Stjernen som sluknet

Det var en fornøyd ledelse i Rasmussengruppen som kunne puste ut da nyttårsklokkene ringte 2004 ut av historien. Bare et drøyt år hadde gått siden de første aksjekjøpene i Avantor og IFN i slutten av 2003 og frem til de siste papirene var undertegnet etter innmarsjen i Norden. Gjennom disse kjøpene var Rasmussengruppen blitt en gigant i eiendom og var igjen tungt tilbake i shipping. Samtidig hadde Rasmussengruppen etter Dags inntreden utviklet seg til å bli en betydelig spiller i finansmarkedene med rundt to milliarder kroner investert i aksjer og obligasjoner samt ytterligere en milliard i bankinnskudd.

Den som er interessert i regnskaper, vil merke seg en betydelig forandring. I 2003 hadde Rasmussengruppen et driftsresultat på beskjedne 35 millioner kroner. Ved utgangen av 2004 er driftsresultatet steget til 329 millioner, et tall som vil øke radikalt etter hvert som «de nye selskapene» avleirer seg i Rasmussengruppens regnskaper med full tyngde. Overskuddet før skatt blir for 2004 732 millioner kroner, hvorav gevinst på verdipapirer og aksjeutbytter utgjør 657 millioner. Gruppens bokførte egenkapital vokser til 5.159 millioner kroner, den høyeste noen gang. Sum egenkapital og gjeld passerer i 2004 10 milliarder kroner, opp fra 7,2 milliarder året før.

Det er en «ny» Rasmussengruppe som går ut av 2004. Tanken om å skaffe selskapet tre ben å stå på i stedet for ett, er oppfylt. At risikoen dermed er blitt betydelig mindre, er innlysende. Det passer både Einar og Dag Rasmussen godt.

M/S «POLYSTAR»: Rasmussengruppens siste skip.

Det var det de begge hadde ønsket. I Rasmussengruppens kurv ligger der nå tre store egg!

I likhet med i 2003, da Rasmussengruppen betalte et utbytte på 1.062 millioner kroner, hentet eierne ut et voksent beløp også for 2004: 902 millioner kroner. Begge årene ble imidlertid utbyttene for en stor del tilbakeført til selskapet. Regjeringens omlegning av utbyttebeskatningen spilte selvsagt en rolle da utbyttene for disse årene ble besluttet.

Men til tross for de gode resultatene, sluttet 2004 likevel med et visst vemod. For helt mot slutten av året ble Rasmussengruppens siste fartøy i direkte eie, bulkskipet «Polystar», solgt. Salget skjedde, ironisk nok, etter det som ifølge Einar Rasmussen hadde vært «det beste år noensinne i tank- og bulkmarkedet.» Salgsprisen blir da også, igjen som Einar Rasmussen gjerne sier det, «meget tilfredsstillende».

Det ble kaptein Oddbjørn Trondsen som fikk jobben med å levere «Polystar» til nye eiere. Skipet var, som så mange andre Rasmussen-skip, bygget hos Mitsui i Japan. Opprinnelig ble det kontrahert som et tankskip på 98.200 tonn dw med opsjon til senere å bli konvertert til bøyelaster. Tanken var å ha en bøyelaster leveringsklar hvis en god mulighet dukket opp. Men muligheten uteble, og kontrakten ble dermed omgjort til en bulkcarrier. Det var dette skipet som tidlig i januar 2005 stevnet gjennom Middelhavet mot tyrkiske Iskendrun, en havneby innerst i bukten mot Syria. Skipet skulle leveres den 18. januar. Siste reis ble en last med kull fra Columbia. Kaptein Trondsen hadde vært kaptein i mange av de til sammen 42 årene han hadde seilt for Rasmussen. Han skulle gå rett i pensjon etter overleveringen.

«Det var ingen trivelig ting å gjøre,» sier Trondsen i dag på knapt trøndersk: «Vi var 21 personer om bord, fem norske og 16 filippinere. Vi ble satt i land etter at alt papirarbeidet var gjort, og der skulle det ordnes med hjemreiser for alle om bord. Alt ble så hektisk at jeg ikke rakk å gråte en tåre. Men

trist var det, ikke minst at «Polystar» skulle bli siste skip vi eide. Vi hadde ant det lenge, rykter hadde gått, vi snakket om det på skipene. Da Dag Rasmussen begynte i rederiet, følte vi at det var slutt. Han hadde en annen type utdannelse, han var riktignok ingeniør som sin far og broren som døde, men ... Det kom ikke som noen overraskelse. Rasmussen var et godt rederi å seile for. Det var aldri noe tull i Rasmussen. Vi følte alltid at vi hadde Einar Rasmussen i ryggen når noe skar seg. Rasmussens skip var gode skip,» sier han.

Også i ledelsen føltes det merkelig å være uten egne skip. Tor Stie, Einar Fredviks nestkommanderende på markeds siden gjennom mange år, sier det i dag slik: «Vi hadde lenge fulgt nedtrappingen av flåten og var klar over hvilken vei det bar. Nå kjente flere av oss en underlig matthetsfølelse. Det var vanskelig å ta inn over seg at et liv i shipping var over. Riktig nok var vi blitt en stor aksjonær i Norden, men ingen av Nordens skip har «R» i skorsteinen,» sier han.

En spesiell historie knytter seg til «Polystar». Bulkskipet var av forskjellige grunner blitt kontrahert hos Mitsui til en altfor høy pris. Derfor ba Einar Rasmussen, i forbindelse med

FORNØYD TOSPANN: Finansdirektør Stein Vidar Håland og investeringssjef Jostein Devold lufter seg i Nupen-parken etter regnskapsfremleggelsen våren 2004. (Foto: Anders Martinsen)

overtakelsen av nybygget, om et betydelig antall millioner dollar i prisavslag. Han fikk avslaget. Nøyaktig det antall millioner dollar han hadde bedt om. Uten antydning til pruting. Det hører riktignok med til saken at Einar Rasmussen ved en tidligere korsvei hadde vært sjenerøs mot Mitsui da det var verftet som satt i en kinkig situasjon. Uansett sier prisavslaget ganske mye om tillitsforholdet mellom Mitsui og Rasmussengruppen etter et langt kundeforhold.

SISTE REIS: Kaptein Oddbjørn Trondsen firer flagget på «Polystar», Rasmussengruppens siste egeneide skip, på havnen i Iskendrun den 18. januar 2005. Den greske kapteinen står klar til å heise det greske flagget. (Foto: Johnny Olsen)