TYV
Sven PeTTer næSS
Tyv Du Skal ikke STjele
Copyright © Vigmostad & Bjørke aS 2023
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Gisle Vagstein – deTuria Design
Omslagsillustrasjoner: iStockPhoto
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Boken er satt med 11,1/15,5 pkt. Sabon lT Pro
1. opplag 2023
iSBn: 978-82-419-5985-1
Tyv inngår i en skjønnlitterær serie inspirert av De ti bud.
Romanen spinner rundt det sjuende budet: Du skal ikke stjele.
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke aS
Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke aS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
FSC Norwegian C021394 New MIX Paper Landscape BlackOnWhite
Del i renDezvouS
«Er han død?»
Robert lener seg fram for å sjekke. Noe stikker mot kneet, glasskår på brosteinen rundt mannen som ligger på bakken. Det er glass og brukne blomsterstilker overalt.
Mannen rører ikke på seg.
«Nei, han puster», sier Robert.
Men det er ikke mye om å gjøre. Pulsen er svak, mannen er bevisstløs og har trolig slått hodet i fallet. Det er blod på bakken.
Det ser ikke bra ut.
Han vifter med armen for å få de skuelystne til å holde avstand. Det er alltid mye folk i den gamle delen av Stockholm. Han ser mobiltelefoner som filmer, og gjør sitt beste for å skjule ansiktet sitt. Rundt dem kimer klokkene fra en av de utallige kirkene.
Et hardt fall på to etasjer. Folk har overlevd langt verre, men også strøket med av mindre.
Da han brøytet seg fram til den skadde mannen, sa Robert at han var lege. En nødvendig løgn for å få folk
7 1
til å slippe ham fram og skygge banen. De sto uansett bare rundt og glodde. Folk hører på leger, de holder avstand når du ber om det og ringer etter ambulanse uten å krangle.
Og de synes ikke det er rart når du sjekker lommene til pasienten.
To uniformerte politibetjenter har funnet veien. Fra et sted i nærheten hører han sirenene fra sykebilen. Politimennene rydder vei, sørger for at folk ikke sperrer for bilen. De er myndige på grensen til bryske. Bevæpnet til tennene og i full gang med å avlegge rapport over sambandet.
Den ene bøyer seg ned på huk ved siden av Robert. «Så du hva som skjedde?» spør han.
Robert rister på hodet. «Jeg hørte noe og så folkene som samlet seg rundt», sier han. «Kan være at noen av dem fikk det med seg.»
Igjen lyver han. Det er nærmest en refleks.
Han så hva som skjedde. Han hadde vært der, på hotellrommet, både før og rett etter.
Noen kunne til og med hevde, hvis de la vrangviljen til, at han hadde dyttet mannen ut av vinduet.
Det er ikke godt å si hva mannen selv vil påstå, dersom han noen gang kommer til bevissthet igjen. Så da vil det kanskje være best om han aldri gjør det.
En stygg tanke, men han må være pragmatisk. Det var synd at det skjedde sånn, men det skjedde. Han kan ikke forandre på det. Først og fremst må han tenke på
8
seg selv. Hvor mange kan koble dem sammen? Én, maks to personer, og ingen av dem hadde vært til stede i kveld. Og han hadde fått tak i varene.
Alt i alt vil han kalle det en suksess.
Marianne Rebekka Krohn går søvnig inn i dusjen. Klokka er ikke mer enn fem om morgenen, men mangelen på varmtvann sørger for at hun raskt blir våken. Det er september, flisene på baderomsgulvet er allerede kalde. Om vinteren pleier det å være uutholdelig å gå barbeint på gulvet. Badet ble sist pusset opp en gang på 1990-tallet, det finnes ikke varmekabler eller dusjkabinett, bare et badekar med forheng rundt.
Som alltid handler det om penger.
Eller mangel på sådan.
Motellet til faren – han liker å slå i bordet med at det er hans – er ikke noe overskuddsforetak. Selv eier hun
ikke nåla i veggen. Det har hun ikke gjort på lenge. Rart, egentlig, for hun er statsautorisert regnskapsfører, tall og økonomi skal liksom være spesialiteten hennes, men det nytter ikke å tyne vann ut av en tørr brønn.
Etter fire år har hun ennå ikke klart å gjøre opp for seg. Restskatt, straffegebyrer, renter og saksomkostninger
10 2
har spist opp alt, men fortsetter å smatte grådig i påvente av mer. Alltid mer.
Sånn kommer det sikkert til å fortsette til jeg dør, tenker hun.
Eller kanskje til faren dør, slik at hun og broren endelig kan selge dette gudsforlatte stedet.
Speilet gir henne den usminkede sannheten om en 41 år gammel kvinne som verken sover eller spiser nok. Hun føler seg like innskrumpet som bankkontoen. Før hadde hun former, hofter det gikk an å ta tak i, og runde, faste pupper. Nå er det så vidt hun orker å se seg i speilet, hver dag føles det mer og mer som om det er en fremmed som stirrer tilbake på henne.
Men hun er nødt til å gjøre et minimum av vedlikehold, smøre på hudkrem, legge på litt sminke og stelle håret. Det er en fordel å ikke skremme vekk de få gjestene de har.
Hun savner det lange, kobberfargede håret hun hadde før, men hun klippet seg kort for å slippe å bruke så mye tid på å få det i orden.
Tid er et knapphetsgode.
Etter å ha kledd på seg – lys genser og knelangt skjørt som selv faren må synes er sømmelig – banker hun på soveromsdøra i enden av gangen.
«Far, er du våken?»
Marianne går inn uten å vente på svar. Blir slått av en vegg av ubehagelige lukter. Gammel svette, sigarettrøyk og fyll. Hun holder pusten og går bort til vinduet, drar gardinene til side og åpner vinduet på vidt gap.
11
En ny mørk og høstgrå dag venter. Skyene på himmelen varsler regn, selv om de meldte opphold på gårsdagens værmelding.
Skapningen i senga grynter.
Marianne går ned på kjøkkenet. Setter på kaffetrakteren, rister brød og steker et par speilegg. Legger på tomat og agurk for å sørge for at faren får i seg noe grønt. Så går hun opp igjen og plasserer frokosten og kaffen på nattbordet hans.
Øynene hans er åpne. Hun kan se hvordan han skuler på henne, men han sier ingenting. Snakketøyet hans trenger drivstoff for å fungere.
Hun er ikke den eneste som har forandret seg. Faren har alltid vært … spesiell, som det heter, men han ble verre etter at han i fjor falt ned trappa utenfor huset.
En stor mann på hundre og tjue kilo hodestups ned en hard steintrapp. Det kunne ha drept ham.
Men så heldige var vi ikke, tar hun seg i å tenke.
Det bekymrer henne at hun har sluttet å skamme seg over å tenke sånn. At hun gjør det rett som det er. Hun vet at hun burde pakke sakene sine og komme seg langt vekk fra dette stedet, men hvor skal hun dra? Hvem i all verden vil ansette noen med hennes historikk?
En som er dømt for vold og trusler mot sin egen forretningspartner?
Dommen var riktignok betinget, men den står like fullt på rullebladet hennes. Som en stygg, mørk flekk hun aldri blir kvitt uansett hvor hardt hun skurer og gnikker.
FOR Å FANGE EN TYV MÅ HUN BLI EN
Robert er en tyv. En «con man» totalt uten skrupler. Da en svindel skjærer seg, stikker han av i all hast og søker ly for natta på et bortgjemt motell.
Marianne Krohn lever et liv fritt for glede. Hun er blakk, sveket av ektemannen og må jobbe på den tyranniske farens slitne motell. En sein kveld ankommer en gjest hun gjenkjenner. Det er svindleren som fem år tidligere lurte henne fra hjem, jobb og renommé.
Nå ser hun muligheten til å vende om på alt igjen og gjennomføre en spektakulær hevn.
Sven Petter Næss har skrevet en sitrende spenningsroman om identitetstyveri og svindel –og hevn.
ISBN 978-82-419-5985-1
