"Fedrenes hjerter til barna"

…og barnas hjerter til fedrenes.

Av Atle Haugen

En mann i slutten av tenårene sto frem for sine foreldre og fortalte at han var homofil. Det var siste gang moren ville snakke med ham. Nå var han i 50-årene og moren var død.

Denne tragiske historien var en av mange som dukket opp i en avisspalte i sommer. Den fikk meg til å tenke på de siste versene i Det gamle testamentet:

Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann. (Mal 4,5-6)

Fedrene og mødrenes hjerte til barna… og omvendt. Det budskapet trenges fortsatt. Jesus pekte til Johannes Døperen som den Elia som ryddet vei og skulle forberede folk før hans komme. Vi venter på Jesu annet komme, og budskapet er fortsatt aktuelt. Hva besto den forberedelsen i?

Profeten Elia dukker bare opp i noen få kapitler i Kongebøkene i GT. Han er kjent for noen mektige mirakler, og at han ikke døde, men ble tatt til himmelen i en ildvogn.

Hvorfor er han et forbilde på en som rydder vei og forbereder veien for Jesus?

Først og fremst tenker jeg på det dramatiske klimakset i Elias' liv og gjerning, konfrontasjonen på Karmel. Folket hadde glidd bort fra Gud, og tilbedelsen av Baal hadde tatt over deres liv, etikk – ja, hele samfunnet. Baal-dyrkelsen var preget av normløshet, selvtilfredsstillelse og seksuelle utskeielser. Groteske utslag som barneofringer, florerte også.

Kanskje opplevdes det som frigjøring å kaste loven og Guds etikk til side, men det gikk ikke lang tid før konsekvensene meldte seg: Ødelagte hjem, kriminalitet, – vi kjenner til den veien det tar, vi også.

Da Elia utfordret Baalprestene til holmgang på Karmelfjellet, handlet det om å få tydelig frem hvilken gud som var sann og verdt å følge.

Gud vant, for å si det litt banalt. Stilt overfor en mektig demonstrasjon av fakta, ble folket stilt på valg. Hvem ville de tilbe?

Johannes Døperen minnet nok folket om de gamle profetene da han sto frem som forkynner. Han skilte seg ut både i klesdrakt og kosthold. Men han gjorde ingen mirakler som Elia. Likevel utstrålte han tydelig en kraft og autoritet som gjorde at folk både lyttet til det han sa, og tok det til seg.

I det fjerde evangeliet står det om Johannes Døperen at

Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. (Joh 1,7)

Johannes Døperens oppgave var altså den samme som Elias: Han skulle løfte frem et sant bilde av Gud som skulle få folk til å vende om.

Omvendelse, det var budskapet hans.

På tross av sin seier på Karmel, ble Elia motløs etterpå. Paulus referer til dette:

…Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han anklager Israel overfor Gud? Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet." Men hva er det guddommelige svaret han får? "Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Baal." På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt. (Rom 11,2-5)

I Luk 7 kan vi lese at tungsinnet og tvilen også nådde Johannes. Også i vår tid kan det synes som om vi blir stadig færre, vi som tror. Men Gud har til enhver tid fremdeles en rest av sitt folk i verden. Det var den resten Elia ble kalt til å oppmuntre og vekke til live.

Johannes budskap og metode virker voldsom sett fra vårt perspektiv i dag. Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem:

"Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? 8 Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: `Vi har Abraham til far.` For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. 9 Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden." (Luk 3,7-9)

Ormeyngel! Djevelunger! sier han. Var folk virkelig så ille?

For legg merke til hvem han snakker til: Folk som kaller seg Abrahams barn, altså de troende! Det var ikke de romerske okkupantene som ble kalt til omvendelse. Det var de som bekjente seg som troende! Det var altså de troende som måtte forberedes før Jesus skulle komme. Bekjennelsen deres holdt ikke mål. Den bar ikke god frukt.

Det er tydelig i teksten at Johannes nådde frem med sitt budskap. Lukas forteller videre hvordan folk reagerte på forkynnelsen. – Hva skal vi gjøre, spør de Johannes.

Ups! Vet de ikke at vi blir frelst ved tro, og ikke ved gjerninger?

Men Johannes går rett på gjerningene, ifølge Lukas. For omvendelse er praktisk, det vil si å vende om fra noe, til noe annet. Fruktene av omvendelse og bekjennelse, er endring av liv og gjerninger.

Som protestanter i Luthers fotspor, vet vi godt at gjerninger ikke frelser. Bare Jesus gjør det.

Men det å ta imot Jesus, og finne frelsesvisshet i tillit til hans kors og oppstandelse, må føre til noe praktisk i denne verden.

Frelse handler ikke bare om å komme til himmelen og leve evig. Det hører fremtiden til. Frelse er noe vi lever her og nå. Det er å bli satt fri fra noe som binder oss til mørket. Det er å leve et bedre liv.

Døperen Johannes har tydelige svar til sine tilhørere om hva de skal gjøre som nyomvendte. Av det lille vi har fått gjengitt av hans forkynnelse, er det ingenting om hvilke meninger omvendte mennesker skal ha.

Han er mye mer praktisk:

Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» 12 Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» 13 «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. 14 Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.» (Luk 3,11-14)

Dette er verdier som skal leves ut både i privatlivet og på jobben. Ikke bare i kirka. Det er verdier som bør prege et kristent liv som springer ut av takknemlighet til Frelseren.

Hvordan lever vi slike verdier ut i forhold til de som tar abort, eller er homofile?

Like etter disse versene skriver Lukas noe fascinerende:

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. (Luk 3,15)

Jo, Johannes må korrigere dem. Men det interessante her, er at budskapet skaper forventninger. En lengsel etter Messias, frelseren.

Lukas siterte Jesaja da han skriver om oppgaven som Johannes fikk:

…En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse. (Luk 3, 4-6)

Det er når mennesker blir satt fri, at Guds frelse blir synlig. Og det er når mennesker ser lyset og håpet i et liv bygget på det å vite seg elsket av Gud, de tar imot han som er lyset. Johannes satte troende fri da han viste dem hvilke verdier som kjennetegner Guds rike og hvordan de kunne leves ut i praksis. Det er hva det handler om å vende fedrenes hjerte til barna og barnas til fedrene, som var Eliakallets mål.

Gjennom misjonsbefalingen og kallet til disippelskap – for ikke å snakke om gjennom de tre englebudskapene i Åp 14, kalles vi som Elia og Johannes til å være Guds vitner i verden. Hvordan kan vi bidra til at mennesker får et sant bilde av Gud, så de får sett Guds frelse?

To saker har preget nyhetsbildet i sommer.

Abort: Evangelikale kristne i USA har feiret høyesteretts opphevelse av retten til fri abort, og sett det som en seier. Også mange kristne i Norge har vært glad for den avgjørelsen.

Pride: Sist i juni skulle det ha vært Pride-parade i Oslo. Den ble avlyst på grunn av den alvorlige terrorhandlingen dagen før.

Mange av oss er skeptiske til hele Pride-konseptet, og har ikke villet delta i slike parader. Pastor Erik Andreassen fra Misjonskirken Betlehem i Oslo har vært en av dem.

Etter terrorhandlingen gikk han imidlertid ut i media og meldte at nå ville han ha gått, hadde det blitt en parade. Det samme har flere andre kristne ledere og KrF-politikere sagt.

I begge disse sakene utfordres vi på hva som er mest «kristelig» å gjøre. Markere våre standpunkt tydelig – eller vise solidaritet med mennesker som i begge sakene vil være i en sårbar situasjon?

Er vi gode Kristusvitner ved å markere standpunkt og kjempe politisk mot abortloven ved enhver anledning? Eller sitere bibelvers til folk som er skeive? – Hva vil gi folk et sant bilde av hvem Gud er?

Selv deltok jeg søndagen etter drapene i Oslo, på en markering på åstedet for terrorhandlingen i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Oslo – sammen med Erik Andreassen og andre (se side 9). Vi gikk stille ned og la på en rose hver som markering av solidaritet og sympati med ofrene.

I VG-intervjuet sier Erik Andreassen at kirker og menigheter må tenke gjennom hva de mener, og hvilke konsekvenser disse meningene får. – Spesielt i lys av terrorangrepet. Men det betyr ikke at det eneste legitime utfallet er at man begynner å gå i Pride-tog eller går inn for likekjønnet ekteskap. Likevel burde alle kristne forsamlinger ha denne samtalen. – Tenke gjennom hva vi mener, sa Erik Andreassen, ha denne samtalen…

Vi mener så mye, vi kristne! Ikke blir vi enige oss imellom en gang. Og i vår iver etter å mene det rette, faller vi gang på gang for fristelsen til å se ned på de som ikke er enige med oss, eller lever etter vår standard.

Vender vi fedrenes hjerter til barna ved å pukke på våre meninger og løfte pekefingeren når vi mener Guds bud eller regler, ikke følges? Går det an å holde Guds bud og Jesu etikk høyt i hevd samtidig som vi behandler mennesker med andre syn og verdier med respekt og vennlighet?

Det finnes heldigvis mange eksempler på kristne som tar sin tro på alvor gjennom handlinger som gir mennesker et riktig bilde av Gud som harmonerer med hva Jesus demonstrerte.

I lys av de nevnte temaene, vil jeg avslutte med å minne om en episode som gjorde meg stolt over mine kristne medsøsken for noen år siden. Det skjedde den gang Dagfinn Høybråten var statsråd, og for mange en tydelig representant for kristne.

En gruppe homofile aktivister ville henge ham ut, og fikk med seg et filmteam fra NRK for å dra på besøk til Høybråtens Misjonsmenighet på Nesodden og demonstrere for sin sak.

De dro, og kom til kirken – hvor de ble mottatt med åpne armer og full servering. Hele demonstrasjonen ramlet sammen i et overraskende fellesskap og dype samtaler.

Jeg håper og tror at det besøket vendte noen fedres hjerter til barna, og kanskje enda mer, noen barns hjerter til fedrene.

La oss gjør mer slikt! Da forbereder vi verden og oss selv til Jesu gjenkomst. Slik kan vi også oppfylle vårt Elia-oppdrag slik Johannes gjorde i sin tid.