Det begynte i Brekkestø

Det er i Brekkestø Rasmussengruppen har sin vugge. Brekkestø er kanskje den vakreste innhavnen langs hele den lange, knudrete Sørlandskysten. Det idylliske tettstedet er kjent for alle som i ly for været har gått «Blindleia» fra Kvåsefjorden øst for Kristiansand til Lillesand. Det var her Johan Reinhardt Rasmussen som 44-åring gikk i land for godt i 1901 etter å ha stått om bord i barken «Polykarp» av Grimstad som skipsfører og partsreder i 12 år. «Polykarp» var det fjerde skip under hans kommando og ble familiens lykkeskip.

Selv var Johan Reinhardt Rasmussen Grimstad-gutt, men hadde i 1894 giftet seg med Brekkestø-piken Julie Margrethe Olsen. Brekkestø var derfor ikke noe unaturlig sted for familien å slå seg ned med en raskt voksende barneflokk. Eiendommen de hadde funnet og kjøpt, var et praktfullt, toetasjes hus med tilhørende dyrket innmark, beiteland, uthus og flere holmer, riktig et «drømmested» selv i en tid hvor dette begrepet hadde et ganske annet innhold enn hva vi legger i det i dag. Den gang valgte de kondisjonerte helst å trekke seg tilbake blant frukttrær og syrintrær noen hundre meter fra sjøen og blåsten, mens strandlinjen ble overlatt til sjøens folk, fattige som rike. Det passet nok Johan Reinhardt Rasmussen og familien godt å bosette seg blant dem. Det var blant dem de hørte hjemme.

Etter mange år til sjøs hadde Johan Reinhardt Rasmussen god økonomi og håpet på å skape en ny fremtid for seg og familien på landjorden. Det var stort sett slik skipsførerne, og

KIRKESKIPET: Begynnelsen før begynnelsen var barken «Polykarp», som fikk navn etter Polykarpos, kirkefaderen og biskopen i Smyrna i tidlig kristen tid. Rederigründerens far, Johan Reinhardt Rasmussen, hadde i 12 år ført det Grimstad-bygde skipet som ligger til grunn for den pinlig nøyaktige modellen. Den første pinsedag i 1998 ble modellen innviet som kirkeskip i Landvik kirke ved Grimstad. På det store bildet er det to av ildsjelene i byggegruppen, Herbert Waarum (til venstre) og Teddy Andersen, som beundrer resultatet. De øvrige modellbyggerne er Ommund Bie, Odd Andersen, Olav Christiansen, Jørn Vik, William Strømme og Tormod Haldorsen. (Foto: Jostein Blokhus)

To blad Einar Rasmussen på veien mot seniors barndomshjem i Brekkestø, like vest for Lillesand. Her vokste Einar senior opp. Da faren døde i 1913, flyttet moren og barna til Renneville i Kristiansand. Bildet er tatt i 1974. særlig dem som også hadde vært partsredere i skipet de førte, gjorde det på Sørlandet i begynnelsen av forrige århundre. Skal jeg tro Johannes Seland, Fædrelandsvennens mangeårige redaktør og forfatter av jubileumsboken til Rasmussenrederiets 50-årsjubileum i 1986, bygget Johan Reinhardt Rasmussen opp en god forretning på eksport av hummer i Brekkestø. De verdifulle skalldyrene ble hvert år hentet av båter fra Lübeck og Hamburg. I tillegg hadde familien gode renteinntekter fra oppsparte midler.

Ifølge den samme Johannes Seland, hadde familien en god tid i Brekkestø. Ikke minst hadde barna det bra, særlig om sommeren når sommerpensjonatene fyltes av gjester. Sørlandet kom på mote som feriested for «fint folk østfra» nettopp i disse årene. Blant barnas omgangsvenner hørte Gabriel Scotts tre sønner. Og utenfor lokket seilleden, både for små og store, med torsk, makrell, hummer og krabber, ja, ikke minst krabber. Båter og prammer var det flust av i Brekkestø, den gang som nå …

Borsalino-hatten mangler og de hvite lommetørklærne i brystlommene er blitt borte i løpet av generasjonen som er gått siden de forrige bildene ble tatt i 1974. Men fortsatt klukker salt sjø mot bryggekanten under Einar og Dag Rasmussens besøk i Brekkestø på en vinterdag i mars 2011. (Foto: Anders Martinsen)

BARNDOMSMINNE: Einar og Rannfrid Rasmussen foran et maleri forfatteren Jens Bjørneboe malte av dem som barn. Begge er fortsatt sterkt musikalsk interessert. (Foto: Anders Martinsen)

Men tiden i Brekkestø skulle bli kortere enn opprinnelig tenkt. Allerede i 1913 døde Johan Reinhardt Rasmussen, og enken, som var 18 år yngre enn sin mann og bare 39 år gammel, sto tilbake med ni barn, hvorav Einar, rederiets grunnlegger, var nummer syv i flokken. To år etter mannens død solgte hun hele den store Brekkestø-eiendommen og flyttet med barna til Renneville i Kristiansand, hvor hun kjøpte et halvannetetasjes hus for 7.444 kroner. Sammen med en kontantformue på 25–30.000 kroner, regnet hun med å kunne gi barna en bedre utdannelse i Kristiansand enn hun

hadde kunnet ved å bli boende i Brekkestø. På dette tidspunkt var den eldste av de fire sønnene, Bendt, forlengst dratt til sjøs. Han skulle komme til å få en viktig rolle med å skaffe kapital da Einar startet Rasmussen-rederiet. En viktig rolle skulle også den fire år eldre broren Charles få som kaptein på Rasmussen-rederiets skip. Blant annet førte han motortankskipet «Polycastle» gjennom alle krigsårene.

Jeg skal heretter konsentrere meg om Einar. Av sin gudfryktige mor fikk han en oppdragelse som selv Pontoppidan ville vært fornøyd med. Som så mange andre barn i disse årene, måtte Einar arbeide ved siden av skolen for å spe på familieøkonomien, han klarte seg godt på skolen og tok middelskoleeksamen før han med morens gode hjelp fikk sin første jobb da han som 16-åring ble ansatt som yngstemann i Christianssands Skibsassuranceforening i 1923. Handelskolen og eksamen artium på latinlinjen tok han ved siden av jobben. I løpet av sine 13 år i Christianssands Skibsassuranceforening lærte Einar praktisk shipping fra bunnen av og ble en sentral person i firmaet. Ved siden av sin stilling i Skibsassuranceforeningen arbeidet han også for Christianssands Assurancekontor. Da dette firmaet i 1935 ble omgjort til aksjeselskap, ble Einar Rasmussen valgt inn i styret for Christianssands Assurancekontor. Einars spesialitet var regnskap og kompliserte forsikrings- og erstatningsspørsmål. Denne praktiske, jordnære kompetansen skulle komme godt med i årene fremover.

I mars 1934 giftet Einar Rasmussen seg med Mandal-piken Jenny Tjøm. Jenny var handelsutdannet og fortsatte å drive sin egen handelsskole i Mandal i flere år etter bryllupet. Paret bosatte seg i Kristiansand og fikk to barn. Den eldste, Rannfrid, ble født i 1935 og eier en tredjedel av aksjene i Rasmussengruppen. Den yngste, Einar jr., ble født i 1937 og er i dag Rasmussengruppens seniorsjef, som sjelden er å treffe på kontoret i Kirkegaten, men som er desto mer aktiv fra sitt

Einar Rasmussen senior, Rasmussengruppens grunnlegger, foran barndomshjemmet i Brekkestø sammen med sin sønn, dagens Einar Rasmussen. Bildet er tatt i 1974. hjemmekontor i Kristiansand, fra landstedet ved Grimstad eller fra sitt bosted nr. 2 i Danmark, hvor han har sin datter, Cathrine, som nærmeste nabo.

Det sier en god del om den traurige situasjonen i det sør landske skipsfartsmiljø at Kristiansand under den første verdenskrig var verdens største seilskipsby. Og i krisen som fulgte etter krigen, gikk det fra vondt til verre. I 1927 var byens totale flåte redusert til ni skip på til sammen 19.500 tonn dw. Men utover i tredveårene begynte det å lysne – til tross for krakket på Wall Street og den lange, internasjonale nedturen

som fulgte – og Kristiansand-rederne begynte igjen å kjøpe skip.

I 1936 slo «tallknuseren» i Christianssands Skibsassurance forening til. Han hadde lenge hatt ambisjonene, nå reiste han bokstavelig talt bygdene rundt for å skaffe aksjekapital til sitt eget rederi. 500.000 kroner skaffet han til veie og kunne dermed stifte Kristiansands Tankrederi A/S den 5. februar 1936, det første selskap i Rasmussengruppen. I tillegg fikk han god hjelp av sin eldre bror Bendt, av sin arbeidsgiver og av flere kjente navn i byens skipsfartsmiljø som hadde lært ham å

Dagens Einar Rasmussen og hans sønn, Dag Rasmussen, på fortrappen til rederigründerens vakre barndomshjem i Brekkestø. Lite har forandret seg i Brekkestø siden det første bildet ble tatt for 37 år siden. Det er slik det skal være i den vakreste av alle verdener. (Foto: Anders Martinsen)

kjenne gjennom arbeidet, deriblant den anerkjente skipsmegleren Johan G. Olsen. Da Norges Skibshypotek i Bergen i tillegg lånte ham 700.000 kroner, var saken klar: Den 15. januar 1936 kjøpte Einar Rasmussen sitt første skip, den fem år gamle tankeren «Fanny Høegh» på 9.765 tonn, mot at selgeren, Leif Høegh & Co i Oslo, gav ham et 2.-prioritets lån på 625.000 kroner, en tillitserklæring av første klasse til rederspiren, som ennå ikke var fylt 30 år. Den totale kjøpesummen var på 1.725.000 kroner.

Og skipet? Det fikk selvsagt navnet «Polykarp» etter farens siste kommando. Det skulle heller ikke bli det eneste og siste skip i rederiet som bar navn etter Polykarpos, kirkefaderen og biskopen i Smyrna i tidlig kristen tid.

Med dette er Rasmussen-familien og familietradisjonen kort presentert. Det samme er dagens viktigste eiere. Johannes Seland har dekket de første 50 årene i detalj. Denne boken tar for seg hva som skjedde i de 25 årene etter at rederiet møysommelig hadde karret seg gjennom den lange nedturen fra sammenbruddet i 1974 og i 1986 kunne feire sitt 50årsjubileum på «Klubben» med grunnleggerens enke, Jenny Rasmussen, høyst tilstedeværende, den gang skip med «R» i skorsteinen fortsatt seilte på alle verdens hav …