Adventnytt 10 2017

Advent nytt

Nr 10 2017

Under visning fra Bibelen og repor tasjer fra fellesskapet.

Styrker håpet om Jesu gjenkomst. Inspirerer til å leve ut troen.

TROFA S TH ET – R AU S HE T – S AM F U N N S ANSVA R

Nåden alene

1

Adventnytt Abonnement Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no Ansvarlig Redaktør Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Redaktør Tor Tjeransen E-post: post@adventnytt.no Faste medarbeidere Rolf Andvik, Tom Angelsen, Jóhann E. Jóhannsson, Finn F. Eckoff, Øyvind Gjengstø.

Den norske union Besøksadresse:Vik senter,Vik i Hole Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse www.adventist.no post.dnu@adventist.no Tlf.: 32 16 16 70 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr.: 3000.30.33100 Leder:Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Finn F. Eckhoff finn.eckhoff@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter: Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 52 ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Tlf.: 465 41 322. post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5357 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø Østnorsk distrikt Geminiveien 26, 3213 Sandefjord Tlf.: 990 34 456. post.ond@adventist.no Leder: Rolf Andvik Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Tlf.: 22 20 64 14 / 936 93 060 / Faks: 22 20 64 14. post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Tlf.: 31 01 88 00 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Vik Senter, Postboks 133, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 32 / Faks: 32 16 16 31 Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Tlf. 32 16 16 70 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag AS Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 / Faks: 32 16 15 51 Bankgironr.: 3000.30.32600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Tlf.: 32 16 26 00 Faks: 32 16 26 01 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange, Postboks 124, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 70 / Mob 901 83 859 E-post: post@norskavholdsforbund.no Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 / Faks: 61 24 91 99 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutosvei 24, 3226 Sandefjord Tlf.: 33 48 81 00 / Faks: 33 48 81 88 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens seniorforening Leder: Odd-Henrik Olsen Tlf: 924 15 928 E-post: odd.henrik.olsen@adventist.no Bankgironr.: 3000 26 41867 Adventnytt er Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet ved Norsk Bokforlag. Pris kr. 225 pr. år.

Til utlandet koster bladet kr. 275 pr. år.

Stoff til bladet må være innlevert senest den 2. i hver foregående måned.

Layout: Norsk Bokforlag og Eggedosis As Trykk og innbinding: Ø M E R KE T ILJ M 07 PrintMedia AS 7 Trykksak 3

9

24

1

«Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.»

Joh 5,24

INNHOLD

3 Mer enn å be 4 Aktivitetskalender 5 "Hvordan leser du?"

6 Nyheter / leserbrev 7 Innsamlingsaksjonen på TVS 8 Stand på "Nattby" i Larvik

Adventistkirke­n i Larvik var representert på de folksomme gatene i "Nattby".

9 Økende elevtall på TVS

AdventistInfo Nyhetsbrev Adventistkirken sender et elektronisk nyhetsbrev hver uke. Du får de ferskeste nyhetene gratis til din e-postadresse.

Start abonnement: Send en blank e-post til: adventistinfo-subscribe@ listserver.no fra den e-postkontoen du vil motta utsendelsene til.

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

Adventnytt og Tidens Tale på nett Du finner en elektronisk utgave av Adventnytt og Tidens Tale på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no, under menyen «Publikasjoner».

Forside: Intellectual Reserves Inc.

10 Adventistkirken til torgs på Ringeriksdagen 11 Ressurser til reformasjonsjubileet

Adventistkirken i Norge lanserer en rekke ressurser til bruk for å markere reformasjonsjubileet.

12 TVS-kontakten 17 Bønneukelesninger 37 Barnas bønneukelesninger 45 Vi gratulerer 46 Vi minnes 48 Guds kall er ikke menneskelige visjoner

LEDER

Mer enn å be Av Tor Tjeransen En av Adventistkirkens medieledere stod overfor en kjempestor utfordring av internasjonalt format. Til en gruppe kolleger sa han: – Det er åpenbart at vi må gjøre mer enn å be. Men som min mor alltid brukte å si: Du kan ikke gjøre mer enn å be, hvis du ikke har bedt først.

Først bønn. Det er et godt utgangspunkt for å møte alle forhold i livet, enten det er oppturer eller nedturer. Bønnen gjør noe med oss.

Jesus viste i sitt liv at han var helt avhengig av forbindelsen med sin himmelske Far gjennom bønn. Allerede i det første kapittelet av Markus’ evangelium forteller han om hvordan Jesus etter en lang og hektisk dag, stod opp mens det ennå var mørkt, fant seg en stille plass og ba der (Mark 1,35). Åpenbart trengte han den kraften han kunne få gjennom fellesskapet med Far i bønn. Og tiden Jesus benyttet i bønn, var utvilsomt med på å forme ham som menneske.

Den tiden vi bruker til bønn, vil også bidra til å forme vår personlighet. Da snakker vi ikke om den rutinemessige bønnen vi kanskje ber morgen og kveld, selv om også den bønnen setter oss i direkte forbindelse med Gud. Men det er hevet over tvil at vi vil få del i større velsignelser fra himmelen hvis vi tar oss god tid til uforstyrret kontakt med vår skaper.

Når du folder hendene og lukker øynene i bønn, uten å måtte kikke på klokka for ikke å komme for sent til neste avtale, da kan pulsen slå saktere, pusten bli roligere og tanken innstilles på å høre fra Den allmektige. Det er en fin opplevelse å kjenne at bønn slett ikke bare dreier seg om å ramse opp mine behov og bekymringer for min Gud, men at han har noe å si til meg og om meg.

I dag inneholder tilværelsen mange impulser som hindrer oss i å be. Småbarnsforeldre kjenner hvordan tidsklemma presser tilgjengelig tid til det maksimale, de middelaldrende har så mange oppgaver som må utføres, og tenåringene må for all del ikke gå glipp av livet. Hvordan skal vi finne tid til uforstyrret bønn?

Vi må rett og slett ta kontrollen selv og sørge for noen rolige øyeblikk i vår hektiske ukerytme. Er det noen minutter i senga før du står opp, eller på kne ved sengekanten før du tar fatt på dagens oppgaver? Kan du komme noen minutter tidligere på jobb og bruke de minuttene til bønn? Eller bli igjen litt lenger ved arbeidsdagens slutt? Er det lunsjpausen som kan bli din lille oase? Det må du finne ut av selv, men det gir store velsignelser å få tid sammen med Gud. I middelalderen løste mange tidsklemma ved å gå i kloster. Der ble det i alle fall tid til bønn. Men det er ikke noe guddommelig ideal at vi skal gå i kloster og trekke oss vekk fra verden for å konsentrere oss om vårt gudsforhold. «Livet må ligne Kristi liv – vi må leve det blant menneskene» (Veien til Kristus, s. 96). Hvis ikke vil vårt bønneliv bli selvopptatt.

Uansett hvor vi er, kan vi alltid be til Gud. Han er aldri opptatt,

Uansett hvor vi er, kan vi alltid be til Gud.

og han trenger ikke at du har innviet et spesielt bønnerom. «Det er ingen tid og ikke noe sted det er upassende å vende oss til Gud» (Veien til Kristus, s. 94).

Jesus understreket at vi på ingen måte trenger en mengde ord for å bli hørt og forstått av vår himmelske Far. «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7.8).

Martin Luther spant videre på den tanken da han holdt en prekenserie om Utleggelsen av Herrens bønn for enkle lekfolk i fastetiden, våren 1517. «Vår bønn må ha få ord, men være stor og dyp i innhold og mening», sa han til forsamlingen i Wittenberg. Vi har store behov som Gud kjenner godt til. Vi må komme til ham med disse behovene. «Vårt store behov er i seg selv en bønn som på det mest inntrengende taler vår sak», skrev Ellen G. White i den kristne klassikeren Veien til Kristus.

At vi kommer til Gud med våre behov, enten de nå er åndelige eller materielle, er den første forutsetningen for å bli velsignet gjennom kontakten med Far. Jesus har gitt oss mange og mektige løfter om hva han vil gjøre for den som ber. «Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen» (Joh 14,13). «Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Luk 11,9).

Forutsetningen for å få det vi trenger fra Gud, er at vi ber. Dersom vi lar være å komme til ham med våre behov, kan vi heller ikke forvente guddommelig inngripen.

REDAKTØR: Tor Tjeransen leder medieavdel­ ingen og avdelingen for samfunnskontakt og religionsfrihet. tor.tjeransen@adventist.no 3

Aktivitetskalender Oktober 2017 6.-8.

Mattesonskolen, høst-inspirasjonshelg

13.-15. Teen forum, ØND 20.-22. Connect tenåringstreff, VND 21. -

Reformasjonsserie – sendestart

23.-27. Leirskole

21. OKTOBER

27.-29. Ledertreff VND

November 2017 Pastorsamling VND

11.

Fotballcup

11.-19. Global uke 16.-19. Absolutt TVS 19.

Styremøte VND

20.

Rektormøte

23.

Pastorsamling ØND

11. NOVEMBER

16.-19. NOVEMBER

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

9.

Foto: topseller/Shutterstock

4.-11. Bønn og fellesskapsuke

Hvordan brukes kollekten:

24.-30. Gi en mulighet – ADRA 25.-26. Styremøte NND 26.

Styremøte ØND

Menighetskalender Oktober 21.

Profetiens Ånds dag

21.

Offer: Adventnytt

November

21. oktober: Advent Nytt

Advent Nytt sendes ut til alle våre medlemmer i Norge uten krav om abonnementsavgift. Utgiftene til et årsabonnement beløper seg til ca. 300,- kroner, og kollekten dekker en del av dette.

25. november: Helse- og avholdsarbeidet

Adventistkirken har lenge vært en viktig aktør på helsefronten, og behovet for slikt arbeid er stadig større. 90% av gavene går til arbeidet i Norge og 10% til divisjonen/ Generalkonferensen.

4.-11. Bønn og fellesskapsuke 11.

Offer: Bønneukeoffer til Global Misjon

18.

Global uke (11.-19.)

25.

Dagen for helse og miljø

25.

Offer: Helse- og miljøarbeidet

11. november: Bønneukeoffer

Gavene benyttes til ”Global misjon”-pro­sjekter for å bringe evangeliet ut til steder der det ennå ikke er kjent. Det kalles ofte ”forsakelsesofferet”, og i tidligere tider gav mange adventister opp til en ukeslønn til dette formålet.

4

GJESTELEDER

«Hvordan leser du?»

«Jeg leser bare hva det står …» var en kommentar jeg fikk en gang vedrørende et spørsmål om hvordan en skal forstå Bibelen. Det kan høres tilforlatelig ut. Er det ikke slik vi må lese Skriften?

Jesus ble ved flere anledninger utfordret av de som skulle være eksperter på hvordan Skriften skulle forstås. «Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve.

«Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (Luk 10,25).

Var det mulig å få Jesus til å si noe som de kunne ta ham på? Jesus utfordret ham til å tenke og resonnere. Hva var hans forståelse av det han leste? «‘Hva står skrevet i loven?’ sa Jesus. ‘Hvordan leser du?’» (Luk 10,26).

Svaret den lovkyndige ga, kan ikke annet enn å imponere: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10,27).

Han gir en fantastisk oppsummering av loven ved å sitere fra Mosebøkene. Han henter svaret fra henholdsvis 3. Mosebok og 5. Mosebok. Det er helt i tråd med det Jesus sto for. Han gir selv et tilsvarende svar ved en annen anledning, og tilføyer da: «På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,40).

Jesus peker på at det dreier seg om et helt grunnleggende prinsipp for all menneskelig handling. «Hvem er så min neste?» spør den lovkyndige (Luk 10,29).

Det var et tema Jesus tidligere hadde tatt opp i Bergprekenen: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere» (Matt 5,43-44). Å «elske sin neste» er hentet fra 3. Mosebok. Å «hate din fiende» er ikke et sitat fra GT. Men dette utsagnet kan være basert på noen tekster med henvisning til ammonittene, moabittene og amalekittene, som opptrådte fiendtlig da Israelfolket var på vei

fra Egypt gjennom Sinai (se 5 Mos 23,3-6 og 25,17-19). Men Jesus tar et oppgjør med en slik tolkning av GT. I historien i Lukas 10 forteller Jesus så historien om den barmhjertige samaritan for å besvare spørsmålet: «Hvem er så min neste?» (Luk 10,29). Samaritanene var en folkegruppe som jødene så på som urene.

De ville ikke ha noe med dem å gjøre. De hadde sin egen gudsdyrkelse og sin egen helligdom på Garisimfjellet (5 Mos 11,29; 27,12). Etter å ha fortalt historien om den barmhjertige samaritan, spør Jesus den lovkyndige om hvem som viste seg som en neste?

Den lovkyndige peker ut samaritanen, men uten å ta ordet «samaritan» i sin munn. Det satt for langt inne. Jesus utfordret den tradisjonelle tankemåten ved å peke på det helt grunnleggende prinsippet om å elske sin neste som seg selv. Selv om den lovkyndige var vant med å tenke på samaritanene som urene, så trakk han en konklusjon som i utgangspunktet var utenkelig for ham.

Ovenfor siterte jeg fra Bergprekenen, hvor Jesus kom med denne utfordrende uttalelsen: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere» (Matt 5,44).

Utgangspunktet for Jesu ord var et sitat fra Mosebøkene: «Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann’» (Matt 5,38).

Det er slik det står i 2. Mosebok 21,24.

Fredrik Wisløff skriver følgende i sin kommentar over Det gamle testamentet: «det [er] tale om en rettferdig gjengjeldelse: ‘Øye for øye, tann for tann osv.’ Rimeligvis ble dette ikke praktisert i bokstavelig forstand, således at hvis morens eller barnets øye ble skadet, skulle den skyldige selv miste synet på det ene øye. Meningen er at straffen skal utmåles rettferdig…»

I Bergprekenen utfordrer Jesus den tradisjonelle tolkningen av et gammelt rettsprinsipp og ber oss som enkeltmennes-

ker om å ha det grunnleggende prinsippet om å elske sin neste som basis for vår holdning overfor andre mennesker.

Hvordan vi leser og ikke minst hvordan vi tenker, er helt avgjørende når vi leser Bibelens ord.

Vi må aldri glemme at Bibelen ble skrevet over en lang tidsperiode, og av forfattere med ulike bakgrunn. Deres tenkning kommer til uttrykk i de ordene de velger.

De var alle inspirert, men de valgte selv sine ord.

I boken På fast grunn bind 1, har Ellen White satt ord på dette: Vi er alle forskjellige. Derfor betyr ord og uttrykk ikke det samme for oss alle.

Noen oppfatter Guds ord slik det passer best for dem og deres spesielle situasjon.

Forhold og følelser kan i mange tilfeller hindre en rett forståelse av Den hellige skrift.

De to disiplene som var på vei til Emmaus, behøvde hjelp for å kunne tolke Skriften rett.

Bibelen er skrevet av mennesker som ble inspirert, men Gud selv ville ikke ha skrevet den på samme måte. Den er forfattet av mennesker og for mennesker. Gud har ikke skrevet den. Noen vil kanskje mene at slik kan Gud ikke si det. Men Bibelen er ikke et uttrykk for Guds måte å tenke eller tale på. Dens forfattere skriver på Guds vegne, men han dikterte ikke det de skrev. De skrev etter sine egne forutsetninger. Legg merke til hvor forskjellige forfatterne er!

Hvordan leser du?

Finn F. Eckhoff er organisasjonssekretær i Syvendedags Adventistkirken 5

NYHETER / LESERBREV

Send en bønn på SMS

Janet Lui, bønnekoordinator i det sydvestlige hjørnet av California, har i flere år delt bønner via SMS med mennesker som ønsker forbønn.

Av Tor Tjeransen For mange var det en fremmed tanke å be med noen over telefonen. Det begynner å bli mange år siden. Nå er det på tide å ta i bruk både tekstmeldinger og Facebook for å be for andre. Janet Lui, norgesvenn og bønnekoordinator i det sydvestlige hjørnet av California, har bare positive erfaringer med å dele bønner via SMS. Det er et faktum at kommunikasjon mellom mennesker er blitt mye mer

tekstbasert i løpet av de senere årene. Selv SMS-trafikken er økende, til tross for at vi i tillegg til SMS bruker en rekke andre sosiale medier for å sende tekstmeldinger. I fjor sendte vi 5,5 milliarder SMS-meldinger bare gjennom Telenors nett. Nyttårsaften er dagen med størst SMS-trafikk. Da sendte vi 16 millioner tekstmeldinger og 1,1 million bildemeldinger.

Teksting brukes i så mange forskjellige situasjoner at det er ganske naturlig at folk tar metoden i bruk når de ber for andre.

– Teksting er så fint når du er usikker på om det passer for mottakeren å snakke, sier Janet Lui. Hun har tekstet bønner i en årrekke. Lui var en av foreleserne ved høstens bønneseminar i regi av Adventistkirkens bønnetjeneste. I et intervju under seminaret, fortalte hun om hvordan hun ofte sender kopi av tekstbønner til mennesker hun ber for.

En ung jente var veldig urolig for en avgjørende eksamen for å komme inn på medisinstudiet. Mammaen til den nervøse jenta spurte om Janet ville be for henne.

Det ville hun selvsagt. Men istedenfor bare å be for jenta uten at noen andre visste hva hun ba om, sendte Janet en inderlig tekstbønn til jenta på SMS. Det var en bønn om å gi henne den roen hun trengte.

Kanskje kan du oppmuntre noen du ber for, ved å dele en skriftlig bønn med dem via SMS eller andre sosiale medier?

Jenta fikk en sånn indre fred at hun nesten lurte på om hun var fokusert nok. Men det trengte hun ikke bekymre seg for. Hun bestod eksamen med glans.

En kvinne som hadde fått brystkreft, ba Janet om at hun måtte be for henne.

Det gjorde de sammen på telefonen. Et par dager senere sendte Janet en bønn til henne på SMS. «Vær så snill å sende meg flere slike bønner», var responsen hun fikk.

Bønn er en fantastisk ressurs for troende. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye», skriver Jakob (Jak 5,16). – Når du ber, bringer du mennesker direkte inn i Guds nærhet, sier Janet Lui og forteller at mange som mottar SMS-bønner, lagrer dem og tar dem fram senere, for å bli både trøstet og oppmuntret.

Janet Lui oppfordrer til å ta i bruk teknologien for å sende tekstbønner. Om man bruker SMS, Facebook eller en annen teksttjeneste, er likegyldig. Men gjennom en tekstbønn lar du mennesker du ikke kan være sammen med fysisk, få del i bønner du ber for dem.

Hva skjedde med reformasjonen?

Vi skal snart feire 500 år siden Luthers reformasjon.

Luther gjenoppdaget hvordan et menneske blir frelst og frigjort som svar på hans egen sjelelige nød og behov for frelse og fred.

Oppdagelsen skapte ikke bare et religiøst og teologisk oppgjør med kirken og samtiden, den resulterte i et opprør mot og oppgjør med skolastikken, politikken og makten i samfunnet og i kirken. Det førte til store omveltninger i hele Europa og endret framtiden helt ned til vår tid.

Da reformasjonen var i ferd med å dabbe av 300 år senere, reiste Gud opp en ny reformatorisk bevegelse, adventbevegelsen. Gjennom adventbevegelsen skulle menneskene bli beredt til å møte og leve sammen med sin frelser og Gud i hans eget rike. Det var en enda større og mer gjennomgripende reformasjon enn den Luther representerte, samtidig som den var fullførelsen av den første.

På adventistisk vis kan man si at Luther gjenoppdaget og opp-

6

levde "helligdomstjenesten i det hellige", mens adventreformasjonen skulle bringe menneskene og verden inn i "det aller helligste".

Det første skjedde fullt ut, det andre gjenstår.

Den første reformasjonen skapte opprør og oppgjør, den andre kommer til å skape et mye større opprør og oppgjør i samtiden, samfunnet, kirken og i verden. Hvem er klare for det?

Mange, også adventister, påstår at reformasjonen nå er død eller døende. Men det er ikke sant, dersom Gud får det som han vil.

Han trenger bare noen flere av Luthers kaliber, heltemot og tro nå i vår tid. Finnes det slike?

Det blir spennende å se om adventbevegelsen kommer til å fullføre reformasjonen i vår tid.

Det haster – for snart skal alle verdens mennesker møte sin Gud. Rolf Luneng

NYHETER

Innsamlingsaksjonen på TVS Nøktern bruk av penger maksimerer gevinsten av aksjonen Av Widar Ursett Gjør-det-selv-holdninger er ikke nødvendigvis av det gode når ambisiøse og selvsikre mennesker tyr til hammer og sag. Både egoet og lommeboken kan stå for fall når støvet har lagt seg og resultatet av virketrangen avsløres i all sin gru.

De ansvarlige for oppussingen på Tyrifjord videregående skole (TVS) er heldigvis så dyktige og erfarne at de treffer spikeren på hodet med første hammerslag – hver gang. Det betyr at skolen slipper å engasjere dyre byggefirmaer, og at pengebruken preges av respekt for gavene som gis og edruelighet i måten de disponeres på.

En lang rekke prosjekter, som renovasjon av tak A, toaletter på internatene, utvidet parkeringsplass, automatisk utlånssystem på biblioteket, klasserom B og C, er allerede finansiert, og i skrivende stund er målet på kr 200 000 til oppgradering av spisesalen godt over halvveis.

Da jeg stakk innom skolen for noen uker siden, var de ferdig med å reparere halve taket på gutteinternatet. Alt av papp, lekter og sløyfer under taksteinene var originalt fra 1958, og så skrøpelig at mye av det smuldret ved berøring. Bordplankene som lå under pappen var imidlertid solide og gode. Og skifersteinene kunne de også bare legge på plass igjen, noe de var i ferd med å sluttføre på den delen av taket som var ferdigrestaurert.

Men ifølge Ole Marius Krekling er akkurat det et tidkrevende puslespill.

– Alle steinene har forskjellig tykkelse og de har ikke helt samme størrelse. Derfor kan de komme til å ligge ustøtt, og vippe dersom det skulle bli behov for å gå oppe på taket. Hvis det skjer kan de knekke.

Men han vet hva han må gjøre for at steinene skal ligge som støpt.

– Når vi har lagt en stein på plassen sin, må vi ofte ta den opp igjen og lete etter en stein som passer bedre sammen med steinene rundt. Det tar tid, men det er bedre å være nøye med dette nå, for det er nesten umulig å rette det opp når alle steinene er spikret og ferdiglagd.

Fordi det er dyrt og tidkrevende å legge tak, fornyes det i to faser. Det betyr i praksis at taket ikke er ferdig når guttene flytter inn på internatet. Det kunne det ha vært, men ifølge Øyvind Leknes, driftsleder på TVS, hadde elevrådet et innspill som nødvendigvis utsatte arbeidet.

– Elevrådet ble invitert til å komme med sitt innspill, og ønsket stillhet i eksamensperioden. Det ble det tatt hensyn til, så arbeidet ble utsatt til elevene var ferdig.

Innsamlingspengene blir spredt på tre satsningsområder: uteområder, internatene, samt innemiljø og trivsel. Noen av prosjektene er så store at de må utsettes til sommerferien neste år, eller kanskje enda lenger fram i tid; som f.eks. fornyelsen av adkomstområdet ved hovedinngangen, og skifte av hovedstrømtavle.

Strømnettet på skolen fungerer godt, men det er 60 år gammelt,

og installatører anbefaler en utskiftning.

Innsamlingsaksjonen tar sikte på å hente inn i overkant av kr 14 000 000. Det mangler en del på å nå det målet, men om du vil følge med på utviklingen og bidra med gaver, kan du klikke deg inn på Landsinnsamling TVS, tilknyttet skolens websider.

TIENDEN I 2017 SAMMENLIGNET MED 2016 2016 Pr. 30. juni Østnorsk distrikt Vestnorsk distrikt Nordnorsk distrikt Totalt

30.000.000

2017 Økning/nedg. Økning/nedg. beløp prosent

16.910.356,58 17.080.214,20 6.279.557,09 5.577.938,72 2.243.506,82 2.054.848,75 25.433.420,49 24.713.001,67

169.857,62 -701.618,37 -188.658,07 -720.418,82

1,00 % -11,17 % -8,41 % -2,83 %

Tiendeinngangen i distriktene

25.000.000 20.000.000 15.000.000 10.000.000 5.000.000 0

Østnorsk distrikt

Vestnorsk distrikt 2016

Røyse, 8. august 2017 Jóhann E. Jóhannsson Økonomisjef

Nordnorsk distrikt

Totalt

2017

7

NYHETER

Stand på «Nattby» i Larvik Det mest vesentlige er kanskje ikke alltid det mest åpenbare.

Av Tony Vincent Rydland Den 13. juli var det «Nattby» i Larvik by, og Adventistkirken i Larvik var nok en gang representert på de folksomme gatene.

Dette årlige arrangementet gir en ypperlig mulighet for trossamfunn til å komme i kontakt med enkeltmennesker. Foruten den tradisjonelle, frimodige metoden ved å gå ut på gatene og dele ut litteratur, valgte menighetsmedlemmene denne gangen å prøve ut en ny metode. Den enkle ideen viste seg å bli en suksess, og de mange bøker som hadde stått urørt i menighetens hyller, forsvant fort.

Fjerde året på rad Blant de mange butikker, aktiviteter, og opplevelser som fylte gatene, hadde Adventistkirken i Larvik igjen satt opp sin egen paviljong, klar til å spre Kristi budskap. Adventistkirken har vært det eneste trossamfunnet representert på torget de foregående tre årene, men i år deltok også pinsemenigheten med sin egen stand «Gatekirka».

Menigheten satte opp paviljongen kl.

08.00, og de holdt på til kl. 22.00. Det var omkring tolv menighetsmedlemmer som deltok på standen gjennom dagen. Enkelte benyttet anledningen til å gå rundt i folkemengden og tilby gratis litteratur. Det ble bl.a. delt ut 250 eksemplarer av Lifestyle VIEW og en hel eske med Glow-traktater.

Andre menighetsmedlemmer fortalte om sin tro og hvor kirken var lokalisert. Mens dette pågikk, ble gatene fylt av musikk, da Bjeate og Jehdeiah spilte fiolin på standen.

Ny tilnærmingsmetode Menigheten i Larvik har hatt et ønske om å gjøre seg synlig for lokalbefolkningen. Tidligere år, da de hadde seminarer fra Daniels bok og Johannes’ åpenbaring, benyttet de også anledningen til å promotere disse ved å dele ut innbydelser på torget.

Dette året valgte menigheten å prøve ut en ny idé. Det ble satt opp en egen kasse fylt med Mot historiens klimaks og Slektenes håp, og på utsiden var det skrevet «Gratis 8

Larvik menighet har gode erfaringer med å delta med stand under det årlige nattbyarrangementet i byen. Foto: Knut Rydland/ADAMS. bok». Målet med dette tiltaket var å nå de forbipasserende som kunne ha interesse for adventisttroen, men som ikke våget å ta kontakt ved standen. Denne kassen stod litt for seg selv, og flere av dem som passerte standen, stoppet opp ved kassen og tok en bok. «Kassestanden» ble etterfylt med bøker utover dagen, og ved opptelling var 84 bøker delt ut.

Erfaringer og nye ideer Fire år med stand på torget har gitt tro på tiltaket. Mange har fått sitt første møte med Adventistkirken via standen, og enkelte personer kommer til standen år etter år.

Det har også vært en økning i antallet personer som enkelte ganger har besøkt kirken på sabbaten, noe som kan ha hatt sin årsak i at kirken har blitt mer kjent.

Neste år vurderer menigheten å utvide standen. Noen av ideene er å tilby massasje, smaksprøver av vegetarisk mat, vafler, og stille med små egnede gaver til barn.

Dette kan gjøre det enklere å komme i dialog med folk. Tross alt, Jesus oppfordrer oss til å gå ut til hele verden og forkynne evangeliet for alt som Gud har skapt (Markus 16,15).

Folk forsynte seg godt av en kasse med gratis bøker. Til sammen fikk 84 eksemplarer av Mot historiens klimaks og Slektenes håp nye eiere. Foto: Knut Rydland/ADAMS.

NYHETER

Økende elevtall på Tyrifjord videregående skole Flere elementer bidrar til at skolen opplever medvind.

Styrkår Dramstad, skolens rektor: "Vi har jobbet hardt for å nå ut gjennom sosiale medier. Det er viktig å være der ungdommen er." Foto: Widar Ursett/ADAMS.

Morten Fjelmberg, skolens økonomileder: "Tre ekstra heltidsekvivalente elever betyr kr 360.000 mer enn vi hadde regnet med."

Foto: Widar Ursett/ADAMS.

Vårin Brocher Næss er førsteårselev. "Jeg fikk høre at miljøet var så bra og at lærerne var gode og brydde seg om elevene." Foto: Widar Ursett/ADAMS.

Av Widar Ursett

Tradisjonell markedsføring

– Hver elev gir kr 120.000 i statstilskudd og skolepenger. Hvis du ganger det med tre heltidsekvivalenter, betyr det kr 360.000 mer enn vi hadde regnet med.

Flere elementer bidrar til at skolen opplever medvind Adventistkirkens videregående skole, Tyrifjord videregående skole (TVS) på Røyse, nær Hønefoss, kan vise til hyggelige statistikker om dagen. Få dager inn i det nye skoleåret er det klart at de får flere elever enn de har budsjettert med. Prognosen var på 185 elever, men tilstrømningen har så langt stoppet på 192, og 107 av dem bor på internatene.

Sosiale medier Suksesshistorier krydrer tilværelsen, men det blir ordentlig spennende når man forstår hvordan suksessen kan gjentas over tid. Og Styrkår Dramstad, rektor ved TVS, mener han vet hva de har lykkes bedre med i år enn før.

– I år har vi jobbet mer aktivt med å presentere oss på internett og på sosiale medier, som Facebook og Instagram. Det er jo viktig å være der målgruppen befinner seg.

Facebooksiden til TVS bærer også preg av at både elever og lærere trives sammen, og har mye moro på skolen. Samtidig er skolens webside oversiktlig og lett å ta seg gjennom. Både facebooksiden og den vanlige websiden er godt etablert, men Instagram er en helt ny kanal for skolen, som de har satset ekstra mye på.

Men Dramstad presiserer at de har gjort alle de vanlige tingene også.

– I tillegg til postinger på Facebook og Instagram, har vi besøkt skoler og menigheter, og annonsert i ulike fora. Gjennom tradisjonell markedsføring treffer vi foreldrene.

Økonomisk uttelling Morten Fjelmberg, økonomileder på skolen, er rask til å understreke at elevtallet kan svinge kraftig i begynnelsen av skole­ året. Det tallet de opererer med i skrivende stund, kan endre seg litt lenger ned ad veien.

– Antall elever kan ende på et høyere tall – eller gå ned… Likevel synes tallet å ha satt seg ganske godt. 1. oktober er telledato, da vi oppgir antall elever til myndighetene; så inntil da får vi være litt forsiktige med å konkludere.

– Trenden de siste årene har vært fulle påbygningsklasser, med opp mot 27 elever.

De to siste årene har vi imidlertid hatt henholdsvis 11 og 14 elever.

Fjelmberg er likevel klar på at de opplever en oppgang i forhold til budsjettet.

Med 188 elever av såkalte heltidsekvivalenter, er det en moderat oppgang på tre elever over budsjettet. Men økonomisk teller hver elev mye.

God omtale Som førsteklassing er Vårin Brocher Næss ny av året, men om hun representerer en av de ekstra tre heltidsekvivalente elevene, er helt uinteressant. Det er imidlertid hverken sosiale medier eller klassisk markedsføring som har påvirket hennes valg. Storebroren gikk ut av tredje klasse i fjor, og hun har en storesøster som går i tredje i år. Deres historier og positive omtale overbeviste henne om å velge TVS selv, og bekrefter selvsagt alle påstander om at god omtale er den beste reklamen.

– De snakket om det gode miljøet her, og at lærerne var gode og brydde seg om elevene.

I tillegg fristet volleyball, fotball og mulighet for uteliv i naturen rundt skolen.

Det hjalp også at hun kjente andre som gikk på TVS, og at hun fikk med seg noen hun kjente fra ungdomsskolen.

– At dette er en kristen skole, er positivt fordi man lærer å se livet fra flere synsvinkler.

Så der har vi det: En skole som er aktiv på sosiale medier, dyktig på klassisk markedsføring, og gjenstand for positiv omtale, omsetter sine muligheter til flere elever.

9

NYHETER

Adventistkirken til torgs på Ringeriksdagen Av Terje W. Dahl Lørdag 2. september var det 11. gangen Ringeriksdagen ble arrangert, og Tyrifjord videregående skole (TVS), Tyrifjord barneog ungdomsskole (TBUS), ADRA og Adventistkirken hadde stands ved siden av hverandre.

Johann E. Jóhannsson, Adventistkirkens økonomisjef, sto på ADRAs stand: – Jeg står her som frivillig, ikke som en del av min rolle i Adventistkirken. Jeg har et engasjement for ADRA. De gjør en flott jobb. Vi prøver å introdusere ADRA for voksne mennesker som kommer forbi.

Men vi får også kontakt med barna gjennom en rebus som de skal gjøre.

Det er en ordrebus som engasjerer unge mennesker, og forhåpentligvis vil de skjønne at de har det bra, mens andre lider og trenger hjelp. Ferdigløste rebuser utløser også en liten premie, slik at ADRA blir en del av deres hukommelse.

– I år har vi et godt samarbeid med TBUS, som står vegg i vegg, slik at skolen får kontakt med potensielle elever.

Susan Ursett er rektor for TBUS. – Vi får delt en del informasjon, og forhåpentligvis gir det noe respons. Rebusen har vi i samarbeid med ADRA, og slik sett kan vi gjøre hverandre gode, sier hun.

10

Tony Rydland, ungdomspastor i Adventistkirken Tyrifjord, var med å profilere menigheten under Ringeriksdagene. Her forteller han om ulike seminarer menigheten tilbyr. Foto: Widar Ursett/ADAMS. En av dem som stod på Adventistkirkens stand, var Ruth Arntsen. Hun er begeistret for tiltaket.

– Jeg har lyst til å fortelle at vi har noe verdifullt å tilby andre. Derfor er det en glede å engasjere meg her, forteller Ruth.

– Vi har særlig to seminarer som vi presenterer: Martin Luther og jubileet for reformasjonen, og et helseseminar om et bedre liv.

Lege Jørn Ossum er spesielt opptatt av det siste.

– På helseseminaret tar vi opp forskjellige sider ved å ta vare på helsen: Fysisk, mentalt og åndelig. Serena Tonstad tar f.eks. opp hvordan vi kan ta vare på hjertet.

Vi skal også snakke om å unngå å få kreft.

Dette seminaret holdes i Adventistkirken i Hønefoss.

Adventistkirken Tyrifjord markerer reformasjonsjubileet med en seminarserie i Herredshuset på Vik i Hole kommune, der Tor Tjeransen skal ha foredrag om Martin Luther.

–Vi har også annet materiell, forklarer

Ossum. Noen har det ikke bra og trenger å få et bedre perspektiv. Da kan vi tilby både brosjyrer og bøker om åndelige og fysiske tema. Her treffer jeg veldig mange forskjellige mennesker, og det synes jeg er interessant.

På TVS sin stand er bl.a. Dagfinn Klund og Ronny Oddane i aksjon. De er lærere i elektrofag.

– Først og fremst ønsker vi å promotere elektrofag, forteller Oddane. Her ved standen kan alle prøve å få en metallring gjennom en strømførende ledning, uten å komme borti. Vi kaller den bølgen. Mange barn og unge er interessert i å prøve.

Mellom TVS og TBUS er det dukke­ teater. Fire elever ved TVS har et stykke om glede. Små barn synes det er spennende med dukkene, og det skaper tydeligvis kontakt, noen ganger helt bokstavelig, da de hilser på dukkene ved å stikke hendene sine inn i munnen deres.

Forunderlig nok hemmet det ikke talegavene til den lattermilde ungdommen bak sceneteppet.

NYHETER

Ressurser til reformasjonsjubileet Av Tor Tjeransen Adventistkirken i Norge lanserer i disse dager en rekke ressurser til bruk for å markere reformasjonsjubileet. Den 31. oktober er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser til døra på Slottskirken i Wittenberg. Det ble opptakten til enorme endringer i samfunnet.

Menigheter og enkeltpersoner får god hjelp til å markere jubileet med de ressurs­ ene Den norske union lanserer i oktober.

TV-serie En dokumentarserie på 10 programmer for TV har sendestart 21. oktober. Serien er laget av Hope Channel Norge og filmet i Tyskland i sommer. Programlederne Tor Tjeransen og Widar Ursett besøker de viktigste reformasjonsbyene og trekker linjene fra Luthers samtid til vår egen tid.

Denne serien er basert på et manus av Tor Tjeransen og gir seerne en god forståelse av reformasjonens utvikling og betydning.

Bok Tor Tjeransen har skrevet en liten bok om Martin Luther og hvordan han nærmest motvillig ble trukket inn i hendelsene som vi i dag kaller reformasjonen. Hvordan var det mulig at en enslig munk i et lite kloster i en avsidesliggende by i Tyskland kunne skrive slik at det rystet den katolske kirken i sine grunnvoller? Få med deg den dramatiske historien om hvordan Luther ble tatt til fange da han var på vei hjem til Wittenberg etter at han foran keiseren i Riksdagen i Worms, nektet å trekke tilbake det han hadde skrevet.

Brevkurs Norsk Bibelinstitutt lanserer denne høsten et brevkurs om Luther og reformasjonen.

Kanskje er et kurs den beste måten å skaffe seg en bedre forståelse av reformasjonens betydning? Medarbeiderne ved NBI er i alle fall klare til å veilede mange nye elever gjennom reformasjonskurset.

Widar Ursett og Tor Tjeransen er programledere for en TV-serie på ti programmer om Martin Luther og reformasjonen. Her er de foran døren til Slottskirken i Wittenberg. Foto: Silja Leknes/ADAMS.

PowerPoint for pastorene Pastorene får tilgang til 10 PowerPoint-presentasjoner basert på temaene i de ti kapitlene i boken som utgis av Norsk Bokforlag.

Med disse presentasjonene kan pastorene holde egne seminarserier. Det er mulig å bruke klipp fra TV-serien til å illustrere presentasjonene.

PowerPoint-mal og reklamefolder Den norske union har også laget en egen PowerPoint-mal som kan brukes av pastorer og forstandere. Den har et tydelig reformasjonstema med Luther som gjennomgangsfigur. Malen kan lastes ned fra ADAMS (Adventist Digital Asset Management System) http://adams.adventist.no. Samme sted ligger også en reklamefolder som kan brukes til lokale arrangement. Ta kontakt med Tor Tjeransen ved unionskontoret for å få på plass tekst til ditt lokale arrangement.

11

Vårin Næss, Mathias Marley og Åsmund Fossum får en ny klype i ansiktet hver gang deres lagkamerat svarer feil på et spørsmål.

Claes Lundström, Elbjørg Lundström, Njål Næss, Øystein Kolstad og Ketil Hjortland som skuespillere.

Pangstart på nytt skoleår

Styrkår Dramstad og Claes Lundström ikledd kostyme fra filmen «Skjønnheten og udyret»

12

Av: Linea Søgaard Bilder: Patrícia Weber Skoleåret er godt i gang, og ingen ringere enn de som er født i 2001, har inntatt skolen. Romdekorasjonen er på plass i de fleste av rommene, med unntak av noen på gutteinternatet. De første dagene har gått til sport og musikk, sene kvelder og turgåing.

I klasserommene er vi også godt plassert, og beskjeder og informasjon kommer fra nord, sør, øst og vest. Heldigvis er det ikke mer enn et par skoledager før helga tar over.

Det er åpningshelg, noe som vil si at flere av foreldrene ikke helt slipper taket enda. De finner seg en plass på internatrom, klasserom og noen i medbrakt campingvogn.

Fredagskveldsmøtet starter som vanlig med musikk og sang, etterfulgt av en andakt ved Claes Lundström. Det var en andakt jeg personlig sent vil glemme. Det engelske ordet «Go» var både navnet på andakten og budskapet han ville ha frem. Nå setter vi i gang.

Ikke gå glipp av alt Tyrifjord har å by deg.

Lørdag morgen var det sabbatskole og gudstjeneste. Det var nå tid for å gi ordet til rektor, Styrkår Dramstad, som trakk frem fakta, Bibelen og egne tanker.

Kveldsprogrammet på lørdag gruet eller gledet nok de aller fleste seg til. Da Claes Lundström tok mikrofonen og begynte å synge en sang der teksten var om TVS, var det ikke mange som klarte å holde maska.

Deretter var det førsteklassing etter førsteklassing som trådte opp på scenen. Det var koselig å bli litt kjent med hver og en av dem.

Kjære 01’ere og dere andre nye elever: Lykke til med et nytt skoleår! Dette kan ikke bli annet enn bra.

Andreas Gustafsson, Eivind Halås, Kathrine Nødland, Claes Lundström, Henrik Isingizwe, Filipe Garcez og Sebastian Pawlucki i full gang med å lede forsamlingen i bevegelsene til sangen.

La oss bli kjent med TONY RYDLAND

Camilla Gustafsson, Victoria Flankegård, Camilla Nilsen og Jón Steinar Arnarson klare for å underholde med dukketeater.

Engasjement i Holebygda Av: Styrkår Dramstad Bilder: Patrícia Weber Sabbaten 26. august ble det arrangert Holedag i bygda vår. Her ble det anledning for skolen vår å engasjere seg i nærmiljøet. Sentrum for anledningen var et friluftområde nær Vik sentrum, hvor mange aktører hadde stilt opp med sine utstillinger. Også Tyrifjord menighet og ADRA deltok.

Tyrifjord videregående skole samarbeidet med Tyrifjord barne- og ungdomsskole og delte «stand». Elever og ansatte deltok og blandet seg med utstillere og de som kom for å se på. Elever fra TVS bidro med dukketeater med bibelske temaer. At menighet, skoler og ADRA stod sammen, bidro til synergier som større synlighet, flere besøkende og mer oppmerksomhet. Det var fint vær, god stemning og hyggelige folk.

Barna stiller seg opp for å se på dukketeateret.

Av: Linea Søgaard og Tony Rydland Tony Rydland har skoleåret 2017/2018 fått 50 % stilling som ungdomspastor på TVS, og den andre halvdelen bruker han på brevskolen Norsk Bibelinstitutt.

Tony er oppvokst på et tettsted i Porsgrunn. Hans far er førstegenerasjonsadventist. Han er altså ikke oppvokst i et kristent hjem, men da han var rundt 10 år, tok hans far Tony med seg til ulike kirker og fant seg til slutt til rette i Adventistkirken. Tony ble døpt som 12-åring og begynte på Tyrifjord vgs det 2. året og fortsatte ut 3. klasse.

Hvem er du?

Ja, si det. Jeg er nesten 24 år gammel og utdannet pastor ved Newbold College i England. Før jeg kom hit til Tyrifjord, var jeg ettåring i Trondheim. Jeg tror at det å være pastor, er mer enn bare en jobb, det er en livsstil. Derfor gleder jeg meg til å gå på jobb hver dag. En annen ting jeg har lært etter å ha pratet med mine kollegaer på Newbold, er at det er lurt å ha skjegg. Jeg må ha skjegg. Det skaper autoritet, spesielt når man er så ung som jeg. Utenom det liker jeg mosjon, lese i Bibelen og andre tekster av teologer.

Har du noen visjoner for TVS i år?

Jeg vil ha fokus på de yngre i menigheten, på sabbatsskolen og andre aktiviteter på Tyrifjord. Og dette håper jeg også menigheten bidrar til. Jeg ønsker at noe skal være tilrettelagt – også talene. Jeg tror på gode barnefortellinger og taler som inneholder bibelfortellinger med fokus på de gode nyhetene. Det viktigste er å vekke følelser og å få en god opplevelse av Gud. Jeg håper også at jeg vil oppdage nye sannheter i Bibelen og at jeg kan få dele dem med andre.

Hva gleder du deg mest til ved denne jobben?

Jeg gleder meg mest til å tale for alle aldre, ja, spesielt de yngre. Det er elevene som gjør denne jobben så spennende, og nettopp derfor liker jeg godt å ta meg en joggetur med elevene, eller spille bordtennis og kanonball med dem. Jeg må jo vise at presten duger til noe. Utadrettet misjon, som Holedagen og Ringeriksdagen gleder jeg meg også til.

Hva synes du er det skumleste ved jobben din?

En utfordring er i alle fall å finne alenetid med Gud, fordi det nesten alltid er mye å gjøre eller mange rundt meg. Det er viktig for meg å få åndelig påfyll for å kunne dele det videre med andre.

13

1. klassejenter som koser seg på tur.

Topp topptur Av: Linea Søgaard, Miram Marley og Ruth Hagemann Bilder: Nico Deserafino og Patrícia Weber

Maren Johnsen, Linea Søgaard og Hedda Meier nyter deilig vær og fin utsikt på Besseggen.

Besseggen

Guttegjengen fra 1. og 2. trinn på vei mot toppen av Besseggen.

14

Skolens sprekeste elever er samlet i bussene. Klokka er 06.50, noe som betyr at trøtte fjes lar øynene få hvile en liten stund til ut på morgenkvisten mens bussmotoren jobber iherdig for å rekke frem.

Det er tid for å gå Besseggen. Turklærne er på, maten er pakket og opp til flere vannflasker er fylt. Vi går om bord i båten som tar oss til start. Etter bare noen minutter på båten begynner toppturen. Vi lar oss imponere av det klare vannet mens stien går oppover og oppover uten ende. Utsikten blir vakrere og vakrere og beina slitnere og slitnere. Et stopp for å ta et bilde eller flere, og enda et stopp for å ta en matbit. I tillegg noen småpauser bare for å få igjen pusten, eller kanskje for å drikke av det deilige fjellvannet som renner så lekkert ned fjellsiden. Toppen er nådd, og nedturen starter. Det er i dette øyeblikk vi skjønner at det er nå det harde arbeidet begynner. Småsåre føtter drar seg nedover fjellet, men sårheten glemmes i noen minutter idet vi passerer en flokk med reinsdyr. Enda et stopp for å ta et bilde eller to. Og heldigvis rakk vi å sette oss ned i bussetene før beina sviktet helt.

Om man kan bli kjent på en bedre måte enn å prate om livet på fjelltur i solskinn og klar himmel? Jeg tror ikke det.

Dette var virkelig bra!

Linea Søgaard

Fra Sollihøgda til Sørsetra

22. august var det klart for den årlige skoleturen på Tyrifjord VGS. En flott måte å bli bedre kjent med hverandre på, og enten man valgte å gå Besseggen, til Kongens utsikt eller en tur til Sørsetra, var det tre ting som var felles for alle turene: Fin natur, frisk luft og en mulighet til å slippe timevis med stillesittende undervisning.

Turen fra Sollihøgda til Sørsetra er en 9,5 km lang tur gjennom flott skog, og vi som gikk her, kan vel si oss veldig fornøyd med været. Til å begynne med var det overskyet og nokså kjølig, men da vi kom frem til Sørsetra, var det blå himmel og solskinn. Med blåbær og et hint av høst i luften var det ikke mye å klage på, selv om de fleste sikkert var veldig glade for å kunne sette seg ned med noe å spise da vi endelig var kommet frem til Sørsetra. Der ble det skravling, kjøp av vafler og brus, og en pust i bakken før vi fortsatte ned mot bussene igjen.

Ruth Hagemann En gjeng vel fremme på Sollihøgda etter å ha gått nesten 1 mil.

Kongens utsikt

Turdagen var en fin og sosial start på skoleåret for oss alle, selv oss som trengte å gå en kortere tur på grunn av skade eller sykdom. Vi var en liten gjeng som kjørte opp til parkeringsplassen ved Kleivstua og gikk opp til det fine utsiktspunktet derifra. Det var en kort tur på rundt 3 km, og alle klarte å gjennomføre den. Vi tok det rolig på veien opp, og da vi kom opp på toppen, nøt vi utsikten og sola. Jeg tror alle som var med på denne turen, kan være enige om at det var en veldig koselig og fin tur, som passet for oss.

Miriam Marley

Celine Bråten, Neha Ikram og Sung Thang tar seg en lunsjpause på Sørsetra.

Rektor har ordet...

Frukthøsten er i full gang på TVS. Det høstes inn kirsebær, plommer og epler som er økologisk dyrket. Frukt er viktig, og samfunnet oppfordrer oss til å spise fem frukter eller grønnsaker hver dag.

Forut for frukthøsten går en forberedelsestid.

Trærne skal stelles. De skal beskjæres og gresset rundt klippes, slik at forholdene legges mest mulig til rette for et godt resultat.

Bibelen skriver også om å bære frukt. I Galaterbrevet 5,22 finner vi beskrivelsen av Åndens frukt.

«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Å bære slik frukt, er et godt utgangspunkt for vitnetjeneste – å dele erfaringer om hva vår Herre har gjort og kan gjøre i våre liv.

Ved Tyrifjord ønsker vi å gi elevene en utdanning for livet. Dette inkluderer at de også skal få muligheten til å oppleve et forhold til Jesus og bære frukt til glede for seg selv, sine medmennesker og Gud. Styrkår

15

ANNONSE

NYTT FRA NORSK BOKFORLAG

Møt Harald og Tor på Litteraturhuset i Oslo

Lørdag 11. november vil Harald Giese­ brecht og Tor Tjeransen presentere sine bøker i Litteraturhuset i Oslo. Harald har skrevet en bok som lanseres den dagen, med tittelen Ærlig talt, Gud! Møtet er kl. 14.00. Kl. 15.00 presenterer Tor Tjeransen sin bok Luther 500 og tilhørende TV-programmer og kurs. Norsk Bokforlag har holdt av store saler til begge presentasjoner, og håper så mange som mulig har anledning til å være til stede.

Inviter gjerne venner til to annerledes møter. Presentasjonene inngår i Oslo bokfestival.

Luther 500

Martin Luther var både sint og skuffet da han spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober 1517.

• Luther var sint fordi biskoper og prester misbrukte sine maktposisjoner.

• Luther var sint fordi kirken påsto at bare paven hadde myndighet til å tolke Bibelen.

• Luther var sint fordi kirken nærmest la ut frelse for salg gjennom avlatshandelen.

Ingen andre oppslag har hatt den samme betydning for utviklingen i Europa. Gjennom denne boken og en serie TV-programmer gir vi deg innblikk i bakgrunnen for reformasjonen, og vi forklarer betydningen av reformasjonen for oss i moderne tid.

Foto: Tor Tjeransen / ADAMS

For de miste barna har Norsk Bokforlag nå utgitt to bøker i serien

KLAR, FERDIG, FINN:

Noahs ark

Påskefortellingen

12 sider, papp Varenr. 3468 Kr 99

12 sider, papp Varenr. 3469 Kr 99

Noah har en viktig jobb. Han skal bygge en kjempebåt som skal fylles med dyr. Men han trenger hjelp med å finne både redskaper og dyr, slik som hammer, høne og pinnsvin. Er du klar til å hjelpe Noah? Klar, ferdig, finn!

Gjør deg klar til å følge Jesus når han rir inn i Jerusalem, spiser sitt siste måltid med vennene sine, eller går i Getsemane-hagen. Hvor fort kan du finne de små tingene han ser? La oss se: Klar, ferdig, finn!

Tor Tjeransen er leder for Adventistkirkens medieavdeling. Han er en erfaren foredragsholder og er en av programlederne i en ny TV-serie om Martin Luther.

Serien har sendestart på TV Visjon Norge og LifeStyleTV i slutten av oktober.

120 sider, heftet Varenr. 3472 Ordinær pris: kr 226

Bokklubbpris: kr 198

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

16

BØNNEUKA 2017

INNLEDNING

B Ø N N E U K A

BØNNEUKA

18 F Ø R S T E S A B B AT 21 S Ø N D A G 23 M A N D A G 25 T I R S D A G 27 O N S D A G 30 TO R S D A G 32 F R E D A G 34 A N D R E S A B B AT

2 0 1 7

Om dette spesialnummeret

I

år markeres 500-årsdagen for reformasjonen. For mange var det første gang de hørte om frelsen i Kristus alene. Lyset spredte seg ikke bare ved de store reformatorenes lære, men gjennom Guds ord, for Bibelen ble tilgjengelig på nasjonalspråkene, og folk kunne lese sannheten selv.

Det er både rett og rimelig at bønneukelesningene 2017 tar opp «Kristus vår rettferdighet», for det «finnes ikke ... noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Ellen White uttrykte denne tanken godt under et møte i Generalkonferensen: «Den eneste måten mennesker kan bli stående i konflikten på er å være forankret og grunnfestet i Kristus ... Forkynnelsen om Kristi korsfestelse, Kristus vår rettferdighet, er det som tilfredsstiller menneskers lengsler. Når vi får folk interessert i denne store sannheten, fylles hjertet med tro og håp og mot.* Denne uken oppfordrer jeg dere til ikke bare å tenke på disse lesningene, men også til å ta tid med Guds ord og be når vi sammen fokuserer på «Kristus vår rettferdighet». Hvis du har barn i huset, må du huske å lese barnelesningene sammen med dem.

Måtte Herren velsigne oss når verdenskirken samles som en familie for å studere og be i denne viktige tiden av verdens historie.

37 B A R N A S B Ø N N E ­ UKELESNINGER

Ted N. C. Wilson, formann Syvendedags Adventistkirken * I General Conference Daily Bulletin, 28. januar 1893 (se også Last Day Events, Nampa, Idaho, 1992, side 151).

M Ø T

VE D N Å D E A L E NE PÅ OMSLAGET: Lesningene for bønneuken i år kaster lys over evangeliet som frelsens grunn – i Jesus alene. Hans kjærlighet og omsorg selv for den største synder, gir oss håp og framtidstro.

F O R FAT T E R E N

Hans (Johann) Heinz er født i Wien, Østerrike og begynte sine teologiske studier ved Séminaire Adventiste du Salève i Collonges, Frankrike. Etter endt skolegang ble han pastor i Wien i 1953. Fire år senere ble han kalt til Seminar Schloss Bogenhofen, der han underviste i 21 år. I sju år var han også leder av skolen. Etter doktorgradsstudier ved Andrews University fungerte han som dekan ved seminar Marienhöhe i Darmstadt, Tyskland (1982–1995). Han har utgitt flere bøker og skrevet mange artikler om teologi og kirkehistorie. Doktorgradsavhandlingen het Justification and Merit og tok opp konflikten mellom den romersk-katolske fortjenestelæren og Bibelens lære om rettferdighet ved tro. Heinz og hans kone Louisette nyter en aktiv pensjonisttilværelse i nærheten av Bogenhofen, Østerrike. Deres sønn, Daniel, er leder for det historiske arkivet for Syvendedags Adventistkirken i Europa. Det ligger på Friedensau Adventist University, Tyskland.

17

BØNNEUKA 2017

FØRSTE SABBAT

Guds ord,

grunnlaget for vår tro Av Ted N. C. Wilson

V

ed første øyekast minnet den lille gruppen om alle andre gravfølger: prester, nysgjerrige tilskuere og menn med graveredskaper. Bare én ting manglet – kisten med den avdøde.

Merkelig og sint begravelse

Da gruppen gikk inn i St. Mary-kirkegården i Lutterworth, var luften fylt av spenning og hevnlyst. Endelig. 43 år etter at den store vranglæreren John Wycliffe ble lagt i sin grav, skulle han få det han hadde fortjent.

Da de fant graven, ga mennene seg til å grave. De gravde seg dypere ned til de endelig hørte at de traff tre. De rev opp kisten, og vanhellige hender kastet Wycliffes bein fra hans hvilested og bort på et bål.

Pavedømmet hadde ikke våget å ta ham ut mens han levde, men de var fast bestemt på å gjøre det etter hans død. Da John Wycliffes bein var blitt til aske, samlet prelatene opp restene og helte dem i elven Swift ikke langt unna, i håp om å fjerne alle spor etter mannen og hans verk.

Hvorfor slikt hat? Fordi John Wycliffe hadde våget å utfordre paven, han hadde våget å preke mot snyltermunkene, og verst av alt: Han hadde våget å oversette Bibelen fra latin til engelsk, så folket fikk Guds hellige ord på morsmålet. Prester, biskoper og paven selv visste at lyset fra Guds ord ville fjerne mørket som holdt dem og deres 18

korrupte system ved makten.

«Men brenningen av en slik manns bein kunne ikke sette en stopper for hans innflytelse,» skrev teologen og historikeren George Townsend flere århundrer senere.

«Som John Foxe skrev i sin bok om martyrer: ‘de gravde opp kroppen hans, brente beinene og druknet asken, men Guds ord og sannheten om hans lære, og frukten og suksessen den har hatt, kunne de ikke brenne, og til denne dag blir de ved.’»1 Wycliffe ble ikke brent før etter sin død, men mange som kom etter ham, ble brent på bålet, halshugget, druknet – som martyrer for sin trofasthet mot Gud og hans ord.

Bibelen til folket

Arbeidet med å gi folk Bibelen på sitt eget språk fortsatte. To hundre år etter Wycliffes fødsel utga Martin Luther sin tyske oversettelse av Det nye testamentet (1522).

Oversettelsen av hele Bibelen kom først i 1534, og ble tatt godt imot av vanlige tyskere. Men myndighetene var ikke glad for det: «Forgjeves ble både kirkelige og sivile myndigheter bedt om å utrydde kjetteriet.

Forgjeves tydde de til fengsel, tortur, ild og sverd. Tusenvis av kristne beseglet sin tro med sitt blod, og likevel fortsatte arbeidet.

Forfølgelsen tjente bare til å utbre sannheten.»2 Mens Martin Luther ga vanlige mennesker i Tyskland Guds ord, fulgte William

Tyndale i Wycliffes fotspor og begynte arbeidet med en ny engelsk oversettelse av Bibelen. Wycliffes bibel var oversatt fra den latinske teksten, men Tyndale arbeidet med de greske og hebraiske grunntekstene. Hans arbeid ble ikke ønsket velkommen i England. Derfor flyktet Tyndale til Tyskland, der hans nytestamente ble til i 1525 – den første oversettelsen av den greske originalen til engelsk.

Tyndales oversettelse ble straks smuglet til England. Den ble hilst velkommen av folket, men myndighetene hatet den. I 1535, mens han oversatte GT, ble Tyndale forrådt. Etter å ha lidd i fengsel i 500 dager, ble han drept – kvalt med kjetting og brent på bålet. Pålitelige venner fullførte verket, og Tyndales komplette bibeloversettelse ble utgitt flere år etter hans død.

Reformatorene brant for det

Hvorfor var disse menneskene rede til slike smerter og lidelser, til og med døden, for å bringe Guds ord til folket? Fordi de lengtet etter at man skulle kjenne Guds sannhet.

Når allmennheten fikk øynene opp for sannheten i Bibelen, ville de se motsetningen mellom hva Guds ord sa og det prestene lærte. Sannheten ville sette dem fri fra det fryktens grep som kirkens institusjoner hadde på folk.3 Ellen White brant også for at alle skulle få tilgang til Skriften. «Bibelen ble ikke

V ED N Å D E ALENE Mens de fleste av de religiøse lederne på Jesu tid lot fordømmelsen være i fokus, understreket Jesus nåden og tilgivelsen, som for eksempel i møtet med kvinnen som var grepet i hor (Joh 8).

Nå er tiden inne til å utvikle total tro, og tillit til Guds ord.

gitt bare til predikanter og lærde mennesker,» skrev hun. «Alle menn, kvinner og barn bør lese Skriften selv. Stol ikke på at presten skal lese den for deg. Bibelen er Guds ord til deg. Den fattige trenger den like mye som den rike, den ulærde like mye som den lærde. Og Kristus har gjort ordet så lett forståelig at ingen trenger å snuble når de leser det.»4 Takket være de protestantiske prinsippene om å godta tekstens enkle betydning og la Bibelen være sin egen tolk, fant man de fleste av våre grunnleggende sannheter – sabbaten, de dødes tilstand, helligdommen og den undersøkende dom – allerede før Syvendedags Adventistkirken ble offisielt organisert i 1863.

Ellen White skrev slik om dette grunnleggende bibelstudiet: «Eldste [Hiram] Edson og andre som var ivrige, edle og sanne, var blant dem som lette etter sannheten som etter en skjult skatt etter at tiden løp ut i 1844. Jeg var sammen med dem, og vi studerte og ba inntrengende. Vi satt

ofte sammen til langt på natt; noen ganger satt vi oppe hele natten og ba om lys og studerte Ordet. Igjen og igjen kom disse brødrene sammen for å studere Bibelen, slik at de skulle forstå dens betydning og være forberedt på å lære det grundig.»5

Et kritisk blikk

I dag er det noen som rynker på nesen ved tanken om en «enkel lesning» av teksten.

Slik de ser det, må Bibelen leses med et kritisk blikk for å forstå hvilke deler av Guds ord som er av betydning for oss som lever i det 21. århundre. I stedet for å sammenligne skriftord med skriftord, lar de menneskelig visdom avgjøre hva som er relevant og hva som ikke er det.

En av de største kampene vi kommer ut for, er kampen om Bibelens autoritet.

La oss huske at Skriften er det eneste vi kan stole på mens vi trofast følger og fremmer den historisk-bibelske fortolkningsmetoden av Skriften slik at den får tolke seg selv, linje for linje og bud for bud.

Legg merke til følgende råd om å godta Bibelen slik den er skrevet: «Gud forventer mer av sine etterfølgere enn mange er klar over. Hvis vi ikke vil bygge vårt håp om himmelen på et falsk grunnlag, må vi akseptere Bibelen slik den er skrevet, og tro at Herren mener det han sier.»6

Metoder for bibelstudium

Syvendedags Adventistkirken har et offisielt dokument om hvordan man skal studere Bibelen. Det ble vedtatt av General Conference Executive Committee på Annual Council i Rio de Janeiro, Brasil, og er «henvendt til alle medlemmer av Syvendedags Adventistkirken. Formålet er å gi retningslinjer for bibelstudium.» Det forklarer to forskjellige tilnærminger til Skriften: Den historisk-kritiske metoden minimerer behovet for tro på Gud og lydighet mot hans bud. Og fordi en slik metode ikke vektlegger det guddommelige i Bibelen som en inspirert bok (inkludert dens enhet) og avskriver eller misforstår 19

apokalyptisk profeti og de eskatologiske delene av Bibelen, oppfordrer vi adventister som studerer Bibelen, til ikke å sette sin lit til bruken av de forutsetningene og tilhørende slutninger som er knyttet til den historisk-kritiske metoden.

I motsetning til denne metoden og dens forutsetninger mener vi at det er nyttig å legge frem de prinsippene for bibelstudium som er i samsvar med Skriftens egen lære, som bevarer dens enhet og bygger på premisset om at Bibelen er Guds ord.

En slik tilnærming vil gi oss en berikende opplevelse med Gud.7 Gud har gitt oss et himmelsk mandat til å forsvare sitt Ord, for det har vist seg å være sant og det forandrer folks liv. Verden er gjennomtrengt av forestillingen om at alt er relativt, men det er ikke sant! Det finnes absolutter, og de finnes i Guds ord og vår trofaste etterlevelse av hans ord.

Ta tid til Guds ord

Vi lever i Laodikea-tilstanden, den siste tidsperioden, og kristendommen er ofte overfladisk. Djevelen vil gjøre alt for å distrahere oss fra Bibelen og sannheten. Alle slags midler vil bli brukt: rekreasjon, media, fornøyelser, arbeid, musikk, uenighet og indre strid, falsk lære, ufred i hjemmet, økonomiske problemer – alt som stjeler tid fra Guds ord.

Men nå er det på tide at vi leser Bibelen hver dag. Guds ord er viktig fordi det fører oss ansikt til ansikt med Jesus Kristus. Det lærer oss at frelsen kun er mulig når vi stoler fullt og helt på ham. Det forteller om hans liv og død, hans oppstandelse og hans tjeneste for oss i Det aller helligste i helligdommen i himmelen. Det minner oss om at sabbaten er Kristi spesielle segl og pakt med hans lovlydige folk. Det bekrefter vår

20

tro og vårt håp på Kristi snare, bokstavelige gjenkomst som vår frelser. Det hjelper oss å vite at vi tjener en Gud som aldri svikter, og hans kirke vil gå seirende ut av kampen mot djevelen.

Nå er det på tide å utvikle total tro og tillit til Guds ord. Vi vet at det kommer en tid da vi ikke kan stole på våre sanser, at en «nesten overveldende vrangforestilling»8 og fristende bedrag vil bli fremstilt «for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24).

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1 2

Nå er tiden inne

Det kommer en storm. Nå er det på tide å bygge på Guds ords faste grunnvoll. Jesus forteller oss hvordan vi skal bli rede: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell» (Matt 7,24.25).

Vår tro og våre trospunkter må bygge på Guds tidløse ord. Bibelen, som er blitt trofast bevart og forseglet med martyrenes blod, og står over tid og kultur. Den er Guds levende ord, og ved Den hellige ånds veiledning kan vi finne svarene som det er så desperat behov for nå. ______________ 1 George Townsend: The Acts and Monu­ ments of John Foxe: With a Life of the Martyrologist, and Vindication of the Work, bind 3, side 96.

2 Ellen G. White: The Great Controversy (Mountain View, Calif., 1911), side 196.

3 «William Tyndale» på http://greatsite.com/ timeline-english-bible-history/william-tyndale.html.

3

Hvilken historisk betydning ser du i historien om brenningen av Wycliffes bein?

Hvordan kan vi forbedre vårt bibelstudium slik at vi kan få større utbytte av det?

Hva menes med «det kommer en storm»? Hvordan forbereder vi oss på den?

4 Ellen G. White manuscript 12, 7. feb. 1901.

5 Ellen G. White: Selected Messages (Washington, D.C., 1958, 1980), bok 1, side 206.

6 Ellen G. White: Testimonies for the Church (Mountain View, Calif., 1948), bind 5, side 171.

7 “Methods of Bible Study,” https://www. adventist.org/en/information/official-statements/documents/article/go/-/methods-of-bible-study/.

8 E. G. White: The Great Controversy, side 624.

Ted N. C. Wilson er formann for Syvendedags Adventistkirken.

BØNNEUKA 2017

SØNDAG

Bli kjent med

evangeliet F

redselskeren og konsensus-søkeren Philipp Melanchthon var reformator og venn av Martin Luther. Venner spurte ham en dag hvorfor han holdt så mye av Luther enda den store mannen noen ganger kunne være ganske påståelig, sjefete og ufin. Melanchthon, som selv var en av de store lærde i reformasjonstiden, svarte kort og konsist: «Jeg har lært evangeliet av ham.»

Takket være Luthers innflytelse og reformasjonen ble «evangeliet» igjen kristentroens fokus ved inngangen til moderne tid. Ifølge apostelen Paulus er det dette budskapet «Guds kraft» virker gjennom og gir «frelse for hver den som tror» (Rom 1,16).

Apostelens definisjon inneholder fem viktige begreper:

Evangeliet

Dette ordet betyr «godt nytt», «gledelig melding», «seiersbudskap». Det er «Guds evangelium» (Rom 1,1) fordi det kommer fra Gud og taler om Gud. Men det er også «Kristi evangelium» (Rom 15,19), det vil si budskapet om Jesus av Nasarets oppdrag, offer og soningsdød for verden som den guddommelige Messias. Videre taler det også om hans seier over døden, at han går i forbønn for sitt folk hos Gud mens de fortsatt lever og kjemper i denne verden,

og også om hans fremtidige gjenkomst for å fullføre sitt verk. Evangeliet trøster oss således med at Kristus vil komme tilbake for å «forvandle hele verden» etter den nåværende «frelse i en ufrelst verden».

Evangeliet har løsningen på menneskets grunnleggende problem: «Evangeliet er det eneste middel mot den synd og elendighet som finnes på jorden.»1

Guds kraft

Evangeliet har skaperkraft fordi det er Guds ord. Menneskeord inneholder ikke skaperkraft. De er ofte bare «larm og vrede». Men når Gud taler evangeliet, skjer det han sier: alle som tror, mottar frelse.

Frelse

Frelsen følger ikke av filosofiske spekulasjoner, læresetninger eller boklig visdom.

Menneskets frelse fra skyld og elendighet og et kort liv skapes ikke av menneskelig tale, men ved guddommelig handling og guddommelig frifinnelse. Det er det som Luther kalte den «admirabile commercium»,2 den fantastiske utvekslingen eller byttehandelen.

Ved korset byttet «Gud ... i Kristus» plass med verden (2 Kor 5,19). Han tok den dommen som burde ha falt på synderen: «Dommeren dømt i vårt sted.»3 Han tok vår straff på seg og gir oss sin rett-

ferdighet (vers 21). Han ble svak og gir oss sin kraft (2 Kor 12,9). Han ble fattig for vår skyld og gir oss sin rikdom (2 Kor 8,9).

Han byttet ut ære med elendighet, glede med lidelse og «ga avkall på sitt eget» (Fil 2,7) etter å ha eid ‘alt’, slik at vi ‘eier alt’ selv om ‘vi har ingenting’» (2 Kor 6,10).4

For alle

Evangeliets underverker gjelder ikke bare for ett bestemt folk, kjønn eller sosial status. De gjelder alle.

Gjennom sin Damaskus-erfaring var Paulus, som stolt hadde rost seg av sin jødiske avstamning og fariseiske selvgodhet (Fil 3,4–6), blitt en venn av de hedningfolkene som så mange av hans medkristne tilhørte. De var hans glede og seierskrans (Fil 4,1). For ham betydde Kristi lidelse og død for alle (1 Tim 2,6) at alle fordommer som bunnet i nasjonalitet, sosial status og kjønn, var visket bort (Gal 3,26–28). Evangeliet sprenger alle barrierer og skaper et overnasjonalt samfunn. I Kristus blir mennesker med ulik opprinnelse og utdanning og erfaring sveist sammen i «familia Dei», Guds familie: «Kristus river ned det gjerdet som skiller. Han fjerner de fordommer som skiller mellom nasjonene, og lærer oss å elske hele menneskeheten.»5 Og fremfor alt: alle mennesker blir «Guds barn». Kristus forener oss ikke bare i jordisk forstand, 21

Jeg har lært evangeliet av ham.

(Philipp Melanchthon)

men fremfor alt i himmelsk forstand: Han knytter menneskeheten til Gud ved sin frelsende død. Hvordan?

Ved troen på Kristus

Når Paulus taler om «tro», mener han ikke spekulasjoner og antakelser, heller ikke at vi skal godta en bestemt uttalelse. Å tro på Skriften, Det gamle testamentet den gang, betyr å «ta tak i, fatte, være trofast».6 I Det nye testamentet betyr tro «tillit» og «trofasthet». Vi mottar frelse – får syndenes tilgivelse, blir godtatt av Gud, et nytt liv og den endelige frelsen – ved å stole på Kristi løfte om frelse, holde fast på det og være trofast helt til enden. Det som frelser de «onde» (eller synderne), er ikke religiøse prestasjoner («gjerninger»), men deres tillit til Gud, han som erklærer dem rettferdig i Kristus (Rom 4,5). Synderens rettferdiggjørelse, det vil si at han erklæres rettferdig for Gud på soningsstedet, skjer ene og alene ved troen, uten lovgjerninger (Gal 2,16).

Kirken trodde at den hadde bevart dette evangeliet gjennom århundrene og at den ga det en pålitelig tolkning. Mange som trodde at de forsto Paulus, hadde glemt kjernen i hans budskap. En slags «uskyldig gjerningsrettferdighet»7 hadde slått rot i kristenheten og forvandlet den apostoliske forkynnelsen av nåde ved tro til en raffinert gjerningstro. Under påvirkning av synagogens legalisme, gresk dydslære og romersk juridisk tankegang ble synderens

22

frikjennelse ved nåde erstattet av et uunnværlig «slit»,8 slik at de som søkte frelse, aldri visste om de hadde gjort nok og var frelsen verdig. Det fantes dem som mente noe annet, men de var ikke helt sikre selv heller, eller de ble ikke hørt.

Så kom den store gjenoppdagelsen av apostlenes budskap under reformasjonen i det 16. århundre, da Paulus’ ord «Den rettferdige skal leve ved tro» (Rom 1,17), igjen begynte å stråle, og kristenheten innså: «Det eneste som kristne kan rose seg av, er Jesus Kristus og ham alene.»9

______________

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1 2

3

1 Ellen G. White: Helse og livsglede, side 102 [MH 141] 2 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition Stuttgart, 2003, bind 7, side 25.

3 Karl Barth: Church Dogmatics (Edinburgh, 2009, bind IV.1, side 211.

4 Horst Pöhlmann: Abriss der Dogmatik Gütersloh, 1975), side 185.

5 Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 5, [DA 823] side 369.

6 Rolf Luther: Neutestamentliches Wörter­ buch Hamburg, 1963, side 95.

7 Barth: side 523.

8 Tertullian: De poenitentia 6.

9 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition Stuttgart, 2004, bind 13, side 570.

4

Hvordan har evangeliet forandret ditt liv? Hva har du vunnet på det?

Hvordan kan vi omgås mennesker som tenker vitenskapelig, slik at de kan innse sitt behov for evangeliet?

Hvilken helbredende virkning har budskapet om rettferdiggjørelse ved tro alene på vår sjel?

Hva er det i evangeliet som kan gjøre unge eller gamle tiltrukket av kristentroens betydning?

BØNNEUKA 2017

MANDAG

Frelsesgrunnlaget L

æren om rettferdiggjørelse ved tro alene er «reformasjonens helligdom».1 Da Martin Luther forsto det vidunderlige løftet om synderens rettferdiggjørelse ved tillit til den korsfestede, var det som om reformatoren allerede var kommet til paradiset.

Sjelekamp

Som munk, prest og teologiprofessor hadde Luther kjempet i årevis for å forstå Paulus’ setning: «I [evangeliet] åpenbares Guds rettferdighet» (Rom 1,17). Dag og natt kretset hans tanker om disse ordene. Han forklarte at han ikke kunne fordra uttrykket «Guds rettferdighet» fordi han oppfattet det filosofisk, i lys av kirkefedrene og skolastikerne: den rettferdighet som Gud krever, men som synderen ikke kan skape, og derfor faller under Guds dom.

«Den hellige ånd åpenbarte Skriften for meg i dette tårnet» I 1545, ett år før han døde, så den tidligere augustinermunken og senere reformatoren tilbake på vendepunktet i sitt liv, sin tro og praksis. Denne snuoperasjonen var gjennombruddet for erkjennelsen av at «Guds rettferdighet» ikke er et krav, men en gave: den passive rettferdigheten som Gud tilregner alle som tror på Kristus. Ifølge ham hadde selv gikk dette opp for ham i tårnet

på Det svarte klosteret i Wittenberg: «Den hellige ånd åpenbarte Skriften for meg i dette tårnet.»2

Bibelsk rettferdighet

«Fri meg ut i din rettferdighet» (Sal 31,1).

Allerede i Det gamle testamentet er Guds rettferdighet den rettferdigheten som redder synderen. Da Abraham fikk løftet om fremtidige etterkommere (1 Mos 15,5), var han ikke noe «overmenneske», men en synder, som oss andre. Men fordi han stolte på Guds løfte, tilregnet Gud hans tillit som rettferdighet (vers 6). Dette betyr at Gud anså Abraham som «rettferdig» på grunn av hans tro. Slik de «onde» i Bibelen ikke er ateister i moderne forstand, men vanlige «syndere» (Sal 1,1; Ordsp 11,31), er heller ikke de «rettferdige» ensbetydende med de «syndfrie», men de «troende» (se Hab 2,4). Dermed kunne Paulus konstatere at også under den gamle pakt ble folk rettferdige av tro, ikke av gjerninger (Rom 4,6–8). Så den eneste som «rettferdiggjør», som «erklærer rettferdig» eller «regner noen som rettferdig», er Gud: «Herren [er] vår rettferdighet» (Jer 23,6).

Rettferdighet i Bibelen er altså et religiøst, ikke et moralsk eller politisk begrep.

Det er ikke noe eksepsjonelt ved mennesker som følger landets og myndighetenes lover, som holder seg til lov og rett. Men

en som mener at han er rettferdig i Guds øyne, gjør seg skyldig i en skjebnesvanger feil, for selv salmisten i gammeltestamentlig tid vet at «ingen som lever, er rettferdig» for Gud (Sal 143,2).

Så hvis man ønsker å komme i et «rett» forhold til Gud, må man få Guds rettferdighet. Derfor sier salmisten: «Fri meg ut i din rettferd» (Sal 31,1; 71,2). Denne rettferdigheten er først og fremst en reddende rettferdighet (frelse), ikke en straffende rettferdighet.

I lys av NT betyr dette at Gud tar på seg den onde verdens skyld og dom (Joh 1,29) og betaler for denne skylden i den dommen som dreper hans rettferdige, syndfrie Sønn på korset. Dette offeret gjør at han kan tilgi de urettferdige, godta dem, innarbeide en ny tenkemåte og et nytt liv i dem og gi dem håp om en ny og rettferdig verden (2 Pet 3,13). Bare de som avviser denne gaven, vil bli fordømt for sin egen ondskap (Hebr 10,29.30).

De visste ikke

«De kjenner ikke Guds rettferdighet» (Rom 10,3). Profetene lærte at menneskehetens behov for frelse ikke kan oppfylles av rent menneskelige dyder (Jes 64,5). Vår frelse forutsetter Guds rettferdighet – gjennom hans tilgivelse og barmhjertige anerkjennelse. Denne sannheten var ingen selvfølge 23

Plutselig følte jeg at jeg var blitt født på ny og steg inn i selveste paradiset gjennom åpne porter.

(Martin Luther)

for folk i århundrene etter at Det gamle testamentet var avsluttet.

I denne perioden behandlet man muntlige tolkninger av bibelteksten som likestilt med Guds åpenbarte ord. Slik ble trosgrunnlaget Skriften pluss muntlig tradisjon. Loven (toraen) ble supplert med mange anvisninger om hvordan man oppfyller den. Noen av dem erstattet den til og med (Matt 15,1–6) og forandret den (Rom 9,31.32). Det som var ment som «veiledning for livet», ble «frelsens vei».

Denne misforståelsen banet vei for fariseernes religiøse formalisme (Matt 23,23) og arroganse (Luk 18,9–14) på Jesu tid.

Kunnskapen om behovet for Guds nåde gikk ikke helt tapt. Det ser vi av de apokryfiske bøker.3 Men det ble lagt stadig mer vekt på verdien av ens egne gjerninger.

Man mente de kunne sone for synder4 og gi en et krav overfor Gud.5 Hele livet ble et «slaveåk», og fariseerne la vinn på å «vise frem sin fromhet», en «forherligelse av seg selv» i troen på at deres rettferdighet skulle være «billetten til himmelen».6

Et fortapt folk og en Gud som elsker Jesus sier et entydig nei til denne frelseslæren. Han fremmet og lærte et helt annet bilde av Gud og menneskeheten. Han gransket menneskenaturen mye dypere enn noen av sine samtidige. Den enkelte, med de «onde tanker» som kommer fra hjertet (Matt 15,19), kan ikke gjøre gjerninger som kan regnes for gode i Guds øyne. Dette krever en radikal omvendelse og tro på evangeliet (Mark 1,15). Men selv om man er blitt disippel, må man forlate seg helt på

24

Gud, for vi står alltid «tomhendte» for Gud (Matt 5,3), og det vi gjør ved å følge Jesus, gir ingen fortjeneste. Det er bare en naturlig følge av at han bor i oss (Luk 17,10).

Gud er vår barmhjertige Far og elsker sine fortapte barn uten stans. Han tilgir alltid dem som angrer og tar gladelig imot dem (Luk 15,20–24). Vi som er hans disipler, er kalt til et arbeid. Men vår lønn for innsatsen er ikke en gjeld vi kan kreve noe for eller føre på hans regning, for han gir oss alltid mer godt enn vi fortjener (Matt 20,15). Den belønningen Gud gir, er ikke noe han skylder oss, bare en gave gitt av hans godhet.

Det som gjorde at Martin Luther fikk overtaket på sine motstandere, var at han ikke bare hadde tilegnet seg denne kunnskapen. Han hadde også opplevd den. Gjennom mange kamper med seg selv, med tidens teologi og dens talsmenn, hadde han forstått hva som måtte ligge i bunnen av en kristen erfaring: «Rettferdighet er å anerkjenne Kristus.»7 ______________ 1 Wilhelm Dantine: Die Gerechtmachung des Gottlosen (München, 1959), side 248.

2 Martin Luther: Tischreden, 3, 3232c.

3 Baruch 2,19, 27.

4 Tobit 12,9.

5 H. L. Strack og P. Billerbeck: Kommentar zum Neuen Testament aus Talmud und Midrasch (München, 1961), Vol. IV/1, side 491.

6 Ellen G. White: The Desire of Ages (Mountain View, Calif., 1898), side 204, 612, 409, 309.

7 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2005), bind 31/II, side 439.

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1

2

3

Hva er forskjellen mellom den vanlige forståelsen av «rettferdighet» og det Bibelen kaller «Guds rettferdighet»?

Hvordan kan Guds rettferdighet være viktigere enn verdens rettferdighet? Hvordan kan vi forklare dette for våre samtidige, både unge og eldre?

Hvordan var Jesu forståelse av Gud og mennesket forskjellig fra samtidens tankegang i hans og vår tid?

BØNNEUKA 2017

TIRSDAG

Rettferdighet:

Noe praktisk Kommer det noe etter rettferdiggjørelsen?

B

are troen rettferdiggjør, men den kommer ikke alene.

Etter Martin Luthers modige vitnesbyrd i keiserens, prinsenes og teologenes påhør den 18. april 1521, da han nektet å ta tilbake noe av det han sto for, ropte keiserens spanske følge: «Kast ham på bålet!»

Luther løftet armene og ropte: «Jeg har vært der, jeg har vært der.»

Hvordan er rettferdiggjørelse ved tro beskrevet?

«Se, det nye er blitt til!» (2 Kor 5,17).

Denne dramatiske hendelsen i reformasjonshistorien er en levende illustrasjon av hva rettferdiggjørelse ved tro er. Luther var ikke blitt frikjent, men han hadde stått fast for retten. Også vi kan stå for Guds domstol og bli frikjent på grunn av Kristi frelsesverk. Ved tro har vi allerede vært gjennom vår personlige domshandling og «er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

Men det er stor forskjell på menneskelige dommer og Guds dom: En menneskelig dommer kan bare frikjenne, men den guddommelige dommeren kan gjenskape.

Guds frifinnelse er en skapende dom som forvandler det naturlige mennesket til et åndelig menneske: de som tror, blir det de allerede er! De er rettferdiggjort og lever nå et rettferdig liv. Sammen var dette «rettferdiggjørelse i dens fulleste

forstand»1 for reformatoren.

I dag taler vi om «rettferdiggjørelse» (tilgivelse for synd) og «helliggjørelse» (seier over synder). Ellen White kaller kristenlivet et liv «i tro, seier og glede i Gud.»2 Som ved et under begynner et nytt liv.3 Ved tro griper vi tak i Jesus og gir oss inn under Guds herredømme. Kristus og Den hellige ånd inspirerer oss til et levende og dynamisk åndelig liv. Dette livet er frukt av og vitnesbyrd om frelsen vi har mottatt.

Det er til Guds ære og til glede for andre, fordi tro er (som reformatoren sier) «et guddommelig verk i oss som forvandler og gjør at vi får en ny fødsel fra Gud (Joh 1,13).»

Troen «dreper den gamle Adam og forvandler vårt hjerte, mot, sinn og alle våre krefter, og fører Den hellige ånd med seg.

Det er noe levende, energisk, aktivt, kraftfullt ved troen som gjør at man umulig kan la være å gjøre godt hele tiden. Den spør heller ikke om gode gjerninger skal utføres, men før man spør, har troen allerede gjort det og fortsetter å gjøre det.»4

En vandring til Guds ære

«[Slik] skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,4).

Selv om dette nye livet faktisk følger av den frelsen vi har mottatt ved tro, er det likevel en nødvendighet dersom kristenlivet

skal være troverdig. I sitt frelsesverk sikter Gud ikke bare mot tilgivelse, men også forvandling.

Vi blir rettferdige i Guds øyne i det øye­ blikk vi tror på Jesus, men å bli rettferdige i vårt liv er en livsvarig prosess. Denne prosessen innleder Kristi herredømme over de troendes liv. Den representerer, som Luther sier, «begynnelsen til den nye skapelsen.»5 Etter at de troende er juridisk rettferdiggjort, starter Kristus en gudfryktig tilstand i dem fra dag til dag ved Den hellige ånd.

Gud arbeider med syndere slik «den gode samaritan» gjorde da han reddet mannen som ble ranet og slått. Samaritanen nølte ikke med å hjelpe en jøde, og Gud kvier seg ikke for å elske dem som lever langt borte fra ham (Rom 5,8). Hans endelige hensikt er å redde dem (vers 10).

Og slik samaritanen gjorde alt og betalte det som var nødvendig for at den stakkars mannen skulle bli frisk, slik har «Gud i Kristus» «gjort og betalt», alt slik at vi kan bli forsonet med ham og bli nye i ham (se 2 Kor 5,17.19.21).

Men den overfalte trengte tid til å bli frisk, og det gjør også synderne. De behøver vekst (2 Pet 3,18). Selv om tilgivelsen er mottatt og et nytt liv alt er begynt, er det likevel fortsatt synd i og omkring oss (Rom 1,17; 1 Joh 5,19).

På grunn av Den hellige ånds verk 25

Kristenlivet er et liv 'i tro, seier og glede i Gud'.

(Ellen G. White)

hersker ikke synden lenger i den kristnes liv. Det er faktisk lagt bånd på synden (Gal 5,16). Likevel er ikke de troende fritatt for kampen mot den (vers 13). Vi er kalt til seier i denne kampen (1 Joh 2,1), og trøstes med vissheten om at Guds tilgivelse ikke er noen engangsforeteelse. Den tilbys kontinuerlig til dem som omvender seg (vers 1; Hebr 7,25).

Luther ga en levende skildring av spenningsforholdet mellom å være rettferdig for Gud og kampen med synden i verden. Veksten i helliggjørelsen skjer skrittvis, og den er ikke fullført før den «kjære dommens dag» kommer: «Dette livet handler ikke om å være fromme, men å bli fromme, ikke om å være sunn, men å bli sunn, ikke være, men bli, ikke hvile, men øvelse. Ennå er vi ikke der, men vi kommer dit. Alt er ikke sagt og gjort, men det er underveis og i bevegelse.

Det er ikke enden, men det er veien.»6 Det er Guds vilje at «vi hver dag skal bli mer helliget».7 Lignende tanker finner vi hos Ellen White: Helliggjørelsen «tar en levetid», er en «livslang» opplevelse. Kampen mot synden er «daglig arbeid», men «tro» gir «seier» selv om kampen ikke tar slutt her i livet.8

Kjærligheten kjennes av handlingene «Tro som er virksom i kjærlighet» (Gal 5,6).

Vi sier at både den rettferdigheten som Gud erklærer og det nye livet vi lever, er avhengig av troen på Kristus. For apostelen Paulus viser denne troen seg i kjærlighet, og kjærligheten viser seg i handling.

For å forstå hva de troende mottar i

26

rettferdiggjørelsens og helliggjørelsens gave, har man til tider sammenlignet rettferdighet med en tusenlapp som en far gir til sin sønn. Sønnen skal ikke beholde seddelen for seg selv. Han bør veksle den inn i mindre sedler, så han kan gjøre noe godt med gaven: Dette er helliggjørelsen, eller som Luther skrev: «For en slik Far, som har overveldet meg med sine uvurderlige rikdommer, hvorfor skulle jeg ikke uten videre, muntert og av hele mitt hjerte og av frivillig iver gjøre alt jeg kan for å glede ham? Derfor vil jeg gi meg selv som en slags Kristus til min neste, slik Kristus har gitt seg selv til meg. Og jeg vil ikke gjøre noe her i livet, bortsett fra det jeg ser er nødvendig, fordelaktig og godt for min neste, siden jeg ved tro har overflod av alle gode ting i Kristus.»9 ______________

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1

Hvilken gave gir Gud oss i henholdsvis rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen?

2

Hva har helliggjørelse med syndfrihet å gjøre?

3

Hva betyr helliggjørelse i vår hverdag?

4

Helliggjørelsen skaper ikke frelsen, men er et nødvendig vitnesbyrd om den. Hva vil det si?

1 Bibeltekstene er fra 2011-oversettelsen.

2 Paul Althaus: Die Theologie Martin Luthers (Gütersloh, 1975), side 205.

3 Ellen G. White: The Great Controversy (Mountain View, Calif., 1911), side 477.

4 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2006), bind 39/I, side 98.

5 Sitert fra Heinrich Bornkamm: Luthers Vorreden zur Bibel (Frankfurt am Main, 1983), side 182.

6 Luther: side 83.

7 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2003), bind 7, side 337.

8 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2006), bind 40/II, side 355.

9 Ellen G. White: The Acts of the Apostles (Mountain View, Calif., 1911), side 560, 561; idem, Messages to Young People (Nashville., 1930), side 114; samme, The Great Controversy, side 471.

10 First Principles of the Reformation or The 95 Theses and the Three Primary Works of Dr. Martin Luther, red. Henry Wace og C. A. Buchheim (London: John Murray, 1883), side 127.

BØNNEUKA 2017

ONSDAG

Guds bud – «kjærlighetens sko» Vi gjør fordi vi er blitt.

Den kristne lever 'under loven, men uten loven'.

D

en kristne verden rett før reformasjonen var en verden med travel og levende religiøsitet. De fleste på den tiden var fromme og trofaste mot kirken. Men deres fromhet var i stor grad feilrettet. Dette innser selv en katolsk historieskriver: «Bønn, liv og lære sto langt fra Skriften og det apostoliske ideal.»1 Det religiøse liv var ofte preget av formalisme og rutine. Bare i Köln i Tyskland ble det sagt hundrevis av messer hver dag, men det fantes ingen bønnegudstjeneste på folkemålet, og de unge fikk ingen undervisning. Folk strømmet til klostrene for å finne verdslig og åndelig trygghet. Tyskland hadde ca. 20 millioner innbyggere, hvorav 1,5 millioner var prester og munker. De troende ble ikke oppfordret til å lese Skriften. De skulle heller legge ut på strevsomme pilegrimsreiser (for eksempel til Kristi hellige kappe i Trèves, Tyskland) eller beundre de mange relikviesamlingene. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen, overhodet for den regionen der Luther bodde, hadde en samling på mer enn 19 000 relikvier,2 blant annet «høy fra Jesu krybbe», en «kvist fra den brennende busk» og «melkedråper fra

Jesu mor». Det ble aldri stilt spørsmål ved gjenstandenes ekthet.

Kampen om avlatsbrevene

Jesu krav om å gjøre «gode gjerninger» (Matt 5,16) ble forvrengt på en måte som var fremmed for evangeliet. Da Jesus tilga folk deres synder (Mark 2,5; Joh 8,11), belemret han dem ikke med tilleggsstraffer, men sendte dem hjem i fred. Men middelalderteologene gjorde om Jesu nåde til et intrikat juridisk gjerningssystem. Det ble sagt at man kunne få syndstilgivelse av presten når man bekjente sin synd, men likevel måtte man gjøre botsøvelser som kompenserte for synden. Heldigvis kunne man også bli fritatt for botsøvelsene. Følgelig ble læren om avlat fra syndens straff utviklet. Fra middelalderen av kunne man kjøpe slike avlatsbrev for de døde som, angivelig, var i skjærsilden. Med unntak av at man sluttet å selge avlat etter reformasjonen, lever den romersk-katolske læren om avlat i beste velgående den dag i dag.3 Reformasjonen oppsto på grunn av kampen om slike botsøvelser og salget av avlatsbrev. Pavene på den tiden trengte

penger til å bygge Peterskirken i Roma, så de forfektet salget av avlatsbrev. En «skandaløs pengemaskin»4 begynte å gripe om seg, skriver den katolske kirkehistorikeren Joseph Lortz. En av de fremste talsmennene for avlatshandelen var dominikanerpresten Johann Tetzel. Han lovet de troende: «Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer.»5 Dette vakte vrede hos Martin Luther, en ung teologiprofessor i Wittenberg. I et brev til erkebiskop Albrecht av Mainz protesterte han mot denne forvrengningen av den kristne lære: «Kristus har ingen steder pålagt oss å forkynne avlat, han legger vekten på evangeliets forkynnelse.»6 Ifølge hans venns venn, Philipp Melanchthon, skrev Luther disse linjene den 31. oktober 1517 og naglet de 95 tesene om avlatshandel og botsøvelser til døren på slottskirken i Wittenberg, Tyskland.

Den første tesen slo ned som en bombe: gjerninger er ikke straff for synd, omvendelse er en konstant væremåte i kristenlivet: «Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sa: ’Vend om’, ville han at hele den troendes liv skulle være preget av omvendelse.»7 27

«Hold budene!»

I veiledningen «Om de gode gjerninger» (skrevet i 1520) forklarte reformatoren hva de kristnes gjerninger skulle være. Gode gjerninger er bare de som Gud krever, og ikke de som mennesker krever. Hvis man vil vite hva disse gjerningene er, bør man høre på Kristus når han snakker med den rike unge mannen: «Vil du gå inn til livet, så hold budene!» (Matt 19,17).

Dette er de ti bud, ikke kirkens regler og tradisjoner. For å holde disse budene, må man ha en gudgitt tro, bare den gir den nødvendige kraften. Uten Kristus er gjerningene døde.8 Troen er bare tilsynelatende tro hvis den ikke følges av gjerninger: «Kombiner tro og gode gjerninger, så ligger summen av hele kristenlivet i begge to.»9 Gode gjerninger er «tegnet og seglet» på at troen er ekte.10 Troen viser seg i kjærlighet og kjærligheten i at vi holder budene.11 Således lever de kristne «under loven, men uten loven».12 «Uten loven» fordi de troende i Kristus ikke kan dømmes av loven, og «under loven» fordi den fremdeles gjelder, også for dem som er født på ny. Loven er nødvendig for å gjenkjenne synden (Rom 3,20) og å sikte seg inn – opplyst og motivert av Den hellige ånd – på Guds vilje (Rom 8,4; Hebr 8,10).

Ellen White skriver da også at loven nettopp ikke er i stand til å frelse, men at den kristne bør og kan oppfylle den når Gud skriver den i hjertet.13 I sin kamp med «antinomianere», «lovens motstandere» i sine egne rekker, hendte det at reformatoren beklaget at mange av tilhengerne hans bare ønsket det «søte evangeliet», hvor rettferdiggjørelse av synd er viktigere enn rettferdiggjørelse av synderen. Han mistenkte at det skulle

28

komme en tid da folk ville leve etter eget skjønn og si at det ikke finnes noen Gud.14 Gud har kalt adventfolket til å advare om denne faren og oppfordre til troskap mot Guds bud. Han har gitt oss et «særskilt budskap», et reformasjonsbudskap om å gjenreise, bevare og følge «Guds lov».

Ellen White beskrev det som «det siste advarselsbudskapet til verden».15

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1 2

______________ 1 Joseph Lortz og Erwin Iserloh: Kleine Reformationsgeschichte (Freiburg im Breisgau, 1969), side 25.

2 Roland Bainton: Martin Luther, 4. utg (Göttingen, 1962), side 54, 55.

3

Hvorfor er det viktig for oss å kjenne våre normer for god oppførsel?

Hvilken betydning har Guds bud i vårt liv? Hvordan opplever vi «frihet fra loven» og «frihet til loven»?

Hva var Luther bekymret for allerede i sin tid? Fikk han rett i sine bange anelser? Hvilken oppgave har vi i vår tid?

3 Katechismus der katholischen Kirche (München, 1993), § 1494–1498.

4 Lortz og Iserloh: side 41.

5 Martin Luther: 27. tese, sitert fra Ingetraut Ludolphy: Die 95 Thesen Martin Luthers (Berlin, 1976), side 23.

6 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition, Briefe (Stuttgart, 2002), bind 1, side 111.

7 Ludolphy: side 20.

8 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2003), bind 6, side 204, 205. Dessverre gikk Luther tilbake til den kirkelige tradisjon da han trodde at han hadde oppdaget ting i de ti bud som var betinget av tiden da de ble gitt, og han beskrev sabbaten som jødisk, selv om den stammer fra skapelsen (1 Mos 2,2.3).

Samtidig måtte han innrømme at søndagshelligholdelsen har sin opprinnelse i kirkelig tradisjon (Der große Katechismus [München, 1964], side 37, 38).

9 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2003), bind 12, side 289.

10 Samme: bind 10/III, side 225, 226.

11 Heinrich Bornkamm: Luthers Vorreden zur Bibel (Frankfurt/Main, 1983), side 179.

12 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2006), bind 39/I, side 433.

13 Ellen G. White: Patriarchs and Prophets (Mountain View, Calif., 1890), side 373.

14 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition, Deutsche Bibel (Stuttgart, 2003), bind 11/II, side 117.

15 Ellen G. White: Evangelism (Washington, D.C., 1946), side 225.

VE D NÅ DE A L E NE Mannen ved Betesda, som hadde vært syk i 38 år, ble ikke helbredet fordi han var verdig til dette underet, men fordi Jesus så hans behov.

29

BØNNEUKA 2017

TORSDAG

Rettferdiggjørelse ved

tro i dag Der teologien og dagliglivet møtes

H

ver gang vi minner oss selv om Bibelens lære om rettferdiggjørelse alene, kommer det en oppvåkning, gjenoppliving og reformasjon. Slik var det da Martin Luther gikk tilbake til Paulus («Paulus, min Paulus») fra en kirketradisjon på over tusen år, og innledet reformasjonen med denne «hovedtesen»1.

Den 24. mai 1738, da John Wesley hadde lyttet til Luthers forord til Romerbrevet i Aldersgate Street i London, startet han en vekkelse i England som ble «en viktig epoke i engelsk historie»2.

Slik var det også på Generalforsamlingen i Minneapolis i 1888. Den innledet et nytt kapittel av adventistenes kirkehistorie.

Man fokuserte på Kristus og hans rettferdighet. Frukten av denne snuoperasjonen ble en rekke Kristus-sentrerte bøker fra Ellen White: Veien til Kristus, I naturens tempel, Ord som lever og Slektenes håp.

På den annen side var det alltid forfallstider når de kristne fokuserte på egne prestasjoner og egen fortjeneste. Allerede i andre århundre e.Kr. forsto man ikke lenger Paulus’ fokus på rettferdighet ved tro alene. I middelalderen var hans etterfølgere i mindretall, og da reformasjonen begynte, mente de fleste at «bare man gjør som best man kan, vil Gud legge til sin nåde.»

Denne setningen gjorde Luther forferdet 30

og fikk ham til å utbryte i sitt foredrag om Romerbrevet: «Å, for noen idioter dere er!»3

Rettferdiggjørelse av syndere eller Guds rettferdighet?

Hvis man ser disse omstendighetene i lys av vår tids religiøse situasjon, synes de å ha liten relevans for oss: I moderne teologi er læren om rettferdiggjørelsen bare av underordnet betydning. Den betraktes som en tidsbegrenset polemikk mot judaist-legalismen på apostlenes tid. Den omtales jo bare i to av Paulus-brevene og er således bare av «sekundær betydning» for den kristne frelseslæren. Det er en lære på retur, sies det, fordi den historiske situasjonen som den ble formulert for, mangler relevans i dag.

Et unntak fra dagens manglende interesse ser man bare når det gjelder økumenisk kirkepolitikk, der «Felleserklæringen» fra 1999 mellom Det pavelige råd for fremme av kristen enhet og Det Lutherske Verdensforbund hevdet at man hadde nådd en «hovedkonsensus» om rettferdiggjørelseslæren, og pave Benedict XVI betraktet den som en «milepæl på veien til kristen enhet».4 Men siden den gang har det blitt veldig stille omkring dette dokumentet.

Ifølge mange kommentatorer bruker det

bare litt andre ord om det som fremdeles forstås forskjellig.

Og endelig: De fleste, ofte verdslige mennesker, leter ikke lenger etter en «barmhjertig Gud» slik Luther gjorde. De spør seg om denne Gud virkelig finnes. I så fall får han se til å rettferdiggjøre seg i lys av all lidelsen og ondskapen i verden!

Selvfølgelig er ikke de fleste verdslige mennesker aggressive ateister. Den rådende holdningen blant dem er en «praktisk ateisme», en innstilling hvor man ikke kjemper mot Gud, men bare overser ham fordi man har det ganske bra uten ham.

Vår utfordring

Hvordan kan vi komme til slike mennesker og skape større bevissthet om evangeliet?

De fleste aner ikke hva synd er, slett ikke at det primært er en forbrytelse mot Gud (Sal 51,5–11). De vet heller ikke hvordan den kan tilgis (1 Joh 2,2) og at en del av et rikt liv består i en fred (Rom 5,1) og et håp (Tit 2,11–14) som man ikke finner her i verden.

Folk ser ikke ut til å ha plass til Gud, men de lider under skyld i horisontal forstand: mellommenneskelige konflikter, sosial og politisk urett, krig mellom nasjoner og miljøødeleggelser – selve grunnlaget for vår tilværelse.

Den eneste løsningen på dilemmaet er Jesus av Nasaret, det «absolutte mennesket» hvis liv, død og oppstandelse garanterer frelsen her og i fremtiden.

Kristen-adventistisk forkynnelse kan knytte an til denne selvbevisstheten hos folk på flere måter: Vi innser at fremmedgjøringen oss imellom og mellom oss og miljøet skyldes at vi har blitt fremmede for Livgiveren og Skaperen. Apostelens dom er klar: «Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier» (Rom 3,11.12).

Vår erfaring vitner om at Skriftens påstand stemmer: «Kan en fra Kusj skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre godt, dere som er opplært til å gjøre ondt» (Jer 13,23).

Problemet er ikke så mye våre omstendigheter som mennesket selv. Vi klarer ikke å kontrollere oss selv og finne en løsning for vår verden. Med oss er det slik fatt som Jesus sier og Paulus bekrefter: «For fra hjertet kommer onde tanker» (Matt 15,19) og vi er «solgt som slave til synden» (Rom 7,14). Synd (i entall, som en tilstand) er når det kommer til stykket å vende Gud ryggen og omfavne skaperverket: Vi tror vi kan takle livet. Denne holdningen fører til synder (flertall, syndige handlinger).

Hva skal vi så gjøre?

Den eneste løsningen på dilemmaet er Jesus av Nasaret, det «absolutte mennesket» hvis liv, død og oppstandelse garanterer frelsen her og i fremtiden. Han bodde blant oss «i verden», men var ikke «av verden». Han er veien tilbake til Gud, for

som Guds Sønn er han «Guds åpenbaring» (se Joh 14,6.9).

Når vi er ærlige, innser vi at menneskets ambisjoner om å oppnå den «vidunderlige nye verden» er en utopi. Til tross for store teknologiske fremskritt, som kjernekraft, romforskning, den digitale verdens bits og bytes, kommer denne «fullkomne verden» ikke noe nærmere. Syndere kan ikke skape noe syndfritt! Bare Gud kan love «en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Det kan Guds barn håpe og vente på.

Alt dette gjør at frelseslæren er et tidløst og uunnværlig alternativ for våre hjelpeløse og håpløse medmennesker. Adventfolket er kalt til å forkynne dette for verden i vår tid: Bare «i Kristus» kan vi få fred med Gud og hverandre, bare hans kjærlighet gir livet mening og håp om en verden der rettferdighet rår! Som Ellen White skrev: «Av alle troende burde syvendedags-adventistene være de første til å løfte opp Kristus for verden.»5

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1 2

3

Hvorfor har folk rundt oss så vanskelig for å godta læren om rettferdiggjørelse av syndere?

Hva må Syvendedags Adventistkirken ha for å få oppleve en vekkelse? Hva er vår oppgave i vår tid?

Hva gir deg tillit og håp i en verden som tror at den kan redde seg selv, men ser at den står på kanten av et bunnløst svelg?

______________ 1 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2004), bind 21, side 219.

2 William Lecky: sitert i Julius Roessle: John Wesley, 2. utg. (Giessen, 1954), side 24.

3 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2007), bind 56, side 274.

4 ideaSpektrum 46 (November 2005): 12.

5 Ellen G. White: Evangelism (Washington, D.C. 1946), side 188.

31

BØNNEUKA 2017

FREDAG

Sommeren som

aldri

tar slutt

Mens vi venter på Jesu annet komme

R

eformasjonen på 1500-tallet er en av verdenshistoriens store begivenheter. For historikerne varsler den overgangen fra middelalder til moderne tid. For troende protestanter er det Gud som griper inn. Kristendommen skulle avpasse tro og lære etter Skriftens standard, ikke menneskers tradisjoner. Dette er kjernen i den enorme religiøse omveltningen som satte punktum for «den mørke middelalder». Som Ellen White skrev: «[Protestantismen] hevder prinsippet om at all menneskelig lære skal være underordnet Guds ord.»1

«Kom, kjære siste dag»2

Dette viktige prinsippet gjorde at Martin Luther ikke bare ble en reformator når det gjaldt spørsmålet om hvordan man blir rettferdiggjort for Gud, men også om fornyelsen av de første kristnes holdning til Jesu gjenkomst.3 Middelalderens kristne trodde på Kristi gjenkomst, men løftet var først og fremst gjenstand for gru og redsel. Uten frelsesvisshet fortonte enden seg som en «dag for hevn og grusomheter», skrev fransiskanermunken Thomas av Celano, da «dommeren kommer for å måle ut en streng rettferdighet». Men ut fra sine bibelstudier førte Luther den første kristne gleden tilbake til

32

forventning om enden, for han skjønte at kristenhåpet er «noe bedre» (Hebr 7,19), et «levende håp» (1 Pet 1,3), og derfor det «salige håp» (Tit 2,13).

Man kan lett forstå den store lengselen etter frihet i Kristus som reformatoren opplevde på sin trosvandring. Jo eldre Luther ble, desto sterkere ble forventningen. For ham var løftet om Kristi gjenkomst «en søt og munter preken». Hvis den dagen ikke kom, skulle reformatoren ønske at han ikke var født. Så man kan forstå at han bare hadde ett ønske til Gud gjennom alle livets kamper og sorger: «Du lovet oss dagen, du ville kjøpe oss fri fra alt ondt. Så la den komme i denne timen, hvis det skulle være, og gjør slutt på all vår elendighet.»4

Om «å ha» og «ennå ikke ha»

Den kristnes liv her i verden er fylt med spenninger, sa Luther. De troendes tilstand er at de «har» og samtidig «ennå ikke har», et «være» og et «ennå ikke være». Vi har allerede frelsen ved tro, men vi kan ennå ikke se det. Vi er allerede rettferdige for Gud, men vi lever fremdeles i en splintret verden som er fremmed for Gud. Med tanke på det bibelske prinsippet om «allerede» og «ennå ikke», kan vi forstå Luthers iver og lengsel etter Kristi gjenkomst. For vi, som har løftet om frelsens gave fordi vi

har tillit til Gud, skal – om vi bare blir i Gud – lengte etter denne dagen med fryd og glede, for da skal vår personlige frelse forvandles og hele skaperverket gjenvinnes.

Luther skrev: «Hjelp oss, kjære Herre Gud, la den velsignede fremtidsdagen komme snart.»5

Tidens tegn – «en søt og munter preken» Håpet om Kristi gjenkomst ble stadig sterkere etter som reformatoren ble eldre, for han følte seg ofte hjelpeløs overfor menneskenaturen og verden. Det ble klart for ham at verken fyrstene eller paven kunne løse menneskets problemer: «Verden er djevelens barn ... man kan ikke hjelpe den eller undervise den.» Og videre: «Verken forkynnelse, rop, formaninger, trusler eller bønnfallelser» hjelper lenger. Verden er «djevelens bule», «de omvendte ti bud» er dens kjennemerke, og derfor er og blir den en «røverhule».

Bare Kristi komme kan utrette noe, for i verden er vi «omgitt av en hærskare med djevler». Pave og keiser satte sitt håp til politikken, og folk betraktet dem som «frelsere». Men Luther sa man burde vente på den «virkelige Frelseren», han som har gitt et pålitelig løfte om sin gjenkomst.

For å styrke sin kirke i denne forvent-

Den kristnes liv her i verden er fylt med spenninger, sa Luther.

ningen, pekte Kristus på «tegn i tiden», deriblant naturkatastrofer og kriger. Det klareste tegnet for Luther var de store farene i hans tid. De er fremdeles relevante i dag: troens tilbakegang i kristenheten og konflikten mellom islam og kristendom.

Med stor bekymring så Luther på hvordan pavekirken drev bort fra evangeliet og den islamske ekspansjonsbølgen som allerede hadde oversvømmet Sørøst-Europa og i 1529 truet Wien. Men han så også et klart tegn på den kommende dom i den utakknemlighet reformasjonens etterfølgere viste mot det lyset de hadde fått: «Jeg vil profetere om Tyskland, ikke ut fra stjernene, men ut fra teologien forkynner jeg Guds vrede mot landet ... La oss bare be, og forakt ikke Gud og hans ord!»6 Ifølge Luther er alle tegnene gitt for at de skal oppmuntre de troende og dømme de vantro. Sistnevnte har fortsatt «nåde» til ikke å bekymre seg for dem, og de førstnevnte kan trolig se «Guds vrede» i dem, en vrede som ikke vil skade dem, for Gud bevarer sitt folk.

Reformatoren ville ikke krangle om hvor langt tegnene allerede var oppfylt, men han var overbevist om at «flertallet [av tegnene] allerede har skjedd», og dette ga de troende en grunn til å glede seg, tross katastrofer og nød. Denne gleden er typisk for Bibelens sanne tolker, for «stjernekikkere og spåkoner» – Luther tenkte trolig på astrologer og esoterikere – taler bare om katastrofer. Bare

kristne forstår det «muntre, søte ordet» om «deres forløsning» (Luk 21,28). Derfor må Kristi gjenkomst ses i lys av vårt håp, ikke i lys av verdslig fornuft.

Luther mente at de kristne måtte «ta tyren ved hornene» og drikke «den bitre kalken», men at «sødmen» vil komme etterpå. Derfor oppfordrer Kristus sin familie til å reise seg og være glade. Selv om evangeliets forkynnelse ikke blir godt mottatt av de fleste, vil den «lille gruppen» forstå det, og den vil arbeide og be med tanke på Kristi komme, for, som Luther sa: «Vinteren har vært lang nok, nå står en vakker sommer for døren, og den sommeren skal aldri ta slutt.»7

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1

2

Hva hadde håpet om Kristi gjenkomst å si for Luthers tro?

3

I hvilken grad skilte Luthers forventning om de siste ting seg fra middelaldermenneskets?

4

Hva har håpet om Kristi gjenkomst å si for livet ditt i dag?

______________ 1 Ellen G. White: The Great Controversy (Mountain View, Calif., 1911), side 204.

2 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition, Briefe (Stuttgart, 2002), bind 9, side 175.

Hvordan så Martin Luther på menneskets bestrebelser for å redde seg? Sammenlign hans analyse med moderne frelsesbegreper.

3 Paul Althaus: Die Theologie Martin Luthers, 4th ed. (Gütersloh, 1975), side 351.

4 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition (Stuttgart, 2005), bind 34/II, side 466.

5 Martin Luther: Luthers Schriften: Weimar Edition, Tischreden (Stuttgart, 2000), bind 5, no. 5777.

6 Samme., bind 3, nr. 3711.

7 Luther: Luthers Schriften, bind 34/II, side 481.

33

BØNNEUKA 2017

ANDRE SABBAT

Frelses­

visshet La nåden forvandle din vilje og dine handlinger Av Ellen G. White

L

a budskapet lyde klart og tydelig: Vi mennesker kan ikke foreta oss noe som påvirker vår stilling hos Gud eller har noen innvirkning på Guds gave til oss. Hvis noen kunne kjøpe frelsen med tro og gjerninger, ville Skaperen ha hatt forpliktelser overfor skapningen.

Her kan løgn fort bli tatt for sannhet.

Hvis noen kan gjøre seg fortjent til frelsen ved det de gjør, kan de gjøre bot for sine synder, slik som katolikkene. Da er en del av frelsen gjeld og kan innløses som lønn.

Men hvis mennesket ikke kan fortjene frelsen på grunn av gode gjerninger, da må den være bare av nåde, en nåde man får fordi man har tatt imot Jesus og tror på ham. Den er i ett og alt en gave. Rettferdiggjørelse ved tro er ikke noe å diskutere lenger. All uenighet tar slutt straks man fastslår at syndere ikke kan kjøpe seg evig liv ved gode gjerninger.

Bare av nåde

Det lyset Gud har gitt meg, gjør at jeg ikke er i tvil om dette viktige emnet. Rettferdiggjørelsen er bare av nåde og skyldes ikke noe som syndere kan foreta seg. Jeg har fått det klart forklart at hvis den rike, som har gods og gull, kommer til Gud og ofrer noe av det til Herren, kan han i sin villfarelse komme til å tro at offeret har gjort ham 34

fortjent til Guds gunst, at Herren har plikt til å vise ham en særlig gunst på grunn av denne gaven.

Vi har vært altfor uklare når vi har undervist folk om dette. Det vi har, er et lån fra Herren – det er midler han vil ha tilbake når tiden er inne og hans sak krever det. Herren ga oss forstanden. Han har gitt oss helse og evner til å samle jordisk gods.

Han har skapt alt på jorden. Han viser sin makt til å forøke alle dens rikdommer. De er frukten av hans forvaltergjerning. Han satte solen, skyene og regnskyllene til å gi vekst og blomstring.

Som tilsatte i Guds tjeneste høster dere hans avling, som så skal brukes med forstand og etter behov. Resten oppbevarer dere til han trenger det. Dere kan si med David: «Alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd» (1 Krøn 29,14). Så vi mennesker kan ikke rose seg av at vi gir noe tilbake til Herren som er vårt eget, for det har alltid vært hans og skal benyttes slik hans forsyn tilsier.

Guds favorittstempel tapt

Det var Guds gunst menneskene forspilte med sitt opprør og frafall, ikke sine rettigheter, for deres eneste verdi var den de hadde i Guds egen Sønn. Dette må vi forstå. Mennesket forspilte de privilegiene

Gud i sin barmhjertighet hadde tilbudt som gave. De var en betrodd skatt som skulle brukes til å fremme hans sak og ære, til fordel for dem han hadde skapt. I det øyeblikk Guds redskap nektet å rette seg etter gudsrikets lover, ble han illojal mot Guds styresett, og han var ikke lenger Guds velsignelser verdig.

Dette var menneskets stilling etter at det hadde revet seg løs fra Gud og brutt budet.

Da hadde han ikke lenger krav på så mye som et pust med luft, en solstråle eller en matbit. Når mennesket ikke ble utslettet, skyldes det at Gud var så glad i det at han ga sin enbårne Sønn. Han bar straffen for overtredelsen. Kristus kausjonerte for menneskene og tok deres plass, slik at de ved Guds uforlignelige nåde kunne får en ny sjanse – en ny prøvetid. Adam og Evas opplevelse skulle være en advarsel om ikke å gjøre som dem og bryte Guds lov. Og ettersom vi har glede av Guds velsignelser i form av solskinn og mat, må vi bøye oss for ham i takk og erkjennelse av at alt kommer fra ham. Det man gir tilbake til ham, er allerede hans, for det er han som har gitt oss det.

Mennesket brøt Guds lov, men med Frelseren fikk vi nye løfter, løfter som var basert på et annet grunnlag. Alle velsignelser må komme gjennom en mellommann.

Nå hører alle i menneskehetens store familie Kristus til, og alt vi eier og har av gaver – enten det er penger, hus, eiendom, forstand, krefter, evner – her i livet, og det neste livs velsignelser, er Guds skatter som vi er betrodd for at vi skal bruke dem i trofast tjeneste for mennesker. Enhver gave bærer korsets stempel og Jesu Kristi bilde og underskrift. Alt kommer fra Gud. Fra den minste fordel til den største velsignelse strømmer alt gjennom én kanal – en overmenneskelig midlertjeneste stenket med blod av uvurderlig verdi fordi det var Guds liv i hans Sønn.

Nå finnes det ikke én sjel som kan gi Gud noe han ikke allerede eier. Husk: «Alt

kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd» (1 Krøn 29,14). Dette må vi fremholde for folk overalt vi kommer – at ingenting er vårt, vi kan ikke ofre noe, verken noe av verdi, arbeid eller tro, som vi ikke har mottatt fra Gud og som ikke han når som helst kan legge hånden på og si: De er mine, de gavene og velsignelsene og evnene jeg betrodde deg, ikke for at du skulle berike deg selv, men for at du skulle forvalte dem til beste for verden.

Alt kommer fra Gud

Skaperverket tilhører Gud. Hvis Herren glemte mennesket, ville det straks slutte å puste. Alt det er og har, tilhører Gud.

Hele verden er Guds verden. Menneskets hus, alt som det har samlet seg, alt som er verdifullt eller flott, har Gud gitt det.

Alt er hans og skal gis tilbake til Gud, så menneskehjertet kan bearbeides. De flotteste gaver kan legges på Guds alter, og folk vil lovprise og opphøye giveren og hans raushet. Med hva? «Alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd» (1 Krøn 29,14). Mennesket kan ikke gjøre seg fortjent til Guds tilgivende kjærlighet, men når hans kjærlighet gjennomsyrer sjelen, vil den få oss til å gjøre det Gud alltid har krevd av oss og som vi burde gjøre med glede. Vi har bare gjort det plikten har kalt oss til.

V ED N Å D E ALENE

I N T E L L E C T U A L

R E S E R V E

I N C

Jesus vendte seg aldri bort fra noen. Selv de som var utenfor det gode selskap eller diskriminert, var velkommen i omsorgens indre sirkel.

35

Mange arbeidere kommer til kort fordi de opptrer som om Gud var avhengig av dem og at de skal foreslå hva han skal gjøre med dem, i stedet for å stole på ham.

Guds engler i himmelen har aldri syndet, og de gjør hele tiden hans vilje. I alt de foretar seg på sine barmhjertighetsærender til vår verden, der de i lange tider skjermer, veileder og vokter dem som Gud har skapt – både rettferdige og urettferdige – kan de med hånden på hjertet si: «Alt er ditt.

Vi gir deg det som er ditt.» Om bare vårt blikk kunne oppfange englenes tjeneste!

Om vi bare kunne fatte Guds englers store, selvoppofrende arbeid og deres kamp for å beskytte, veilede og vinne mennesker og trekke dem fri fra Satans snarer. Da ville det fortone seg helt annerledes, enten det gjelder livet eller troen!

Overnaturlig kraft til overnaturlige gjerninger Mange arbeidere kommer til kort fordi de opptrer som om Gud var avhengig av dem og at det er de som skal foreslå hva han skal gjøre med dem i stedet for å stole på ham.

Guds overnaturlige kraft legges til side, de gjør ikke overnaturlig arbeid. De setter alltid sin lit til egne og søskens menneskekrefter. De har en trang horisont og trekker alltid konklusjoner ut fra sin egen begrensede forstand. De må høyere opp, for de mangler kraft fra det høye. Gud gir oss en kropp, åndskrefter, tid og anledninger til arbeid. Alt sammen må vi bruke. Når det menneskelige og det guddommelige går

36

sammen, kan dere utføre et verk som er like bestandig som evigheten. Når folk tror at Herren har gjort en feil i deres tilfelle og velger seg virkefelt selv, blir de skuffet.

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Denne sannheten vil åpne emnet for deg, med mindre du stenger lysets stråler ute. Evig liv er en uendelig gave. Vi kan umulig fortjene den når den er uendelig.

Da må det nødvendigvis være en gave. Som gave må det mottas i tro, og takk og lov må bli Gud til del. En grunnfestet tro vil verken gjøre oss fanatiske eller late. Det er Satans forheksende kraft som får folk til å betrakte seg selv i stedet for Jesus. Kristi rettferdighet må gå foran hvis Herren er med oss. Gjør vi Guds vilje, kan vi ta imot store velsignelser som hans gave, men ikke på grunn av noe vi har gjort oss fortjent til, for det har ingen verdi. Gjør Kristi verk, så ærer du Gud og vinner mer enn seier gjennom ham som elsket oss og ga sitt liv for oss, så vi skulle få liv og frelse i Jesus Kristus.

Denne artikkelen er et utdrag fra Faith and Works, Nashville, 1979, side 19–28 (se Tro og gjerninger, side 14–23). Syvendedags Adventistkirken tror at Ellen G. White (1827–1915) praktiserte Bibelens profetiske gave gjennom mer enn 70 års offentlig virke.

SPØRSMÅL TIL

ettertanke 1

Hvordan er tro og gjerninger knyttet til guddommelig nåde og frelse?

2

Hvordan kan vi få frelsesvisshet?

3

Hva kan vi komme til Gud med når vi aksepterer hans innbydelse og nåde? Hva kan vi gjøre for Gud når vi har forpliktet oss på denne nåden?

Barnas bønneukelesninger F Ø R S T E S A B B AT

Av Gary Wagner og Deena Bartel-Wagner

u Gd

Sannheten om

D

”

et er tid for familieandakten”, ropte far. ”Ta med biblene.”

Lukas, Tessa og Jakob hentet biblene sine, og etter bønnen spurte far: ”Er dere klar over at folk før i tiden ikke hadde bibler?” ”Hadde de ikke råd til å kjøpe dem da?” spurte Jakob. ”Bibler og andre bøker var veldig dyre, fordi de ble kopiert for hånd”, forklarte mor. ”De var dessuten skrevet på latin, og folk flest kunne ikke lese dem.”

GARY WAGNER, himmelsøker, gravende bibelstudent, familiefar og mannen til DEENA BARTEL-WAGNER, historiefanger, urtelærling og trosforkjemper og formidler av det talte og skrevne ord.

Gary er for tiden pastor i New York.

Deena bruker sine kommunikasjonsevner som redaktør for Adventist Chaplaincy Ministries ved syvendedagsadventistenes generalkonferanse.

Sammen venter de spent på Frelserens snare gjenkomst.

P H O T O :

”Hvordan fikk de da høre om Jesus?” spurte Tessa. ”Presten fortalte historier om Jesus i kirken, ” sa far. ”Det var bare det at noen av dem mente at Gud var streng veldig og ute etter å skade menneskene.” Lukas, vær så snill og les Salme 11,7 for oss.”

Lukas leste: ”Rettferdig er Herren, han elsker rettferdige gjerninger.” ”Dette verset forteller oss at Gud alltid har rett. Han hverken sier, tenker eller gjør noe som er galt”, sa far. ”Satan løy til Eva i Edens hage, og hun trodde på ham. Hun stolte ikke på det Gud hadde sagt”, sa Jakob. ”Gud ønsket å være sammen med alle vennene sine på jorden”, sa far. ”Men etter hvert som jorden ble mer og mer befolket, begynte noen å gjenfortelle Satans historie om at Gud var streng og ukjærlig.” ”Martin Luther, en gutt som bodde i Tyskland, hørte fortellingene om denne strenge guden, og var sikker på at Gud var sint på ham. Derfor prøv­de han å leve et perfekt liv”, sa mor.” Han lærte seg latin og studerte for å bli advokat. En dag under en forferdelig storm, ga han et løfte om at han ville arbeide for Herren. Han ble

prest og studerte Bibelen enda mer.

Han ble ikke noe lykkeligere av det.

Han trodde fremdeles at han måtte leve et fullkomment liv. Jo mer han prøvde, desto mer ulykkelig ble han.” ”Hvis Martin elsket Jesus, hvorfor ble han likevel så lei seg?” spurte Tessa. ”Det kan vi snakke mer om i andakten i morgen”, sa far.

Bibelverset

”Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd” (2 Tim 3,16).

Noe du kan gjøre

Hva slags bilder får du i hodet når du tenker på Gud? Tegn et bilde av Gud som du kan vise familien din.

Til ettertanke

Hvordan ville du klare å huske det som Gud vil du skal vite om ham hvis du ikke hadde en bibel?

S T O C K B Y T E

37

Barnas bønneukelesninger SØNDAG

Guds rednings-

L

ukas var spent på familieandakten. Han ville gjerne høre mer om Martin Luther.

Etter at Tessa hadde bedt en bønn, snakket far om at synd finnes på grunn av ulydighet og at det skiller menneskene fra Gud. Han minnet dem også på at Satan vil at folk skal tro at Gud er streng og ukjærlig. Martin Luther trodde det, og forsøkte alltid å gjøre ting på egenhånd for å leve et fullkomment liv. ”En dag da Martin leste Romerbrevet, ble noe forandret i livet hans”, fortalte far. ”La oss lese Romerne 1,16-17.” ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror… For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”

Lukas spurte: ”Er ikke evangeliet fortellingen om Jesus og hans liv?” ”Det stemmer”, svarte far oppmuntrende. ”Da sier jo Paulus at hvis vi tror på fortellingen om at Jesus døde, så kan

38

Gud frelse oss. Jeg vet ikke helt hva rettferdig betyr, da…” ”Det betyr at en person ikke har gjort noe galt i Guds øyne”, forklarte far. ”I Romerne 3,10 står det at ingen er rettferdige. Gud er den eneste som er rettferdig. Martin forsto at Romerbrevet handler om at Gud har en plan for å redde menneskene fra synden.

Da Jesus døde på korset, var det en del av planen. Vi må tro på at han vil frelse oss.” ”Martin fortalte dette til andre”, fortsatte mor. ”Han skrev til og med en liste med 95 tanker som han spikret opp på kirkedøren i Wittenberg i Tysk­land. Da fikk andre også vite om at Gud ønsket at de skulle stole på hans plan.” ”Omtrent samtidig fant Johannes Gutenberg opp trykkpressen, som så ble brukt til å trykke bibler”, sa far. ”Og lærde menn begynte å oversette Bibelen til engelsk. Snart kunne mange mennesker lese og eie sin egen bibel.” ”Jeg skal lese i Bibelen min hver dag”, tenkte Lukas.

S T O C K B Y T E

plan

Bibelverset

”Du er rettferdig, Herre, dine lover er rette” (Sal 119,137).

Noe du kan gjøre

Finn byen Wittenberg på et

kart.

Sett opp en liste over gode grunner til at du vil fortelle andre om Gud.

Til ettertanke

Tror du Martin Luther måtte være modig for å spikre opp ideene sine på kirkedøren?

Barnas bønneukelesninger MANDAG

Ta Jesus i

hånden L

ukas og familien åpnet døren til boden og begynte å ta ut hageredskaper. En storm hadde gjort stor skade natten før. Tessa og Jakob samlet sammen kvist. Mor sendte Lukas for å hjelpe far med å sette opp en stige. Far skulle ta ned greiner som hadde blåst ned på taket.

Han klatret oppover stigen. ”Nå er du høyt oppe”, sa Lukas.

Far dro raskt alle greinene ned fra taket, og så gikk han tilbake til stigen og kikket ned på Lukas. ”Denne stigen minner meg om det vi har snakket om på andaktene”, sa han. ”Hvordan kan en stige ha noe med synd og rettferdighet å gjøre?” spurte Lukas. ”Løp og hent de andre!”

Da alle var samlet, sa far: ”Vi har lest om hvordan synden skiller oss fra Gud. Denne stigen fikk meg til å tenke på Jesus, hans død og hva det betyr for oss. Selv om vi strekker oss så langt vi kan, er vi ikke i stand til å nå hverandre. Da Adam og Eva syndet, ble det en kløft mellom dem og Gud.”

”Men Gud sendte Jesus for å dø for våre synder”, sa Tessa. ”Bygget ikke det en bro over kløften?” ”Mor, kan du klatre halvveis opp stigen?” foreslo far. ”Etter at Jesus hadde levd et syndfritt liv, døde og sto opp igjen, fylte han gapet mellom oss og Gud. Hvis jeg nå strekker armen mitt mot mor og hun strekker sin mot meg, så møtes hendene våre. Så er det din tur, Lukas: still deg på det nederste trinnet og strekk deg mot mor.”

Lukas klatret forsiktig opp på stigen og strakte seg ut og tok tak i mors hånd. ”Når vi tar imot Jesus, beveger vi oss mot ham og strekker ut hendene våre. Han strekker seg mot oss, men slipper ikke taket i Guds hånd”, for­ klarte far. ”Han er forbindelsen mellom oss og Gud.”

Bibelverset

”For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus” (1 Tim 2,5).

Noe du kan gjøre

Lukas og foreldrene hans strakte ut armene for å vise at Jesus er mellommannen mellom menneskene og Gud. Prøv det samme med din egen familie.

Til ettertanke

Hva ville hende hvis Jesus ikke holdt fast i oss og i Gud?

39

Barnas bønneukelesninger TIRSDAG

Vaske bort det

skitne L

ukas, Tessa og Jakob holdt på i familiens kjøkkenhage da moren ropte på dem. ”Jeg har noe å vise dere”, sa hun.

De skyndte seg å vaske hendene, og gikk inn i huset.

Mor sto ved benken foran to vaser med hvite blomster. ”Da jeg satte blomstene i vasene, kom jeg til å tenke på andaktene våre”, sa hun. ”Vi har snakket om hvordan Jesu død gjorde oss rettferdige for Gud. Disse blomstene minnet meg om det som skjer etter at vi er blitt rettferdige. Nå skal jeg helle litt farge i en av vasene. Ser dere hvordan vannet skifter farge?” ”Det blir rødt!” utbrøt Jakob. ”Det stemmer”, sa mor. ”Det røde vannet symboliserer Jesu blod, og den hvite blomsten er våre liv. Hold et øye med blomsten og se hva som skjer. Vi vet at da Jesus døde, rant hans blod for oss.

Mor forklarte videre: Et annet ord for at Jesus døde og ga sitt blod for oss, er forsoning. Det betyr at Jesu blod forandrer våre synder og gjør oss åndelig rene. Før vi tar imot Jesus og hans død, er det skitt i vårt liv, akkurat som hendene deres var før dere vasket dem.”

40

”Se! Kronbladene blir røde!” utbrøt Jakob ivrig. ”Kronbladene trekker til seg den røde fargen i vannet”, sa mor. ”Sånn er det med våre liv også når vi tar imot Jesus og følger ham. Vi forandrer oss, slik at vi oppfører oss annerledes og behandler andre på en ny måte. Når vi ber ham om å hjelpe oss til å si og gjøre det som er rett, vil vi seire over de dårlige tingene vi helst vil gjøre.”

Hun la til: ”Jesu liv flyter inn i våre liv, akkurat som det fargede vannet gjorde den hvite blomsten rød.” ”Jeg elsker Jesus og vil gjerne bli forandret”, sa Lukas. ”Jeg også”, sa Tessa.

Bibelverset

”Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet” (Jes 53,5).

Noe du kan gjøre

Jesu blod vasker bort våre synder og gjør livet vårt nytt. Syng sangen sammen med familien din.

Forslag: «På grunn av Jesu blod, har vi nå frimodighet, til å gå like inn, i det aller helligste sted»

Til ettertanke

Hvordan kan du bli som blomsten i fortellingen og la Jesus fylle livet ditt?

Barnas bønneukelesninger ONSDAG

Hvem pirker deg på

sku lderen?

S

kolen var ferdig for dagen, og Simon, den nye kameraten til Lukas, ville gjerne spille dataspill. Lukas hadde ikke lyst til å spørre om å få gå til Simon. Han visste allerede hva mor og far ville si. ”Hei mamma, kan jeg gå bort til Simon?” sa Lukas fort idet han slapp ryggsekken ned ved døren. Da Simon spurte ham om de skulle spille dataspill, syntes Lukas det var flaut å si at han ikke fikk lov. ”Er foreldrene hans hjemme? Og hva skal dere gjøre mens dere er der?” spurte mor.

Mor hadde stilt akkurat de spørsmålene han var mest redd for. ”Jeg vet ikke om foreldrene er hjemme”, innrømmet Lukas. ”Simon ville bare at vi skulle spille dataspill sammen.”

Da Simon begynte i klassen deres

seks uker tidligere, spurte Lukas ham om de skulle sitte sammen i det store friminuttet. Simon virket grei, men noe av det han sa, gjorde Lukas litt ille til mote. ”Jeg er glad for at du prøver å få Simon til å føle seg hjemme i klassen.

Det er viktig å behandle alle pent.

Men du vet at du ikke får lov til å spille dataspill uten av vi har sjekket dem først.”

Det ble stille i rommet. Mor ventet på at Lukas skulle si noe. ”Simon er ny og har ikke så mange venner. Jeg prøver å være en venn. Men han sier og gjør ting jeg ikke liker noe særlig”, sa han endelig. ”Når du føler noe ikke er riktig, er det Den hellige ånd som påvirker deg. Husker du at vi snakket om å be Jesus ta over våre liv hver dag?” spurte mor.

”Ja, og jeg ber om det hver morgen”, svarte Lukas. ”Jesus svarer på bønnen ved å sende Den hellige ånd. Åndens jobb er å hjelpe oss til å tenke over hva vi gjør, og om det er riktig eller galt. Du har bedt Jesus om å være en del av livet ditt. Den hellige ånd vil hjelpe deg til å ta de riktige valgene. Når du lar ham arbeide i deg, vil andre kunne se det.

Mor tok en pause før hun spurte: ”Så, hva har du tenkt å gjøre?” ”Jeg tror jeg skal ringe til Simon og høre om han kan komme hit. Jeg trenger hjelp til å bygge det fortet i bakgården!”

Bibelverset

”Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn” (Rom 8,14).

Noe du kan gjøre

Pakk deg inn i et teppe og fore­ still deg at teppet er Den hellige ånd som omslutter deg. Hvordan føles det?

Til ettertanke

Siden vi ikke kan se Den hellige ånd, hvordan kan vi da vite at han er sammen med oss?

41

Barnas bønneukelesninger TORSDAG

Hjertet er fylt av

glede

L

ukas så på reiseveskene som sto ved døren. Han var spent, for han skulle møte besteforeldrene sine om bare noen timer.

Underveis tenkte han på dem.

Bestefar fortalte alltid historier, og bestemor bakte og laget de herligste retter. Han følte seg varm innvendig ved tanken, og snart falt han i søvn. ”Hei, ditt sovetroll!”

Lukas gned seg i øynene. ”Skal du sove hele tiden mens du er her?” spurte stemmen. ”Bestefar!” Lukas ropte av glede. ”Jeg sovnet visst på turen.”

Han tok bagen i den ene hånden og bestefar i den andre. Sammen gikk de inn i huset. Lukten av ferske bakervarer kilte i nesen.

Mens de spiste kvelds, snakket alle om det de var opptatt av for tiden. Da måltidet var over, var det tid for andakt.

Bestefar begynte med en bønn. ”I kveld vil jeg at alle skal dele noe de er takknemlige for og grunnen til det”, sa han. ”La oss begynne med deg, Jakob.”

42

Til slutt kom turen til Lukas. ”Jeg er takknemlig for at jeg har en lykkelig familie. Noen av vennene mine kommer fra familier der de krangler hele tiden. Jeg er glad det ikke er slik hos oss.”

Da Lukas kikket på bestefar, la han merke til at han hadde tårer i øynene. ”Det du sa, betyr mye for meg. Du ser, en gang i tiden var jeg rett og slett ondskapsfull.”

Lukas ble opprørt. Bestefar kunne da ikke være ondskapsfull. Han var en av de hyggeligste mennesker Lukas noen gang hadde møtt.

Men bestemor kunne bekrefte det: ”For lenge siden var han ganske hissig.”

Bestefar stirret fremfor seg og husket fortiden. ”Bestemor har rett. Jeg hadde ingen kontroll over temperamentet eller oppførselen min. Det var før jeg tok imot Jesus. Da jeg be­­ kjente syndene mine, ba jeg ham om å forandre meg og ta bort hissigheten min. Hver dag ba jeg om at han skulle hjelpe meg til å holde det dårlige humøret mitt under kontroll.

Noen dager greide jeg det. Da takket jeg Jesus for hjelpen. Andre dager kunne jeg bli rasende. Da måtte jeg be Gud om å tilgi meg på nytt. Med Guds hjelp klarte jeg til slutt å kontrollere humøret mitt.” ”Oi”, utbrøt Lukas. ”Vi har lært om Åndens frukt, som er fred, godhet, glede og selvkontroll. Jeg tror du har Åndens frukt, bestefar!”

Bestefar lo. ”Det er riktig, Lukas. Når vi tar imot Jesus og bekjenner våre synder, blir livet forandret.”

Bibelverset

”Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet” (Esek 36,26).

Noe du kan gjøre

Bland fire spiseskjeer med hvit eddik og én teskje salt med jod. Slipp noen mynter i blandingen, og la dem ligge i noen minutter. Ta myntene ut og la dem tørke. Hva har skjedd med dem?

Til ettertanke

Hva vil du be Jesus om hjelp til å forandre i ditt eget liv?

Barnas bønneukelesninger FREDAG

Hva skal jeg

D

et regnet, så den planlagte felleslunsjen i parken måtte flyttes innendørs.

Jones stilte seg ved siden av Lukas. ”Jeg er skuffet over at vi ikke kunne være i parken”, sa han. ”Parken er et bra sted for å spise lunsj og finne folk å vitne for.” ”Finner du folk i parken og vitner for dem? Hvordan gjør du det?” spurte Lukas. ”Av og til ser jeg etter noen som ser triste ut”, forklarte Jones. ”Da smiler jeg til dem og ønsker dem en god dag. Av og til har de lyst til å snakke om det som bekymrer dem. Jeg hører på dem og spør om jeg kan be for dem. Du kan gjøre det samme på skolen. Jeg er sikker på det er elever der som strever”, svarte Jones. ”Jeg har sett noen av og til, men jeg vet aldri hva jeg skal si til dem”, innrømmet Lukas. ”Jeg vil gjerne fortelle skolekameratene mine om Jesus, men jeg snubler i ordene. Det er skikkelig pinlig.” ”Jeg har akkurat det du trenger, noe du kan lage selv”, sa Jones og dro en liten bok ut av lommen som han ga til Lukas.

Boken hadde grønt omslag. Inni var det blanke sider i svart, rødt, hvitt og gult papir.

si?

”Hvordan kan en bok uten ord hjelpe meg til å huske hva jeg skal si?” spurte Lukas. ”Fargene vil hjelpe deg, for svart minner oss om at vi er syndere som gjør gale ting. Slik er livet vårt med synd.”

Så bladde han om til den røde siden. ”Rødt minner oss om at Jesus døde og ga sitt blod på korset for oss.”

Den neste siden var hvit. ”Det hvite betyr at syndene våre blir vasket bort!” sa Lukas ivrig. ”Og nå kommer det beste – gult gir løfter om at vi kan få komme og bo sammen med Jesus til evig tid! Hva tror du det grønne omslaget betyr?” spurte Jones. ”Grønt betyr som regel noe som vokser”, svarte Lukas. ”Det stemmer. Med det samme vi tar imot Jesus, må vi vokse inn i det nye livet. Det gjør vi ved å lese Bibelen, dele Jesus med andre og være sammen med andre troende.

Jeg har tilfeldigvis med meg noen ark med farget papir. Har du lyst til å lage en vitnebok etter lunsj?” ”Ja, det vil jeg gjerne!” sa Lukas med et smil. ”Jeg kan ikke vente med å vise den til skolekameratene mine!”

Bibelverset

Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» (Matt 4,19).

Noe du kan gjøre

Lag din egen vitnebok. Du kan bruke farget papir, stoff eller filt.

Du trenger: En svart firkant på 5x7cm En rød firkant på 5x7 cm En hvit firkant på 5x7cm En gul firkant på 5x7cm Et grønt rektangel på 10x7cm

1. Legg de fargede firkantene oppå

hverandre i denne rekkefølgen: svart, rød, hvit og gul.

2. Brett det grønne papiret/stoffet/ filten rundt de fargede firkantene, slik at det blir et bokomslag.

3. Hvis du bruker papir, kan du stifte kanten på det som blir bokryggen.

Hvis du bruker stoff eller filt, kan du sy en søm langs bretten på det grønne. Sørg for at du syr gjennom alle de fargede firkantene. Sømmen skal holde sammen boken og alle sidene.

Til ettertanke

Hvordan kan du komme over redselen for å dele vitneboken uten ord med andre?

43

Barnas bønneukelesninger A N D R E S A B B AT

Den beste familie-

sammenkomsten

”Jeg er så spent, jeg kan nesten ikke stå stille”, utbrøt Tessa mens hun kostet gulvet. ”Onkel Jack og tante Mary kommer snart. Jeg skal endelig treffe Beth igjen!”

Lukas gledet seg også. ”Billy, Sam og jeg kan spille ball sammen. Det blir så gøy!” sa han.

Minuttene sneglet seg av sted mens de ventet på onkelen, tanten og søskenbarna sine, og det virket som om tiden sto stille. Endelig hørte de en bil som tutet i innkjørselen.

Tessa rev opp døren akkurat idet onkel Jack skulle til å banke på. ”Vi trodde aldri dere skulle komme”, sa hun.

Alle kom inn og slo seg ned. Mor serverte isvann med sitron. Hun spurte om noen ville ha påfyll. ”Det vil jeg gjerne. Det har vært en lang reise, og det er godt med noe kaldt å drikke”, sa onkel Jack. ”Men en familiesammenkomst er jammen verdt reisen.” ”Tenk om dere kunne bli her for alltid”, sa Lukas. ”Ja, det ville vel vært hyggelig”, svarte tante Mary.

Lukas tenkte en stund, og så sa han: ”En dag skal vi ha en familiesammenkomst som aldri tar slutt.” ”Det har du jammen rett i. Jeg kan nesten ikke vente”, sa far. Alle nikket og var enige. ”Dere skulle sett Lukas og Tessa før dere kom”, sa mor. ”De sprang bort til 44

vinduet hvert andre minutt for å se om dere var kommet. Det var en god påminnelse om hvordan vi burde holde utkikk etter Jesu gjenkomst.” ”Det var ikke sånn at vi gjorde alt ferdig først i dag”, sa Tessa. Mamma har bakt og laget mat hele uken. Hun sa at hun ville være godt forberedt når dere kom.” ”Det minner meg om et bibelvers jeg leste denne uken”, sa onkel Jack. ”Det er fra 1 Kor 16,13. Der står det: Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke!”

De neste dagene lekte barna sammen og utforsket bakhagen, og de bad og leste i Bibelen sammen. Alle samlet seg rundt pianoet og sang.

Som en ekstra overraskelse dro de til innsjøen for å bade og ha piknik.

Familiesammenkomsten gikk alt for fort.

Da bilen var lastet, klarte ikke Tessa å holde tårene tilbake. ”Vi hadde det så moro sammen, jeg skulle ønske dere ikke behøvde å dra.”

Onkel Jack holdt omkring henne. ”Det er leit, men vi ses snart igjen.

Om vi ikke gjør det, så hold utkikk og stå sterke sammen. Vi må alle være forberedt når Jesus kommer. Da begynner den aller beste familiesammenkomsten, og den tar aldri slutt.”

Bibelverset

Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner (1 Pet 5,4).

Noe du kan gjøre

Tegn et bilde av alle i familien din som du vil skal komme på besøk.

Vet alle disse menneskene hvem Jesus er og at han kommer tilbake?

Hvis ikke, sørg for å invitere dem til selskapet.

Til ettertanke

Føles det noen ganger som om Jesus aldri kommer til å hente oss hjem til himmelen? Hva kan du gjøre for å vente begeistret på hans gjenkomst?

Vi minnes

Vi gratulerer!

Lilian Lund sovnet stille inn lørdag 19. august 2017 på Villa Smidsrød Helsehus på

Nøtterøy, nær 90 år gammel. Hun ble født 12. september 1927 på Nøtterøy og vokste opp på Teie sammen med sine fire søstre. Lillian fikk sønnen Ole Jakob i ung alder, men livet var ikke så enkelt. Lilian var en driftig dame og tok handelsskolen og skrivemaskinkurs i voksen alder. Hun arbeidet på kontor med regnskap og lønnsutbetalinger. Da hun var 44 år, ble hun kjent med Syvendedags Adventistkirken og det den stod for. Hun fant glede i det hun oppdaget i Guds ord, og valgte å bli døpt 7. august 1971 av A.C. Berger, og ble opptatt i Tønsberg menighet, hvor hun siden har vært medlem. Familien beskriver henne som snill og gavmild. Menigheten forteller at det var en glede å bli nærmere kjent med henne. I mange år var hun blant annet revisor for menigheten. Lilian hadde et stort hjerte for NBI og ADRA. De siste årene var hun nesten blind, men hver sabbat lyttet hun til bibelstudiet og gudstjenesteopptak som hun fikk på CD fra menigheten. Hun bodde i sitt eget hjem helt frem til de siste 14 dagene av sitt liv. Lilian var full av takk og glede selv om helsen ikke var den beste. Hun så frem til at Jesus skal komme tilbake, som han har lovet. Hun uttrykte forvissning, trygghet og fred i dette, også da jeg besøkte henne to dager før hun døde. Begravelsen fant sted fra Nøtterøy kapell 29.august, hvor undertegnede forrettet og minnet om håpet for fremtiden. Lilian Lund etterlater seg en sønn, svigerdatter og barnebarn med familie. Vi lyser fred over Lilian Lunds gode minne.

Rolf Andvik

Fra Luther til adventismen En møteserie om Adventistkirkens røtter fra reformasjonen Fredag 27. og lørdag 28. oktober får Adventistkirken Betel besøk av Reinder Bruinsma, som tar opp temaer relatert til reformasjonen og dens innflytelse på adventismen. Adventistkirken Betel ønsker å invitere alle som ønsker det, til å være med oss disse dagene.

Reinder Bruinsma har offisielt vært pensjonert siden 2008 etter en lang tjeneste i Adventistkirken. Han har tjenestegjort i en rekke land, blant annet som sekretær i Trans-Europeisk Divisjon og som formann både i Nederland (2002-2007) og Belgia og Luxemburg (2011-2013). Til tross for pensjonisttilværelsen er Bruinsma fremdeles svært aktiv som forfatter, forkynner og foredragsholder.

Adventistkirken Betel Akersgata 74, 0180 Oslo

Dagrun Odlaug Strand Oslo, Ulsrud menighet, 26. okt.

90 år

Petra Oline Isaksen Sandefjord menighet, 30. okt.

Knut Einar Nilsen Oslo, Betel menighet, 15. nov.

85 år Brynhild Hidle

Stavanger menighet, 7. nov.

Ole Emil Dyrli Flekkefjord menighet, 18. nov.

80 år

Eva Albertine Wessel Melbu menighet, 1. nov.

Evald Sigfred Larsen Tromsø menighet, 18. nov.

75 år

Hagar Sofie Myhre Bø menighet, 24. okt.

Svein Pedersen Haugesund menighet, 31. okt.

Arnhild Hildrestrand Ålesund menighet, 31. okt.

Lars Johan Hellefossmo Indre Senja menighet, 13. nov.

Rolf Lorentsen Mo menighet, 19. nov.

70 år

Torunn Erikson Haugesund menighet, 30. okt.

Solfrid Rogne Bergen menighet, 30. okt.

Roald Jarl Guleng Fredrikstad menighet, 31. okt.

Atle Nilssen Tromsø menighet, 1. nov.

Else Karina Keyn Trondheim menighet, 7. nov.

Annlaug Elida Carlsen Bergen menighet, 9. nov.

Foto: Tor Tjeransen / ADAMS

Fredag kl. 19.30 Adventismen: den er bygget på

reformasjonens røtter.

Lørdag kl. 10.00 Hva sier Bibelen om enhet og

pluralitet?

kl. 11.15 Adventisters og Luthers tre sola:

sola scriptura, sola fide, sola gratia.

kl. 15.00 På hvilken måte har kirken håndtert

utfordringer rundt troslære tidligere?

kl. 16.15 Utfordringer med pluralitet i

troslæren i dag.

95 år

45

ANNONSE

Vi minnes Toril Holthe, Ulsrud menighet, sovnet

inn i troen på sin frelser 4. juni 2017, 58 år gammel. Toril vokste opp på Haubakk i Beiarn kommune i Nordland. Hun hadde en storesøster, Mona, og en tvillingsøster, Tove. Hun måtte til Bodø for å ta gymnasutdanning. Deretter flyttet hun til Oslo for å gå sykepleien. Senere ble det jordmorskole. Etter et opplæringsopphold med Ungdom i oppdrag, i Ghana, var hun vel fire år i Usbekistan for å ta del i å bygge opp et øyehospital. Her gav hun alt.

Toril elsket å gå tur i fjellene i Beiarn, og det var på en påsketur hun traff Michael. De giftet seg den 23. juni 2001. Toril hadde en sterk tro på Jesus, og på grunn av troen ønsket hun ikke å medvirke til å utføre abort. Derfor fikk hun først bare vikariater, men ble etter hvert fast ansatt.

Den 25. mai 2013 ble hun døpt av David Havstein og opptatt som medlem i Syvendedags Adventistkirken på Ulsrud.

Toril var en person det var godt å være sammen med. Hun hadde en ro og fred som smittet over på dem hun var sammen med. Hun ønsket å være til hjelp, og det var en selvfølge for henne å være med på Hjelpeaksjonen og ellers når hun ble spurt om å bidra. Selv etter at hun fikk kreftdiagnosen i januar 2015, var hun positiv og hadde full tillit til sin Gud og frelser.

Bare en uke før hun døde, kunne vi minne hverandre om løftene i Guds ord om at Jesus vil komme tilbake for å gjøre alle ting nye. Hun så fram til den dagen. Toril ble begravet fra Beiarn kirke fredag den 16. juni 2017. Det var den lokale presten som forrettet. Vi lyser fred over Toril Holthes gode minne og ser frem til den dagen da vi skal få møte henne igjen. Øystein Hogganvik

46

Jeg er oppstandelsen og livet.

Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

Jesus Finn Strømland, Flekkefjord menighets

eldste medlem, ble lagt til hvile 14. juni 2017, 88 år gammel. Han ble født 8. april 1929. Han dro aldri langt fra hjemstedet, Strømland, rett vest for Flekkefjord. Der vokste han opp, og der bosatte han seg.

Finn var en elsket og respektert mann.

Han ble rørlegger. Den siste delen av sitt yrkesaktive liv drev han eget firma. Men den lengste tiden arbeidet han på «Slippen». Der hadde han 20 mann under seg.

En av dem uttrykte nylig: «Finn var en behagelig mann å arbeide under.»

De fleste husker kanskje Finn mest for musikken. Trekkspillet var hans instrument, og det behersket han til fulle. En ekstra bonus ved å besøke ham, var en liten konsert. Da han kom til Tjørstadheimen, kunne du bare følge lyden av trekkspillet for å finne ham. Instrumentet ga i sin tid ekstra inntekter, han spilte til dans, men det ga ham også en kontakt som varte i 63 år. Han møtte «Nusse». De giftet seg 8. april 1954, og de skapte et godt og trygt hjem for åtte barn.

Den 26. april 1975 ble en spesiell dag for Finn. Han ble døpt av pastor Gerhard Meidell Berge og opptatt i Adventistkirken i Flekkefjord. Dette kom også til å prege musikken hans. Og ikke minst hjemmet.

Barna forteller hvordan han tok dem med til sabbatsskolen og til stevner. Nusse ble aldri medlem, men hun fulgte ham trofast til Betel. Hun sovnet inn i troen på Jesus i 2015. De var da begge på «Heimen».

Finn var utrolig sprek til det siste. Han hadde tatt godt vare på helsa. Men en knust hofte med komplikasjoner ble for mye. Han ba mye mot slutten. Den siste dagen han levde, var han klinkende klar og omgitt av sine kjære. Han etterlater seg seks barn, 18 barnebarn og åtte oldebarn, og et godt og velsignet minne. Det neste for Finn Strømland er Jesu komme. Undertegnede forrettet og minnet de mange tilstedeværende om dette håpet.

Kåre Kaspersen

Ruth Bredesen, Kirkenes menighet,

ble født 14. mai 1926. Hun vokste opp i en søskenflokk på ni, først i Berlevåg og så i Gulgo. Av søsknene hadde Ruth et spesielt nært forhold til Bjørg og Solrunn. Familien flyktet da Tyskland under krigens siste dager brant Finnmark.

Etter krigens slutt ble Ruth beordret til å være husholderske for et arbeidslag sørfra som skulle være med på gjenreisningen av Finnmark. En av karene i arbeidslaget het Juel. De ble et par og giftet seg i 1948 og bodde først i Berlevåg, der Ørjan ble født.

Familien flyttet til Jakobsnes og så til Sandnes. Juel døde dessverre så altfor tidlig. Ruth omtalte ham som en snill og god mann.

Ruth var en sterk dame, som ikke var redd for å gi utrykk for sine meninger og tanker. Hun var sosial, elsket å være ute og levde et aktivt liv. Og hun var en fantastisk kokk. Familien omtaler middagene hos bestemor som helt magiske, med god mat og fellesskap. Hun var involvert i hjelpesendinger til Russland. Ruth var en dyktig syerske, og opp igjennom årene er det mange som har fått glede av sokkene hun strikket.

Familien betydde mye for henne. Hun satte pris på Heidi og Ørjans hjelp. Hun var en stolt bestemor for barnebarna, Runar og Magnhild, og gledet seg hver gang de kom på besøk. Det var godt for dem å ha bestemor i nabohuset. Ruth fikk også tre oldebarn. Hun lyste opp hver gang hun så dem, og de fikk oppleve den samme gjestfriheten som barnebarna.

Troen på Gud betydde mye for henne.

Som uttrykk for sin tro ble Ruth døpt i 1964 av pastor Åge Nordvåg og tatt opp som medlem i Adventistkirken.

Ruth Bredesen døde 30. juli 2017.

Undertegnede forrettet i begravelsen fra Sandnes kapell, Kirkenes 7. august 2017.

Nå hviler Ruth til den dagen da Jesus kommer for å hente oss hjem til en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor.

Tom Angelsen

Asbjørg Kaspersen Hanssen ble født 14. august 1928.

Hun var yngst i en søskenflokk på ti, i en tid da alle barna måtte hjelpe til i gårdsdriften både i høymarka, med melking av kyr, toving, husarbeid og alt som måtte gjøres i en bondefamilie.

Ikke lenge etter krigen begynte hun å arbeide innen omsorgsarbeid på sykehjem og Kurbadet i Moss, deretter Trondheim og Lillehammer.

Sommeren 1949 reiste hun hjem til Bø for å ta seg av moren som hadde blitt syk. Den samme sommeren ble hun kjent med Alf, og de giftet seg i 1952. Mellom da og 1965 fikk de tre barn sammen. Først Tove, deretter Margareth, og til slutt Lisbeth.

Lisbeth døde så altfor tidlig, noe som gikk hardt inn på Asbjørg og preget henne resten av livet.

Asbjørg beskrives av familien som en omsorgsfull og tilstedeværende mor, raus og inkluderende, gjestfri og samfunnsengasjert. Hun var en aktiv dame som var glad i natur, og full av humor og kjærlighet.

Hun vokste opp med foreldre som tilhørte Adventistkirken, og ble selv døpt og tatt opp som medlem i Bø Adventistkirke i 1944, da hun var 16 år gammel.

Ektemannen Alf døde 16. februar 2015, noe som var tungt for Asbjørg. Hun flyttet etter hvert til Bøheimen. Der trivdes hun godt, fikk mange venner og ble glad i personalet, og fikk daglig besøk av Tove og Margareth. Den 14. august 2017 feiret hun 89års dagen sammen med familien.

Tre dager senere, den 17. august 2017, sovnet Asbjørg Kaspersen Hanssen inn. Tom Angelsen forrettet i begravelsen fra Bø Adventistkirke onsdag 23. august. Vi lyser fred over hennes minne.

Marius Jensen

Bjørg Lilly Huru, Vadsø menighet, ble født 22. august 1920. Hun

var nest eldst i søskenflokken på ni barn. Av søsknene hadde Bjørg et spesielt nært forhold til Ruth og Solrunn. Familien bodde først i Berlevåg og så i Gulgo. Det var trange kår, og opplevelsene i barne- og ungdomsårene og krigens siste dager preget henne hele livet.

Rett etter krigen var hun hushjelp i Bergen, før hun kom til Vadsø. Her møtte hun Aage. De giftet seg sommeren 1948 og fikk tre barn sammen, tvillingene Knut og Erling og Arne. Bjørg var hjemmeværende og tok seg av familien. Med årene fikk hun også ti barnebarn og 26 oldebarn.

Bjørg ble døpt av pastor Alfred Lie og tatt opp i Vadsø menighet i 1957. Valget om å følge sin overbevisning møtte stor motstand.

Etter som årene gikk, vokste det fram stor respekt for troen hennes, en tro hun delte frimodig med dem hun kom i samtale med.

Bjørg hadde en trygg tillit til at Gud er med i både gode og vanskelige dager. Denne trygge troen klarte hun å formidle til barna og barnebarna, noe de minnes med takknemlighet.

Fra sin oppvekst visste hun hvordan det var å mangle mat, fryse og å leve med frykt og sorg. Hun hadde hjerte for dem som var i nød. Hun var aktiv i Hjelpeaksjonen og involvert i hjelpesendinger til Russland, noe som for henne var å gi noe tilbake til nasjonen som satte Finnmark fri.

Bjørg Lilly Huru sovnet inn i troen på sin frelser 17. august 2017. Etter et langt og rikt liv er hun lagt til hvile i troen på oppstandelsen. Derfor sier vi «på gjensyn» til Jesus henter oss hjem, så vi kan være sammen med Herren og hverandre for alltid.

Undertegnede forrettet i begravelsen fra Adventkirken i Vadsø, 25. august 2017.

Tom Angelsen

Pastor Melkior Otto Klaussen sovnet stille inn 19. juni i år, 93 år gammel.

Han ble født 8. oktober 1923 i Lenvik i Troms. Foreldrene var Laurits Bernhard og Elise Kristine Klaussen.

Selv var han nr. fem i en søskenflokk på seks. Melkior ble gift med Elin Jensine Hammer 28. juni 1950, så ekteskapet varte altså i nokså nøyaktig 67 år.

Sammen fikk de tre barn, Bjørn, gift med Sofie; Willy, gift med Elena og Marilyn som er gift med Allan. Til sammen er det blitt 10 barnebarn og sju oldebarn.

Melkior studerte ved Onsrud Misjonsskole og ble døpt 7. mai 1948 av pastor O. J. Olsen.

Etter to år ved Onsrud, fortsatte han pastorutdannelsen ved Ekebyholmsskolan i Sverige og deretter ved Helderberg College i Sør-Afrika, der han fikk en bachelorgrad. Videre studier foregikk ved Andrews University i USA, Helderberg og Newbold College i England.

Fra 1956 ledet han arbeidet ved ulike misjonsstasjoner i Zambesi, og stod også i spissen for utadrettet arbeid og byggeprosjekter. I 1965/66 arbeidet han i Rhodesia, med tilsvarende oppgaver og han hadde der en rystende opplevelse som risset inn varige spor i hans trosliv og forkynnelse.

Han ble angrepet av en gjeng unggutter og steinet nesten til døde. Idet han lå på bakken var det bare ett spørsmål som opptok ham: Er du rede til å dø for misjonen? Han fant fred og kunne svare: Ja, jeg er rede.

Skoleåret 1967-68 var han lærer ved THS (nå: TVS) og ledet også internatvirksomheten der. Han ble elsket og respektert, og flere av historiene hans brant seg fast i unge sinn. På kopien av artiklene i afrikanske aviser som omtaler begivenheten da han ble steinet, står det med bror Klaussens håndskrift: «Guds løfte til misjonærer: Matt 28,18-20: «… og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Etter innsatsen på THS var han pastor i Tønsberg, misjonær i Malawi, kapellan ved Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter og pastor for lokalmenigheten. Blant hans siste oppgaver i tjenesten kan nevnes at han var pastor i Drammen, reisesekretær for Norsk Bibelinstitutt, og pastor i flere Østfoldmenigheter.

Melkior var en oppriktig og gudhengiven kristen. Også som senior-arbeider var han en ettertraktet taler ved speiderleirer, og Bjørn, Willy og Marilyn forteller om sin far som et stort forbilde, som ledet dem til Gud og alltid stilte opp.

Marilyn forteller at «troen var det viktigste for pappa helt til det siste, da han sa: «Gud være med dere.» Vi kommer til å savne et utrolig varmt og godt menneske.

Gjennom musikken vitnet Hella Olsen (orgel) og Ludvig Arne Stokland (trombone) om håp og framtid, mens undertegnede forrettet ved begravelsen fra Adventistkirken i Sandefjord 4. juli.

Må fred og takknemlig ettertanke hvile over bror Klaussens kjære og gode minne!

Roger Robertsen

47

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

Guds kall er ikke menneskelige visjoner Av Victor Marley Den siste måneden har jeg ofte blitt stilt dette spørsmålet: «Hvilke visjon(er) har du for Adventistkirken i Norge?» Noen har til og med ment at baksiden av Adventnytt burde kalles «Victors visjoner».

Spørsmålet er naturlig å stille en ny leder. Medlemmer er nysgjerrige på hvem jeg er og hva jeg vil. Dessuten er vi vant til å beundre ledere med visjoner. Det er det vi ser etter hos våre politikere og bedriftsledere. Men det er et menneskelig spørsmål.

Og vi er «et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk» (1 Pet 2,9). Så spørsmålet er ikke hvilke visjoner jeg eller noen andre har, men heller hva Gud kaller oss til å gjøre.

For noen uker siden var jeg på helgetur med menighetene i Alta og Hammerfest.

For fire år siden så fremtiden mørk ut for disse menighetene. Hvis det var fem deltagere på en gudstjeneste, var det en veldig god sabbat. På menighetsturen i slutten av august deltok 58 personer fra minst 15 forskjellige land. Hva hadde skjedd?

Noen i Alta menighet hadde stilt dette spørsmålet: «Hva er det Gud kaller oss til å gjøre her?»

Slik er det også i Bibelen. Jeg finner ikke ordet «visjon» i Bibelen. Guds folk satte kursen etter Guds åpenbaring, eller profetiske syner (2 Sam 7,17; Apg 16,9; 1 Krøn 17,15; 2 Kor 12,1). Det er Gud

Siden sist

som viser veien, ikke «lederen». Jeg vokste opp i Storbritannia hvor King James-utgaven av Bibelen oversetter Ordspråkene 29,18 slik: «Where there is no vision, the people perish». Men den norske Bibel 2011 er mer nøyaktig når den oversetter skriftstedet på denne måten: «Uten åpenbaring blir folket ustyrlig.» Vi er Guds folk, og det er Guds åpenbaring som skal styre oss.

Vi er Guds folk, og det er Guds åpenbaring som skal styre oss.

Gud kaller oss til å følge Jesus. Når vi følger Jesus, blir vi en del av hans kropp.

Han er hodet. Enhver lokal menighet er kalt til å gjøre Guds karakter kjent i en verden som er preget av den store strid.

Vi gjør dette ved å elske hverandre (Joh 13,35), ved å nå ut med de gode nyhetene i evangeliet (Apg 1,8; Matt 28,19-20) og ved det spesielle budskapet vi har for denne tiden, om at Satan er beseiret, Jesus kommer igjen, og at vi har et håp om et liv sammen med ham på den nye jord.

Innenfor de åpenbaringer vi har fått, kaller Gud hver av oss til å møte mennesker og gjøre hans karakter kjent der vi er.

Han vil kalle enhver menighet til å møte befolkningen på forskjellige måter. Den

norske union har ikke noen mal for din menighet. Dere må lytte til Gud gjennom bønn, felleskap, bibelstudier og, ikke minst, prøve dere frem utenfor kirken for å teste hvilke dører Gud åpner for dere.

Så spørsmålet er hvordan Gud kaller din menighet til å gjøre ham kjent der dere er, og hvilken rolle han kaller deg personlig til.

For alle er kalt. Alle er en del av kroppen.

Når vi ser slik på det, betyr det at unionslederens viktigste oppgave er å jobbe hver dag for at administrasjonen og avdelingene i Den norske union gjør alt de kan for å støtte din menighet i det Gud kaller dere til.

Jeg tar meg tid til å lytte, jeg også. Hva er det Gud vil med meg? Spørsmålet er både spennende og inspirerende, for jeg vet av personlig erfaring og fra den åpenbaring Gud har gitt i Bibelen, at hans planer vanligvis er mye større enn jeg kan forestille meg.

La oss be for hverandre om at vi vil våge å ta imot det Gud kaller oss til å gjøre for ham, der vi er.

Victor Marley er leder for Adventistkirken i Norge.