Adventnytt 2019 03 by Syvendedags Adventistkirken

Advent nytt

Nr 3-2019

Under visning fra Bibelen og repor tasjer fra fellesskapet. Styrker håpet om Jesu gjenkomst. Inspirerer til å leve ut troen. TROFA S TH ET – R AU S HE T – S AM F U N N S ANSVA R

Veien til personlig oppvåkning Side 22.

Adventnytt Abonnement Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no Ansvarlig Redaktør Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Redaktør Tor Tjeransen E-post: post@adventnytt.no Faste medarbeidere Rolf Andvik, Tom Angelsen, Jóhann E. Jóhannsson, Finn F. Eckoff, Øyvind Gjengstø. Den norske union Besøksadresse:Vik senter,Vik i Hole Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse www.adventist.no post.dnu@adventist.no Tlf.: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Leder:Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Finn F. Eckhoff finn.eckhoff@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter: Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 52 ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Tlf.: 465 41 322. post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø Østnorsk distrikt Geminiveien 26, 3213 Sandefjord Tlf.: 990 34 456. post.ond@adventist.no Leder: Rolf Andvik Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Tlf.: 22 20 64 14 / 936 93 060 post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Tlf.: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Vik Senter, Postboks 133, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Tlf. 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag AS Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 Bankgironr.: 3000.30.32600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Tlf.: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange, Postboks 124, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 70 / Mob 901 83 859 E-post: post@norskavholdsforbund.no Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutosvei 24, 3226 Sandefjord Tlf.: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens seniorforening Leder: Odd-Henrik Olsen Tlf: 924 15 928 E-post: odd.henrik.olsen@adventist.no Bankgironr.: 3000 26 41867 Adventnytt er Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet ved Norsk Bokforlag. Pris kr. 225 pr. år. Til utlandet koster bladet kr. 275 pr. år. Stoff til bladet må være innlevert senest den 2. i hver foregående måned. Layout: Norsk Bokforlag og Eggedosis As Trykk og innbinding: Ø M E R KE T ILJ M 07 PrintMedia AS 7 Trykksak 3

De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. (Rom 2,7)

Innhold 3 Veien til forsoning 4 Aktivitetskalender 5 Kristuslikhet 6 Vi vil ha en konge! 8 Leserbrev 10 Hva betyr det at Dag Inge Ulstein blir ny utviklingsminister? 12 ADRA 15 TVS-kontakten 20 Sangprosjektet til Moses 22 Veien til personlig oppvåkning 25 Orientering om videre arbeid i forhold til kontrollkomiteene i GC 26 En gave fra elva 28 Vi minnes 29 Alle engasjert! 30 Vi gratulerer 31 Barnesiden 32 Misjon skjer i møte med kultur

AdventistInfo Nyhetsbrev

Følg oss på Facebook

Adventistkirken sender et elektronisk nyhetsbrev hver uke. Du får de ferskeste nyhetene gratis til din e-postadresse.

facebook.com/adventist.no

Du bestiller nyhetsbrevet på www.adventist.no Forside: Hope Channel Norge/ADAMS

Adventnytt på nett Du finner en elektronisk utgave av Adventnytt på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no.

LEDER

Veien til forsoning Av Tor Tjeransen Hvem av oss har ikke opplevd at vi har gjort ting som har vært helt gale? Når hendelsene har kommet litt på avstand må vi erkjenne at vi har brutt både Guds lov og våre egne etiske normer. Vi har gjort ting som har skapt sorg, smerte og bitterhet hos andre. Kanskje det til og med har gått på helsa løs for dem som har blitt forurettet. I «kampens hete» forstod vi det ikke slik. Da virket vår handlemåte nesten opplagt. Men i etterpåklokskapens lys må vi innrømme at det vi gjorde, hverken var klokt eller rett. På grunn av det som skjedde, er tidligere vennskap ødelagt. Mennesker vi før hadde jevnlig kontakt med, har vi ikke snakket med på årevis. Vi har kjent det vanskelig å møte blikket til den eller de vi har gjort urett mot. Årene som har gått, har vist oss at det ikke er hold i det norske ordtaket «tiden leger alle sår». Sårene er der fremdeles. Og i bunn og grunn er det bare to ting som kan lege slike sår: Tilgivelse og nåde. I Det gamle testamentet leser vi om et tvillingpar som ikke akkurat var perlevenner. De var så ulike som det gikk an å få to gutter som hadde levd side om side helt fra mors liv. Og vi kan forestille oss hvordan Esau og Jakob hele oppveksten snakket forbi hverandre og misforsto hverandre. Men misforståelser er en ting, et sjofelt bedrag er noe helt annet. Da Esau solgte førstefødselsretten for en rett linser, var det en åpenbart urimelig handel. Og da Jakob med god hjelp fra sin mor, lurte Isak til å gi velsignelsen til seg istedenfor Esau, nådde konflikten et klimaks. Esau ble så sint at han planla å drepe broren. Jakob så ingen annen utvei enn å flykte fra problemet. Han dro til mammas bror i Paddan-Aram i Mesopotamia, en reise på omkring 800 kilometer. Han flyktet langt bort. Men han kunne ikke flykte fra sin dårlige samvittighet. Og selv om årene gikk og Jakob fikk både koner og barn, så var uoverensstemmelsen med broren fremdeles der. En dag skjønner Jakob at Gud kaller ham til å reise hjem og møte broren han hadde bedratt. Vende tilbake til Betel, det stedet han hadde lagt seg ned for å sove med en stein til pute første natten under flukten. Han måtte tilbake til utgangspunktet der han i drømmen hadde sett Guds engler gå opp og ned på stigen som forbandt himmel og jord. Det var i den drømmen han hadde hørt Guds løfte: «Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt. … Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg» (1 Mos 28,13.15). Men det er ikke enkelt å vende tilbake. Ikke for Jakob, og ikke for oss. Det er sjelden enkelt å oppsøke dem vi har gjort urett mot, for å skvære opp. For Jakob var det frykten for broren og svigerfars jerngrep som

Det er aldri enkelt å oppsøke dem vi har gjort urett mot, for å skvære opp.

var de største utfordringene. Han våget ikke å ta et skikkelig farvel med sin svigerfar, men dro av sted i hemmelighet. Men svigerfar kom etter. Heldigvis ble de enige om at Jakob kunne fortsette, og svigerfar, Laban, reiste hjem. Da Jakob fortsatte sin vanskelige reise, fikk han en enestående oppmuntring. «Jakob dro også videre, og Guds engler kom ham i møte» (1 Mos 32,1). Det var et tydelig tegn fra Gud om at han stod ved sitt løfte om å være med på ferden. Han var ikke alene på reisen. Vi får ikke opplyst hvor mange engler som kom Jakob i møte, men fra hans reaksjon får vi inntrykk av at det må ha vært en hel flokk. Bibelen forteller nemlig at «med det samme Jakob fikk øye på dem, sa han: ‘Dette er Guds leir’» (1 Mos 32,2). Ordet for «leir» (hebraisk mahana) brukes ganske ofte i betydningen av flokk, tropp eller hær. Det var kanskje en hel hær av engler Jakob fikk se i ørkenen, akkurat som han fikk se en hærskare engler som beveget seg opp og ned på himmelstigen i drømmen han hadde hatt i Betel 20 år tidligere. Han ble i alle fall forsikret om at det ikke bare var hans egen flokk som slo leir hver natt. Det var også Guds flokk som slo leir. To flokker, side om side. Derfor kalte han stedet Mahanajim, som rett og slett betyr to leire eller to flokker. Uansett hvilken vanskelig reise Gud kaller deg til å ta, så vil han være med deg hvis du går i lydighet mot hans kall. På samme måte som Gud ga Jakob et løfte om å gå med, kan vi også være trygg på at vi har Herrens flokk med oss når vi tar de første, nølende stegene mot fred og forsoning med mennesker vi kanskje har hatt et anstrengt forhold til i årevis.

REDAKTØR: Tor Tjeransen leder medieavdel ingen og avdelingen for samfunnskontakt og religionsfrihet. tor.tjeransen@adventist.no 3

Aktivitetskalender 4.-9.

Ungdomsuke, TVS

10.

Styremøte ØND, Akersgaten

14.

Styremøte VND (telefon)

16.

Global Youth Day

17.

Styremøte DNU, Kurbadet, Oslo

22.-24. Teen Forum, Oslo

16. MARS

Foto: Petter Vetne/ADAMS

Mars 2019

5.-7. APRIL

22.-24. SAHA helsekongress, Sundvolden hotel

April 2019 5.-7.

Reddet, Mjøndalen

9.-10. Pastorsamling DNU, Halvorsbøle 8.

Rektormøte

28.

SABU styremøte, Vik

Menighetskalender Mars 2019 9.

9.-10. APRIL

Hvordan brukes kollekten:

Offer: ADRA

Internasjonal ungdomsdag/ Global Youth Day

23.

Menighetsskolenes dag

23.

Offer: Menighetsskolene

9. mars: ADRA Norge

April 2019 Menighetsmisjonens dag

Offer: Verdensmisjonen

27.

Litteraturdagen

27.

Offer: Sommerfryd

23. mars: Menighetsskolene

ADRA Norge er Adventistkirkens bistandsorganisasjon i Norge. Med støtte fra norske givere og støttespillere driver ADRA Norge katastrofehjelp og langsiktig utviklingsarbeid for mennesker som er i materiell nød og trenger hjelp.

I dag har Adventistskirken i Norge i alt 11 grunnskoler/ungdomsskoler. Gavene går til skolene i de enkelte distriktene.

6. april: Verdensmisjonen

Offeret går til å opprettholde misjonsaktiviteter rundt om i verden.

Foto: Dag Hugstmyr/ADAMS

Foto: Andrew McChesney/ADAMS

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

16.

Foto: Britt Celine Oldebråten/ADAMS

16.-23. Ungdommens bønneuke

27. april: Sommerfryd

Mange speiderleirer, ledersamlinger og andre stevner er blitt avholdt på Sommerfryd leirsted ved Rossfjordvatnet i Lenvik kommune. Unionsstyret har vedtatt at kollekten til Sommerfryd skal tas opp i hele landet.

GJESTELEDER

Kristuslikhet Av Øyvind Gjengstø Onsdag 26. juni 2014 henviste Dagbladet til en artikkel på internett som beskrev hvordan mennesker brukte hundretusenvis av kroner på kosmetisk kirurgi for å ligne på idolene sine. Det fortelles om en som har brukt $ 100.000 og har gjennomgått over 90 operasjoner for å ligne Ken-dukken1. Tiden vi lever i, ser ut til å være preget av at en del mennesker ønsker å være noe annet enn det de er, og søker å oppnå dette for enhver pris. De ønsker å ligne på et annet menneske eller en fantasifigur, og mange synes dette er en underlig atferd. Men er det riktig? Den som bekjenner seg til å være en kristen, har fått en befaling fra Gud om nettopp det å ligne ham. Det er riktignok en forskjell på de før nevnte beundrere og en kristen. De inngrepene som må til for å ligne Jesus, er det han som må gjøre i oss, ikke vi selv. Vi må ønske det og ville det, men han må gjøre det. Her er det ikke snakk om en kosmetisk likhet, men en likhet i karakter, tenkning og handling. Bibelen har mange tekster som peker på nettopp dette. «Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud!» (Kol 2,6.7). For å kunne følge ham, må vi kjenne ham. For å kjenne ham, må vi studere ham. Det er så vidt jeg kan se to kilder vi kan ty til, naturen og Bibelen. I begge tilfelle er den enkelte avhengig av Den hellige ånds påvirkning og innflytelse. Johannes er klar i sin forståelse av å være lik Jesus. «Den som sier: ‘Jeg er i ham’, må leve slik Jesus levde» (1 Joh 2,6). Dersom vi kaller oss kristne, må vi leve som vårt store forbilde. Vi kan selvfølgelig ikke gå tilbake to tusen år i tid, men Jesu bilde og karakter må gjenspeiles i livet vårt. Teksten viser til en nåtidig, aktiv handling som fortsetter i framtiden. Det må i alle livets situasjoner være samsvar mellom livet vårt og den lære vi bekjenner oss til å følge. Denne oppgaven er ikke enkel, og vi kjenner oss igjen i det Paulus sier: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (Rom 7,19). Vi har mye i oss selv som stritter imot tanken på å leve som Jesus levde. I møte med denne teksten ser vi vår egen begrensning, hvor lite rom det er for egenviljen og egoismen, som vi alle har i større eller mindre grad. Paulus peker imidlertid også på hvordan det likevel er mulig å leve som Jesus levde. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20). Det er åpenbart at dette ikke er mulig å oppnå uten et nært forhold til Jesus. At «Jesus lever i meg», viser at han er en del av

Dersom vi kaller oss kristne, må vi leve som vårt store forbilde.

mitt liv. Det er ingen andre som kan leve i meg. Oppgaven kan se umulig ut, rent menneskelig sett. Og den er det. Standarden Jesus krever av oss, er langt utenfor vår rekkevidde. Vi kan ikke bli lik Jesus eller Gud, uansett hvor mye vi anstrenger oss. Det er Jesus helt klar over. «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud» (Mark 10,27). Paulus er helt enig med Jesus: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Uansett hvor mye vi strever på egenhånd, vil vi aldri kunne gjøre oss fortjent til frelsen. Den er og blir en gave fra Gud, gitt oss av nåde. Det er også en kjærlighetsgave Gud har gitt oss. Jesus sier det selv. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Og Johannes følger opp med følgende uttalelse: «Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham» (1 Joh 4,9). Nå er vi ved kjernen i frelsen. Det er vanskelig for oss mennesker å godta hvor avhengige vi er av det Jesus har gjort for oss. Å erkjenne at det eneste vi kan gjøre, er å ta imot, strider mot hva vi er vant til å mene og tenke. Gud har en plan med livet til hver enkelt av oss. Vi skal representere ham blant menneskene. Vi er jordens salt og verdens lys. Men uten at han får være alt i oss, kan vi ikke oppfylle hans plan. La oss alle be om at han må få bli alt i oss. _______________ 1 (http://m.kjendis.no/2014/06/27/kjendis/plastisk_kirurgi/ plastiske_operasjoner/skjonnhet/utseende/34051095/?www=1)

Øyvind Gjengstø er leder for Syvendedags Adventistkirkens vestnorske distrikt. 5

SYNSPUNKT

Vi vil ha en konge! Av Tommy Berglund Mange synes det er sært å være syvendedagsadventist. Noen er redde for å skille seg ut ved å være vegetarianere på grunn av troen og ikke på grunn av miljø og dyrevelferd, som er populært i dag, eller veganer hvis man er enda mer ekstrem. Man holder hviledag en dag før de fleste andre, man skal være avholdende i forhold til sex før ekteskapet, vi tror at noen former for samliv er synd, man skal ikke røre alkohol eller røyk, unngå kino, filmer, og verdens påvirkning. Ja, det er sært og det bør være sært. Hvis ikke, er vi jo som «alle andre», som i bibelsk sammenheng kalles verden. I Første Samuelsbok leser vi: «De sa til ham: "Nå er du gammel, og sønnene dine følger ikke i dine fotspor. Sett derfor en konge over oss, en som kan styre oss! Det har jo alle de andre folkene." Samuel syntes det var ille at de sa: "Sett en konge over oss, en som kan styre oss!" Og han bad til Herren. Men Herren sa til ham: "Lyd folket og gjør alt det de ber deg om! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg» (1 Sam 8,5-7). Det står ingenting i teksten om at Israel forkaster Gud, men det ser ut til at det er slik Gud tolker deres utsagn. Ved å velge seg en annen konge enn Gud, er de utro, akkurat som om vi skulle velge oss en annen ektefelle enn den vi har. Og det følger videre i samme kapittel: «Men folket ville ikke høre på Samuel. "Nei," sa de, "vi vil ha en konge over oss. Vi vil ha det som alle de andre folkene. Kongen vår skal styre oss; han skal gå foran oss og føre oss når vi er i krig» (1 Sam 8,19-20). Israel ville være som de andre folkene, som de folkeslagene de var frelst ut og bort fra. Ca 400 år tidligere hadde Gud gitt dem en lov,

Gud tillot Israel å gå på avveier for at de skulle lære.

en kongelov lenge før de hadde tenkt å velge seg en konge. «Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg, inntar det og bosetter deg der, og du så sier: "Jeg vil ha en konge over meg likesom alle folkene rundt omkring meg," da skal du sette den mann som Herren din Gud velger ut, til konge over deg. En av dine egne skal du ta til konge. Du må ikke ta en utlending, en som ikke er din landsmann. Men kongen må ikke holde mange hester og ikke sende sitt folk til Egypt igjen for å skaffe flere hester. Herren har jo sagt at dere ikke mer skal vende tilbake den veien. Kongen skal heller ikke ta seg mange hustruer, så han forledes til frafall, og han må ikke samle seg sølv og gull i mengde. Når han setter seg på tronen, skal han få en avskrift av denne loven fra levittprestene; den skal være skrevet i en bokrull. Han skal ha den hos seg og lese i den så lenge han lever, så han kan lære å frykte Herren sin Gud. Han skal akte på alle bud og forskrifter i denne loven og leve etter dem» (5 Mos 17,14-19). Gud visste at Israel ville falle og ønske seg en konge, noe som ikke var Guds plan. Gud ville sette en grense for ulydigheten ved å gi dem loven og gi Israel det de ba om, enda han var fullt klar over at det ville skade dem til slutt. Planen var at Gud skulle være Israels konge, men han tillot folket å gå på avveier for at de skulle lære. Jeg tror Gud gjør det samme i dag. Han stopper oss ikke, men han vil at vi skal lære av Israels historie og aller helst ikke gå på avveier. «Men da dere så at ammonittkongen Nakasj kom mot dere, sa dere til meg: "Nei, vi vil ha en konge til å styre oss" - enda Herren deres Gud var deres konge» (1 Sam 12,12). Hvis vi velger bort Gud til fordel for hva som helst annet, blir det andre en avgud for oss. Om det er tid,

SYNSPUNKT

gjenstander, eller personer, betyr ingenting til slutt. Poenget er at vi har valgt bort Gud. Jeg tror at til og med teologi og teorier kan komme mellom oss og Gud, og på den måten bli avguder for oss. Konsekvensen av Israels valg kan vi se i kongerekkefølgen i Israel, og det topper seg hos den tredje kongen, en av de kongene som Gud velsignet mest. Den kongen med mest visdom blant mennesker, nemlig Salomo. Vi kan lese i 2. Krønikebok om hvordan Salomo forholdt seg til skriften og kongeloven i 5. Mosebok: «Salomo skaffet seg vogner og hester. Han hadde fjorten hundre vogner og tolv tusen hester. Noen av dem plasserte han i vognbyene og noen hos seg selv i Jerusalem» (2 Krøn 1,14). «Salomo hadde fire tusen stallrom for hester og stridsvogner og tolv tusen hestfolk. Noen av dem plasserte han i vognbyene og noen hos seg selv i Jerusalem» (2 Krøn 9,25). «De hentet hester til Salomo fra Egypt og fra alle andre land» (2 Krøn 9,28). «Kongen gjorde sølv og gull like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærtrær i Sjefela» (2 Krøn 1,15). «Kong Salomo elsket mange utenlandske kvinner foruten faraos datter, kvinner fra Moab, Ammon, Edom, Sidon og hetittenes land. De hørte til de folkene Herren hadde talt om da han sa til israelittene: "Dere skal ikke blande dere med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de sikkert til å vende hjertene deres til sine guder." Disse kvinnene holdt Salomo seg til, og dem elsket han. Han hadde sju hundre koner med fyrstelig rang og tre hundre medhustruer, og de førte hans sinn på avveier. Det var da Salomo ble gammel at konene hans fikk vendt hans hjerte til andre guder. Hans hjerte var ikke lenger helt med Herren hans Gud, som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren trofast, som hans far David hadde gjort» (1 Kong 11,1-6). Menneskelig sett var det Salomo gjorde, et genitrekk. Han giftet seg med nabokongenes døtre, som vil si at han sannsynligvis ikke fikk bråk med svigerfar. Han opprustet en stor hær med araberhester, som sikkert kan virke fryktinngytende, men det viste at han satte egen fornuft og menneskelige argumenter foran det Gud hadde åpenbart. Man kan selvfølgelig forsvare Salomo og si at han tross alt gjorde sitt beste, og det var til velsignelse for folket og landet, men 1 000 koner, mange fra fremmede folkeslag, ble ingen velsignelse. Det står at han ofret til konenes guder, og det er ikke greit når han er gift med damer som brenner barna sine til avgudene. Så dypt falt Salomo siden han

Er vi livredde for å bli sett på som sære og bak streverske?

begynte på utroskapsveien bort fra Gud. Sakte, men sikkert, skled moral og etikk ned og bort, slik at han ble som de andre folkene og de andre kongene. Dette skjedde ikke på en dag, men over tid. Kan vi lære noe av dette, slik at vi ikke ofrer våre barn på avgudsalterene? Slik at vi ikke er opptatt av å samle oss gull og sølv i mengder som leder oss bort fra Gud? Kan vi prioritere bedre, slik at Gud og hans vilje får førsteplassen, uavhengig av gode menneskelige argumenter? Da Bileam skulle forbanne Israel, kom det velsign elser istedenfor. «Jeg ser dem fra toppen av fjellene og skuer dem fra høydene; det er et folk som bor for seg selv og ikke regner seg som andre folkeslag» (4 Mos 23,9). Det å ikke regne seg som alle andre var faktisk noe av det som beskyttet Israel fra fall. De tålte å være annerledes og sære, sett i andre folks øyne. Når Israel ikke gjorde som de andre folkene, skulle det være et vitnesbyrd for andre folk. Hvilket vitnesbyrd er vi syvendedagsadventister i dag? Er vi annerledes og står for det Gud har vist oss, eller er vi livredde for å bli sett på som sære og bakstreverske? Gud kalte Israel til å være hans eiendomsfolk, slik han i dag kaller sin menighet til å være hans eiendomsfolk. «For du er et hellig folk for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk» (5 Mos 7,6). Ordet «eiendomsfolk» er ikke mye benyttet i dag, men vi bruker et ord som ligner, og det er «eiendommelig», som egentlig betyr «litt for seg selv» eller «annerledes enn andre». Kanskje vi skulle tørre å være Guds eiendommelige folk? Vi har kalt oss tidligere «God´s peculiar people», noe som peker i den retningen av å være enestående og annerledes. Da Jesus kom første gang, kom han som syndbærer. «Dagen etter ser han Jesus komme, og han sier: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29). Når Jesus kommer andre gang, kommer han som kongenes konge og herrenes herre, ikke for syndens skyld, men som Hebreerbrevet sier: «Slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham» (Hebr 9,28). «Vi vil ha en konge» er et mantra som klinger i dag også, men slik Israel forkastet Jesus som offerlam, siden de ville ha en jordisk konge, så er det ikke en frelser fra synd man ber om i dag. Mange vi ha en konge som ikke bryr seg om synden deres, men frelser dem som de er. Da vil de heller ikke være klare til å vente på kongen som kommer, for han har allerede vært her for å ta seg av synden. Nå kommer han bare som frelser, for å hente dem som venter på ham.

Leserbrev Leserbrev til Adventnytt Vi minner om at leserbrev til Adventnytt normalt ikke bør overstige 250 ord (ca. 1300 tegn med mellomrom). Innlegg kan bli redigert ut fra plassmessige og litterære hensyn, men forfatterens mening vil ikke bli forandret. Dersom du skriver kort, har du størst mulighet for at ditt innlegg blir tatt inn uforandret. Innlegg som er relevante for Adventnytt, bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev. Red.

Husk: Meld adresseforandring! Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse, slik at du ikke går glipp av et viktig månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, tlf: 32 16 15 60.

Ungdom som ikke får Adventnytt? Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv i høst og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet, til: ordre@norskbokforlag. no, tlf: 32 16 15 60.

Den hellige ånds gaver og forkynnelse i menigheten I noen artikler har jeg henvist til profeten Joel 3,1-2 som bakgrunn for at Adventistkirken benytter både menn og kvinner som forkynnere og pastorer. Joel skriver i disse versene at Gud i de siste dager vil utruste både menn og kvinner med den profetiske gaven. Terje Karlsen har i et par innlegg argumentert for at Paulus ved sin undervisning framsetter et mønster for «orden og styresett i menigheten» hvor kvinner tilsynelatende ikke skal kunne delta i forkynnelse. Det er ikke alt Paulus sier som er like lett å tolke, selv Peter måtte innrømme det. Men når det gjelder den profetiske gaven, er det ingen tvil om at for Paulus er det en gave som er helt sentral for forkynnelsen i menigheten. I 1 Korinterbrev kapttel 14 utlegger Paulus hvor viktig den profetiske gaven er, og hvordan den er gitt til menigheten for å bygge opp de som kommer sammen (se 1 Kor 14,1.3.5.22.24.26.29.31.39). Hele dette kapitlet har fokus på at alt skal «gå sømmelig og ordentlig for seg» (1 Kor 14,40). Når Joel sier at både menn og kvinner vil få den profetiske gaven, blir det umulig å se for seg at kvinner ikke skal kunne bruke denne gaven som Gud har gitt dem. Apostlenes gjerninger bekrefter at også kvinner i den første kristne menighet fikk denne gaven. Evangelisten Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde den profetiske gave» (Apg 21,9). Hva er det så Paulus sier som angivelig står i motsetning til dette? Terje Karlsen siterer 1 Kor 11,3: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» Uansett hvordan en tolker dette verset, så blir det utfordrende å lese inn i det at kvinner ikke skal kunne bruke den åndelige gaven som Gud har gitt dem. Det uttrykket som antakeligvis er mest relevant i denne sammenhengen i 1 Kor 11,3 er at: «mannen er kvinnens hode». Hva legger Paulus i ordet «hode»? Det greske ordet som er brukt er kephalē. Dette ordet betydde vanligvis ikke «leder». Først i det fjerde århundret etter Kristus blir dette ordet brukt i sekulær/hedensk gresk litteratur med betydningen «leder». I Det nye testamentet omtales mange ulike ledere: religiøse ledere, lokale ledere, militære ledere, regjeringsledere og menighetsledere. Ingen av disse omtales ved bruken av ordet kephalē. Da må en stille spørsmål ved hvilke andre meninger dette ordet hadde i tillegg til et bokstavelig hode? Noen av de tidlige gresktalende kirkefedrene tolket kephalē i 1 Kor 11,3 som å bety «opprinnelse» eller «begynnelse» eller «kilde». (Blant annet Krysostomos av Konstantinopel og Kyrillos av Alexandria.) En slik tolkning vil være i tråd med 1 Mos 2,22: «Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.» Å lese inn i dette uttrykket et ordensmønster, rang eller en begrensning på hva en kvinne kan bli kalt av Gud til å gjøre i menigheten, blir veldig vanskelig å se. Finn F. Eckhoff

LESERBREV

Villfarelsens ånd

Konflikt i Adventistkirken?

Jeg har vært pinsevenn i 25 år før jeg ble adventist. Jeg praktiserte alle de 9 nådegavene helt til jeg forstod at dette er spiritisme. Jeg trodde selv at det var Den hellige ånd som styrte meg, men oppdaget at det var en helt annen ånd. 1 Korinter 12,7-11 nevner de 9 nådegavene: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.» Noen adventister søker disse nådegavene og praktiserer dem hjemme. Hvorfor tør de ikke å praktisere gavene i kirken hvis de mener at det er rett ifølge Bibelens lære? Jeg har dessverre sett mange mennesker bli bedratt og trodd at de var fylt av Den hellige ånd. Jeg var selv bedratt. Derfor går jeg nå sterkt ut mot dette. Jesus har advart oss om denne villfarelsen. «For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. Nå har jeg sagt dere det på forhånd!» (Matt 24,24–25). Husk at «deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (1 Pet 5,8). Derfor, kjære søsken: «Vær edru og våk!» Rune Olsen, Tønsberg

I AN Nr 1-2019 skriver Linnea Helgesen og Nina Myrdal et to siders innlegg angående, og til fordel for ordinasjon av kvinnelige pastorer, uten at det fremkommer et eneste bibelvers som underbygger disse synspunktene. Det bekymrer dem at det ikke vises respekt for den protestantiske tradisjonen. Bekymringen burde heller dreid seg om hvorvidt dette kontroversielle tema har støtte i Guds ord. Både 1 Tim 3,2 og Tit 1, 5-9 er klare på at også en forstander skal være en mann, (én kvinnes mann). Det er derfor uten relevans at artikkelen samtidig informerer om hva GCs hovedstyre kom fram til i 1984 vedrørende ordinasjon av kvinnelige forstandere. Hvorfor har kristenheten ventet 2 000 år etter Kristus med å ordinere kvinner dersom Bibelen gir grønt lys? Henrik Norlin avslutter sitt innlegg i AN Nr 2-2019 «Lydig mot hva?» med ordene: «Kan vi da med god samvittighet ignorere vedtak i Generalkonferansen til fordel for vår egen overbevisning?» Selvsagt kan vi det dersom Generalkonferansen er i strid med Bibelen. De fleste av oss vet hva Adventistkirken står for, men kan hende de færreste etterprøver sannheten. Ulver i fåreklær eksisterer uten tvil, også hos oss, selv om det ikke er vår oppgave å peke dem ut. Noen bruker Gal 3,28 til fordel for kvinnelige pastorer: «Her er ikke jøde eller greker… mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.» Verset etablerer ikke en ny prestetjeneste, men handler om frelsen som er lik for oss alle. Ranveig H. Kristiansen

NYHETER

ADRA Norge har hatt et tett og godt samarbeid med norske offentlige myndigheter over en del år. Da er det spennende å finne ut om den nye utviklingsministeren vil endre dette. På KrFs landskonferanse på Gardermoen sist i januar ble det tid til en samtale med ministeren om hans nye jobb. Av Terje Wollan Dahl Det er blitt helg, og landskonferansen til KrF på Gardermoen sist i januar syder av forventninger. Partiet har akkurat kommet i regjering, og de tre nye statsrådene er hjertelig til stede. Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad er meget godt kjent for forsamlingen, men den nye bistandsministeren, Dag Inge Ulstein, er det mange som ikke vet så mye om. De tørre fakta er at han tidligere har vært byråd for finans, innovasjon og eiendom i Bergen, ungdomsleder i Salem Misjonsforsamling og leder for Haraldsplass Kurs og Samtale. Sist var han utviklingssjef for Stiftelsen Bergen Diakonissehjem. I media har han fått tittelen sexolog, men det er en misforståelse. Han er utdannet teolog, men har også fordypet seg i samlivsterapi. Han har derfor veiledet en del par. Men han ler av misforståelsen som har gitt han masse ekstra oppmerksomhet. Hadde du håpet på å få en telefon fra Erna Solberg? Telefonen fra statsministerens kontor kom helt uventet. Jeg og familien hadde helt andre planer. Vi hadde akkurat takket ja til et misjonsoppdrag i utlandet. Det meste var klart for en ny fase i livet utenfor Norges grenser, men tilbudet om å bli statsråd, ble

Foto: Terje Wollan Dahl/ADAMS

Hva betyr det at Dag Inge Ulstein blir ny utviklingsminister?

Den nye utviklingsministeren, Dag Inge Ulstein, taler på KrFs landskonferanse i januar.

for fristende. På den annen side blir det nok av reising i den nye jobben. Hva synes du er spesielt viktig som utviklingsminister? Selv om noen rapporter viser at det skjer positive endringer i en del utviklingsland, er det like fullt et faktum at 800 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom og at én milliard mennesker har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, 80 % av dem i utviklingsland, der helsetilbudet er svakt. Det er 40 mill. flere som sulter nå enn i 2015, vesentlig grunnet store konflikter og naturkatastrofer. Behovet for hjelp er derfor veldig stort. Jeg er privilegert som får lov å jobbe med så viktige temaer. Da du ble intervjuet av Ole Torp på NRK, nevnte du Jesus, og du kommenterte at blikket til programlederen flakket. Hva betyr Jesus for deg i din nye oppgave? Ja, programlederen så ned da jeg snakket om Jesus. Men Jesus er kjempeviktig for alt jeg gjør. Noen tror at de ikke bør nevne Jesus, for da vil folk tro at de ikke er seriøse nok. Men det helt naturlig at Jesus blir tatt med i alle beslutninger. Jeg merker større aksept for dette blant de fleste. Norge driver sitt hjelpearbeid både gjennom egne kanaler og gjennom ideelle aktører. Bør utviklingsarbeidet i større grad ivaretas av det offentlige? Mange av de ideelle organisasjonen

drives etter budskapet til Hans Nielsen Hauge. Han oppmuntret alle i sitt trosfellesskap til å starte små virksomheter. De private, ideelle organisasjonene er veldig viktige for bistandsarbeidet. Jeg ser derfor fram til et godt samarbeid med de ideelle bistandsorganisasjonene. Hvis man mener at bare det offentlige skal ta seg av bistanden, har man glemt vår kristne kulturarv. Det var de private, ideelle organisasjonene som etablerte støtteordninger. Et annet viktig poeng er at de ideelle organisasjonene generelt har et mye større nettverk enn det offentlige. For å få til løsninger må man ha et nettverk. Det gjelder i Norge, men ikke minst er det viktig i bistandsprosjektene. I din tale på landskonferansen sa du at de aller fattigste skal prioriteres. Hvordan vil dette arte seg? Det er særlig to områder som blir viktige for meg. I tillegg til å dekke de helt grunnleggende behov, må vi sørge for at de fattige får et bedre helsetilbud. Dernest er utdanning en nøkkel til å komme seg videre. Når jeg sier at vi skal prioritere de fattigste, betyr ikke det at vi ensidig skal fokusere på nødhjelp, men at vi må ta alle midler i bruk. Både utdanning og helse er viktige deler av den bistanden vi gir. Vi ønsker Dag Inge lykke til og Guds velsignelse i sin nye jobb.

ANNONSER

3rd Global Conference on HEALTH & LIFESTYLE

July 9-13, 2019 Loma Linda, California, USA Generalkonferansen inviterer til stor helsekongress ved Loma Linda University i California.

Foto: Cosmin Cosma/ADAMS.

Finn detaljene her: http://conference.healthministries.com/

Tip* er ei ressursrik jente med et godt smil. Hun er elevrådsleder på barneskolen der hun går og er godt likt av alle. På skolen og på Keep Girls Safe, har hun lært å snakke foran publikum og hun har vist at hun er en god leder. Men Tips historie har ikke alltid vært en solskinnshistorie.

Den lange veien fra Laos Tips mamma, Lilly*, kommer fra Laos. Landsbyen der hun kommer fra, er fattig, og det er vanskelig å finne jobb. En dag skjedde det noe grusomt: Lilly ble voldtatt. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Da en agent spurte om hun ville jobbe på en fabrikk i Thailand, svarte hun ja. Hun visste ikke da at hun ble utsatt for menneskehandel. På den store klesfabrikken i Bangkok, hovedstaden i Thailand, ble Lilly tvunget til å jobbe 20 timer om dagen uten pauser, og hun fikk ikke lov til å forlate arbeidsstedet. Da lederne fant ut at hun var fire måneder på vei, fikk Lilly sparken og måtte gå på dagen uten lønn. Lilly visste ikke hva hun skulle gjøre, og som om ikke det var nok, ble hun tatt av immigrasjonsmyndighetene og sendt til et midlertidig hjem for barn og familier i Chiang Rai i Nord-Thailand. Bare noen måneder senere ble Tip født, og så ble mor og barn sendt tilbake til Laos, siden de var i Thailand på ulovlig grunnlag. Men livet i den fattige landsbyen var tøft, og det var ikke mange framtidsmuligheter. Mamma Lilly besluttet å gå til fots tilbake til Thailand med den lille babyen.

Tip var syk. Hun hadde høy feber og en hoven fot. Da de endelig var framme i Thailand, fikk Tip hjelp på et sykehus, før de igjen søkte tilflukt på hjemmet der de hadde vært tidligere. Siden moren hadde krysset grensen ulovlig, kunne de ikke bli på hjemmet. Staben anbefalte Lilly å reise tilbake til Laos, søke om pass og komme tilbake på lovlig vis.

En kasteball

å gi henne den oppmerksomheten hun trengte. Tip ble sendt tilbake til mamma Lilly, som sto opp kl. 03 hver dag for å arbeide. Seksåringen Tip måtte ordne seg selv og sykle til skolen hver morgen. Hun var alene store deler av dagen. Sosialarbeideren brydde seg fortsatt om lille Tip. Han syntes at hun hadde det vanskelig, og at dette ikke var noen god situasjon for ei lita jente å vokse opp i. Han ville at Tip skulle bo i et positivt miljø hvor hun kunne utvikle seg. Han tok kontakt med ADRA og ordnet slik at Tip fikk komme til beskyttelseshjemmet Keep Girls Safe da hun var 8 år.

Tip og moren kom tilbake til Thailand en tredje gang – denne gangen fullt lovlig. Lilly jobbet lange dager og strevde for å tjene penger og samtidig være tilstede for den lille jenta. Det var ikke lett. Til slutt Som en familie ble en vanskelig avgjørelse tatt: Tip ble Jentene og staben på Keep Girls Safe har sendt tilbake til myndighetenes hjem for blitt som en familie for Tip. Hjemmet barn og familier. gir henne stabilitet i hverdagen og mange Problemet er at myndighetenes hjem muligheter til å lære. Da vi spurte kun er midlertidig. Tip kunne Tip om hva hun liker aller bare bo der i tre måneder. best ved å bo på hjemmet, Etterpå fikk hun bo hos en svarte hun uten å nøle Slik gir du: sosialarbeider, som hun «workshops». Disse begynte å kalle pappa. Han kursene gir kunnskap Vipps ADRA fulgte henne til skolen hver om temaer jentene er ell 43 #195 dag, men var for travel til ikke lærer så mye om o gi til kont

3000.30.31035

*Navnene er endret for beskyttelse.

77 000 kr fra Barnas humanitære fond! Før sommeren 2018 ble ADRA kontaktet av Sandnes kommune, som en av flere bistandsorganisasjoner med støtte fra Norad, med forespørsel om å søke på Barnas humanitære fond. Vi ble invitert til å sende inn en sides prosjektbeskrivelse, og valgte Keep Girls Safe, siden Vatneli skole har dette prosjektet som sitt hjerteprosjekt i tillegg til Hjelpeaksjonen. Vi ble plukket ut som en av tre kandidater og fikk sende inn en presentasjon som skulle framføres av elever for elever på alle skolene i Sandnes. Elevene skulle deretter stemme på prosjektet de ville støtte. 22. november fikk vi vite at Barn og unges bystyre i Sandnes bevilget Barnas humanitære fond til Keep Girls Safe. Fondet tilsvarer en krone per innbygger i kommunen.

Tida fra Keep Girls Safe var på besøk i Norge i forbindelse med ADRA Norges 25-års jubileum i 2018. Her sammen med venner fra Vatneli skole i Sandnes. Foto: Nina Skoge

ADRA Connections til Thailand:

Bli med til Keep Girls Safe! Nå har DU en unik mulighet til å besøke prosjektet Keep Girls Safe! ADRA Connections er en solidaritetstur for voksne. Vi skal male hjemmet innvendig og bli kjent med NordThailand; historien og kulturen og selvfølgelig prosjektet Keep Girls Safe.

Dette vil du ikke gå glipp av!

Vi skal blant annet: • Bli kjent med jentene på Keep Girls Safe • Hjemmebesøk i landsby • Male hjemmet innvendig • Arrangere sportsdag for jentene • Besøke Det gylne triangel, der Thailand, Myanmar og Laos møtes • Besøke Det hvite tempelet • Besøke en lokal adventistkirke • Se den flotte naturen rundt Chiang Rai • Sightseeing i Bangkok

Praktisk info: Tid: Søndag 29. september – søndag 13. oktober Maks antall plasser: 15 stk. Søknadsfrist: 15. mai Estimert pris: 17 500 kr* (*per pers i dobbeltrom med flyreise Oslo – Chiang Rai – Oslo. Prisen kan endres pga. variasjoner i flypriser. Dersom disse blir dyrere, øker prisen tilsvarende. 1000 kr tillegg for enkeltrom.) Du betaler din egen reise, i tillegg til å samle inn 7000 kr til Keep Girls Safe. De innsamlede midlene tilfaller prosjektet i tillegg til å dekke kostnadene til vårt malingsarbeid. Tidligere deltakere sier at det er lett å samle inn disse pengene, og nå har det blitt enda lettere med innsamlingsaksjoner på Facebook. Vi hjelper dere gjerne med praktiske ideer! Turen er åpen for alle over 18 år, men dette er en solidaritetstur for voksne. Du må levere politiattest for å kunne være med på turen.

Foto Britt Celine Oldebråten

i skolen, som for eksempel temaer som moderne slaveri og barns rettigheter. Tip gjør det bra på skolen. Hun besøker ofte moren sin i helger og i ferier. Når hun blir eldre, drømmer hun om å studere juss. I dag sier Tip at hun nok hadde vært gift eller utsatt for menneskehandel, hadde det ikke vært for Keep Girls Safe. Hun ville ikke hatt like mange muligheter og en lovende framtid som nå. Takk til dere som støtter arbeidet på Keep Girls Safe. Dere hjelper Tip, og jenter som henne, til en trygg fremtid.

Se mer informasjon på

www.adranorge.no/connections

NYHETER

Helt åpenbart, eller? Av Nina Myrdal Når vi i dagligtale sier at noe er helt åpenbart, er det opplagt eller soleklart. Det er tydelig og forståelig. Den siste boka i Bibelen kaller vi for Åpenbaringsboken og ut fra navnet, burde det være en lettlest bok. Slik er det ikke, de fleste oppfatter at det er en vanskelig tekst som er tung og krevende å forstå. Hvorfor er det slik? Hvorfor er noen bibeltekster lettere å lese enn andre? Eller mer generelt: hva er det som gjør at noen bøker og tekster er lettleste, mens andre er krevende? Det er selvfølgelig sammensatt og det henger sammen med både teksten og leseren. Hvem er teksten skrevet for, på hvilket språk, og hvilke forkunnskaper har forfatteren tatt for gitt at leseren har? Men det henger også sammen med leseren, f.eks. hvilken bakgrunn og interesser hun eller han har. Hvilke ord leseren kan og hvor mye han eller hun har lest fra før, spiller også en vesentlig rolle. Når man leser noen tekster, er det dessuten slik at det ofte er referanser til andre tekster. Barneboka Tonje Glimmerdal, skrevet av Maria Parr, er et eksempel på dette. Når vi leser om Tonje, får vi vite at hun leser i den kjente barneboka Heidi, av Johanna Spyri. Vi får også vite hva hun tenker om fortellingen om Heidi. Det vil si at man får ekstra stor glede av boka om Tonje dersom man også selv har lest barneboka Heidi. Slik kan det også være når vi leser Bibelen. Det er lettere å lese teksten dersom den interesserer oss og vi har bakgrunnskunnskap som gjør at den er mer forståelig. Det er også lettere å lese en bok i Bibelen når man har lest flere av de andre, fordi de refererer til hverandre og bygger på hverandre. Så når vi leser Åpenbaringsboken og oppfatter at den er vanskelig å forstå, kan vi gjøre flere ting for at det som er skrevet, skal bli lettere tilgjengelig. Man kan forsøke å bli kjent med forfatteren og stille seg disse spørsmålene: Hvem var Johannes? Hvilken tid levde han i? Hvor levde han? Hva hadde han opplevd? Hvilke andre bøker hadde Johannes lest som påvirket det han skrev? Forfatteren av Åpenbaringsboken i Bibelen sier i starten av første kapittel, at teksten er Jesu Kristi åpenbaring og at budskapet har blitt gitt ham for å «vise sine tjenere det som snart skal skje». Derfor kan det også være lurt å tenke på hvilket forhold Johannes hadde til Jesus. Bokens struktur kan også være nyttig å bli bedre kjent med. Består boken av flere deler? Har forfatteren hatt en bevisst tanke rundt oppbyggingen av teksten? Hvordan er de forskjellige delene av teksten ordnet? Er det en start, en midtdel og en avslutning? Bygges det opp mot et klimaks? Alt dette og mye mer er en del av bibelstudiene i Adventistkirken i januar, februar og mars. Selv om det kanskje kan bli noe krevende, er det verdt det. Det er jo ikke alltid slik at vi ønsker oss lettlest litteratur. Noen ganger ønsker vi tekster som utfordrer oss til å tenke dypt og gruble. Det kan også være spennende å lese mellom linjene og se om noe har symbolsk betydning. Når du

leser den siste boken i Bibelen, utfordres du til å tenke dypt og i flere lag. Men det beste argumentet for å lese Åpenbaringsboken kommer Johannes selv med. Han sier at det er Jesu Kristi åpenbaring. Og hvis Jesus har åpenbart noe for oss – ja, da bør det være viktig for oss å lese og forstå. Dessuten er hovedbudskapet i boka enkelt nok. Det handler om at Gud seirer over det onde og at han vil skape en ny himmel og en ny jord. Johannes tilba etter at han fikk åpenbaringen, som han siden skrev ned. Antakelig vil det samme skje med oss, når vi har lest og forstått litt mer. Når Jesus har blitt tydeligere, vil vi få styrket troen på ham og ønske å tilbe ham.

Foto: iStock.com/aradaphotography

Åpenbaringen kan være vanskelig å forstå, men det er verd innsatsen.

N E J G I – S V T Å P E L O K ÅPEN S To ganger i året arrangerer Tyrifjord videregående skole «Åpen skole»-helger. Siste helg i januar kom det en fin flokk elever fra forskjellige kanter av landet og ble kjent med skolen og hverandre. De fleste av disse var også til stede på Åpen skole i november, men det kom i tillegg noen nye elever.

Ingredienser denne helgen: allsang, mat, åndelige møter, prat, bli-kjent-samlinger hvor de også ble introdusert til forskjellige ansatte, Cafe Arken, kanonball med mer. Tilbakemeldingene var positive, så vi håper vi ser dem her til høsten! PR er viktig, og tar mye av tiden til administrasjonen i januar/ februar. Alle menighetsskolene blir besøkt, enten av en fra administrasjonen sammen med elever eller uten elever der fly må benyttes. De lokale ungdomsskolene får også besøk av oss, og elevene ved disse skolene får tilbud om å komme til oss en formiddag.

Foto: Eirin Kristin Pedersen Haugstad

En deilig skidag Tekst: Ketil Hjortland En tidlig onsdagsmorgen i slutten av januar var det mange elever som gikk og satte seg i bussene oppe ved låven. Det var tid for den årlige skidagen. Sammen med lærere, volontører og noen ansatte var vi 130 personer på vei til Hemsedal for å oppleve en herlig dag i skibakken. For noen var det første gang på slalåm, og for mange var det nytt å prøve bakkene. Vel framme i Hemsedal var det gode forhold i bakken.

På forhånd hadde de første prognosene vist minus 20 grader, men det ble bare minus 10 grader og fine forhold, bortsett fra tåken som kom sigende på toppen. Noen tok sikte på skiparken, der hopp og rails ventet på å bli utforsket. Andre satset på å teste slalåmformen eller snowboardferdighetene i grønne, blå, røde eller svarte bakker. Men viktigst var nok fellesskapet i løpet av en hel dag sammen med venner.

Det gir rom for å utvikle vennskap og være sammen i en annen setting enn hverdagen på TVS. Dele gleder, dele utfordringer, chille, kose seg og alt annet. Tilbakemeldingene fra flere elever var utvilsomt positive. «Takk for en fantastisk dag.» «Ja, vi har kost oss masse.» «Dette var gøy å prøve.» «Kan vi dra hit oftere?» Slitne, men fornøyde, kom vi tilbake etter en lang og positiv dag i bakken.

Tekst: Dagfinn Klund Litt senere på formiddagen var det tid for andre av skolens elever å gjøre seg klar til turen til Sørsætra. På oversiden av Sundvollen i Hole ligger Krokkleiva. Det er et fint utgangspunkt for gode skiturer på Krokskogen. I år er det god, gammeldags snøvinter i områdene rundt TVS, og derfor var det en fornøyelse å tilbringe skidagen i dette området. Omtrent 45 elever valgte dette alternativet, enten som gåtur eller på "bortoverski". Skiforeningens hytte på Sørsetra ønsket oss velkommen til lunsj med enten medbrakt matpakke eller solbærtoddy og vafler. Etter litt energi-inntak var det tid for en tall-quiz med spørsmål fra ulike sjangre. Etter hjernetrim ble kursen rettet mot TVS igjen.

Oppussing av aulaen på Tyrifjord Siden høsten 2017 har en aulakomité bestående av representanter fra Tyrifjord menighet og TVS arbeidet sammen om å planlegge og gjennomføre oppussing av aulaen. Aulaen har vært i bruk siden 1970, og i snart 50 år har de samme stolene og det samme gulvbelegget vært brukt. Det var behov for fornying. Ca 700 000 kroner har kommet inn til oppussingen. Pengene har gått til nytt gulvbelegg og stoler. Veggene er blitt malt. Nye lyskastere er anskaffet og er i ferd med å bli satt opp. En pyntelist langs veggen mot vestibylen er også kommet på plass. Her er det montert lys og gitt rom for kabler og ledninger. Andre ting er fullført. Høyttalere til orgelet er flyttet til mer hensiktsmessige steder, og det elektriske anlegget i aulaen er blitt oppdatert. Aulaen på Tyrifjord er Adventistkirkens storstue, menighetens gudshus og skolens samlingssted for elever og ansatte. Det er viktig at et slikt sted kan se bra ut. Takk til alle som har støttet opp om prosjektet med penger, dugnad og annen hjelp. Styrkår Dramstad

Aulaen ved Tyrifjord videregående skole har fått nytt gulv og nye stoler. Foto: Nicolas Deserafino 17

n e s n a H o im a R r tø k Kjappe svar fra inspe Navn: Raimo Hansen Når begynte du å jobbe på TVS? 1. august 2011 Jobbet med tidligere: Ansvarlig redaktør Tyrifjord Radio, leder for litteraturavdelingen DNU, vise adm. direktør næringsliv, økonomiansvarlig i folkehøgskole.

Hva går jobben din ut på? Administrering av undervisningspersonale, eksamen, fagvalg, fravær, elevsamtaler, timeplaner, deltagelse i ulike møter og rektors assistent.

Hvem bør begynne på TVS? De som ønsker et skolemiljø hvor man ikke er annerledes når man har en tro. Også de som ønsker å bli voksne med trygge rammer.

Hvordan trives du med arbeidet? Svært godt!

Hvordan kan TVS blir en enda bedre skole? Ved å fullføre investeringene knyttet til landsinnsamlingen og styrke kompetansen i alle ledd.

Hvordan skiller Tyrifjord seg fra offentlige skoler? Vi er pålagt å kommunisere det vi tror på. Et stort privilegium. Elever og ansatte får svært ofte god kontakt med hverandre.

Har du tid til noen hobbyer? Innimellom …

Rektor har ordet... På Tyrifjord er det blitt mars og vi er i den første vårmåneden. Etter hvert ser vi vårtegn. Dagene blir lengre, og temperaturen stiger. Det forandrer seg rundt oss.” I løpet av våren fornyer himmelens og jordens skaper landskapet rundt skolen vår og i landet. I salme 104, vers 30 står det: ”Du sender din Ånd og det skapes liv, du fornyer jordens overflate."

Våren forteller om hvordan liv og lys overvinner mørke og død. Han som skapte himmel og jord, har ikke gjemt seg. Han fortsetter å skape og jeg tror han elsker å skape nytt liv – til oppmuntring for alle oss som har fått livet i gave fra ham! La han som fornyer naturen, også fornye oss som mennesker. Styrkår Dramstad

Klar, ferdig, finn – av

NYHET

Vanessa Carroll

Kr 99 pr. bok 98 sider Heftet ISBN 978-82-7007-475-4 Varenr. 3491 Kr 199 (Bokklubb kr 179)

Guds allmakt eller avmakt Terje J. Solbakken

I dag har den nyere ateismen vind i seilene, bare i konkurranse med den ytterliggående religiøse fundamentalismen. For mange moderne mennesker kan det bli et valg mellom «to onder». Denne lille boken er et tenkt møte med en representant for det første alternativet – ateisten. Selv om det er all grunn til å stille seg skeptisk til mye av den nyere ateismens ofte usaklige angrep på kristendom og religion, vil jeg selv anstrenge meg for å møte ateisten i «beste mening». Jeg tar opp hans kritikk til vurdering, men samtidig unnlater jeg ikke å svare med kritikk når dette er saklig berettiget. Boken er ikke bare ment som et møte med ateisten, men like mye en utfordring til den troende selv. Hvor står jeg i forhold til ateisten? Trospunkter som vi selv tar som en selvfølge, vil måtte brynes i møte med det helt motsatte syn.

Terje J. Solbakken er psykolog, men besitter også mye kunnskap innen filosofi og kristendom. I denne boken spør han om Gud er allmektig eller avmektig. For å nærme oss et svar, gjør han bruk av et rikt utvalg av tenkere.

Påskefortellingen

Gjør deg klar til å følge Jesus når han rir inn i Jerusalem, spiser sitt siste måltid med vennene sine, eller går i Getsemane-hagen. Hvor fort kan du finne de små tingene han ser? INNBUNDET ISBN: 978-82-7007-448-8 13 SIDER • VARENR. 3469

Noahs ark

Noah har en viktig jobb. Han skal bygge en kjempebåt som skal fylles med dyr. Men han trenger hjelp med å finne både redskaper og dyr, slik som hammer, høne og pinnsvin. Er du klar til å hjelpe Noah? INNBUNDET ISBN: 978-82-7007-449-5 13 SIDER • VARENR. 3468

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

UNDERVISNING

I en serie på tre artikler vil Mildrid Wastling Nilsen vise betydningen av det siste budskapet fra Moses til sitt folk i 5. Mosebok 32. Han gjorde det i form av en sang som fikk betydning for generasjoner.

Sangprosjektet til Moses Av Mildrid Wastling Nilsen Femte Mosebok inneholder en serie med Moses’ avsluttende taler og påbud. Den siste finner vi i kapittel 32. I en åpenbaring ved møteteltet hadde Gud forklart for Moses hva han skulle gjøre (31,14-19). Han skulle formidle et alvorlig budskap via et sangprosjekt. Og folket skulle lære det utenat. Moses hadde allerede brukt ulike pedagogiske metoder i sin formidling. Ideene kom fra Gud. Tempeltjenesten, for eksempel. Og høytidene. Alt var en læring med innlevelse og bruk av mange sanser. Bilder og erfaringer tatt fra datidens samfunn og kultur ble brukt slik at budskapet lett kunne nå fram. Moses skulle ikke få komme inn i det lovede landet. Før han uttalte velsignelsene og forbannelsene (5 Mos 28; se også 3 Mos 26), hadde han derfor gitt et påbud om hva israelittene skulle gjøre når de krysset Jordan uten ham. To fjell skulle brukes. Fra Ebal-fjellet skulle det lyses forbannelser. Fra Garisim-fjellet velsignelser. Den ene halvparten av folket skulle være representert på Ebal-fjellet, den andre på Garisim. Sannsynligvis ville hele folket erfare hvordan det var å høre velsignelsene og forbannelsene uttalt over dem. Enten fordi de selv ropte dem ut, eller fordi de hørte dem. Det var ingen tvil. Å holde seg til lovene, ville gi liv. Det motsatte, død (5 Mos 30,15-20). Alle forskriftene var gitt til deres beste (5 Mos 6,24). De var til for å spare dem fra unødvendige sorger. Moses skrev så den nye sangen ned. Deretter framførte han den for hele Israels menighet. Hensikten med sangen var et forebyggende tiltak mot framtidig frafall

Lytt, du himmel, jeg vil tale, la jorden høre ordet fra min munn! La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på grønne enger, som regndråper over alt som gror. Herrens navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære! Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han. (5 Mos 32,1–4)

som leder til total ødeleggelse. Samtidig var dette en profeti som kunne gå i oppfyllelse. Sangen handler om forbannelsene som ville komme over Guds frafalne folk. Om hvordan Guds store, frelsende godhet ville bli foraktet av de han elsket så høyt. Lik et barn som forakter sine foreldre, som bare ønsker dem godt. Slik ender Guds folk opp med å tro at deres egen Far ikke er glad i dem. De kutter forbindelsen med Gud. Vil ikke ha ham! Det sårende dramaet er lett å forstå for mange foreldre. Resultatet blir at Gud trekker sin beskyttelse tilbake. Likevel var hans planer for sitt folk fred, og ikke ulykke. Han ønsket å gi dem en god framtid (5 Mos 32; jf. Jer 29,11). Etter sangen var framført, fikk Moses beskjed av Gud om å gå opp på Nebo-fjellet. Han skulle dø. Moses hadde fullført den viktige oppgaven Gud hadde gitt ham her på jord. Moses’ siste sang levde videre og ble en stund sannsynligvis den viktigste i Israels teologiske historie. Sangen viser til en evig historie. Ingen måtte glemme det som har skjedd, for historien er av betydning. Den skulle fortelles fra generasjon til generasjon. Sangen beskriver Guds godhet mot sitt folk, men også deres enorme frafall. Folket foretrekker andre guder. Til slutt, når overtredelsene har nådd sin fylde, trekker Gud sitt nærvær tilbake og gir dem over til onde makter. Hans bolig er ikke lenger hos dem. De er ikke lenger hans folk. Han er ikke med dem (jf. Åp 21,3). Deres synd forårsaker total ødeleggelse av alt Gud har velsignet dem med. Enden er skremmende grusom. Gud bestemmer seg for å la dem bli utslettet fra jordens overflate. Nesten. Ja, for så kommer et «men» (5 Mos 32,27). Han ser at fienden

UNDERVISNING

som har knust hans frafalne folk, kommer til å ta æren til seg selv og sine avguder. De vil skape et vrengebilde av Gud. Derfor reiser han seg til doms, en tofoldig dom. Den har både utfrielse og straff i seg. Utfrielse av levningen, og hevn over Guds fiender. Gud fører sin levnings sak fram til rettferdighet. Han befrir fra utslettelse, tilgir, soner (se Jes 40,2; Dan 9,24; 5 Mos 32,36-43) og gjenreiser. Gjennom Det gamle testamentet kan vi av og til se bilder, ord og vendinger som stammer fra sangen i kapittel 32. Også fra kapitlene 28 og 3. Mosebok 26. De

sistnevnte behandler velsignelsene, samt forbannelsene ved frafall og paktbrudd. Moses’ sang beskriver et scenario der forbannelsene blir virkelighet. Det etablerte frafallet er brudd på pakten med Gud. Paktbruddet leder til omfattende ødeleggelser. De tydeligste parallellene til hendelsene i denne sangen finner vi i frafallet under dommertiden (se Dom 6), frafallet under presten Eli (se 1 Sam 3-7; Sal 78,1-7.5766), frafallet til kong Akas (se 2 Krøn 28; 29,6-10), og ikke minst, når synden når sin fylde og Guds folk blir ført i det babylon-

ske eksil (se hele Klag; Jer 52). Profetene, både store og små, behandler temaet. Mange kaller det som rammer folket for Guds vrede (2 Kong 17,18; 23,25-27; jf. Jes 13,5.9; se Jes 51,20; Jer 7,20; 32,29; Klag 2,2; Esek 7,8; Sef 3,8; jf. 5 Mos 31,17). Også eksil-profeten Daniel har flere paralleller til forbannelses-tilstanden som sangen i 5. Mosebok 32 beskriver. I bilder, ord og uttrykk fra disse tekstene i Mosebøkene, blir vi rundt om i Det gamle testamentet minnet om sangen. Sangen som var Moses’ siste store verk før han døde.

Da Israelittene kom inn i landet Gud hadde lovet dem, skulle de lyse ut velsignelser og forbannelser. «Når Herren din Gud har ført deg inn i det landet du nå er på vei til og skal legge under deg, så skal du lyse velsignelse over Garisim-fjellet og forbannelse over Ebal-fjellet» (5 Mos 11,29). Disse fjellene ligger på hver side av dalen der den palestinske byen Nablus, ligger i dag. Foto: Tor Tjeransen/ADAMS.

BOKOMTALE

Veien til personlig oppvåkning:

– Nå ser jeg lyst på framtiden Mange har hatt glede av boken Veien til personlig oppvåkning som kom som vedlegg til Adventnytt i september sist høst. I noen menigheter er det også blitt arrangert lese- og bønnegrupper. Mange ser lysere på tilværelsen etter dette.

Av Gunnar Jørgensen Foto: Pixabay, Christian Media Outlet Inc., privat Det er en god grunn til at det er så få som har vært døpt med Den hellige ånd i nyere tid: Det er makter og krefter som motarbeider det sterkt. Mange av oss som har lest boken Veien til personlig oppvåkning av Helmut Haubeil, har begynt å be om Ånden hver dag, og de onde kreftene mister den makten de har over oss når Jesus bor i oss ved Den hellige ånd. Jeg har vært en syvendedags adventist i over 60 år. Jeg har lest mange bøker om Den Hellige Ånd, men boken ”Veien tilpersonlig oppvåkning” av Helmut Haubeil har gjort et sterkt inntrykk på meg. Spesielt fordi den så klart viser vårt store behov av Den Hel lige Ånd nå i den tiden vi lever i, like før Jesus avslutter sitt forbønnsarbeid.

Boken ble sendt ut med Adventnytt i september i fjor, og mange av dem som har lest boken, er begeistret. De uttrykker glede over vekkelse, håp for framtiden, et dypere

forhold til Gud og en lengsel tilbake til den første kjærligheten (Åp 2,4). Mange har fulgt oppfordringen til å møtes i en lese- og bønnegruppe for å gjennomgå stoffet i fellesskap. Noen steder har det vært rapportert større deltagelse i disse gruppene enn det som har vært vanlig i ukentlige bønnesamlinger.

Denne boka [”Veien tilpersonlig oppvåkning”] har ført til så mye godt i livet mitt. Leser den for 4. gang. Kan nesten ikke legge den fra meg. Jeg takker for muligheten å få en dypere forståelse av hva DHÅ kan gjøre i meg. Nå ser jeg lyst på framtiden.

Kommentarer til boken Veien til personlig oppvåkning Noen reagerer med glede når de forstår hvordan vi kan bli døpt med Den hellige ånd, andre stiller seg spørrende til om ”vi virkelig må be hver dag om det”, ”hvorfor må det være så komplisert”, ”får vi ikke Den hellige ånd uansett når vi ber til Jesus?” Boken peker på Lukas 11,13 der det står at Faderen gjerne gir Den hellige ånd til ”dem som ber ham”. Ikke alle er klar over at verbet ”ber” ikke står i presens i grunnteksten, men i presens partisipp, altså ”bedende.” Dette indikerer en kontinuerlig handling. Ordet betyr ikke bare å be, men å tigge, spørre etter eller kreve. Ellen G. White skriver i Ord som lever: ”Be intenst og tryglende om Den Hellige Ånd” (side 91). Og videre: ”La ditt hjerte formelig briste av lengsel etter Gud” (side 92). Dette er altså ikke noe som skjer av seg selv.

Vi har lest boken … [Veien til personlig oppvåkning] flere ganger. Samtidig tenker jeg på min omven delseserfaring for 30 år siden i år… Fred, glede og åndens frukter generelt sett opplevde jeg hele tiden de 2 første årene, men etter hvert ble det en kamp i egen kraft og mer eller mindre en intellektuell tro. Jeg lengter tilbake til den første kjærligheten og er overbe vist om at mange vil oppleve å komme ut av Laodikea!

Er det virkelig komplisert? Jesus sier jo at vi hver dag skal overgi oss til ham/fornekte oss selv, ta opp vårt kors og følge ham (Matt 16,24). Vårt forhold til ham er altså

BOKOMTALE

ferskvare på samme måte som at vi puster, spiser og drikker hver dag. Vi overgir oss til Gud uten forbehold og ber om at han må fylle oss med sin Ånd hver dag. Dette er ikke komplisert, men det kan være krevende å oppgi ”vårt gamle jeg.” Denne boken [”50 dager med bønn og andakt”] burde alle lese. Den har gitt oss rike velsignelser. Vi leste den til andakt hver kveld, og anbefa ler alle å gjøre det samme.

Det er altså makter og krefter som gjerne vil hindre Gud i å fylle oss og styrke oss i troen på ham, og dersom vi ikke overvir alt til ham, vil det vi holder igjen, være en inngangsport for nettopp disse maktene. Se for eksempel hva Jesus sier på vei til Getsemanehagen på skjærtorsdag kveld: ”Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!" (Luk 22,31-32). Gud tar kampen mot disse onde kreftene når vi er overgitt til og fylt av Ham.

Andaktsboken 50 dager med bønn og andakt Haubeil oppfordrer om og om igjen i sin bok om å lese hans bok sammen med en av andaktsbøkene av Dennis Smith. De fleste av disse

bøkene på engelsk inneholder 40 andakter, en andakt pr. dag i en periode som tilsvarer antall dager fra Jesu oppstandelse til himmelfarten. På norsk har vi boken 50 dager med bønn og andakt som inneholder utvalgte andakter fra Smiths 40-dagers-bøker. Denne boken har fem ulike temaer. Den kan fås kjøpt fra Norsk bokforlag og fra Hope Channel Tyrifjord radios supportgruppe (se annonse).

Jeg fant boka ”Veien tilpersonlig oppvåkning” på nettet, og hadde al lerede lest den en gang da vi fikk den med Advent nytt. Siden har jeg lest den en gang til, og vi bruker den i bønnegruppa sammen med «50 dager med bønn og andakt». Disse bøke ne har åpnet øynene mine for mitt behov for daglig å be om å bli døpt med Den hellige ånd, og jeg skjønner det er livsviktig i forberedelsen til Jesu gjenkomst.

Noen har stilt spørsmål om andaktsboken forkynner ”perfeksjonisme” siden den vektlegger seier over synd. Tvert imot, Smith tar uttrykkelig avstand fra at vi på noe tidspunkt kan bli så ”hellige at” vi i oss selv kan leve uten å synde (jfr. idéen om ”Holy flesh”). Vi har nå som ektepar lest ”50 dager med bønn og andakt” to ganger, og vi ber bønnen i «Veien til personlig oppvåkning» hver morgen. Vi har aldri før hatt så dype, åndelige samtaler. Jeg har fått større lyst til å lese i Bibelen, og jeg gleder meg over Guds fantastiske løfter. Gud har vist meg ting i livet mitt som jeg virkelig ønsker Guds hjelp til å rette på.

Noen misforstår dette med å leve i endetiden uten en mellommann i tiden etter at Jesus som yppersteprest har avsluttet sin tjeneste i det aller helligste i den himmelske helligdommen. Dennis Smith er helt på linje med Adventistkirkens standpunkt at vi i denne tiden må ha mottatt ”senregnet”, det vi si være døpt med Den hellige ånd i større grad enn under ”tidligregnet”. Det betyr at vi får enda sterkere tilknytning til Jesus og Faderen enn før, og at det er Gud selv som sørger for at ”… den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i

Lese- og bønnegrupper • Anbefalt varighet: 40 dager. • Møtes en gang i uken og tar opp ulike tema i forbindelse med det å være fylt med Den hellige ånd. • Deltakerne leser noen sider hver dag i bøkene Veien til personlig oppvåkning og 50 dager med bønn og andakt (eller en annen andaktsbok). • Hver deltaker velger en bønnepartner som de har kontakt med hver dag. Enten møtes de eller snakker over telefon og samtaler om Lese- og bønnegruppe i forbindelse med TV-opptak basert å bøkene av Haubeil og Smith. det de har lest i de to bøkene til den dagen. Så ber de sammen. Haubeil anbefaler i sin bok å bruke en av andaktsbøkene av • Hver deltaker ber daglig for 5 personer de selv velger, gjerne Dennis Smith i lese- og bønnegruppene. Han mener det gir det noen som trenger en omvendelse til Gud. beste resultatet, men også andre andaktsbøker kan benyttes.

BOKOMTALE

helliggjørelse” (Åp 22,11). Riktignok trekker Guds Ånd seg bort fra jorden i tiden etter at Jesus har avsluttet sin tjeneste i det aller helligste, men ikke fra sine barn. Han har lovet å være med sine etterfølgere ”alle dager inntil verdens ende” (Matt 28,20). Jeg anbefaler at du tar tid til å lese boken, gjerne sammen med boken ”50 dager med bønn og andakt” av Dennis Smith. I løpet av 3 måneder har jeg lest bøkene flere ganger, og jeg har fått et mye nærmere forhold til Jesus, og jeg er så takknemlig for dette.

I går var gruppen samlet hos meg og det kom også to som ikke har vært med i denne gruppen tidligere. Jeg ga alle den boka jeg fikk tilsendt [50 dager…]. Vi hadde en fantastisk kveld med gode samtaler om kapittel 2 i den første boka [Veien til personlig…] samt en inderlig og lang bønnestund… Jeg merker at det er vekkelse på gang – både i mitt eget liv og i gruppa vår.

Vi i Jesus og Jesus i oss (Joh 15,4) Begge disse bøkene løfter fram tankene om livet med Jesus, slik Ellen G. White beskriver så vakkert på denne måten: ”Kristi religion betyr mer enn bare en tilgivelse av synd. Den betyr at synden blir tatt bort og tomrommet blir fylt med Den Hellige Ånds nådegaver. Den betyr at hele mennesket blir gjennomstrålt av Gud og fryder seg i ham. Den betyr at hjertet blir tømt for selvet og velsignet med et varig nærvær av Kristus.

Når Kristus hersker i sjelen, er den ren og fri for synd. Evangeliets plan finner sin fullbyrdelse i livet. Idet vi antar Frelseren, bringes en glød av fullkommen fred, fullkommen kjærlighet, fullkommen visshet inn i det. Den skjønne duft av Kristi karakter, åpenbart i livet, bærer vitnesbyrd om at Gud virkelig har sendt sin Sønn inn i verden for å bli dens Frelser. Kristus befaler ikke sine etterfølgere at de skal gjøre et krafttak for å skinne. Han sier: ”La deres lys skinne.” Dersom du har tatt imot Guds nåde, er lyset i deg. Fjern bare hindringene, så vil Herrens herlighet bli åpenbart. Lyset vil skinne, trenge seg

frem overalt og spre mørket. Du kan ikke la være å skinne innenfor det området din innflytelse er virksom.” Ord som lever, s. 278.

Mange har hatt stor glede av boken Veien til personlig oppvåkning av Helmut Haubeil som kom med Adventnytt i september. Han anbefaler sterkt å lese sin bok sammen med en av andaktsbøkene av Dennis Smith. Denne 50-dagers andaktsboken inneholder mange andakter fra disse 40-dagers bøkene, men med enda flere temaer. Så her får man på en måte en oppsummering av de andre andaktsbøkene.

Enten du deltar i en lese- og bønnegruppe eller leser alene, vil du ha nytte avdenne boken.

Bestill hos:

SUPPORTGRUPPE FOR HOPE CHANNEL TYRIFJORD RADIO Dennis Smith

50 DAGER MED BØNN OG ANDAKT Til forberedelse for senregnet og Kristi gjenkomst Bestill nå! Epost: gunjorge@online.no – SMS: 91114618 Oppgi antall bøker du ønsker samt navn, adresse og telefonnummer. Porto pr. antall bøker: 1=kr 42 2-3=kr 82 4-7=kr 120 8-30=kr 149 Bestill gjerne sammen med andre for lavere porto pr. bok Boken kan også kjøpes hos Norsk Bokforlag.

NYHETER

Orientering om videre arbeid i forhold til kontrollkomiteene i GC Unionsstyret (DNU-styret) lovte i en uttalelse fra oktober 2018, at våre medlemmer ville bli holdt orientert om hvordan vi vil forholde oss til de kontrollkomitéene Generalkonferansen (GC) vedtok på styremøtet i Battle Creek i oktober 2018. DNU-styret mener at disse kontrollkomiteenes mandat og straffemuligheter er i strid med SDAhistoriske verdier og grunnleggende etiske prinsipper.

Etter vår forståelse medfører kontrollkomiteene prosesser som undergraver prinsipper som rettssikkerhet, samvittighetsfrihet, likeverd og respekt for forskjeller. Dette kan DNU ikke støtte eller bidra i gjennomføringen av. DNU avviser både ånden og retningen i dokumentet som ble vedtatt og det vedtatte mandatet. Vi tror retningen GC har valgt, kan føre til en farlig samling av makt som vil øke risikoen for undertrykkelse av mennesker og samvittighet. Videre mener vi at det må være et mål å søke etter konsensus når det fattes vedtak i et multikulturelt fellesskap som vårt. Opprettelsen av kontrollkomiteene har allerede ført til økt polarisering, noe som lett kan føre til ytterligere splittelser. DNU vil derfor arbeide aktivt for at vedtaket fra oktober 2018 annulleres. For DNU oppleves det særdeles problematisk at det er fattet et vedtak i GC som står i motsetning til Bibelens ideal for hvordan en menighet skal fungere (Sak 4,6; Matt 20,25-27; Mark 7,9-13; Rom 12,10; Fil 2,5). DNU vil samtidig søke muligheter for konstruktiv dialog og løsninger sammen

med GC og TED, uten å svikte våre grunnleggende verdier. Vi er en del av adventistfamilien og er forent i vår tro på Jesus, hans snarlige gjenkomst og vår misjon. Selv om vi er uenige med GC i denne saken, står vi som styre sammen med DNUs ledelse om å samarbeide aktivt i det øvrige menighetsarbeidet med både vår divisjon, Trans-Europeisk Divisjon (TED), og GC. Den 21. februar 2019 møter DNUs administrasjon kollegene i TED for å drøfte den aktuelle situasjonen. I møtet vil vi igjen be TED om å formidle vår uenighet med og bekymring for den prosessen GC-ledelsen har lagt opp til. Vi vil be om at kontrollkomiteene settes på vent, og i stedet erstattes av en autentisk dialog i harmoni med framgangsmåten i møtet i Jerusalem (Apg 15). DNU vil fortsette å oppmuntre både kvinner og menn til å ta imot Guds kall til å være pastorer i menigheten. Det har vi gjort siden 1970-tallet og ingenting har endret på det. I dette opplever vi bred støtte blant våre medlemmer og i distriktsstyrene. DNU ønsker å stå for grunnleggende

Bibelbaserte verdier om at ethvert menneske har rettigheter og friheter i kraft av det å være menneske, uavhengig av kjønn, klasse eller etnisitet. DNU ønsker å være med på å løfte fram grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet, både i og utenfor menigheten, nasjonalt og internasjonalt. Med «Alle engasjert» i tanke og Den nye testamentets budskap om at Gud kaller alle troende til å være et hellig og kongelig presteskap, vil DNUs ledelse arbeide målrettet for at både unge, etniske minoriteter og kvinner kan ta større del i engasjement og lederskap i menigheten på alle nivåer. Vi ser at dette blir viktig for menigheten og dens misjon i tiden fremover. Vi inviterer alle som leser dette om å be sammen med oss om at menigheten vår i hele verden må oppleve at Gud oppfyller løftet til profeten Joel: «En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn» (Joel 3,1).

DNUs tidligere uttalelser vedrørende kontrollkomiteene finner du på følgende linker: http://www.adventist.no/nyheter/apent-brev-til-gc-fra-skandinaviaan-open-letter-to-gc-from-scandinavia/ og http://www.adventist.no/nyheter/respons-pa-vedtak-fra-battle-creek/ Vi erkjenner at det har blitt brukt mye spalteplass for denne saken. Derfor velger vi en kort oppdatering, i håp om at vi kan fokusere på evangeliet og formidlingen av Guds kjærlighet gjennom vårt lokale menighetsarbeid. Et mer utfyllende dokument finner du på: http://www.adventist.no/resource/den-norske-unions-svar-pa-sporsmal-om-veien-videre-etter-vedtaket-i-generalkonferansens-hovedstyremote-i-oktober-2018/

ERFARING

En gave fra elva En opplevelse av fordelene med en guddommelig plan

Av Doneshor Tripura som fortalt til Loron Wade Det var en helt vanlig dag, som jeg aldri hadde forventet ville bli den mest minneverdige dagen i mitt liv. Jeg holdt på med å passe min fars vannbøffel i det sørøstlige Bangladesh. Jeg hadde nylig avlagt mine avsluttende eksamener i den videregående skolen, og jeg var glad, kunne slappe av og nyte en dag ute i naturen sammen med en venn. Den mektige Chengi-elven renner forbi min fars beitemark, og vannet glir rolig gjennom landskapet. Ved middagstid bestemte jeg meg for å ta en dukkert i det svalende vannet. Da fikk jeg øye på noe som kom flytende med elven. Strømmen førte det jeg så, rett mot meg. Det var en bok som fløt i det brune elvevannet. På forsiden av boken stod ordene «Pobitro Bíbel».

Forandringer i livet

Foto: iStock.com/Appography

«Se på dette!» ropte jeg til kameraten min, som stod inne på land. «Det står "Den Hellige Bibel" på boka.» Vi var ivrige hinduer og tilba hinduistiske guder, spesielt Radha og Krishna. Hver morgen og kveld samlet vår familie seg for å be og legge et offer på alteret vi hadde til deres ære. Vi fastet to ganger i måneden og helligholdt

Durga Puja-festivalen med de tilhørende gavene og dyreofrene. Jeg hadde hørt om den hellige kristne boken, men jeg hadde aldri sett en. Faktisk hadde jeg ikke lyst til å se på en bibel eller vite noe om den, men våre foreldre hadde oppdratt oss til en ærbødighet for hellige ting. Så da jeg så boken, tenkte jeg: Hvis dette er en hellig bok, vil jeg redde den fra vannet og behandle den med respekt. Jeg fant et sted hvor jeg kunne legge den med sidene åpne, så den kunne tørke i solen. Den kvelden var boken fortsatt fuktig, så jeg tok den med meg hjem, og uten å si noe til min far, la jeg den på et trygt sted. De neste tre dagene hadde jeg boken med meg hele tiden. Jeg la den i solen og vendte forsiktig sidene, slik at de kunne tørke skikkelig. Etter tre dager var Bibelen tørr, og jeg begynte å lese i den. Jeg leste om Gud, som skapte alt i himmelen og på jorden. Jeg hadde lest i det hinduistiske skriftet Bhagavad-gita, men jeg hadde aldri lest slike ting som det jeg nå leste. Jeg fortsatte å lese om hvordan Gud skapte Adam og Eva. I Bhagavad-gita står det at de første menneskene Brahma skapte, var en mann og kvinne som het Manu og Shatarupa. Jeg trodde de måtte være de samme personene, men med forskjellige navn. Men nå leste jeg at kvinnen

ble skapt fra en del av mannen, og da han så henne, utbrøt han med glede: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt» (1 Mos 2,23). Dette var helt nye og overraskende tanker for meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg leste bønnen Jesus lærte sine disipler (Matt 6,8-13). Da gikk det opp for meg at fram til nå hadde alle mine bønner vært egoistiske. Jeg tenkte: «Du har bare bedt, bedt og bedt om fordeler og velsignelser for deg selv og din familie.» Nå forstod jeg at den kristne forståelsen av bønn, strekker seg mye lenger. Den omfatter hele verden. Da jeg fortsatte å lese, oppdaget jeg en Gud som inviterer folk til å ta imot sitt enestående tilbud om frelse. Han er tålmodig, og han vil gjerne tilgi. Mitt tidligere liv hadde vært et forsøk på å gjøre gudene til lags ved å gi dem dyre gaver og ved lange, utmattende ritualer. De rike menneskene jeg kjente til, kunne sikkert lett vinne gudenes gunst. Men for en fattig familie som vår, var det vanskelig å tilfredsstille de hinduistiske gudene. Jeg studerte Bhagavad-gita mer enn noensinne i et ønske om å kjenne sannheten. Jeg bestemte meg for å understreke med rød penn alt i Bibelen som var godt og til hjelp for meg, og gjøre det samme med

ERFARING

Bhagavad-gita. I Bhagavad-gita fant jeg noe å understreke bare av og til, men i Bibelen endte jeg ofte med å streke under samtlige vers i noen av bøkene. Så tok jeg to avgjørelser: Først bestemte jeg meg for ikke å lese mer i Bhagavad-gita. For det andre forsto jeg at jeg måtte bli en kristen, selv om jeg ikke hadde anelse om hvordan eller når det skulle kunne skje. Jeg hadde studert Bibelen i et år, og i løpet av den tiden hadde jeg aldri møtt en kristen som jeg kunne snakke med om de tingene som nå opptok meg.

Et tilfeldig møte Jeg dro hjemmefra for å studere ved Raozan College i byen Chittagong. Etter hvert som presset i studiene og andre aktiviteter økte, brukte jeg stadig mindre tid til åndelig søking. Fem år gikk fort, og etter avlagt eksamen, kom jeg hjem igjen. Jeg hjalp jeg til med oppgaver i familien da jeg en dag dro til Khagrachari, en by som ligger fire kilometer fra vår landsby. Der møtte jeg en kamerat fra videregående skole. «Hva driver du med nå?» spurte jeg. «Jeg jobber for en kristen kirke,» fortalte han meg. Jeg ble veldig glad da jeg hørte det. «Så du er kristen?» spurte jeg. «Ja, jeg er en syvendedagsadventist,» svarte han. Da vi var kommet et stykke unna det støyende markedet, fortalte jeg ham hvordan jeg hadde plukket opp Bibelen som kom flytende til meg på elva. Og jeg stilte ham spørsmålet jeg hadde spekulert på så lenge: «Hvordan kan jeg bli kristen?» Da jeg stilte spørsmålet, så jeg et stort smil i ansiktet hans, og han ga meg en god klem. Han fortalte meg at det i Dighinala, en by 25 kilometer unna, var et hus for

kristen tilbedelse. Der kunne jeg få undervisning. Han inviterte meg til å komme dit. Neste lørdag dro jeg til Dighinala. Da jeg gikk inn i bygningen, satt alle menneskene stille med øynene lukket. Jeg visste ikke at de ba. Jeg gikk inn og satte meg ved min venn, men jeg lukket ikke øynene. I stedet så jeg rundt for å se hvem som var i rommet. Jeg likte det jeg så. Alle syntes å være normale mennesker. Jeg begynte å gå i kirken i Dighinala, selv om jeg ikke kunne dra hver uke, fordi bussbilletten kostet 35 Bangladesh takas (Kr 3,50), og mange ganger hadde jeg ikke nok penger. Men jeg hadde stor glede i hjertet, og jeg begynte å snakke med vennene mine om det jeg lærte. Noen av dem ønsket også å bli med til Dighinala, så vi ble enige om å bytte på å reise. To eller tre av oss dro hver sabbat, alt etter hvor mange penger vi kunne skrape sammen. De som reiste til kirken, underviste så de andre om det de hadde lært.

Tilbake til elva Et års tid deltok vi i kirken på denne måten. Da fortalte jeg pastor Runat Orbin at jeg ønsket å bli døpt. Den lille kirken i Dighinala har ikke noe dåpsbasseng, så pastoren fortalte oss at dåpen ville være skje i Chengi-elven. Tårene presset seg på da jeg skjønte at jeg ville stadfeste min pakt med Gud i den samme elven som hadde ført Bibelen til meg. Jeg ble døpt i Chengi-elven sammen med 25 personer. Blant dem som ble døpt, var sju av de vennene jeg hadde invitert til kirken. Vi ble de aller første kristne blant Tripuri-folket. Jeg spurte pastoren om hvordan jeg kunne lære mer, slik at jeg kunne nå andre

med historien om Jesus. Han fortalte meg om Bangladesh Adventist Seminary og College, og han ordnet det slik at jeg kunne begynne der.

Guds uransakelige veier Omtrent en uke etter at jeg fant Bibelen som fløt i elven, jobbet jeg hos en av mine venner. Jeg hørte ham snakke med sin far. «Hvor er Bibelen min? Har du gjort noe med den?» «Jeg kastet den i elva,» sa faren. «Hvis du hadde fortsatt å lese den boken, ville du blitt kristen, men her er vi alle hinduer.» Da jeg fikk en mulighet til å snakke med vennen min på tomannshånd, fortalte jeg ham om Bibelen som hadde kommet flytende til meg på vannet. «Det er Bibelen min,» sa han. Han fortalte at han hadde fått den etter å ha fullført et korrespondansekurs som ble tilbudt av en kristen menighet. «Nå har jeg Bibelen,» sa jeg til ham. «Bare behold den, du,» sa han. «Jeg er ikke interessert lenger.» Til dags dato har han ikke vist interesse for å studere Bibelen, boken som forandret livet mitt for alltid.

__________ Doneshor Tripura studerte på Bangladesh Adventist Seminary og College nær Gowalbathan Village, Gazipur District, Bangladesh. Loron Wade er en pensjonert professor i teologi som bor i Montemorelos, Nuevo Leon, Mexico. Artikkelen er tidligere publisert i Adventist Review.

VI MINNES

Vi minnes Helge Helgesen, Bergen

Illustrasjon: iStock.com/ElenaMedvedeva

Berit Lisbeth Fredin, Gren-

land menighet, sovnet stille inn den 19. desember, 93 år gammel. Hun var den fjerde datteren til Signe og Thoralf Stensrud, og hakk i hæl fulgte tvillingbroren Bjørn. Berit vokste opp i Adventistkirken, og tok et selvstendig valg om å følge Jesus da hun ble døpt av pastor T.S. Valen og tilsluttet menigheten i Skien, den 20. juni 1942. Den 19. mai 1948 giftet hun seg med Karl Fredin, og sammen fikk de barna Sølvi, Runar og Lykke. Både Karl og Berit tok utdanning ved Onsrud Misjonsskole, og arbeidet en tid for Adventistkirken. Det var ellers ved Skien sykehjem at Berit fant sin plass i arbeidslivet. Der gikk hun under navnet «engelen», og arbeidet som nattevakt fram til hun var 73 år gammel. Berit og Karl fikk etter hvert seks barnebarn og elleve oldebarn. I 2004 døde datteren, Lykke, og i 2013 døde sønnen, Runar. En ubeskrivelig sorg rammet familien. Berit holdt fast ved troen på Jesus og oppstandelsen. Begravelsen fant sted fra Nordre Gravlund kapell torsdag den 3. januar, der undertegnede talte trøst og håp til de mange fremmøtte. Vi lyser fred over Berit Fredins gode minne. Reidar J. Kvinge

Fridtjov O. Vernum, Asker og

Bærum menighet, født 3. februar 1933, sovnet fredelig inn med sine nærmeste rundt seg, den 21. desember 2018. Han vokste opp på Majorstua i Oslo med mor, far og søster Vivi. Fridtjov tok utdanning som elektriker og elektroingeniør, og arbeidet mange år blant annet i Sønnico og NEBB. De siste årene av sitt yrkesaktive liv jobbet han som vaktmester ved Fredheim livsstilssenter. I 1965 traff Fridtjov ei fantastisk jente ved navn Kari Fonneland. De giftet seg og bosatte seg på Vettre i Asker, der barna Arve og Ingvild vokste opp. Året 1979 ble et vendepunkt for familien Vernum. En foredragsserie av Rolf H. Kvinge på Henie Onstad Kunstsenter gjorde et mektig inntrykk på Kari og Fridtjov. De kjente begge en lengsel etter å kommer nærmere Gud, og den 4. mai 1979 ble de begge døpt og tilsluttet Adventistkirken i Oslo. De var fulle av begeistring, energi og pågangsmot, og var gode støttespillere da menigheten i Asker og Bærum ble stiftet den 16. desember 1979. Fridtjov fikk diagnosen kreft for et drøyt år siden. Troen bar ham gjennom hele sykdomsforløpet. Han hadde en sterk overbevisning om Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse. Spesielt var han opptatt av frelsesvisshet, og den trygghet og glede dette gir den troende. Han etterlater seg to barn og fire barnebarn. Begravelsen fant sted fra Asker kapell, fredag den 4. januar, der undertegnede forrettet. Vi lyser frem over Fridtjov O. Vernum sitt gode minne. Reidar J. Kvinge

menighet, sovnet inn i troen den 22. desember etter en tids sykdom, 84 år gammel. Helge ble født 15. juni 1934 i Bergen, og var sønn av Alice og Frimann Helgesen. Da Helges foreldre ble grepet av adventbudskapet i 1938, ble også Helge naturlig med. Troen ville etter hvert bety svært mye for Helge. Mange kjente Helge som en praktisk og meget kunnskapsrik mann. Selv fortalte han om en skolegang som gikk litt trått som ungdom. Etter hvert vokste behovet for mer utdannelse, og han begynte på Teknikken i Bergen. Ferden gikk videre til New York der han ble sivilingeniør. I Brooklyn møtte han også Harriet, som ble hans første kone. Ekteparet flyttet etter noen år til Norge, der også deres barn, Hans-Eirik og Helen, vokste opp. Sammen skapte Harriet og Helge et godt hjem. Selv om arbeidet i menigheten og jobb som førsteamanuensis på den tekniske høyskolen, tok tid, ryddet Helge plass til familien. Barna beskriver Helge som en kjærlig, omsorgsfull, tålmodig og god far, som alltid stilte opp for dem. I 2008 døde Harriet, og Helge kjente på savnet etter å ha noen ved sin side. Etter en tid fant han kjærligheten i Karen og de giftet seg i 2010. Sammen fikk de åtte gode år. Helges kjærlighet til Kristus var sterk, og han var heller ikke redd for å fortelle om sin frelser. Hans trygge tro og hans naturlige evne å lede på, gjorde ham til en god forstander og en åndelig hyrde. Begravelsen fant sted den 2. januar fra Adventistkirken i Bergen. Der talte undertegnede om det vidunderlige oppstandelseshåpet vi har, som gjør det mulig å møte Helge igjen i himmelen. Vi lyser fred over Helge Helgesens gode minne. Arne-Kristian Andersen

INSPIRASJON

Bjørg Ingrid Dahlen Klausen,

Mjøndalen menighet, sovnet stille inn grunnet hjertesvikt den 5. januar i sitt hjem i Oslo, 83 år gammel. Hun ble født 15. mai 1935 og vokste opp i et godt hjem på Kampen i Oslo. Hennes foreldre tilhørte Frelsesarmeen på Grønland. Musikk og andre aktiviteter her kom til å prege Bjørgs liv. Hun gikk på Kampen skole i krigsårene, men ble også sendt til bondegårder i Lier og på Gjøvik to somre for helsemessig opprusting. I denne tiden ble hun smittet av skarlagensfeber og opplevde nødvendige og langvarige sykehusopphold. I sitt arbeidsliv var det tall og regnskap som var i fokus. Hun jobbet med dette på skolesjefens kontor i Oslo, Kemnerkontoret i Drammen, Drammen sykehus, Nutana og Norsk Bokforlag. Hun ble utdannet som frelsesoffiser i Frelsesarmeen. Senere traff hun Sverre, som hun giftet seg med i 1967. Dette ledet også til hennes tilknytning til Adventistkirken i Oslo, hvor hun ble døpt av pastor Paul Frivold samme året. De fikk tre barn sammen og flyttet i 1972 til Drammen, hvor de også på meget aktive måter tilhørte Adventistkirken. For familien stod friluftslivet i sentrum, men Bjørg fant også glede i rosemaling som hobby. Da Bjørg og Sverre ble pensjonister, flyttet de til Løvenstad i Rælingen kommune. Drømmen om en hytte på fjellet ble så realisert, men denne opplevelsen ble kortvarig, da Sverre døde allerede i 2002. Etter dette fant Bjørg mye trøst i fellesskap med miljøet i Frelsesarmeen på Grønland. Bjørg vil bli husket som en meget omsorgsfull mor, svigermor og bestemor. Begravelsen fant sted ved Stalsberghagen gravlund i Rælingen 17. januar, hvor undertegnede forrettet. Nå hviler Bjørg sammen med sin mann Sverre inntil oppstandelsens morgen. Hun etterlater seg barna Berit, Sylvi og Øystein, to svigerbarn og fire barnebarn. Vi lyser fred over Bjørg Klausens gode minne. David Havstein

Alle som har tilknytning til Adventistkirken, utfordres til å engasjere seg med å gjøre Gud kjent ved å bygge broer gjennom ord og gjerninger. «Glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud» (Hebr 13,16). Her er noen ideer til hvordan du kan engasjere deg. Ideene er hentet fra brosjyren med 100 forslag til hvordan du kan være engasjert. Bruk «GLOW»-minihefter i hverdagen. De er egnet til å «glemme igjen» enkeltvis på bussen, venterom, offentlige toaletter, flyplasser, osv. – og til å gi som en liten takk for et eller annet. (GLOW minihefter kan fås ved henvendelse til DNUs ressurssenter). «Løp for Jesus» og «løp for ADRA». Her er det bare fantasien som setter grenser. Finn deg et prosjekt for å samle inn penger til f.eks. ADRA mens du utfører prosjektet (f.eks. kan folk donere penger per km du løper, du kan gå Norge på langs for å samle, osv.) Eller du kan også dele ut brevskoleinnbydelser, hjelpeaksjonsbladet osv., i postkassene på en gå- eller løpetur. Mosjoner og misjoner samtidig!

Stand og/eller program på Bibeldagen. Alle norske kirker har en felles helg tidlig på året da det er «Bibeldagen». Det er en god anledning for å sette opp en stand på torget eller ha et spesielt program i kirken, der bibelsaken markeres. Gamle bibler kan utstilles, bibelbrevskolekurs kan tilbys og en andakt med egnet tema kan holdes (f.eks. om «inspirasjon», «Bibelen gjennom tidene», «profetier» osv.). Inviter familie, venner, naboer osv. til å se en møteserie/en god kristen film/ en interessant tale hjemme hos deg (på video/DVD/data). Enkel servering og litt samtale om det dere har sett, gjør kvelden hyggelig og levende.

Vi gratulerer!

Velkommen til årsmøte Vestnorsk distrikt Adventistkirken i Stavanger 24. – 25. mai 2019

100 år Herman Jørgensen, Tyrifjord menighet, 25. mars Agnes Julie Mørk, Bergen menighet, 27. mars

Hovedtaler i år er:

90 år

Bjørg Irene Wiik, Oslo, Ulsrud menighet, 21. mars Hugo Bjørne Wessel, Melbu menighet, 2. april Mary Johanna Ellingsen, Moss menighet, 7. april Ragnar Otto Ottesen, Oslo, Ulsrud menighet, 11. april 85 år Astrid Marie Midtvik, Larvik menighet, 30. mars Liv Salmelid, Sandnes menighet, 6. april Aud Berntsen, Bergen menighet, 12. april

80 år

75 år

70 år

Jorunn Majen Pettersen, Sandnessjøen menighet, 31. mars Brit Tøndel Fossum, Mjøndalen menighet, 7. april Gerald Kolnes Larsen, Stavanger menighet, 8. april Reidun Synnøve Lundekvam, Bergen menighet, 27. mars Hjørdis Kiær Holm, Sør-Karmøy menighet, 28. mars Wanda Gull Aarseth, Tyrifjord menighet, 31. mars John Peder Edm. Lindberg, Stavanger menighet, 4. april Helge Ernst Grønning, Steigen menighet, 5. april Irene Eidså, Mjøndalen menighet, 13. april Norvald Larsen, Bergen menighet, 18. april Ingjerd Westerbotn, Indre Senja menighet, 19. april Berit Marie J. Edmonds, Gjøvik menighet, 20. mars Oddrun Louise Hjelmtvedt, Tyrifjord menighet, 26. mars Arne Kristian Arntsen, Kristiansand menighet, 27. mars Finn Frode Eckhoff, Tyrifjord menighet, 28. mars Knut Fjelmberg, Tyrifjord menighet, 30. mars Ellinor Aurora Hofseth, Larvik menighet, 1. april Inger Gaard, Haugesund menighet, 2. april Gunnar Kverndalen, Bergen menighet, 5. april Helge Ryberg, Lillehammer menighet, 6. april Terje Johansen, Oslo, Ulsrud menighet, 7. april Eddy Arthur Paasche, Gjøvik menighet, 17. april Odd Johannes Wegner Mæland, Haugesund menighet, 17. april

Daniel Duda Daniel Duda har siden 2005 vært Education Director i Trans European Division. Han har en doktorgrad i teologi fra Andrews University og har tidligere undervist i faget ved Newbold College og Sazava Theological Seminary i Tsjekkia. Mer informasjon om program for voksne, tenåringer og barn, påmeldingsdetaljer, priser på overnatting og måltider finner du i brosjyrene som kommer til Adventistkirkene i VND fra uke 10.

Velkommen til et inspirerende årsmøte i Stavanger.

ÅRSMØTE i musikkforeningen SAMNOR Alle tidligere medlemmer, samt sang- og musikkinteresserte, er velkommen til

GENERALFORSAMLING for foreningen SAMNOR (Syvendedags Adventistenes Musikkforening i Norge) søndag den 31. mars 2019 kl. 17.00 på Tyrifjord videregående skole, Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse Kom og ta del! Medlemmer har stemmerett! For informasjon eller synspunkter, kontakt Elbjørg Keyn Lundström (formann), tlf: 99 59 09 81.

e Dette er barnas egen sid rne gje nd Se tt. i Adventny t til tegninger, bilder eller dik . .no rge no dra @a en ug gry.ha Barnesiden leveres av ADRA Norge.

ALLE BARN har rett til helsehjelp og nok mat og drikke.

Jesus og disiplene hadde vært travelt opptatt hele dagen. Alle ønsket å komme nær. Folk hadde hørt at han kunne gjøre syke mennesker friske. Derfor bar de med seg syke folk til Jesus. Kanskje det var en onkel der, en bestemor og en lillesøster? Folk hadde lyst til å høre det Jesus sa om sitt rike. De hadde lyst til å høre om Guds kjærlighet og at han er glad i alle mennesker. Disippel 1: Nei, Jesus, nå går sola ned og folk begynner å bli sultne igjen. Disippel 2: Ja, de er veldig sultne. Send dem hjem nå, Jesus!

Jesus: OK, alle sammen! Sett dere i grupper, så skal dere få mat! La oss takke Far! Disippel 2: Skal vi dele ut en brødsmule til hver, mener du? Gutten: Nei, har du glemt hva Jesus kan gjøre? Se!! Disippel 1: Oi sann. Alle sender mat videre til hverandre. Det er nok til alle! Gutten: For en fest! Jesus: Jeg er livets brød. Den som tror, og kommer til meg, skal ikke sulte og ikke tørste.

Jesus: De kan spise her. La oss gi dem mat! Disippel 2: Hehe, det hadde vært fint, men du ser jo at det er tusenvis av mennesker her, Jesus. Disippel 1: Det går ikke an å skaffe mat til så mange. Det er helt umulig. Send dem hjem så fort som mulig! Den eneste her som har mat, er han lille gutten der borte som har med mat fra moren sin. Nei, glem det! Jesus: Kan dere be gutten komme til meg? Gutten: Det er helt greit. Jesus kan gjerne få maten min, hvis han er sulten.

• Hva kan vi lære av historien? • Etter at du har spist middag, kan du ta deg råd til å gi mat og drikke til skolebarn i Sør-Sudan? • Hva er du takknemlig for?

Noe av innholdet på denne siden er delvis adaptert fra Boken Aktiv Bibel 3, fra Norsk Bokforlag.

Da Jesus var på jorda, brydde han seg om hvordan folk hadde det. Det gjør han fremdeles. Barnas rettigheter minner oss om at alle barn har rett til helsehjelp og nok mat og drikke. Likevel er det mange barn som må gå sultne til sengs i kveld.

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

Misjon skjer i møte med kultur Av Victor Marley I begynnelsen av februar besøkte jeg en menighet i Oslo som gjør et ærlig forsøk på å være relevant i vår sekulære hovedstad i dag. De møtes på et tidspunkt de tror vil passe godt for ikke-kristne, og de har en uformell gudstjenesteform. Dette er en del av en bevisst strategi for å være en menighet som er relevant i en kulturell kontekst. Cornelius menighet er ikke et nytt prosjekt. Det er over 20 år siden en misjonsorientert gruppe unge mennesker brukte mye tid sammen i bønn og opplevde et kall til å vitne for Jesus i sin omgangskrets. Resultatet ble en ny menighet som har betyd mye for mange. Prosjektet har ikke vært uten utfordringer, og menighetsmedlemmer har ikke noe problem med å innrømme at menigheten har måtte lære underveis. Men for denne menigheten er det helt greit. For det er bedre å gjøre en ærlig, men ufullkommen, innsatts for å gjøre Gud kjent i dagens kultur, enn å være fornøyd med å grave vår skatt ned i jorden. Mottoet i Cornelius er «En adventistkirke underveis». Det er en menighet som lærer og er i utvikling, under Guds ledelse i møte med en verden i forandring. Adventistkirken oppsto med mange av de samme tankene. En gruppe mennesker som var på vei til himmelen, søkte etter «sannheten for vår tid». De forlot menigheter med skråsikre trosbekjennelser, menigheter som ikke ga rom for nytt lys eller det å praktisere troen i tråd med

Siden sist

den enkeltes personlige samvittighet. Våre grunnleggere var villige til å prøve nye former og metoder for Gud, og lære av erfaringene de fikk. De var åpne for Guds ledelse når de «blandet seg med mennesker» der de var, og deltok i hverdagslivet i deres kultur (Ellen White, Helse og livsglede, s.104). Selv om de ikke var «av» verden, var de så absolutt «i» verden (Joh 17,14-15). Det var i verden Gud kalte dem til å være. Hvordan skulle mennesker ellers oppleve sannheten om Gud og helbredelsen hans kjærlighet bringer? Vi har 11 menighetsskoler i Norge, og ledelsen i våre skoler, møter ungdomskultur hver dag. Det er en kultur som endrer seg fort og der nye utfordringer stadig dukker opp. Når man er i frontlinjen, har man ikke mulighet til å trekke seg tilbake. Vi lever ikke i et vakuum. Hvis våre ungdommer skal oppleve valget Jesus har vunnet for dem, må vi møte dem der de er. Vi må være opptatt av spørsmålene de er opptatt av. For noen uker siden var jeg innom DNUs skolelederkonferanse, der det ble poengtert hvor viktig det er å tørre å være annerledes som kristne skoler. Vi ble utfordret til å løfte opp de gode verdiene som Jesus også møtte mennesker med, og som sekulære mennesker setter pris på. Med et slikt fundament på plass, kan vi engasjere oss i vanskelige spørsmål ungdommer og andre er opptatt av i dag. Skolekonferansen i år tok også opp temaet seksualundervisning i kristne skoler. Ikke enkelt, men jeg takker våre lærere for at de er villige til å

erkjenne at vi skal være vitner i en kulturell sammenheng, og at de våger å engasjere seg med spørsmål en sekulær kultur i Norge er opptatt av. Å møte vår kultur som misjonsorienterte adventister i dag, er ingen enkel sak. Fariseerne valgte å trekke seg tilbake fra «verden». For adventister som ønsker å følge Jesu eksempel, er det uaktuelt. Hva det vil si å være i verden men ikke av verden, er et spørsmål hver av oss må ta stilling til. [Jesus] ble kjent med den velstående og dannede fariseeren, den jødiske adelsmannen og den romerske hærføreren. Han tok imot deres innbydelser og var til stede på de festene de holdt, og satte seg inn i hva de var interessert i og opptatt av (Helse og livsglede, s.17). Selv om han var jøde, var han gjerne sammen med samaritanere, uten å bry seg om folks fariseiske skikker. Han … tok gjerne imot innbydelser til å være gjest hos disse foraktede menneskene. Han sov under samme tak som dem og gikk til bords og spiste sammen med dem… (Helse og livsglede, s. 19)

Victor Marley er leder for Adventistkirken i Norge.