Ser optimistisk på menighetens fremtid

– På flere måter har det gått bra, men på noen områder har pandemien dessverre også hatt negativ effekt. noen. Det har blant annet vært en forholdsvis lang prosess for noen å komme fysisk tilbake til kirkene. Menigheten har kommet på avstand, og noen har nok blitt værende på nettgudstjenestene våre som blomstret opp under pandemien. Noen steder har menighetens innsats for barn og unge blitt svekket. Misjonsarbeidet ble også satt på vent under pandemien, og førte til betydelig færre nye medlemmer i perioden. Nå ser vi at antall nye medlemmer øker igjen. Satsningen vår på Det gode liv, er en oppmuntring til kirkene våre om å sette i gang igjen.

Men vi er utrolig glade for våre medlemmers trofasthet! Tiendeinngangen har holdt seg stabil under pandemien. Sammen med regjeringens støtteordning, har derfor økonomien holdt seg godt.

Når resultatene av vår ståstedsundersøkelse er klar, vil vi kunne vite litt mer om utviklingstendenser i menigheten akkurat nå og hvordan medlemmers vaner har forandret seg i løpet av de siste årene.

– Det går bra med meg, takk. Jeg har mange kompetente og erfarne kolleger, og det er gode folk i styrene – både i DNU og distriktene. Når man er leder for kirken, står man ikke alene. Det er Gud som kaller, og han er med. Menighet er også noe vi gjør sammen! Jeg har en rolle, du har din rolle. Alle som leser dette, har en rolle. Det er en tanke som oppmuntrer meg.

– Det var fint å endelig få gjennomført disse generalforsamlingene. Jeg er takknemlig for alle delegerte som stilte opp og brukte tid på én eller flere generalforsamlinger. Det var en intens måned, men vi gjennomførte noen viktige samtaler, og fikk tydelige signaler fra generalforsamlingene. Støtten til hva DNU har gjort for å sikre lik anerkjennelse av alle våre pastorer i Norge, var overveldende. Det gir meg som leder, et tydelig mandat for videre arbeid på dette området. Vi fikk også klare signaler om organisasjonsstrukturen i DNU. Det blir ikke union av menigheter! Det kom likevel mange konstruktive forslag til forbedringer i den strukturen vi allerede har. Teamarbeid blant pastorer, ekstra ressurser til evangelisering, forandringer i hvordan vi driver styrene våre og tiltak som styrker det lokale ansvaret menighetene har for sitt arbeid, var noen av disse innspillene. Dette jobbes det nå med av unionsstyret.

AN: Det var også Generalkonferanse i verdenskirken i sommer. Hvordan opplevde du den?

Jeg har aldri vært med på en Generalkonferanse før, så dette syntes jeg var spennende. Det var en mindre samling enn vanlig på grunn av situasjonen de siste årene, men det var likevel inspirerende å møte delegater fra hele verden.

Det ble jo også forandringer i vår divisjon, TED. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si takk både til Raafat Kamal og Audrey Andersen for den trofaste tjenesten de ga til vår divisjon i mange år. Jeg tenker at Audrey vil representere TED på en god måte i den nye rollen hun har som visepresident i GC. Raafat var en stor støtte for meg som unionsleder, og var alltid tilgjengelig med gode råd. Vi er glade for at Raafat og Heidi er tilbake i Norge. Raafat vil kunne styrke ADRA Norge med sin erfaring og ekspertise, og Heidi ansettes av Norsk Bibelinstitutt fra mai 2023 når Marianne Aune går av med pensjon.

Som ledere i Adventistkirken er det alltid muligheter for at forandringer kan skje. Det er noe vi er forberedt for. Vi er her for å tjene. Vi låner lederstolen en liten stund, og så gir vi den videre. Stafettpinnen i TED har nå gått videre til andre, og de kommer til å bidra med sine talenter og ideer.

Jeg er hverken en profet eller en sønn av en profet! Likevel ser jeg noen utviklinger som vi må være forberedt på. I løpet av de neste trefire årene kommer det et generasjonsskifte i lederskapet og pastorstaben. Flere som har vært sentrale i unionen og distriktene,

går av med pensjon. Dette er både en utfordring og en mulighet. Vi mister mye erfaring og kompetanse, men det er også en mulighet for fornyelse. Alle organisasjoner trenger fornyelse av og til.

Vi må også være klar over at en stor del av våre medlemmer begynner å bli eldre. Det vil være en utfordring å døpe like mange som vi begraver. Derfor må vi ta på alvor utfordringen om å finne nye metoder for evangelisering som svarer på spørsmål mennesker stiller i dag. Det gjelder ikke minst våre egne ungdommer. Vi ser også en økende andel av nye landsmenn som Gud sender til oss. Enhver lokal menighet bør ha en god strategi både for ungdomsarbeid og integrering.

Vi ser også en tendens til at større menigheter tiltrekker både studenter og unge familier. Dette er en utfordring for små menigheter. Min opplevelse er at det er vanskelig å få unge familier til å flytte til små menigheter i det vi kan kalle for utkant Norge. Naturlig nok søker de et større adventistmiljø for både seg selv og ikke minst barna. Selv om vi kan forstå dette, så må vi også utfordre det. Kan det være at Gud kaller noen unge familier til å være misjonærer her i Norge?

Ja, jeg merker at ord som relevans, kontekst og kultur, er som varsellamper for noen. Men jeg vil henvise til Jesus som forsto hvilke behov et menneske hadde, og brukte det som utgangspunktet for å dele Guds rike. Jesus var sensitiv for kulturen, og ønsket alltid å bygge tillitsfulle relasjoner. Sakkeus var ensom, så Jesus spiste med ham. Den samaritanske kvinne ved brønnen hadde ingen selvtillit, så Jesus ba om en tjeneste. Nikodemus hadde et teologisk/filosofisk behov, så Jesus kunne begynne der med ham. Jesus fortalte historier som folket kunne identifisere seg med. Så Jesus gjorde seg selv og budskapet sitt relevant ved å forstå behov og kulturell kontekst.

Dette er noe adventistkirken alltid har gjort. Misjonærene som reiser ut fra Europa, har alltid måttet gjennomføre et kurs fra Generalkonferansen som heter Mission Institute, hvor de lærer hvordan de kan forstå og kommunisere i andre kulturer.

Ellen Whites kjente beskrivelse av Jesus metode, begynner med at «han minglet med mennesker». Hvorfor det? Jo, fordi vi trenger å lytte til, og bli kjent med de menneskene som vi ønsker å nå med evangeliet. Dette er spesielt viktig i dag der gapet mellom kirken og det postkristne Norge vi nå lever i, aldri har vært større. Det blir uforståelig for mange om vi snakker om Daniel 2 og Jesus gjenkomst når de knapt har hørt om Jesus, og har nesten ingen forståelse av hva tro er.

De første adventister tok dette på alvor, og ble derfor engasjert i innsats for de fattige, mot slaveriet, for kvinnens rettigheter, for utdannelse og helse. Dette gjorde de i samarbeid med andre for å møte reelle behov i samfunnet. For dem var dette en del av «Present Truth», Sannheten for vår tid, og av hva det vil si å forkynne de tre englers budskap. Jeg tror at vi må følge deres eksempel, og anvende deres prinsipper inn i vår tid.

Jeg har ingen fasitsvar. Vi må alle finne ut hva Gud kaller oss til å engasjere oss i. Jeg har tro på det vi snakket om med Alle engasjertinitiativet. Vi kan alle gjøre noe for andre, og det er mange forskjellige måter å bygge relasjoner med mennesker rundt oss. Når vi blir kjent med mennesker, har de mulighet til å spørre oss om hva vi tror på.

Arbeid innenfor helse og livsstil er et område der vi har lange og gode tradisjoner.. Et område hvor det er tydelig interesse i dag, men hvor vi er svake, er bekymringer rundt klima og miljø. Her bør vi komme på banen, spesielt i lys av vår tro på Skaperen, sabbaten og vårt forvaltningsansvar. Vi som er adventister bør går foran med gode miljøvalg, og engasjere oss i tiltak som tar vare på det Gud har skapt.

Jeg tror også at ADRA og våre Happy Hand butikker kan gi oss inspirasjon. Veldig mange mennesker utenfor kirken setter pris på det arbeidet som gjøres, og mange er med på å hjelpe oss med vårt hjelpearbeid. Så her har vi noen broer som kan være meget viktige for oss.

Ellers tror jeg at vi er nødt til å se på menighetsplanting som et misjonskonsept igjen. Kan vi etablere smågrupper basert på vennskap og felleskap, og hvor Guds ord studeres i en mer fleksibel setting? Noen trenger tradisjonelle kirker og formaliteter, mens andre trives i andre settinger. Er vi modne nok som kirke til å kunne leve med mangfold i hvordan vi møtes, og heller finne vår enhet i vår kjærlighet for Jesus, og vårt håp og tro på hans snare komme?

Jeg er som regel en optimist. Men vi har også gode grunner til det. Først og fremst finner jeg min optimisme i Gud. Han forlater ikke oss. I ham er det alltid håp og nye muligheter.

Men jeg er også optimistisk fordi jeg tror det er mange søkende mennesker i dag. Vi må bare finne måtene å møte de søkende på. Vi lever heller ikke med de fordommene mot adventister som vi hadde for 50 år siden. Det er derimot mulig at våre fordommer mot andre kan være et hinder for at vi «mingler» slik Jesus minglet.

Til sist er jeg optimistisk på grunn av våre ungdommer og unge voksne. Jeg tror det er disse som har svaret på hvordan vi kan møte mennesker i dag. Vi må lytte til dem og gi dem rom til å prøve nye ting. Ikke alt komme til å fungere, men i misjon er det bedre å prøve og feile, enn ikke å ha prøvd i det hele tatt, avslutter Victor.