Hva om veien bort også er veien hjem?
«For alle som elsker historiske romaner fra andre verdenskrig, er dette midt i blinken.»
PUBLISHERS WEEKLY
Under en gyllen sol
Underengyllensol
Underengyllensol
OversattavKarenB.Forberg
jennyashcroft
Originaltittel: UndertheGoldenSun
Copyright©originalutgaveJennyAshcroft2020
Copyright©norskutgaveVigmostad&BjørkeAS2025
Sats:Type-itAS
Seriedesign:HannahWood Omslagsdesign:Design:EllenRockell–LBBG Omslagsfoto:Kvinne:Arcangel,bakgrunn:GettyImages. Forfatterfoto:DavidMyersPhotography
Papir:60gHolmenBookCream2.0 BokenersattmedGaramondPro
1.opplag2025
ISBN:978-82-419-6521-0
Spørsmålomdennebokenkanrettestil Vigmostad&BjørkeAS Kanalveien51 5068Bergen Telefon55388800
ellere-posttilpost@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Detmåikkekopieresfradennebokenistridmedåndsverklovenelleravtaler omkopieringsomerinngåttmedKopinor.
Vigmostad&BjørkeerMiljøfyrtårn-sertifisert,ogbøkeneerproduserti miljøsertifisertetrykkerier.
Australia,januar1936
Morgengryetvardisig,tettpakketavhete;enknugendevind stoinnfradenrødejordenivest.En skikkeligdjevel,hadde dekaltdenderinnedadevåknet.Husetshviteytterpanel pulserteigull-ogrosatoner,malingensvettetunderdenstigendesolen.Heleområdet,sålangtMabelsgranskendeblikk nådde,varLucknow-plantasjenseiendom,dekaretterdekar medbrunsviddegressganger.Barenoenkvegoggårdsarbeiderneshytterbrøtlandskapetsmonotoni;blikktakeneglitret idetskarpelyset.Vedhorisontenstakkklyngeravpalmerog gummitræropp,desvaiet,skalvibrisen.Mabelsynteshun kunnehøredenraslendelydenfradetørre,dødebladene,føle denrubarkenpressemotryggen.VarRichiefortsattderute, skjultmellomdem?Såhanmothuset,mothenne?
Hunvissteikke.Hunvissteikke…
Vedsidenavhennepåterrassensvingtedengamlehammockenfremogtilbakepåknirkenderep.Selvombena verket,hovnesomdevarpågrunnavgraviditeten,satte Mabelsegverkenpåhammockenellerpådenferdigpakkede reisekisten.Hunstirretnedoverplantasjensinnkjørsel,forbi låven,gjennomdedovnestøvskyenesomstooppfragrusen, mottømmerporten.Svetteperlerdryppetfrapannenogfikk øynenetilåsvi.Underdenfuktigekjolensparketbarnetfør detsnuddeseg,hurtig,rykkvis,somomdetmerketredselen hennes.
«Jegerleifordet»,hviskethun,ordenefordampetstraksi dentrykkendeluften.Hunlahåndenmotmagen,kjenteet nyttspark.«Prøvikkeåengstedeg,lillevenn.»Fingrenehennesskalv.«Vidrarherfrasnart.»
Detgjordede.
Ikkelengeettertrilletpickupeninnoppkjørselenogbråstansetvedporten. Hanerher,lillevenn.Hanerher.Mabel svelgettørtdahanhoppetutavbilenogkomløpendemot henne,raskt,somomhanikkeensetvarmen.Hanhaddepå desammeklærnesomdahanforlothennekveldeniforveien.
Devarskrukketenå,skjortenflekketavsvetteognoerustfarget,noehunikkeønsketåse,noesomlignettørketblod.
Flekkenvokstejonærmerehankom,dahangikkopptrappen,dahanstraktesegetterreisekistenhennes.
«Erdet…?»spurtehun.
«Ja.»Ordetvarskarpt,utenpust.«Vimådra.Nå.»
«Richieer…?»
«Hanerborte.»
Hunklarteikkeholdetilbakeethikst.
Uttrykketiansiktethansrøpetsmertenhanfølte.«Mabel, nei»,sahan,lotreisekistenståogtrakkhennemotsegien raskklem.«Deterbraatdetbleslik.»
Hunpressethodetmotskulderenhans,klamretsegtilden velkjentetryggefølelsenavkroppenhans.Hanelskethenne. Hanhaddealltidelskethenne.
Jegvalgtefeilbror,tenktehun.
Etstedinneihusetslamretendør.
«Vimådra»,gjentokhan.
«Jegerredd»,innrømmethun.
«Detgårbra.Dukommertilåglemmealtdette…»
«Jeggjørikkedet.»
«Dukanforsøke»,sahanogkyssethenne.
«Jegvetikkehvordanjegskalklaredet.»
«Jo,detgjørdu.Dukommertilåklaredet.Detvetjeg atdugjør.»Etnyttkyss.«Ogbarnetvilaldrifåvitesannheten.»
Kapittel1
Søndag1.mars,1941
TogetsomfraktetmelkfraExeterSt.David’stilPaddington varnestentomtderdetstostillepåfeilsideavgrensenmot Devonpågrunnavenbombeskadepåsporetlengerfremme. Rosehaddeståttoppførsoloppgangforårekkeavgangen; hunvarpåveitilettermiddagstepåhotellGoringiVictoria foråfeiretjuefemårsdagensinmedonkelLionelogstorebrorenJoe.(Detvarikkeegentligfødselsdagenhennes,men sidendenvarpåden29.februar,vardettedetnærmestehun komførnesteskuddåri1944. Femminuttertil,såhadde dusluppetdendatoen.Duvarakkuratlittforutålmodigetter åankommedinegenfest, haddeforeldreneskrevetpåhvert enestebursdagskortdehaddesendtfrahvordeennvarstasjonert–fortidenvardetCeylon. Bitteliten,perfekt,ogmed etskikkeligparlunger.Avmåtendubruktedempå,varvisikre påatduinnsåfeilenduhaddebegått.)Hunføltenestenforå skrikenå.Ikkepågrunnavdagensfødselsdagsselskap–som hunvissteathunvillerekke,hunskulleikkeværepåVictoria Stationførklokkentre–menpågrunnavdetsværtnødvendigeærendethunhaddeplanlagtårekkeiforkantavselska-
pet.Selveårsakentilathunhaddeståttoppsågudsjammerlig tidlig.DetvarikkedetathunsåfremtilkøeneiOxford Streetpåenlørdag,menstrømpervarvanskelignokåfåtak iiLondon,ogdevarsjeldnesombananeriDevon,oghun haddebareettheltparigjen.Detvariskaldtivognen.Hun skalvderhunsattkrøketsammenikåpen,stirretutavvinduetmotskoddenavdampogmorgentåke,motsauenesom klumpetsegsammenpåfrosnemarker;hunlengtettilbaketil denvaklevornesengen,tilvarmenivertinnensflanellsengetøy,oghuntenktepådenekstratimenhunlikegjernekunne haunnetsegmellomdem.
Denenesteandrepassasjerenivognenvarenbondesom sattoverforhenne.Hansukketforsikkerthundredegang, reistesegogstirretbortoverkorridorenetterdenstressede konduktøren.Hanhaddealleredeinformertdemomathan ikkeantenårdekunnekjørevidere,ogetterdethaddehan klokeligholdtseguteavsyne.Ibegynnelsenavturenhadde bondenfortaltRoseatdetvarsværtviktigathanikkebleforsinketpåveitilReading. Svært viktig.Hanskullepåethelgemøteiregionenslandbrukskomite.Hanlødganskestolt dahansadet,ogRosemistenkteathanhaddeventetathun skullestillehamspørsmålomdagensagenda.Hungjorde ikkedet.Etterenuendeliglangvintersomsekretærforlandbruksdepartementet,stengtinnepåetbitteliteogmusestille kontorpåengammelmelkegårdlikeutenforIlfracombe, haddehunfåttmerennnokavhvetekvoter,tildelingavjordbrukslandogreglerforhusdyrhold.Hunskullebareønskeat hunhaddehørtpåbrorensadvarslerdaonkelLionelioktober haddeforeslåttstillingenforhenneogtilbudtsegåtrekkei noentråderforathunskullefåden–etstedderhunkunne pusteinnsjøluften,sahan,finneroenetterdefælehendelseneiseptember,kommeoverbarnethunhaddemistet,eller
idetminstekommeoveroppsigelsenfraluftvåpenet.(Fem månedersenerehaddehunikkekommetovernoesomhelst, ogtankenpådenforferdeligedisiplinærhøringenfikkhenne fortsatttilårødmeavurettferdigheten,avskammen).Broren haddesagtathunvargalomhunsåmyesomvurdertesekretærstillingen.
«Detkommertilåblitraurig»,haddeJoesagt, evigkjedsomhet.«Dutrengerikkefredogro,dutrengernoeannetå tenkepå,mindretidtilåtenke.Prøvkvinneneshjelpekorps istedet.»Hanhaddesmiltethalvtertende,halvttristsmil. «Jegharhørtathærentarinnalleslagsfolk.»
Hunvurdertefortsatthjelpekorpset.Hunvarganskesikkerpåatdenuheldigesjefenhennes–densværtgamle,svært vennlige, svært høfligeogdistingvertevelbårneHectorArden –ikkevilleståiveienfordet.Sannsynligvisvillehanbarebli gladforåsehenneiuniform.Dakunnehanfånoenandretil åjobbeforseg.Ensomkunneskrivepåmaskin,foreksempel.Ellertadiktatutenåmåttebehamomåsnakkesaktere, gjentadethansa,bareventelittslikathunfikkdetsiste heltrett.
«Nei,nei»,pleidehanåsihverganghununnskyldteseg, «duklarerdegutmerket.Deterheltsant.Virkelig,virkelig…bra.»
Menaltvarikkehåpløst;detvarsjeldenhunmåtte gjemmesegunnaimelkebodenforågråtelenger.Detføltes somfremgang.Kanskjevardetlikevelnoemeddensjøluften…
Togetbegynteåbevegesegrykkvisogtrakkhennetilbake tilnåtiden.Bondenåpnetmunnensomforåsinoe,menhun fikkaldrivitehva,foridetsammestansetdeigjen.Øynene hansbulteuforståendemothenne,somomsliktikkevardagligdagsfortiden.
«Viersikkertsnartigangigjen»,sahun,merforåberolige hamennfordihuntroddepådetselv.
Hanstrammetkjeven,troddelikelitepådetsomhenne. Førstentimesenerevardepåveiigjen.Pådentidenhadde Roserukketåleseferdigbokenhunhaddetattmedseg, oghunhaddeværtnødttilåtasjansenpååbenyttetogets iskaldetoalett,mensbondenhaddelettetterenavisideandre kupeeneoghaddekommettilbakemed ThePeople,lestden ogfyltderesegenkupemeddenskarperøykenfraenpakke Woodbines-sigaretter.
«Ikkegjørdet»,sahandaRosereistesegforååpnevinduet. «Deteraltforkaldt.»
«Bareenlitenstund»,sahunogtrakkrutenned.
Hanreistesegogstraktesegframforålukkedenigjen.«Jeg kommertilådøavkulde.»
Hunstirretpåham,liktehamstadigmindre,menhunvar forbritisk–medsinprestefarogpolitikeronkel–tilågjøre annetennåklistrepåsegetanstrengtsmilogsi,«Vel,detvil vijoikkehanoeav.»
Øynenehanssmalnet,somomhanforsøkteåfinneutom hunvaroppriktigellerei.Så,etteråpenbartåhakommettil denkonklusjonatdetikkevarverdtåbruketidpååfinneut avdet,sattehanseg,plukketoppdenlånteavisenogflikket askefrasigarettenpågulvet.
SlikfortsattehanheleveientilReading.Utenandredistraksjonergledtankenehennesvekkfrakupeenoglandet deretter,uunngåelig,påforlovedenXanderogusikkerheten rundtdetteomhanvilledukkeopppårestaurantenforåfeire henne.Hanvarkorrespondent,haddekommetfraNewYork vedkrigensutbrudd.Hunhaddeinviterthamtilfødselsdagen,selvsagthaddehundet,menhanhaddeikkelovetnoe, haddeikkeengangnevnthvilkeplanerhanhadde,idetkorte
telegrammethansendtedageniforveien.(Etkvartårhundre STOPP Dukomdeggjennomdet STOPP Måttenesteårbli vennligere STOPP)Denunnvikendetonensårethenne.Telegrammethaddesårethenne.Hunvarfortsattopprørtover kortfattetheten,ordene. Dukomdeggjennomdet.Hunvar ikkelengersikkerpåomhunønsketathanskullekommepå feiringen.Førseptembervillehunikketroddatensliktanke varmulig.Førbarnethaddedeikkeklartåholdesegunna hverandre.
Hunsavnetdet,hunsavnetdetvirkelig…
Hunsukkettristmensfrostrøykenstoframunnen.Bondenignorertehenne.EndeligvardepåveiinnmotReadingstasjon,oghanhaddereistsegoggjordeetnummerav åsjekkefrakken,billetten.Bakhamyrtedetavpassasjerer somventetpåsineavgangerutepådenrøykfylteperrongen, alleandreLondon-togvarsikkertogsåforsinketnå.Klokken overkvinneforeningensdampendete-kiosknærmetsegtolv, ogselvomdetfikkRosetilåflytteseguroligpåsetet(hun måttevirkeligskyndesegtilOxfordCircushvishunskulle hanoensjansetilåfåtakinylonstrømper og kommesegtil Victoriaitide),variallefallbondenpåveiut,og,somen forsinketvennligsinnetgest,etterlothansegavisenpågulvet ikupeen.
Hunbøydesegforåplukkedenoppogsattesegtilbakei setetidetnyepassasjererstrømmetinn.
«Jøss»,saensoldatogviftetbortsigarettrøyken,«harnoen fyrtbålherinne?»
DelotvinduetstååpentrestenavturentilPaddington:et kjærkommentavbrekkfradenfuktigeluktenavalleullfrakkenesåvelsomdengamletobakken.Ogselvomdentruende luktenavkordittbleendelavduftbildetetterhvertsomjordenebleerstattetavsmalegater,avhusrekkerlagtiruiner,
røykfranattensangrep,medallekroppenepressetsammen, bledetnestenvarmtikupeen.DerRosesatttrykketinni ethjørne,mellomenkvinnemedenstorlerretsveskeogden tristeutsikten,varhunmerkomfortabelennhunhaddevært helemorgenen.Klemtinneisinlillehulelestehunbondens avisfraatilå.Hunskummetgjennomkrigsnyhetene,det mestehaddehunhørtpåradioenkveldeniforveienuansett: trefningeriLibya,styrkettysktilstedeværelseiAfrika,tapav skipiAtlanteren,Storbritanniamedryggenmotveggenstort settallestederettertapetavFrankrikeåretiforveien,altvar såfrykteligdystert.SåRosekonsentrertesegommidtdelen avavisenistedet,ilangtstørregradennhunhaddepleidi fredstid.Dethaddeblittenvane.Hunliktenormalitetensom pregetdisseartiklene,detmenneskeligeikunst-ogteaterkritikken,ilesernesoppskrifteroghagetips.Hunsyntesdet varberoligende,enpåminnelseomatmidtiallfryktenog dødenfortsattedetvanligelivet,overalt.Detvarensøthistorieomenkvinnesomhaddefunnetetfotoalbumetterde forlengstavdødeforeldreneiruineneavdetbombedebarndomshjemmet.Kvinnenhaddealdrivisstatalbumeteksisterteogsadetvarsomåhafåttforeldrenetilbake,detåkunne seansiktenederesigjen.DetfikkRosetilåsmile,denne gavensomtyskerneuvitendehaddekommetmed.Hunlurte påomdentyskebombeflyverenogsåvilleblittgladomhan visstehvahanhaddegjort. Sannsynligvis,tenktehunogså forsegdemuntrepilotenepådengamleRAF-baseniSurrey derhunhaddejobbet,ogbrorenhennes,ogsåhanbombeflyver(nåheldigvispåperm).Ingenavdemvarmonstre. De fulgtebareordre.Althandlettrossaltomdisiplin,omselvkontroll.
«Noeduåpenbartmangler»,haddedenmiddelaldrende offiserenuttaltdahunfikkavskjed.Stemmendukketopp
ihodetutenforvarsel.(Denhaddeenleitendenstilå gjøredet.)
«Jegharselvkontrollimassevis»,haddehunsvartogtvungetsegtilåholdeblikkethans.
Offiserenhaddebaresetthånligpåhenne,somomdetat hunvarfrekknoktilåforsvareseg,bekreftetalthanmente hanvissteomhenne.
«Duvissteingenting»,sahuntilhamnå.
Hunskjøvminnetomdenknusendeuviljenhansunna, velvitendeomatdenvilledukkeoppigjensenereforåplage henne,ogkonsentrertesegomartikkelenigjen.Noenav fotografienefradetgjenvunnealbumetvartrykketvedsiden avteksten:kornetebilderavkvinnensforeldrepåbryllupsdagensin,etstudioportrettderdeholderhennesomliten baby.Roseberørtebarnetmedfingertuppen.Førhunklarte åstansesegselv,såhundetforsegisineegnearmer,følte smertenbresegikroppen,ihjertet.
Detvarda,menssorgenskylletgjennomhenneoggjorde hennesårbar,hunoppdagetannonsen.Denvarklemtinn underfotografiet.Detvarbarenoenfålinjeromgittaven svartramme;dengjordeikkemyeutavseg,likevelbleden rasktdetenestehunkunnese.
SØKES
Ledsagertilungt,foreldreløstbarnunderoverfarttil Australia. Reiseogalleandreutgifterblirdekket.
-------
Interessertebestakontaktsårasktsommuligved WilliamsStreet32,Belgravia
«Å»,sahun,oglydensattesegfastihalsen,merenndenville gjortomikkehunnylighaddeværtsåopptattavdetfotografiet.
Kvinnenvedsidenavhennesnuddeseg,somomhun skulletilåspørrehvasomvariveien.
Rosemerketdetknapt.Hunlesteannonsenomigjen,fundertepåhvasomhaddeskjeddsidenbarnetvarforeldreløst (krigen,sannsynligvis),forsøkteåseforseghvorforferdelig detmåtteværeåblisendtavgårdetildenandresidenavverdensammenmedenfremmed.En fremmed.Hunslapptaket iavisen,lahåndenmotdentommemagen.Stakkarsliten.
Interessertebestakontaktsårasktsommuligved WilliamsStreet32,Belgravia. DetvarikkelangtfraVictoria. OgdevarsnartpåPaddington,overraskendeliteforsinket. Hunvendtesegmotvinduet,detblekespeilbildethennes stirrettilbake,øyenbrynenerynketunderfilthatten,grublende…
Mennei, nei. Hvorforskullehundraforåmøtedem?
Hunhaddeetlivher.En forlovede.Hunkunneikkereisetil Australia.
Selvsagtkunnehunikkedet.
Dennelilletragedienvarikkenoehunskullebrysegmed. Absoluttikke.
Hunsåpåannonsenigjen.
Hvorungtvarung?tenktehun.
Ognøyaktighvor var WilliamsStreet?
«Ingenaning»,sasoldatensomhaddekommentertpårøyken,«mendetvetheltsikkertnoenpåVictoria.Spørenibillettluken.»
Hunnikketsakte.Hunkunnespørre,selvfølgelig.
Detskadetikke.
Nårhunkomdit.
Og,faktisk,hvishunoppgasnarturentilOxfordStreet (veldigfristende),kunnehunrekkeådrainnomWilliams Streetførte-selskapet,kanskjeavtaleetmøtesenereforåfå vitemer.LionelhaddetilbudtsegåmøtehennepåVictoriaogkjørehennetilhotellGoring,menhunkunnejolike gjernegå.Kanskje.
HvisWilliamsStreetfaktiskvarpåveien…
Denvarikkedet.MenpåPaddingtongikkhunrettpåbanen tilVictoriaogvardermedfremmeentimeføravtalen,og adressenvarnærmenoktilatdetknaptvarnoenomveiidet heletatt.
Detbegynteåregnedahungikkutavstasjonen.Ikke mye,ikkenoktilathuntrengteenparaply(noesomvar flaksettersomhunhaddeglemtsiniIlfracombe),menvindenomskaptedetiskaldeduskregnettiletvåpen,kastetdet mothennesådetsvedikinneneogfikkpapirsøppeltilåfly bortoverdetmøkketefortauet.Hunbøydenakkenogholdt etfastgrepomhattenmenshunfulgtebillettselgerensveibeskrivelse.Tiltrossforværetvurdertehunikkeågioppog gåretttilhotellet.Snareregjordedetathunnåvarkaldog våthenneendamerbestemtpååfortsette.Haddehunførst kommetsålangt…
«Sta»,haddeonkelenhennessagtdahunstansetvedenav deoffentligetelefonkioskenepåtogstasjonenogringtekontorethansiWhitehall–derhanalltidvar,lørdagellerei–for åsiathanikkebehøvdeåhentehenne.
«Interessert»,parertehun.
«Impulsiv»,haddehansvartmeddendypestemmenhan alltidbruktenårhanforsøkteåværestreng.«Hvorforikke vente,vikandiskuteredetoverenkoppte?»
«Duønskerbareåsnakkemegfradet.»
«Jegerbarebekymretforatdublirforsinket»,sahan, utenånekte.«Ogdetvilduvirkeligikke.Deharlovetosset fantastiskmåltid.Smørbrødmedeggerstatningogkrisemajones.»
«Å,dethøres nydelig ut.»
«Draretttilhotelletogtadegnoeådrikke.Deterikke engangsikkertdeternoenhjemmenårdukommertildenne WilliamsStreet32.»
«Daleggerjegigjenenbeskjedomhvordekanfåtaki meg.»
«Deforetrekkernokatdusenderetbreviforkant,forå fortelleatdukommer.»
«Iannonsenstodetatmanskulletakontaktsårasktsom mulig.»
«Deterlittmerkeligådukkeoppslikutenforvarsel, Rosie…»
Ogslikhaddedefortsatt.Hanargumenterteforhvorfor hunikkeburdedradit,hunlaargumentenehans–forsiktig –døde.Forhuninnsåathansadethansafordihanbrydde segomhenne.Detfikkhennetilåelskehamendahøyere, oghunforsikrethamomatja,hunvisstehvorlangtunna Australiavar,ognei,hunikkehaddenoenplaneromåbli drattinntilnoeintervjuførettermiddagsteen,oghunskulle påingenmåtetanoenforhastedebeslutninger.«Ikkeutenå snakkemeddegførst.»
«Ikketanoenforhastedebeslutningeridetheletatt», haddehansvartmedettertrykkogmotsinviljefåtthennetil åle.«Rosie»,sahanså,utenlatteristemmen,«lovmegatdu ikketroratdettebarnet,uansetthvoralenedeteriverden, kantaplassen…»
«Deterikkedetdettehandlerom»,haddehunsagt,altfor raskt,oghellerikkehunlolenger.
Hanhaddesukkettungt,langtfraoverbevist(noehun knaptkunnebebreideham),ogsagtathvishunmistrivdes slikiDevon,skullehanhjelpehenneåfinnenoeannet.Det varingenvitsiågjørenoesåekstremt,ogdetvarmange muligheterutenomdenfordømtehæren.Hunsaathun visstedet,menathunmåtteundersøkedetteførst,ellersville hunalltidlurepåhvasomskjeddemedbarnet.Hunsåonkelenforsegderhansattmellompanelveggenepåkontoret, somalltidelegantijakkeogvestogmedetuttrykkavhjerteskjærendeomsorgidetvennligefjeset.Sådahunhørteet nytt,langtsukkunnslippeham,bønnfalthunhamomikke åbekymreseg.
«Ikkebekymremeg?»sahan.«Jeggjørikkeannetennå bekymremegfordegogbrorendin.Deterjobbenmin.»
«Neida,duharenjobb.»
«Denne?Ikrigsministeriet?Bareenbigeskjeft.»
«VetWinstondet?»
«Selvsagt.»
«Jegskalbaregåinnom»,sahun,«jeglover.»
«Sågå,da»,sahanmotvillig.«Skynddeg.Duvilikkegå glippavkaken.Jegharbestiltsjokoladeerstatning.Vitrekan ikkespisedenalene.»
«Tre?»Hunhadderettetryggen.«KommerXander? Ringte han…»
Detfanthunaldriut.Pådetversttenkeligetidspunkt blelinjenbrutt,ogpipelydensomsignaliserteatmyntene varbruktopp,lødgjennomrøret.«Nei»,haddehunutbrutt menshunrotetgjennomdentommepungen,«nei,nei,nei.»
HunirritertesegoverathunikkehaddenevntXandertidligere.Hvorforhaddehunikkedet?
Oghaddehan virkelig ringtLionelforåsiathankom?
Endelavhenneønsketåtroathanhaddedet.Athan,etter
telegrammetogsmertenfradesporadiskemøtenedensiste tiden,faktisk ønsket ågjøreeninnsatsforhenneigjen.Det villehavært…fint…åtroatdetvarmulig.Menhunvar leiavåtropådet,såretetterallegangenehanhaddeskuffet henne,reddforåblisåretomhangjordedetigjen.
Ietforsøkpååstansegrublingenskyndtehunsegvidere, stålsattesegmotnoketfuktigvindkastogsvingteinnveien billettselgerenhaddesagthunskulleværepåutkikketter. Hunpasserteenpubpåetgatehjørne,enkirke,ogsåsvingte huninnennygate,ogentil,helttilhunnåddedenkorte, frodigeogskjermedeWilliamsStreet.
Gatenvarenutsøktutformethalvmåne;enrekkehøye murhusmedfasadeistukkaturogmedstorekarnappvinduer ogskinnendetrapper.Engentrifisertgate,utentvil.Den typenderbankiererogadvokaterbodde.Hunvarikkeoverrasketoveratdetvaretsliktområdehunnåbefantsegi.Selv haddehunogJoetilbraktdetmesteavbarndommenpåen litenprestegårdiDulwich.Etteratforeldrenemotvilligflyttetutenlands,haddedefordelttidensinmellomkostskolen hærenbetaltefor,ogLionelsbittelilleungkarsleilighetiParsonsGreen–denvarsålitenatdemåttekastekronogmynt hverferieforåavgjørehvemsomfikkdetekstrasoveværelset,oghvemsommåttesovepåsofaen.Menhunhaddehatt nokvennerfradetteområdettilåhaventetnoesliktsom denneoverdådigheten.Rikdommengjordehenneikkeutilpass.Nei,detvardetathun,medett,varher.Iferdmedå blien interessert som(kanskje)villetakontaktsårasktsom mulig.
Hunhaddeværtsåopptattmedaltdetandre–ringeLionel,kjempemotværet,bekymresegforXander–athunikke haddetattsegtidtilåtenkeoverdette.Nå,aleneidenvindfullegatenmenshæleneklikketillevarslendemotdetvåte
fortauet,fyltesimidlertidhodethennesmedtankeromhvor litehunvissteommenneskenehunvariferdmedåtrenge segpå(ingenting,faktisk,kunnehunhøreLionelsi),ogden voldsommeendringendetvilleinnebærehvisdefaktiskba hennekommetilbaketiletordentligintervjuogtilbødhenne stillingen.
Komhuntilåtakkeja?
Villehunvirkeligvurdereåforlatealt–sikkertimånedsvis –ogreise?
Haddedetværtensolfyltdag,villehunkanskjestansetved detspørsmålet,lurtpåhvordanhunkunnehagåttsålangt utenengangåvitesvaretpådetellerhvordandetpraktiske villefungere:HvorlangtidiforveienmåttehunvarsleHector, hvordanvilleXandertadet…
Mendagenvarikkesolfylt.Omnoeregnetdetbaremer, ogdetføltesikkesomdetrettetidspunktetforoverveielse. Dessutenønskethunikkeåbegynneåleteettergrunnertil ikkeåfortsette.Hunvarkanskjeimpulsiv(tilogmedirrasjonell,saenannenstemme,dennegangenXanders),menhun haddementdethunhaddesagt:Hunønsketåforsikresegom atdettebarnetvilleblitattgodtvarepå.Etteralthunhadde mistet,føltesdetrettogslett…riktig…athunskullegjøre det.Detførsteriktigehunhaddegjortpåmåneder,faktisk. Hvakunneværegaltveddet?
Ingenting,sahuntilsegselv,satteoppfartenogfortsatte.
Detvarikkenoejernigjenigaten–ingenporter,ingen rekkverkvedinngangspartieneellernedmotkjøkkeninngangeneikjellerne–altvarheltsikkerthentet,ilikhetmed restenavlandetsmetall,foråblismeltetomtilammunisjon.Nummerskiltenehaddeåpenbartliddsammeskjebne. Alledesvartedørenehaddeenkle,påmaltetallsomidentifisertedem.
Detvilsi:allebortsettfranummer32.
«Detfårmansi»,saRosedahunnåddetrappensomledet opptilinngangsdøren.
Dennegangenstansethun.Utenålasegmerkemedregnet somnåstyrtetned,lentehunhodetbakoverogstirret.Hun haddealdrisettnoelignende.Ikkebarevarinngangsdøren maltiensterkfuksiafarge,denvardekketavenmengdevakkertbuede32-tall,alleigull.Husetsvinduskarmervarogså malt,ogdethangblomsterkasserunderdem.Menistedet forblomstervardefyltavsmåvindmøllersomspantrasende ogfargeladengrådagenytterligere.Gangveienfremtilinngangspartiettilførtenoketlag,denvarvarmgulogsynteså glødeunderRosessvartespasersko…
«DeterforWaltersskyld»,saenlavstemmefrakjøkkendørenunderhenne,oghunskvatttil.«Hungjordedetfor ham.»
Rosesnuddeseg,ogoverraskelsenbleendastørredahunså eneldremannkikkeoppmothenne;hanvarkleddidettradisjonellekjole-og-hvitt-antrekketedvardianskebutlerebrukte. Øynenehansmøttehennes,mørkeogvurderendeidetrynkete,værbittefjeset.
«Duharvelkommetpågrunnavannonsen»,sahanfør hunklarteåsamlesegomåintroduseresegellerspørrehvem Waltervar(detforeldreløsebarnet?undrethun).Tonenhans varsliten,resignert.Hunvarnokikkedenførstepersonen somhaddemøttopp.
Hunforsøktefortsattåbestemmesegforomdetvarpositivtellernegativtdahanvinkethennemotseg.
«Dufårkommeinn»,sahan.«JegerLester.Jegskaltadeg tilmissBarnes.»
SØKES: Ledsager til ungt, foreldreløst barn under overfart til Australia.
LONDON, 1941. Rose lengter etter en ny begynnelse. Det er så mange grunner til at hun burde ha ignorert annonsen: krigen, den krevende overfarten, familien hun etterlater seg, forloveden som venter … men fristelsen blir for stor. Få uker senere legger hun ut på reisen og har allerede knyttet et nært og varmt bånd til fem år gamle Walter.
Men i Queensland venter noe ganske annet enn de begge ble lovet. Rose kan ikke forlate Walter før hun vet at han får et lykkelig liv – og hun forstår snart at nøkkelen ligger hos den sårede onkelen hans, jagerpiloten Max. Men hvordan skal hun noen gang klare å si farvel til Walter? Og hva om det ikke bare er ham som gjør at hun ønsker å bli?
«… frodig og fengslende fortelling med fascinerende karakterer»
LIBRARY JOURNAL
«En gripende leseopplevelse, full av kjærlighet, håp, tap og hjertesorg – med karakterer jeg aldri vil glemme.»
TRACY REES
ISBN 978-82-419-6521-0