Kvar går grensa?

Av Henrik Norlin “Kanskje vi skulle starte en kafé her i kirka?” Adventistkirken i Kongsberg ligger i nærheten av sentrum, og i 2015 ble «Krona» bygget like ved, med universitet, bibliotek og kino. Mon tro om folk ville ønske å komme til kirka for å spise sunn og god mat?

Siste uka i juni kom IMPACT til Kongsberg. Da fikk menigheten hjelp til å markedsføre kaféen Sølvgryta og drive den i en uke for å prøve ut konseptet. – 44 personer som aldri har vært i kirka vår før, kom til Sølvgryta. Mange sa at de likte maten og at de vil komme igjen, sier medarbeider Thomas Frick. – Jeg er så glad og takknemlig for at den visjonen endelig har blitt til virkelighet! sier pastor Per Erik Dekkerhus.

Våren 2022 åpnet et av landets største flyktningmottak i Kongsberg. Mange unge flyktninger ble med på naturutflukter sammen med IMPACT-deltakere. Tre av deltakerne kunne flytende ukrainsk eller russisk, og var flinke til å oversette og omgås de andre. – I dag er det lettere å snakke med mennesker om Gud, og jeg var glad for å kunne tjene mine landsmenn fra Ukraina”, sier Diana Poltavets.

I tillegg bidro IMPACT med stand på gata, utdeling i postkasser – og konsert fredag kveld. På sabbaten var det dåp og rekreasjon ute i naturen. Deltakerne fikk også anledning til å besøke Sølvgruvene og Fredheim Livsstilssenter.

Anita-Maria Szabo ble døpt av Per Erik Dekkerhus i Øksne 02.07.2022. Hun venter på å bli tatt opp som medlem i Kongsberg menighet.

Av Torgunn Skoglund

Vi lurer vel ofte på kvar grensene går. Grenser mellom land og folk, grenser for oppførsel, grenser for rett og gale, grenser for kor ofte vi skal tilgi. Peter lurte jo på det, er sju gonger nok? Jesus svara slik at han og vi skjøna at tilgjevinga er grenselaus.

Elles er det mange grenser. Vi har dei ti boda som set eit grensegjerde for kva som er eit godt liv. Skikk og bruk og uskrivne lover, set og ein del grenser for oss. Somme gonger brukar vi skjønn for å handsame saker og folk rett. Vi har ein del uttrykk som handlar om dette. – Det er grenser for alt. – Det får vera visse grenser. – Det går over alle grenser. – Det er ingen grenser for kva han eller ho får seg til å seia. – No er grensa nådd, seier vi til ungane våre når dei har gjort noko gale endå ein gong. I vår tid er vi vitne til folk som set veldig strenge grenser for seg sjølv og andre. Dei er ikkje milde i sin dom over dårleg åtferd. No held det på å gli slik ut, at vi må seia stopp og seia ifrå. På den andre sida har vi dei som er så liberale at det meste går gjennom sensuren. Jesus kjenner menneskenaturen, og veit kva grøfter vi kan gå i.

Som ung, hadde eg ein grenseoverskridande oppførsel i min iver etter å utbreie Adventbodskapen. Eg var ny i trua, og ville dela. Eg delte bokstaveleg talt med å gi folk innbydingar til brevskulen. På gater og torg, på bussen mellom Sandnes og Kvernaland, i 1. mai toget i Stavanger, og i postkassar der eg kom til. Eg skjøna ikkje at det kunne verka mot sin hensikt. Ein bussjåfør vart irritert og bad meg samle opp alt som var hamna på golvet i bussen.

På gymnaset las eg lekser slik at grensa vart nådd for kva eg tålte. Det enda med psykiatri i sju veker, innlagd i Stavanger. Leksa eg lærde av det, var å ta omsyn til meg sjølv og mi eiga helse oppi alt.

I dag har vi nokre spørsmål som er oppe i tida. Vi har homofili, vi har likestilling mellom kvinnelege og mannlege pastorar, og abortspørsmålet. Desse spørsmåla skaper høge bølger mellom oss. Vi går i skyttargravene, og der ligg vi og skyt ord og ufint kroppsspråk mot kvarandre. Eg har sjølv vore tøff i tonen på desse områda. Skrive kva eg meiner på Facebook. Det kan vel vera greitt nok, men vi kan og støyte folk på det viset. Eg skal ikkje koma med teologiske utgreiingar eller moralske peikefingrar om dette. Men vi kan i vår iver for det rette, koma til å gå over grensa for kva som er ein god måte å handsame sårbare menneske på. Vi har lært i Bergpreika at vi skal vera salt og lys i verda. Salt har mange gode eigenskapar. Det var dyrebart i gamle dagar, brukt som betalingsmiddel, og frakta lange vegar for sal. Brukar vi ei teskei om gongen i grønsaker og brød, har det ein god verknad. Men om eg tømer heile saltpakken oppi maten, er salt ei farleg gift. Om eg vil gi folk lys, set eg ikkje flaumlyset på dei og skremmer dei bort. Nei, ei høveleg mengd lys om gongen er best, så får folk fordøye det etter kvart. For lite og for mykje skjemmer, og måten er ikkje god å passe, heiter det.

Eg vil gi nokre døme på kva kjærleik kan utrette for den som kjenner seg fordømt. Ein homofil mann låg på sjukehus. Han var så sjuk at han hadde fått ein kvinneleg advokat til å skrive testament for seg. Ho såg ei tåre som rann ned kjaken hans. Ho ga han spontant ein klem. "Det er lenge sidan nokon ga meg ein klem," sa han rørt.

Ei kvinne i Kina ville snakke med den norske misjonæren Annie Skau Berntsen. Ho fortalde at ho hadde teke 9 abortar og var knust for dette. Annie vart og djupt sjokkert. Men ho forsikra henne om at Gud kunne tilgi. Dette sette kvinna fri. Vi må ikkje ha det så travelt med å fordømme synda, at vi gløymer mennesket oppi det heile. Det er sant at det er skilnad på synda si tilgjeving, og synda si tillating. Gud kan setja alle fri. Også oss som har hamna i ei eller anna grøft. Han kan og vil tilgi oss, og la oss a sjå med kjærleiks briller på andre. Takk for Guds grenselause tilgjeving, og hans grenselause kraft til å gi oss balanse i sinn og gjerning for han.