Det store dilemmaet

Av Yngvar Børresen

– Ja da, sa Jesus til noen som var skråsikre på at de selv levde i sannheten. – Men forstår dere ikke at dersom dere forsømmer det som veier tyngre i loven, så blir resultatet en parodi og en ulykke? (Matteus 23,23) Som på Jesu tid, er det fremdeles dårlige tider for balansert tenking både i religion og i politikk. Etter irettesettelsen føyde han likevel til: «Det ene burde gjøres, og det andre ikke forsømmes.»

Nå for tiden er det slik at dersom man for eksempel er helt imot å forurense jordkloden, og derfor kjører el-bil, peller søppel langs strendene, og kjenner på forurensingsangst, men skulle komme i skade for å peke på at det kan være faktorer utenom de menneskeskapte som også fører til global oppvarming, så kan man risikere å bli stemplet som en farlig klimafornekter og samfunnsfiende.

Det er mange eksempler på at det politisk- og religiøst korrekte, er å være enøyd. Man må gå inn for en god sak ensidig for ikke å bli beskyldt for å sabotere den. Denne måten å tenke på må være all sann vitenskap- og kunnskaps fiende. Tankegangen hindrer samhold og framgang, og når den gjør seg gjeldende blant kristne (som den jo gjør i stor grad), hindrer den samarbeid og enhet omkring kristendommens grunnlegger, Jesus. I stedet ser vi opprivende bitterhet og stridigheter mellom kirkesamfunn, så vel som mellom fraksjoner innenfor menigheter. Problemene kan være teologiske, organisatoriske, personfikserte, eller av mange andre slag.

Adventister, pinsevenner, metodister, baptister, har alle sine stiftere og ledere med sine egne erfaringer og åpenbaringer om hva som er rett og sann kristendom. Sånn er det også for troende i Den norske kirken, Frikirken, læstadianerne, Brunstad Christian Church, Guds menighet, Den katolske kirke, for å nevne noen. Vi er ganske mange som tror på Jesus. Men aldri i verden om vi vil stå samlet. Så vi prøver å vinne verden for Kristus alene og hver for oss. For det er bare vi som kan vinne verden på den riktige måten. Men verden bryr seg lite, til fortvilelse for oss alle, ikke minst for Jesus. (Joh 17, 20-23)

Slik er det selv om alles bekjennelsesskrifter setter Jesus først: Alle hevder at det ikke finnes frelse i noen annen.

Men tross uenigheter, kan det ikke være noen tvil om at det er Jesus selv som i evangeliene definerer hva sann kristendom går ut på? Uavhengig av de forskjellige menighetenes trospunkter og lære, synes det å være noe i Jesu forkynnelse som ikke under noen omstendigheter kan velges bort for den som vil følge Jesus. Ikke en gang til fordel for de best funderte trospunkter og bekjennelser, eller til fordel for forvaltning av de dypeste sannheter om Gud, kan det velges bort. Jesus er helt klar på at det ikke vil hjelpe noen på den siste dag å minne ham om alle storverkene de har gjort for ham, så lenge de tross alt ikke har gjort dette ene og obligatoriske som forteller hvem vi virkelig er.

Hvordan kan jeg oppdage hva han vil meg? Må jeg være spesielt benådet, ha innpass hos de «innvidde», ha tilgang til hemmelige skrifter, være spesielt from eller kløktig for å uteske Jesu «hemmelige» budskap til meg? Må jeg skjønne noe alle andre ikke skjønner, være klokere enn de andre, for å skille meg ut fra alle de uvitende? Eller er Jesu budskap tydelig nok? Og revolusjonerende og utfordrende nok som det er? Og vel så det? Og er det kanskje derfor det er så vanskelig å tilegne seg den forkynnelsen som ligger der åpen og uten tilsløring rett foran oss?

«Vend om, for himmelriket er kommet nær», sa både hans forløper Johannes og Jesus selv, da han satte i gang sitt prosjekt. (Matt 3,2 og Matt 4,7) Og deretter kan budskapet neppe misforstås. Ved sitt liv spredte han kunnskap om hvordan himmelriket kan være midt iblant oss, og han ba oss gjøre det samme som ham. I lignelse etter lignelse, i historie etter historie, handler det om relasjonene oss mennesker imellom, og relasjonene mellom Gud og oss. Hvis disse

Å bruke religiøse argumenter for å la være å gjøre sine medmenneskelige plikter, bifaller Jesus absolutt ikke. Det er mange eksempler på at det politisk- og religiøst korrekte, er å være enøyd.

relasjonene er i orden (er det dette som er kristen tro?), ser det ut for meg som at Gud ikke ber om mer. Punktum! På ethvert stadium i livet er det slik. Jesus forklarer relasjonene i detalj, en om gangen, og han er konkret. Han ber oss være barmhjertige, ydmyke, rause, gavmilde, gjestfrie, overbærende, tilgivende, takknemlige, ha tjenersinn, sette sin neste høyere enn seg selv, samt alle de andre egenskapene Jesus beskriver som i sum er kjærlighet.

Det var disse egenskapene Jesus forbandt med å tro på ham og på Gud. Det var disse premissene og prinsippene han gjentok og gjentok. Slik definerte han forskjellen på himmel og helvete. Han følger opp dette som sannheten og avgjørende helt til den siste slutt: Det dere har gjort eller ikke gjort mot en av disse mine minste, har dere gjort, eller ikke gjort mot meg. Det avgjør om han kjenner oss, eller ikke. (Matt 25,31-46)

Se på noen andre beslektede eksempler: Fariseerne brydde seg om hviledagen, og de irettesatte disiplene som var sultne, og derfor plukket aks på sabbaten. Men fariseernes forståelse av sabbaten var preget av at den ikke hadde noe med menneskers ve og vel å gjøre, bare med Guds forordning å gjøre. Men Jesus forsvarte disiplene og sa: «Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer». (Matt 1-8)

Da Jesus leste fra bokrullen i synagogen i Nasaret, fortalte han tilhørerne om hvorfor han var kommet: For å forkynne et gledesbudskap for fattige, fanger, blinde og undertrykte. Dette var i særdeleshet et budskap om barmhjertighet. Folket likte budskapet veldig godt. Men da Jesus etterpå, i den samme synagogen, kom med eksempler på at det var andre enn Israels folk som Gud viste godhet, ville de jage ham utfor et stup (Luk 4,16-30).

Å bruke religiøse argumenter for å la være å gjøre sine medmenneskelige plikter, bifaller Jesus absolutt ikke. -Ja, dere får det fint til, sa han. - Dere godkjenner at noen sier til sin far eller mor: «Det du skulle hatt av meg til hjelp, gir vi i stedet som en gave til tempelet. Og mye av samme slag gjør dere også». (Mark 7,9-13)

Jesus fortalte om den barmhjertige samaritan, og om den takknemlige samaritan. Han kunne selvsagt ha fortalt disse historiene uten å nevne at hovedpersonene var samaritanere, og likevel få fram hvor viktig det er med både barmhjertighet og med takknemlighet. Folket i Israel, ikke minst de skriftlærde, beskyldte samaritanerne for å ha feil religion. Men for Jesus var det altså viktig å få fram hva som virkelig gjør et menneske til et Guds barn. (Luk 10,25-35 og Luk 17,11-19)

Til noen som ble overveldet av livsmot og glede etter å ha møtt Jesus, var budskapet enkelt: Gå hjem til dine og fortell hvor god Gud har vært imot deg. Det er denne godheten Jesus vil vi skal bringe videre i egne liv. (Mark 5,18-20)

I Bergprekenen sa Jesus: «Jeg er ikke kommet for å avskaffe loven eller profetene. Jeg er kommet for å oppfylle budskapet i loven og profetene». – Se på mitt liv, så ser du oppfyllelsen av min fars vilje. Ikke en bokstav eller eneste tøddel skal forgå av loven før det er skjedd. (Mat 5,17-20)

Hva mente han med det? Han kan vel ikke ha ment at ekteskapsbrytere og sabbatsbrytere skal steines (1 Mos 22,21-21 og 4 Mos 15,35), eller f.eks. at vi ikke skal be for våre fiender (Jer 11,14), slik vi kan få inntrykk av nettopp i «loven og profetene»? Nei, det må være åpenbart at han som selv nektet å steine syndere, mente noe helt annet. Og like åpenbart må det være at tøddelen og bokstaven allerede er forandret for lenge siden og mange ganger, i og med at vi alle leser oversettelser av loven. Så det er heldigvis ånden i loven som ikke skal rokkes det aller minste. Paulus argumenterte for at bokstaven slår i hjel (2 Kor 3,6), og indikerte vel med det at bokstavtro kan skape justismord (2 Kor. 3,6). Men Jesus var klinkende klar: Kjærlighetens lov skal ikke rokkes, ikke en bokstav, eller den minste tøddel. Før skal himmel og jord gå under. Og leser du videre i samme Bergpreken, ser du eksempler på at det er nettopp dette Jesus mener med at ikke en bokstav, eller eneste tøddel skal forgå av loven, nemlig i uttalelsene som begynner med «men jeg sier dere». (Matt 5,21-48) Også i disse eksemplene dreier det seg om relasjoner, om riktige forhold vi skal ha til vår neste og Gud.

Som kristne har vi en hel del trospunkter som ikke direkte sier noe om moral, oppførsel og relasjoner oss mennesker imellom. Disse trospunktene som kan være forskjellige fra trossamfunn til trossamfunn, tillegges forskjellig vekt, og vi sier de er viktige fordi de viser vår identitet. Også innad i egen menighet legger vi ulik vekt på de forskjellige trospunktene. Vi vil aldri enes fullstendig om alle trospunktene, eller hvordan de skal forstås. Dermed er uenigheter uunngåelig, og noe vi må leve med. Og det er helt greit. Det kan til og med være godt. Men noen ganger engasjerer uenighetene oss så mye at det lammer Jesu hensikt med vår eksistens som menighet. Eller vi er så engasjerte i noe, det kan være hva som helst, at vi aldri får utført det Jesus faktisk kaller oss til.

Jesus satte prioriteringer til gudfryktige mennesker opp imot hverandre. Som f.eks. i nevnte Matteus 23,23: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap».

Vi trenger ikke mye fantasi for å lage andre sammenligninger:

Døm selv om det er greit å: .. delta trofast i sabbatskolen i årevis slik at bibelkunnskapen blir stor, men ikke å bry seg om å bruke nødvendig tid og krefter på naboenes ve og vel. .. å lære seg profetiene i Bibelen imponerende godt, men ikke ta nødvendig tid til å være sammen med Jesus sånn at du kan vite i ditt hjerte at du har møtt en som er uendelig god. .. å delta i endeløse møter for å diskutere uenigheter og enigheter, men ikke bruke nødvendig tid til selvransakelse og bønn sånn at du kan bli satt fri og bli lykkelig.

Eller som Jesus selv utrykte det: .. å profetere i Guds navn, drive ut onde ånder, og gjøre mange mektige gjerninger i Guds navn, men ikke kjenne Jesus. (Matt 7,22)

Vi snakker om rettroenhet og om vranglære. Vi snakker om konservative- og liberale kristne. Dette synes jeg er svært dårlige betegnelser som vi i mange sammenhenger bør slutte å bruke. Jesus selv ble beskyldt for å være både liberal og konservativ. Men verken han, eller noen andre bør settes i båser. Mange er mer nyanserte enn som så, og faktisk hender det at vi forandrer mening. La oss ikke låse våre posisjoner, men gi hverandre rom til å vurdere og til å forandre mening.

Jesus ga sine tydelige råd, men var likevel ikke enøyd: -Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes. Selv er jeg ganske overbevist om at jeg som menighetsmedlem vil få et mye morsommere, givende og interessant liv ved å prioritere etter Jesu anbefalinger.