sitatet «Men også i vårt eget hjerte er der hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i, og der er veier som fører til vertshus eller gudshus» CLENG PERSON I «HUNDEVAKT» (1961) AV ALFRED HAUGE

Indre reise Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbluss

22 tørst HØST 2016

I PIANOVERKET Pilegrimsår, Années de Pèlegrinage av Franz Liszt er det mange fascinerande og tankevekkjande musikkstykke. Eg har eit spesielt forhold til Obermanns dal, Vallé d´Obermann. Her skildrar musikken ei indre reise. Dei mollprega innleiingssekvensane har ei spørjande, grublande og mørk stemning. Dei stadig synkande melodiske rørslene blir kombinerte med ein fortetta harmonisk vev. Vi opplever ein indre kamp full av motsetnader. Men i siste del av verket kjem resultata: Melodiane blir transformerte i stigande melodirørsler, no i durtoneartar. Her er lys, kraft og optimisme. RUNE ALVER, pianist


kronikk

Hellig ferd og hellig mål Hvis valfartsmålenes og helligstedenes betydning forsvinner, vil pilegrimsbevegelsen forfalle til en ren turbevegelse. TEKST HARALD OLSEN : FOTO PRIVAT/ANDY O’DONNELL, FLICKR CC

Gjennom hele den kristne pilegrimsbevegelsens historie har det vært en spenning i hva som har vært den viktigste begrunnelsen for pilegrimsferden: valfartsmålet eller ferden i seg selv. Vektleggingen har variert over tid, og har vært forskjellig i ulike miljøer. Men først og fremst har den vært bestemt av hva som har vært begrunnelse og motiv for pilegrimsferden. I de tilfellene der man søkte helbredelse eller åndelig inspirasjon og fornyelse, var valfartsmålet viktigst. Når pilegrimsferden var en botshandling, kunne ferden i seg selv, med dens fysiske krav og ofte strabasiøse utfordringer, være hovedpoenget. For dem som hadde pilegrimsferden som en pålagt straff, ble ferdens lengde viktig. VEKTLEGGER FERDEN. I dag er bildet mer sammensatt og flertydig. Det er en tydelig tendens til å vektlegge ferden i seg selv, på bekostning av valfartsmålets betydning. Det er ikke lenger uvanlig å gå bare noen av etappene på de lange valfartsrutene, uten nødvendigvis å komme fram til det egentlige målet. I dette ligger det imidlertid en svekkelse av pilegrimsvandringens særpreg og vesen. Hvis valfartsmålenes og helligstedenes betydning forsvinner, vil pilegrimsbevegelsen forfalle til en ren turbevegelse. Forholdet mellom ferden og målet har vært, og bør fortsatt være, et

dynamisk forhold av gjensidig forutsetning og berikelse: forventningene til målet beriker ferden, og ferdens erfaringer beriker opplevelsen av målet. DET HELLIGE STEDET. Men hva er egentlig et hellig sted? Det er berøringspunktet mellom den herværende og en hinsidig og annerledes verden. Det hellige er en realitet som overskrider eller transenderer menneskenes verden, men som likevel åpenbarer seg i denne verden. Dets opprinnelse ligger utenfor menneskenes erkjennelsesevne, men dets manifestasjoner kan observeres og erfares. På det hellige stedet kan den dennesidige verden overskrides. Det er overgangspunktet fra den ene værensformen til en annen, berøringspunktet mellom jord og himmel, mellom tid og evighet.

HARALD OLSEN har skrevet flere bøker med pilegrimstema: Havets pilegrimer (Verbum 2013), Bønn ved havet (Utstein Pilegrimsgard 2010), Ørkenvind (Verbum 2008), Den østlige pilegrimsvei (Verbum 2000) og Ilden fra Vest (Verbum 1999). Nå arbeider han med en bok om hellige steder og helligstedsforståelse.

ORIENTERINGSPUNKT. Derfor har det hellige stedet fra tidenes morgen også vært forbundet med en spesiell form for påvirkningskraft. Det hellige stedet er på en spesiell måte ladet med væren, mening og nærvær. Derfor har de hellige stedene vært viktige orienteringspunkt i menneskenes virkelighetsforståelse. Pilegrimsvandringenes framtidige betydning vil avhenge av at de hellige stedene beholder denne plassen i menneskenes opplevelse og tolkning av verden og tilværelsen.

TIDEVANNSØYA: Lindisfarne på østkysten av England, også kalt Holy Island, har vært et populært pilegrimsmål i århundrer. En kort del av døgnet kan man gå over til øya på havbunnen.

tørst HØST 2016 23


samtalen

Fysisk åndelighet ZAKARIA SAALITI (32) • økonom og leder for investering og kapitalplassering i Handelsbanken

Muslimen Zakaria Saaliti går ikke pilegrimsferd for å kunne krysse det av på lista over religiøse plikter. Protestanten Anne Kristin Aasmundtveit går heller ikke av plikt, men for å kjenne troen fysisk. TEKST IDA MARIE HAUGEN GILBERT

:

FOTO DORTHE KARLSEN

• styremedlem i Det Islamske Forbundet og tidligere leder i Norges Unge Muslimer •har deltatt i ulike debatter om islam i media

ANNE KRISTIN AASMUNDTVEIT (54) • forfatter, forteller og rådgiver i Bibelselskapet • har bl.a. skrevet bøkene «Alle mine veier. En pilegrims vandringer» (2013), «Pilegrimen i deg» (2007) og «Pilegrimsprat, mellom fromhet og hverdag» (2000)

«Ordene strekker ikke til, når man skal prøve å forklare hvordan det føles å feste blikket på Kaba for aller første gang,» skrev Zakaria Saaliti på selfien han la ut på Facebook fra helligdommen i Mekka tidligere i høst. Slik kristne i tidligere tider beholdt pilegrimstittelen resten av livet etter endt pilegrimsferd, kan Saaliti heretter titulere seg som «pilegrim», el-Hadj.

pilegrim, siden jeg er protestant, ikke ortodoks eller katolikk. Men vi protestanter har på en måte gjenoppdaget det. De senere årene har dette blitt stadig større. Vi er en del av et fellesskap med pilegrimer over hele verden, ikke bare kristne, ikke bare muslimer. Det er noe vi har felles. Vi er på vandring. Det speiler også livet mitt at jeg er på vandring, mener hun.

FEMSTJERNERS HOTELL. Etter ukene der klærne var to luftige hvite lakener, blant fire millioner andre i samme antrekk, har han igjen landet i hverdagen og den noe mindre komfortable bankmannsdressen. Dressen som sier noe om hva man jobber som, og kanskje om inntekt og status. – Jeg skal være ærlig, vi bodde på femstjerners hotell. Men likevel – perioden hvor du var pilegrim, så var du pilegrim. Når du gjorde det du gjorde, så var det ikke forskjell på deg og de fire millioner andre. Ingen kunne vite hvor man kom fra. Det er litt av poenget også, det skal være en påminnelse om den store folkesamlingen som en dag skal finne sted. At en dag skal vi stå framfor Gud, slik vi står i Mekka nå, uten at det er forskjell på noen, sier han.

AVRUSNING. Aasmundtveit snakker gjerne om «avrusning» som en del av pilegrimsferden. – Man avruses på inntrykk. Legger gjerne bort mobiltelefonen. Noen pålegger seg selv å ikke drikke alkohol, men det er individuelt. Vi snakker om å se hva man kan legge bort og legge ned for å fokusere på det man skal. Hun opplever at vandringen i seg selv tvinger henne inn i «avrusningen».

PROTESTANTISK GJENOPPDAGELSE. For Anne Kristin Aasmundtveit , som stort sett har sovet i et drønnende kor av snorking på herberger langs sine pilegrimsruter, er også målet en viktig del av pilegrimsferden. Det gjør henne klar over noe større enn seg selv. Det skjerper fokus når man legger hverdagen bak seg og går. Aasmundtveit har vandret til flere ulike pilegrimsmål i Europa, som den britiske øya Lindisfarne og den spanske byen Santiago de Compostela. – Jeg kom jo handikappet inn i dette med å være

24 tørst HØST 2016

Det kjenner Saaliti seg igjen i, hvordan pilegrimsreisens påkjenninger gjør en ren, som en åndelig «detox». – I følge profeten Mohammed vil det å gjennomføre pilegrimsreisens ritualer, kun med ønsket om å gjøre det for Gud, være som den dagen man kom ut i fra magen til sin mor – en form for gjenfødelse. FORBUDT. Det er en plikt blant muslimer å gjennomføre en pilegrimsreise – hadj – en gang i livet, såfremt helse og økonomi muliggjør det. – Konseptet pilegrim i islam er nok mer rigid enn det vi finner i kristendommen. Målet er gitte steder, gitte ritualer, i og rundt Mekka. Min opplevelse er at det er en mening i ritualene, sier Saaliti. De hjelper han å fokusere. Fra det øyeblikket man forlater huset hjemme,


PÅ VANDRING: – Vi er en del av et fellesskap med pilegrimer over hele verden, ikke bare kristne, ikke bare muslimer, sier Anne Kristin Aasmundtveit. tørst HØST 2016 25


Å GÅ: – Det handler om å bryte rytmen i det vanlige hverdagslivet, ved å gå inn i noe annet, en annen rytme, sier Aasmundtveit.

«

Jeg føler takknemlighet for at jeg er akkurat nå. Føttene går, hjertet pumper, alt lever Anne Kristin Aasmundtveit

så er man i en tilstand av å være pilegrim. – For vår del var det fra det øyeblikket da vi forlot Medina, da var vi i en tilstand som på arabisk betyr «forbudt». Blant annet er det forbudt å klippe hår, negler og skjegg, benytte parfyme og lignende. Man skal ikke drepe dyr eller plukke greiner av tre fra haram – det hellige området rundt Mekka, og man er pålagt seksuell avholdenhet i denne perioden. ABRAHAM OG ISMAEL. I trengselen mellom alle pilegrimene kan det være en prøvelse å utføre de ulike ritualene. De imiterer hendelser hvor profetene selv har blitt satt på prøve. Et av dem er å løpe mellom Al-Safa og Al-Marwa sju ganger, for å hedre Hagar, profeten Ismaels mor. Hun er en av islams mest berømte kvinner. – Der hedrer vi Hagars kamp og hennes rene tillit til Gud. Da jeg satt og prøvde å fordøye ting litt etterpå, så kom jeg fram til at hele pilegrimsreisen er en hyllest til profeten Abraham og hans familie. Alt vi gjør er en hyllest til deres liv, sier Saaliti. I den årlige pilegrimsmåneden feires Abrahams villighet til å ofre sin sønn til Gud. Mens jøder og kristne tror Abraham forsøkte å ofre Isak, sønnen han fikk med Sara, tror muslimer at det er Ismael som ble forsøkt ofret. Ismael var Abrahams og slavekvinnen Hagars sønn, og regnes som arabernes

26 tørst HØST 2016

stamfar. Koranen forteller at Abraham og Ismael ble fristet tre ganger av Satan, til å ignorere Guds befaling og stoppe ofringen. Hver gang reagerte de ved å kaste stein på Satan. Denne hendelsen minnes pilegrimene på veg til Mekka ved å kaste sju småstein mot tre søyler. I følge den islamske tradisjonen gjenreiste Abraham og Ismael historiens første gudshus, bygd av Adam (Evas mann), i Mekka. Dette er muslimenes pilegrimsmål, den enkle firkantede bygningen dekket av et svart klede, som man går sju ganger rundt sammen med tusener av andre mennesker – et symbol på enhet. FYSISK SPIRITUALITET. Anne Kristin Aasmundtveit elsker de lange pilegrimsvandringene, «hvor det eneste du gjør om dagen er å gå. Så har du målet langt der framme. Og dette målet er med på å gi fokus på turen.» Hun unner alle disse opplevelsene, som man forstår best ved å erfare dem selv. – Jeg tror det også for oss protestanter handler om å bryte rytmen i det vanlige hverdagslivet ved å gå inn i noe annet, en ny rytme – noe veldig, veldig grunnleggende. Man opplever å være kropp og at åndeligheten blir fysisk underveis: «Nå går jeg, her er jeg». Fysisk spiritualitet, kaller hun det. Som fersk pilegrim tenkte hun at hun skulle meditere underveis. – Men jeg oppdaget at meditasjonen lå i rytmen:


FOLKSOMT: – Jeg husker på at vi kommer som Guds gjester, forteller Saaliti om hvordan han takler trengselen i Mekka.

spise-drikke-sove-gå; spise-drikke-sove-gå. Det blir livsrytmen. Den rytmen får oss ned på et slags grunnplan i livet, som gjør at det som virkelig betyr noe vokser fram. Jeg føler takknemlighet for at jeg er akkurat nå. Føttene går, hjertet pumper, alt lever. Ikke alle adresserer det til Gud, men jeg tror mange opplever takknemligheten for de små tingene som er veldig grunnleggende i tilværelsen. – Og det gjør noe med vandringen at man legger ting til side. Du blir veldig tilstede i nået.

plikter: «Nå har jeg gjort den plikten, jeg kan krysse ut Mekka. Nå er vel Gud glad, så nå går jeg til neste, liksom». Utad kan det se ut som meningsløse riter som bare skal gjøres for ritualenes egen skyld, men for ham er de dynamiske og meningsgivende. – I Koranen og Bibelen så leser vi mye om ofringer. Det kan virke meningsløst alt det profetene går gjennom. Jobs lidelser, blant annet. Det er tester, som minner oss om at det er en mening i det som virker meningsløst.

KRYSSE UT MEKKA. Saaliti nikker. – Jeg ble tvunget til å se innover. – Selv blant fire millioner vandrere? – Jeg merket jo det – som produkt av Norge, hvor det ikke er så mange folk – at det var en periode der, hvor jeg tenkte at nå må jeg ha litt pause. Litt mange albuer, sier han. – Det blir ikke slåsskamp? – Hvis noen irriterer meg blant de andre på turen, så gjelder dette med å ikke si fra, ikke krangle, sier han. Reglene gir lov til å samtale, men ikke å debattere. Man skal ikke bruke krefter på å diskutere ting som er irrelevant for en pilegrim. – Jeg husker på at vi kommer som Guds gjester. Det handler om å dele, det blir man bevisst på.

SAMMENHENG. – Jeg snakket med en person som også hadde vært i Mekka. Jeg fikk inntrykk av at hun beskrev reisen som en meditativ vandring. Men du beskriver jo det ganske fysisk? spør Aasmundveit. – Ja, den fysiske delen er jo å gå i ring rundt Kaba, knele og gjøre ritualene. Men så har vi også den åndelige delen. Her sier vi «Gud, jeg har hørt ditt kall, nå kommer jeg for deg, kun for deg», kontinuerlig mens vi går. Det er den mest utfordrende delen.

For Zakaria Saaliti dreier ikke pilegrimsturen seg om å få krysset av noe på en liste over religiøse

«

En dag skal vi stå framfor Gud, slik vi står nå, uten at det er forskjell på noen Zakaria Saaliti

Verken bankmannen eller forfatteren erfarer at det er noen motsetning mellom det fysiske og åndelige når man er pilegrim, det er mer en symbiose. Ritualene, bønnene og bevisstheten henger sammen. – Det minner om det jeg kaller den fysiske åndeligheten. Det ytre og det indre er ikke atskilt, sier Aasmundtveit. tørst HØST 2016 27


areopagos KARL LUDVIG REICHELT (1877–1952) • misjonsprest og en av samtidens største Kina-eksperter • var kontroversiell blant samtidens teologer p.g.a. sitt dialogiske syn på misjon og andre religioner, men hedret i ettertiden • grunnla det som senere ble Areopagos, Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon i 1926

PILEGRIMEN REICHELT: Vi har ikke foto fra denne pilegrimsturen, men i bildet t.v. sitter Reichelt sammen med pilegrimsmunker i et buddhistkloster i Kina. Landskapsbildet er fra Vest-Kina, ikke langt fra området rundt Chitsushan (hentet fra boken Travels of a Consular Officer in Eastern Tibet, 1922). Bildet av Reichelt med pilegrimsstav er fra Tao Fong Shan i tiden 1934–1939, og nederst t.h. står han sammen med abbeden Miaochi på Taiwan før 1930.

• opprettet Tao Fong Shan, et kristent pilegrimssenter for buddhist- og taoist-munker, og i dag et kristent senter for spiritualitet, studier og dialog

Les hele Reichelts reisebrev på areopagos.no om møtet med røverne, om den gamle abbeden i Stenklokkens kloster og om når den den opiumsrøkende overhusholderen inviterer klostre på hele fjellet til offentlig foredrag og samtale med Reichelt. Reichelts brev ble trykket i magasinet «Østen og Vi» i 1939.

28 tørst HØST 2016


Et utdrag av Karl Ludvig Reichelts reisebrev fra 1939:

Pilegrimsferd til Chitsuhshan TEKST KARL LUDVIG REICHELT/ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN : FOTO AREOPAGOS ARKIV/FLICKR THE COMMONS

«Det var den 21. juli at vår karavane i den tidlige morgentime begynte på bestigningen av Chitsuhshan. Skyene hang mørke og illevarslende over berget, og lyn og torden slo ut over dalen», skriver Karl Ludvig Reichelt hjem til Skandinavia i 1939. BÆRESTOL. Sammen med sønnen Gerhard og pastor Song Tao-Liang har han reist fra Hongkong, der de bor på Tao Fong Shan (se faktaboks) og inn i Fastlands-Kina og provinsen Yunnan. Med seg på vandringen har de ni bærere, fire av dem til bærestolen. «Song og Gerhard skulde bruke ’apostlenes hester’, men jeg var dessverre nødt til å ta bærestol, da jeg jo ikke er så ganske ung lenger. Når det blev så mange byrdebærere, så var det ikke bare av den grunn at vi hadde adskillige tunge saker med oss, (feltsenger, bøker o.s.v.). Sitt hovedhensyn var at vi også skulde kunne gjøre et visst inntrykk på de røverskarer som vi muligens vilde møte på vår vei.» De kan bare reise nå, i regntiden, for resten av året er de opptatt med å undervise på Tao Fong Shan – både buddhist- og taoistmunker som er nysgjerrige på kristen tro og folk som vil bli prester. Etter et par dramatiske første dager, der Reichelt snart må ut av bærestolen og stavre seg fremover på dårlige stier i nattemørket og de møter et røverfølge – som lar dem passere fredelig – får de øye på målet: Jizu-fjellet, eller Chitshushan, som Reichelt skriver. HELLIG FJELL. «For Gerhard som nu for første gang fikk besøke et av de mest typiske hellige berg i Kina, var oplevelsen av den største betydning. Majestetisk ruget fjellet op over alle de omkringstående berg. [...] Det var klart at dette berg fra de eldste tider måtte inngyde en følelse av hellig, overjordisk høitid og velde. Og det var likeså klart at buddhistene med deres utpregede skjønnhetssans, måtte føle sig drevne til å slå sig ned der. – Skjønnhetsvirkningen forøkedes ved den krans av klostre og templer, pagoder og pavilioner som lå spredt omkring på fremspringende berghammere og inne i de lune lier. Det hele nådde sitt høidepunkt ved den mektige pagode som lå ytterst ute på pynten mot vest, funklende i gyldenskjær under aftensolens stråler. Ved synet av all denne skjønnhet, kunde vi ikke annet enn å sukke fra vår sjels dyp: ’Herre Jesus

Kristus må dagen snart komme, da Ditt lys får omstråle dette pilegrimscenter’.» OPIUMSRØKER. Ved middagstider dagen etter er de framme, gjennomvåte av tordenbygene, «i Stenklokkens kloster. «Vi blev mottatt på det vennligste. – Dette var ikke noen tilfeldighet. De ledende munker der kjente til oss, det er just fra dette sted at to av våre mest lovende Yünnan elever er komne. Det er Ma Tao-miao og Hsi Tao-shan. Begge har vært flinke til å sende brever og brochürer fra Tao Fong Shan hit. Der var derfor en liten flokk som ventet oss med stor lengsel. De visste vi var i anmarsj. Vi fikk slå oss ned i gjesteavdelingens beste rum og de unge munker, som flokkedes om oss, var utrettelige i sin omsorg for oss. For tiden er der ingen abbed. Men en mektig, beregnende og slu intrigant av en overhusholder har tøilene i sin hånd. At han ikke formelt har fått abbedverdigheten skyldes nok også den omstendighet at han er en notorisk opiumsrøker.»

JIZU-FJELLET (CHITSUHSHAN) • har en topp (Tianzhu) på 3240 m.o.h • ligger ved byen Dali i den kinesiske provinsen Yunnan • er et hellig fjell for buddhister fordi Buddhas viktige disippel Kashiapa i følge tradisjonen slo seg ned der • hadde i følge Reichelt «72 klostre, 360 templer og 53 eneboerhytter i fordums tid», men på hans tid «blott 12 større klostre og 23 templer»

FROMHETSLIV. «Ganske annerledes med naboklostret, Cheu-seng-sö. Det er i utpreget forstand ’et kloster for de ti verdensegne’ (som det heter i det buddhistiske sprog). Her vrimler det av besøkende munker fra Kinas forskjellige provinser. Den store tilbedelseshall er ofte full av tilbedere ved de daglige messer. Hit søker også mange fromme pilegrimer inn. [...] Og hvad er grunnen? Jo, den enkle ting, at man her har en leder, som med hensyn til personlig fromhetsliv og asketisk livsførsel virker som det dragende eksempel. Gamle, fromme Hfai-Kong, har virket her i snart tyve år. Han har knyttet til seg en hel liten stab av gode menn, som forsøker å gjøre alvor av sitt munkeløfte. FESTMÅLTID. Allerede første dag fikk vi ha en lang og interessant samtale med ham og hans menn. Og det resulterte i at han absolutt vilde anrette et ’festmåltid’ for oss den følgende morgenen. ’Men husk,’ sa han ’at et festmåltid her betyr at vi kun varter op med saker, som er grodd og tillaget opover fjellsiden.’ – Det blev også et uforglemmelig festmåltid: Ris, soyaposteier, bambus-skudd, forskjellige slags sopp og nærende røtter og urter.» tørst HØST 2016 29


Nyheter fra Verbum BRYNJULF JUNG TJØNN (RED.)

HILDE SANDEN-BJØNNESS

I de dager

Bakenfor ord og tanke

24 julefortellinger Norges fremste forfattere bidrar med nyskrevne julefortellinger. Vi spurte 24 forfattere om å levere tekster inspirert av Juleevangeliet. De har skrevet sine egne versjoner, refleksjoner, tanker og assosiasjoner. Resultatet er 24 nydelige tekster – med varme, omsorg, humor og overraskelser.

Kr 349,-

Bidragsyterne er: Håvard Syvertsen Lars Petter Sveen Mona Høvring Jon Fosse Kari Bremnes Simon Stranger Gro Dahle Eivind Hofstad Evjemo Rune Christiansen Ingrid Storholmen Pål Norheim Britt Karin Larsen Ruth Lillegraven Ragnar Hovland Kristine Næss Gaute Heivoll Maria Kjos Fonn Levi Henriksen Nils-Øivind Haagensen Maria Navarro Skaranger Jørgen Norheim Hanna Dahl Brynjulf Jung Tjønn Tina Åmodt Aasne Linnestå

Kjøp bøkene i din lokale bokhandel eller i vår nettbutikk bibel.no

Om kontemplasjon og sentrerende bønn Hvor finner vi Gud? I denne boka inviteres vi til å søke innover gjennom sentrerende bønn, for å finne Gud i stillheten. Boka forklarer hva kontemplasjon er, den historiske bakgrunnen og hvordan det kan praktiseres.

Kr 328,-


Salig er tørsten – en praksisdag for det indre livet

LØRDAG 12. NOVEMBER 2016 arrangeres seminardagen Salig er tørsten både i Stavanger og Trondheim.

MELD DEG PÅ: www.checkin.no

Arrangører:

og

STAVANGER: KJELL A. NYHUS holder hovedforedraget Skatter på stille dyp Andre bidragsytere: Hilde Sanden Bjønness – Hans Høie – Sr. Hildegard – Erik Aarmo Påmelding: checkin.no

TRONDHEIM: ASLE FINNSETH holder hovedforedraget Falle til ro for hans ansikt – om å følge Jesus i mobilalderen Andre bidragsytere: – Ulla Käll – Einar Vegge – Ingrid E. Heggset og Bergljot Svanholm Påmelding: checkin.no

Å SET TE VERDEN I BRANN – en ateist skriver om Jesus Mange tror de vet hva evangeliene om Jesus handler om: En mild moralfilosof som helbreder mennesker og oppfordrer til nestekjærlighet. Men evangeliene er blant de mest eksplosive bøkene i historien. De forteller om en radikal refser og predikant, som ønsket å revolusjonere verden. Hvem ville Jesus vært hvis han dukket opp i dag? Bjørn Stærk presenterer oss for en nåtidig Jesus, som er ganske annerledes enn vi forestiller oss. Og ikke bare fordi hun heter Mona. «Sjelden har jeg lest en sakprosabok som sprudler så mye av språklig overskudd. Med sin metaforbruk er boken et sitatarsenal for livssynsformidlere. Men først og fremst har en ateist gitt meg ny innsikt om troen min.» stian kilde aarebrot, aeropagosprest


Folk tror mer enn du tror Hver lørdag snakker vi med mennesker om hva de tror på. Det har vi gjort i 25 år. Det vil vi fortsette med.

Gaute Heivoll

Mama Maggi

Foto: Erlend Berge

Foto: Anton Ligaarden

Erna Solberg

Foto: Erlend Berge

Geir Lippestad

Foto: Erlend Berge

Ida Gilbert

Petter Stordalen

Foto: Erlend Berge

Cato Kristiansen

Foto: Erlend Berge

Elisabeth Thorsen

Foto: Dorthe Karlsen

Foto: Erlend Berge

Bli abonnent selv eller gi bort avisen til noen du er glad i, kostnadsfritt i 3 uker. Få papiravisen levert hver dag, samt tilgang til alt vårt innhold på nett og e-avisen. Bestill abonnement til deg selv: Send VL til 1933 eller gå inn på www.vl.no/gratis Gi bort til noen du er glad i: www.vl.no/gibort

Tørst høst 2016 norsk  

Gratismagasinet for de litt større spørsmålene

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you