Tørst 2-2012 norsk

KIRKENES VERDENSRÅD: Finnes det en global grådighetsgrense?

BJÄRKA-SÄBY: Slottet som ble åndelig oase med bakeri i kjelleren SAMTALEN: Skeptikeren og den katolske biskopen er like grådige

tørst 02 2012 ET MAGASIN UTGITT AV

TEMA: Grådighet

Herborg Kråkevik får aldri nok opplevelser

Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo

LEDER

Å skita i andre sitt reir Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. 23 33 17 00 areopagos@areopagos.org

Dei kunne ikkje skulda på at dei ikkje visste. Ein hadde hatt avanserte latriner i Frankrike i hundrevis av år, og i fleire generasjonar hadde det vore påbode i Paris, at alle husstandar måtte ha ei form for toalett. På den andre sida: Vond lukt kunne (nesten) dekkjast over med parfyme, og skiten tok lakeiane seg av.

Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.org Bidragsytere i dette nummeret: Kim Nygård, Solveig Schanke Eikum, Hanna Maria van Zijp, Raag Rolfsen, Tone Leksbø, Tore Laugerud, Anette Ejsing, Tom Andre Håland og Hedvig Idås.

Grafisk produksjon: Apall Design as Forsidebilde: Mona Nordby Trykt av Grøset på Scandia 2000

Magasinet Tørst er klimanøytralt

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog, studier, kristen spiritualitet og bistand.

Les mer på

areopagos.org

2 tørst 02:2012

Mens me smiler av dette bildet, sit me nordmenn på toppen av verdshistoria si kransekake. Me nyt ein livsstil ingen før eller etter oss truleg vil vera i nærleiken av å ha. Kjøtforbruket vårt når stadig nye rekordar, og me kastar mest mat i verda. Me ligg i verdstoppen på energibruk, og me unner oss sjølvsagt ein sydentur eller to kvart år.

Resultatet er enorme mengder avfallsstoff i atmosfæren til dette vesle reiret, som me deler med resten av verda.

Me kjenner oss verken særleg grådige eller som verdas adel. Me lever berre som me har råd til. Gapet mellom oss og det store fleirtalet på jorda er for lengst større enn mellom kong Ludvig og ein fattig parisiar. Forskjellen mellom det me har i dag og kva kommande generasjonar må streva med blir heller ikkje mindre. Ein treng ikkje studiepoeng frå søndagsskulen for å vita at å ta vare på skaparverket og dela på goda er grunnleggjande i den kristne forvaltartanken. Og den tanken finn gjenklang i dei fleste religionar og livssyn.

Eg gruer meg litt til å sjå barnebarna i augo og fortelja at me takla klimaendringane ved å reisa oftare til Syden. At luksuslivet me tok for gitt, gjorde oss blinde for skiten me la igjen i reiret dei måtte overta.

Kanskje ville det blitt lettare, viss eg visste at vala eg tok nå, ikkje var hjartelause. Både dei små kvardagslege og dei større i kommunen sitt vallokale annankvar haust.

Ann Kristin van Zijp Nilsen

Se hva som skjer Lik Areopagos på Facebook, så får du med deg informasjon om bra arrangementer, interessante artikler og poetiske drypp – og kan gi tilbakemelding på det som skjer.

Hvis du vil følge med på det som skjer i vår danske avdeling, er det bare å trykke «liker» på Areopagos Danmark.

Du får med deg de viktigste Areopagos-nyhetene ved å bestille A-posten fra post@areopagos.org. Nyhetsbrevet vårt kommer omtrent annenhver måned på e-post.

Hvis du har byttet e-postadresse de siste årene, må du huske å sende oss den du har nå.

Origami: Jeong Ki Dam

Annonser: Tlf. 23 33 17 00

Det er lett å le av adelen som skrei rundt i Versailles på Ludvig den 14. si tid, med pudra parykkar og blonder. Luksuriøst skulle det vera, men ikkje ein einaste do hadde «Solkongen» i praktpalasset sitt.

Så hoffet gjekk rundt og skeit i krokane.

Foto: Tone Leksbø

STEDET: På loftet i Nya Slottet i Bjärka-Säby ligger røkelsen tykk under den koptiske nattverden

12

«Siden humanismen er et demokratisk livssyn, sier den det flertallet sier.»

Skeptiker Marit Simonsen, side 26

TØRST 02 : 2012 4 VOX POPULI: Når føler du deg grådig? ........................................................................................................................................... 8 ØKONOMI: Rogate Mshana nekter å godta et grådig system ............................................................................................. 10 VANNHULL: Brevene fra underbevisstheten ............................................................................................................................... 20 ANBEFALT: Litterær og musikalsk motgift mot grådighet ................................................................................................... 22 AREOPAGOS: På dagsenteret i Nanjing får mennesker ny selvtillit ................................................................................ 28 ALDRI NOK: Herborg Kråkeviks kropp må si stopp for henne ...........................................................................................

FÅ GRATIS abonnement på

torstmag.no

tørst 02:2012 3

GLUPSKE erkjenn Herborg Kråkevik naska i barndomen.

Ho seier ho framleis aldri får nok.

TEKST SOLVEIG SCHANKE EIKUM

:

FOTO MONA NORDØY

– Eg føler ikkje at eg får brukt livet mitt godt nok viss eg ikkje opplever så og så mykje kvar dag. Det er óg ei form for grådigheit, at eg ikkje tar meg tid til å fordøye ei oppleving før eg hastar til ei anna, seier artist Herborg Kråkevik i taxien.

SKRÅBLIKK. Etter ti år i Danmark har ho flytta heim til Noreg.

I bagasjen har ho framsyninga Kjære landsmenn! Den går sin sigersgong på Det Norske Teatret, og Herborg slår seg laus med skråblikk på alt det norske.

Men før ho for av stad og tolka Edith Piaf, før ho var på filmlerretet i Det største i verden, vart Årets Spellemann og spela Julie i Romeo og Julie. Og før alt det andre. Då stal ho.

Kråkevik gjekk i tredje klasse då ho såg ei lakrisstong ho berre måtte ha. Den vart lirka ned i lomma på boblejakka, men gleda var kortvarig. Ho vart ferska. Det hjelpte ikkje på historia at ho var dotter til rektor.

PROPPA FULLE. – Rykta seier at det forsvann både hekledukar og peparbøsser rundt deg også i seinare tid. Korleis går det med naskinga no?

– Det går veldig bra. Eg har slutta med naskinga. Alle menneske får vel eit møte i døra med seg sjølv og sin eigen moral, seier Kråkevik.

Artisten har oppdaga at ho er meir fanga av ei anna form for grådigheit no. Ho hadde nyleg besøk av den gamle rektorpappaen sin i Oslo, og dei fekk med seg ei gudsteneste, før dei besøkte ein fin plass i nærleiken. På kvelden ville Herborg ein tur på kino.

– Då lo far min, og sa at eg måtte ikkje føreslå det ein gong. Dei trong tid til å fordøya alle inntrykka. I vår generasjon er det ikkje akkurat ein actiondag med gudsteneste og ein tur til Lysebu, og eg vil gjerne proppe dagane fulle av gjeremål. Det at vi er så grådige på opplevingar, fører til problem og frustrasjonar i liva våre, trur Kråkevik.

4 tørst 02:2012

PROPPFULLT: Det at vi er så grådige på opplevingar, fører til problem og frustrasjonar i liva våre, seier Kråkevik.

nningar

« – Sit vi på ein fjelltopp, sender vi bilete av utsikta til venene våre i staden for å berre sitje der og nyte den.

tørst 02:2012 5

«

Alle kan få ha si åndelegheit. Eg vert meir provosert av mangelen på det.

dømes danskane. Me har berre meir høve til å vera det. Noreg er i ein heilt unik situasjon i Europa i vår tid, og eg saknar litt at me stoppar opp og takkar for det.

Kråkevik legg til at mange utlendingar nok tenkjer at vi har det lett på grunn av oljeinntektene, noko som stemmer om vi ser på Statskassa, men samtidig er det ikkje like enkelt for alle å leve i dyre Norge.

– Noko eg har lagt merke til, er at me har begynt å tolerere større skilnader på folk her i landet. Det er stor synleg skilnad på dei som bakar sin eigen, økologiske focaccia og dei som et Grandiosa. Dette at det vert stadig fleire fattige i landet vårt og fleire storrike, er noko me må diskutere, synest eg. Vil me ha det slik?

HERBORG KRÅKEVIK (38) Skodespelar, revyartist og songar Gift, to barn på tre og ni år Har gitt ut åtte album og vart Årets Spellemann i 2000 for albumet Kråkeviks songbok.

Fekk nyleg Komiprisen for Beste forestilling og Komiprisen for Årets nummer for framsyninga Kjære landsmenn!

6 tørst 02:2012

– Eg trur dette skil vår generasjon frå eldre generasjonar. Det handlar om tidsånda, at vi viser kven vi er ved å gjere mykje i staden for å berre vere den vi er.

Spesielt på sosiale medium, seier Kråkevik. Sit vi på ein fjelltopp, sender vi bilete av utsikta til venene våre i staden for å berre sitje der og nyte den.

– Alt må dokumenterast før det er verkeleg for oss. Det er litt trist. Eg trur det tek frå oss noko av den verkelege opplevinga.

OLJE I NAVLEN. I ei scene i stykket Kjære landsmenn! snakkar Kråkevik om at nordmenn har greve så djupt og langt inn i den illeluktande navlen sin at dei til slutt fann olje.

– Trur du nordmenn er grådigare enn andre?

– Eg trur ikkje nordmenn er grådigare enn til

ÅNDELEG OPPSTRAMMING. Herborg sit i taxi på veg frå ei gravferd ho har sunge i. Ho fortel om påminninga ho får i slike samanhengar. Om kva som er viktig i livet – og kva som ikkje er det.

– Spelar tru noka rolle for deg?

– Eg er oppvaksen med kristendomen rundt meg, og å gå til kyrkja er noko av det som gir meg mest fred. Gudstenesta kan samanliknast med ei åndeleg oppstramming. Det er diverre så mange som er opptekne av oppstramming av andre ting på kroppen enn ånda, og det er så lite elles i samfunnet som skjerpar tanken og ånda, det åndelege.

Kråkevik synes noko av det viktigaste med trua er det medmenneskelege og å bry seg om dei som har mindre. Jesus bad nokre om å gi vekk alt dei hadde, og fylgje han.

– Det er skummelt, og dei færraste klarer det, men det er bra å ha ein religion som handlar om at det viktigaste er at andre òg har det godt.

KOMMERSIELL KYRKJE. – Du deler kjærleiken til salmane med kronprinsesse Mette-Marit. Apropos kongefamilien, du har ikkje funne din eigen skytsengel, du óg?

– Eg er ikkje så oppteken av den typen religiøsitet, men eg let meg heller ikkje skræma eller provosera av det. Alle kan få ha si åndelegheit. Eg vert meir provosert av mangelen på det. Mykje i samfunnet er styrt av rein materialisme, og det bør vi vere kritiske til. Det er tydeleg i kulturlivet at det

blir meir og meir styrt av økonomar, og det same gjeld kyrkja.

Kråkevik opptredde nyleg på haustkonferansen for kyrkjetilsette, og refererte blant anna til Jon Fosse som har uttalt at kyrkja er den siste instansen i samfunnet som ikkje er kommersiell.

– Eg trur det vert ei stor utfordring for kyrkja no når den vert skild frå staten og på lang sikt kanskje skal klara seg sjølv.

Det er klart det er vanskeleg, ting skal jo gå rundt i den organisasjonen òg. Men eg sa at eg håpar for framtida at det ikkje vert økonomane som vinn, men dei åndeleg utdanna.

SUMME SEG. Skodespelaren er ute av drosja og skal straks hente treåringen i barnehagen.

– Korleis er det i din eigen bransje? Må ein vere grådig for å kome seg fram der?

– Det er klart det er nokon skruppel-

lause i vår bransje som i alle andre. Men i og med at artistar lever av å formidle noko dei har skrive eller tenkt, er det eit hjartelag ein eller annan stad. Dei fleste artistar er veldig små til dømes i augneblinken før dei går på scena, og eg trur ikkje det er grådigheit som får folk til å drive på. Dei som er grådige på pengar og suksess, og seier ja til alt for å vere i media, brenn fort ut. Eg trur publikum fornemmar om det er å vere i søkelyset som er spanande, eller om vedkomande har noko å fortelje.

«

Kråkevik seier ho sjølv er eit godt døme på grådigheit på opplevingar og utfordringar.

– Eg jobbar alt for mykje. Når eg går av scena er det noko nytt med ein gong, sukkar ho.

Kråkevik må ofte bli så sliten at kroppen seier stopp, eller nokon i familien blir sjuke, før ho stansar. Noko av det beste ho veit er når ein avtale blir avlyst, eller ho må sitte og vente på nokon.

– Det er i dei augneblinkane i livet eg får tid til å la ting synke og summe meg litt.

Det er eit fint ord, det. Å summe seg.

Det er diverre så mange som er opptekne av oppstramming av andre ting på kroppen enn ånda.

PAUSE: Kråkevik må ofte bli så sliten at kroppen seier stopp, eller nokon i familien blir sjuke, før ho stansar.

tørst 02:2012 7

vox populi

Magefølelsen Ingen vil være det, men det er vanskelig å slippe unna. Når føler du deg grådig?

Jeg har outsourcet hele ubehaget ved å føle meg grådig!

Foto: Jørn Moen

Foto: Privat

ELIN ØRJASÆTER

ELIN ØRJASÆTER, skribent, kommunikasjonsrådgiver og programleder Jeg føler meg grådig når jeg spør sånne idealister som dere om honorar for å delta på Areopagosdagen... (Ørjasæter får et svært beskjedent honorar, red. anm.) Før følte jeg meg alltid grådig når jeg forhandlet honorar for foredrag. Men nå har jeg skaffet meg impressario, så nå slipper jeg å snakke med foredragskunder om pris.

Man kan si jeg har outsourcet hele ubehaget ved å føle meg grådig!

ODD KRISTIAN (KIAN) REME, prest og leder for Kirkelig dialogsenter i Stavanger

Foto: Arbeiderpartiet

Jeg føler meg mest grådig når jeg besøker Palestina, fordi jeg selv har så mye.

Opplevelsen av et folk som strever med enorm arbeidsledighet, okkupasjon og manglende rettigheter, gir meg alltid følelsen av at jeg selv har det så godt. Da slår det meg at jeg iblant føler meg grådig. Det er noe med viljen til å dele – det er vanskeligere når vi blir utfordret individuelt, enn at vi ønsker mer rettferdig fordeling globalt. Jesus holder veldig sterke appeller om grådighet i Det nye testamente, der han utfordrer vårt forhold til rikdom.

8 tørst 02:2012

WARSAN ISMAIL, samfunns- og realfagstudent. Twitrer som @somalieren og blogger på «bak rosa burkaer og gule mullahskjegg» Estetikk får fram grådigheten min. Jeg elsker vakre ting, enten det er mote, interiør eller kunst. Særlig den første kategorien tømmer lommene mine. Men jeg forsøker å motarbeide den tendensen. Jeg er generelt ikke opptatt av å ha så mye. Kanskje fordi jeg er oppdratt til å arbeide for å ha nok til nødvendighetene i livet, og når de er dekket, vil det alltid være mennesker - selv i min slekt - som trenger hjelp til det samme. Jeg har aldri fått rom til å utforske grådigheten min hjemme. Mulig jeg må flytte hjemmefra for å lære å bli grådig?

EIRIK MYRHAUG, samisk sjaman og healer

DAVID WELSH, leder for Buddhistisk studentforening i Oslo

Jeg føler meg sjelden grådig. Grådighet har med ekstrem sult å gjøre; en dypere drift om å få med seg alt. Jeg ønsker ikke å ha mer enn alle andre har. Jeg er fortsatt kommunist, om vi bare hadde kunnet stole på staten og menneskenes rettferdighetssans. For mye luksus gir meg ikke følelsen av å være grådig, men bortskjemt. Det er egentlig mye verre. Jeg føler meg bortskjemt når jeg sitter på luksusrestaurant eller foran i flyet, og de gangene jeg slipper å bekymre meg over økonomien.

Et fattig menneske som ikke har spist på mange dager bør være grådig, for å redde livet.

Når noe er veldig godt, vil jeg ha mer av det. Jeg er grandtante til Selma på tre år. Når hun strekker armene i været og vil løftes opp på fanget, og jeg løfter henne opp og legger armene rundt henne, og vi sitter der og vugger, da vil jeg at det skal fortsette og fortsette…

Da er jeg grådig på å føle kjærligheten til et lite barn og varmen fra henne. Lukten av Selmas nakke er det beste jeg vet! Dette er en god grådighet, tror jeg. Den er betingelsesløs og har ingenting med gjenytelse å gjøre eller urettmessig å ta noe fra noen andre.

Jeg føler meg veldig grådig når jeg lever i en kultur som legger beslag på økologiske ressurser som tilhører framtidige generasjoner. Vi forsyner oss mye mer enn vi bør, og det henger sammen med dyrking av penger – som Bibelen kaller for Mammon.

Menneskets naturlige drift er å klare seg best mulig, og når den kobles sammen med pengeøkonomien, blir vi umettelige. Penger er egentlig «stener for brød», og vårt økonomiske system er i stor grad basert på fiktive verdier.

Selv om jeg prøver å begrense forbruket mitt, er jeg uansett en del av dette systemet.

Det er i forbindelse med mat at jeg føler meg mest grådig, fordi det er et så grunnleggende behov, som sex og søvn. Buddhismen sier at grådighet er ubehagelig, at det å være grådig skaper lidelse. Når jeg spiser, prøver jeg å nyte maten.

Jo mer man kan nyte en sanseopplevelse, jo mer tilfredsstillende blir det. Det hjelper mot grådigheten.

Nytelse er ikke et problem i buddhismen, men det er lysten til å gjenta opplevelser. Jeg spiser vegetarisk, for å redusere lidelsen min grådighet påfører mine medskapninger. Det er viktig for meg hvordan mine handlinger påvirker dyr og mennesker.

Jeg hadde følt meg grådig hvis jeg tok «løvens del av kaken», sier dere det også på den måten? Det hadde vært en fæl følelse å ha noe, mens resten av familien ikke hadde.

Som overhode for storfamilien har jeg et stort ansvar. Først kommer de andre, så jeg. Det er ikke farlig om jeg er fattig, bare familien greier seg. Jeg ønsker ikke å bli veldig rik, jeg føler meg heldig hvis jeg har litt hver dag.

Egentlig vil jeg bare ha nok å spise og at familien har det okei.

Foto: Hanna Maria van Zijp

MONA LEVIN, kulturjournalist og forfatter

CARAMAN OLSETERA, gateselger og gjenvinner

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

Foto: Privat

Foto: Bente Brunvold

Foto: Morten Brakestad

Foto: Benedicte Ugland

KETIL BJØRNSTAD, forfatter, komponist og pianist

TORHILD VAARVIK, bonde i Kvilldal, Rogaland Jeg føler meg grådig når jeg har smugspist den siste sjokoladebiten som var igjen. Da har jeg allerede sagt «nei, det er tomt» til ungene som maser om mer sjokolade. Uff. Men jeg gjør det ikke hver gang. tørst 02:2012 9

Griskhetens refser ROGATE MSHANA (61): • fra Mwanga i Tanzania • har doktorgrad i økonomi fra Universitetet i Frankfurt • har skrevet og redigert mange bøker om behovet for en ny økonomisk verdensorden • leder Kirkenes Verdensråds arbeid for økonomisk rettferdighet • uttalte i 2009 at fattigdomsgrensen bør kompletteres med en grådighetsgrense

KIRKENES VERDENSRÅD • er verdens største tverrkirkelige organisasjon med 340 kirkesamfunn som medlemmer; 550 millioner kristne i mer enn 120 land • har etter generalforsamlingen i 2006 satt i gang et arbeid kalt «Poverty, Wealth and Ecology».

Fem konsultasjoner på fem kontinenter har satt spørsmålet om sammenhengen mellom fattigdom, ekstrem rikdom og økologisk bærekraft på dagsordenen • har sin tiende generalforsamling i Sør-Korea høsten 2013, der spørsmål om grådighetskultur og klimarettferd skal behandles

Økonom Rogate Mshana i Kirkens verdensråd nekter å godta at grådighet ikke kan bremses.

TEKST RAAG ROLFSEN

:

FOTO NADIA NATHANIA/FLICKR

:

– Jeg opplevde perioder med dyp fattigdom i barndommen. Det kunne gå dager uten at vi spiste, rett og slett for at de ikke fantes mat i huset, sier Rogate Mshana fra Tanzania.

Tørst treffer han på globaliseringskonferansen som Kirkenes Verdensråd (KV) arrangerer i Indonesia. Mshana arbeider ved KVs hovedkontor i Genève, der han har vært direktør for avdelingen «Justice, Diakonia and Responsibility for Creation» (Rettferdighet, diakoni og ansvar for skaperverket) de siste tolv årene.

GRENSER FOR GRÅDIGHET. Nå har familien dratt hjem til landsbyen Mwanga, ved foten av Kilimanjaro i Tanzania, og Mshana forbereder seg på å komme etter. Etter om lag 30 år i Europa, blir det et lite sjokk. Tanzania er fortsatt et av de fattigste landene i verden.

– Ting kan endre seg, sier Mshana, som har doktorgrad i økonomi, men har arbeidet med økumenikk (mellomkirkelig forståelse og samarbeid) i store deler av sitt liv. Han sikter forresten ikke først og fremst til Tanzania, men til en verdensøkonomi som ikke er bærekraftig.

Som avdelingsdirektør i Kirkenes verdensråd tok han initiativ til å definere en «grådighetsgrense». Det ble en utfordring. Arbeidsgruppen, som har vurdert dette fra et teologisk, økologisk, økonomisk og etisk perspektiv i tre år, kom fram til det ikke er mulig å sette en eksakt grense for grådighet, slik vi gjør for fattigdom. Grådigheten må måles på flere måter, der bærekraftig forbruk og sosial rettferdighet blir viktige elementer. Det blir også viktig å skjelne mellom individuell grådighet og strukturell grådighet.

GUCCI OG PARFYME. – Er ikke grådighet en del av menneskenaturen? – Vi drives mot å fylle våre grunnleggende behov. Det ser vi også blant

10 tørst 02:2012

ILLUSTRASJONSFOTO JASON HARGROVE/FLICKR

dyrene. Samtidig lærer de oss noe. Når fuglene er mette, så sanker de ikke lenger, hvis de da ikke sanker mat til ungene sine. Løvene dreper heller ikke flere dyr enn de trenger for å spise, sier han.

Mshana mener mennesket en gang hadde det samme instinktet.

– Vi konsumerte naturlig det vi trengte. Ønsket om å ha mer enn vi trenger utviklet seg senere.

Det er dette økonomene utnytter, sier han, og forteller at han gjerne skiller mellom behov og ønsker.

– Jeg har behov for mat, for vann og husly. Jeg ønsker meg en gullklokke, jeg vil ha Gucci, jeg vil ha parfyme. Det er slike ønsker som leder til grådighet. Økonomene forsøker å utvikle så mange nye produkter som mulig for å utvide menneskers følte behov, forklarer Mshana.

«NOK ER NOK.» Han blir stadig avbrutt av medarbeidere som gir beskjeder og ber om råd.

Plutselig reiser han seg og snakker med en på tomannshånd, og kommer tilbake. Uten å miste tråden sier han at det er kirkens plikt å «stå opp mot denne økonomiske modellen».

– Det handler rett og slett om å avdekke Guds tanker om en rettferdig husholdning. Vi kan se dette i allerede i Det gamle testamente, for eksempel i «manna-økonomien»: Israelittene er i ørkenen. Der gir Gud dem manna som føde.

Poenget her er at de skal spise det de trenger, ikke for mye, ikke for lite, men akkurat nok. Noen samlet opp, men det ble ødelagt. Gud ønsket en «nok er nok-økonomi».

Han sier Bibelen viser et annet poeng med fortellingen om Jesus som metter 5000 mennesker.

– Du ser hvor nøye de er på å samle sammen alle restene. De vet at det er andre som trenger denne maten. De kaster ingenting, i motsetning til hvordan vi i dag kaster tonn på tonn med fullt

ut spiselig mat. Vi produserer mer enn det som trengs fordi økonomien krever det. Mshana hevder også at Jesus mener noe om skattesystemet.

– Etter omvendelsen lover Sakkeus at han skal gi tilbake det tredobbelte til de fattige menneskene han har utnyttet. Og Jesus sier til den rike unge mannen at alt som gjenstår for at han skal bli rettferdig, er å gi alt han eier tilbake til de fattige. Den andre delen av det dobbelte kjærlighetsbudet, at du skal elske din neste som deg selv, sier Jesus, må ha et reelt og faktisk innhold.

PROFETISK KIRKE. En naturlig konsekvens av dette, er at kirken står utenfor det urettferdige systemet, mener kirkerådslederen.

– Kirken må ta på seg det jeg kaller «kostbart disippelskap». Det er selvsagt veldig vanskelig, men det har en kostnad å være kirke. Og Jesus sier også at hvis du skal følge meg, så må du ta opp ditt kors. Disiplene måtte betale for sitt disippelskap med livet. Spørsmålet blir da om kirken kan ta på seg denne oppgaven på en komfortabel måte eller om det rett og slett må være ukomfortabelt å være kirke.

– Du er ikke redd for at det blir oss og dem? At kirken blir de gode og verden blir de onde?

– Jo, men slik har det alltid vært. Det var også det som ble kastet tilbake mot profetene, at de var dømmende. Men, det var ikke de som dømte. Det var Guds ord som dømte det urettferdige samfunnet. De talte ikke på egne vegne.

SYSTEMER KAN ENDRES. Rogate Mshana sier han har håp.

–En dag sa foreldrene mine til meg at jeg ikke fikk gå på skolen. Hvorfor skulle jeg det, når de ikke hadde råd til mat til meg engang? Det som reddet meg var at Tanzania fikk en president – Julius Nyerere – som sa at alle barn skulle fullføre en grunnleggende opplæring på skolen.

Han forandret min skjebne ved å forandre systemet..

Kirkedirektøren sier at mange har trodd at systemene var uforanderlige.

– Apartheid framstod som noe som ikke kunne endres. Men det tok slutt. Kommunismen framstod som om den aldri skulle ende, men den forsvant. Det er det samme med systemene i dag, om det er diktatoriske samfunn eller hva det skal være. De kan endres.

Intet system som er lagd av mennesker er så fasttømret at det ikke kan endres. Det er det som gir meg en grunnleggende optimisme.

Intet system som er lagd av mennesker er så fasttømret at det ikke kan endres.

ØNSKELISTEN: Jeg har behov for mat, for vann og husly. Jeg ønsker meg en gullklokke, jeg vil ha Gucci, jeg vil ha parfyme. Økonomene forsøker å utvikle så mange nye produkter som mulig for å utvide menneskers følte behov, mener Rogate Mshana. tørst 02:2012 11

stedet

Arvegodset

Eit loftsrom fullt av englekledde folk og røyk ser fort ut som ei rar sekt 12 tørst 02:2012

Kva gjer ei svensk pinsekyrkje når dei arvar eit slott? I Bjärka-Säby feirer dei koptisk nattverd på loftet kvar torsdag.

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN, TONE LEKSBØ OG TORE LAUGERUD

ALTERET I ÖVRA SALEN ER DEKT. Brøda er borne i prosesjon opp den lange trappa frå det vesle bakeriet i kjellaren. Alle som bur i den tverrkyrkjelege kommuniteten (fellesskapet) kjem inn i rommet. Dei er kledde i kvite kjortlar og set seg på bønneskamlar rundt alteret. Gjestene sit på golvet i skinet frå det vesle vindauga og stearinlysa.

RAR SEKT. Røykjelsen fyller lufta. For dei som bur der, viser han forbindelsen mellom jorda og himmelen.

– Eg lurte på om det var naudsynt med så mykje røykjelse. Det svei i augo og verka litt overdrive, seier Liv Hegle etterpå. Ho er prest i Areopagos og på besøk saman med fleire kolleger.

– Hadde nokon komme inn utanfrå nå, kunne dei tru dette var ein gjeng med galningar, tenkte eg der eg sat. Eit loftsrom fullt av englekledde folk og røyk ser fort ut som ei rar sekt, seier ho med et lite smil. Ho fortel at alt var så annleis enn noko ho har vore borti tidlegare. Men så byrja ho å kjenna igjen det som blei lese undervegs og nokre enkle Taizé-songar, slike ein syng i norske kyrkjer.

– Då følte eg slektskapet. I tillegg var det sterkt å vita at liturgien har røter frå 300-talet og framleis er delvis i bruk i dagens koptiske kyrkjer. Eg senka skuldrene og kjende meg rik som fekk delta, seier ho.

NATTVERD: På Nya Slottet feirer det tverrkyrkjelege fellesskapet messe i koptisk tradisjon. Mange er pinsevenner.

BRØDHUSET. Me flyttar oss nokre timar bakover i tid, til kjellarbakeriet same føremiddag. Det heiter Betlehem, som tyder «brødhuset». Lampene er akkurat sløkte. Det er stille. Ein stemme les med norsk aksent: «Vad det er gott och ljuvligt at bröder er tillsammans. Det är som när den fina oljan på huvudet rinner ner i skägget…»

:

FOTO TONE LEKSBØ

NYA SLOTTET, BJÄRKA-SÄBY • Blei donert til pinsekyrkja i Linköping i 1980.

Personalet, den tverrkyrkjelege kommuniteten og fellesskapet tar imot gjestene og driv slott og park saman med ei stor gruppe friviljuge.

• Slottet er ope året rundt for gjester som kjem for retreat, studium og samtale. Ein arrangerer kurs, retreatar og konferansar. Om sommaren er Slottskafeet open, og ein tilbyr guida historieturar.

• Nettstad: www.nyaslottet.se

tørst 02:2012 13

BESØK: Liv Hegle (f.v.) og Tore Laugerud frå Areopagos er slottsgjester. Volontør Maria Gustafsson og forvaltar Niklas Lindholm arbeider der.

BRØDHUSET: Ein les høgt og bakar i tre timar.

Brøda blir stempla og sårmerka før steiking.

Så blir dei borne til Övre Salen .

Se flere bilder fra Nya Slottet på torstmag.no

14 tørst 02:2012

som til hovudet. Ho skal måla eit bilde. Det er noko meir og anna enn å ta del i ord på eit ark. Dei som går her fast, vil etter kvart læra liturgien og få han på innsida.

På slutten av den ortodokse gudstenesta byrjar plutseleg fleire av ungdommane rundt alteret å be frie bønner om ganske private ting: at ei sjuk søster skal bli frisk, at ein kamerat skal byrja å tru.

Laugerud og dei andre nye gjestene blir overraska.

– Det mest fascinerande og unike med denne kommuniteten er korleis dei har innlema arven frå oldkyrkja i pinsetradisjonen. Dei følgjer klostertradisjonen med tidebønner fire gonger om dagen, enkelt liv og åndeleg fordjuping – og held dette naturleg saman med det karismatiske, seier han etterpå.

I skinet frå stearinlys på kjøkkenbenken, byrjar to unge medlemmar av kommuniteten å baka brød.

Med rolege rørsler eltar dei inn mjølet og formar leivane. Over den mjuke lyden av baking, kan ein høyra stemmene til Liv Hegle og Tore Laugerud frå lesepulten med ikonet. Dei har fått ansvaret for den rituelle lesinga av Bibelen under heile bakeprosessen.

Dei ferdige brødleivane blir prega med brødstempelet, ein stor kross og tolv små. Så skal det sårmerkast. Med faste rørsler lagar bakarane fem hol i brødet med ein syl, som eit bilde på Jesu tre naglemerke, tornekrona og spydet i sida.

I tre heile timar les dei to areopagosprestane utdrag frå Bibelen, heilt frå skapinga til endetida.

Dei les mens brøda blir steikte og til slutt lagde i ei korg og dekte med kvit duk. Så blir brøda borne opp trappa heilt til loftet, mens dei syng «Laudate omnes gentes, sjung lovsång, alla länder». Slottet blir fylt av brøddufta, og overalt seier stemninga at «nå skjer det snart».

«Denne messa skal tala like mykje til sansane våre, som til hovudet.»

SANSELEG. Sjølv om nattverdsfeiringa er stinn av liturgi, får ingen av gjestene noko hefte å sjå i.

– Det er heilt medvite, seier Tore Laugerud, som leier Areopagos sitt arbeid i Norge.

– Denne messa skal tala like mykje til sansane våre,

Tidleg på nittenhundretalet var Nya Slottet BjärkaSäby eit åndeleg og kulturelt sentrum med ein tverrkyrkjeleg profil. For å føra denne tradisjonen vidare, gav familien Ekman heile slottet til pinsekyrkja i Linköping i 1980. Ti år seinare blei den

første retreaten arrangert på Nya Slottet, og i 1996 kom nokre «brør» hit for å testa ut å leva i kommunitet eitt eller to år. Dei var kimen til den tverrkyrkjelege kommuniteten som nå har base på Nya Slottet I dag bur også volontørar på Nya Slottet i kortare periodar. Maria Gustafsson har vore det i to år. Det siste året har ho vore medlem av kommuniteten i tillegg.

– Det var deilig å komma hit. Eg likte så godt den tydelege rytmen i dagane, med tidebønner og faste rutiner, sier ho.

– Korleis er det å leva så tett innpå andre menneske over tid?

– Ein må komma overeins, sjølv om ein ikkje veljer einannan. Livet her gjer at det ytre «skalar av», og ein kan ikkje skjula seg bak masker som utanfor. Dei fell av ganske naturleg. Ein blir ærlege på godt og vondt, fortel Gustafsson.

Ho veit ikkje kva ho skal gjera når ho snart er ferdig her, berre at ho skal tilbake til heimplassen, Jönköping.

– Me får naturlege pausar når me er heime til jul. Det er nesten som «terminsjokk» å komma ut

til verda utanfor igjen. Det er svært ulike miljø.

Det er viktig å vita kva som er godt med den «ytre verda» og kva som er godt her på Bjärka.

– og vita korleis ein skal ta det med seg vidare.

TILTREKKING. Forvaltar Niklas Lindholm meiner at Nya Slottet har eit spesielt kall, som samstundes er ei nådegave dei har. Det er å vera «staden der ein kan møtast frå ulike tradisjonar, ikkje for å debattera, men for å sjå at me er eitt gjennom gudstenestelivet, tidebønnene og eukaristien (nattverden)».

– Nya Slottet vil gi rom for ulike tiltrekkingar.

Nokon blir tiltrekte av det sakramentale eller det kontemplative, andre av det profetiske eller det karismatiske, seier han. Uansett trur han at løyndommen bak framveksten av slike klosterfelleskap er erfaringa av Gud. – Det handlar om folk si indre fornying.

«Livet her gjer at det ytre «skalar av», og ein kan ikkje skjula seg bak masker.»

EKUMENISKA KOMMUNITETEN I BJÄRKA-SÄBY • Er eit lekmanns-fellesskap av ca 150 personar frå ulike kyrkjesamfunn. Eit viktig kall for kommuniteten er å be for og kroppsleggjera den kristne einskapen.

• Medlemmane bur spreidd rundt i Sverige og resten av Norden (ca. 15 i Norge). Dei følgjer ein felles «åndeleg regel» (rettleiing basert på kristen klostertradisjon) og kjem jamnleg til Nya Slottet. Ein del av medlemmane bur i og rundt Bjärka-Säby.

• Peter Halldorf leier kommuniteten, som hentar mykje inspirasjon frå ørkenfedrane og oldkyrkja.

«BE OG ARBEID.» Valspråket til gamle godseigar Oscar Ekman lyser frå eit farga glasvindauga i dagens slottsskafé. Mesteparten av det praktiske arbeidet blir gjort av friviljuge frå den lokale pinsekyrkja. tørst 02:2012 15

ÅRETS BILDE 2011: «RUGBY», KIM NYGÅRD

16 tørst 02:2012

Dere sier ofte, «Jeg vil gjerne gi, men bare til dem som fortjener det.» …

Den som er verdig å motta sine dager og netter, må da visselig være verdig å motta hva som helst av dere.

Og han som har fortjent å drikke av livets hav, har fortjent å få fylt sitt beger fra deres lille elv.

Kahlil Gibran, fra «Om å gi» i Profeten, 1923

tørst - ET MAGASIN UTGITT AV

tørst 02:2012 17

rikere liv

KINESISKE TE-EGG

Foto: Tone Leksbø

MARMORERTE TE-EGG er vanlig snacks i hele Kina og lette å lage hjemme. Smaken av te, kanel, stjerneanis og soyasaus er perfekt for høsten og vinteren.

100 MILLIONER

NYÅNDELIGHET

FOR TRETTI ÅR SIDEN VAR DET ULOVLIG Å TRYKKE BIBLER I KINA, og myndighetene begrenset all distribusjon sterkt. I dag ligger verdens største – og helt lovlige – bibeltrykkeri i Nanjing i Øst-Kina. Amity Printing Company bibel trykket bibel nummer 100 millioner i oktober. De leverer 18 millioner ferdige bibler i året, både for innenlandsbruk og eksport til over 70 land. Trykkeriet har høy arbeidsmiljøstandard og arbeider for å bli miljøsertifisert. Det er et fellesforetak mellom De Forente Bibelselskaper (Unite Bible Societies) og den kristne Amity-stiftelsen, som er Kinas største veldedige, frivillige organisasjon. Areopagos samarbeider nært med Amity, blant annet om et miljøprosjekt.

VIL DU FORSTÅ DAGENS ÅNDELIGHET BEDRE? Areopagos arrangerer kurs («messeskole»} på alternativmesser i flere deler av landet, også under Den store alternativmessen på Lillestrøm 30. november–2. desember. Der får du delta i interessante samtaler med utstillere på messene og få faglig veiledning fra erfarne prester. Ta kontakt med Liv Hegle på lh@areopagos.org for mer informasjon.

16. mars blir det også lærerikt seminar om nyåndelighet på Utstein pilegrimsgard i Rogaland og 13.–15. mai på Institutt for Sjelesorg (Modum Bad). Program kommer på sjelesorg.no og utsteinpilegrimsgard.no.

18 tørst 02:2012

Foto: bezajel/Flickr

HAR DU BEGYNT Å TENKE PÅ hva du skal gjøre neste sommer?

Areopagos’ sommerstevne arrangeres annethvert år i Norge og Danmark.

28.–30. juli går det av stabelen i Emmaus galleri og kursuscenter, som ligger i Haslev på Sydsjælland.

Følg med på areopagos.no og facebooksiden vår for å se hvilke spennende ting som blir planlagt.

Du får også informasjon om programmet i vårt nyhetsbrev A-posten.

(Bestill det på post@areopagos.org). Er du kirkeinteressert, kan du ta en danmarkstur allerede i høst. Sjekk det interessante programmet for Emmaus-mødet 2012 den 23.–25. november på galleri-emmaus.dk. Tittelen er «Nyt mod til at være kirke» og Areopagos Danmark er hovedarrangør.

Foto: Bibelselskapet

Foto: Emmaus galleri og kursuscenter

NESTE SOMMERSTEVNE

DU TRENGER 6 egg 2 teposer svart te 1 dl soyasaus 1 ss brunt sukker 2 stjerneanis 1 kanelstang 1 ss hele pepperkorn evt. 2 biter tørket mandarinskall HARDKOK OG AVKJØL eggene.

Bank på dem med baksiden av en skje, så skallet sprekker overalt. Ha alle ingrediensene i gryta og nok vann til det står 3-4 cm over eggene. Kok opp og la det småkoke i 40-60 minutter.

Legg på lokk og la eggene stå i laken i flere timer, gjerne over natten. Smaken blir kraftigere, jo lengre de står. Eggene kan spises som turmat, snacks eller med nudler. De kan oppbevares i kjøleskapet i minst fire dager.

Foto: Mikkel Soya Bølstad

VILL GLEDE

ENDELIG OVERFØRT

ER DU EN AV DE MANGE som gjerne skulle vært mer ute i naturen? Nettstedet villglede.no viser hvordan friluftsliv kan være overraskende overkommelig. «Eventyret kan være rett rundt hjørnet», sier Mikkel Soya Bølstad, som står bak bloggen. Både store og små kan få turlyst og inspirasjon av de små reportasjene, turtipsene og ikke minst de korte turfilmene. En av dem viser en familie-ekspedisjon ned den lokale elva.

Den er for grunn til å padle, så de drar av sted med hver sin billige våtdrakt og luftmadrass. Et gjennomgangstema på bloggen er hvordan en tur ikke trenger å bli som planlagt for å være bra.

I SEPTEMBER BLE TAO FONG SHAN, Areopagos’ gamle meditasjons- og dialogsenter på en åskam i Hongkong, for alvor overført til en lokal kristen stiftelse.

Overføringen er resultat av en mangeårig prosess som ble endelig avtalt i 2012, men jusen i begge land forsinket gjennomføringen. Tao Fong Shan skal fremdeles samarbeide tett med Areopagos. Et eksempel er seniorvolontørene Estrid Hessellund og Sindre Eide, som er sendt ut av Areopagos og bor der nå. De skal blant annet ta i mot norske gjester og arrangere en verdensmusikkfestival på Tao Fong Shan i februar, sammen med utøvere fra TCG Nordica i Kunming. Mer på areopagos.no.

LØRDAG 2. FEBRUAR kan du bli med på en unik praksisdag for det indre livet i Oslo. På Areoagos og Magasinet STREKs årvisse arrange ment Salig er tørsten kan du høre forfatter Ylva Eggehorns (bildet) foredrag Nedtur til vekst – om tro og modning. Du kan også delta på verksteder om kristen dypmeditasjon, kropp og bønn, askese og aktivisme, gudsbilder og tro, å synge innover (Taizé), lydhørhet for Guds nærvær, meditasjon over ikonet og åndelig veiledning på Ignatius’ vis. Se strekmag.no for mer informasjon og påmelding.

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

Foto: Libris Förlag

SALIG ER TØRSTEN

Foto: Cheng Photo/Flickr

TEENS VUGGE NEST ETTER VANN, er te det som drikkes mest i verden. All te kommer fra samme plante; Camellia sinensis. Den dyrkes i 52 land, men er opprinnelig fra grensen mellom Nord-Burma og Sør-Kina. Verdens eldste tebusk er over 3200 år gammel og vokser i Yunnan-provinsen i Sørvest-Kina, hvor Areopagos samarbeider om kultur- og utdanningsprosjekter med lokale partnere.

Yunnans ravfargede, grønne te med myk smak regnes som Kinas «noble» te, velegnet for keisere. Den kraftige pu’er-teen (pu-erh) fra samme provins presses sammen, fermenteres og lagres som vin. Pu’er er omgitt av mystikk, kokes gjerne i fem minutter og kan trenge flere trekkinger for å utvikle alle smakene.

(Kilde: The Telegraph)

«Det tristeste jeg kan tenke meg, er å bli vant til luksus.» Charlie Chaplin tørst 02:2012 19

vannhull

ANETTE EJSING

er dansk forretningsteolog og styremedlem i Areopagos

Åndelig grådighet TEKST: ANETTE EJSING

:

ILLUSTRASJON: TOM ANDRE HÅLAND

DET BEGYNTE MED EN DRØM. Jeg stod utenfor barndomshjemmet med toalettvesken min. Da jeg så ned i den, oppdaget jeg en klump sort torv, eller en slags vissent gress. Det hørte ikke til i toalettvesken, så jeg snudde den opp ned og tømte ut innholdet. Da kravlet det en stor svart edderkopp ut at torven og forsvandt ned i et mørkt hull i jorden. Hullet var som en dyp brønn, hvor jeg ikke kunne se bunnen.

Jeg har alltid tenkt på drømmelivet mitt som en slags musikk i bakgrunnen av psyken. Jeg lar det styre seg selv og blander meg ikke inn. Kanskje følger jeg det på avstand, men tøyler nysgjerrigheten. Drømmetydning har aldri vært noe for meg. Jeg har tenkt på det som lettkjøpt og noe som hobbypsykologer driver med. Å ville tyde drømmer handler om en slags åndelig grådighet, har jeg ment. Ikke fordi det er noe galt med drømmene våre. De er

20 tørst 02:2012

uunnværlige bidrag til mental sunnhet.

Men i vår kultur hungrer vi sånn etter mening, at drømmer fort blir en større utfordring enn vi kan håndtere. De byr seg fram som overflødighetshorn av bilder og symboler, som venter på å kommunisere mening til oss. Drømmer tilbyr oss mening, men ikke direkte. Og menneskets innerste er et hellig sted.

Samtidig står grådigheten klar i bakgrunnen. Taus og usynlig. Klar til å sette inn et angrep. Plutselig kan vi legge mer mening i drømmene våre enn de kan bære. Vi overtolker og mistolker.

Men så kom denne edderkoppdrømmen.

Den sommeren hadde jeg akkurat startet på en tretti dagers faste på vann, te, kosttilskudd og frukt tre ganger daglig. På samme måte som Jesus i ørkenen, hadde jeg besluttet å ta i mot fasten som en mulighet for å gi Guds nærvær mer rom i

livet mitt. Jeg var klar til å ønske velkommen den personlige sårbarheten som jeg vet at fasten skaper.

Under fasten hadde jeg to mentorer, og jeg fortalte dem om drømmen. Uten å si noe særlig som respons, ga de meg en bok.

Den handlet om den helende kraften som ligger og venter på oss i drømmene våre.

Forfatteren sier at drømmer er som brev vi fortsetter å skrive til oss selv, helt til vi setter oss ned og begynner å lese dem. Tør vi lese dem, får vi til gjengjeld en opplevelse av å finne noe vi har lett etter lenge.

Det er ikke den dypere meningen i livet vi finner. Det er snakk om sammenhenger vi allerede fornemmer selv. Litt som når vi engang la noe på et bestemt sted for å ikke glemme hvor det er. Men så kan vi ikke finne det.

Hvor har jeg og edderkoppen møtt hverandre før? Er vi venner eller fiender?

«Drømmer er som brev vi fortsetter å skrive til oss selv, helt til vi setter oss ned og begynner å lese dem.»

Forsvant den ned i hullet for alltid, eller har den tenkt å komme tilbake?

Forfatteren sier at vi skal lytte til følelsen vi har når vi våkner fra drømmen. Den er ofte nøkkelen til å forstå hva drømmen prøver å fortelle. Derfor spurte jeg meg selv hvilken følelse jeg våknet med etter drømmen med edderkoppen. Var jeg redd? Glad? Nysgjerrig? Følte jeg avsky? Frihet? Sinne? Jeg konkluderte med at det handlet om vemmelse. Kanskje til og med angst.

I løpet av de tretti dagene med faste, kom det mange flere drømmer. Noen av dem begynte å gjenta seg. Da oppdaget jeg at Gud brukte drømmene mine som en invitasjon. Han kalte meg dypere inn i sitt eget nærvær. Det var som om han insisterte på å få min oppmerksomhet gjennom drømmene.

Kanskje kommer det et tidspunkt for flere av oss, når Gud forsiktig peker på drømmene våre. Fordi de skjuler sammen

henger som han håper vi skal forstå bedre.

Nå tror jeg ikke lenger at drømmetydning behøver å bli åndelig grådighet. Når vi hungrer etter mening i livet, skal vi bare huske at Gud selv er den eneste som kan gjøre oss mette.

Hva drømmen om edderkoppen kom til å bety for meg? En ny trygghet. Bak vemmelsen min for åndelig grådighet, fant jeg ikke angst. Jeg fant lengsel etter den levende Guds nærvær.

tørst 02:2012 21

anbefalt

MEDISIN MOT GRÅDIGHET? Anbefalinger som nærer sjelen

T

ENKE LITT: Det som vi lar oss blende av, er ofte «stener for brød». En hver diktsamling kobler deg inn på et annet spor – til det som er viktigst i livet. Enten du leser André Bjerke, Arne Garborg, Kolbein Falkeid eller en ny lyriker du oppdager, må du sitte litt stille for deg selv. Tenke litt.

Dikt er det fortettede. Henrik Wergelands dikt «Hvor ofte skal Gud takkes» (fra Samlede skrifter, 2. bind 1833-1841) har alt. Det er takknemligheten sammenfattet. Jan Erik Volds dikt «Grave gleden ut» (fra S, 1978) er en gledesbombe. Takknemlighet og glede er gode våpen mot grådighet.

L

S

TOR NOK: Innerst i grådigheten bor angsten. Den stirrer hvitøyd mot verden, som et dyr på vei til slaktebenken. I det sorte hullet stuer angsten alt den får fatt i som ligner på liv, for å døyve seg selv.

I England på 1300-tallet, i skyggen av Svartedauen, levde Lady Julian av Norwich. Alvorlig syk fikk hun åpenbaringer hun skriver om i The Revelations of Divine Love (Innhyllet i kjærlighet, St. Olav Forlag 1986, utdrag fra originalen).

Enkle ord, mettet av en forløsende erfaring: «Gud, av din godhet gi meg deg selv, for du er nok for meg.» Boken regnes som ett av de viktigste verkene i Vestens fromhetslitteratur.

ASLE FINNSETH, redaktør i magasinet STREK

ANNE BERIT SKEIE, pensjonert norsklærer

EGENS RESEPT: Vi i Vesten har mer penger, mer mat og bedre helse enn resten av verden.

Likevel vil vi ha mer av alt. Når noen tar mer, får andre mindre, og den enorme skjevfordelingen har sin pris og sine ofre. Jeg vil anbefale to filmer som kan øke folks bevissthet om forskjellene.

The Constant Gardener (Fernando Mereilles 2005) handler om legemiddelindustriens umoralske spill i den tredje verden i jakten på mer penger. Blood Diamond (Edvard Zwick 2006) handler om den kyniske diamant-industriens utnyttelse av fattige gruvearbeidere. Ta hver film som hel engangsdose og la virke i bakhodet over lengre tid.

22 tørst 02:2012

STIAN KILDE AAREBROT, leder for Substans (substansielt.no)

«Ta vare på hjartet framfor alt, for livet går ut frå det.» Bibelen, Salomos ordtak 4,23

F

Foto: Sigurd Svela

WASIM ZAHID, (Twitter-)lege og forsker

K

VEKER: En god litterær motgift mot grådighet er Freedom of Simplicity (HarperCollins 1981/2005 og HarperCollins e-books 2010) av kvekeren Richard Foster.

Et av hovedpoengene hans er at «sann enkelhet» kombinerer både ytre og indre enkelhet. Han styrer unna det ekstreme, samtidig som han tør å utfordre. Å leve enkelt kan verken reduseres til en abstrakt «åndelig disiplin» uten praktiske konsekvenser, samtidig som det heller ikke handler om saliggjørende fattigdom. Boka belyser både bibelske og kirkehistoriske perspektiv og har en praktisk del.

ELLES MENNESKELIGHET: Den ultimate musikken mot grådighet må være My Story (2007) av den fantastiske romsangeren Esma. Den forteller om et helt folk uten land som aldri har vært i krig eller gjort krav på noe territorium, og hjelper lytteren å gjenkjenne felles menneskelighet på tvers av ytre annerledeshet. Dalai Lama mener at mennesket er grunnleggende godt, og når vi ikke handler godt trenger vi hjelp til å komme i kontakt med den vi egentlig er. Songs of Compassion (2002) av Sonia Loinsworth hjelper meg å gjenopprette indre balanse. Men kanskje litt grådighet er av det gode?

SOLFRID MOLLAND, musiker og komponist

H

Solstreif

Illustrasjonsfoto: Natasha Mileshina/Flickr

JARTEMEDISIN: Grådig er for meg å gå glipp av gleda over det eg har, fordi eg tenkjer på å ha meir. Å vera på plass og tilstades i gleda over deg eg har, er det beste våpenet i kampen mot grådigklørne. Det er å kjenna, lukta, sjå, høyra og dvela ved takksemda og gleda over lyset, måltidet, dotter mi sin arm rundt halsen og smilet til mannen min, eller lyden av gutane mine som kastar frisbee i hagen. Å sleppa tanken på meir, er å kvila.

Lydsporet til dette er Yellowjackets sin Revelation (frå Live Wires 1992) saman med vokalgruppa Take 6. Dra på med volum og høyr gleda.

Kan musikk kurere grådighet? Dessverre tror jeg ikke det, men jeg tror den kan fremme generøsitet. Man blir generøs av å høre Mozarts 40. symfoni eller Prøysens Blåklokkevikua. Man blir noen grader ekstra gavmild og løsner på slips og fordommer når en cubansk habanera fyller rommet, eller når Ladysmith Black Mombasa synger sine såre korsatser. Men grådighet er som en vinter. Det må en hel årstid til for å smelte den. Og når den flommen først løsner, kan musikkens små solstreif og virvelvinder få fortgang i prosessen.

ESTHER MOE, twitterpoet og redaksjonleiar i Suldalsposten

N

ATURLIG KUNST: Kunstneren Andy Goldsworthys verk kan ikke kjøpes eller samles på. Hans «landart» er installasjoner og skulpturer i naturen, av kvister og blader, eller snø og is. Goldworthy gjør det motsatte av mange andre kunstnere og vil ikke lage merker i landskapet. Naturen får lov å ta over kunstverkene.

Snøskulpturene smelter, bladene blåser bort. Verkene er overveldende og magiske. De uttrykker noe helt annet enn det dyr kunst gjør, og styrken ligger i skjørheten. Den prisvinnende filmen Rivers and tides (2001) lar deg komme så nær landart og Goldsworthys kunstnerskap det er mulig, når det ikke er mulig å være der.

ERIK HILLESTAD, plateprodusent og tekstforfatter

Ein kann kjøpa seg mat, men ikkje mathug, dropar, men ikkje helsa, mjuke senger, men ikkje svevn, lærdom, men ikkje vit, stas, men ikkje venleik, glans, men ikkje hygge, moro, men ikkje gleda, kameratar, men ikkje venskap, tenarar, men ikkje truskap, gråe hår, men ikkje æra, rolege dagar, men ikkje fred.

Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.

ARNE GARBORG, fra Um pengar, Lesestykke 1920

Foto: Marianne Lystrup

Foto: Aaron Brown/Flickr

DIKTET

TONE LEKSBØ, programkoordinator i Areopagos

tørst 02:2012 23

samtalen

Vil ikke spise opp andres kake For biskop Bernt Eidsvig er grådighet en dødssynd. Skeptiker Marit Simonsen mener at vi er grådige fordi evolusjonen har krevd det.

Men ingen av dem rører skålen med konfekt.

TEKST: ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

MARIT M. SIMONSEN (28) • Ble i 2011 valgt til leder for Foreningen Skepsis. Hun er en av arrangørene bak den årlige skepsiskonferansen «Kritisk Masse».

• Jobber som organisasjonsog administrasjonskonsulent og eneste ansatte i Humanistisk Ungdom (Human-Etisk Forbunds ungdomsorganisasjon) og er blant annet engasjert i kampanjen «Ingen liker å bli lurt».

• Har studert evolusjonsbiologi på Universitet i Oslo og kaller seg selv vitenskapsnerd. Så langt har hun skaffet seg seks utgaver av Charles Darwins «On the Origin of Species».

24 tørst 02:2012

:

ILLUSTRASJON: HEDVIG IDÅS

– Jeg ønsker ikke å være grådig, men i visse situasjoner kan det koste meg en viljeanstrengelse å styre den. Det kan være når jeg vil spise mer enn jeg har godt av eller kjøpe en dress jeg ikke har bruk for, sier den katolske biskopen Bernt Eidsvig (59).

Som medlem av augustinerordenen eier han verken dressene sine eller andre jordiske ting, han bare disponerer dem. Og han sier at grådighet ikke er en stor motivasjon i livet, hvis det var det, ville han nok valgt en annen jobb.

EVOLUSJON. I dag møter biskopen Marit Simonsen. Hun er 28, humanetiker, leder for foreningen Skepsis og utdannet i evolusjonsbiologi. Det er første gang hun er i den katolske bispegården i Oslo, og hun sier hun tror vi er grådige fordi millioner av års evolusjon har krevd det av oss.

– En av grunnene til at vi er en vellykket art, er at vi har sanket inn det som kan sankes og bygget velstand og verdier for oss selv, sier hun.

– Grådighet er altså positivt?

– Ja, hvis det skjer for å sikre deg og din familie.

– Jeg vil nok i utgangspunktet bedømme grådighet som noe negativt, sier biskopen. Han legger til at han kanskje definerer ordet litt annerledes enn Simonsen.

– Jeg sikter til det å spise opp andres kake i tillegg til min egen. Hos barn ser vi tydelig at de vil ha mer det som er godt for dem. Hvis dette får utvikle seg i voksen alder, går det over grådighetsgrensen, sier biskop Eidsvig.

Det er Simonsen enig i.

– Det at mennesket har kunnet samarbeide og ta vare på de svake har nok gjort menneskeheten til en vellykket art, sier hun.

DØDSSYND. Møblene er tunge og bøkene mange i biblioteket, som også er biskopens dagligstue. På bordet står tynne kaffekopper og kontinental konfekt i en skål. Ingen forsyner seg av sjokoladen.

– Grådighet er en av dødssyndene i Den katolske kirke?

– Ja, den er en destruktiv kraft hvis den ikke temmes. Men det kommer an på situasjonen hvor ille det er. Hvis den får meg til å ta maten fra en sultende familie, er det det verste jeg kan gjøre, svarer biskopen.

– Jeg ser ikke på grådighet som en synd, slik en religiøs vil gjøre. Men jeg motarbeider den, fordi den verken gagner meg eller dem som omgir meg, sier Simonsen.

– Hva er alternativet til grådighet?

– Altruisme. Å gi helt uselvisk, mener hun.

– Det er jeg enig i. For å kurere grådighet må man se seg selv utenfra og andre innenfra, sier biskopen.

– Empati, sier skeptikeren.

MODNING. Et par av de gamle oljemaleriene på bibliotekveggene viser nonners dagligliv i kloster.

Litt bortenfor henger et relieff av jomfru Maria.

Alle ser hengivent åndelige ut.

– Å bli mindre grådig, handler det om åndelig modning for en katolikk?

Biskopen nikker.

– Jeg tror det. For meg handler åndelig modning blant annet om at ting ikke skal få makt over meg.

Marit Simonsen vil ikke bruke uttrykket «åndelig» om sin egen utvikling, men bruker gjerne uttrykket «etisk modning».

– Man går gjennom en personlig vekst, ser hva

For å kurere grådighet må man se seg selv utenfra og andre innenfra Biskop Bernt Eidsvig

SKEPTISK: Grådighet er en av dødssyndene i biskopens katolske kirke. For Marit Simonsen er ikke syndsbegrepet relevant. tørst 02:2012 25

Det at mennesket har kunnet samarbeide og ta vare på de svake har nok gjort menneskeheten til en vellykket art.

Marit Simonsen

som er bra og som gjør verden til et bedre sted.

– Du nevnte altruisme, Simonsen. Er det personer som inspirerer deg spesielt?

Skepsis-sjefen ler litt. Hun kommer ikke på noen, men sier det er mange.

– Jeg har også mange, og de trenger slett ikke være katolikker. Folk som lever nøkternt og ikke grafser til seg mer enn deres del, for eksempel, svarer Eidsvig.

– Kan jeg være kristen og veldig grådig?

– Ja, det går an. Spørsmålet er om troen gjør oss bedre enn vi ellers ville vært. Vi blir ikke feilfrie, men vi er forpliktet til å streve for å bli kvitt det onde.

– Hva sier den humanistiske etikken om grådighet, Simonsen?

– Siden humanismen er et demokratisk livssyn, sier den det flertallet sier. Innholdsmessig kan den på en måte oppsummeres i kardemommeloven.

Det handler om å verne jorden slik at alle kan ha det godt på den, både nå og i framtiden.

26 tørst 02:2012

RIK KIRKE. Eidsvig representerer en 2000 år gammel kirke med en betydelig eiendom. Selv har han avlagt fattigdomsløftet.

– Din og kirkens herre, ba folk om å selge alt og gi det til de fattige. Stemmer ikke det, Eidsvig?

– Det sa Jesus i en bestemt situasjon, men jeg vet ikke om han ville sagt det til alle. Jeg tror det handlet om at eiendommen i dette tilfellet var blitt viktigere enn Gud. I andre situasjoner peker Jesus på andre ting som står mellom Gud og mennesket.

Marit Simonsen spør om hun kan få stille et spørsmål.

– Jeg så et bilde på Facebook av paven i full stas og et fattig, sultent barn ved siden av, med teksten «Gå og selg alt du eier». Hva tenker du om det?

Biskopen tenker seg om, leter litt etter ordene.

Han sier at paven ikke bruker mye penger på seg selv og at kirken er en stor organisasjon. Den krever sitt.

– Dessuten gjør den ganske mye for sultne

OPPHAVET: Bernt Eidsvig tror at Gud har lagt ned bevisstheten om rett og galt i mennesket. – Du har sikkert en annen forklaring på det, sier han til skeptikeren. Hun tror det som gagner flest er det som er rett.

mennesker, og har gjort det ned gjennom historien. Men spørsmålet er viktig for troverdigheten vår.

– Jeg har forståelse for at kirken er en stor organisasjon, og jeg synes ikke dette er gyldig som religionskritikk. Likevel er det et visst avvik mellom det kirken sier og det man ser. Det virker litt rart, utfordrer Simonsen.

– Alle må for så vidt tåle den samme utfordringen. De lutherske kirkene er heller ikke uten eiendom. Eller Human-Etisk Forbund for den saks skyld, svarer Eidsvig.

HUMAN-ETIKK. Marit Simonsen er ansatt i Human-Etisk Forbunds selvstendige ungdomsorganisasjon, Humanistisk Ungdom. Moderforbundet har 80.000 medlemmer.

– Dere har et minimalt hjelpearbeid. Til sammenligning har norske misjonsorganisasjoner færre medlemmer, men sender hundrevis av hjelpearbeidere til hele verden. Hvorfor er det sånn?

– Mitt inntrykk er at mange av våre medlemmer er engasjert i andre hjelpeorganisasjoner.

I Human-Etisk Forbund har vi lagt vekt på andre ting, som å få en sekulær stat, likestilling mellom livssynene og seremonier som gir humanister og andre et likeverdig tilbud for de store markeringene i livet, svarer Simonsen. Hun snakker litt ekstra fort.

– Humanetikk er jo et livssyn. Handler ikke dette om troverdighet?

– Jo, det er egentlig litt viktig. Veldedighet handler om menneskesyn, derfor bør vi faktisk drive med det, hvis vi har kapasitet til det. Dette har vi satt på agendaen nå og vil gjøre noe med, forteller hun.

Skålen med konfekt står fremdeles urørt.

Simonsen sier hun i hvert fall har tenkt å ta én før hun går. Eidsvig røyker sigar, men forteller at han aldri gjør det i denne stuen, selv om han en gang måtte posere med sigar i ørelappstolen foran peisen for Dagbladets fotograf.

– Finnes det strukturell grådighet som påvirker oss? Kapitalisme, for eksempel?

– Jeg tror ikke det er mindre grådighet under andre økonomiske modeller, mener biskopen. Han tror at grunnen til at vi ikke gjør noe med fattigdommen i verden, kan ha en psykologisk forklaring. Vi opplever ikke at det vi gjør rammer noen, avstanden mellom oss og dem er for stor.

– Sosialistene ønsket å jevne ut forskjellene i

samfunnet. Det er viktig at hele samfunnet ser på fattigdommen som et anliggende, men om det kan løse verdens store problemer er vel et spørsmål.

ATEISME. Eidsvig har alltid vært kristen. Han er døpt og oppvokst innenfor Den norske kirke, men konverterte til katolisismen under teologistudiet.

– Jeg stilt meg spørsmålet om jeg kunne vært ateist, men ateismen har aldri gitt meg antydning til svar, sier han.

– Kan mennesket vite hva som er rett og galt uten Gud? – Noen har sagt at dersom noe er rett og galt, må det være en Gud. Jeg tror på Gud, og derfor på at han har lagt ned i oss en bevissthet om hva som er rett og galt – eller i hvert fall en mulighet til å utvikle det. Du har sikkert en annen forklaring på det, sier biskopen og ser på Skepsis-lederen.

– Ja, for meg handler etikk om empati. Jeg ser ikke noe behov for absolutte lover, men tror at det er som er rett er det som gagner flest. Så er det ikke alt det finnes gode og enkle svar på, men det er sånn verden er.

Hun prøvde å være kristen i konfirmasjonsalderen, forteller hun, men ble stadig mer fascinert av vitenskap – og etter hvert overbevist ateist.

Anhenget i kjedet rundt halsen er formet som en gammeldags og veldig tykk bok.

– Noen kristne sier de er «praktiske ateister».

Det er i det minste noe, Simonsen?

– Da lurer jeg litt på hva de får ut av å være troende, ler hun.

– Men det finnes veldig mange ateister som kaller seg kristne av vane eller konformitet. Noen kjente ateister regnes jo for å være veldig sinte, som Richard Dawkins. Jeg forstår at man ikke vil assosieres med folk som uttaler seg så negativt om troen.

– Humanetikerne og katolikkene har en felles plattform i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Har dere mer til felles enn vanlige, grådige mennesker?

– Vi har ulik beveggrunn, men det er absolutt mye vi kan enes om, svarer skeptikeren og får støtte fra biskopen.

– I det katolske prestestudiet er filosofi viktig.

Der har vi kanskje en plattform hvor vi kan møte humanetikere.

– Ja, kritisk refleksjon setter vi pris på, konkluderer Marit Simonsen.

BERNT IVAR EIDSVIG (59) • Er katolsk biskop av Oslo, den katolske kirkes øverste leder i Norge • Studerte teologi på Universitetet i Oslo for å bli luthersk prest, men konverterte til katolisismen i 1977 • Ble medlem av ordenen (kongregasjonen) Augustinerkorherrene i Østerrike i 1991 og fikk navnet Markus. Han bodde og arbeidet der til 2003 • Ble utnevnt i 2005 av pave Benedikt XVI og bispeviet i Trefoldighetskirken i Oslo. Som biskop har han sitt eget våpenskjold og mottoet «LABORI NON HONORI» (arbeid, ikke ære).

tørst 02:2012 27

areopagos

Et verdig liv DAGSENTER-PROSJEKTET • Drives av Areopagos sammen med Nanjing KFUK (YWCA), det kinesiske handikapforbundet, tre lokale frivillige organisasjoner og kinesiske myndigheter • Skal videreutvikle Home of Grace som lokalt mønstersenter for nye dagsenter • Skal lære opp personell til 136 nye dagsenter, også spesiallærere • Skal hjelpe foreldre til å være gode talsmenn for sine voksne barn med særskilte behov • Skal drive folkeopplysning om psykisk utviklinghemmedes og sykes behov og rettigheter • Startet våren 2011 og har en ramme på 5 år • Er godkjent og støttet av NORAD

28 tørst 02:2012

I Kina blir personer med psykiske utviklingvansker gjerne sysselsatt med fabrikkarbeid tolv timer om dagen.

I Nanjing gir et Areopagos-prosjekt dem nye muligheter.

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN/TONE LEKSBØ : FOTO TONE LEKSBØ/HOME OF GRACE

E

gentlig ønsket jeg at dagsenterprosjektet skulle hete «Project Life Beautiful», fordi jeg vil at elevene våre skal ha et vakkert og verdifullt liv. De som har psykisk utviklingshemming og alvorlige psykiske

lidelser er en av de mest sårbare gruppene i Kina.

Ofte har de svært vanskelige liv, sier Fung Shiu Wing.

Han er prosjektleder for dagsenteret Home of Grace i Nanjing, som er et mønstersenter i nytt opplæringsprosjekt for dagsenterpersonell i byen.

Når mennesker greier ting de aldri har gjort før, blir selvtilliten bedre og bedre.

Egentlig er han pensjonist fra Hongkong, men den tidligere KFUM-lederen ville heller jobbe som frivillig i Nanjing sammen med kona Esther enn å ha fri.

FABRIKKARBEID. – Vi kaller brukerne våre for «elever», det gjør noe med selvtilliten deres. Målet vårt er å gjøre dem lykkeligere og sunnere. Noen av dem har aldri gått på vanlig skole, og har ikke fått sjansen til å øve opp sosiale ferdigheter. Det får de her, i tillegg til å lære det de trenger for å fungere i hverdagen. Vi prøver å gjøre dem så selvhjulpne og uavhengige som mulig, forklarer Fung.

Han kan fortelle at personer med psykisk utviklingvansker gjerne blir sysselsatt med ensformig fabrikkarbeid tolv timer om dagen eller passivisert hjemme hos foreldrene. På dagsenteret får eleven fysisk, intellektuell og sosial trening tilpasset den enkelte.

DIKT FRA TANG-DYNASTIET. En av elevene på 58 år lå hjemme og sov 22 timer i døgnet, før han begynte på dagsenteret. Nå vil han helst være der sju dager i uken.

– Det viste seg at han har talent for å skrive vakkert, forteller Fung.

– Nå får han kalligrafi-lekser i helgene for å ha noe å gjøre hjemme. Han kopierer klassiske dikt fra Tang-dynastiet, som han viser meg mandag morgen. Ifølge dagsenterlederen fikk moren på 83 år nesten aldri sønnen med ut i frisk luft tidligere.

Nå er hun svært takknemlig for at sønnen er i aktivitet på et trygt sted. Fung har begynt å oppmuntre ham til å ta litt mer ansvar hjemme også.

– Jeg sier «nå er du voksen, og du kan jo ta med moren din på tur i parken på søndag».

VIKTIG KAMP. – Mennesker med psykiske utviklingsvansker eller lidelser blir ofte sett ned på og satt utenfor. Når foreldrene dør, havner mange på gata og får et uverdig liv og en uverdig død, sier Grethe Raddum, som leder Areopagos sitt arbeid i Asia. Hun mener at kampen for denne gruppens verdighet handler både om menneskerettigheter og om å vise det kristne menneskesynet i praksis.

– Derfor har Areopagos satt i gang et stort prosjekt for å bedre livet deres sammen med Nanjing KFUK (YWCA), det kinesiske handikapforbundet, tre lokale frivillige organisasjoner og myndighetene.

Nanjing har sju millioner innbyggere og 68

bydeler. Myndighetene vil opprette to dagsenter i hver bydel, og det Areopagos-støttede prosjektet har begynt å utdanne spesiallærere og administrasjonspersonell til de nye sentrene. Folkeopplysning om rettighetene og behovene til psykisk utviklingshemmede og syke er også en del av arbeidet.

– I Kina ser man gjerne på dette som en samlet gruppe, mennesker med alt fra psykoser til Downs syndrom. Prosjektet skal bidra til økt forståelse og mer tilpasset omsorg, forteller Raddum.

Utgangspunktet for prosjektet er arbeidet som drives ved dagsenteret Home of Grace. Det fungerer som et mønstersenter for opplæring av stab til nye dagsenter i andre bydeler.

BEDRE SELVTILLIT. På Home of Grace får elever mellom 16 og 60 år utfordringer og opplevelser de aldri har hatt, enten det er å reise på tur til dyreparken eller å lære re opp en seng. De har gym, lærer å skrive, tegne, lage mat og gjøre enkelt husarbeid. I tillegg driver senteret arbeidstrening og småskala-produksjon av varer som muffins, saftis og dekorasjoner for salg.

– Vi vet at når mennesker greier ting de aldri har gjort før, blir selvtilliten bedre og bedre. Der er mange eksempler på folk som kommer hit, redde og sjenerte, og som blir glade, nysgjerrige og utadvendte etter en stund, sier Fung.

FORELDREINITIATIV. Gjennom dagsenteret har også foreldrene fått et møtested, veiledning og undervisning. Samtaler har fjernet tabuer og lettet opplevelsen av å være alene og unormal. Nå har de dannet en foreldreforening som jobber for å å sikre de psykisk utviklingshemmede livslang verdighet.

– Dette er helt unikt i Kina, sier Grethe Raddum.

– Foreldrene har vært viktige pådrivere for prosjektet. De deltar i planlegging og i styrende organ.

Det sikrer at prosjektet har et sterkt lokalt eierskap.

LÆRING: På dagsenteret Home of Grace gjør øvelsene mestere gjennom fysisk, intellektuell og sosial trening tilpasset den enkelte.

Vil du støtte

dagsenter-prosjektet?

Bruk giroen som fulgte med bladet, eller betal til kontonummer 9053 05 22325 og merk gaven «prosjekt 3033-33»

tørst 02:2012 29

BIBELEN Å FORTELLE OM DEN LEVENDE GUD TIL LEVENDE MENNESKER KREVER ET LEVENDE SPRÅK «Årets største litterære begivenhet er den nye oversettelsen av Bibelen».

INGUNN ØKLAND I AFTENPOSTEN, JULAFTEN 2011

«Bibelteksten er den viktigste teksten som noen gang er skrevet» KARL OVE KNAUSGÅRD, FORFATTER OG KONSULENT BIBEL 2011

«Eg har prøvd å bidra til at det norske språket er korrekt og moderne, for 2000-talet og ikkje for 1800-talet» SYLFEST LOMHEIM, SPRÅKVITER OG KOSULENT BIBEL 2011.

www.bibel.no

I en globalisert verden som blir stadig mindre, tør Vårt Land å stille de store spørsmålene. Vi har vår vinkel på nyhetsstrømmen, og gir leseren innsikt. Hos oss kan du lese om tro og eksistens i et flerkulturelt samfunn.

Prøv Vårt Land i 3 uker gratis Send SMS med kodeord VL til 1933 …eller gå inn på vl.no/gratis

Klar for

en høstdag i oslo?

Velkommen til Areopagos sitt medlemsmøte lørdag 24. november kl. 12-16 ER DU INTERESSERT i religionsdialog, kristen meditasjon og Kina?

Opplev utdrag fra Følgesvenn,

en unik forestilling om vennskap med dansekunstner Margrete Kvalbein og gitarist Ulla Käll

PÅ MEDLEMSMØTET FÅR DU • treffe Steinar Ims fra Kirkelig dialogsenter og høre om interessant dialogarbeid •

treffe Anna Ramskov Laursen og høre om Areopagos sitt store meditasjonsprosjekt

•

treffe direktør Raag Rolfsen og andre i Areopagos-staben og få førstehånds informasjon fra arbeid i Kina, Norge og Danmark

I tillegg blir det styrevalg, servering og innsamling.

IKKE MEDLEM AV AREOPAGOS? Meld deg inn i dag på areopagos.no

STED: Areopagos sitt hovedkontor, Bernhard Getz’ gate 3 (nær Oslo tinghus) PÅMELDING: På areopagpos.no eller tlf 23 33 17 00 innen 16. november