Økologi – Et forsømt stebarn i adventismen?

Av Daniel Duda, leder for Trans-Eurpeisk Divisjon

Hvis vi ønsker å gi fornuftige og relevante svar på spørsmålene folk stiller, må vi først lytte til spørsmålene deres. Hva folk rundt oss er opptatt av, bestemmes av dem, ikke av oss! Så hvis vi ikke lytter nøye, risikerer vi å svare på spørsmål ingen stiller, mens vi ignorerer det som virkelig plager og mobiliserer folk.

I de siste førti årene har det vært en betydelig endring i tilnærmingen til miljøspørsmål som i nyere tid har steget til toppen av vitenskapelige og politiske agendaer. Verden stiller ikke bare generelle spørsmål om fremtiden, men også spesifikke spørsmål om miljøet og fremtiden til planeten vår.

Hvordan skal vi som kristne, og spesielt som syvendedags adventister, håndtere disse spørsmålene? Skal vi ta hensyn til dem, eller er de bare en distraksjon fra vårt viktige oppdrag å forkynne evangeliet til alle mennesker (Åp 14,6)?

ER DET VÅRT ANSVAR? Som adventister tror vi at Kristi komme er nært. Av denne grunn pleide mange å tro at vi ikke trenger å håndtere miljøproblemer. Videre pleide noen til og med å tro at jo mer denne blå planeten blir ødelagt, jo raskere ville Jesus komme. De trodde at en slik ødeleggelse ville ”tvinge” Jesus til å komme tilbake tidligere for å redde sine barn fra en økologisk katastrofe.

Slike resonnementer er svært uansvarlige av flere grunner:

For det første er vi kalt til å være trofaste forvaltere av Guds skaperverk (1 Mos 1,26,. 28; Åp 11,18). For det andre gir disse spørsmålene oss en mulighet til å vise praktisk, og i større grad, vår helhetlige livsfilosofi. Den holistiske adventisttilnærmingen understreker den gjensidige avhengigheten mellom sinn og kropp som i en bredere skala strekker seg til forhold mellom menn og kvinner, så vel som mennesker og dyr. Derfor kan vi ikke ha denne helhetlige tilnærmingen og samtidig diskriminere kvinner, eller være likegyl

dige til meningsløs plyndring av miljøet eller utryddelse av visse dyrearter. For det tredje, minner miljøspørsmål oss om at troen ikke kan forbli teoretisk; vår tro på Gud svarer på de praktiske problemene i livet rundt oss.

EN KORT BLIKK PÅ HISTORIEN 1. En viss uvilje i vår menighet til å se på dagens globale utfordringer i vår verden, er i stor grad forårsaket av en slags uforløst arv fra Millerismen. Millerittene forventet at Kristi komme ville finne sted mellom 1843 og 1844. Hvis Kristus skulle komme om mindre enn et år, må det nødvendigvis ha blitt sett på som et svik mot troen å bygge murhus, plante frukttrær eller ta vare på tennene sine. Å ikke hente hjem innhøstingen fra åkrene, forlate verdslige jobber, selge alle sine eiendeler og bruke alle sine livsbesparelser og energi på å forberede seg selv og andre på Kristi komme, ble av disse menneskene i 1844 sett på som en manifestasjon av en levende tro. Dette var en naturlig konsekvens av deres forståelse av profetier. Å være interessert i å investere i pensjonsytelser, ville bli oppfattet som blasfemi.

Men etter den store skuffelsen, begynte folk sakte å innse at det ville være nødvendig å ta en annen tilnærming til livet. Det gikk opp for dem at deres tro på Kristi snarlige komme måtte komme til uttrykk på andre måter. I tiårene som fulgte, levde adventistene pragmatisk som om Kristi komme skulle skje i løpet av maksimalt ti år (selv om vi aldri sa det høyt). Denne holdningen påvirket vår planlegging, vår bygging av bygninger, etc. Det betydde at ingen tenkte gjennom muligheten for at Kristi komme ikke kunne skje på noen tiår. Av denne grunn må samfunnets (og dermed kirkens,) styring struktureres og styres annerledes. Og det gikk sakte opp for oss at slik langsiktig tenkning og planlegging ikke betyr en fornektelse av tro.

På den annen side bør det understrekes at hver gang kirken gjennom historien har mistet Kristi annet komme av syne, har det påvirket dens åndelige tilstand negativt (Mat 24,45 51). Det er ikke lett å balansere de to tilnærmingene. Gjennom historien har den kristne kirke ofte falt inn i den ene eller den andre ytterligheten, og understreket den ene siden på bekostning av den andre. 2. Selv om vi er troende, har vår normale måte å tenke på i forhold til verden blitt sterkt påvirket av opplysningstidens filosofi, som sier at naturen først og fremst er her for å tjene menneskeheten og bli utnyttet av den. Men Bibelen sier: «Jorden tilhører Herren og alt i den» (Sal 24,1). Gud har ikke abdisert fra sine eierrettigheter. Ifølge den bibelske modellen er mennesket bare en administrator, ikke en eier. «For hvert dyr i skogen er mitt, og kveget på tusen åser. Jeg kjenner alle fugler i fjellet, og insektene på marken er mine.» (Sal 50,10 11)

3. I tillegg har vårt forhold til økologi blitt påvirket av soteriologien (frelseslæren), slik den ble forstått av den protestantiske reformasjonen. Ifølge reformatorene, kom Jesus til verden først og fremst for å dø for menneskers synder. Kjernen i evangeliet var at han døde for tilgivelse for våre synder (slik at vi kan komme til himmelen når vi dør). Derfor driver vi med evangelisering, fordi det handler om å frelse mennesker fra deres synder. For mange av oss vil det da virke rart å være involvert i økologiske initiativer, fordi de ”bare” handler om å redde blåhvaler eller gorillaer. Men Bibelen viser at Jesus ga sitt liv for kosmos (jf. Joh 3,16; Ef 1,10; 3,10; Kol 1,20). Da Jesus døde på korset, døde han ikke bare for å redde menneskeheten, men hans død var en del av en stor kosmisk kamp som begynte lenge før vår generasjon dukket opp på scenen, selv før de første menneskene ble skapt.

Satan og hans krefter. Denne seieren betyr å frelse Guds skaperverk fra Satans og ondskapens makt. Kristus kom for å forpurre djevelens verk (1 Joh 3,8). Bibelsk sett, for å motta Jesus Kristus, betyr hans død og hans oppstandelse å gjøre alt i vår makt for å frelse mennesker og forbedre miljøet vi lever i.

Selvfølgelig skjer den fulle gjenopprettelsen av skapelsen bare når Gud skaper nye himler og en ny jord (Åp 21). Men ved

som ødelegger jorden (Åp 11,18). Hver og en av oss forurenser planeten og etterlater et individuelt karbondioksidavtrykk, så hver enkelt av oss bør tenke på hvordan vi kan, og bør, forplikte oss til å redde miljøet. Det nye testamentes undervisning om åndelige gaver, får oss til å spørre hvordan vi kan tjene individuelt og kollektivt for å hjelpe andre ved å styrke og utvikle dem. På samme måte bør vårt forhold til Guds skaperverk få oss til å spørre hva vi kan gjøre for å bevare og forbedre planetens miljø, både individuelt, og som kirke.

Vi må innse at verden vi lever i endrer seg utrolig raskt. For sytti år siden snakket ingen om økologi, verken i verden eller i kirken. Folk trodde at naturressursene på planeten vår var uuttømmelige. Bare moderne tid og teknologi har brakt forbruket av ikkefornybare naturressurser i en så utrolig hastighet at behovet for nye tilnærminger har vist seg nødvendig.

ADVENTISME OG ØKOLOGI Som adventister har vi lykkes ganske godt med å understreke sammenhengen mellom de fysiske, mentale og åndelige dimensjonene til et individ. Derfor handler evangeliet vi forkynner ikke bare om å frelse ”sjelen”, men også om å gjenopprette både fysiske, åndelige og mentale aspektene til hver person. En sunn livsstil, der alle tre dimensjonene er harmonisk balansert, er en del av det bibelske adventistbudskapet. Tiden er inne for å inkludere et annet aspekt i denne trekanten, forholdet til miljøet vi lever i.

Vi anser det som vår kristne plikt å informere folk om fordelene med en sunn livsstil og konsekvensene av ulike skadelige matvarer og stoffer på deres generelle helse. På samme måte bør vi betrakte det som en del av vårt oppdrag å gi folk informasjon om de skadelige miljøpåvirkningene av avfall som ikke naturlig brytes ned, og om livsstil som forårsaker forverring av miljøet og utarming av andre mennesker (enten i nærheten eller på motsatt side av planeten).

Utdanning og skolegang er noe vi prioriterer. Det samme gjelder det å ta vare på helsen vår. Vi har bygget det største protestantiske helsesystemet i verden, selv om vi tror at Jesu gjenkomst er nær. Derfor hører det også med å engasjere seg i å redde miljøet.

Når vi tenker gjennom vår skapelsesteologi, vil det gi oss større følsomhet og respekt for dem som befinner seg i utkanten av samfunnet og menigheten hvis vi er mottakelige for alle deler av Guds skaperverk (Mat 10,2931).

Vi kan oppfatte sabbaten for snevert, hvis det bare handler om at vi ikke arbeider den syvende dag i uken. Da setter vi ikke pris på hele teksten til det fjerde budet, som inkluderer andre mennesker og dyr. Hvis vi innser det bredere budskapet om sabbatsåret og jubelåret (se 3 Mos. 25), vil vi oppdage at Gud også er opptatt av gjenopprettelse av land, ja, av naturen. Bruken av CFC i kjøleskap og klimaanlegg, samt fosfatvaskemidler i husholdninger, har allerede blitt tatt vare på av EU. Jeg håper at dagen kommer at hvis våre menighets