Veien blir til mens vi går

«Noen klarer å gjennomføre lange diskusjoner om strategi. Slik har vi det ikke i Rasmussengruppen. Her blir veien til mens vi går. Når vi ser en interessant mulighet, griper vi den.» Det er Dag Rasmussen som sier dette etter nylig å ha kjøpt 21 prosent av aksjene i Arctic Securities og i tillegg gått inn som eier i Arctic Fund Management, et kapitalforvaltningsselskap som allerede er etablert med konsesjoner både i Norge og Irland.

Dag Rasmussens svar er hans reaksjon på spørsmålet om investeringen gjøres etter en beslutning om å utvikle et fjerde ben i Rasmussengruppen i tillegg til eiendom, shipping og finansielle investeringer, et slags «Polyfonds».

Men slik er det nødvendigvis ikke, ifølge Dag: «Du kunne spurt om det samme da vi kjøpte oss opp i Expert, om investeringen bunnet i et strategisk ønske om å gå inn i konsum handel. Men vi solgte oss ut igjen med god fortjeneste og er fornøyd med det. I Arctic fikk vi en interessant mulighet og brukte den. Men selvfølgelig er muligheten der for at vi vil definere dette som et nytt ben.»

Dag vil heller ikke være med på at det var han som sto bak Rasmussengruppens nedsalg av egeneide skip og plattformer i årene etter at han trådte inn i rederiet i 1998. Dette var en prosess som allerede var kommet langt. Heller ikke vil han ta ansvaret for at kassen strittet av kontanter som kunne kjøres inn i aksjemarkedet idet han var innenfor døren: «Kontantbeholdningen skyldtes primært salg av boligplattformer. Disse ble solgt til boreriggeiere da markedet for boligplattformer

FRILUFTSMANNEN: Dag Rasmussen om bord i seilebåten.

noen år i forveien nesten ble borte. Og det var min far som tok opp spørsmålet om hvorvidt det var klokt å drive videre med skip i direkte eie. Det skjedde like før jeg skulle flytte hjem fra London. Min far hadde spesielt OPA 90 i bakhodet. Risikoen i tank var blitt stor. Vi er tross alt et familiefirma. Jeg var enig i hans betenkeligheter. Og slik ble det. Det kan tenkes han ville fått et annet svar hvis han hadde spurt min bror om det samme før han ble syk.»

Dag er forresten slett ikke sikker på at Rasmussengruppen er ferdig med skip i direkte eie: «Jeg er ikke fremmed for å se nærmere på for eksempel supply. Et selskap vi i tilfelle kunne eie 100 prosent, etter Avantor-modellen. Men inntil videre eier vi skip gjennom rederiet Norden. Riktignok har vi fortsatt aksjonærbindinger frem til 2015, men de er ikke så strenge som dem vi hadde før vi altfor sent, og midt under den verste finanskrisen, fikk mulighet til å selge ca. halvdelen av aksjene.

Dag Rasmussen fikk en tøff tid under finanskrisen, den største nedturen verden hadde hatt siden Wall Street-krakket i 1930-årene: «Vi kom oss ikke raskt nok ut av markedet selv om noen av oss, og særlig min far, mente vi burde selge oss ned allerede da vi så de første tegn på hva som kunne skje. Men vi tok oss pent inn igjen ved å kjøpe oss kraftig opp da aksjemarkedet bunnet ut, blant annet i Hydro, Telenor, Yara, Acergy og BWG Homes (Block Watne), til sammen for rundt to milliarder kroner. Alt vi tapte på nedturen, og vel så det, vant vi tilbake på oppturen i 2009.»

Dag ser optimistisk på de nærmeste par årene: «Jeg tror på en periode med global vekst og økende handel. Både Kina, India og Brasil går riktig vei og drar resten av verden, Norge inklusive, med. Men det er ikke nødvendig å investere i Kina for å få glede av Kinas vekst. Rederiet Norden drar nytte av Kina, engineeringbransjen gjør det samme. BMWs salg av biler til Kina ble nesten doblet fra 2009 til 2010. Derfor investerte vi drøye 100 millioner i bilprodusenten. Aksjen steg på

kort tid fra 49 til 60 euro. Da solgte vi. Siden har kursen ligget flatt. Dette har vært en måte å utnytte veksten i Kina på.»

Rasmussengruppen fikk et godt brukbart resultat også i 2010, om enn langt fra like strålende som i rekordåret 2009. Han føler seg likevel komfortabel med situasjonen, kanskje særlig med å sitte på Hydro-aksjer til en markedsverdi på 1.600 millioner kroner, kjøpt til snittkurs under 30 kroner: «Hydro er etter kjøpet av brasilianske Vale, kombinert med den billige gassen selskapet har sikret seg til driften av anlegget i Quatar, i en god posisjon. Det skulle heller ikke forundre meg om selskapet satser på enda et aluminiumsverk i Quatar og trapper driften i Norge ned. I så fall ville Hydro kunne få frem verdien av den norske kraftproduksjonen bedre. Det er knapt gjort over natten og har sine politiske sider. Uansett ser jeg lyst på Hydros fremtid og tror verden vil etterspørre stadig mer aluminium. Jeg er langt mer usikker på Telenor og stiller spørsmål ved flere av Baksaas’ investeringer. De Telenor gjør det godt på, kommer nesten alle fra Hermansens sjefstid i selskapet.

Jeg er heller ikke helt trygg på REC-investeringen og skulle ønske alt i selskapet var like godt fundert som silicium bedriften i Moses Lake … men vi har en relativt fornuftig inngangspris på aksjene, i snitt under 23 kroner.»

Hvordan er det å ha din far som styreformann?

«Jeg trives med det. Og jeg er glad for å ha min fars lange erfaring i ryggen. Jeg tror han kommer til å fortsette så lenge han selv føler han har noe å bidra med, og det tror jeg han kommer til å ha i mange år til.»